Et moment i kristne vekkelsesbevegelser som haugianismen og rosenianismen, var det pietistiske skillet mellom Guds folk og verden. Formaningen «skikk dere ikke lik med denne verden», var sentral i forkynnelse og veiledning.
I vår tid har det skjedd en radikal endring på dette punktet på mange bedehus. I misjonsbladet Utsyn sitt første nummer etter andre verdenskrig, hadde en gammel lekmannsgøvding innen NLM og ImF, Johannes Solem, en artikkel han kalte for «Pietistisk hverdagskristendom». (Utsyn 13. mai 1945). Jeg gjengir hele artikkelen, som et eksempel på veiledning som var typisk for begge organisasjonene Solem var en del av.
Johannes Solem, eller borgermester Solem, som han ofte ble kalt, ble født i Ålesund i 1868 og kom gjennom til bevisst liv i Gud som konfirmant. Som student gikk han i Betania i Trondheim og hørte rosenianeren Marius Giverholt. Her ble også kallet til Kina sterkt for Solem. Han utdannet seg til stadsingeniør og fikk jobb i Ålesund. Her ble han også borgermester i 1918-1935. Han hadde før det også hatt en periode som stadsingeniør i Halden. Solem var først og fremst misjonsleder innen Indremisjonen og Kinamisjonen. Han døde i 1948, tre år etter at han skrev den nevnte artikkelen.
Pietistisk hverdagskristendom
«Et par år før krigen kom her til landet, uttalte professor Hallesby ved en anledning: «Det Norge trenger, er en ungdom med pietistisk hverdagskristendom!» Da jeg leste det ordet, var jeg så hjertens enig i det. Og det er jeg også i dag. Bare vil jeg i dag gjerne gi ordet en utvidelse og si: Det Norge i dag trenger, det er et kristenfolk med pietistisk hverdagskristendom!
Det har alle dager vært slik at det å skikke seg like med denne verden har vært en av de største farer for Guds menighet på jorden. Derfor har vi i vårt Nye Testamente så mange inntrengende advarsler mot denne fare. Men så langt som jeg er i stand til å bedømme forholdene og kjenner kirkens historie, så har neppe denne fare vært større noen gang enn nettopp i den tiden vi nå lever.
Det kan være forskjellige grunner for det, som jeg dog i denne forbindelse ikke skal komme nærmere inn på. Når man vil advare mot slik verdslig kristendom, så blir man så ofte kastet i ansiktet: «Det er ikke det ytre det kommer an på!» At dette er et slagord som er satt i gang av selve Satan, er jeg ikke i tvil om. Og i motsetning til dette vil jeg få lov til å si: Jo, det er nettopp det ytre det kommer an på: Hvis det er sannhet og liv i den kristendom du eier i ditt hjerte, så må den nettopp åpenbare seg i det ytre. Hvis ikke er det fant og fusk med hele kristendommen.
Og det er gjennom det ytre liv vi lever blant menneskene, at de sanne kristne kan fylle den oppgave de har fått, å være verdens lys og jordens salt. La oss ta fram et eksempel fra Guds eget ord: Når apostlene taler om hvordan troende kvinner skal føre seg i denne verden, så sier apostelen Paulus: «Likeså skal kvinnene kle seg sømmelig og pynte seg i ærbarhet og med måtehold, ikke med hårfletninger og gull eller perler eller kostbare klær,» (1Tim 2:9) Og apostelen Peter sier: «Deres pryd skal ikke være den utvortes – hårfletninger og påhengte gullsmykker eller fine klær,» (1Pet 3:3) Her hefter apostlene seg nettopp ved de ytre ting.
De unge må vinnes
Det er i de siste år blitt opptatt et intenst arbeid for å vinne ungdommen for Kristus, især de yngste blant de unge: Yngresavdelinger, sommerleirer og liknende. Det er formelig blitt et kappløp mellom kristelige organisasjoner om på den måten å vinne flest mulig av de unge. Det bør vi glede oss over og gi denne nye form for arbeid blant de unge plass både i vår kjærlighet og i våre bønner. Vi kan i det hele ikke gjøre for meget for å vinne de unge for Kristus.
Men så må også de venner som har tatt opp dette arbeidet, være sitt ansvar bevisst og huske på at målet er å vinne også de yngste blant de unge for Kristus, ved Guds ord og frelsens evangelium gjøre dem til sanne, levende kristne, som ved personlig tro finner fram til Kristus og velger ham til sin herre og konge. Lavere må ikke målet settes. Man må ikke her nøye seg med en viss barnslig fromhet og religiøsitet, som man smører på en del kristelig polering. Det blir, som Brorson kaller det, skinnet uten kraften som er kirkens verste pest.
Nei, personlig frelsesopplevelse med erkjennelse av synd og nåde på evangeliets grunn er det enese som rekker fram også for de yngste blant de unge. Og så er det ikke minst i dette arbeidet viktig at man følger den pietistiske linjen, og fra begynnelsen gjør det klart for de unge at det å følge Jesus, det er å bryte med verden og si farvel til den. Her er Guds ord så klart at ingen bør være i tvil.
Hva sier skriften
Jesus sier selv: «Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere.» (Joh 15:19) Jakob sier: «Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.» (Jak 4:4) Johannes sier: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke Faderens kjærlighet i ham.» (1Joh 2:15) Paulus sier: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med lovløshet? Eller hva samfunn har lys med mørke?» (2Kor 6:14) Hebreerbrevet sier: «La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!» (Heb 13:13) Og om Moses sies det i Hebreerbrevet: «Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen.» (Heb 11:24-26)
Og slik kunne vi fortsette i det uendelige å sitere av det Nye Testamentet. Men det får være nok. Linjene for vårt forhold til verden er her opptrukket så tydelig og klare at ingen som vil bøye seg for Guds ord, behøver å være i tvil om hva Guds vilje er her. Dette gjelder både for eldre og unge kristne: Jo lenger du kan holde deg borte fra verden, desto friskere og varmere vil ditt eget gudsliv være, og desto mere vil din kristendom bli respektert av dem som er utenfor. Det er det rene bedrag å innbille seg at man ved en verdslig kristendom har lettere for å vinne mennesker for Kristus. Tvert imot!
Det er de kristne som har mot til å gå utenfor leiren med Kristus, som blir respektert av verden. Jeg leste nylig en uttalelse av prins Oscar Bernadotte som lød omtrent slik: «Det er de kristne som har hatt mot til å ta på seg Kristi hele vanære og gå utenfor leiren, som har vært til størst velsignelse for menneskeslekten». Og Spurgeon sier: «Det å gå «utenfor leiren» med Kristus, det er hellighetens kongevei og den rette vei til samfunnet med Herren. Det er blott da vi kan håpe og vinne kronen, når vi er dyktiggjorde ved den guddommelige nåde til trofast å følge Kristus «utenfor leiren». Herlighetens krone vil følge fraskillelsens kors.»
Og særlig bør det kristne lekfolk her i Norge la det være maktpåliggende for seg å opprettholde og fortsette den pietistiske linje i forkynnelsen og i livet. Det at Gud i sin nåde nå i mer enn hundre år særlig har brukt det kristne lekfolk til å bygge Guds rike blant den norske folk, det kommer også av at man alltid så avgjort har fulgt den pietistiske linje. For både den haugianske og den rosenianske vekkelsen her i landet var avgjort pietistisk. Derfor bør vi fortsatt følge i samme spor!
Gud gi at det her i landet måtte bli mer og mer pietistisk
hverdags-kristendom både blant unge og eldre!»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar