Språket er i stadig forandring. Også i bedehusland. Nye ord dukker opp og erstatter eller utfyller eldre uttrykksmåter. Noen ganger innebærer nye ord også ny vektlegging i teologien.
Ett slikt nytt ord er ordet «disippelgjøring». Begrepet har sin bakgrunn fra misjonsbefalingen i Mat 28,19, der det heter «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler». På bedehusene snakket en tidligere om vekkelse, omvendelse og opplæring. Disippelgjøring har nå langt på vei erstattet alle disse ordene. I NLMs nylig vedtatte strategi for 2022-2032, er ordet vekkelse nevnt kun en gang, under avsnittet «Arven». Når strategien utformes i mål-punkt, er ikke ordet vekkelse nevnt. Det er byttet ut med en hovedoverskrift «Gjør disipler».
Når jeg hører denne saken omtalt i forkynnelse og foredrag, er jeg ikke alltid sikker på hva som legges i begrepet. Det sies at «vi skal disippelgjøre», «barn- og ungdom skal disippelgjøres», «vi skal gjøre disipler». Tenkes det at folk må bli frelst eller at frelste skal få opplæring? Eller kanskje begge deler? Ofte når dette emnet berøres, opplever jeg at vi/jeg er i fokus, ikke Jesus og Den Hellige Ånd. Er det tilfeldig? Er talen om synd og nåde like sterkt betont i forkynnelsen, eller er hovedfokus nå hvordan vi kan gjøre disipler?
Ordet disippelgjøring er forholdsvis nytt i norsk sammenheng. Et søk i nasjonalbibliotekets boksamling gir første treff i 1990, i ei misjonsteologisk bok. Det er først på 2000-tallet at ordet vinner innpass, og da helst fra såkalt kirkevekst-sammenhenger. Det samme sees hvis vi søker i avis-arkivene. Her får vi mange treff fra 1999, og først i hovedsak fra frimenigheter og amerikansk påvirkede kirkevekstmiljø.
I 2012 skrev jeg en artikkel om dette. Da skrev jeg: «Deler av bedehusbevegelsen har sine røtter i den luthersk roseniansk vekkelse. Karakteristiske ord her er vekkelse, gjenfødelse, syndeforderv, «kom som du er til din frelser», det allmenne prestedømme, åndens ledelse, synd og nåde, forkynner, vitnesbyrd, nådegave, kall, misjon….
De siste årene har en ny åndelig bevegelse fått vind i seilene. Kirkevekstbevegelsen har ikke røtter i luthersk roseniansk teologi, men bl.a. i amerikanske storkirkers systematiske metoder. Typiske ord her er kirkevekst, plantere, nyplanting, replanting, kjerneteam, tydelig visjon, disippelgjøring, trening, multipliserende bevegelse, coache fellesskap, planteteam…
Mange vil hevde at den nye bevegelse lærer det samme som den gamle rosenianske bedehusbevegelse, men at de bruker mer moderne ord. Ord taler. Å lese litteratur fra kirkevekstbevegelsen og fra den rosenianske bevegelse avslører at dette er to ulike åndsretninger.»
Jeg står for det samme i
dag. Det er ikke bare noen ord som er erstattet av andre ord. Det skjer jo fra
tid til annen, også til det bedre. Men her er det snakk om mer enn å bytte ut
ord, det er en teologi i endring.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar