Marta og Alf Sandvik var misjonærer på Taiwan for Misjonssambandet i perioden 1960-1983. Misjonsarbeidet på Taiwan var en forlengelse av misjonsarbeidet i Kina, som ble forbudt av kommunisten Mao Zedong.
Med jevne mellomrom kom det noen annerledes brev i postkassen heime på Jørpeland. Det var ikke vanlige hvite konvolutter med et frimerke oppe til høyre. Nei, dette var tynne blå ark brettet som et brev, og breva kom fra Taiwan. Far ble ekstra ivrig da slike brev lå i postkassen, for da var det endelig livstegn fra Alf, bror hans. En gang iblant var det også kona Marta som skrev.
I disse brevene ble det fortalt om både smått og stort fra familien, men ikke minst fra misjonsarbeidet de fikk være en del av. Breva var tynne fordi de skulle fraktes med fly, og det kostet. På denne tiden fantes ikke noe internett, og å ringe ville koste en formue. Far har tatt vare på mange av disse brevene.
Jeg vil i denne artikkelen gi en presentasjon av Marta og Alf Sandvik og deres tjeneste på Taiwan. Hovedkildene er de nevnte brevene, artikler i misjonsbladet Utsyn, NLMs årbøker, misjonsbøker fra Taiwan og diverse avisartikler. I slektsdelen av artikkelen, blir det mest fra Alfs slekt, siden han er min onkel og at jeg dermed har tilgang til en del stoff fra min slektsgranskning.
Oppvekst på Jørpeland
Alf Sandvik ble født i Vågen på Jørpeland i 1929. I kirkeboken for Strand kirke står det at hans fulle navn var Alf Odd. Han ble født 21. august og døpt 27. oktober, i samme vann som Odd Tungland, som senere skulle bli hans gode venn. Alf sine faddere var to av farens søstre og deres menn, Tora og Tomas Tungland og Anna og Olaus Lea.
Han ble født inn i en vanskelig familiesituasjon. Alf var barn nummer sju til Olava og Lars Sandvik. Vel sju måneder før Alf ble født, fikk far hans lungebetennelse og døde lille julaften 1928. Familien bodde i et bitte lite hus i Jørpelandsvågen. I første etasje bodde tante og onkel Tøri og Ole Hersdal med sine fem barn. I tillegg hadde huseieren, onkel Olaus Lea, et kontor i første etasje.
I andre etasje, hvor Alf vokste opp, var det skråtak overalt. Huset var uisolert. Flere av sengene lå helt inntil taket, og på kalde vinternetter hendte det at dyna frøs fast i taket. Alfs seks søsken var mellom to og ti år da han ble født, mens mor Olava var 33 år. Det ble noen tøffe år for mor, å skulle klare å brødfø den store familien. Hun fikk arbeid som pedell på skolen på Jørpeland, og måtte opp veldig tidlig om morgenen for å gjøre skolen ren og ordne med varme før elevene kom. I tillegg heklet hun sengetepper, som hun gikk fra hus til hus og solgte lodd på, til inntekt for familien. Dette var ikke nok til å dekke alle utgifter, så hun fikk også støtte fra sosialkontoret.
Røtter fra Tysvær og Høle
Alf sin far, Lars Jørgensen Sandvik, ble født på garden Sandvik i Tysvær kommune i 1892. Garden ligger der hvor Kårstø-anlegget nå ligger. Sandvikslekta var ei gammel haugiansk slekt. Mye tyder på at Lars sine oldeforeldre, Johanna og Erik Sandvik, ble frelst tidlig på 1800-tallet, som ei frukt av et besøk av Hans Nielsen Hauge i nabosoknet Skjold.
I 1840 var misjonskandidat H. C. Knudsen på rundreise i Ryfylke for å starte foreninger for misjonen, med tanke på oppstart av et landsdekkende misjonsselskap i Norge. Han var også innom Tysvær, og blant haugianerne vant han tilslutning for sitt ærende. En misjonsforening ble stiftet, og Erik Sandvik var en av stifterne. To år senere var det stiftelsesmøte for Det Norske Misjonsselskap i Stavanger. De to som representerte foreningen i Tysvær, var Jon Jonsen Haukås og Erik Sandvik.
Etter hvert som flokken av misjonsvenner økte, meldte behovet seg for å bygge et eget bedehus i Tysvær. Dette sto ferdig i 1849. Da var både Erik og hans sønn John Eriksen Sandvik, med på å skrive under vedtektene for huset. Erik hadde da vært i Stavanger, sammen med Jon Pedersen Årvik, for å få hjelp av den kjente haugianerhøvdingen John Haugvaldstad til å skrive lover for det nye bedehuset.
John Eriksen Sandvik overtok garden etter sine foreldre. Han var gift to ganger. I første ekteskapet fikk han seks barn, hvorav to døde som små. Eldstemann som vokste opp, ble oppkalt etter bestefaren, Erik. Erik ble frelst i en vekkelse ved Lars Oftedal, da Oftedal var vikarprest i Skjold. Han emigrerte til Amerika og var prest der i ulike norskamerikanske menigheter. Den yngste i dette kullet var Johanne, som ble gift med Jørgen Søvik. De overtok garden på Sandvik og var Alf sine besteforeldre.
I John Eriksen Sandvik sitt andre ekteskap, fikk han fem barn. Fire av disse emigrerte til Amerika. Ei datter ble gift med presten Thomas Rørstad fra Sunnmøre. Han var prest i ulike menigheter i Dakota og Minnesota. Ei av deres døtre, Bertha Rorstad, var misjonær på Madagaskar. En annen sønn, John, slo seg ned i Seattle. Hans sønn Edwin Sandvig ble også prest, og hans sønn igjen, Tim Sandvig, var misjonær i Chile i 40 år.
Denne sønnen, John, var uforsiktig med fyrstikker da han var fire år gammel. Han tente på litt høy, og brannen spredte seg til driftsbygningen. Bygningen brant ned til grunnen med redskaper og hele gressavlingen. Bygning og redskap var ikke forsikret, og far John E. Sandvik hadde allerede stor gjeld. Dette tok hard på den gamle, og han døde kort tid etter. For å kunne overta garden, måtte derfor Johanne og Jørgen Sandvik selge en del av bruket. Johanna og Jørgen fikk åtte barn, hvorav Alf sin far, Lars, var nummer fire.
I januar 1912 fikk Jørgen Sandvik lungebetennelse og døde. Den eldste datteren var da flyttet til Jørpeland, og Johanne valgte å selge garden og flytte til Jørpeland i 1915. Alle barna til Johanne og Jørgen Sandvik, kom etter hvert til å flytte til Jørpeland. Sønnen Lars flyttet først til Stavanger, hvor han ble gift med Olava Tjosevig. De flyttet til Jørpeland i 1922.
Alf sin mor het altså Olava. Hun ble født på garden Kjosavik (Tjosevig) i daværende Høyland kommune, på grensen til Høle. Da hun var fem år, solgte foreldrene garden på Kjosavik og kjøpte ny gard i nabobygda Tengesdal i Høle. Her ble de til 1917 da familien flyttet til Stavanger. Foreldrene til Olava, Karen og Ole Tjosevig, var søskenbarn. Faren var psykisk syk og hadde diagnosen kleptoman. Han mistet sin første kone da hun fødte tvillinger ett år etter at de ble gift. Begge tvillingene døde også. Kort tid etter ble han gift med søskenbarnet Karen. De første årene i det andre ekteskapet, var han flere ganger bøtelagt for tyveri og var også ett par måneder i varetekstfengsel i 1891. I februar 1892 ble han dømt for tyveri i lagmannsretten, og straffen ble et halvt års straffearbeid, omgjort til fengselsstraff. Olava ble født i 1896, og etter den tid høres ikke noe mer om farens sykdom.
Ungdomstid med vekkelser
Jørpeland var ei bygd i vekst da Alf ble født. Stålverket ble startet i 1912 og tiltrakk seg arbeidskraft både fra ulike steder i Norge, men også fra Sverige, Tyskland, Østerrike m.m. Det var klasseskille mellom «de fine», som funksjonærene ble kalt, og de vanlige arbeiderne. Men skillet var kanskje ikke så markert som i andre industribygder, som Sauda og Odda. Alf sin far fikk arbeid ved Stålverket da familien flyttet til Jørpeland. Selv om lønna ikke var all verden, var det en trygghet at familien hadde ei fast inntekt. Denne tryggheten opphørt da far Lars brått døde, kun 36 år gammel.
Alf viste tidlig at han hadde kunstneriske evner. Som guttunge fikk han flere tegninger inn i avisen 1.Mai. Disse evnene utviklet han også som ungdom. Alf hadde mange gode venner i oppveksten. De som sto han nærmest var nevnte Odd Tungland, som i voksen alder var en trofast misjonsmann i Mandal. Videre kan nevnes Per Tungland, som var aktiv misjonsmann blant annet på Fredheim på Hinna og Fjelltun på Kristianlyst. Den tredje nære vennen bar også navnet Tungland, med fornavn Josef. Josef Tungland skulle bli en sentral misjonsleder i NLM.
Jørpeland var ei bygd med rikt kristenliv. Norges tredje første misjonsforening ble stiftet her allerede i 1834. Lederne i denne foreningen var sammen med blant andre Erik Sandvik da Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i 1842. Ole Kallem vokste opp på Jørpeland, og ble en landskjent vekkelsestaler og totalavholdsagent. Kinamisjonen kom til Jørpeland i forbindelse med en gjennomgripende vekkelse ved Andreas Kvinlaug vinteren 1904-05. En ny vekkelse kom ved Sven Foldøen i 1911, og da ble Jørpeland misjonslag stiftet. De neste 25 år var det flere større og mindre vekkelser på Jørpeland, både ved forkynnere fra NLM og fra andre misjonsorganisasjoner.
I 1938 var det en ny stor vekkelse på Langeland kapell, som bedehuset på Jørpeland het den gang. Det var Tor Ånestad og Ola Schrøder fra NMS som var talere. Mange ungdommer ble frelst, og det ble en fin ungdomsflokk som fikk sin åndelig heim på bedehuset. Under krigen, i 1943, brøt det ut en av de største vekkelsene som har gått over Jørpeland. Taler var Mindor Dragsund fra Indremisjonsselskapet. Mange av dem som ble frelst var svært unge. Alf var en av dem som kom gjennom til bevisst liv med Gud under denne vekkelsen.
En annen av disse var en som skulle bli Alfs gode venn, og som var ett år yngre enn Alf. Denne ungdommen var Per Tungland, og han hadde vokst opp i en kristen heim, men trivdes nok bedre med verdens venner enn på bedehuset. Under vekkelsen gikk han og noen venner til bedehuset for å lage bråk. De gikk opp på galleriet, og vel framme hørte de en eldre mann som snakket. Det var bestefar til Per og bestefaren så ut over forsamlingen og sa: «Nå må dere huske ungdommer at det er kun to veier å gå på. Den ene fører til fortapelse og den andre til himmelen. Velg Jesus i dag.»
Det ble ikke bråk med ungdommene. I stedet lusket de seg ut. Utenfor sa en av kompisene: «Du ble så stille, Per!» Ja, svarte han, jeg har innsett at jeg ikke kan vakle til begge sider. Nå vil jeg bli en kristen. Kompisen svarte at det ville også han bli, men han ville vente litt. Denne kompisen ble aldri noen kristen. Per gikk heim og fikk snakke med sin kristne far. De bøyde kne i stua, og da kom løsningsordet fra Bibelen: «Frykt ikke, jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min.» (Jes 43,1)
Alf ble tidlig med i flokken av de kristne ungdommene på Jørpeland, og hadde sitt vennelag på bedehuset. 4. april 1944 var han sammen med 28 andre ungdommer fra Jørpeland, på en ungdomsleir på Hjelmeland. Alf var da en bevisst kristen, og opplevde på denne leiren at kompisen Josef kom gjennom til liv med Gud. Alf var på denne tiden taus på vitnemøtene på bedehuset, så mange ble overrasket da han senere begynte på misjonsskolen. Både Alf og kompisen Per var aktive fotballspillere på det lokale fotballaget. En gang opplevde de en kollisjon mellom en fotballkamp og et møte på bedehuset. Ungdommene prioriterte da bedehuset, og etter det ble de aldri mer tatt ut på fotballaget.
Alf tok realskole i 1945-46 og fikk deretter arbeid på Stålverket på Jørpeland. I 1947 startet han på en toårig «Yrkes- og aftenskole» på Jørpeland. Denne skolen var som navnet sier, om kveldene, etter at elevene hadde hatt en full arbeidsdag. På den tid var arbeidsuka på 48 timer. Det første skoleåret var det 750 timer teori og 620 timer praksis. Det andre året var det 450 timer med teori. Skolen gav seks måneder i fratrekk på læretiden for fagbrev. 1. mai 1949 kunne Alf smile bredt, for da var yrkesskolen fullført. Han fortsatt på Stålverket og fikk fagbrev som mekanikker.
5. september 1950 skjedde en hendelse som satte spor i ungdommen. Siden Alf vokste opp uten far, var mor Olava en helt sentral person i familien. Hun var blitt 54 år gammel, og alt strevet med å klare å få økonomien til å gå rundt, hadde nok tappet henne for mer krefter enn hun selv og barna var klar over. Om kvelden tok Olava en tur ut, kanskje skulle hun besøke svigerinnen litt lenger opp i gata. Underveis falt hun om og livet sto ikke å redde.
Senere på kvelden satt Alf, broren Lars og søsteren Johanna og sang inne i stuen. En av sangene de sang var «Skal vi møtes hist ved floden». Sangen bar også til et av naborommene, hvor bror Oskar var for seg selv. Han var ingen kristen, men da søsknene sang siste verset, ble kallet for sterkt. «Skal vi møte våre kjære, se dem glade der igjen.» Oskar gikk til broren Alf og fikk under samtalen med han, ta imot Jesus som sin frelser.
Til Oslo
Mens han arbeidet på Stålverket, utviklet Alf stadig sine kunstneriske evner. Avisene kunne melde at Stålverket arrangerte kunstutstilling, der Alf Sandvik bidro med 19 originaltegninger. Senere var det en ny utstilling, der Stålverkets kunstnere hadde laget reproduksjoner av Rembrandt. Det var avstemming blant de 60-70 frammøtte, og de gav Alf førstepremien. Alt dette var med å fremskynde at Alf avbrøt arbeidet på Stålverket og søkte seg inn på Håndverk- og Kunstindustriskolen i Oslo. Men først ville han ta ett år på Fjellhaug bibelskole i 1951-52, sammen med en annen Jørpelending, søskenbarnet Johannes Tungland. Han kom inn på Kunstskolen, på malerlinjen. Denne var et toårig studium.
Han trivdes godt og mye tyder på at han ville nådd langt med sine kunstneriske evner. En av hans lærere, Olav Mosebekk, gav Alf denne attesten da Alf søkte Fjellhaug: «Han er blant de tre beste elever han har hatt dette skoleåret». Men på skolen måtte de male nakne personer, noe Alf vegret seg for. Han sa til sin kompis at dette var så vanskelig for han, at han vurderte å slutte. Dette var nok med å forsterke en indre uro han bar på. Var det her Gud ville ha han? Eller var Guds plan med hans liv at han skulle reise ut som misjonær?
Uroen som startet i 1951 økte, og endte
med at han sendte en søknad om opptak som student på Fjellhaug misjonsskole. Vedlagt
søknaden var attester fra skoler, en egenmelding og anbefalinger fra Tore Tungland
og Rasmus Nordbø fra Jørpeland. Søknaden ble godkjent, og hovedstyret for NLM
vedtok å ta han opp som student på den 6-årige misjonsskolen fra høsten 1953.
Dermed avbrøt han sin kunstutdannelse. Alf bodde på dette tidspunkt på Nadderud,
Bekkestua.
Det var Øivind Andersen som var rektor på Fjellhaug på den tiden. Lærere var Torbjørn Grønvik, Gunnar Faye, Ole Ledang og Trygve Bjerkrheim. Fjellhaug kunne høsten 1953 sende ut en pressemelding om at 10 nye elver var tatt opp. Disse hadde realskole. De ti studentene var, i tillegg til Alf: Gunnar Almelid, Ivar Christensen, Olav Fjose, Per Hansen, Tobias Salmelid, Ole Jensen Turøy, Svein Tverberg, Torleiv Vegge og Magne Østertun. Kort tid etter ble også Olav Vinsevik opptatt i klassen, slik at de ble elleve. Etter to år ville flere bli tatt opp i klassen. Disse nye studentene hadde artium, og trengte derfor kun fire år på misjonsskolen.
Hva Alf foretok seg utenom studiene de seks årene han gikk på Fjellhaug, vites ikke mye om. Han fortsatte med litt kunstnerisk aktivitet. Ei skisseblokk i familiens eie, viser friske karikaturtegninger av både medstudenter og lærere. Han var med i Tryggheimlaget i Oslo og var antakelig også ute på enkelte møter på Østlandet og andre steder i landet. Misjonsbladet Utsyn meldte blant annet at Alf var taler på påskemøter for unge på Vestborg i 1957, sammen med Asbjørn Hoaas, Inga Damskov og Liv Dimmen. Her fikk han tale til 120 unge deltakere. Han var også med som taler på samme arrangement påsken 1959, da sammen med Kåre Osnes.
Marta Afdal fra Voss
Samtidig som Alf startet på Misjonsskolen, begynte ei 19 år gammel jente fra Voss på Fjellhaug bibelskole. Jenta het Marta Afdal og de to skulle bli mann og kone seks år senere. Marta Afdal ble født på Voss 5. september 1934. Hun var yngst av Maria Rong og Anders Afdal sine to døtre.
Maria ble født på garden Rong ei god mil sør for Voss sentrum. Foreldrene hennes var Marta og Anders Rong. Anders Afdal var vegvokter av yrke. Han ble født på garden Afdal, ei mil nordøst for Vossevangen. Faren het Knut N. Afdal og mora Ragnhild Leidal. Maria og Anders ble gift i 1927. De var begge aktive på bedehuset Nain på Vossevangen og i Indremisjonsarbeidet der. Deres eldste datter Ragnhild, var fem år eldre enn Marta. Hun ble gift med vossingen Eirik Kløve. Ragnhild og Eirik ble misjonærer for NLM i Etiopia fra 1953.
Etter at Marta var ferdig med folkeskolen, tok hun framhaldsskole, handelsskole og ungdomsskole. Deretter fortsatte hun med to og ett halvt år som kontorarbeider. Som nevnt begynte hun på bibelskole i 1953, samme året som søsteren Ragnhild reiste til Etiopia. Etter Fjellhaug tok Marta en treårig sykepleierutdannelse på Aker sykehus i 1954-57. Etter sykepleierutdannelsen gikk hun på Fjellhaug misjonsskole for kvinner i 1957-58, før hun fortsatte med ett års praksis ved et sykehus.
Bryllup og misjonærinnvielse
Våren 1959 var Alf endelig ferdig med en lang misjonærutdannelse. Han skrev heim til broren Oskar: «Puh-, ja, nå er me endeleg ferdige med denne eksamen vår, og med seks lange år på skulen. Onsdag tek me ut på ein songarturné til Oppland, Sunnmøre og Romsdal og Trøndelag… I går var eg på eit stevne på Nykirke i Vestfold, og det var rektig gildt. Nå tek eg snart til å tena sjølv.» Videre nevnte han i takknemlighet slekt og venner som hadde støttet han økonomisk, mens han gikk på misjonsskolen, og at han gledet seg til å begynne å tjene penger selv. «Sykkelen som eg har hatt ståande her borte skal eg snart senda til deg.» Vi forstår at det må ha vært trange økonomiske kår for studenten i Oslo, men at han har hatt en flokk slekt og misjonsvenner som hadde stått bak han i bønn og offer for at han skulle få mulighet til å reise ut som misjonær.
Marta og Alf var blitt kjærester i løpet av Alf sin misjonsskoletid. Sommeren 1959 var det endelig tid for bryllup og gjestene fikk invitasjon til vielsen i kirken på Voss lørdag 4. juli, med påfølgende fest på Nøring pensjonat. Alf var i tvil hvem fra Jørpeland han skulle invitere til bryllupet. Han endte med å be søsken og de av tanter, onkler og søskenbarn som hadde støttet han økonomisk under studiene.
Etter bryllupet reiste Marta og Alf til England for et halvt års språkstudium vinteren 1959-60. Lørdag 28. mai var det endelig tid for misjonærinnvielse. Marta og Alf var plassert som utsendinger til Formosa (senere kalt Taiwan). Innvielsen skjedde i Vangskyrkja på Voss under ledelse av NLMs hovedstyre. I tillegg til Marta og Alf ble også Hildur og Olaf Fjose og Gunnar Almelid innviet denne kvelden. Dette var første misjonærinnvielse i Vangskyrkja.
Etter misjonærinnvielsen gjensto siste runde med pakking, og avskjed med slekt og venner. Det var også tid til en avskjedsfest i Salem i Stavanger mandag 13. juni. Her hilste Alf med bibelverset «For meg er livet Kristus». Aftenbladet refererte og skrev at Alf «sa seg glad for at det hadde lagt seg slik til rette for han at han nå står ved målet, men han kjende seg og liten og veik og bad om misjonsfolket si forbøn. Fru Sandvik helsa med ordet frå Ap.gj. 4,12. Ho var glad for å få gå med denne boskapen, ordet om Jesus. Den største lukka, sa fru Sandvik, er det å vera i Guds plan med liv og teneste.» Denne festen ble ledet av Nic. Svela, mens Tore Tungland og Gudmund Vinskei var talere.
Før vi følger Marta og Alf Sandvik på turen til Taiwan og tjenesten deres på denne kinesiske øya, skal vi se litt på oppstarten av NLM sitt arbeid på Taiwan i perioden 1952-62.
Kort om NLMs arbeid på Taiwan 1952-62
Da NLM ble stiftet i 1891, fikk misjonsorganisasjonen navnet Det Norske Lutherske Kinamissionsforbud, ofte kalt Kinamisjonen. Det var Kina som var den eneste misjonsmark til NLM. Etter den andre verdenskrigen kom kommunisten Mao til makten i Kina, og misjonærene måtte forlate landet. Spørsmålet var nå hvor NLM skulle fortsette med sin misjonsvirksomhet.
Daværende generalsekretær Tormod Vågen reiste i hast til Hong Kong for å konferer om veien videre, med misjonærene som var blitt evakuert dit. Allerede i 1947 hadde Kristine Nødland slått seg ned i denne engelskkontrollerte byen og arbeidet her ble utvidet i 1949 med to ektepar og fire enslige misjonærer. I Etiopia startet NLM med misjonsvirksomhet i 1948, i Japan i 1949 og i Tanzania i 1950. Dermed var en stor misjonsmark erstattet av fire mindre.
Tormod Vågen fikk en ny tur til Østen på nyåret 1952. Da besøkte han også Taiwan. Dette var en øy utenfor Kina, hvor den gamle presidenten i Kina hadde flyktet da Mao tok makten. Øya er i flateinnhold omtrent på størrelse med Danmark, og hadde i 1960 ca.11 millioner innbyggere. På Taiwan besøkte Vågen Kristoffer Fotland fra Misjonsalliansen, og etter det besøket anbefalte Vågen oppstart av fortsatt Kinamisjon på Taiwan. Den siste av NLMs misjonærer som forlot Kina, var Sigrun Omestad. Hun ankom Hong Kong 19. april 1951. Misjonærkonferansen i Hong Kong 5. mars 1952 ba Sigrun Omestad om å dra til Taiwan for å arbeide ved MacKay hospitalet. Tanken var at hun etter kort tid der, skulle starte med evangelisk arbeid. Dette ble vedtatt av Hovedstyret 26. mars 1952.
Omestad var på dette tidspunkt 44 år gammel, og kom opprinnelig fra Vestre Moland ved Lillesand. Etter en to dagers båttur fra Hong Kong, kom Omestad til havnebyen Keelung mandag 26. mai 1952. Her ble hun møtt av en tidligere misjonær i NLM, doktor Signe Berg som nå arbeidet for Misjonsalliansen. Sigrun Omestad startet arbeidet på hospitalet som lå i hovedstaden Taipei, samtidig som hun på fritiden prøvde å komme i gang med evangelisk arbeid. Hun startet med møter i noen militærbrakker i en av Taipeis drabantbyer. 1. september 1952 sluttet hun på hospitalet og konsentrert all virksomhet til husmøter, kvinnemøter, søndagsskole, bibelklasser og husbesøk.
Omestad fikk leie et større hus i Fredsgata, som inneholdt to leiligheter og møtelokale. I den ene leiligheten bodde Omestad og en kvinnelig kinesisk medarbeider, mens kirkelederen Lyou Dau Sheng og kona flyttet inn i den andre. Lyou ble forstander i menigheten i Fredsgata. Denne menigheten var først en del av et felles-luthersk menighetsarbeid, men ble senere en del av NLMs arbeid.
Dette felles-lutherske arbeidet startet også en bibelskole i den sørlige havnebyen Kaohsiung. NLM var representert med en lærer ved denne bibelskolen, nemlig den gamle Kinamisjonæren Asbjørn Aavik. Han ankom bibelskolen 24. november 1952. Samarbeidet i det felles-lutherske arbeidet var ikke helt enkelt, så de to utsendingen fra NLM ba om en snarlig avklaring fra hovedstyret om veien videre. I mellomtiden hadde Sigrun Omestad startet et nytt arbeid i Dragegaten, hvor hun hadde fått tilgang til ei tomt. 19. februar 1953 ble det vedtatt at NLM skulle drive sitt eget arbeid, men fungerte i praksis som assosiert medlem av det felles-lutherske arbeidet. Da hadde allerede NLMs utsendinger kjøpt tomta i Dragegaten, slik at den ble NLMs eiendom og ikke fellesmisjonens. 24. mai 1953 ble et hus med en leilighet og en forsamlingssal innviet. Dette ble den første NLM-eide misjonsstasjonen på Taiwan.
Forstander Lyou ble snart pensjonist, og misjonen kjøpte på nyåret 1954 en leilighet til han og kona i Roliggaten. Lyous selv kjøpte naboleiligheten, som de ville bruke til møtelokalet. Dermed hadde misjonen arbeid i tre menigheter i Taipei. De aller fleste kinesere som misjonærene hadde kontakt med denne første tiden, var flyktninger fra fastlands Kina.
De neste årene kom det fire nye misjonærer til Taiwan. Valborg Moi fra Stavanger kom allerede i 1953. Hun hadde også mange år i Kina bak seg. I 1955 reiste Sigrun Omestad til Norge etter endt periode, og flyttet senere til Australia. Misjonær Olaf Lie kom til Taiwan i 1954, men han måtte reise heim igjen nokså snart grunnet dårlig helse. I 1955 kom ekteparet Ingebjørg og Johannes Maudal og overtok for Lie. I 1956 kom Asbjørn Aavik tilbake til Taiwan etter ett års ferie i Norge. Da hadde han med seg kona Ragna og ett av barna. Aavik ble ved bibelskolen til 1958, men da flyttet han og familien til Taipei og gikk inn i det evangeliske arbeidet der. Han fortsatte imidlertid som timelærer ved et nytt teologisk seminar, drevet av fellesmisjonen.
I september 1957 kom den første misjonæren som ikke hadde vært misjonær i Kina tidligere. Hun het Ellen Hovda, og hadde røttene sine fra Fogn i Rogaland. Ellen hadde imidlertid vokst opp som misjonærbarn i Kina. Så i 1960 kom de første misjonærene som ikke hadde noen røtter fra gamlefeltet, og det var artikkelens hovedpersoner, Marta og Alf Sandvik. Da Marta og Alf ankom Taiwan, var det bare Ragna og Asbjørn Aavik og Ellen Hovda som var på feltet. De andre misjonærene var enten heime i Norge på ferie, eller hadde avsluttet sin tjeneste.
Med M/S «Victoria» til Østen
Siste halvdel av juli 1960 var Marta og Alf klar for utreise. Første etappe gikk til Genova, nord i Italia. Turen gikk antakelig med tog. I Genova gikk de så om bord i M/S «Victoria» som skulle frakte dem til Hong Kong. I et reisebrev til Utsyn datert 23.08.1960, fortalte Alf fra denne eksotiske turen. Reisefølget hade da passert Singapore og skulle ankomme Hong Kong dagen etter. Marta og Alf var ikke de eneste misjonærene om bord. Det var totalt 15 protestantiske misjonærer og enda flere katolske. Mest gledet de seg over en å treffe en ung kinesisk misjonær, som skulle til Japan. På turen fikk de ellers mange spennende naturopplevelser, blant annet fikk de se både hai og flyvefisk.
Etter avgang fra Genova 30. juli, var første stopp Napoli med ankomst 31. juli. Her fikk de tid til en tur til Pompei, der de fikk se på ødeleggelsene fra vulkanutbruddet til Vesuv i år 79. Alf merket seg en kommentar fra en av guidene. Han sa at av dem som omkom i denne katastrofen, var de fleste slike som ville ha mye med seg i flukten. Han fortsatte: «Slik er det også i Guds rike. Den som vil ha noko med seg av sitt eget, misser alt.»
Turen videre gikk over Middelhavet og gjennom Suezkanalen til Rødehavet. På turen ut Rødehavet hadde de Sinaihalvøya på babord side. Her rapporterte han om en sterk varme, så han hadde ingen problem med å forstå at Israelsfolket i ørkenen knurret mot Moses. «Noko så øyde og livlaust må ein vel leita lenge etter», var kommentaren fra Jørpelandsungdommen. Neste stopp var Aden i Jemen. Her besøkte de en dansk misjonsstasjon, sammen med Taiwanmisjonær Årsheim fra NMS og hans gutter. Danskene hadde arbeidet i Aden i 56 år og kun fire var døpt. Det var ei tung misjonsmark.
Fra Aden gikk turen videre til Karachi i Pakistan. Her virket alt veldig fremmed på de to vestlendingene. Kanskje kom de til å tenke på diktet til en annen som hadde hatt adresse Jørpelandsvågen, nemlig forfatteren Sigbjørn Obstfelder: «Jeg ser, jeg ser… Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig…» Følelsen av å være fremmed bare økte da de ankom Mumbai i India. De merket seg spesielt den sterke krydderlukta. Ellers gjorde synet av «Stillhetens tårn» sterkt inntrykk. Her fører de som tilhører persar-religonen sine døde. Kun tre menn har adgang til tårnet. Disse bærer de døde til toppen av tårnet, hvor de blir overlatt til gribbene.
Neste stopp var Sri Lanka. Der lignet byene mer på europeiske byer, mente Alf. Enda mer «heimslig» var det da de ankom Singapore. Her var 75 % av innbyggerne kinesere. Alf bemerket at selv i fattige strøk av Singapore, hadde hvert hus sin hage. «I så måte likna det mi eiga heimbygd. Du fann likevel ikkje eple og pære her, men banan og appelsin og anna sud-frukt». Konklusjonen var klar: «Singapore er den fagraste byen me har sett».
Turen til Hong Kong og videre til Taipei på Taiwan gikk helt etter planen. I et senere brev til Utsyn datert 13. september, skrev Alf at de var glade for at Gud hadde ført dem trygt fram og at de fikk være friske. Han og Marta hadde allerede startet på språkskolen, og han «har alt prestert å få til lydar som me før ikkje visste eksisterte». Han fortalte også at det var 32 grader i skyggen hver eneste dag, men la til at varmen ikke plaget dem noe mer enn den plaget kineserne.
Første år på Taiwan
Da Marta og Alf kom til Taiwan, bosatte de seg i Dragegaten og gikk i menigheten der. I tillegg til dem, var også Ellen Hovda på denne misjonsstasjonen. Asbjørn Aavik hadde sin plass i Fredgaten menighet, men hadde også ansvar i Dragegaten, siden det ikke var noen andre kinesisktalende misjonærer eller kinesiske forstandere der. Kinesisk er et vanskelig språk å lære for en nordmann, og misjonærene fikk derfor to år med språkstudier. Det betydde at Marta og Alf ikke startet for fullt med misjonsarbeidet før høsten 1962.
Høsten 1960 opplevde misjonærene et lyspunkt, da selveste generalsekretæren i NLM, Tormod Vågen, kom på besøk. Et nytt høydepunkt for de nye misjonærene var dåpsmøtet 1. juledag 1960. 15 voksne og to barn hadde denne høsten gått i dåpsopplæring hos ei bibelkvinne, og Aavik hadde hatt overhøring med dem fredagen før jul. Juledags kveld var det så tid for dåpsmøtet, som Aavik ledet. De fleste som gikk på samlingene i de tre menighetene NLM hadde arbeid, var militære og gjerne også flyktninger fra fastlandet. I Dragegaten var det normalt 100-140 på møtene.
Misjonærflokken var som nevnt svært liten. I perioden Marta og Alf leste kinesisk, var det litt utskiftning. Våren 1961 reiste Ragna Aavik og datteren tilbake til Norge. Asbjørn Aavik ble igjen til april 1962, før også han reiste heim på ferie. Johannes Maudal kom tilbake etter ferie i Norge høsten 1961. Ellen Hovda dro til Norge i oktober 1962, mens Valborg Moi og Ingebjørg Maudal kom tilbake til Taiwan i januar 1963. Så da Marta og Alf for alvor var klar til å starte sin misjonsvirksomhet, hadde de tre norske kollegaer: Ingebjørg og Johannes Maudal og Valborg Moi.
I månedsskiftet april/mai 1961 var det en vekkelsesaksjon i Dragegata. Marta hadde da lært så mye kinesisk, at hun fikk med seg mye av det som skjedde. Til Utsyn fortalte hun at det var en kjent taiwanesisk evangelist som var hovedtaler på møtene. De merket Guds Ånd over samlingene, som samlet sprengfull møtesal. Mange nye ble frelst, og flere som hadde vært med i menighet ble fornyet i sin tro. I mai samme år, sendte menigheten i Dragegaten, som også kalte seg for Menigheten i risåkeren, en hilsen til det norske misjonsfolk gjennom Utsyn. Her skrev de at de var takknemlig for nykommerne Marta og Alf Sandvik. Selv om de enda ikke kan språket, «merker vi likevel Åndens samfunn med disse nye vitner, og vi takker fordi dere sendte dem til oss».
På hjemmebane kunne Alf melde til gamlelandet at det til tider var i det meste varmt, opp mot 38 grader i skyggen. Når luftfuktigheten også var veldig høy, var værforholdene krevende for vestlendingene. Like før jul 1961 var gleden stor både på Taiwan, Voss og Jørpeland. Da fikk Marta og Alf sitt første barn. Det ble ei jente, som fikk navnet Maria etter mormor.
Menigheten i Dragegaten hadde fått kjøpt ei egen tomt i nabolaget, og mye av året gikk med til bygging av ny kirke. Kirken var finansiert delvis av midler innsamlet av menigheten selv, og av midler fra Norge. Den nye kirken ble innviet 11. februar 1962. I 1961 startet NLM opp et arbeid i bydelen Mushan, på veien mot fjellet utenfor hovedstaden Taipei. Ei kinesisk dame hadde drevet litt arbeid blant barn i Mushan, og det kom snart et ønske om å få reist et nybygg som var kombinert barnehage og kirke. NLMs barneblad Blåveisen var 80 år dette året, og det ble bestemt å samle inn en jubileumsgave til dette bygget. Bygget ble innviet 28. oktober 1962. Alf kunne skrive en takk til Blåveisen-barna og fortelle at det nå ikke bare er fra tempelet i Mushan det lyser om kvelden. Nå lyser det også et kors fra kirken og barnehagen. Menigheten i Mushan ble kalt for Blåveishagen.
Da Aavik reiste heim til Norge i april 1962, overtok Alf ansvaret i Fredsgaten menighet. Han leste fremdeles språk, men fikk menighetsansvaret i Fredsgaten ved siden av dette. Høsten 1962 kunne Alf endelig holde sin første tale på kinesisk, og dermed var han klar for nye utfordringer. Han var blant annet på mange besøk i forsamlingen i tilknytning til barnehagen Blåveishagen i Mushan. Her hadde det vært vekkelse tidligere i 1962, og han gledet seg over at alle som hadde tatt imot Jesus, fortsatte å gå i forsamlingen. 13 voksne og 7 unge ble døpt den høsten.
Til Utsyn gav han et lite hverdagsglimt fra denne menigheten: «Selv om termometeret holder seg på 35 grader kommer de likevel. De sitter og vifter med vifter som er laget av hønsefjær. Disse viftene er også våpen mot gullfargede tordivler som surrer over hodene og noen ganger setter kursen rett på en. Dere heime ville nok synes det var rart om dere så en full sal med viftende armer. Men når de sitter og lytter til det som bli sagt, forstyrrer de ikke predikanten det minste.» (redigert)
Nytt misjonsarbeid på Ilansletta
I 1963 fortsatte Marta og Alf med ansvar for Fredsgata menighet og for forsamlingen i Mushan. Men dette året fikk misjonærene løfte fra Norge om midler til å utvide arbeidet. Dette hadde vært misjonærenes ønske og drøm siden oppstarten. Fokuset i NLM hadde imidlertid i denne perioden vært på andre nye misjonsland, ikke minst på Etiopia. Dette medførte at Asbjørn Aavik på sitt karakteristiske vis, kalte Taiwan for NLMs husmannsplass. Misjonens ledelse garanterte nå for midler til utvidelsen, samtidig som kristenrussen i Telemark hadde utvidelse på Taiwan som sitt misjonsprosjekt.
Våren 1963 reiste derfor Alf og Johannes Maudal på en rundreise for å finne ut hvilket område av Taiwan de ønsket å satse på. Konklusjonen deres var at Ilan skulle bli det nye satsningsområdet. Ilan var et fylke nordøst på Taiwan, I tillegg er det navnet på ei stor slette, Ilansletta, hvor byen Ilan ligger ut mot Stillehavet. Her var luftfuktigheten ekstra høy. På dette tidspunktet var det ikke mannskap til å plassere misjonærer på Ilan, men de håpet på at Aavik skulle komme tilbake fra Norge nokså snart. Da var det meningen at familien Sandvik skulle flytte de åtte milene fra Taipei til Ilan by.
For at alt skulle være klart til Aavik kom, ble det kjøpt inn ei tomt i Ilan. Her satte de i gang med å bygge to misjonærboliger, og da kristenrussen ville støtte prosjektet, fikk de også midler nok til å bygge kirkelokaler på samme tomt. Leilighetene og kirka var ferdig på nyåret 1964, og det ble da bestemt at Marta og Alf skulle flytte dit. Dette selv om Aavik ikke kom tilbake før i oktober 1964. Høsten 1964 kom Ellen Hovda tilbake fra ferie i Norge, og flyttet inn på misjonsstasjonen i Ilan. Dette kom vel med, siden Marta dette året fødte barn nummer tre, sønnen Arnulf. Året før hadde datteren Laila ankommet. Marta hadde derfor en travel hverdag med å ta seg av deres tre små.
Alf skrev i sin årsmelding for Ilan i 1964, at de var fremmede og ukjente i byen da de flyttet dit i mars. Det var svært sjelden at utlendinger viste seg i byen, så mange oppsøkte dem for å finne ut av hvem disse fremmede var. Ikke minst var det mange ungdommer som tok kontakt, og de nesten krevde at Alf skulle begynne med engelskundervisning for dem. Dermed hadde han plutselig 25-30 ungdommer under sin talerstol, og de opplevde det gledelige at 13 av disse tok imot Jesus og ble senere døpt.
Ut over disse ungdomssamlingene, startet de også opp med søndagsskole, hvor omtrent 30 barn møtte på hver samling. De startet også med barnehage for 20 barn, som etter kort tid økte til 30. Det var vanskeligere å samle voksne folk. Det ble likevel arrangert bibeltimer midt i uka og faste søndagsmøter. På disse samlingen kom det kun 7-8 personer. For å nå lenger ut, gikk Marta og Alf ofte på husbesøk. Om sommeren fikk de besøk av en taiwanesisk evangelist som hadde en vekkelsesaksjon. Da ble flere frelst, og forsamlingen økte til bortimot 30. Sju voksne og ett barn ble døpt det første arbeidsåret i Ilan, utenom de nevnte ungdommene. I tillegg til de norske misjonsarbeiderne, hadde de også god hjelp av den kinesiske evangelisten Sung fram til sommeren 1965.
Etter at Ellen Hovda var på plass i Ilan, var det tid for høytidelig innvielse av misjonsstasjonen med den nye kirken. Dette skjedde 8. november 1964, og det kom omtrent 100 kinesere tilreisende fra menighetene i Taipei og Mushan. 1. juledag samme året fikk Alf døpe ti voksne i sin gamle menighet i Fredsgaten, og på nyåret 1965 døpte han ti i Mushan.
Misjonærperioden den gang var på fem år. Det betydde at familien Sandvik skulle på ferie til Norge i 1965. Samtidig flyttet også Ellen Hovda fra Ilan til Taipei. Den gamle Kina- og Etiopiamisjonæren Johannes Kollerøs, kom alene til Taiwan i februar 1965, og overtok ansvaret i Ilan. Ei alvorlig ulykke førte til at Marta og Alf måtte reise heim til Norge noen måneder før tiden. Den eldste datteren Maria (3), ble kraftig forbrent ved ei ulykke og legene mente at det ikke var håp om å overleve for henne. Hun var døden nær, «men – bønn har gjort så mangt et under, - det har vi også fått oppleve», skrev Alf heim til NLMs hovedkontor. Han skrev videre at «det er vidunderlig å være i Herrens hender». En av de første dagene etter ulykken, kom tre jenter fra menigheten til sykehuset. De knelte ved Marias sykeseng og ba inderlig for henne. Maria trengte langsiktig oppfølging, så det ble bestemt at familien skulle avbryte oppholdet og reise heim til Norge i mars.
Ett «ferieår» i Norge
Familien kom tilbake til Norge og Voss i god tid før påske 1965. Selv om året i Norge skulle være ferie og rekreasjon, var det også mye reising som forkynner for Alf. Allerede i påsken, 15.-19. april, var han ute på forkynneroppdrag. Da var han taler på påskemøtene i Salem i Bergen, sammen med daværende kretssekretær Ingvald Mørk.
Det var ikke bare i nærområdet til Voss at Alf ble sendt. På forsommeren var han blant annet med som taler på kretsmøtet for Sunnmøre- og Romsdal krets på Aukra. Her var han sammen med Johannes Kvalheim og Bjørn Nordheim. I august var han med som taler på et bibelkurs på Livoll leirsted i Gudbrandsdalen og på landsarbeidermøtet på Drottningborg 24.-26. august.
Etter høstens møteturer gjorde han seg en liten refleksjon i et brev til broren: «Der eg var sist fekk eg fleire uomvende i tale på møta, men eg såg ikkje nokre som omvende seg. Det er visst vanskeleg for misjonærar å oppleva vekkjing heime. Det blir helst for å gje dei som alt er truande, misjonsvenene, ein kveik, me reiser rundt». I desember og januar 1966 hadde han fri. Da var familien «nesten gått i hi», skrev han i brevet til broren. Det var en lang og kald frostperiode på Voss, med nesten 30 kuldegrader. En stor overgang fra nesten 40 pluss på Ilan. Første februar la han ut på en tre måneders møtetur. Han var først en måned på Stord, deretter en måned på Helgeland, og til slutt til Namdal i april. I Namdal var han blant annet med på to påskeleirer sammen med Bjarne Mork, Else Marie Voll og Brynjulf Hoaas.
Så skulle en tro at han fikk fri etter tre måneders reise i strekk, og planlagt utreise igjen i august. Men nei, han deltok som taler både på NLM sitt 75 års jubileum i Bergen 21.-22. mai, på kretsmøtet på Fagernes for Oppland krets, på sommerskolene på Kongshaug 27.-30. juli og Mo i Rana 11.-14. august m.m. Det ble også tid til en kort tur til Jørpeland i forlengelsen av sommerskolen på Kongshaug. Da besøkte familien fra Voss, Alf sine søsken. Misjonslaget på Jørpeland arrangerte samtidig avskjedsfest for dem på Langeland kapell 31. juli.
Tilbake til Ilan
Siste uka i august var det tid for Marta, Alf og de tre barna å sette kursen mot Taiwan, for den andre misjonærperioden deres. De reiste med fly fra Flesland flyplass ved Bergen, med første stopp i Oslo. Besteforeldrene, Maria og Anders Afdal, fulgte dem til Oslo. Her var det avskjedsfest i Misjonssalen, med tale av Gabriel Eikli. Det ble en tårevåt avskjed med besteforeldrene, før de dagen etter kunne gå om bord i flyet med kurs for Taipei.
Vel framme på Taiwan sendte Marta brev til Jørpeland og fortalte om reisa. Den hadde denne gang, som nevnt, gått med fly og ikke båt som i 1960. Hun skrev blant annet at flyturen hadde gått bra. Barna hadde fått sovet litt på den 30 timer lange turen til Hong Kong, men det hadde vært lite søvn på de voksne. Vel framme i Hong Kong ble de innlosjert hos Olga og Agnar Espegren, og fikk bo hos dem i fem dager. Det var veldig varmt i Hong Kong, så det ble dårlig med søvn. De lengtet helst tilbake til kjølige Norge. Etter dagene i Hong Kong, gikk så flyet til Taiwan. Også der var det veldig varmt ved ankomst, men temperaturen ble snart behagelig. Brevet var datert 6. oktober, og Marta skrev at de ventet på storbagasjen fra Norge et stykke ut i november.
På Taiwan var det blitt noen endringer i personalflokken. Ingebjørg og Johannes Maudal reiste heim på ferie sommeren 1966. Kort tid etter måtte også Ellen Hovda reise, på grunn av sykdom i familien i Norge. Hun kom imidlertid tilbake igjen på nyåret 1967. Da familien Sandvik kom til Taiwan, var det derfor kun Johannes Kollerøs og Asbjørn Aavik som var misjonærer på feltet. Brede Mella kom tilbake etter ferie omtrent samtidig med Marta og Alf.
På denne tiden ble det startet opp nytt menighetsarbeid på to plasser i nærheten av Taipei, i «Gropa» og «Wanlung». Igjen stilte pastor Strømme opp med midler til nybygg. Han finansierte også innkjøp av to brukte biler til misjonærene. Den ene, ei VW Boble, ble plassert på Ilan og var disponibel for Alf Sandvik. Dette var veldig kjærkomment, for det var startet misjonsarbeid på to utestasjoner på Ilansletta. Disse måtte Alf besøke med jevne mellomrom.
I nevnte brev fra 6. oktober, skriver Marta at familien syntes det var veldig kjekt å komme tilbake til Ilan. Datteren Maria, gikk i barnehage, mens de to minste var heime. Hun fortalte videre i brevet at det var kommet noen nye til i menigheten, mens de var i Norge. Ikke minst gjaldt det ungdomsflokken som nesten var fordoblet. De gledet seg også over en ny evangelist, som talte nesten like godt som emissærene i Norge.
Hun nevnte også at Alf var godt i gang med engelsk-klassen. Utenom virksomheten i Ilan, forkynte han Guds ord en søndag i måneden i Mushan og var ofte på ungdomsmøter i Taipei. Høsten 1966 var det flere besøk av norske misjonærer og andre gjester i Ilan. Ekstra stas var det å få besøk av professor Carl Fr. Wisløff og kona Ingrid. Alf hentet dem og Brede Mella med folkevogna i Taipei. Veien mellom Taipei og Ilan var dårlig, og folkevogna slo flere ganger nedi, når hjulsporene ble for dype.
Gjestene kom vel fram, og fikk være med på en stor festsamling i Ilan. Det skulle være dåp av 20 ungdommer, men bare 17 møtte opp på dåpsdagen. Wisløff talte på dette møtet, og teksten var fra Joh 5,31-40. Ordet nådde hjertene og det var glede i menigheten. Dagen etter hadde Alf fridag, og skulle kose seg med en stor bunke med norske aviser. Han ble imidlertid avbrutt av en heftig krangel, skrev han i et brev til Utsyn. To av medarbeiderne i kirka røk i tottene på hverandre. På en samling om kvelden fikk de heldigvis gjort opp.
Johannes Kollerøs hadde vikariert som styrer på misjonsstasjonen på Ilan, mens Alf var i Norge. Alf overtok igjen i november 1966. Kollerøs flyttet etter hvert til Taipei. Gleden var stor blant de norske misjonærene, da Møyfrid og Harald Gilje kom som nye utsendinger i februar 1967. De startet umiddelbart med å lese kinesisk i Taipei.
Siden oppstarten av misjonsarbeidet på Taiwan, hadde Asbjørn Aavik og Johannes Maudal vekslet på å være tilsynsmann. Da Aavik reiste til Norge i mars 1967, måtte Alf vikariere i denne stillingen, fram til Maudal kom tilbake til feltet om høsten. Alf skrev i et brev at det var veldig travelt, for utenom oppgaven som tilsynsmann, fortsatte han også med ansvaret for arbeidet i Ilan og Mushan. I tillegg var de midt i arbeidet med ny kirke i andre etasje på misjonsstasjonen i Ilan, og også her hadde Alf ansvaret. Han så fram til å få plass til 150 i den nye kirken, for den gamle møtesalen i første etasje var blitt for liten.
Alf gledet seg over at antall kristne økte, samtidig som han kjente på en uro: «Det er vårt store ynskje at ikkje berre kyrkja må bli ny, men også flokken kan bli oppattnya. Eg er så redd for at talet på kristne kan bli stort, men krafta av Den Heilage Ande liten. Når eg tenkjer på det store ansvaret vårt, samstundes på store freistingar og kjøtleg veikskap, så blir eg ofte redd. Men det er godt at me får leggja alt over i Guds hender, og be Han fullføra det Han har sett oss til me.»
Arbeidet med den nye kirken tok mye av tiden til Alf sommeren og tidlig høst 1967. Samtidig fikk han og Marta barn nummer fire på sensommeren, hun fikk navnet Oddbjørg. Kirken sto ferdig tidlig på høsten, og 22. oktober var det stor innvielsesfest. Nybygget som var finansiert av kristenrussen i Telemark, inneholdt barnehage og ungdomssenter i første etasje og kirke i andre etasje. Alf var glad for at både planlegging og bygging var gått raskt og effektivt. Han husket at det på slutten av 1940-tallet ble sendt rundt i bedehusbenkene heime på Jørpeland, tegninger av ei ny kirke. Den kirken var så vidt påbegynt da kirken i Ilan sto ferdig.
Selv om det var mye oppmuntrende som skjedde med den nye kirken, opplevde menigheten ei tung tid etter innvielsen. Det skulle velges ny diakon, noe som utløste strid og baktalelse, ifølge Alfs årsmelding. Han var likevel takknemlig for at det mot slutten av året så ut til at striden og det vonde måtte vike.
Ved juletider 1967 var det en ny festsamling i kirken i Ilan. Da ble ti kinesere og Marta og Alfs datter Oddveig døpt. Ellers arbeidet misjonærene sammen med kinesiske ledere med å danne ei kinesisk luthersk kirke. Det var også stor glede i misjonærflokken da Berit og Olav Straume kom som nye misjonærer til Taiwan i oktober -67, og Ingrid Olsen 4. januar 1968. Verd å nevne er det også at i julen samme år, ble tatt i bruk ei ny sangbok. Detter var ei omarbeidet og utvidet utgave av den sangboka som var brukt i Kina.
Nye medarbeidere
I 1968 ble den nye kirken/presbyteriet dannet, med tre kinesiske eldste, Johs. Maudal som formann og Alf Sandvik som nestformann i styret. Valget skjedde 17. juni 1968. Misjonærflokken var nå blitt så stor, at den første ordinære misjonærkonferansen endelig kunne avholdes. Dermed var Taiwanfeltet vokst fra en husmannsplass til et ordinært misjonsfelt.
Møyfrid og Harald Gilje var ferdig med språkstudiene i september 1968, og familien flyttet da til Ilan og ble nære kollegaer med Marta og Alf. Maria Sandvik skulle denne høsten starte på skolen. Denne lå sør på Taiwan og var felles med andre norske misjonsorganisasjoner. Marta og Alf syntes det var for tidlig å sende 6-åringen sin heimefra, og det ble bestemt at Harald Gilje skulle vær hennes lærer det første året. Dette var imot viljen til ledelsen i Norge, som mente at Harald Gilje ikke var utsendt for å være lærer. Hvis foreldrene ikke ville sende barnet på den norske skolen, måtte de selv ta ansvar for heimeundervisning, var signalene derfra. Men misjonærene på Taiwan gjorde likevel som de selv ville.
Harald Gilje hadde skaffet seg kortbølgeradio, og fikk inn nyheter fra Norge. Alf var svært fotballinteressert, så han var stamgjest hos Gilje hver mandag ettermiddag, for da var helgas norske fotballresultat nådd Ilan.
I tillegg til arbeidet på Ilan, måtte Alf også undervise på den felles bibelskolen i Hsinchen, der han underviste i Romerbrevet. Han oversatte også til kinesisk, Øivind Andersen sin kommentar til Romerbrevet kapittel 1-8, Grunnsannheter til Frelse. Alf ble også involvert i bygging av ny kirke i en ny menighet i Lodung. Asbjørn Aavik som var heime i Norge, drev innsamling til denne kirken. Han hadde per september -68 samlet inn kr.130.000 av totalkostnadene på kr.250.000,-. Ellers var gleden stor i den lille misjonærflokken, over å få enda en et par nye medarbeidere. 29. september ankom de gamle kinamisjonærene Anna og Asbjørn Hoaas til Taiwan. Disse avløste Brede Mella som var reist til Norge sommeren samme år.
Neste påfyll av medarbeidere skjedde på ettersommeren 1970. Da kom Brede Mella tilbake fra ferie, og hadde da for første gang med seg kona Olla. I tillegg kom tre nye medarbeidere, Anne Marie og Bjørn Brudeli og Inger Marie Moen fra Kirkenes. Sommeren 1971 reiste familiene Sandvik og Gilje til Norge på ferie, mens Ellen Hovda returnerte til feltet.
De to siste årene Marta og Alf var på Taiwan denne perioden, fortsatte de med omtrent samme oppgaver. I et Jørpelandsbrev fortalte Alf at res.kap Strømme nok en gang hadde hjulpet dem økonomisk. I 1969 fikk de kr.35.000 til innkjøp av en folkevognbuss til bruk for forkynneroppdrag ute på Ilansletta. Ei gammel trofast misjonskone fra Sunnmøre hadde gitt kr.1000,- til nye høgtalere, som kunne brukes når bussen var på oppdrag ute på sletta. Dette var gaver utenom det ordinære budsjettet.
Utenom arbeidet på Ilan, fortsatte Alf også med undervisning på bibelskolen i Hsinchu skoleåret 1969/70, denne gang med undervisning i Galaterbrevet. Dette krevde mye tid til forberedelse, sukket han i brevet til bror Oskar. Ellers var det en stor oppmuntring at en sommerleir for ungdom, samlet hele 200 deltakere. På denne leiren hadde tre ungdommer fra Ilan gitt til kjenne at de ønsket å gå inn i en tjeneste i kirken.
I julebrevet fra 1969 fortalte Alf at deres eneste kinesiske ansatte var overført til en av menighetene i hovedstaden. Dermed var det bare norske forkynnere på Ilan, noe han så som et stort handikap. Ny kinesisk medarbeider kom mot slutten av 1970. Han noterte ellers med tilfredshet at stridighetene de tidligere hadde opplevd, nå hadde lagt seg. En annen oppmuntring var at det var åpent for misjonsarbeidet ute på Ilansletta. En militærsjef tilbød dem å ha møter i militærleiren hans, som lå ei mil fra Ilan by. I militærleiren var soldatene internerte lovbryter, så alle 100 hadde møteplikt på samlingene. I 1970 kunne Alf melde at tallet på døpte i Ilan hadde passert 100.
På hjemmebane kom sistebarnet i 1969. Han fikk samme navnet som morfar, nemlig Anders. Maria og Laila gikk på Den norske skolen sør på Taiwan, drevet av Misjonsalliansen. Hovedstyret i NLM ville helst at skolebarna på Taiwan skulle gå på Den norske skolen i Japan, men det syntes foreldrene var alt for langt borte. Det endte med at barna gikk på skolen på Sør-Taiwan, og var da borte fra heimen i over tre måneder om gangen. Samtidig ble det arbeidet for å få flyttet skolen lenger nord på øya, «då vonar med at me oftare får sjå borna». Etter forhandlinger med de andre norske misjonsorganisasjonene, ble det bestemt å starte ny norsk skole midt på Taiwan, nærmere bestemt i Taichung. Men dette skjedde ikke før høsten 1975. Da kunne elevene reise heim hver 14. dag.
Ett år i Norge 1971-72
Sommeren 1971 var det tid for et nytt opphold i Norge for familien Marta og Alf Sandvik. Også denne gang var basen Voss, hvor Marta og de fem barna var fast stasjonert. Alf derimot var omreisende predikant også under dette Norgesoppholdet. Med unntak av de kjærkomne frimånedene, var han stadig på reise.
Et søk i Nasjonalbibliotekets arkiver viser at han allerede 8. august var ute på taleroppdrag, på Fana utenfor Bergen. 22. september var det velkomstfest på Jørpeland. I september og oktober var han i traktene rundt Oslofjorden, mens han de to første ukene i november var i Molde, Ålesund og Vartdal. Fra Sunnmøre gikk turen direkte til Guldberg i Østfold, før det var tid til en lengre jule- og nyttårsferie heime på Voss.
I februar var det nok en gang tid for reisevirksomhet, blant annet med ei møteuke sammen med Keld Hoelgaard på Ulset. Mars måned ble tilbrakt i Nordland krets, der han blant annet deltok på påskemøter på Jakobsbakken. I september var han sammen med Japanmisjonær Kåre Bøe på ei møteuke i Sandane, og siste uka i november var han taler på ei ungdomsuke i Gjøvik. Etter den måtte han beine veien til Voss, for avreise tilbake til Taiwan i desember 1972.
Under heimeoppholdet hadde Alf fått med seg en økende debatt om abortsaken. Det resulterte i et leserinnlegg i avisen Dagen. Det første debattinnlegget jeg har funnet fra Alf sin penn. Debattinnlegget hadde overskriften: «Gud var og eit foster». Han avslutter slik: «Det verkelege adelsmerke på fosteret, det synte seg fyrst den gongen då Gud sjølv ikledde seg det. Skal me då vanvyrde det å gje vår stemme til dei som ynskjer fri abort.»
Fem nye år på Taiwan
Da Marta og Alf kom tilbake til Taiwan, var en ny misjonærfamilie med røtter fra Rogaland og Jørpeland på plass som nye kollegaer. Bjørg og Frode Steen hadde hatt et år med språkstudier i USA, og kom til Taiwan i oktober 1972. Bjørg var fra Finnøy, mens Frode var fra Jørpelandsvågen som Alf. I tillegg til disse to, var Anne Marie og Bjørn Brudeli, Ellen Hovda, Esther og Johannes Kollerøs, Olla og Brede Mella og Inger Marie Moen på Taiwan ved årsskiftet 1972/73.
De fire første årene av denne perioden fortsatte Marta og Alf der de slapp på Ilan før heimreisen til Norge. Ilan var en by med 70 000 innbyggere i 1973, i 2018 var innbyggertallet steget til 96 000. I oktober 1973 kom tidligere Kinamisjonær Kristian Fretland til Taiwan og ble plassert sammen med Marta og Alf i Ilan. Samtidig kom hovedstyrets formann, Jørpelendingen Tore Tungland og generalsekretær Birger Breivik på besøk fra Norge. Rapportene tyder at på at slike besøk alltid var til oppmuntring for misjonærene.
Som tidligere perioder, var det også nå blant de unge ungdommene at misjonærene nådde lengst. Av de 27 døpte i Ilan i 1973, var alle ungdommer. Men det var fremdeles et stort tap for byen og for misjonen at ungdommene måtte reise bort for å studere. Etter at Fretland kom som forsterkning, kunne misjonærene på Ilansletta starte med forkynnervirksomhet i nye områder.
Misjonærene på Taiwan startet i 1973 planlegging av et nytt radioarbeid. Det ble besluttet å starte radiostasjonen «Frelsens røst» (Voice of Salvation, VOS), og den hadde første sending på nyåret 1974. Radioen nådde i første omgang hovedstaden Taipei, men også på Ilan kunne de sende to timer hver søndag morgen. Den ene timen var på mandarin-kinesisk, mens den andre timen var på taiwanesisk. I 1974 kunne Marta og Alf glede seg over å feire 10-års jubileum for oppstarten av arbeidet i Evangeliekirken i Ilan. På disse ti årene var det døpt 160, men 75 av disse var flyttet fra Ilan. I jubileumsåret var det to kirker i Ilan by, ei kirke i nabobyen Lodung og fem preikeplasser ulike steder på Ilansletta. Det var også opprettet et Ilan-lag i Taipei, for utflyttede ungdommer fra Ilan.
I 1975 ble Kristian Fretland overflyttet til andre oppgaver i hovedstaden. Samtidig var Bjørg og Frode Steen ferdig med språkstudiene, og flyttet til Ilan. De fikk etter hvert ansvar for menigheten i Lodung. Dermed var de to misjonærene fra Jørpelandsvågen, nære kollegaer på Taiwans nordøstlige kyst.
I referatet fra misjonærkonferansen i 1975, startet Alf med å gi et lite glimt av været den sommeren, og innvirkningen det hadde på nordboerne: «Taiwansommaren er varm. På forsommaren kan kreftene vera til stades, ja, kan hende til og med litt overskot. Men det ser ut til at di lengre det lid ut på sommaren, di meir pressar varmegradene energi ut av kroppen, slik at på seinsommaren er ein mest nøgd berre brystbelgen er i verksemd. På denne tida er helst soverommet opphaldsrommet. For her er det montert eit makelaust apparat som få nordmenn kjenner til, aircondition…»
Våren 1976 fikk Alf en ny oppgave. Han skulle ha halv stilling som lærer ved det teologiske seminaret som flere misjonsorganisasjoner drev sammen. På dette seminaret, som lå i byen Hsinchu på vestkysten av Taiwan, skulle NLM ha en full lærerstilling. Brede Mella hadde den andre halve stillingen våren 1976, mens Alf overtok hele stillingen skoleåret 1976/77. Da flyttet familien Sandvik fra Ilan til Hsinchu, tolv år etter at de startet opp arbeidet på Ilansletta. Nå var yngre krefter på plass der, og kunne fortsette misjonsarbeidet. Seminaret hadde 17 elever. De slet med å få mannlige søkere. Noe av årsaken til det, var den lange militærtjenesten i landet, på 2-3 år.
Før Marta og Alf flyttet fra Ilan, fikk de våren 1976 være med på nok en dåpshøytid. Åtte personer ble da døpt. En av dem var en eldre mann som hadde hatt slag. Han hadde fått hjelp av folk i menigheten til rehabilitering, men hadde mistet mye av hørselen. Alf tok han med til Taipei hvor han fikk kjøpt høreapparat. Dette apparatet var sponset av midler fra kvinneforeningen «Vårbud» på Jørpeland. Det var Frode Steen som døpte disse åtte.
Ut over 1970-tallet økte antall misjonærer på Taiwan. Utenom de som tidligere er nevnt, kom Tordis og Gabriel Edland i 1973, Anna Sæther og Signe Marie Aamaas i 1974, Martha Julie Juul, Anne-Britt og Olav Hermod Kydland i 1975, Sigrun og Trond Bø, Målfrid og Helge Kiplesund og Anne Marie og Sigmund Aarvik i 1976 og Jofrid Vigre i 1977.
Tre år stasjonert på Voss
Da Marta og Alf med familie reiste heim til Norge i mai 1977, hadde de reisefølge med Bjørg og Frode Steen og barna deres. Denne gang reiste de heim på ubestemt tid, fordi Maria var klar til å begynne på videregående skole. Hun var ikke blitt konfirmert på Taiwan, så etter heimkomst ble Maria og Laila konfirmert samtidig. Martas foreldre hadde sørget for hus for familien på Voss, og her ble de stasjonert de neste tre årene.
Som under tidligere opphold i Norge, reiste Alf som forkynner disse årene. Han hadde sine frimåneder, men reiseprogrammet var helst stridt. Kort tid etter heimkomst, kunne familien besøke slekta på Jørpeland, og kombinere det med velkomstfest på bedehuset. Denne gang var det også velkomst for familien Steen, og avskjedsfest for familien Lise Gry og Odd Geir Norland som var klar til å starte misjonsarbeid i Tanzania. Det ble en kjempesamling, der lokalavisen Strandbuen kunne melde at nærmere 500 var til stede.
En grov oversikt over Alfs reiserute i 1978 og 1979 viser at han var mye borte fra familien. Samtidig var det nok oppmuntrende for han å både få forkynne Guds ord på sitt eget morsmål, og å fortelle sendemenighete fra misjonsarbeidet på Taiwan. I 1978 besøkte han Trøndelag og Oppland kretser i februar. Fra midten av mars til etter påske i april var han i Rogaland. Her hadde han møter blant annet på Vadla, Lura, Misjonssalen Sandnes, Bjerkreim, Madla, Sørskår, Tau og Hinna. I mai var han tilbake i Trøndelag og i juni på Sørlandet. Høsten 1978 var han blant annet en lengre periode i heimekretsen Bergen og en måned i Haugesund krets.
Vi tar også med en oversikt over 1979. Da startet han med å være i Trøndelag i januar, Fjordane i mars, Trøndelag igjen i mai, Skien krets i juni, Haugesund i august, Vestfold i september, Sunnmøre i oktober og Sogn i november. Mens han var i Vestfold krets i september, sendte han et brev til broren på Jørpeland. Her skrev han blant annet:
«Nett nå held eg på med ein møteserie her i Larvik. Det er vanskeleg å få uomvende på møte her som andre stader. Men dei skal jo ha noko dei truande og, så eg får tru møta ikkje er til fånyttes. Bra oppmøte er der og. For 14 dagar sidan var eg på haustmøte i Holmestrand. Forutan meg var Josef Tungland og Jon Jøssang der. Så det var rart å vera 3 Jørpelendingar saman så langt bort fra heimebygda.
Der er ikkje så store flokkar her borte, men så er kretsen svært liten. Ikkje større en Strand, Årdal og Hjelmeland. Men dei er minst like flinke å ofra som i Rogaland. På eit husmøte eg var, med 30-35 deltakarar, kom der inn 2500 kr. Ein annan stad var der ei eldre kvinna som ba meg heim, og kom med 1000 kr. til misjonen før eg gjekk. Så der er mange gilde vener å møta.»
I julehilsenen i 1979 nevnte Alf litt om reisevirksomheten hans: «Dei siste to månadene har eg vore på Sunnmøre og i Sogn. Om der ikkje er så monge som går på møta, så er det alltid truande å finna i bygdene om dei er aldri så små. Det går både på husmøte, møte på skulane våre og møte i større byar, men husmøta er ikkje dei minst gilde. For her møter ein misjonsvenene som er innstilt på både å få og å gje. På eit av dei siste husmøta i Sogn ein stad kom det inn over 2000,-. Eg går ut frå at det må ha vore ei lang tid sidan desse har fått høve til å gje på møte.»
I media pågikk det i desember 1979 en debatt om jomfrufødselen. Både professor og biskop fornektet denne viktige sannheten om Jesus, noe som opprørte Alf. Han skrev ikke mindre enn to leserinnlegg i avisen Dagen, som sto på trykk julaften 1979 og 10. januar i 1980. Han skrev blant annet: «La oss tenkja at ryktet kom ut om ein av de debattantane som tok det lite nøye med jomfrufødselen, at vedkomande ikkje hadde den faren han sjølv vedkjenner seg å ha. Ville han då og ha sagt at den saka er lite viktig?» Han avsluttet slik: «For oss er det nemleg meir enn eit farsspørsmål. For oss er det eit frelsesspørsmål.»
Også det siste halvåret før ny utreise, hadde Alf stramt program. Han var på Sunnmøre i februar, Trøndelag i mars, turne med kristenrussen på Kvitsund Gymnas i mai/juni, Bergen krets første halvdel av juni, og leirer på Solgry i Sveio og Tonstadli siste halvdel av juni. Juli måned gikk med til pakking og avskjeder med slekt og venner. Tyngst var det helt sikkert å reise fra Maria, som nå var ungdom og skulle gå på skole i Norge. Martas foreldre var nå gamle, så det var også tungt å reise fra dem.
Siste periode på Taiwan
Det som skulle bli Marta og Alf sin siste periode på Taiwan, startet med avreise fra Norge 13. august 1980. Da hadde de reisefølge med familien Tordis og Gabriel Edland. Under heimeoppholdet var misjonærflokken på Taiwan ytterligere forsterket. Nok en Jørpelending reiste til Taiwan i 1979. Det var Per Inge Langeland og kona Kirsten fra Madla. De kom samtidig med Sigrunn og Jan Ove Selstø. I 1981 kom også ekteparet Asta og Sverre Hafell.
Marta og Alf ble denne gang plassert i byen Taoyuan, mellom seminarbyen Hsinchu og hovedstaden Taipei. NLM hadde hatt arbeid i denne byen noen år, men det hadde vært vanskelig å slå rot. Dette skyldtes ikke minst at det var vanskelig å få fast møtelokale. Året før Marta og Alf kom til Taoyuan, fikk misjonen kjøpt et hus som ble et fast møtelokale. Etter et år kunne Alf melde om at åtte ungdommer var blitt døpt, og alle disse tilhørte «fjellfolket».
I et julebrev til Jørpeland fortalte Alf om arbeidet og nevnte spesielt en familie de hadde god kontakt med: «Me har serskilt gode vener i ein sakførarfamilie frå Ilan. Ein dag kom to av sønene hans med 18 000 kr. som dei la på bordet, og sa eg kunne nytta dei i arbeidet kor eg ville. Så det er ikkje berre misjonsvennene heime som gjev.»
Ellen Hovda og Signe Aamaas kom som forsterkninger til Taoyuan høsten 1981, og hadde som hovedoppgave å oppsøke de mange unge fabrikkarbeiderne i byen. I årsmeldingen for det siste hele året deres på Taiwan, skrev Alf at oppmøtet på søndagssamlingen lå på rundt 25 og at fire nye var blitt døpt i 1982. Misjonsarbeidet i Taoyuan var spesielt rettet mot fjellfolket. Dette var ungdommer som kom fra fjellene midt på øya, for å få arbeid på fabrikkene i byen. Men disse ungdommene var ustabile. Noen ble innkalt til militærtjeneste, mens andre flyttet til andre byer i håp om å få en bedre jobb. De hadde også lang og uregelmessig arbeidstid, noe som gjorde at møter og aktiviteter måtte tilpasses når de unge hadde fri.
Vi tar også med et lite glimt fra et brev Marta skrev i mars 1982: «Arbeidet vårt her i Taoyuen går framover. Me har ein uvanleg gild evangelist med oss, han er flink til å syngja og spela, det har nok mykje å seia. Mest alle som kjem på møta høyrer til stammefolket, eller fjellfolket, som me helst seier. Dei fleste er unge som arbeider i fabrikkar i området her. Mange av dei er døypte som små, men som seinare har kome på avstand frå alt som heiter kristendom. Det er vanskeleg å overleva som ung kristen, omringa av gamal og moderne heidenskap på Taiwan i dag. Derfor er det godt at dei har ei kyrkje som dei kan treffa andre av sine eigne folk. Det er eit stort behov for dette arbeidet føler me.»
Avstanden til skolen og skoleinternatet for misjonærbarna var overkommelig, så barna fikk treffe foreldrene med ikke for mange dagers mellomrom. I september 1982 hadde Marta to uker som husmor på Den norske skolen. Oppgaven som husmor gikk dette skoleåret på omgang mellom mødrene til skoleelevene, med to uker per «vakt». Ellers var Alf takknemlig for å ha fått seg motorsykkel, noe som gjorde stor nytte i arbeidet.
I julebrevet til Norge i desember 1982, fortalte Marta et lengre glimt fra arbeidet deres. Vi tar med hele dette avsnittet: «Eg vil ta dykk med til møtet me hadde på preikeplassen sist sundag kveld, andre sundag i advent. Regn og rusk var det ute, det rista i aluminiumsdørene når vindkasta kom. Mange var bedt inn til møtet også i kveld, men berre 3 unge gjenter hadde våga seg ut. Og så må eg ikkje gløyma fru Hsiao, som sat rett bak meg! Ho høyrer til ei gruppe menneske som har falle midt mellom stolane her på Taiwan, dei handikappa.
Ho har vel ikkje meir intelligens enn ein 3-4 åring. Og merkeleg nok så har ho vorte gift med ein mann frå Kina, antakeleg ein som kom over hit som soldat. Han ville vist ha systera hennar til kone, men familien sa at det ikkje var vanleg å gifta bort yngre døtre før dei eldre, så han laut då ta til takke med henne. Antakeleg hadde han då allereeide betalt inn pengar til hennar huslyd, som han tykte det var for gale å missa. Han har nok ikkje hatt mykje hjelp av henne. Ho vinn ikkje stella huset, ikkje laga mat heller. Det einaste ho klarer er å setja risen til koking i den elektriske riskokaren. Ho vaskar vistnok også sine eigne klær.
Dei har teke til seg ei gjente som no er 10 år, ho er kvikk og livleg og skjemmest tydeleg av mora allerede. Faren er bitter over skjebnen han har fått i livet. Vel, fru Hsiao vil ikkje unnvera eit einaste møte, ho kom i kveld og. Så sa ho høgt då me skulle til å syngja: Jesu hwei bu hwei lai? På norsk betyr det: Jesus då, kjem han? Me såg på kvarandre, me utlendingane, og kunne svara henne at det gjorde han. For det har han lova i ordet sitt. «For der to eller tre er samla i mitt navn, der er eg midt i mellom dei.» Takk og pris for det.
Fru Hsiao trudde nok at Jesus var ein person, som skulle sitja på benken, slik som oss andre. Bibelkvinna der, som også heter Hsaio, prøver å ta seg av henne, og ho lyt nok og prøva å forklara dette med Jesus for henne. Men sjølv om forstanden ikkje strak til, så føler ho nok at det er godt å vera på møte. Det er nok heller aldri nokon som har vist henne slik oppmerksomhet før. Ho tilhøyrer vel ei av dei som Jesus kallar: -ein av mine minste. Og eit glas vatn, gitt til ein av desse, skal ikkje vera gjort forgjeves.
I går ettermiddag, etter barnemøtet, var me 5 arbeidarar som var ute og delte ut traktatar. Det er mange fabrikkar i området rundt Evangeliekyrkja, og me konsentrerer oss helst om desse. Me hadde serleg tenkt på ein stor fabrikk, med fleire tusen arbeidarar, i går. Medan me venta på at klokka skulle verta 17, så gjekk me i området rundt der og snakka med folk. Mange er opne og greie, ja dei aller fleste er det. Dei fleste av dei eg snakka med, hadde aldri vore i ei kyrkje, og aldri høyrt Jesu navn nevnt. Borna flokka seg rundt meg, og tykte det var rart med denne utlendingen som snakka kinesisk.
Ei ung kone hadde gått i ei kyrkje i ein annan by, men no var ho så bunden, at ho kunne ikkje koma på møte. Alle får ein traktat, der det står adresse og telefonnummer til kyrkja. Ein må berre sukka til Gud at han må visa miskunn mot dette folket. Serleg gjer det ein så vondt når ein ser sjuke, elendige folk som står i templa og tilber avgudane. Me går stadig forbi eit lite tempel når me ber borna inn til barnemøte. Også i går var det mange kvinner der som tilba. Du kor hug ein hadde til å springa inn og dra dei vekk frå alteret og ropa: Her får du verken lækedom for sjukdom, eller frelse for sjela! Det er det eine Jesus som kan gi!
Då arbeidarane på den store fabrikken byrgja strøyma ut, sto me klar, 3 på ei side av inngangen, 2 på den andre. Dei fleste hasta forbi, men tok så imot ein traktat. Dei er jo så høflege, kinesarane. Det var ikkje lenge før alle traktatene var fordelte, me skulle nok hatt fleire med oss. Det fortsatte å strøyma folk ut or porten etter at me gjekk derifrå. Det er ennå så mange som skulle vore nådd! Tenk, ikkje eingong å kjenna Jesu navnet! Dette er vårt kall, og vår oppgåve her ute: Å gjera bodskapen om frelse og evig liv ved trua på Jesus, kjent for flest mogleg.»
Våren 1983 var det tid for Marta og Alf til å forberede ny heimreise til Norge. Det ble arrangert avskjedsfest for dem i Taoyuen, og hele 50 kom for å ta farvel. Dette var dobbelt av det som pleide å møte opp på de ordinære samlingene. Flere som tidligere hadde gått i forsamlingen, men som hadde flyttet fra byen, kom nå tilbake for å si farvel til de norske utsendingene.
Heim for godt
6. juni 1983 kom Marta og Alf tilbake til Norge etter sin fjerde periode på Taiwan. De kom heim på ubestemt tid, men det skulle bli deres siste periode som da var avsluttet. Høsten 1983 fikk Alf spørsmål om å vikariere som bysekretær i Betania Trondheim, noe han svarte ja til. Marta og de heimeværende barna ble boende på Voss, så det ble pendlertilværelse på Alf.
De tre følgende årene var Alf forkynner for hovedstyret, og reiste med Guds ord over hele landet. Marta fikk etter hvert en sykepleierstilling som nattevakt på sykeheimen på Vossevangen. Reiseruta til Alf i 1984 var i hovedsak slik: Bergen krets i februar, mars og august, Sørlandet i april, Østfold i juni, Drammen og Vestfold kretser i september og oktober og Hedmark krets i november.
I 1985 startet han med to ukers møteserie på Jørpeland sammen med Håkon Austbø. Deretter finner vi han på Sørlandet (februar), Sunnmøre (mars) Nordmøre (april), Bergen krets (mai) og Troms- og Finnmark krets i juni. Her var han blant annet sammen med Oddvar Dahl på ei møteuke i Karasjok, og taler på Grunnfarnesstevnet på Senja. Da jeg kom som kretssekretær til Troms og Finnmark krets 12 år senere, var det flere som husket møtene med Alf. De husket også at han var passe distre, og glemte igjen ting neste hver plass han besøkte.
1986 skulle bli Alf sitt siste år som emissær. Det startet med møter i Rogaland i februar, blant annet ei møteuke på Fiskå. Videre ut over året besøkte han Sunnmøre, Vestfold, Drammen, Østfold, Oslo og Sunnmøre.
Alf hadde lenge vært plaget av polypper i bihulene. I november 1986 begynte disse å verke og hovene opp. Verken ble etter hvert så kraftig, at han ble innlagt på sykehus for grundigere undersøkelser etter tre ukers venting. Utredningen på sykehuset viste at det var langt fremskreden kreft. Behandlingen startet 9. februar 1987. Alf var ikke ukjent med kreft i familien. Han hadde mistet broren Jørgen (1968-46 år), broren Magnus (1983-56 år) og søsteren Johanna (1982-62 år) i kreft. I tillegg hadde også broren Oskar kreft i 1979, men han overlevde sykdommen.
Det skulle bli nøyaktig ett år med store smerter for Alf, etter at behandlingen startet. Kreftene avtok raskt. I julebrevet til broren Oskar i 1981, skrev Alf nesten profetisk: «Ja, (h)jula går, og det nyttar ikkje å stansa dei. Og me fylgjer med inntil me stansar ved vår evige heim og verestad for dei truande i himmelen.» Det siste brevet han skrev til søsknene på Jørpeland, var kort og skrevet med store bokstaver. Han hilste sine med bibelordet: «Frykt ikkje, for eg er med deg! Sjå deg ikkje ottefull ikring, for eg er din Gud.» 9 februar 1988 sovnet han inn og ble forfremmet til herligheten. Han ble 58 år gammel.
Marta fikk
lenge ha god helse og fortsatt i stillingen sin på sykeheimen. Når dette
skrives har hun passert 88 år, og har fått plass på sykeheimen hvor hun selv
arbeidet med å stelle de gamle.
Kilder:
Anna Sæter: Over
en tekopp (2006)
Asbjørn Stige:
Misjonæralbum (2000)
Asbjørn Aavik: Formosa
(1954)
Asbjørn Aavik:
År i sol (1984)
Frode Steen:
Fortsatt Kinamisjon (1987)
Jakob Straume:
Kristenliv i Rogaland (1957)
Jan Alsvik:
Strand bygdebok (1991)
Jan Alsvik:
Folk i Strand (1995)
Sigrun Omestad m.fl.: Kvinner med gledesbudskap (1948)
Trond Bø:
Asfaltert misjonsmark (1982)
Alf og Marta
Sandvik: Brev til familie på Jørpeland 1960-1990
Josef Tungland:
Upublisert materiale om kristenliv i Strand
Protokoller
Jørpeland misjonslag
Strand
historielag
Utsyn 1950-1990
Årbok for NLM
1950-1983
Aftenbladet.no
dagen.no
digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
NLM-arkivet
Muntlig info fra Harald Gilje og Per Tungland
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar