Livet til gave – en stakket stund

Jørpeland kirkegård 30.08.2022. (foto Ove Sandvik)

Når en går inn på en velstelt gravplass, er det mange tanker som kommer. Gravene og gravsteinene antyder mange ulike livsskjebner.

I dag var jeg innom de to gravplassene på Jørpeland. Her er de fleste avdøde sambygdinger gravlagt. Gravsteinene vitner om hvor lite vi vet om livets lengde her på jord. Noen fikk mange år og døde gammel og mett av dage. Andre hadde så vidt begynt på livet, før det tok slutt. En flott sang fra bedehusets Sangboken dukket opp i minnet da jeg så ut over gravplassen

En dalende dag, en stakket (kort) stund

har legemets liv vi til gave,

og slektene skifter som løv i lund

i jordens frodige have.

Så synker vi stilt, så har vi vårt sted

blant tusene glemte grave.

Livet er Guds gode gave til oss mennesker. Etter syndefallet kom døden inn i verden. Fremdeles er livet en Guds gave, men synden har ødelagt mye, så dagene blir ikke bare gode. Når livet er slutt her på jord, får de fleste ei grav. Men så går det en generasjon eller flere, «så har vi vårt sted, blant tusene glemte grave.»

Og dog mitt hjerte forferdes ei,

min sjel er freidig og rolig,

i liv og i død jeg vet min vei,

med begge jeg er fortrolig;

for Kristus, Guds Sønn, har lovet meg

i Faderens hus en bolig.

Selv foran han gikk å berede sted,

et hus ikke gjort med hender,

en evig bolig med liv og fred,

med rom for alle Guds venner.

Der skal vi ham se etter stridens år

om tro vi vårt løp fullender.

 

Vel intet øye fra jordens egn

har skimtet dets skinnende saler,

vel aner vi kun i billed og tegn

dets glans her i tåkenes daler;

men veien, veien den har vi klar

i Jesus, hans gjerning og tale.

 

Ja, du er veien, vår Frelser sann,

til alle elendige givet,

ditt ord som aldri bedrage kan,

det sannheten er og livet.

Og alt jeg syndet min livsens dag

for din skyld er det tilgivet.

Om graven til slutt blir glemt og slettet, vil den som her i livet trodde på Jesus, «få leve om han enn dør». Trygve Bjerkreim skrev det slik: «So vil ved korset eg standa, med undring eg ser eg er fri! Eg skal ikkje døy, eg skal leva med Jesus til æveleg tid.».

Ingen mennesker trenger kart for å finne veien til fortapelsen. Den går alle på, som ikke har fått ta imot frelsen i Jesus: «Og alt jeg syndet min livsens dag, for din skyld er det tilgivet.» Jesus er veien til himmelen. Den veien ble åpnet på korset.

Så sovner jeg trygt i ditt hellige navn,

du våker til natten ender;

når morgenen stiger, jeg er i havn

og fedrelandet gjenkjenner.

Da kysser jeg med usigelig fryd

de naglemerkede hender.

Livet er en gave som vi har «en stakket stund». Men det gjelder jordelivet. Vi mennesker skal leve evig. Den som tar imot Jesus som sin frelser, kan være viss på at «Kristus, Guds Sønn, har lovet meg i Faderens hus en bolig.» Da kan jeg glede meg over livet på jord, og samtidig se med glede og forventning fram mot det evige livet heime i himmelen.

-------

Denne sangen er skrevet av misjonspresten Johannes Johnsen. Han var på reise på Madagaskar i 1906, da han fikk vite at kollegaen Anna Hodnefjell fra Stavanger var dødssyk. Mens han red på hesten sin, kom denne sangen til han, og han sendte den til Anna, med følgende hilsen: «Til vår syke, trette søster, fra en vandringsmann. Bud fra sjelens venn og trøster, bringer han.»

Misjonsprest Johannes Johnsen (foto NMS 100 år)

Johannes Johnsen ble født i Alvdal. Han studerte teologi i Oslo sammen med blant andre Johannes Brandtzæg. Begge disse student-vennene fikk sitt misjonskall under talerstolen til Lars Skrefsrud. Johnsen reiste til Madagaskar i 1892 og kom heim derfra for godt i 1911, på grunn av dårlig helse. I Norge ble han hovedlærer i praktisk teologi ved Universitetet i Oslo. Han døde brått på vei til en forelesning i 1916, kun 51 år gammel.