Andreas Fibiger – Indremisjonspresten

Andreas Fibiger

Andreas Fibiger er i Norge mest kjent for sin fastebok «Guds Lam». I sitt hjemland Danmark, var han en markert Indremisjonsprest, skattet forkynner, foredragsholder og forfatter.

I denne artikkelen vil jeg gi et miniportrett av Fibiger og tar også med noen få klipp fra hans originale forkynnelse og forfatterskap.

Oppvekst og studieår

Johan Andreas Neergaard Fibiger ble født 7. februar 1868 på Sjørupgård i Nimtofte, nordvest for Århus på Jylland. Moren het Annette Marie de Neergaard og faren het Peter Christian Fibiger. Annette og Peter fikk tre sønner, Adolf, Andreas og Johan. Hjemmet var et velstandshjem, så Andreas vokste opp i gode kår.

Andreas Fibiger i 1881

Andreas var en rikt begavet gutt. Han var spinkel av vekst og var ofte syk, men var likevel smidig og livlig. Han var også musikalsk. Han hadde god sangstemme, men lært aldri å spille noe instrument. Hjemmet var religiøst, så barna fikk en kristelig oppdragelse, men foreldrene var ikke levende kristne.

Som tiåring ble Andreas og broren Adolf sendt på skole til Randers. Her bodde de i pensjon hos en familie i de fire årene skoletiden vart. Han var både interessert i, og flink i språk og historie, men slet mye med matematikkundervisningen.

Foreldrene solgte gården i 1881 og flyttet til København. Her ble faren direktør og medeier i Jagtvejens Mølle. Da Andras var ferdig med skolen sommeren 1882, flyttet han til foreldrene i København. Han fikk god attest i alle fag, bortsett fra matematikk. I København begynte han på en borgerdydskole, en blanding av realskole og latinskole, og fortsatte på denne fram til sommeren 1886.

Andreas Fibiger som student i 1886

I perioden 1886-1892 studerte han teologi og ble ferdig utdannet cand.theol. sommeren 1892. Han hadde ikke noen personlig tro, men valgte prestestudiet, ifølge ham selv, i mangel av noe bedre. De første årene av prestestudiet, var han sløv og likegyldig. Han vær mer opptatt av å skrive noveller, dikt, viser og skuespille, enn å lese pensum.

En studiekamerat så hvordan Fibigers situasjon var, og strammet han opp. Etter den tid gikk studiene betraktelig bedre. Han hadde også i denne tiden en religiøs opplevelses, som gjorde han mer fokusert på den tjenesten han utdannet seg til. I 1889 traff han for første gang jenta som han skulle bli gift med. Det var Ursula Rottbøll, kalt Ulla. De ble hemmelig forlovet 17. mai 1891. Ursula og Andreas holdt forlovelsen hemmelig fram til jul samme år, fordi han hadde bestemt seg for ikke å bli forlovet før han var blitt teologisk kandidat.

Han gruet veldig til eksamen som var like før jul 1891, men gjorde det særdeles bra. Han fikk nesten bare karakteren «Laud», både på skriftlige og muntlige eksamener. Fram mot oktober 1892 var han i militæret.

Det er en sang av Andreas Fibiger i Sangboken. 

Bildet er fra en eldre utgave.

Vakt

Etter militære tok han noen fag på Pastoralseminaret. Samtidig var han søndagsskolelærer og deltok i ulike grupper i menigheten han tilhørte. Søndag 4. desember 1892 var Andreas og forloveden på gudstjeneste og hørte pastor P. Krag. De ble begge vakt denne dagen, og fra den tid ble mye forandret i deres liv. Fester med mye alkohol, som tidligere hadde vært faste innslag i deres liv, ble det mindre av, selv om det enda hendte at han deltok i festlige lag. Han skrev i sin dagbok om tiden etter at han og Ursula ble vakt: «Vi er visse på Guds nåde i Jesus Kristus begge to, og det taler vi så ofte om.» (Oversatt til norsk).

Kapellan i Ranum

3. februar 1893 gjorde Andreas oppbrudd, og satte kursen mot Ranum i Nord-Jylland, vest for Ålborg. Her ble han først uordinert medhjelper for sognepresten, før han ble ordinert 17. mai 1893. Etter ordinasjonen var han kapellan i Ranum menighet.

Han gledet seg over forkynnertjenesten, og var også ivrig med i ulike oppgaver i menigheten. I Ranum fikk han også kontakt med indremisjonsflokken. Han hadde lite til overs for indremisjonen før han kom til Ranum, men her fikk han stor sympati for den milde delen av denne bevegelsen. Samtidig avslørte møte med disse, at den vakte Fibiger, ikke var omvendt. Han innså etter hvert at noe manglet i hans trosliv. Han så han var en synder, men sto ikke skyldig for Gud.

En av hans oppgaver denne tiden var å undervise på en skole tilhørende menigheten. En dag i desember 1894 underviste han fra Rom 2,4, om «Guds godhet som driver deg til omvendelse». Plutselig ble Ordet levendegjort for Fibiger. Han brøt i gråt og kunne ikke fortsette timen. Ordet og Ånden hadde vist ham hans synd, og samtidig ble han satt åndelig fri. Han regnet senere dette bibelordet som sitt frelsesord, og denne dagen som sin frelsesdag.

Andreas Fibiger sammen med barnebarn

17. mai 1894 sto bryllupet mellom Andreas og Ursula. Etter bryllupet kom et omslag i hans forhold til indremisjonen. Han hadde inntil denne dag hatt et godt forhold til misjonsfolket, men var reservert mot de mest radikale synspunkt i Indre Mission. Denne utvikling fikk konsekvenser for Fibigers forhold til sognepresten i Ranum, som var grundtvigianer. I april 1895 ble skolen og kirken adskilt. Sognepresten ble styrer ved skolen, mens Fibiger ble konstituert som sogneprest. Den gamle sognepresten drev aktiv lobbyvirksomhet for at ikke indremisjonspresten Fibiger skulle bli fast ansatt som sogneprest, og han vant fram. En annen ble ansatt og Fibiger fikk avskjed fra 1. juli 1897.

Fibiger vant stor tillit blant kristenfolket med sin forkynnelse og sin misjonsiver. Mange fra menigheten arbeidet aktivt for å få beholde ham som sin prest, men som nevnt, uten å lykkes. Dermed ble det oppbrudd for familien Fibiger, som våren 1895 var øket til tre. Deres førstefødte, Grethe, ble døpt 17. mai 1895.

Foto: postkort.dk

Et langt liv i Eliaskirken, København

Rundt århundreskiftet vokste folketallet i København kraftig. Kirkene som var i byen, var alt for få til å dekke folkeveksten. Dette ble en nød for mange kristne, og en stiftelse ble opprettet av i hovedsak folk fra indremisjonen. Denne stiftelsen skulle være en pådriver for å få i gang nye menigheter og bygge nye kirker.

Lederen for denne stiftelsen tok kontakt med Fibiger da det ble klart at han ville flytte tilbake til København. Han ville at Fibiger skulle bli prest i en slik ny menighet. Til å begynne med hadde han ikke ro for å ta imot et slikt kall. Til slutt gav han likevel etter og ble prest i Mariæ Kirkesal. Kirkebygget var en gammel dansesal, som stiftelsen fikk kjøpe og innvie til kirke 27. mars 1898. Her fikk han ti år i et rikt virke. Han fikk stå i store vekkelser og vant seg et navn som en av de største predikanter i Indre Mission.

Andreas Fibiger på talerstolen

I perioden som prest i Mariæ Kirkesal, ble det satt i gang arbeid med å få bygget ny kirke til menigheten. Her var Fibiger helt sentral, ikke minst i innsamlingsarbeidet for å skaffe finansiering av kirken. Da den sto ferdig, ble Andreas Fibiger ansatt som fast prest, en stilling han ble værende i, resten av sitt yrkesaktive liv.

Det ble noen rike år som prest. Fibiger sparte seg ikke, og var stadig på farten med sykebesøk, husbesøk, misjonsuker, diakonalt arbeid m.m. I tillegg var han mye på reise som forkynner rundt om i Danmark, og også litt i Sverige og Norge. I tillegg var han med i en rekke ulike styrer og komiteer. Dette var blant annet hovedstyret for Indre Mission, mange av årene som nestformann i styret. Videre styremedlem i Dansk kirke i utlandet, styret for den nevnte stiftelsen Københavns Kirkefond og styret for Kristeligt Dagblad.

Et lite utvalg av bøker av og om Andreas Fibiger

Han skrev også flere aktuelle artikler om stridsemner i kirken. Mest kjent ble han kanskje for sitt omfattende forfatterskap. I Norge er fasteboken «Guds Lam» mest kjent, i tillegg til den populære fortolkningen av Apostlenes Gjerninger, kalt «Gullkristne». Svigersønnen hans, som har skrevet Fibigers biografi, skriver at Fibigers bøker er av tre slag: Bøker som han har født, bøker som han har skrevet og bøker som han har samlet. «Guds Lam» og «Gullkristne» hører til bøkene som ble født.

Møteannonse i Aftenposten 26. februar 1919

Siste reise

Ursula og Andreas Fibiger fikk seks barn, fem døtre og en sønn. Grethe var eldst og ble født i 1895. Deretter fulgte Annette (f.1897), Børge (f.1898), Yrsa (f.1901), Litzia (f.1904) og Ulla (f.1906). 11. mai 1927 døde Ursula, etter et sykeeie på kun halvannet døgn. Dette ble et hardt slag for Andreas, men han fortsatte sin prestetjeneste fram til 1. oktober 1933. Da ble han pensjonist, men fortsatte som predikant.

Ursula og Andreas Fibiger

Høsten 1936 ble han for første gang alvorlig syk. Helsa hadde begynt å skrante etter konas død, men han hadde likevel vært i full virksomhet. I juni 1937 talte han på et friluftsmøte i Alsted Skov på Jylland. Teksten var misjonsbefalingen fra Mat 28,18-20. Han avsluttet talen med disse ordene:

«Ungdom, manndom, kraft og styrke – alt vil en skjønn dag være forbi. Så tar dødens ishånd om mitt varme, bankende hjerte. Men en ting kan Satans djevelklo og dødens knokkelhånd ikke ta fra meg. Det er Jesus Kristus. Det gjelder å ta dette valg som aldri kan tas fra en. Så skal han også ha mitt og ditt hjerte, mitt og ditt liv, for at vi kan være med ham når hans rike opprinner, med stråleglans fra det høye.»

Minneord i Familiebladet 22.07.1937

Dette ble hans siste ord i noen forsamling her på jord. På toget hjem fra dette møtet fikk han slag og ble lammet. Sankthansaften 23. juni 1837 sovnet han stille inn, 69 år gammel.

Noen klipp fra Fibigers forkynnelse m.m.

Fra "Guds Lam"

Fra "Ved korsets fod"

Fra "En Guds vandringsmann"

Dagen 24.11.1937

Kilder

Aage Nørfelt: Sognepræst A. Fibiger En Guds vandringsmann

A. Fibiger: Guds Lam

A. Fibiger: Ved korsets fod

A. Fibiger: Kongespejlet

A. Fibiger: Den store vurdering

A. Fibiger Den yndigste rose En bok om julen

A. Fibiger Gulkristne Studier over Apostlenes gjerninger

A. FIbiger: Frelsesvisshet

Hans Koch: A. Fibiger i Dansk Biografisk Leksikon, 3. udg., Gyldendal 1979-84. Hentet 11. februar 2019 fra http://denstoredanske.dk/index.php?sideId=289428

Ivar Welle: Kirkehistorie