Lars Levi Læstadius
På midten av 1800-tallet gikk det en stor vekkelse
over Nordkalotten. Presten Lars Levi Læstadius var Guds redskap ved denne
vekkelsen. Her følger et lite portrett av denne spesielle mannen.
Læstadius har sitt slektsnavn
fra byen Lästad i Vestre Norrbotten i Sverige. Bondesønnen Johannes Nicolai
Nilsson (1615-1697) var den første i denne slekten som tok høyere utdanning. Han
tok etternavn etter sin hjemplass, og dermed ble etternavnet Læstadius. Johan
Nicolai var først lærer i Piteå og senere prest i Arjeplog.
Johannes Nicolai hadde både en sønn og en sønnesønn som het Johan, og begge etterfølgte sin far i prestekallet i Arjeplog. Johan d.y fikk 14 barn, blant andre sønnen Carl som ble Lars Levi sin far. Lars Levi var dermed femte generasjon Læstadius. Læstadiusslekta hadde samiske røtter.
Lars Levi Læstadius
Omflakkende oppvekst
Lars Levi Læstadius ble født i Jäkkvik 10. januar 1800. Jäkkvik ligger om lag 75 kilometer fra Norskegrensen, ved Saltfjellet. Faren var som nevnt av gammel presteætt. Selv hadde far Carl flere jobber, blant annet arbeidet han som bergverksmann i ei sølvgruve. Senere ble han bureiser og drev en del med jakt og fiske. Om vinteren reiste han til kysten for å selge fangsten, og var da borte fra familien i lange perioder. Han hadde et heftig temperament og misbrukte alkohol, noe som i høy grad gikk ut over familien. Dette var nok en medvirkende årsak til Lars senere i livet hadde et sterke engasjement mot alkoholens forbannelse.
Lars sin yngre bror, Petrus, skrev senere i livet en skildring av forholdene i Jäkkvik. «Det er et skummelt sted på baksiden av et skyhøyt snøfjell, kalt Pelje-kajse. Jordsmonnet består kun av småsteiner og nesten ikke mold. Rundt omkring er kalde myrer. Dette synes å være myggenes hovedstad og rette fedreland. Uendelige milliarder svermer omkring i luften og bygger en slags sammenhengende tåke den korte sommertiden. Første høstdag stiger kommer en kald tåke, som legger seg som et teppe over vegetasjonen. Det er seks forferdelige mil til kirkestedet, og ikke et menneske langs vegen.»
Faren var gift to ganger. I det
første ekteskapet, med Brita Ljung fra Stockholm, hadde han to sønner. Brita
døde i 1798, og Carl giftet seg på nytt med sør-samen Anna Magdalena Johansdatter
i 1799. Hun hadde også røtter fra Læstadius slekta. Etter noen tunge år i
Jäkkvik, flyttet familien til Arjeplog høsten 1801. I februar 1802 fikk Anna
Magdalena og Carl sønn nummer to, som fikk navnet Petrus. Høsten 1802 flyttet
familien nok en gang til en ny ryddingsplass, men fattigdommen ble bare enda
tyngre her. Farens alkoholproblemer og familiens fattigdom gjorde at folk i
Arjeplog ikke ville ha noe med familien å gjøre. Det var ei tung tid for barna,
men foreldrene lærte tross alt barna å lese og å skrive, før de var åtte år.
Moren var en kristen og hadde stor innvirkning på sønnenes trosliv.
Jâkkvik gul markør lengst sør. Rød markør, Kvikkjokk.
Gul markør øverst, Karesuando. Gul markør til høyre, Pajala
Da Lars var åtte år, flyttet familien til den eldre halvbroren Carl-Erik, som i 1806 var blitt gift og ansatt som prest i Kvikkjokk, 10 mil lenger nord. Dette ble en ny verden for de to små brødrene Lars og Petrus. I ti år hadde de halvbroren som lærer. I tillegg til skole ble det også mye praktisk arbeid som vedhogst, fisking og høying. Her startet også Lars sin interesse for blomster.
Student i Härnösand og Uppsala
I 1816 gjorde familien til Anna
Magdalena og Carl oppbrudd fra Kvikkjokk. Foreldrene flyttet tilbake til
Arjeplog, mens brødrene reiste til Härnösand, nord for Sundsvall, for å gå på gymnas.
Härnösand ligger ca. 80 mil fra
Arjeplog. Også her ble det et liv i fattigdom, men Lars var svært nøysom og
klarte seg godt. Han fikk inntekt ved å være huslærer og ved ulike stipend. Da
han tre år senere var ferdig på gymnaset, gikk han gjennom Sverige til Trondheim,
nord til Salten og hjem igjen til Arjeplog. På turen kartla han plantelivet i
områdene han besøkte. Han presset mange sjeldne planter, og solgte dem senere
for en riksdaler per 15 planter. Ett år etter at Lars var ferdig med gymnaset,
ble også broren Petrus ferdig. Sammen flyttet de til Uppsala.
Studier ved universitetet i
Uppsala, var nå veien videre for Lars. Men før han begynte å studere, gikk han
på ski fra hus til hus i ca. 500 mil for å be om støtte til studiene. Dette var
en vanlig måte å finansiere studier på, for fattige studenter. I Uppsala studerte
han først botanikk, uten å avlegge noen eksamen i det faget. Etter råd fra en
veileder gikk han over til å studere teologi ved Samuel Ödemanns presteseminar.
Årsaken til dette var rent praktisk. Det var lettere å få lønnet arbeid som
teolog enn som botaniker. Hans geistlige aner spilte antakelig også en viss
rolle for det endelige yrkesvalget.
Læstadiusvalmue
Læstadius sin tegning av planten tuesildre
Prestetjeneste i nord
Høsten 1824 avla brødrene Lars
og Petrus presteeksamen med god karakter. De ble begge presteviet i Härnösand
20. februar 1825. Like etter ble Lars ansatt som vikarprest i Arjeplog ett par
måneder og deretter ett år som misjonær blant samene i Arvidsjaur og Arjeplog.
Dette arbeidet innebar at han hadde ansvar for å besøke folk som bodde i
spredte bosetninger i dette området, undervise dem i kristendomskunnskap og ha
tilsyn med skoleinternatene. På en av
disse turene traff han Brita Cajsa Alstadius. Hun var lekekamerat fra barneåra
i Kvikkjokk. Brita og Lars ble forelsket, og ble gift etter at Lars var blitt
prest i Karesuando noen måneder senere.
Oppholdet i Arjeplog ble
veldig kort, kun ett år. Årsaken til det, var at biskopen hans hadde søkt for
Læstadius på sokneprestembete i Karesuando, uten at han visste om det. Og
selvsagt fikk han stillingen. Av biskopen fikk han valget om enten å ta
stillingen i Karesuando eller å gjøre biskopen til en løgner. Valget var lett
og Lars flyttet til Karesuando sommeren 1826. Da hadde han først hatt noen
måneder i Gällivare, for å lære seg finsk. Finsk var språket som ble brukt i
den kirkelige tjenesten i Karesuando.
Karesuando gamle kirke (1816-1905)
Karesuando gamle prestegard (foto Hasselberg)
Karesuando er Sveriges
nordligste prestegjeld. Prestegjeldet er enormt stort i utstrekning og var på den
tid veiløst. Det bodde kun 25 fastboende familier (ca.200 stk.) og 500
reinsamer i prestegjeldet. Folk snakket finsk og nord-samisk. Prestegjeldet var
forholdsvis nytt. Læstadius var den andre som var prest i soknet. Den første
presten het Zacharias Grape. Selv om det var ei ny kirke i Karesuando sentrum,
var dette ikke Lars sin viktigste preikeplass. Han reiste rundt i hele soknet
og besøket samene der de bodde.
Det var et enormt
alkoholforbruk i Nord-Sverige på den tid. Både menn og kvinner drakk mye
brennevin og mange barn led stort. Drikkingen førte også til mye tyveri,
overfall og slagsmål. Som prest var han pliktoppfyllende, og han preket mye mot
umoralen. Likevel sa han om seg selv at han hadde ei død tro. Det var lite
frukt av tjenesten.
Brita Cajsa Læstadius
Han giftet seg med Brita Cajsa
Alstadius i 1827. Hun ble gravid da de
treftes i Kvikkjokk og kom til Karesuando som høygravid. Han tok imot henne og
de giftet seg like etter på. Han sa selv at han så det som en ledelse, at
egenrettferdigheten hans på denne måten skulle få en knekk. Brita var fem år
yngre enn Lars. Lars og Brita fikk 15 barn, hvorav 12 vokste opp.
Lars L. Læstadius sin datter Fredrika Johanna
Häggström (foto geni.com)
Under prestetiden i
Karesuando fortsatte han med sin botaniske hobby. Han var på flere ekspedisjoner
og forskningsturer, både alene og sammen med svenske og utenlandske forskere.
En fjellvalmue er oppkalt etter han (Papaver Laestadium). Han hadde 6500
vekster i sitt herbarium, og da hadde han solgt mange tusen planter til andre
botanikere. Han laget også skisser av mange av plantene. For sin innsats innen botanikken ble han medlem av Det kongelige
svenske videnskabs-akademi og ridder av den franske Æreslegion.
Læstadius preiker for samene. (foto wikipedia/François-Auguste Biard)
Læstadius blir omvendt
Læstadius var flere ganger
alvorlig syk disse årene. I 1833 fikk han tyfus og var døden nær. I 1840 mistet
han sønnen Levi på tre år, av meslinger. I 1841 døde broren Petrus, mens han
selv fikk store smerter i brystet, noe han trodde var tuberkulose. Først denne
siste hendelsen, fikk han til å våkne og spør seg selv om han var klar til å
dø. En vekkelse begynte i hans liv.
I 1842 ble han utnevnt til
fylkesprost og visitator for Lappmarkens menigheter og avla året etter pastoraleksamen.
Hans nye prostestilling medførte mye reising. På en visitasreise i Åsele 17 mil
vest for Umeå, møtte han ei samepike som han kalte Maria. Hennes egentlige navn
var Milla Clemensdotter. Hun åpnet seg for han etter en gudstjeneste og hennes
vitnesbyrd førte til en åndelig frigjørelse for Læstadius. Han kom tilbake til
Karesuando som et nytt menneske. Maria var kommet til liv i Gud ved hjelp av
presten Brandells forkynnelse. Hun hørte til den vekkelsestradisjon som også Carl
Olof Rosenius var preget av. Lars selv sier om denne hendelsen at hans
tidligere åndelige lengsel, ble avløst av en «forsmak på himmelens glede».
Ei stund etter denne
hendelsen slo Læstadius sin forkynnelse igjennom for alvor. Det startet med en
gudstjeneste i advent 1845. Da kom ei samekvinne gjennom til visshet om Guds
nåde. Etter dette ble det store
vekkelser i området og brennevinsforbruket og tyveri avtok. Hele prestegjeldet
ble forandret. Lensmannen ble nesten arbeidsløs. Læstadius sin forkynnelse var
frisk og full av bilder. Han forkynte synden med grove trekk, og nåden med bred
pensel. Med våre øyne kunne bildene og språkbruken hans være grov.
I en preken over Luk 21,25-36
sa han blant annet: «Når et menneske blir født, dyrker de den gud som bor i
endetarmen. Dør et menneske, så dyrker de atter endetarmens gud. Helligdagene
gjøres til etedager, drikkedager, morodager, bannedager og slagsmålsdager, og
det ser ut til at endetarmens gud skal ha den største dyrkelse og ære av
verdens træler. Har da Gud skapt mennesket bare til å ete og skite, drikke og
slåss, drive hor og stjele? Eller hva har Gud skapt mennesket til, og satt det
i verden for?»
Læstadius sitt hus i Karseuando ble brukt til bolig og forsamlingshus
I avskjedstalen til
menigheten i Karesuando kommer både omsorgstonen og hans rike billedspråk
tydelig fram: «Farvel, I nyfødte barn, som den himmelske Forelderen har født
med så stor smerte og blodsutgytelse! Farvel, I nyfødte barn, som ligger og
skriker på denne verdens kalde golv! Måtte den himmelske Forelderen løfte dere
opp, vaske dere rene med livets vann, svøpe dere i rene linkluter og trykke
dere til sitt bryst! Farvel, alle vintermeiser og sommersvaler! Den himmelske
Forelderen som gir ravneungene mat i sin tid når de roper på ham, han gi dere
melk, smør og honning når dere er sultne, og han beskytte dere og bevare alle
små meiser fra høkens klør! Farvel, I dompaper og nattergaler som har kvitret
og sunget for den ensomme vandringsmann i alle trær! Må Gud gi sin nåde at jeg
måtte få høre dompapene og nattergalene kvitre for Gud og Lammet i himmelens
rike, og i livsens tre synge den nye sangen!»
Tegning av Lars Levi Læstadius sin bror Petrus (fra sarahkkas.com)
Carl Hasselberg sier om Læstadius sin forkynnelse at «hva innholdet i alminnelighet gjelder, var talene i overveiende grad loviske, mer vekkende enn nærende. Med rungende kraft og ofte satirisk skarphet, straffet han de rådende folkesynder, drukkenskap og usedelighet, smuglevirksomhet, kjødelig sikkerhet utroskap, egenrettferdighet og falsk tro… Men om Læstadius sin forkynnelse ikke gav evangeliet den plass det skulle ha, så manglet det likevel ikke.»
Det er også interessant å lese en artikkel i avisen Drammens Adresse 16. mars 1850. Her omtales vekkelsen ved Læstadius. «Denne mann har ved sin forkynnelse i folkets språk.. forstått å tale til finnene (samene) i en annen ånd og i det minste i en annen stil, enn noen hittil har forstått. Dette gjelder talens inntrengende kraft og slik man tør bedømme dens renhet etter dens rensende kraft, som den i vesentlig grad har utøvd. Fjellfinnen drikker nå ikke mere brennevin». Artikkelen nevner også frukter av Læstadius sin forkynnelse i Tromsø og Skibotn: «I den siste tid er det aldeles ikke uvanlig.. at finner har oppsøkt folk som de tidligere har hatt kontakt med, for uoppfordret og uten at vedkommende visste om det, å erstatte ting som de hadde stjålet, for kortere eller lengre tid siden..».
Fra Drammen Adresse 16.031850
Konventikkelplakaten var ikke
opphevet i Sverige på denne tid. Læstadius sendte likevel ut lekpredikanter
for å vitne om Jesus. For å unngå å komme i konflikt med loven, talte disse om
avholdssaken. Samtidig leste de opp prekenmanuskripter som Læstadius selv hadde
skrevet. Han satte også i gang ca. 30 skoler som hadde til hensikt å bekjempe
brennevinet, gi kristen opplæring og
forkynne Guds ord - også for voksne. Det var Lars sin nære medarbeider, Juhani
Raattamaa, som organiserte disse skolene.
Pajala prestegård i 2004. Læstadius sin bolig til høyre.
Prost i Pajala
I 1848 ble Lars Levi
Læstadius utnevnt til sokneprest i Pajala, ca.20 mil sør for Karesuando, ved
grensen til Finland. Avskjedstalen i Karesuando ble holdt i februar 1849. Etter
22 år i Karesuando, flyttet Lars og hans store familie til et større prestekall
1. mars 1849. Her var det en større
prestegard med god plass og bedre økonomiske kår. Kirken og kirkegården lå i
Kengis, ca. seks kilometer sør for nåværende Pajala sentrum.
Pajala kirke på 1850-tallet (tegning: Hasselberg)
Pajala by (foto Hasselberg)
I denne perioden fikk han flere
advarsler fra sine overordnede på grunn av verbale angrep han hadde uttalt mot
ledere i kirka og mot brennevinshandlere. Mange harde motstandere prøvde å få
han taus, ikke minst gjaldt dette dem som solgte alkohol og som led store tap
på grunn av vekkelsen. Etter
Kautokeino-opprøret i 1852 opplevde han også mye motstand. Noen samer i
Kautokeino var påvirket av vekkelsen ved Læstadius, men utviklet senere sterke
svermeriske trekk. I et voldelig oppgjør myrdet disse både lensmann og
handelsmann. To av lederne deres ble henrettet av myndighetene under
rettsoppgjøret. Læstadius tok sterkt avstand fra det som skjedde, men anklagene
mot han i den forbindelse gikk sterkt inn på ham.
Statue av Læstadius i Pajala
Han ble ofte hardt angrepet i
de lokale avisene, men ble selv nektet å svare på angrepene. For å selv komme
til orde, gav han derfor ut et tidsskrift i perioden 1852-1854. Det het «En ropandes
röst».
Karikaturtegning av Læstadius (foran) og en hjelpeprest
på vei til audiens på slottet. Tegning av Dardel.
Lars Levi Læstadius ble
beskrevet av en biograf, som en mann som «var kraftig bygget, men kortvokst. Han hadde kraftig
stemme og vakker sangstemme. På sine eldre dager gikk han dypt bøyd, preget av
store byrder under fjellturer og den sykdommen som tynget ham hans siste leveår.
Hans levevaner var ekstremt enkle, og for sitt ytre var han likegyldig.
Reisende forteller hvordan han med flagrende, uordnet hår, kledd i en skitten
kappe eller utslitte hansker, forrettet gudstjenesten i Pajala kirke. Læstadius
var en fengslende taler, både når han skildret fjellverdenens under, og når han
med trusselen om helvete, skremte sine tilhørere fra brennevinet. Han var en
motsetningenes mann, og en personlighet som vekket sterke følelser.» (Franzen)
De siste årene ble han sterkt
svekket helsemessig, og medarbeiderne hans ble mer sentrale i bevegelsen. Læstadius
var ingen typisk læreforkynner, men heller en vekkelsespredikant. Læren var
pietistisk, luthersk og også preget av hernhuttismen. Han utformet ikke noe eget
læregrunnlag for vekkelsen, noe som senere skulle få store konsekvenser i form
av splittelser av bevegelsen.
Melding om Læstadius sin bortgang i Aftenposten 19.mars 1861
Melding om Brita Læstadius sin bortgang i Morgenbladet 31. mars 1888
Mot slutten av 1850-tallet
begynte flyttingen av kirken og prestegarden fra Kengis til Pajala. Læstadius tilbrakte
sine siste år i Pajala sentrum. Han sovnet inn 21. februar 1861, i
sidebygningen til Pajala kirkegård. Kona, Brita Cajsa, fortsatte å bo i dette
huset til hun døde i 1888.
Mange ville følge Lars Levi
Læstadius til graven ved Kengis kirkegård. I forbindelse med begravelsen ble
det diktet en sang, hvor det blant annet heter:
Ei noen dødelig fatte kan, ei Herrens veier kjenner han,
Den viseste slett ei forstår når kallets røst fra Gud
utgår (vers 1).
Læstadius er ei mer her, hans dagsverk alt til ende
er.
Han hviler nu i freden søt, i gravens stille, lune
skjød (vers 8).
Læstadianismen er også i vår tid en stor bevegelse. Her er et bilde fra
en Læstadians samling i Finnland
Kilder:
Adrian Wennström: Lars Levi Læstadius Fjällvidden blommar
Andreas Markusson: Han som kjempet mot mørket (1937)
Bengt Jonsell m.f: Lars Levi Læstadius botaniker-lingvist-etnograf-teolog (2000)
Carl J. E. Hasselberg: Under Polstjärnan. Tornedalen och dess kyrkliga historie (1935)
Elisabeth Curtelius: Lars Levi Læstadius En nykterhetskämpe i höga norden
Ivar Welle: Kirkens historie (1950)
Olaf Havdal: Læstadianene. Fra
Nordkalottens kirkehistorie
Olle Franzén: Lars Levi
Læstadius. Botaniker og vekkelsespredikant. (riksarkivet.se)
Per R. M. Berg: Nils Chr. Vibe Stockfleth
Roald E. Kristiansen: Lars Levi Læstadius (kvenskinstitutt.no)
Roald E. Kristiansen: Læstadianismen: fremvekst og utbredelse
Thor Fremmegård: Særtrekk ved læstadianismen
som vekkelsesbevegelse (Artikkel 1996)
Thor Fremmegård: Utviklingstrekk i læstadiansk forkynnelsenb.no
Wikipedia
Wikipedia
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar