Læstadianerne sett sørfra

Lars Oftedal (t.v.) og Lars Levi Læstadius

Saadan er det med læstadianerne, som jeg derfor paa det alvorligste maa advare imod.

Slik konkluderer den kjente vekkelsespredikant, prest og Venstrepolitiker Lars Oftedal etter et besøk i Nord Norge på begynnelsen av 1880-tallet.

 

Lars Oftedal

Lars Oftedal var en av landets mest kjente vekkelsespredikanter på siste halvdel av 1800-tallet. Han stod i store vekkelser på sør- og vestlandet, og hadde stor innflytelse på kristenfolket.

Samtidig som han var vekkelsespredikant, var han også prest, bl.a. i Stavanger. Han var i tillegg engasjert i politikken, og satt på stortinget for partiet Venstre. Oftedal startet også Stavanger Aftenblad og var en periode en av de mest innflytelsesrike personer i Stavanger.

På begynnelsen av 1880-tallet søkte han permisjon fra prestestillingen sin for å legge ut på en forkynnerturne langs norskekysten. Han reiste helt nord til Hammerfest på denne turen.

Lars Oftedal: Hans liv og virke

Den lille samler

I Mandal var lærer Laurits Nielsen en sentral skikkelse i bedehuskretser. Han var opptatt av misjon og startet et eget blad med misjonsstoff fra inn og utland og oppbyggelige artikler. Bladet kalte han ”Den lille samler”. Lærer L. Nielsen gav også ut flere oppbyggelsesbøker.

I første nummer av ”Den lille samler” i 1887 tok Nielsen inn en vurdering av læstadianerne som Lars Oftedal skrev etter turen sin til Nord Norge.  Det er interessant å lese Oftedals vurdering etter et kort møte med nordnorsk kristenliv.

Når Oftedal besøkte Nord Norge, var det om lag 30 år siden Lars Levi Læstadius var død. Læstadius var prest i nord Sverige og var redskap til en av Nordens største vekkelser. Det var først og fremst blant samene på Nordkalotten at denne vekkelsen fikk gjennomslag. Etter Læstadius sin død, var det Johan Raattamaa som ledet vekkelsesbevegelsen. Han holdt bevegelsen samlet så lenge han levde, men etter Raattamaas død i 1899, ble bevegelsen splittet i flere greiner.

Det er underlig at Oftedal etter et kort besøk, kan uttale seg så bastant som han gjør. Kulturforskjellen må tydelig ha vært stor. Artikkelen gir et interessant innblikk i den vurdering som læstadianismen fikk i kristelige kretser i Sør-Norge. Oftedal sin artikkel er som følger:

Pastor Lars Oftedal

Pastor Oftedals reiser

På sine reiser har pastor Oftedal også truffet sammen med læstadianerne, som er et eget religiøst parti, som har en ikke liten innflytelse i Nordland og Finnmarken. De har deres navn etter en svensk prest ved navn Læstadius, som døde for omtrent 30 år siden. Om disse folk skriver pastor Oftedal således:

”Deres særmerke er et brennende hat til alle berusende drikke, en betenkelig foragt for loven og dens forkynnelse, en uavladelig benyttelse av løsenøkkelen eller afløsningen seg imellom, ufravigelig bunden til syndens bekjennelse for hverandre, uden hvilken det etter deres mening er umulig å få forlatelse, om man så sitter på båthvelvet og skal nettopp gå under, og om en aldri så meget bekjenner synden for Gud. Der må absolutt være et menneske til stede.

Fremdeles en besynderlig lyst til å diskutere om åndelige materier, en ufølsom hårdhet mot annerledes tenkende, en ubegripelig ringeakt for bønnen i lønnkammeret, fordi Gud etter deres mening ikke kan være bønnhørende tilstede uten i deres forsamlinger.

Endelig ikke blott likegyldighet, men likefrem uvilje mot misjonen, både den ytre og den indre, inntil den grad, at en skolelærer, som var med dem, straks ble utstøtt, da han begynte å ville gjøre noe for misjonen.

Når de går til alters og ellers i deres egne forsamlinger, hender det ofte, at læstadianerne får det med krampaktige bevegelser og hyl, ligesom de innbyrdes omfavner hverandre og hopper og danser av glede. Det skal være Davids dans.

Læstadianerne - hvem er de?

De skal være meget ivrige til å få folk ”omvendte”, og deres lærere driver da dyktig på og holder foredrag, som med hensyn til innhold og form er upåklagelige. Som eksempel på, hvilken makt deres samlinger og hyl kan øve over tilhørerne, hørte jeg fortalt om 3 piker i Ofoten, som sto og lo av deres underlige adferd, men som innen kort lå på gulvet som døde, straks etter begynte å hyle og bære seg, som de var fra seg, og så snart lederen hadde satt dem under behandling var omvendt på timen!

I regelen er det nå vel dessverre av disse mange omvendelser i verden, hvorover skriften klager, når det heter: ”De omvendte seg, men ikke til Herren, de fryktet Gud, men tjente deres egne guder.” Ble de omvendt til den levende Gud, ville også meget blant dem då en annen skikk.

Det var dem som mente å kjenne dem på det aller nøyeste, som påstod, at de i handel og vandel til dels var upålitelige og uærlige, ligesom de gjerne tok seg en tår, når de fikk den av noen utenfor deres eget parti, eller erstattet avkall fra brennevinet med en ubendig bruk av nafta. Disse siste ting forekom meg imidlertid så utrolige og uforenelige med alt alvor, at jeg ikke turde feste meg ved slike meddelelser, så meget mindre, som det unektelig er mange oppriktige og redelige sjeler iblant dem. Jeg hadde selv anledning til å være sammen med en av dem, en skolelærer, der gav inntrykk av at være en alvorlig kristen og et mønster i enhver henseende.

Beklagelig er det under alle omstendigheter, at den sekt skal have sådan utbredelse, som den har, da flere av deres læresetninger er bent fram grundstyrtende, og en stor del av deres vesen alt for meget i slegt med verdens barnelærdom og hedningenes overtro, til dels en blanding av rationalisme og spiritisme. Sådan er det med læstadianerne, som jeg derfor på det alvorligste må advare imot.” 

(Lett språklig justert)