Hvor mange ganger kommer Jesus igjen?

Jesus kommer snart igjen for å hente sine til seg. Det sier Guds ord flere steder, til oppmuntring for Guds folk og til kall for den som ikke er frelst.

Jeg har opp gjennom tidene hørt utallige preiker om Jesu gjenkomst. Kanskje flere før enn nå? Alle predikanter har forkynt det samme: Jesus kommer snart, er du rede når han kommer?

Men her slutter også enigheten. Når det blir spørsmål om hva som kommer til å skje når Jesus kommer, er det mange ulike fortolkninger som er blitt servert. Og slik har det vært opp gjennom hele historien.

Det har grovt sett vært tre hovedteser om hva som skal skje. Svært forenklet:

1. Jesus kommer to ganger. Først kommer han igjen for å hente sine til seg og opprette tusenårsrike. Etter disse tusen år, kommer han igjen til den endelige dom. Dette synet var i hovedtrekk gjeldende de første århundrer etter Kristus. Så ble det borte fra ca år 400 med Augustin. Fra slutten av 1800-tallet kom dette synet tilbake og har vært rådende bl.a. i bedehuskretser.

2. Jesus kommer igjen en gang. Dette synet ble sterkt utformet av kirkefader Augustin ca år 400, og var rådende kirkelære helt fram til nyere tid. Her hevdes at tusenårsriket er tiden etter Jesu gjenkomst, fram til han kommer igjen for å dømme levende og døde.

3. Jesus kommer igjen to ganger. Opprykkelse. Dette synet forbindes helst med den såkalte tidshusholdningslæren, eller dispensasjonalismen. Læren forbindes bl.a. med John Nelson Darby (1800-82), en av de mest toneangivende lederne innen plymouthbrødre-bevegelsen. Her hevdes det at Jesus først skal komme igjen og ”bortrykke” sin menighet. Så skal Antikrist regjere på jorda i noen få år. Så kommer Jesus for andre gang og tar oppgjør med Antikrist og oppretter tusenårsriket hvor Han skal være jordisk konge. Etter de tusen år kommer den endelige dom.

Sentrale bibelavsnitt: Mat 24-25, 1 Kor 15, 1 Tess 4, 2 Pet 3, Joh.åp 20 m.m.

Nedenfor følger en kort, og dermed ufullstendig, gjengivelse av hva ulike kjente bibellærere og forkynnere lærer/-te om dette temaet.  

Martin Luther

I Den augsburgske bekjennelse står det at Jesus skal komme igjen på den siste dag for å dømme levende og døde. Han tar oppgjør med dem som lærer et framtidig tusenårsrike: De forkaster læren ”om at før de dødes oppstandelse skal bare hellige og gudfryktige inneha et verdslig rike og alle ugudelige bli undertvunget.” Luther tenkte at tusenårsriket var tiden fra Jesu himmelfart fram til pave Gregor VII ca. år 1075.

Erik Pontoppidan

I Pontoppidans bok ”Sannhet til gudfryktighet” sier han: ”Når vil han komme synlig til verden for andre gang? På den ytterste dag, som bare Gud kjenner. Hvordan skal det gå for seg på dommedag? Alle døde skal bli vekt opp og stilt for Kristi domstol, sammen med dem som lever på denne dagen. Hvert menneskes tanker, ord og gjerninger skal da dømmes etter Guds ord. Også djevelen skal da bli dømt.” Pontoppidan mener altså at Jesus kun skal komme igjen en gang.

Ole Hallesby

Ole Hallesby lærte at Jesus skal komme igjen to ganger, siste gang etter et framtidig tusenårsrike. I si troslære sier han bl.a. ”at vi først ved å fastholde de to gjenkomster oppnaar en real overenstemmelse mellom Skriftens forskjellige uttalelser om Herrens dag.”

Olav Valen-Sendstad

Olav Valen-Sendstad har skrevet ei bok der han tar et kraftig oppgjør med læren om et kommende tusenårsrike. Han sier bl.a. i krasse ordelag at ”læren om et framtidig tusenårsrike er uåndelig og materialistisk lære”.  Videre: ”Vi lever nå i tusenårsriket, for den som er gjenfødt ved Ordet og troen er rette borgere av dette riket.”

Carl Fr. Wisløff

Carl Fr Wisløff har ingen sterke meninger om emnet. I troslæren ”Jeg vet på hvem jeg tror” sier han at ”når oppfyllelsens dag kommer, vil vi få se hva som er rett.” Han gav god anmeldelse av Olav Valen-Sendstads bok om tusenårsriket. I boka "Utvelgelsen i Kristus" lærer han et kommende tusenårsrike.

Adolf Bjerkreim

Adolf Bjerkreim var preget av Plymuthbrødrene. Hans lære om Jesu gjenkomst er preget av dette. Bjerkreim lærer at Jesus kommer igjen to ganger og at bortrykkelsen skal skje før antikrists tid.

Aksel Valen-Sendstad

Læren om tusenårsriket som et kommende rike ”synes meget uklart, fordi skriftmaterialet for en sådan tolkning er yderst svagt og foreligger i billedlig tale. Alt væsentlig skriftmateriale taler enstemmig om, at den endelige dom skal ske umiddelbart ved Kristi komme.” Fra troslæren ”Kristen troslære”.

Kristian Fagerli

I sin bok ”Mot kveld” gir han en grundig innføring i tidshusholdningslæren. Han forfekter at Jesus kommer igjen to ganger og at bortrykkelsen skal skje før antikrists tid.

Sverre Bøe

Sverre Bøe har skrevet en bok om Johannes Åpenbaring. Her skriver han at han i løpet av arbeidet med Johannes Åpenbaring har endret mening. Før trodde han at tusenårsriket var i vår tid, mens han nå mener det er et framtidig rike. Altså to gjenkomster.

Arne Helge Teigen

I Arne Helge Teigens troslære ”Innføring i kristen tro” kommer han ikke inn på læren om tusenårsriket. Av det han skriver om endetiden forstår jeg at han lærer at Jesus kommer igjen en gang.

-Med alle mulig forbehold at jeg har forstått disse lærere og predikanter rett. Listen kunne vært gjort mye lenger. Jeg har ofte tenkt at det er like mange syn på Jesu gjenkomst som det er predikanter.

Er du rede når Jesus kommer?

Jeg har et avslappet forhold til ulike syn på hendelsesforløpet ved Jesu gjenkomst. Jeg tror Jesus kommer snart og tror at Han kommer en gang til den endelige dom. Jeg ser at enkelttekster kan peke mot et framtidig tusenårsrike, men mener likevel at et samlet tekstgrunnlag peker mot at Jesus kun kommer en gang og at tusenårsriket er tiden fra Jesu himmelfart til hans gjenkomst. Tidshusholdningslæren kan jeg ikke få til å stemme overens med Guds Ord. Men vi må ikke synet på hva som skjer i  framtiden, skille oss som bedehusfolk.

Bibelens tale om Jesu gjenkomst er profetisk tale. Tiden vil vise hva som kommer til å skje. Men Bibelen er tindrende klar på at Jesus kommer snart, og at det derfor er avgjørende å være klar når Han kommer! ”Den som har Sønnen har livet, den som ikke har Sønnen har ikke livet.”


 

Lebesbymannen

Anton Johansen - Lebesbymannen (Foto digitalmuseum.no)

I midten av september 1991 ble en minnebauta over Anton Johansen avduket utenfor Lebesby kirke. Lebesbymannen fikk endelig et minnesmerke i bygda han var med å gjøre kjent.

Det var min svoger Peder J. Jenssen som var pådriver for å få denne minnebautaen reist. I ettertid er det også kommet en utstilling i kommunen over Lebesbymannens liv og syner.

Fra Sverige til Lebesby

Anton Johansen var født i Tärna i Sverige 24. mai 1858. Tärna ligger like over grensen for Helgeland. Det er litt ulike synspunkt på når han flyttet til Norge og Lebesby. Noen av hans slektninger var flyttet der før han, og han var i Lebesby første gang som 9 åring i 1867. Om han da ble værende i Norge eller om han reiste tilbake til Tärna vites ikke, men han og familien er i alle fall på plass i Bukta i Lebesby i 1874. Her levde familien og Anton for det meste av fiske, men de hadde også et lite gardsbruk.

Lebesbymannen (t.v.) i oppdrag for NGO. (digitalmuseum.no)

Da han var sju år gammel, var Anton ute og gjette sauene til foreldrene. Plutselig sto det en stor bjørn foran han. Anton foldet hendene og ba til Gud om hjelp. Bjørnen ble først stående og se på han, før den snudde og ruslet bort. Vel heime lovet Anton mor sin at han aldri mer skulle forsømme morgen- og kveldsbønnen. 

Anton ble etter hvert aktivt med i styre og stell i kommunen. Han var medlem av kommunestyret i 18 år, han var hjemmelsmann (rettsvitne) i 30 år og i samme periode var han også kirketjener.

Utenom fiske og jordbruk hadde Anton jobb i Norges Geografiske Oppmåling(NGO) i 26 sommersesonger. Her var han med geologer på oppmåling av Finnmark, og hans oppgave var i hovedsak å bære utstyr.

Anton Johansen - Lebesbymannen

Av utseende beskrives han som liten og tykkmaget. Han hadde et stort hode mye skjegg og hår. I følge arbeidskamerater i NGO var han urenslig og særdeles nøysom. Andre ord som beskriver han er stillfarende, ærlig, rastløs og litt naiv. Han stiftet aldri egen familie.

Ellers betegnes Anton som dypt religiøs. Han var alltid i kirken under gudstjenestene og deltok aktivt i bl.a. bønnetjenesten.

Lebesby kirke med minnebautaen etter Lebesbymannen

(Wikipedia)

Syner

Lebesbymannen er mest kjent for sine syner. Det første synet fikk han i en alder av 26, langfredag natt i 1884. Da så han to av brødrene sin drukne i nærheten av Nordkynn. Dette synet fikk han samtidig som ulykken skjedde, men familien ville ikke tro han. Han fikk også flere andre syn eller minnelser som angikk lokale forhold.

Sitt mest kjente syn fikk han som 49 åring natta mellom 13. og 14. november 1907. Han kjente seg unormalt trett den kvelde, og gikk derfor tidlig til sengs. Like over midnatt våknet han og fikk høre en røst som sa: "Deg skal gis å få vite himmelrikets hemmeligheter. Den første ulykken som skal hende deg er at din brorsønn skal drukne i morgen." Ulykken skjedde nøyaktig slik Anton hadde sett i synet den natta." 

Lebesbymannen Anton Johansen

Sammen natt fikk han også  hevder han at han fikk se den 1. verdenskrig, og han så også en lang rekke med andre kriger, ulykker og naturkatastrofer, bl.a. Titanics undergang. Etter synet hørte han Herrens røst som sa at han ikke måtte bli hovmodig og falle bort fra Jesus. Anton reiste like etter til Stockholm og fortalte sine syner til oberst Mellander. Han skrev ned synene.

Intervju med Lebesbymannen

I 1913 ble han sterkt minnet om å reise til Oslo, Stockholm og Berlin for å advare de politiske lederne mot det han hadde sett skulle komme. En ny reise ble foretatt i 1914, etter at verdenskrigen virkelig var brutt ut. Han fikk snakke med flere fremtredende nordmenn og svensker, men Tyskland nådde han ikke før i 1919. Men der fikk han ikke snakke med keiseren slik han ønsket.

Lebesbymannen vakte etter hvert enorm interesse i norsk og svensk media. Han fikk store oppslag i avisene. Mange snakket om denne merkelige originale mannen med komager fra Finnmark. Noen tok hans syner til hjerte, andre så på han som en bedrager.  Men sikkert er det at ingen har satt Lebesby på kartet slik som han.

Anton Johansen

Siste reise

Etter at Lebesbymannen hadde vært i Tyskland, reiste han tilbake til Lebesby. Men han ble ikke her lenge. Ved St. Hans tider i 1919 reiste han til Oslo. Her levde han i fattigdom fram til sin død 3. januar 1929, nesten 71 år gammel. Han siste ønske var å bli begravet i hjemkommunen Lebesby, og gravferden skjedde fra Lebesby kirkegård 25. januar 1929.

Religiøs svermer?

Når jeg leser Lebesbymannens syner, kan jeg ikke konkludere med annet enn at det er svermeri. Han påberoper seg å få åpenbaringer direkte fra Gud, utenom Bibelen. Slik åpenbarer ikke Gud seg etter Jesu komme. Nå er Guds åpenbaringer avsluttet. Vi skal forholde oss til Skriften alene.

Lebesbymannen Anton Johansen  på oppmåling på Gaisene i Porsanger.

(foto digitalmuseum.no)

At han kan ha hatt synske evner, kan jeg hverken bekrefte eller avkrefte. Men det har i tilfelle ikke noe med Guds åpenbaring å gjøre. Noen av Lebesbymannens syner gikk i oppfyllelse, mange andre var helt klart feil. Vi gjør derfor klokt i ikke å legge vekt på slike åpenbaringer, enten det er fra Lebesbymannen eller fra nålevende selvoppnevnte «synske profeter».

Anton Johansen opplevde nok sine syner som blodig alvor og ingen ting tyder på at han gjorde og sa alt dette for egen vinnings skyld eller for noe bevisst bedrag.

Kilder
Gunnar Lund: Lebesbymannen
Alberth Hjort: Lebesbymannen
Harald Barbala: Lebesbymannen
Gunnar Lund: Finnmarks vekkelseshistorie
nb.no
digitalmuseum.no
aftenbladet.no
dagen.no

Ukjent avis og dato

Fra avisen The Akron Beacon Journal 8. mars 1929

Lebesbymannen er død

Arbeiderbladet 09.01.1929

Graven er tom!

 

Det er påskedag. Tre lange, tunge dager snudd til jubel og glede. Graven er tom, Jesus lever!

Langfredag kveld hadde Josef fra Arimatea og Nikodemus tatt Jesu legeme ned fra korset og lagt det i grava. Jesu venner var i stor sorg og redsel. Han som de trodde på og hadde satt sin lit til var død. Kanskje var de selv de neste som ville bli tatt. Påskeaften går og ingenting skjer.

Så kommer søndagen. Maria Magdalena og noen andre kvinner går ut til grava. De hadde sett hvor Jesus var gravlagt og nå ville de ut for å se om grava. De hadde med seg noen urter som de sikkert ville stelle den døde med.

Men så skjer det utrolige. Steinen er veltet fra grav-åpningen. Soldatene som var satt til å vokte grava var borte. Det romerske seglet var brutt. Jesu likklær lå fint sammenlagt i grava. Her kan ikke være snakk om noe lik-tyveri. Jesus er virkelig stått opp.

Jesu fiender prøvde å sette ut rykter om at noen hadde stjålet liket. Soldatene som hadde stått vakt fikk mye penger av ypperstepresten og hans folk for å sette ut disse falske ryktene.

Men de kunne ikke fornekte en sannhet. Jesus er stått opp som han selv sa flere ganger mens han gikk omkring i Israel. Men disiplene forstod det ikke da. Og oppstandelsen er godt bevitnet:

For først og fremst overgav jeg dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. 1 Kor 15,3-8

Jo, Jesus er oppstanden. Legemet som ble lagt i grav langfredag har stått opp. Det samme legemet er blitt forvandlet til hans herlighetslegeme. Derfor er påskedag de kristnes jubeldag. Jesus er oppstått fra de døde. Det er som å våkne av mareritt. Mesteren som var død, han lever!

Besøk i Gordons Golgata

Møte med en bosetter

Motti Isaac forteller

 

Motti Isaac er en leder i bosetterbevegelsen i Israel. Han ivrer for å bygge ut Judea og Samaria med hus til jødiske familier.

Fredag 4. oktober fikk vi i være sammen med denne fargerike personen i to timer. Han fortalte om situasjonen i Israel og viste oss rundt i en landsby som er under oppføring.

Motti bor i byen Karmei Shamron og inviterte oss på en kopp kaffe mens han fortalte. Han vokste opp i København, hvor familien hans kom som flyktninger fra Tyskland like før 2. verdenskrig. At familien kom seg til Danmark, gjorde at de berget livet. Hele resten av hans familie ble utryddet i holocaust. Som 16-åring flyttet han til Israel. Han er gift med ei jødisk dame som er vokst opp i Sverige.

Motti sa at det aldri har vært noe palestinsk folk. De er arabere. I 1948 var Judea og Samaria et øde land med noe få fastboende. Det landområdet som nå er Israel har ikke vært selvstendig siden før Jesu fødsel. Hele denne perioden har landet vært okkupert av ulike fremmede makter.

Nå er Judea og Samaria (også kalt Vestbredden) inndelt i A, B og C-områder. A-områdene er helt under palestinsk kontroll. B-områdene er også under palestinsk kontroll, men Israel har noe mer ansvar her. C-områdene er under Israelsk kontroll og består av både arabisk og jødisk befolkning. A og B områdene utgjør ca. 40 % av Judea og Samaria, mens C-området er på ca. 60 %. I A og B områdene bor 95 % av den palestinske befolkningen, mens kun 5 % bor i C-området. I C-området bor om lag 400 000 jøder og 50 000 palestianaarabere.

 

De palestinaarabiske A og B områdene ligger spredt i C-området, forbundet med veier som brukes av både jøder og arabere. Jøder har ikke adgang til A-områdene, mens palestinaaraberne kan reise inn i C-området og i Israel mot å gjennomgå passkontroll. På veien inn i A områdene står stor røde skilt med advarsel om at det er forbudt for jøder å kjøre inn. Gjør de det, er det med fare for eget liv.

I selve Israel bor det over 1 million arabere med Israelsk pass. I følge Motti kan vi spørre alle disse om de kan tenke seg å flytte til A/B områdene eller til et annet arabisk land. Du vil ikke finne en eneste som vil svare ja på det spørsmålet. Ingen arabere har tilnærmet den levestandarden som de Israelske araberne.

Israel er en liten prikk på kartet, mot arabernes enorme område. Likevel er det Israel verden er opptatt av. Om de drepes i tusenvis i arabiske land, bryr verden seg lite om det. Israel kan derimot knapt løfte en finger før verden kritiserer. Spesielt skuffet var han over den rødgrønne norske regjeringen. Den er den mest Israelkritiske regjering i verden, med unntak av de arabiske regjeringene.

Nybyggernes strategi er å få bygge flest mulig nye hus. Og de vil bygge samme hva verden eller den Israelske regjering sier. Judea og Samaria er vårt, slår Motti fast, og vi gir det aldri fra oss. Fra Mottis by som ligger på «Vestbredden» kan vi se ned på Tev Aviv som ligger 3 mil unna i luftlinje. Det ville være selvmord å overgi en by som Karmei Shamron til araberne.

Nybyggingen starter med at familiene bor i telt, så flytter de over i noen brakker før de flytter inn i ferdige hus. Husa settes opp i stor fart og gjerne på tidspunkt der politiet er opptatt på ferie el.l. Har de først fått tak på husa, sier Israelsk lov at politiet ikke kan rive dem ned uten å gå om domstolen. Det er en så omstendelig prosess at husene i de aller fleste tilfeller får stå. Det er norske organisasjoner som støtter nybyggerne økonomisk, bl.a. Karmel instituttet.

Motti og reisefølget mitt, med nybygger brakker

og hus under oppføring i bakgrunnen

 

Det var interessant å høre nybyggerens versjon av situasjonen i Israel. En versjon som sjelden kommer fram i de store norske medier.

Et hellig folk

 

Den som er en kristen er hellig. Det betyr ikke at en kristen er et bedre menneske en den som ikke er det, men det betyr at han har det bedre.

Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans dyder som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys, 1 Pet 2,9

Du som er frelst er hellig! Det skjedde noe med deg da du ble frelst. Du «ble løskjøpt fra deres dårlige ferd, som var arvet fra fedrene,» 1 Pet 1,18b. Du ble kjøpt fri fra din dårlig ferd. Dette skjedde på korset da Jesus med sitt eget blod, sonet for dine synder. Han «utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, og det tok han bort idet han naglet det til korset.» Kol 2,14

Samtidig som syndene dine ble tilgitt ble du innviet til hellig liv. Guds ord understreker gang på gang at en kristen skal ikke skikke seg lik med denne verden (Rom 12,2). Det samme ser vi i 1 Joh 2,15-17: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham; for alt det som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.»

Hellig betyr utskille. En flekkfri renhet. Guds barn er rene og fullkomne i Jesus. Det sier Ordet så klart mange steder. Vi ser det bl.a. i Kol 1,21-22 «Også dere, som før var fremmede og fiender ved deres sinnelag, i de onde gjerninger, dere har han nå forlikt i hans jordiske legeme ved døden, for å fremstille dere hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn,»

Samtidig med at Ordet sier vi er hellige og ulastelige, formaner Ordet den kristne til å leve et hellig liv, et liv som er omvendelsen verdig. Vi skal gi den nye livet livsrom og mat, mens det gamle livet med dets lyster skal vi døde, kjempe imot.

«Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Men når Kristus, vårt liv, åpenbarer seg, da skal også dere åpenbares i herlighet sammen med ham.

Så la da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskaper, ondt begjær og pengejag, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse. Det er slikt som gjør at Guds vrede rammer de ulydige. Til dem hørte også dere den gang dere levde i disse syndene. Men nå må dere legge av alt slikt: sinne, hissighet, ondskap, spott og rått snakk. Og lyv ikke for hverandre! For dere har lagt av det gamle menneske og dets gjerninger og kledd dere i det nye menneske, det som stadig fornyes etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne.

Her er ikke greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, utlending, skyter, slave eller fri; her er Kristus alt og i alle. Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta dere ikke selv til rette, men strekk dere langt, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. Og over alt dette, kle dere i kjærlighet, som er det bånd som binder sammen og fullender. La Kristi fred råde i hjertene, for til det ble dere kalt da dere ble ett legeme. Og vær takknemlige!» Kol 3,1-15

 

 

 

Kongelig presteskap

 

Guds ord kaller de frelste for et kongelig presteskap. Dette gjelder unge og gamle, kvinner og menn. Denne sannhet blir også omtalt som "det allmenne prestedømme".

«Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans dyder som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys,» 1 Pet 2,9

I den  gamle pakt som omtales i GT, var prestene mellommenn mellom Gud og menneskene. En av Israels tolv stammer, Levi, ble utvalgt av Gud til å være prester. De fikk ikke sitt eget landområde i Israel på samme måte som de andre stammene. Det var kun prestene som hadde lov å gå inn i Det Hellige i synagogen og tempelet, og ypperstepresten var den eneste som fikk gå inn i Det aller helligste.

I den nye pakt finnes ingen prestestilling på gammeltestamentlig vis. Alle kristne er prester. Vi trenger ikke noe menneske som mellommann. Vi har en og det er Jesus Kristus. Dette blir kalt ”Det allmenne prestedømme”. «Alle kristne er prester og andre prester kjenner ikke det nye testamentet til», sier Luther.

Det betyr at alle kristne skal få ha sin prestetjeneste der de er plassert. I heimen, på traktoren, bak kateter og kontorpult. Noen driver barnelag, noen er forkynnere eller misjonærer. Er du frelst, er du kongelig prest der du er i din hverdag!

Til denne tjenesten har vi fått ulike nådegaver. Alle frelste har fått en eller flere nådegaver. Disse nådegavene skal den utvalgte ætten, menigheten, ta i bruk. For nådegavene er ikke gitt til framvisning eller til ære for den som har fått den. Nei, den er gitt til tjeneste i menigheten. Her har vi et forvalteransvar. Gud spør ikke etter dyktighet. Han gir selv den utrustning du trenger til din tjeneste, men Han spør etter lydighet. Er du villig til å svare ja på Jesu kall, eller prioriterer du ditt eget selvliv?

Så vil kanskje noen spørre: Når alle er prester, hvorfor taler da Guds ord imot «kvinnelige prester». Da må vi huske på at prestetjenesten i Den Norsk kirke ikke er en prestetjeneste slik vi finner den i GT. En prest i DNK er per instruks en eldste i menigheten (mellom mye annet). En eldste er ikke prest, men en hyrde og lærer i menigheten.

Og Guds ord sier helt klart at kvinner skal slippe å være eldste. Det er et ansvar som er pålagt mannen. Derfor er det i strid med Guds ord å være kvinnelig prest, eller være kvinnelig eldste i en misjonsorganisasjon. Derfor skal vi heller ikke gå og høre på dem som lærer i strid med Ordet. Det sier Bibelen klart og tydelig.

Til alle prester i bibelsk forstand, kvinner som menn, gir Jesus dette kall og oppdrag:

«Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord; gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» Matt 28,18-20

"Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! Ham som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud." 2 Kor 5,20-21

En utvalgt ætt

Du som er frelst er utvalgt til å være Guds barn. Utvalgt til å tilhøre Jesus-familien. Den ætta som skal arve evig salighet i himmelen.

Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans dyder som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys, 1 Pet 2,9

Her er det ikke snakk om noen dobbel utvelgelse. At noen mennesker er utvalgt til å gå fortapt og noen til å bli frelst. Det er en gammel vranglære som dessverre også blir forkynt i våre dager. Nei, utvelgelsen er i Kristus. Gud har utvalgt dem som er i Kristus til å tilhøre hans ætt.

 

I den gamle pakt var det Israel som var Guds utvalgt folk. I 5 Mos 7,6-8a ser vi hva utvelgelsen grunner seg i. «For et hellig folk er du for Herren din Gud; deg har Herren din Gud utvalgt av alle de folk som er på jorden, til å være hans eiendomsfolk. Ikke fordi dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i dere, så han utvalgte dere, for dere er det minste blant alle folk; men fordi Herren elsket eder,..»

Israelsfolket utmerket seg ikke på noen positiv måte overfor andre folk. Heller tvert imot: De var det minste av alle folk. Nei, utvelgelsen grunner seg i at ”Herren elsket dere”.

I den nye pakt er det de frelste som er Guds folk. Løftene til Israel gjelder nå Guds folk. Jeg er så glad for at det også i dag er slik at frelsen ikke grunnes på at det er noe i meg som må behage eller tilfredsstille Gud for at jeg kan bli frelst. Nei, det er som Gud sier hos Jesaja i Jes 43,25: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.» Det er min redning. For jeg får det ikke til å være en kristen.

Så er Israel enda Guds utvalgt folk. Gud har en spesiell plan med Israel. Nå har de fått sitt land igjen, etter skriftene. En gang skal de som folk vende seg til Jesus. Men frelsen og velsignelsen tilhører dem som tro på Jesus.

I Ef 1 står det om all åndelig velsignelse som tilhører denne utvalgt ætt. Se hva som står i disse herlige vers, 3-7: «Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus, likesom han utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll blev lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn, idet han i kjærlighet forut bestemte oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus etter sin viljes frie råd, til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i den elskede, i hvem vi har forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom..»

Dette eier de som er med i den utvalgte ætt. Vi må også legge merke til at det er snakk om ei ætt. Fredrik Wisløff sa det en gang på denne måten: «Kristendommen er ingen enkeltmannssak, kristendommen er sosial.» Den som er frelst er skapt til å leve i De helliges samfunn.