onsdag 1. april 2026

Maria sin påske


Maria er Jesu mor. Denne hennes første sønn skulle koste henne mye smerte, men hans liv og død skulle åpne himmelen for synderen Maria.

Mens Jesus hang i smerte og kamp på korset, var det fem av hans venner som sto ved korsets fot. Fire kvinner og en mann. «Men ved Jesu kors sto hans mor og hans mors søster, Maria, Klopas' kone, og Maria Magdalena. Da nå Jesus så sin mor og den disippelen som han elsket, stå der, sa han til sin mor: Kvinne, se, det er din sønn! Deretter sa han til disippelen: Se, det er din mor! Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg.» (Joh 19:25-27)

Apostelen Johannes var den eneste av Jesu apostler som var sammen med Jesus denne avgjørende dagen. Sammen med han var det fire kvinner. Det var Maria, Jesu mor. Videre Salome apostelen Johannes sin mor og som antakelig var Marias søster. Den tredje var Maria, muligens kona til «emmausvandrer» Kleopas, mens den siste var Maria Magdalena. Jeg har flere ganger lest fasteboka «Guds lam» av Andreas Fibiger. Han skriver så fint om disse fem ved Jesu kors, og jeg vil ta med noen sitat fra denne boka:

«Fire kvinner for en mann. Det passer så noenlunde også på forholdene i våre dager. Prost Blume sa alltid at det var flere kvinner enn menn i himmelen, i alle fall hvis vi skulle regne etter våre gudstjenester, våre altergjester og medlemmer i våre menighetssamfunn. Og han har visst rett i dette. Også den dagen Jesus ble korsfestet, var det kvinnene som gråt over Ham, mens mennene spottet Ham. Dere menn, hvorfor kommer dere ikke til deres Frelser, - hvorfor sees dere så sjelden i Guds hus og ved Hans bord?»

Også da Jesus ble begravet av Nikodemus og Josef fra Arimatea, var det ett par av kvinnene som fulgte med. Maria Magdalena og Maria mor til Joses. Fibiger skriver: «Da mennene hadde veltet den tunge steinen foran graven, gikk de bort. Men like overfor på en klippeskrent i hagen såes ennå noen skikkelser. Det var kvinnene, de trofaste kvinnene, hvis navn nå her møter oss for tredje gang i langfredags beretningen. De var de siste som dvelte her ute. Hvor rørende er den ikke, denne trofaste kjærligheten hos disse fromme kvinnene, og hvor beskjemmende er den ikke for oss menn..»

Og påskemorgen: «Hvor rørende er de ikke, disse kvinnene som påskemorgen går ut til graven! Hva brydde de seg om vakt og avsperring og alt det offisielle vesenet og segl foran graven? Deres hjerter drev dem, og de hadde bare det ene målet: de ville inn til sin elskede Mester for å salve Ham. Og Herren lønnet deres kjærlighet… Han gjorde det derved at disse kvinnene ble de første som fikk lov til å høre oppstandelsens seiersbudskap. Men – naturligvis – da de kom tilbake til alle de «nøkterne» mennene, som hadde ligget og sovet på sitt grønne øre, hilste de dem med spottegloser for deres lettroenhets skyld..»

Jeg har også noe av samme erfaring som Fibiger. Jeg har møtt mange trofaste og kallsbevisste misjonskvinner på våre bedehus landet rundt. Flere misjonskvinner enn misjonsmenn. Misjonskvinner med en brann for å tjene Jesus og et kall til å være med å vinne andre for Jesus. Misjonskvinner som når mennene drar seg unna, står opp og tar ansvar.

Jeg er av dem som ved flere anledninger har advart mot å fornekte Guds ord ved å godta kvinnelige hyrder og eldste. Jeg har gjort det fordi jeg er overbevist om at det Guds ord sier er rett og at det er det beste for Guds forsamling. Samtidig vil jeg legge til. Jeg har mang en gang blitt beskjemmet i møte med troskap mot Guds ord og mot Guds kall hos så mange misjonskvinner. De fortjener både stor respekt og varm takk. Mange av disse misjonskvinner leser sin Bibel som det den er, Guds ord. Og de innretter sitt liv og sin tjeneste deretter.

Hva så med oss menn? Det er heldigvis også mange menn med brann for å tjene Jesus. Men vi er nok færre enn kvinnene. Jeg har også lagt merke til at på en del bedehus trekker menn seg unna ansvar. Jeg tror vi trenger en «mannsvekkelse». En vekkelse som kan framelske flere åndelige ledere. Menn som svarer ja til kallet Gud har pålagt dem.

Men så var det altså Maria sin påske vi skulle stanse for. Her under korset fikk hun møte sin sønns omsorg for sin mor. Apostelen Johannes var antakelig søskenbarn til Jesus. Nå fikk han i oppdrag å ta seg av sin tante Maria. Men møtet ved korsets fot betydde uendelig mye mer for Maria enn menneskelig omsorg. Jesus hang på korset for sin mors synder. Maria var en synder som du og jeg. Hun ville gå fortap om ikke Jesus hadde sonet også for hennes synder. Simon i tempelet profeterte om Maria at et sverd skal gjennombore hennes sjel. Det skjedde der ved korset. Det var en ulidelig smerte for en mor å se sin sønn dø på en slik fornedrende måte som det som skjedde med Jesus.

Men Marias smerte var lite i forhold til Jesu smerte. Han hang der på korset med all verdens synd. Så møtte han Den hellig Gud: Og «ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5) På det verk kunne Maria stå ren og rettferdig og himmelen verdig. Og kunne se fram til å treffe Jesus igjen, ikke bare etter oppstandelsen, men også for evig heime i himmelen. Det er også det verk som er min og din redning som lever 2000 år senere.