Langt derifra!

Kan en kristen leve i strid med Guds bud? Betyr et liv under Guds nåde og frihet, at det ikke er farlig å synde?

Paulus hadde en enestående nådegave til å forkynne evangeliet. Hør bare: «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.» (Kol 2:14) Og fra Frihetsbrevet, som Galaterbrevet kalles: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.» (Gal 3:13) «Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren.» (Gal 3:24f)

Lovens forbannelse er at jeg ikke har noen mulighet til å nå himmelen ved å leve et syndfritt liv. Jeg står skyldig for Gud i tanker, ord og gjerninger overfor hvert eneste av Guds bud. Og budene er ufravikelige. Holder du budene, skal du leve. Synder du, om så bare mot ett bud, er du under forbannelse. Gud er hellig og fullkommen rein. Han er en fortærende ild mot all synd. Derfor er alle mennesker som ikke har tatt imot Jesus som sin frelser, under lovens forbannelse, for «alle har syndet og står uten ære for Gud.» (Rom 3:23)

Evangeliet forkynner at Jesus har levd et fullkomment liv i ditt sted. Han gjorde og gjør aldri en eneste synd. Dette livet levde han som din stedfortreder. Videre forkynner evangeliet at Jesus tok dine synder på seg, og tok straffen i ditt sted. I Jesus kan ikke loven kreve noen ting, for Jesus har oppfylt loven i ditt sted og sonet din synd. Det er fantastisk.

Men da tenker noen at det ikke er så farlig med synden for den som er en kristen. Paulus har noe viktig å si om den saken, på Guds vegne. Han forkynner i Rom 5,20: «Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større!» Så fortsetter han i 6,1-2: «Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?»

I Joh 8,1ff står det om ei kvinne som var tatt på fersk gjerning i hor. Fariseerne ville at Jesus skulle dømme henne, men han forkynte «heller ikke jeg fordømmer deg!» Så la han til noe som også hører med: «Gå bort og synd ikke mer». Det følger en omvendelse med frelsen. En omvendelse bort fra livet i synden. Som kristne har vi fremdeles den gamle syndige natur, synden er derfor en daglig plage for Guds barn. Men vi må vende oss bort fra livet i synden. Vi får i stedet bekjenne synden for Jesus og leve i lyset med livet.

I dag er det mange som kaller seg kristne og som samtidig lever som samboere, homofilt aktive eller har sex før ekteskapet, og de forsvarer det. Andre hater far eller mor, eller en annen person, og forsvarer det. Andre igjen kaller seg kristen, men snyter på skatten og forsvarer det, for de er uenig med skattenivået. Hva sier Guds ord om dette: «Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten.» (1 Joh 1,6) Og i 1 Joh 2,9; «Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket.» Dette er sagt om synden hat, men gjelder også brudd på de andre budene. Sier du at du er en kristen, men lever i og forsvarer brudd på Guds bud, da er du i mørke samme hvor mye du sier at du er frelst. Guds ord er sannhet. Når Guds ord sier at jeg ikke kommer til himmelen hvis jeg innretter mitt liv i strid med Guds bud, ja, da er det slik samme hvordan jeg bortforklarer eller misforstår.

«For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden. Hva så? Skal vi synde siden vi ikke er under loven, men under nåden? Langt derifra! Vet dere ikke, at når dere byr dere fram for å lyde noen som tjenere, så er dere dermed tjenere under den som dere lyder. Dere blir enten tjenere under synden til død, eller under lydigheten til rettferdighet. Men Gud være takk at dere som var syndens tjenere, av hjertet er blitt lydige mot den læreform dere er overgitt til. Og når dere nå er frigjort fra synden, er dere blitt tjenere for rettferdigheten.» (Rom 6:14-18)

Som et Guds barn er jeg fri fra loven. Jesus har levd som min lovoppfyller. Jeg er fri. Selv om jeg samtidig i meg selv er en synder tvers igjennom, er livet mitt skjult i Kristus. Men begynner jeg å leve i synden og forsvare den, vil Jesus måtte la deg gå bort. For han kan ikke og vil ikke dele sin brud med synden.

I første Johannes brev sies dette: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» (1Joh 1:8) Like etter fortsetter det slik: «Ved dette vet vi at vi har lært ham å kjenne, om vi holder hans bud. Den som sier: Jeg kjenner ham! – og ikke holder hans bud, han er en løgner, og sannheten er ikke i ham.» (1Joh 2:3f) Dette er ingen motsetning. En kristen er en synder, men han lever i lyset med livet. Han skjuler ikke synden for Jesus. Men gjør du nettopp det, fortsetter å synde og ikke bekjenne synden og omvende deg fra den, da bedrar du deg selv.

Derfor blir kristenlivet en kamp. En kamp mellom den gamle naturen som elsker synden, og den nye naturen som hater den. Paulus skildrer denne kampen slik: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» Men han hadde sett hvor frelsen finnes: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme! Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre! Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød. Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus… For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud» (Rom 7:24-8:1+3a)

Øivind Andersen sier: «Den tankegang er helt igjennom syndig og løgnaktig at man skulle holde ved i synden for at nåden skal bli dess større.» «I og med at et menneske tror på Kristus, er han avdød fra synden. Da kan han ikke lenger leve i den.» «Vel er synden i en kristen, men han kan ikke føre sitt liv i samsvar med den.» «Nå en kristen gjør den sørgelige erfaring at synden er i ham, skal han verken la seg friste til kjødelig likegyldighet overfor synden, eller til motløshet!» (Bibelverket. Romerbrevet)