Hans fikk kun leve i 26 år
Mange møter på bedehusene i Norge har startet med sangen «Brødre og søstre velkommen fra daler og strender» eller «Kom, o Jesus, til vårt møte». Senere i møtet sang en gjerne sangen «Deilig det er å tjene Gud». Hvem har skrevet disse sangene?
En oppvakt ungdom fra Seljord, ble frelst på lærerseminariet på Sørlandet. Han ble både sangforfatter og predikant ved siden av lærergjerningen. Denne ungdommen het Hans Knutsen Utbø og ble født på garden Utbø i sentrum av Seljord.
Far hans var lærer og kirkesanger i Seljord fra 1831 til 1871. Han het Knut Thovsen og var stor og sterk av legemsbygning og kjent som en veldig streng lærer. Knut tok i ungdommen et 2-3 ukers lærerkurs i Kviteseid. Det var alt som var nødvendig for å bli lærer den gang. Knut var gift med Gunhild Gudmundsdatter og sammen fikk de 10 barn. Mange av disse døde som barn eller ungdom. Hans var nummer åtte i søskenflokken. Mor Gunhild ble i samtiden karakterisert som en «stille og bramfri» kristen og en «elskelig kvinne». Det var mor som sterkest preget Hans i oppveksten. Faren var som kirkesanger aktiv i menighetens liv og ble som gammel med i Indremisjonen.
Hans ble født 14. oktober 1849 og konfirmert som 15-åring fra den ærverdige Olavskirken i Seljord som er fra 1100-tallet. Både på skolen og under konfirmasjonsforberedelsene viste han gode evner, og presten gav han karakteren «meget godt». Han hadde også store evner som kunstmaler. En kjent kunstner som en gang så noe av det han hadde malt, sa at «den gutten er født til å bli maler.»
Det skulle imidlertid ikke bli kunsten som skulle bli Hans Utbø sin livsvei. Etter konfirmasjonen begynte han høsten 1865 på Den høyere allmueskule i Kviteseid og gikk der i to år. Neste stopp var Kristiansands stiftsseminarium i Holt ved Tvedestrand, hvor han utdannet seg til lærer. Han avsluttet lærerskolen 9. juli 1869 med topp karakter, «meget duelig».
Åndelig gjennombrudd
Det var ikke noe rikt kristenliv i Seljord første del av 1800-tallet. Hans Nielsen Hauge var innom bygda på en av sine turer, og besøket resulterte i at noen få ble frelst. Senere var også haugianerhøvdingen John Haugvaldstad innom Seljord et par ganger, på reis mellom Stavanger og Oslo. Også disse besøkene resulterte i at noen få tok imot Jesus som sin frelser.
Senere var det helst i anneksene Åmotsdal og Flatdal at det var noen små kristenflokker. Som nevnt var det først og fremst Hans sin mor som preget han under oppveksten. Men Hans var ingen kristen som ung ungdom. Han levde ikke noe utsvevende liv, men hadde ikke fått se inn i evangeliet. Mens han gikk på allmueskolen i Kviteseid, ble han vakt. På Holt fikk han god kontakt med skolestyrer H. Arnesen. Han hadde et stort mål med studentene, i tillegg til den teoretiske kunnskap, nemlig at studentene skulle bli frelst.
Hans Utbø hadde mange samtaler med Arnesen, og vekkelsen fikk sitt gjennombrudd. Hans fikk se inn i evangeliet og ble herlig frelst. En annen som fikk stor innflytelse på Hans i denne perioden, var det landskjente vekkelsespresten Lars Oftedal. Han hadde vært to år i Wales som sjømannsprest (1866-68), og reiste deretter to år som vekkelsespredikant for Indremisjonene på Sørlandet. Han var også innom på Holt, og fikk bety mye for den unge lærerspiren fra Seljord. Hans fikk også kontakt med indremisjonsvenner i Tvedestrand, og vanket en del sammen med disse.
Lærer og kirkesanger i Seljord
Etter å ha fullført lærerutdanningen, ble han ansatt i en midlertidig stilling som lærer og kirkesanger heime i Seljord. Far hans som hadde denne stillingen, var blitt gammel. Han trengte hjelp og det var naturlig at sønnen som var nyutdannet lærer fikk stillingen som farens vikar. Hans ble ansatt i 1869, og da faren søkte avskjed på grunn av dårlig helse to år senere, ble Hans fast ansatt fra 1. august 1871.
Hans tok lærergjerningen på største alvor. Han forberedte seg grundig og gjorde hva han kunne for å gjøre undervisningen interessant og lettfattelig for barna. Han reiste til Oslo ett par ganger for å lære av andre lærere og også kjøpe med seg materiell til bruk i undervisningen. Penger for dette materiellet fikk han av foreldrene til elevene. En sa det slik om Hans som lærer: «Som lærer fremholdt han med styrke sitt emnes hovedtanke, hadde et skarpt øye for dets praktiske side og unngikk alltid å fortape seg i enkeltheter.» Han ble veldig godt likt av både elevene og foreldrene. Det fortelles at elevene ble lei seg når de måtte være heime fra skole på grunn av sykdom eller av andre årsaker.
Hans la vekt på en solid undervisning i alle fag, men det var kristendomsundervisningen som lå hans hjerte nærmest. Han ba til Gud hver dag for elevene sine og la vekt på at de lærte seg sentrale sannheter fra Guds ord og katekismen. På den tiden han var lærer var Pontoppidans forklaring ei sentral bok i skolen. Men det var sterke røster som ville ha boka bort. Hans var derimot en ivrig forsvarer av Pontoppidans katekisme, og skrev ei vise til forsvar for denne. Første vers er slik: «Pontoppidan skal nå av skolen ut: Han er jo for gammel og grå, Og derhos fortolker han Herrens bud, Så sandt og så greit for de små. Og ennå en ting – hans lære er ren! Det volder så mangen men.»
Hans Utbø startet med juletrefester i Seljord. Disse samlingene ble satt veldig pris på av både store og små. I 1870 var han medarrangør av et skolemøte i Seljord. Han var da bare 21 år gammel. Sakslisten på dett skolemøtet var følgende: 1. Pontoppidans forklaring 2. Lærerens forhold til misjonssaken 3. Skolebibliotek 4. Sangen i almueskolen 5. Undervisning i norsk 6. Hvordan bør læreren motarbeide skoleforsømmelser 7. Gymnastikk i almueskolen. I 1871 ble det startet en Folkehøgskole i Seljord av teologen Kristian Olsen. Skolen var for ungdommer fra 17 år og oppover. Hans var en ivrig støttespiller for å få skolen i gang. Han stiftet også et lærerlag i Seljord, og var dirigent for et sangkor. På fritiden drev han med kunstmaling og tonesetting av dikt.
Emissær og sangforfatter
Det var en stor nød for Hans Utbø at så få var frelst i heimbygda. Han begynte derfor allerede som 20-åring å reise på husbesøk, spesielt til fattige og syke. Her hadde han samlinger med sang, opplesning av taler fra postiller og bønn. Han delte også ut oppbyggelsesbøker og hjalp fattige med mat. Etter hvert begynte han også å reise til nabobygder, hvor han selv forkynte Guds ord. Ikke lenge etter startet han også med offentlige møter. Disse samlingen ble ikke godt mottatt i bygda, og mange uttrykte sterk motstand mot slike samlinger som ikke var i prestens regi. Men han hadde god støtte i bygdas prest B. M. Bye. I 1870 fikk de to oppleve en mindre vekkelse i Seljord.
Sammen med Bye stiftet Hans Seljord Indremisjon den 30. mai 1871 og 12 sambygdinger meldte seg som medlemmer. Bye ble formann i foreningen fram til 1875. Da tok Hans over som formann, de få månedene fram til han døde. Etter Hans Utbø, ble den nye presten, Synnes, ny leder av Indremisjonen. Foreningen hadde også samlinger der kollekten gikk til Israelsmisjonen og Misjonsselskapet. Etter hvert ble husene for små til møtene, så det ble bestemt at indremisjonsforeningen skulle bygge et eget bedehus. Hans Utbø gav tomt til huset, men det sto ikke ferdig før etter hans død. Det ble innviet i 1878.
Hans sitt kristenliv svingte
Hans Utbø sin nære venn, kirkehistoriker Heggtveit fra Kviteseid, skrev om Hans som lærer, at han hadde hørt mange av de beste lærerne i landet undervise. Men få av disse kunne måle seg med Hans. Heggtveit hadde også gode ord å si om Hans som forkynner: «Talene hans var tankeklare, praktiske og båret av en åndelig glød.» Videre sa han at Hans Utbø var den mest gaverike lekmann han hadde hørt. Han talte gjerne 2-3 ganger i uka.
Kort tid etter at Hans ble frelst, begynte han å skrive åndelige sanger og andre dikt. I Sangboken brukt på bedehusene står det tre sanger av Hans Utbø. Disse tre er nevnt i innledningen av artikkelen, «Brødre og søstre velkommen fra daler og strender», «Kom, o Jesus, til vårt møte» og «Deilig det er å tjene Gud». Alle disse er skrevet rundt 1870 da Hans kun var 21 år gammel. Vennen Heggtveit samlet de fleste av Hans sine sanger og dikt i ei bok som kom ut i 1880, etter at Hans var død. Boka het «Storm og stille. Kristelige Digte og Sange av Hans Utbø» og den inneholdt 108 dikt og sanger. I tillegg hadde Heggtveit i starten av boka en artikkel om Hans Utbø sitt liv.
Redaktøren i Luthersk Kirketidende, den sener biskop J. C. Heuch anmeldte boka. Her skrev han blant annet at diktene ikke er noe betydelig verk, hverken med hensyn til tankens originalitet eller formens skjønnhet. Men han la til at diktene likevel vitnet om en sann dikteriske begavelse. Han understreket videre at «det går en hjertelig fromhet og full hengivenhet til Frelseren gjennom hele boken». Så la han til at sangene «I vesentlige stykker overgår Sankeys sanger og liknende produkter, som i vår tid i alt for mange kretser holder på å fortrenge bruken av de gamle kjernesalmer.» Han fortsetter med å si at han langt foretrekker den norske lutheraneren Utbø sine sanger, fremfor de «engelske Methodisters Rimerier». Han avsluttet anmeldelsen med å si at «ingen vil legge bort boken uten å erkjenne at de gjennom boken har lært å kjenne en elskelig mann som kristen.»
Hans var glad i å lese. Hans store favoritter utenom Bibelen var Luther, Johann Arndt og Rosenius. En periode begynte han også å lese bøker av Shakespeare, Bjørnson og Ibsen. Dette førte til at han begynte å få et for fritt syn på livet, at han tok skade på sitt åndelige liv. Men Den Hellige Ånd kom til han med sin tukt, og han innså at han var på avvei. Men da havnet han i motsatt grøft. Han ble nemlig så nøyeregnende på småting at han holdt på å falle i lovtrelldom. Men ved lesning i Guds ord og Rosenius sine skrifter, ble han igjen løst og fri og kunne synge: «Stille, stille la meg hvile, Hos min Jesus nu i fred! Intet da skal hjertet engste: Han er min rettferdighet. Alle lovens krav forstummer: Han har nu fullkommet alt! Stille, stille, la meg hvile: Han har all min skyld betalt!»
Et kort liv
Hans Utbø opplevde mye sykdom og prøvelser etter at han kom tilbake til Seljord i 1869. Året etter at han var kommet heim, fikk far hans slag og måtte i all hovedsak holde sengen. Sommeren 1871 døde mor til Hans. I 1872 var det endelig en gledelig hendelse på familiefronten. Hans giftet seg 7. november dette året med Egeleiv A. Gotuholt fra Kviteseid. Deres førstefødte, Gunnhild, kom i 1874, men hun fikk kun leve noen få måneder. Datter nummer to fikk navnet Gunnhild Anna og ble født 15. april 1875. Ti dager etter at Gunnhild Anna ble født, døde far til Hans.
Våren 1873 fikk Hans et kraftig isjas anfall, noe som resulterte i en vond fot resten av livet. Ett år senere sto han framme i kirken i Seljord og var forsanger. Plutselig sprakk ei blodåre i halsen og han hadde blødninger en periode etter den hendelsen. Men han kviknet til og sommeren 1874 var formen blitt så bra at han reiste til Larvik på et stormøte for Indremisjonen. Før jul i 1874 var det en periode med sterk kulde i Seljord. Skolestua var gammel og glissen, slik at både lærer og elever frøs. Dette førte til at Hans fikk kraftig revmatisme, som etter en stund gikk over til lungebetennelse. Han ble da sengeliggende i 3-4 måneder, samtidig som datteren ble født og faren døde.
Men han kom seg også etter denne sykdomsperioden, og var i tålig god form sommeren 1875. Men så fikk han tuberkulose på lungene. Hans hadde da planer om å starte et eget kristelig blad, og prøvenummeret var ferdig skrevet da han fikk tuberkulose. I september skulle han levere prøveeksemplaret til trykkeriet, men før han rakk det ble han plutselig verre av sykdommen og bladet kom ikke til trykkeriet.
Underveis i sykdomsperioden sa han det slik om sin situasjon: «Man må jo også finne seg i det som svir og ikke blott det pure søte. Vi lærer jo aldri skikkelig vår lekse i korsets bok. For vi er lik småbarna foran billedbibelen. Vi vil helst la de sorte typene stå uleste, slik at de lyse og vennlige bilder gjør oss nesten både blinde og døve.».
I oktober forverret situasjonen seg ytterligere. Han skrev da en sang som begynner slik: «Hvor sødt å hvile ut ved Jesu bryst, når svøbt i gravens skygger trett jeg segner. Hvor sødt å bo på Kanaans stille kyst, Hvor Herrens kjærlighet min sjel omhegner.» Og tredje verset lyder slik: «Hvor sødt å være helt fra synden fri, Hvor sødt at dødens pil ei mere skader. Hvor sødt at jordens skapre tornesti Er byttet om med Salems gyldne gater.»
11. oktober sa han til kona si og ei søster som var på besøk: «Det skal bli herlig så snart å få komme hjem til Jesus og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i Guds rike og drikke av livsens flod som renne gjennom Guds stad.» Og åtte dager senere, den 19. oktober 1875 fikk Hans Utbø flytte heim til himmelen. Da hadde han akkurat passert 26-års dagen.
Egeleiv og Hans Utbø
bygde på heimehuset til Hans da de giftet seg, slik at det ble en
generasjonsbolig. Da foreldrene døde, overtok de hele huset. Etter at Hans
døde, fortsatte Egeleiv og datteren Gunnhild Anna å bo på Utbø noen år, men hun
flyttet senere tilbake til Kviteseid. Her fikk også hun tuberkulose og døde 24.
oktober 1882, kun 37 år gammel. Gunnhild Anna vokste opp hos familie i
Kviteseid, etter at hun ble foreldreløs. Hun ble senere gift med Christian
Bjelke og bosatt i Stavern. De fikk kun ett barn, som døde som liten.
Kilder
Hallvard G. Heggtveit:
Storm og stille: Kristelige Digte og Sange av Hans Utbø (1880)
John G. Steane: Fra
Indremisjonsarbeidet i Telemark (1935)
Lars Aanestad m.fl.: Kristen
sang og musikk (1965)
Oscar Handeland: Aslak
Kasti: ein norsk mystikar (1926)
Torvald Nordstoga:
Seljord Indremisjon 1871-1996 (1996)
Torvald Nordstoga: Sol
gjeng upp – sol gjeng ned (1998)
Tov Flatin: Seljord (1942)
Digitalarkivet.no
Lokalhistoriewiki.no
Nasjonalbiblioteket.no
Kommentarer