Skapt i Guds bilde

Skapelsen av Adam. (Utsnitt av maleri av Michelangelo)

Mennesket er det ypperste av Guds skapning. Ikke noe annet er skapt til å ha samfunn med Gud.

Det er fint å lese i Bibelen om menneskets store verdi i Guds øyne. Han skapte oss til kvinne og mann. Han elsker oss med en evig kjærlighet. Ja, Ordspråkene sier at Han har «sin lyst i menneskenes barn». Salme 8 taler også om menneskets storhet: «Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der – hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham! Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham.» (Sal 8:4-6)

Da Gud skapte menneskene, sa han det slik: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde». (1 Mos 1,26) Adam og Eva hadde naturlig omgang med Den hellige Gud i Paradis. Hva betyr det at mennesket er skapt i Guds bilde? Aksel Valen-Sendstad sier blant annet:

-Hele mennesket med sjel og legeme er skapt i Guds bilde.

-Mennesket er skapt til å være et levende livsfylt jeg, liksom Gud selv åpenbart i Jesus Kristus, er et levende livsfylt Jeg.

-Gudsbilde innebærer at mennesket er mann og kvinne. Gudsbildet angir både likhet og ulikhet mellom mann og kvinne. Gudsbildet er ikke kjønnsbestemt. Forskjelligheten bestå i deres forhold til hverandre som mann og kvinne.

-Gudsbildet består i at Gud har skapt mennesket slik at han som Gud kan ha fellesskap med mennesket ved sitt ord og skaperverk.

-I gudsbildet ligger også det gudgivne menneskeverd. Menneskeverdet er dette at Gud har gitt mennesket liv, eksistens, personlighet, mulighet for fellesskap med seg, legeme og alle sanser, frihet og anlegg for å leve i fellesskap med mennesker for i samarbeid og løse ulike oppgaver.

Men noe dramatisk skjedde i paradis. Adam og Eva falt i synd og måtte forlate Paradis. Som syndere kunne de ikke ha samfunn med Gud. De ble åndelig døde. Men hva skjedde da med Gudsbildet? Arne Helge Teigen skriver om dette i sin troslære «Innføring i kristen tro»: «Den åndelige død har rammet menneskets intellekt og vilje slik at gudsbildet i mennesket er ødelagt. Dette betyr likevel ikke at gudsbildet i mennesket er borte. Gudsbildet er ødelagt i den forstand at det er blitt pervertert og ikke lenger kan fungere i samsvar med Guds vilje og hensikt.» Og videre: «Selv om altså forholdet mellom Gud og mennesket ble ødelagt ved syndefallet, har likevel noe av det som Gud la ned i mennesket ved skapningen, overlevd syndefallet.»

I motsetning til all annen skapning, er menneskets verdi 

ukrenkelig fra unnfangelse til naturlig død. 

(tegning: babyverden.no)

Hva legger han i det? Jo: «Gudsbildet i mennesket ble ødelagt, men ikke tilintetgjort…. Vesentlige sider ved det som hører med til gudsbildet i mennesket har overlevd syndefallet.» Han nevner bl.a. at menneskene kan forholde seg til hverandre på positiv og byggende måte, først og fremst gjennom Guds ordning med ekteskapet.

Ved omvendelsen og troen blir «forholdet mellom Gud og menneske som ble ødelagt ved syndefallet, etablert på nytt». Ved troen på Jesus Kristus etableres derfor et forhold mellom mennesket og Gud som har en likhet med det forholdet som var før syndefallet. Likheten består i at forholdet er basert på et ord som Gud har gitt.» Men det er også en ulikhet: «Det forholdet som var mellom Gud og mennesket før syndefallet, var basert på menneskets lydighet mot et bestemt forbud som var gitt av Gud. Forholdet til Gud etter syndefallet er imidlertid basert på evangeliet, altså på Guds løfte om tilgivelse for synd.»

At gudsbildet ble ødelagt i syndefallet, betyr ikke at menneskets særstilling overfor Gud i forhold til annet skaperverk, er endret. I en misforstått radikalitet, er det noen som hevder at mennesket etter syndefallet er en djevel. Kanskje med henvisning til Jesu ord til fariseerne, at de har «djevelen til far». Dette er en farlig misforståelse. Den som er født på nytt, kalles for Guds barn. Men det betyr ikke at vi er guder. Djevelen er en fallen engel. Gud tar seg ikke av engler: «For det er jo ikke engler han tar seg av, men Abrahams ætt tar han seg av.» (Heb 2,16)

Syndefallet ødela gudsbildet. Syndefallet førte til at vi mennesker i oss selv er uten Gud og uten håp. Vi kjenner ikke veien til fred med Gud. Alle har syndet og står uten ære for Gud. Det var derfor Jesus kom til jord. Han skulle frelse oss som var fortapt, vi som Han elsker med en evig kjærlighet. Hver den som tror på ham, skal ikke fortapes, men ha evig liv. Det er evangeliets nåde: Jesus «gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri.»

Også mennesker som ikke er frelst, har en livsrett som er ukrenkelig. De er elsket av Gud med en evig kjærlighet, i motsetning til den falne engel Satan som er støtt ut i et evig mørke. Mennesket uten Gud er også på vei til dette mørke, men har mulighet til å bli blir frelst ved å høre evangeliet, omvende seg og tro. Det er kun ved gjenfødelsen at gudsbilde blir fullkomment gjenopprettet.

Carl Fr. Wisløff skriver om noe han kaller «anti-humanismen». Disse «taler rett og sant om at mennesket er en synder, men bruker slike ord at mennesket også blir beskrevet som en kjeltring. Man blander sammen det mennesket er for Gud, i Guds øyne, - og det han er i andre menneskers øyne.» «På det rent menneskelige plan, mellom menneskene, finnes det mye godt og edelt (selv om det er blandet opp med egoisme av mange slag). Vi må bare alltid huske at overfor Gud, i Guds dom, strekker dette ikke til. Hans målestokk er absolutt.»

«Når vi beveger oss i et «horisontalt» plan, det vil si oss mennesker imellom, er det kristelig berettiget å tale om «å tro på det gode i menneskene». «Men i en «vertikal» linje, det vil si i forholdet mellom mennesker og Gud, må vi ikke bruke et slikt uttrykk. Målt med Guds absolutte mål er den største «helgen» en fortapt synder. Rom 3,23.»

 

Kilder

Aksel Valen-Sendstad: Kristen troslære (1990)

Arne Helge Teigen: Innføring i kristen tro (2008)

Carl Fr. Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror (1976)

Øivind Andersen: Troslære