Alfred Knivedalen var en liten mann med et stort hjerte. Han hadde alltid noen små kort i lommen som han delte ut, ikke minst til barna. Kort med et bilde av Jesus eller med et bibelvers.
Noe få år før Alfred Knivedalen døde, var jeg innom på besøk hos han og kona Ella. Jeg var på vei fra Nord Norge til Rogaland på ferie. Med meg hadde jeg en gutt jeg er onkel til. Omtrent ett år senere var jeg tilbake i Solbergelva hos Ella og Alfred. Da nevnte han onkel-gutten på navn, og spurte hvordan det gikk med han. Han hadde bedt for gutten siden vi var innom på besøk.
Dette sier mye om Alfred Knivedalens omsorg for at de han traff på i sin hverdag måtte bli frelst. Jeg hadde min tjeneste i Drammen krets i 1991-1996. Alfred hadde reist som forkynner i alle bygder i Buskerud, og jeg fikk mange vitnesbyrd om hva «den lille evangelist», som han kalte seg selv, hadde fått bety for så mange.
Barndom i Eiker
Jørgine Andersen vokste opp på garden Stufsrud i Øvre Eiker. Mor hennes het Guri og var fra Veggli i Numedal, mens faren het Anders Olsen og var fra Modum. Etter at hun ble konfirmert, måtte hun ut i arbeid slik de aller fleste unge måtte på den tid. Jørgine fikk etter hvert arbeid i Nedre Eiker. Her traff hun en ung mann fra Sandvika, som var ugift elvearbeider. Forholdet mellom Ludvig Martinsen og Jørgine Andersen ble ikke langvarig, men det resulterte i at Jørgine ble gravid.
Den 13. oktober 1907 fødte Jørgine en velskapt liten gutt utenfor ekteskapet. En måned senere ble Alfred Ludvigsen hjemmedøpt. Dåpsdatoen var 10. november. Da Alfred ble ført inn i kirkeboka for Nedre Eiker, er det notert at dåpen ble meddelt barnets far 20. november. Tre år senere var det folketelling i Norge. Alfred og Jørgine bodde da sammen med hennes foreldre i Øvre Eiker. Foreldrene var da blitt pensjonister.
Hva som skjedde med denne lille familien det neste tiåret, har jeg ikke funnet opplysninger om. Men da neste folketelling blir foretatt i 1920, var den da 13 år gamle gutten notert i en ny familie. Han bodde da hos Gunhild og Jakob Knivedalen, i Knivedalen ved Skotselv i Øvre Eiker. Gunnhild og Jakob var da oppført med sju egne barn, i tillegg til Alfred som muligens var i fosterheim. Etter dette brukte Alfred etternavnet Knivedalen, etter sin nye familie. Det er også etternavnet han er oppført med i kirkeboken for Haug kirke, da han ble konfirmert 30. april 1922. Da mor hans, Jørgine Stufsrud, døde i 1961, var Alfred oppført i dødsannonsen som eneste barn, sammen med to av Jørgines søsken. Kanskje maktet hun ikke å ta seg av sin sønn og overlot han til en fosterfamilie?
Alfred fortalte i et intervju med Arne Aambø i Utsyn i forbindelse med at han ble pensjonist, at han ikke vokste opp i en kristen heim. Søndagsskolen var helt ukjent for han i hans barndom, men han hadde ei bestemor som «sådde noen gudsrikefrø i barnesjela». Han hadde derfor liten følelse med levende kristendom i sin oppvekst.
Gårdsgutt, landpostbud og kino-maskinist
Etter konfirmasjonen måtte Alfred ut i arbeid. Han startet sin yrkeskarriere som de flest gutter på hans alder, som gardsgutt. Senere flyttet han til Gulskogen like utenfor Drammen. Her fikk han arbeid som landpostbud, og spredte nok både glede og oppmuntring til sin mange «kunder» som han leverte post til.
For Alfred hadde et lyst og lett sinn. Han hadde glimt i øyet og de gode historiene var han alltid klar til å dele med andre. For å spe på inntekta si, fikk Alfred også en kveldsjobb. Han ble maskinist på kinoen i området.
I denne perioden begynte Alfred Knivedalen å kjenne på en indre åndelig uro. Det var derfor naturlig for han å melde seg inn i en ungdomsforening som bar navnet kristelig. Men ifølge Alfred, så han lite til sann kristendom i den foreningen.
Frelst 38 år gammel
Torbjørn Pedersen var emissær i Kinamisjonen (NLM). Han var også innom i Drammen, og Alfred oppsøkte et av møtene til Pedersen. På det møtet ble han sterkt kallet av Gud til å bli frelst. Etter møtet inviterte Pedersen til et møte i Strømsgodset kirke dagen etter. Alfred gikk også på det møtet, men da han kom til kirketrappa hørte han en innvendig stemme som sa at «nå må du passe deg! Får Torbjørn Pedersen se deg i dag, er du ferdig!» Alfred lusket derfor opp på galleriet i kirken og gjemte seg bak en søyle slik at emissæren ikke skulle få øye på ham. Han hørte imidlertid godt forkynnelsen til Pedersen, og Gudsordet sank inn i hjertet til Alfred. Men heller ikke denne gang tok han imot Jesus som sin frelser.
Tiden gikk og Alfred var blitt 38 år gammel. Guds kall banket enda i hans hjerte. En kveld på vårparten i 1946, skulle han vise en film på kinoen. Da filmen gikk over lerretet, var det en indre «film» i hans hjerte som han ble mest opptatt av. Han så tydelig som på en film, sine egne mange og store synder. Mens tårene rant, sprang han inn i et rom hvor han kunne være for seg selv. Han var veldig glad for at ingen så den «filmen» med hans synderegister.
2. pinsedag 1946 ble Guds kall ekstra sterkt. Det la seg inn over Alfred, at i dag måtte han bli frelst. Han var invitert i et selskap denne dagen, men takket nei. Han måtte få fred med Gud. Alfred tok derfor fram sykkelen og syklet til prestegården, for å snakke med presten William Sundeen om sin frelsessak. Sundeen hadde besøk av en kristen lærer da Alfred ankom. Han la fram sin sak, at han nå måtte bli frelst. Det endte opp med at de tre herrer bøyde kne. Presten og læreren ba først, men så ble det stille. De oppfordret Alfred til å be, men det våget han ikke. Mens stillheten rådde, ble Alfred sterkt minnet om et bibelord: «Kall på meg på nødens dag, og jeg skal utfri deg.» Det ordet løste han, og han kunne reise seg fra bønnemøtet fri og glad.
Etter at han fikk ta imot Jesus som sin frelser, fikk han en indre trang til å lære mer fra Guds ord. Kanskje var et kurs på bibelskole en mulighet? Som postmann leverte han flere ulike misjonsblader i postkassene. En dag han var ferdig med ruta si, var det et misjonsblad igjen i postveska. Det var NLM sitt blad Utsyn. Han tok bladet med seg heim, for å levere det ut dagen etterpå. Vel heime begynte han å lese i Utsyn, og han likte det han leste. Han valgte derfor å abonnere på bladet. Utsyn annonserte ofte for bibelskolen på Fjellhaug. Alfred søkte om plass for skoleåret 1947-48 og jubelen var stor da han fikk melding om at han hadde fått plass.
Emissær på Helgeland
Skoleåret 1947-48 fikk Alfred Knivedalen sitt store ønske oppfylt. Da fikk han sitte og lytte til undervisning fra Guds ord. Her fikk han også bli kjent med NLM og misjonsarbeidet til denne organisasjonen, som skulle bli hans åndelig hjem resten av livet. Selv sa han det slik: «På Fjellhaug kom jeg inn i misjonen, uten å komme ut igjen.» Etter året på Fjellhaug, reiste han heim til Gulskogen og fortsatte i en ny og bedre stilling i posten. Men nå fant han seg ikke til rette, så han sa opp stillingen og begynte som sjåfør for et bakeri. Samtidig kjente han på en uro om det var her han skulle være.
En av lærerne på Fjellhaug, Gunnar Faye, hadde merket seg Alfred sitt vitnesbyrd. Han anbefalte kretssekretær Asbjørn Rannestad i Helgeland krets, om å prøve Knivedalen sin forkynnernådegave. Rannestad handlet raskt, og formidlet kallet til Alfred om å reise som forkynner på prøve fram til julen 1948. Alfred ble advart med at Helgeland krets hadde dårlig økonomi, så han kunne ikke forvente noen høy lønn. Alfred var usikker hva han skulle svare, da han leste kallsbrevet. Samme kvelden han fikk brevet, leste han i Guds ord. Der ble han stanset ved ordet i Jes 45,2: «Jeg vil gå fram foran deg, og bakker vil jeg jevne. Dører av kobber vil jeg sprenge, og bommer av jern vil jeg hogge i stykker.» Med denne hilsenen fra himmelens Gud, fikk Alfred Knivedalen frimodighet til å svare ja til kallet om å bli emissær.
Jobben i bakeriet ble sagt opp, og Alfred la i vei med kurs for Mosjøen, hvor han skulle bo. Den første tiden som emissær var han mye sammen med misjonær Johannes Maudal og også to uker sammen med misjonær Malena Opstad. Han kalte senere disse to for sin emissær-far og emissær-mor. Kretssekretæren var emissærens sjef, og på Helgeland var det Asbjørn Rannestad og Sigurd Tolo som hadde personalansvaret for Knivedalen.
Helgeland krets var på den tid kommunene fra Rana i nord til grensa til Nord-Trøndelag i sør. Alfred fikk god inngang som forkynner, og ble lommekjent i kretsen. For det ble ikke bare høsten 1948 han reiste i Helgeland krets, han ble værende til årsskiftet 1955/56. Det er og var ikke store kristenflokker på Helgeland, men Alfred trivdes i de små foreningene. Det var sjelden og aldri at han talte på såkalte stormøter.
Noen steder opplevde han at vekkelsen brøt ut. I 1951 sto han og emissær Eldor Rettedal i en større vekkelse i Krokå og Vedal. Om det var her at byggekomiteen for samfunnshuset ble frelst, vites ikke. Men det skjedde under en møteserie der Alfred var forkynner. Siden ildsjelene for samfunnshuset fikk andre «interesser», ble byggeplanene lagt om og nytt bedehus bygget i stedet. En annen gang var Knivedalen og Jenny Nygård Løvås sammen på en møteserie over to måneder. Også her ble flere frelst. Selv om det nok var flest enkeltmøter som Alfred hadde på Helgeland, var han klar i sin tale og sitt råd til misjonsfolket: «Emissæren må få ro til å stanse på enkelte steder. Det nytter ikke stort med «hurtigruteanløp.»
I 1953 fikk Alfred med seg en venn fra Buskerud på en tur til Israel. Sammen med 150 andre, tok han båten Brand 5 sørover langs Europas Atlanterhavskyst, og inn Middelhavet til Israel. Avreis var 15. mars og heimkomst i begynnelsen av mai. Det ble en tur med mange og store øyeblikk for emissæren fra nord.
Hele perioden Alfred Knivedalen var emissær, skrev han noen korte andakter eller fortellinger, som han fikk publisert i Utsyn. Ofte nevnte han glimt fra opplevelser på Helgeland eller andre steder han besøkte som forkynner av Guds ord. Høsten 1955 kjente Alfred at tiden på Helgeland gikk mot slutten. Han fikk da et nytt kall fra heimkretsen, Drammen krets. Men først skulle han få 2-3 måneder med oppfriskning av «teologien» på Fjellhaug.
Den lille evangelist i Buskerud
Etter at kurset på Fjellhaug var avsluttet, startet Alfred Knivedalen som evangelist i Drammen krets våren 1956. Her skulle han bli værende til han ble pensjonist. Drammen krets besto av Buskerud fylke pluss nordre del av Vestfold. Alfred skulle komme til å tråle Hallingdal, Numedal, Ringerike og Drammens-området år ut og år inn. Han vant seg mange venner for livet.
En av hans beste venner i Hallingdal, var bonden Ola S. Roen fra Liagardane i Ål. Ola satte Alfred veldig høyt, både som menneske og som forkynner. En gang hørte Ola en emissær som nevnte en mann som het Fred. Emissæren sa at han kunne ikke tenke seg et flottere navn. Da hvisket Ola til sidemannen at det visste han – All fred, Alfred. I 1957 startet kretsen med leirer på Veslestølen gard. Alfred var med som taler på den første leiren. Senere bygget NLM et leirsted på denne garden.
I Drammen krets hadde Alfred flere ledere. I hans periode som ansatt var følgende kretssekretærer: Klaus Bjørge, Kristian Løvaas, Harald A. Hodne, Arne Jan Olsen og Peder Maudal. Han fikk også noen turer utenom kretsen, blant annet en tur tilbake til Helgeland i 1963 og til Nordland i 1967. I Nordland vikarierte han for misjonær Per Finnseth, som sto i en vekkelse i Troms, og derfor ikke kunne komme til Nordland.
Alfred slo seg først ned på Steinberg mellom Mjøndalen og Hokksund. Deretter flyttet han til Mjøndalen og videre til Drammen. I 1962 fikk han kjøpt seg en egen leilighet i Solbergelva i Nedre Eiker, på grensa mot Drammen. Men her flyttet han ikke inn alene. Alfred hadde da vært ungkar i 55 år, men nå hadde han møtt henne han ville dele livet med. 8. september 1962 var han brudgom i Sandefjord kirke og bruden het Ella Solberg. Bryllupsfesten var på kafe Jarl, Indremisjonens kafe i Tønsberg.
Ella Alvilde Solberg ble
født 10. desember 1914 på E. C. Dahls stiftelse i Trondheim. Moren var ugift
butikkdame Sigrid Anna Nilsen Heggem. Farens navn er ikke oppgitt i kirkeboka,
kun hans fødselsår, 1876. Sigrid ble kort
tid etter gift med Axel Johan Solberg som er født i 1876, så alt tyder på at
Axel Johan er Ellas far. Anna og Axel Johan fikk senere to barn til, ei datter
i Trondheim og en sønn i Molde. Familien flyttet til Sandefjord før 1920. Ella var en aktiv misjonskvinne da hun og
Alfred ble kjent, og de fikk en god misjonsheim sammen i Solbergelva.
Gode år som pensjonister
Alfred ble pensjonist i 1975, men fortsatte som ulønnet forkynner så lenge helsa holdt. Både han og Ella var aktivt med på møter i distriktet, og også i ulike foreninger. Mot slutten av livet var de særlig knyttet til Varlo og Røren misjonsforening i Hokksund. Her var det Kristine og Ivar Buskerud som var ledere. Jeg fikk selv være sjåfør for Ella og Alfred ved flere foreningsmøter i denne foreningen. På et foreningsmøte etter at Alfred var passert 90 år, minnet han med et lite glimt i øyet, om Salme 103,5: «Han som metter din sjel med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen.» Han hadde nesten alltid et godt ord å dele med vennene.
I en hilsen i Utsyn til Alfreds 80-års dag, skrev Steinar Hunnestad om Knivedalen: «Alfred Knivedalen har et godt humør og et lyst sinn. Dette førte med seg mange lyse replikker, humørfylte bemerkninger, vinnende smil, og dermed gode kontakter både i hverdagen i heimene der han bodde og i samtaler både før og etter møtene. Gjennom alle disse aktive år som kristen og forkynner, har Knivedalen levd i Bibelens berikende ord. Han gransket Ordet og hadde alltid noe godt med evangelisk lys i å bære fram for sine tilhører, i små grupper og lag, og i større møter og leirer.»
I nevnte intervju med Arne Aambø, skrive Aambø om Alfred Knivedalen: «Som han kunne fryde seg når det var noen som tok imot den frelse han forkynte! Og det hendte. Ikke i store flokker, riktignok, slik at det kom i aviser eller ble publisert på annen måte. Men sæden spirte – og spirer. I dag får han brev fra en og annen som ble vunnet!»
Både Ella og Alfred fikk
et langt liv sammen. Alfred ble 97 år og døde 27. desember 2004. Ella døde et
knapt år senere, 29. november 2005. Hun ble 89 år gammel.
Kilder
Oscar Handeland: Det
norske lutherske kinamisjonsforbund 50 år (1941)
Utsyn årgang 1947-2004
NLMs Årbok 1947-1977
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Digitalarkivet.no
1 kommentar:
Eg budde på Sørhelgeland 1970-73. Kristian Leitvoll vart omvend ved AK. Det vart bygt bedehus på Krokå. Aud og eg heldt møte i dette bedehuseet. Kristian hadde eit brennande hjarta. Eg gløymer aldri han og Ragna. Knivdalen sette merke etter seg på Sør-Helgeland!
Asbjørn Knutsen
Legg inn en kommentar