På midten av 1900-tall, var brødrene Ravnå et begrep innen kristen sang og musikk. Deres egentlige kall var å være evangelister og å forkynne til vekkelse.
Det har aldri vært etablert noen egen Frikirke på Jørpeland. Enkeltpersoner har vært medlem i Den Evangelisk Lutherske Frikirke, men har da stått tilsluttet en menighet i ei annen bygd eller by. Det var derfor naturlig at Jørpeland ikke sto på reiseruta til de syngende brødrene. Høsten 1953 og vinteren 1954 var brødrene plassert i Rogaland, og hadde møter i flere Frikirker, men også i noen bedehus.
Nylig fikk jeg vite at de da også hadde en møteserie på Jørpeland. Nøyaktig når møtene var og hvem som var arrangør av møtene, har jeg ikke funnet ut av. Møtene var på bedehuset, så det var nok enten fellesmøter, eller så var Ravnå-brødrene innleid av en av organisasjonene på daværende Langeland kapell.
Det brøt ut vekkelse under disse møtene. Flere ble frelst, og andre «kom igjønå», som det ofte het på den tid. Det vil si at kanskje først og fremst ungdom, hadde vokst opp i sin barnetro og gikk på møter, men de hadde ikke fått sett seg som syndere og løst og fri i evangeliet. Det var det som skjedde når de «kom igjønå». To av ungdommene som «ble løst», ett annet uttrykk for det samme, var min mor og hennes søster.
Hvem var så disse syngende brødre? I denne artikkelen vil jeg gi en mini presentasjon av brødrene Kåre og Ole Ravnå.
Oppvekst i Salten
Ravnå er navnet på ei lita bygd i Langvassgrenda like nord for Mo i Rana. På en av gardene på Ravnå bodde en familie med mange barn. To av disse skulle bli sentrale i Frikirken, både lokalt og i Nordland ellers. Det var ikke noen Frikirke i Langvassgrenda, men i 1896 meldte fem personer seg ut av Statskirken, og meldte overgang til Rødøy Frikirke. I 1903-05 var det en stor vekkelse i Langvassgrenda. En av de første som ble frelst, var den 21 år gamle Peter Ravnå.
Flere av de som ble frelst i denne vekkelsen, var 19. juli 1906 samlet i stua til Peter sin bror Nils Ravnå. På dette møtet ble det vedtatt å stifte en underavdeling av Rødøy Frikirke i Langvassgrenda. Fire år senere ble underavdelingen skilt ut som egen kirke, Langvassgrenda Frikirke. Nils Ravnå ble valgt til ansvarlig forstander. Nils drev en gard på Ravnå, og var 12 år eldre enn broren Peter. Han gav tomt og vei til et bedehus for Frikirken, og i 1920 sto Langvassgrenda bedehus, Betel, ferdig og ble innviet samme år. Menigheten ville ha Nils Ravnå som fast forstander, men han vegret seg. 8. januar 1922 var det imidlertid stor fest på Betel. Da ble Nils Ravnå innsatt som forstander.
Peter Ravnå begynte å vitne om Jesus like etter at han ble frelst. I 1906 ble han ansatt som evangelist i Nordre Presbyterium av Frikirken. Peter var vekkelsespredikant som også spilte gitar og var en god sanger. I tillegg hadde han ei lyrisk åre, og skrev mange sanger. Han gav ut mange av disse sangene i ei egen sangbok som kom i flere opplag.
Han ble gift med Jensine Karoline Nilsen fra Medby i Salangen. De bodde den første tiden i Salangen, og her ble deres første barn født i 1923, sønnen Ole. I 1925 flyttet Jensine og Peter til Tverlandet utenfor Bodø, hvor Peter ble kalt til forstander for Frikirkemenigheten der. Han var i denne stillingen til 1932. I 1927 fikk han i tillegg forstanderansvar for Frikirken i nabomenigheten Skjerstadfjord. Her var han forstander (pastor) fram til 1951, bare avbrutt av to år i Songe menighet på Sørlandet under krigen (1940-42). Fra 1951 var han evangelist i Frikirken, og han fortsatte som forkynner også som pensjonist. Han fikk stå i veldig mange vekkelser i sitt lange liv som forkynner. Familien bodde på Godøynes på Tverlandet, og her ble sønnen Kåre født i 1924 og senere kom to barn til.
Ole Ravnå
Den eldste av de syngende sønnene til Jensine og Peter Ravnå ble døpt Ole Johan og han ble født 17. april 1923. Kort tid etter at han ble født, flyttet familien til Godøynes på Tverlandet utenfor Bodø. Her ble han boende til han i 1939 begynte som elev på Frikirken sin folkehøyskole, Fredtun, som ligger i Stavern i Vestfold. Ole var kommet bort fra Jesus som ung tenåring, men på Fredtun ble han frelst. Ole var musikalsk som faren. Han hadde god sangstemme og spilte flere instrumenter
Så snart han var blitt frelst, begynte han å vitne om sin frelser både gjennom sang og vitnesbyrd. Allerede som 17-åring, begynte han som forkynner i Frikirken, og ble fast ansatt som evangelist i 1944. Våren 1941gikk han på Fredtun bibelskole, og reiste derfra heim til Tverlandet, hvor han og evangelist Aksel Jensen ble stående i en vekkelse i fire måneder.
I 1943 reist Ole og broren Kåre til Finnmark, og videre ut over 1940-tallet var han på møteturer rundt om i hele Norge. Han reiste mye sammen med Kåre, men også en god del sammen med sin far Peter. I 1949-50 fikk han et avbrekk fra reisevirksomheten i Norge, og var pastor i en av menighetene til Brodersamfunnet i Brooklyn. Hele denne perioden opplevde Ole å stå i mange vekkelser.
Etter vinteren i Rogaland, nevnt over, fikk Ole kall til å bli forstander i Rana Frikirke, en stilling han hadde fram til 1965. Ole ble gift og fikk til sammen fire barn, to gutter og to jenter. Omkring 1965 opplevde han er dyp livskrise, da ekteskapet ble oppløst. Etter et års pause fra forkynnervirksomheten, fikk Ole ny tillit og ble kalt til forstander i Ålesund frikirke. Han og de fire barna flyttet til Sunnmøre, og i Ålesund ble Ole boende resten av sitt liv. Både mens han var forstander i Rana og i Ålesund, var han ofte på reise med Guds ord til andre steder av landet. Han fortsatte også å forkynne Guds ord som pensjonist, og så sent som i 1996 fikk han stå i en vekkelse i Mosvik i Trøndelag.
Ole opplevde mange tunge ting i livet, men han beholdt sitt gode humør og sin nordnorske sans for humor. Han sa at hans teologi var enkel, «Han døde for meg». Etter 60 års tjeneste som forkynner i Frikirken, fikk Ole Ravnå flytte heim til Jesus 28. mars 2001. Han sa til sine at «husk at når jeg dør, lever jeg som aldri før».
Kåre Ravnå
Kåre Ravnå var Oles ett år yngre bror. Han ble født 11. september 1924 på Tverlandet. Som 15-åring fikk han sin første jobb. Han var kokk på fiskebåten «Anna Alida» vinteren 1939-40. Skoleåret 1941-42 gikk han i sin bror Oles fotspor, på Fredtun folkehøyskole. Etter den vinteren, ble han ansatt av Frikirken som evangelist.
Kåre ble gift med Ruth og sammen fikk de fire barn, to jenter og to gutter. I 1951 flyttet familien til Sortland i Vesterålen, hvor Kåre ble forstander i Sortland Frikirke. Han ble i denne stillingen til 1963, da han overtok som forstander i Frol Frikirke i Levanger. Perioden i Levanger varte til 1974. Siste forstanderkall kom fra Ørsta Frikirke. I dette kallet ble han fram til 1982. Hele tiden mens han var forstander, var han på forkynnerturer til andre steder i landet. Ofte sammen med broder Ole.
Sangere
Kåre og Ole ble mest kjent for sine sanger. Begge hadde gode stemmer og sangen utfylte forkynnelsen under møteserier de var på. De spilte inn flere grammofonplater, kassetter og til slutt også en CD med sanger fra Frikirken og bedehus. Til sammen sang de inn 101 sanger, 16 av dem to ganger. Det spesielle med sangrepertoaret til Brødrene Ravnå, var at over halvparten av sangene var fra far deres sin sangbok, «Til himmelen gjennom tåredalen».
Kilder
Andreas H. Holm: Den
norske frikirkes historie 1877-1927 (1927)
Harry Bjerkli: Langvassgrenda
(1998)
Kjersti Setvik:
Jubileumsskrift Den evangelisk Lutherske frikirke Rødøy menighet (1993)
Nils Melau: Fredtun 75 år
(1996)
Ole Bjørn Høiesen:
Kristus er Herre Frikirken 100 år (1977)
Paul Solberg m.fl.: Den
Norske Evangelisk Lutherske Frikirke gjennom 75 år (1952)
Åshild Uglem: Kristenliv
i jernverksby (1977)
Årbok Rana (1987)
aftenbladet.no
dagen.no
Digitalarkivet.no
Digitaltmuseum.no
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
1 kommentar:
Dette er en gledelig påminnelse om Ravnåbrødrene og deres mangeårige virke for Den Evangelisk Lutherske Frikirke over hele Norge.
Ett av særtrekkene ved deres møtevirksomhet i unge år, var Frikirkens teltvirke i NordNorge. Da reiste de sammen med Karolius Knudsen eller en av de andre predikant-høvdingene i Nordre Presbyterium for praktisk-pedagogisk utvikling av nådegavene, etter mal av Paulus-Timoteus.
Den åndelige og teologiske ballast de dermed fikk, gjenspeilte seg til Guds ære gjennom hele deres senere tjeneste for Gud rike.
I takknemlighet til Gud for deres minne,
Knut E. Lauritzen,
p.t. Gjerøy.
Legg inn en kommentar