Fanny og Peder Maudal levde hele livet i tjeneste for Jesus og misjonens sak. Det førte dem fra Eiker til Mosjøen, Hamar og tilbake til Drammen.
Vinteren 1954-55 var det nød i kretsstyret i Drammen krets av Misjonssambandet. Kretsen var i stor mangel av forkynnere som kunne spre det glade budskap i Buskeruds mange bygder og byer. Det førte styremedlemmene på kne i bønn til Gud om at Han måtte drive arbeidere ut til sin høst.
Ett av styremedlemmene var Peder Maudal fra Krokstadelva i Nedre Eiker. Ut over vinteren ble denne bønnen mer og mer personlig for han. Det kom stadig opp et spørsmål i hans indre, «er du villig til å gå selv?» Han ba inderlig om at Gud måtte drive ut en forkynner, nå ble spørsmålet om det var han selv Gud ville drive ut.
Spørsmålet ble luftet med kona Fanny. Hun ville gjerne at Peder skulle ta ut med Guds ord. Det hadde han gjort ett par år i sin ungdom, og hadde også senere forkynt Guds ord som fritidsforkynner. Det var imidlertid en ting som uroet dem begge, kanskje mest Fanny. De hadde tre gutter og ei jente i alderen 6-11 år. Peder hadde en god fast jobb på Mjøndalen gummivarefabrikk, og ville gå ned i lønn hvis han begynte som emissær. Ville de klare å gi barna en utdannelse med ei slik lønn?
En dag mens Fanny var heime alene, kom det en sterk uro over henne. Det nærmet seg tiden for at de måtte ta en avgjørelse, og tanken på barnas utdannelse, økonomi til kjøp av klær og andre ting de trengte sto som et fjell foran henne. Hun kastet seg på senga og ropt på Jesus i sin nød. Den veien hadde hun gått mange ganger før. Etter bønnestunda fant hun fram sin Bibel og den åpnet seg i Jeremias bok 32,27: «Se, jeg er Herren, alt kjøds Gud, skulle noen ting være for vanskelig for meg?» Det ordet gikk rett til hjertet på Fanny, og hun ble løst fra sine bekymringer.
Da hun fortalte Peder dette, var saken avgjort. De var enige om at Peder skulle si opp jobben på Kalosjen, som gummivarefabrikken ble kalt på folkemunne, og svare ja til kallet til å reise som emissær i Drammen krets av NLM. Det var mange arbeidskamerater på Kalosjen som ristet kraftig på hode da det ble kjent at Peder hadde sgt opp sin faste stilling på fabrikken, til fordel for et lavtlønnet liv som predikant. De kunne ikke begripe at slikt kunne gå an i 1955. Men Fanny og Peder hadde fått et kall, og til det svarte de ja.
Maudal og Sirdal
Omtrent midt i Sirdal, ligger ei lita bygd som heter Lunde. På bruk 10 på Lunde, bodde det på midten av 1800-tallet en stor familie med åtte barn. I tillegg hadde bonden Sven Rasmansen Lunde mistet tre barn. Sven bodde først noen år i Øvre Maudal, hvor hans første kone var fra. Da første kona døde, hadde de flyttet tilbake til Lunde. Sven giftet seg på nytt med Joren Osmundsdatter Lunde. Joren og Sven fikk etter hvert overta Joren sin heimegard, bruk 10.
Den yngste i barneflokken på Lunde ble født 15. mai 1850 og fikk navnet Jorid. Det var trange kår som Jorid ble født inn i. Allerede i 1843 hadde far hennes måtte selge halve garden, og da Jorid var 10 år, måtte foreldrene selge også den siste halvdelen. Joren og Sven måtte da bo som såkalt innerste på garden Skeie. Kanskje fikk Jorid arbeid som tjenestepike på garden til Svens første kone i Maudal etter konfirmasjonen. Hun ble i alle fall gravid utenom ekteskapet, med ungkar Ivar Torgersen Maudal sommeren 1870. Barnet som ble født 25. februar 1871, var en gutt som fikk navnet Iver Ivarsen Maudal. Iver bodde sine første år sammen med mora, men antakelig på begynnelsen av året 1875, tok mor Jorid en dramatisk avgjørelse. Hun dro til Øvre Maudal og overleverte lille Iver på fire år, til faren Ivar. Selv reiste hun til Tveit ved Kristiansand og videre til Amerika. Ingen hørte noe mer fra henne etter det.
Ivar Torgersen Maudal var odelsgutt på bruk 10 i Øvre Maudal i Gjesdal kommune. Han ble gift med Hanna Motland og de fikk seks barn i perioden 1877-86. Sønnen Iver som Ivar hadde fra før han ble gift, fant seg kjærest fra nabobygda Nedre Maudal. Hun het Serina, og var eldste barnet til Inger Gesine og Peder Asgautsen Maudal. Inger og Peder drev bruk 1 i Nedre Maudal. Dette var ingen stor gard, så økonomien var trang. Inger og Peder tok derfor en beslutning som mange andre bønder i Gjesdal og Bjerkreim gjorde på den tid. De solgte garden og flyttet til Drammen, antakelig rundt 1895.
Til Drammen og Lier
I Drammen startet Peder som skomaker, men i 1898 fikk han tilslag på en gard i nabokommunen Lier. Garden het Nyquist-Høvik bruk 14. I 1906 fikk han også kjøpt bruk 23, som het Michely-Høvik. På denne siste garden bygde han nytt hus. Inger og Peder Maudal fikk fem barn i perioden 1879-1890. Serina var eldst, deretter kom ei jente til og så tre gutter.
Inger og Peder sin datter, Serine, ble gift med sin Iver Ivarsen Maudal ca. år 1903. Iver var da blitt 32, mens Serine var 24 år. To år tidligere hadde Iver kjøpt garden Vitbank, også den i Lier. Om Serine og Iver ble kjærester allerede mens Serine og familien bodde i Maudal, eller om det skjedde da Iver kjøpte gard i Lier, vites ikke. Serine og Iver ble boende som bønder på Vitbank helt til Iver døde i 1922, kun 51 år gammel. Serine drev garden videre sammen med barna, til sønnen Ivar Wilhelm var stor nok til å overta driften, i 1938.
Ivar Wilhelm (f.1908) var nummer tre i barneflokken til Serine og Iver Maudal. De to eldste barna var jenter, og het Ingeborg Therese (f.1904), Gerda Synøve (f.1906). Etter Ivar Wilhelm kom Peder Gerhart (1913-1914), deretter Peder Magnus (f.1915), Sverre Ingolf (f.1918), Else Marie (f.1920) og Trygve Anker (f.1922). Serine ble med andre ord aleneforsørger til en barneflokk på sju, i alderen 0-18 år.
Oppvekst i Lier
I denne heimen på Vitbank var det altså Peder Magnus Maudal ble født 12. desember 1915 og døpt i Frogner kirke i Sjåstad sokn 13. februar 1916. Han var kun seks år da faren døde, så det ble ikke noe liv i luksus for den store familien. Både Serine og Iver Maudal var personlig kristne og aktivt med i Misjonssambandet (da Kinamisjonen) sitt arbeid. Den første foreningen for NLM i Lier ble stiftet i 1895, og i 1904 ble foreningen Arken stiftet. Familien Maudal soknet til Betlehem bedehus og foreningen Arken overtok dette huset i 1925. Et viktig lesestoff i heimen på Vitbank, var misjonsbladet Kineseren, som nå heter Utsyn.
Peder fikk sine år på folkeskolen på Høvik skole. Utenom skolearbeidet, var det lite tid til andre aktiviteter enn å hjelpe til heime på garden. Han ble konfirmert i 1930, men det store åndelige under skjedde først året etter. Da fikk ungdommen på 16 år se sin sanne stilling som en synder, og ble løst og fri ved evangeliet. Jeg antar at dette skjedde i en vekkelse på Betlehem, men har ikke eksakte opplysninger om det.
Allerede som konfirmant, måtte Peder ut i arbeidslivet for å tjene penger til seg og familien. Fram til 1939 hadde han arbeid på et sagbruk, på en sprengstoffabrikk og i perioder heime på garden. Vinteren 1939-40 gikk en drøm i oppfyllelse for Peder. Da fikk han gå et skoleår på Fjellhaug bibelskole i Oslo. Kanskje var det her, at kallet til å bli forkynner ble vakt?
Vel heime fra Fjellhaug, fikk han arbeid på en trevarefabrikk i Lier. Han engasjerte seg i misjonsarbeidet, både lokalt på Betlehem og i Drammen krets av NLM. Her ble han valgt inn i ungdomskomiteen i kretsen, og var med å arrangere møter og leirer for barn og unge. Sommeren 1941 fikk Peder et spørsmål som skulle snu opp ned på tilværelsen hans. Drammen krets trengte en ny forkynner, og spørsmålet var om Peder ville ta imot kallet til å bli forkynner på prøve. Peder svart ja, og tok til i denne tjenesten høsten 1941.
Det ble mange turer med Guds ord rundt om i Buskerud for Peder, de neste to årene. Foreninger og bedehus i Numedal, Hallingdal, Ringerike og traktene rundt Drammen skulle ha sine møter, og ofte var det Peder som kom som forkynner. Han reiste både alene og sammen med andre forkynnere eller misjonærer. Ofte var det annonsert at Peder både skulle tale og synge.
Fanny og barna
I mai 1942 hadde Peder en forkynnertur til Hallingdal. Med på denne turen var misjonsskoleelev Brede Mella fra Grue i Hedmark. Det siste møte på denne turen var på Krokstad bedehus lørdag 9. mai. I forbindelse med dette møtet, overnattet predikantene i heimen til elektriker Oskar Johannes og Jenny Kristine Johansen. Jenny og Oskar hadde fire barn, den eldste var ei sprudlende jente på 21 år. Peder var ungkar på 26, og under dette besøket ble han stormende forelsket i Fanny Johansen.
Det var ikke første gang de to hadde treftes. De hadde vanket i samme ungdomsmiljøet, og hadde vært aktivt med i vekkelser både i Lier og i Krokstadelva. De hadde også sunget sammen i musikklag. Da Peder fridde til Fanny, ble det ja med en gang. Fanny kunne fortelle at hun i lengre tid hadde vært avstandsforelsket i Peder. De skulle få et langt liv sammen, med tette bånd seg imellom. Jeg har fine minner om ekteparet på 75 og 80, som kom og gikk fra bedehuset Misjonssenteret i Drammen, hånd i hånd og med glimt i øyet.
Fanny ble født 3. oktober 1921. Familien hennes bodde som nevnt i Krokstadelva, og her gikk hun på skole. Allerede som 14 år gammel måtte hun ut i arbeid som hushjelp. Noe senere fikk hun arbeid i en butikk. Hun vokste opp i en kristen heim, og var aktivt med på Krokstad bedehus.
27. februar 1943 ble så Fanny Johansen og Peder Maudal viet til ektefolk. De bosatte seg i Krokstadelva og 3. september samme år kom deres førstefødte Per Ivar. Senere kom Oddvar Johannes i oktober 1945, Øivind Gunnar i januar 1948 og til slutt Rakel Elisabeth i juli 1948. Peder avsluttet forkynnervirksomheten sommeren 1943 og fikk arbeid først som snekker, senere fengselsbetjent i Oslo kretsfengsel, før han i 1947 fikk fast arbeid på Kalosjen i Mjøndalen.
Etter krigen begynte Peder så smått å forkynne Guds ord igjen, denne gang på fritiden. Etter 1950 ble det flere møter på han. Peder ble også valgt til varamann i kretsstyret for NLM i 1951 og som fast medlem i 1952. Han ble gjenvalgt som fast medlem i 1954.
I et intervju med Fanny og Peder i forbindelse med deres gullbryllup i 1993, kom det fram at Peder sjelden og aldri gav Fanny dyre blomster. Derimot var han usedvanlig raus med å ta med heim buketter med markblomster når han var ute og gikk tur. Som bondegutt hadde han grønne fingre, og likte å stelle i hagen i huset som de hadde kjøpt i Krokstadelva. Peder var også veldig flink til å gi Fanny gode ord og rosende omtale. I intervjuet sa han blant annet at Fanny aldri hadde laget mat til han, som han ikke likte.
Økonomien deres var ikke god, etter at Peder begynte som emissær. Ett av barna deres sa en gang at «vi har aldri hatt mange penger, men har aldri manglet noe». Selv husker jeg at Fanny og Peder som pensjonister, sjelden kjøpte nye klær. En gang jeg kom til å nevne dette, kom det kjapt fra Fanny: Jo, vi kunne unne oss å kjøpe noe nytt, men vi har så lyst å være med å gi penger til misjonen, så derfor får vi mer å gi ved å handle brukt. Et annet lite trekk jeg husker som vitner om deres evne til å spare misjonen for utgifter, var lengden på telefonsamtalene. På den tid var det tellerskritt, så samtalen ble dyrere jo lenger en snakket i telefonen. Når Fanny eller Peder ringte, ga de sin beskjed med en gang, og la på røret, noen gang før jeg rakk å si ha det bra.
Til Mosjøen
Høsten 1955 var så Peder Maudal tilbake som forkynner i Drammen krets av NLM. 12 år var gått siden sist han fartet rundt i Buskerud, men mange av misjonsvennene han nå møtte, var de samme som han traff under krigen. Det ble mange turer på Peder, og tilsvarende med dager alene med barna for Fanny. Men de opplevde at Gud holdt løftet han gav til Fanny. Gud var med i både gode og tyngre dager.
Vinteren 1959/60 fikk Fanny og Peder Maudal en ny og krevende utfordring fra misjonen. Steinar Hunnestad var heimesekretær på den tid, det vil si at han var leder for NLM sitt arbeid i Norge. Hunnestad var stadig på jakt etter nye nådegaver, og gjenbruk av gamle. I Helgeland krets av NLM var Sigurd Tolo kretssekretær. Han hadde tidligere vært misjonær i Kina i to år, og nå ville misjonen ha han som utsending til Etiopia. Dermed var det behov for ny kretssekretær i nord, og Hunnestad anbefalte kretsstyret og spørre Peder Maudal.
Fanny og Peder tok imot kallet, og svarte ja til å gjøre oppbrudd fra Krokstadelva og flytte til Mosjøen. Her lå kretskontoret for Helgeland krets, og her fikk familien leie bolig. Huset deres i Krokstadelva ble først leid ut, men de valgte å selge etter kort tid. Sommeren 1960 bar det så nordover med familien Maudal, og de ankom sin nye heim i juli. Heimen og kretskontoret var i samme bygg, Skolegata 6.
Peder hadde ikke fått noen instruks for kretssekretærstillingen. Slikt var ikke vanlig på den tiden. Peder skrev selv i Utsyn i 1980 at han først mange år sener fikk en instruks. Hadde han fått den da han fikk kallet, ville han neppe «hatt frimodighet til å svar ja. Frimodigheten var liten nok som den var».
Kretsen strakte seg fra Rødøy i nord til grensa mot Nord-Trøndelag i sør. Det var svært få medarbeidere, så kretsen var avhengig av forkynnerbesøk av hovedstyrets utsendinger. Men både Peder og familien fikk gode dager på Helgeland. Det ble åtte år til sammen. Da Peder forfattet sin siste årsmelding for kretsen våren 1968, skrev han blant annet: «Vi gleder oss over to unge nye arbeidere, Turid Olsen og Torunn Johansen... I tillegg har ungdomsarbeider Gudleik Himle vært i full virksomhet hele året og har fått en meget god inngang her… Vi vil fortsette tjenesten med sangerens ord i hjerte og munn: Takk at jeg også fikk ditt kall og skal få være med.»
Det ble for øvrig Gudleik Himle som overtok som ny kretssekretær etter Peder Maudal. Da det var tid for oppbrudd for Fanny og Peder, sto følgende overskrift på første side i avisen Helgeland Arbeiderblad: «Vemodig å skilles fra Helgeland sier kretssekr. Maudal». I artikkelen fikk Peder følgende spørsmål: «Hvordan har du trivdes her på Helgeland? Til det må jeg si at vi har stortrivdes både min kone og jeg, helgelendingene er åpne og gjestfrie folk, lune og koselige. Vi er blitt glad i folket her. Ja, jeg holdt på å si at vi føler oss nærmest som helgelendinger selv.» Mot slutten av intervjuet fikk han også fram nøden for de som ikke er frelst: «Hva med sjelene? Her på Helgeland, i Norge, skal virkelig storparten gå fortapt! Vår inderlige bønn og vårt sikte i arbeidet, må derfor fortsatt være: Vekkelse med åndelig vårvær over det norske folk.» Misjonsfolket på Helgeland var blitt glade i Fanny og Peder, noe de gav tydelig uttrykk for.
Tilbake til Drammen krets
Da perioden på Helgeland var over, begynte Peder som forkynner lønnet av hovedstyret. Han ble plassert på Hamar og skulle reise for det meste som forkynner i Hedmark krets. Han skulle også være bestyrer for Ormseter leirsted. Fanny hadde antakelig vel så gode administrative evner som Peder, og var hele tiden en uvurderlig hjelp og støtte for han i arbeidet. I denne perioden som varte ut året 1971, fikk han også flere forkynneroppdrag i andre deler av landet.
Heime i Drammen krets hadde Arne Jan Olsen vikariert et år som kretssekretær. Kretsstyret var på jakt ette ny permanent løsning, og det var ikke unaturlig å tenke på deres egen Peder Maudal. Kall ble sendt, og Fanny og Peder svarte nok en gang ja til kallet. 1. januar 1972 var de tilbake i Drammen og klar for en ny epoke i misjonens tjeneste. Denne gang kom Peder til noe kjent, og i løpet av de neste årene skulle han bli lommekjent i sitt eget fylke.
Noe av det første han fikk være med på etter ankomst Drammen, var innvielsen av Tryggheim barnehage på Åssiden i Drammen. Det skjedde 23. januar 1972. Det var 60 foreninger i kretsen på denne tiden, og flere kontaktpersoner. Peder hadde få medarbeidere å spille på, så gleden var stor da Flemming Jensen ble ansatt som ungdomssekretær sommeren 1973. Omtrent samtidig ble Olav Hetland ansatt som ny bestyrer på leirstedet Nakkerud ved Tyrifjorden. Dette var til stor hjelp for kretssekretær Peder.
Det var på denne tid også noen fra kretsen som reiste ut som misjonærer, noe som var til stor glede og inspirasjon for misjonsfolket. Gudrun Anmarkrud fra Skotselv ble gift med Arne Solberg, og sammen reiste de som misjonærer til Etiopia. Inger Fanuelsen fra Lier ble gift med Hans Birkeland fra Drammen og Etiopia. De ble også innviet til misjonærtjeneste i Etiopia i Maudal sin periode som kretssekretær. En ny milepæl i kretsen denne perioden, var innvielsen av den nye leirplassen Veslestølen, i Votndalen i Ål kommune i Hallingdal. Det skjedde i 1978. Det ble i det meste med administrasjon for Peder, så en periode fikk Fanny lønn av misjonen for å hjelpe til med de mange administrative gjøremål.
I desember 1975 fylte Peder Maudal 60 år. Barna visste at Fanny og Peder hadde en drøm om å få besøke et misjonsland. De gav derfor en tur til Etiopia til farens 60 årsdag. Turen ble planlagt i 1976 og i desember satte Fanny og Peder seg på flyet med kurs mot Afrika. Selv om turen var privat finansiert, reiste de som utsending for NLM og var gjester hos ulike misjonærer. Turen gikk uten noen problem og ble en veldig stor opplevelse for de trofaste misjonsarbeidene. Ikke minst gjord nøden blant det etiopiske folket sterkt inntrykk. Fanny og Peder fikk besøke det meste av misjonsarbeidet til NLM i Etiopia, og ikke minst var de mye sammen med Inger og Hans Birkeland fra Drammen. På dette tidspunkt var det 300 voksne misjonærer for NLM i Etiopia, så det var mange kollegaer du kunne besøke. Dette var den første lengre utenlandstur for Fanny og Peder, og Peder tok med seg opplevelsen på talerstolen da han var tilbake i Norge.
Forkynner og pensjonist
I 1980 kjente Peder Maudal behov for avløsning som kretssekretær. 1. oktober var Ommund Birkeland klar for å overta. Ommund og kona Reidun var bosatt i Reiduns barndomsheim i Drammen, når de var i Norge. Ellers hadde de mange år bak seg som misjonærer i Etiopia. Peder fortsatte som forkynner i kretsen, fram til han gikk av med pensjon i 1983. Selv om han da ikke var lønnet av misjonen, fortsatte han å reise med Guds ord også som pensjonist.
Første påskedag 1994 fikk Peder slag og mistet blant annet taleevnen. Etter noen måneders rehabilitering, var han nesten som før, og tok noen møter som forkynner. Det siste møte jeg finner annonsert med Peder som taler, var på Salem Glassverket på Åskollen i Drammen 23. november 1997. En stund etter det fikk Peder et nytt slag. Han falt også og brakk foten, og var derfor ikke lenger i stand til å delta på møter.
I 2000 opplevde han at
hans kjære Fanny fikk flytte til himmelen. Peder levde noen år til, og fikk
heimlov 14. november 2004. Fanny ble 79 år, mens Peder ble 89.
Kilder
Arne Prøis: Gylne minner
fra vandringen mot gull (1996)
Asbjørn Stige red.:
Misjonærer Forkynnere NLM 2000
Jakob Straume: Kristenliv
i Buskerud og Jarlsberg (1962)
John Willy Jacobsen: Sånn
var det den gangen (1999)
Jørg Eirik Waula: Gjesdal
indre del (1998)
Ragnvald P. Strøm:
Røgeberg-Strøm slekten (1956)
Rolf Fladby: Liers
historie (1953)
NLMs årbøker 1960-1980
Misjonsbudet, kretsbladet
Drammen krets NLM 1991-1996
Utsyn
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar