En 80 år gammel predikant så tilbake på et langt liv med forkynnelse av Guds ord. Denne dagen kom fortvilelsen tårer.
Peder Maudal ble født i Lier utfor Drammen, og hadde røtter fra Maudal i Rogaland. En periode i unge år reiste han som forkynner i kortere engasjement, men ble fast ansatt i 1955, 40 år gammel. Han var gift med Fanny Johansen og de hadde tre sønner og ei datter. Peder var først og fremst forkynner, men var også blant annet kretssekretær på Helgeland og i Drammen og styrer på Ormseter leirsted.
Jeg hadde mye kontakt med Fanny og Peder i de årene jeg var kretssekretær i Drammen krets i 1991-96. En dag da han var omtrent 80 år gammel, samtalte vi blant annet om hans forkynnertjeneste. Jeg husker ikke mye av hva som ble sagt, men en setning brant seg fast. Den ble sagt under tårer. «Tenk jeg har reist med Guds ord i så mange år, og så vet jeg ikke om en person som er blitt frelst under min talerstol.»
Peder var en forkynner med et varmt og sentralt vitnesbyrd. Misjonsfolket var glad i han, både som person og for det budskapet fra Guds ord han fikk dele. Jeg vil driste meg til å si at han hadde profetisk forkynnernådegave, «Men den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst.» (1Kor 14:3)
Peder hadde smerten og nøden for at folk skulle bli frelst. Jeg har måttet stille meg selv dette spørsmålet: Har jeg denne nøden? Er Paulus sin nød for sitt folk, også min nød som forkynner for mitt folk? «Jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte.» «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst.» (Rom 9:2 og Rom 10:1) Folket vårt her i Norge er i stor nød. Det er på vei bort fra Gud og hans ord. Det skulle være en smerte for meg og alle oss som forkynner Guds ord.
Jeg har som forkynner måtte spørre meg selv, om jeg forventer kun å tale til Guds folk når jeg kommer som predikant på samling om Guds ord. Dessverre er det slik at de fleste som kommer på bedehusenes møter, er slike som regner seg som kristne. Mange er også med i en eller flere tjenester i forsamlingen. Guds ord sier at av de ti som var på vei for å møte brudgommen, Jesus, hadde halvparten kun en ytre bekjennelse, mens det åndelige livs lampe var sluknet. Vi predikanter må derfor forvente at det er folk under vår talerstol som ikke er frelst. Vi må ikke unnlate å forkynne «ordet om korset» og å innby til Jesus, selv om alle i salen er «bedehusfolk».
Den kjente amerikanske predikanten, Moody, sto i en stor vekkelse i Chicago. En søndag kveld sa han til den enorme forsamlingen han preiket til, at de måtte gå heim å tenke over sin sak med Gud, og så komme igjen neste søndag å ta imot frelsen i Jesus. Før neste søndag kom, ble det en enorm bybrann i Chicago, og mange av Moodys tilhørere omkom. Det ble en stor smerte for predikanten. Han hadde gitt folket ei uke til å omvende seg. Guds ord derimot gir bare øyeblikket. «I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter» (Heb 3:15) Minner vi forkynnere våre tilhørere om dette?
Det er kun Guds Ånd ved Guds ord som kan skape troen i hjertet til en synder. Her bli vi mennesker satt på sidelinjen. Vi er derimot kalt til å være «sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!» (2Kor 5:20)
Et annet spørsmål som kom til meg når jeg tenkte på Peder sine tårer. Lever jeg selv i og av det ordet jeg forkynner, eller er jeg blitt «en lydende malm eller en klingende bjelle»? (1Kor 13:1) «Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.» (Heb 4:2)
O Fader, la ditt ord, din
Ånd hos oss få overhånd!
Og se hvor full din
urtegård av torn og tistel står!
Din vekst du har vel her,
men akk, hvor tynn den er!
Hvor lite er dog kraften
kjent av ord og sakrament!
O Jesus, Jesus, kom dog snart
og se din vingårds art!
Av døpte vrimler stad og
land, men hvor er troens brann?
Hva hjelper det vi vet du
døden for oss led,
når vi ei står mot Satans
verk i troen frisk og sterk?
O Hellig Ånd, til deg vår
skatt, vi sukker dag og natt.
Kom, gi oss samme lys og
kraft som fedrene har hatt,
da kristendommen stod som
tre med sterkest rot,
med frukt som purpur og
som sne – ja, Herre, la det skje!
(H. A. Brorson)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar