Ikke åndelig fellesskap med vranglærere

Ole Hallesby var sentral under Calmeyergate møtet.

En vis kristen lærer sa en gang følgende om vranglæren: ”Falsk lære er ikke gale meninger, men å spre åndelig gift.”(Brynjulf Hoaas)

Denne giftspredningen skjer dessverre i stort omfang i landet vårt. Det er ikke noe nytt for vår tid, selv om omfanget knapt har vært mer gjennomgripende i folket vårt i moderne tid.

I 1920 vedtok store deler av det konservative kristenfolket den såkalte Calmeyergatelinjen. Den innebærer at man ikke vil ha noe frivillig samarbeid med liberale teologer. Dette vedtaket er i stor grad blitt fulgt opp av den konservative del av bedehusfolket.

Men den åndelige giften er ikke lett å verne seg mot. Det koster å være tro mot Guds ord, noe annet er vi heller ikke lovet.

For mange år siden skulle jeg være taler på en påskeleir. Det var tradisjon på denne leiren, at leirdeltakerne deltok på bygdas gudstjeneste skjærtorsdag. Ofte fikk leiren da stille med taler. Slik også denne gang.

På vei mot leiren fikk jeg en telefon fra en misjonsvenn som gjorde meg oppmerksom på at soknepresten vi skulle være sammen med, hadde skrevet et innlegg i lokalavisa med tydelig liberal teologi.

Etter en del bønn og samtale, konkluderte jeg med at jeg ikke kunne delta på gudstjenesten. Det var en vanskelig avgjørelse, i og med det var bare ett par dager før jeg skulle preike. Overraskelsen var derfor stor da jeg møtte klar forståelse for mitt standpunkt hos presten. Han respekterte fullt og helt min avgjørelse.

Men dette var ikke enden på historien. Dagen etter fikk jeg telefon fra vår lokale formann i misjonsforeningen. Hun hadde hatt besøk av presten. Presten tilbød seg å sette inn kapellanen i stede for seg selv. Kapellanen hadde åndelig tillit i bygda. Og slik ble resultatet. Jeg preika og kapellanen forrettet. Og husker jeg ikke feil, kom soknepresten som tilhører.

Når jeg skriver dette, er det ikke for å fremheve meg selv. Jeg har absolutt ingen ting å rose meg av. Men denne hendelsen har vært til stor hjelp for meg i ettertid. Gud har veier som vi ikke ser! Slett ikke alltid blir reaksjonen slik som jeg opplevde når vi skal ta opp slike ømtålige saker. Men det er alltid den beste vei for oss, å følge Guds ords anvisning for liv og lære.

Vi trenger en fornyet frimodighet på Guds ord i misjonsfolket vårt. Sannheten tro i kjærlighet. La oss følge det rådet som våre fedre gav i 1920: Ikke noe frivillig åndelig fellesskap med liberale teologer.