Dyrking av det perfekte mennesket

I Norge er det nå et rådende menneskesyn som dyrker «det perfekte» mennesket. Det blir ikke sagt rett ut, men realiteten er nettopp det.

Den store katastrofen for menneskeverdet i Norge, skjedde på 1970-tallet. Da fikk vi, til store protester, en fosterdrapslov som gjør det ufødte barnet under 12 uker, helt rettsløst. Resultatet ble at det hvert år siden, er tatt livet av 12-15 000 små vergeløse barn.

Tirsdag 26. mai 2020 ble nye lover vedtatt, som intensiverer jakten på det perfekte mennesket. Da vedtok AP, SV, Rødt, FRP og MDG en lov som gjør det lovlig å teste fosteret for sykdom, lenge før grensa for lovlig fosterdrap er nådd. I Danmark og på Island ble antall fødte barn med Downs syndrom omtrent halvert da tilsvarende lov ble vedtatt der.

Etter hvert som testingen blir utviklet, kan vi forvente at stadig flere foster som ikke er «perfekte» vil bli sortert ut. I andre land er foster sortert etter kjønn. Det ble født langt flere gutter enn jenter. Vi vet ikke hva neste sorteringskriterium blir, i jakten på det «perfekte mennesket».

Saken er imidlertid den at alle mennesker er perfekte. Det er ikke sykdom, antall kromosomer, antall føtter eller armer, om du er tykk eller tynn som avgjør om du er «perfekt». Vi er alle likeverdige og like perfekte som menneske, hver med vår «skavank».

Fra Dagen 27.05.2020

Noen stortingsrepresentanter ble opprørt, da andre viste til samvittigheten i saken om sortering av mennesker. «Min samvittighet er like god som din», ble det hevdet. Folk som stemte for sorteringsloven, sa at de stemte i tråd med sin samvittighet. Saken er bare den at samvittigheten er et ustabilt instrument. Blir den ikke innstilt etter rett kanal, kan den vise deg på helt feil vei. Derfor trenger samvittigheten å justeres, og det den skal justeres etter, er Guds 10 bud.

Det 5. av disse bud sier at du skal ikke slå i hjel. Når en med god samvittighet kan forsvare drap på ufødte barn, trenger samvittigheten å justeres. Mange stjeler eller lyver med god samvittighet. Det blir ikke mer riktig for det. Det viser bare at samvittigheten er ute av kurs.

Fra Dagen 25.05.2020

KrFs folk gjorde en kjempeinnsats tirsdag 26. mai 2020. Det står stor respekt av partiets innsats for å hindre disse sorteringslovene. Det var derfor ikke KrF som tapte på tirsdag, men Norge. KrF tapte imidlertid helga før. Da satte de en person til vikarierende statsråd, som er tilhenger av gjeldende fosterdrapslov. Da kommer den flotte innsatsen på tirsdag i et underlig lys. For roten til lovene som ble vedtatt på tirsdag, er jo nettopp den fosterdrapslov som ble vedtatt på 1970-tallet. Ved å sette en fosterdrapstilhenger som statsråd, er partiet kommet i strid med seg selv. Det trenges en opprydning, og det raskt.

Hjemlandet

Det nærmer seg 17.mai. Nasjonaldagen i år blir annerledes enn noen tidligere 17.mai på grunn av koronaviruset. Det er likevel stor grunn til i takknemlighet å feire det fantastiske landet vår. 

Flott natur, fred, frihet, livsrett og livsvern for alle fødte, velstand og demokrati. Mange flere takkegrunner kunne vært nevnt. Den som tror på Jesus, har to hjemland å feire. En venn av meg fikk besøk av en predikant som skulle se hans nyoppussede hus. Predikantens første kommentar var: «Det var et flott venteværelse du har fått deg». 

Bibelen sier om dem som er frelst: «Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser.» I takknemlighet for et fantastisk land, feirer vi Norge 17.mai. Med forventning ser jeg fram til i en evighet å ha det godt i mitt andre hjemland, himmelen. Statsborgerskapet der ble betalt av Jesus på korset.

(Ord til ettertanke i Strandbuen 15.05.2020)

Lars Linderot - En dyrekjøpt velsignelse

Kungälv kyrkan hvor Lars Linderot holdt sin første preken som 15-åring

Lars Linderot fikk ikke gitt ut sin huspostille før han døde. Den kom imidlertid fra forlaget ikke lenge etter hans død, og ble til stor velsignelse både i Sverige og i Norge.

Når jeg har lest historier fra 1800-tallet, er det ei bok som ofte har dukket opp. Det er Lars Linderots huspostille. Denne samlingen av taler for de fleste søndagene i året, var antakelig den mest brukte huspostille i Norge fra 1850 og ut århundret. Mange fikk hjelp i sitt kristenliv ved å lese denne boka, mens mange andre ble frelst. Den siste jeg leste om, var en av stifterne av Kinamisjonen (NLM), Abraham Friestad fra Egersund. Han ble frelst da onkelen leste juleprekene til Linderot på 1. juledag 1880. Abraham var da 13 år gammel.

Postille født i smerte

Den svenske presten Lars Linderot arbeidet lenge med å få gitt ut denne boka. Det skulle bli en tung vei. Linderot samlet mye folk til sine gudstjenester, og flere ønsket at han fikk trykket noen av talene. Det var økonomisk svært tøffe år både i Sverige og Norge mot slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet da Linderot levde. Det ville også hjelpe på ei lav kapellanlønn, å få litt i inntekter fra boksalg. I desember 1791 søkte han domkapitlet om å få gi ut en tale om den endelige dom, som var ett tema han ofte talte over. Søknaden ble avslått. I mars 1793 prøvde han seg på nytt, denne gang med en liktale. Han fikk positivt svar, og for første gang kom en tale av Linderot på trykk.

Ved hundreårsskifte var økonomien til Linderot ikke god. I håp om økte inntekter, bestemte han seg for å gi ut en huspostille. 2. oktober 1801 annonserte han i avisen at de som ønsket å kjøpe hans postille, kunne møte opp hos Linderot og bestille boka, ved å forhåndsbetale en viss sum. Han fikk godkjent planene hos domkapitlet, og planla utgivelse til påsken 1802. Men allerede på nyåret 1802, måtte han melde til dem som hadde forhåndsbestilt boka, at den ble forsinket. Årsaken var ifølge Linderot, at boka ble dobbelt så stor som opprinnelig planlagt.

Arbeidet med boka dro ut i tid, både ett og flere år. I mai 1805 ble utgivelsen sak i domkapitelet. Det var kommet inn klage fra flere av dem som hadde betalt inn penger for boka, at de nå ville ha pengene tilbake. Skjedde ikke det ville de gå til retten for å kreve pengene tilbakebetalt. Linderot avgav en skriftlig forklaring der han beklaget dypt det som hadde skjedd, og bedyrte at han ikke hadde hatt til hensikt å lure penger fra folk. Årsaken til forsinkelsen var at arbeidet ble mer omfattende enn tenkt og trykkekostnadene hadde øket betydelig. Han sa videre at han i sin fattigdom ikke hadde midler til å betale tilbake det han skyldte, men lovet likevel å gjøre det innen 15. august 1805. Men pengene var ikke på plass da fristen gikk ut.

Fra min utgave av Lars Linderots huspostille

I februar 1806 fikk han en ny trussel. 120 personer som hadde forhåndsbestilt boka, truet på ny med å gå rettens vei for å få pengene tilbake. Det var nok mange av disse som kjempet hver dag med å få nok mat på bordet. Domkapitlet var nå klar i sin dom. Hvis ikke Linderot betalte det han skyldte innen åtte dager, sto de 120 fritt til å gå rettens vei. Denne gang klarte Lars Linderot å skrape sammen de 100 riksdaler han skyldte, og dermed var saken ute av verden. Men Linderot måtte oppgi sine planer om å få gitt ut talene i bokform. Istedenfor å få inntekter av boksalg, ble et mislykket prosjekt en stor økonomisk belastning for presten.

Allerede noen få måneder etter Linderots død i mai 1811, tok boktrykker Georg Löwegren i Gøteborg et initiativ for å få samlet alle taler av Lars Linderot som var tilgjengelige, for å få dem utgitt som huspostille. Mot slutten av 1813 var boka ferdig fra trykkeriet, med til sammen 38 taler. I 1815 kom det som skulle vært andre del av postillen. Det var en samling med 47 av Linderots sanger. Boka fikk navnet «Andliga sånger», og inneholdt Linderots mest kjente sang, «Ingen hinner fram till den ewiga ron, som sig ej eldigt framtränger». (Se hele sangen nederst i artikkelen) Andre opplag av postillen ble trykket i 1829, og deretter er den kommet i mange opplag både i Sverige og i Norge, og har vært til stor velsignelse i begge land. Linderot selv derimot, fikk aldri se sitt ønskeprosjekt ferdig.

Det første skriftet fra Linderot som kom ut i Norge. som jeg har klart å spore opp, ble utgitt i 1835. Videre kom det ut en skriftetale i 1840. Huspostillen kom ut i to deler, første del i 1843 og andre del året etter. Det var bokhandler, redaktør og sokneprest Cato August Guldberg (1812-1892) som sto bak utgivelsen. Han var for øvrig far til den kjente diakonissen Catinka Guldberg. I 1854 kom også «Aandelige sange» på norsk.

Portrett av Lars Linderot

Lars Linderot ble født inn i en gammel svensk presteslekt. Både farfaren, to onkler og tre søskenbarn var prester. Lars sin far hadde derimot en stilling som økonomiansvarlig i en avdeling i forsvaret. Faren het Johan Linderot. Han bodde i Jörlanda, omlag fire mil nord for Gøteborg. Første kona hans døde i barsel i 1755, kun 30 år gammel. De hadde i tillegg en sønn som var ett år da morgen døde. Han het Georg Reinhold. Året etter giftet Johan seg på nytt med prestedatteren Dorotea Kjerrulf. Samme år som de ble gift, fikk de ei datter, Inga-Lisa, som kun ble tre år gammel. 7. august 1761 ble Lars født. De fikk to døtre til, hvorav den ene døde fem måneder gammel, mens den andre vokste opp. Johan Linderot døde i 1780, mens kona Dorotea døde året etter.

Familien Linderot ble boende i Jörlanda fram til Lars var fire år gammel. Da flyttet de til Kungälv, som lå midt mellom Jörlanda og Gøteborg. Her ble de boende under hele hans oppvekst. Lars ble sterkt knyttet til moren, til tross for at hun var både alvorlig og streng. Lars selv var livlig av natur. Familien gikk fast i kirken, og på den tid var det Fabian Hillestöm som var prest i Kungälv. Han var sønn til en prest som var en av lederne av Brødremenigheten i Gøteborg. Lars var tidlig en ordets mann. Som 15-åring fikk han tale i kirken, og det på en langfredag. Han hadde allerede da bestemt seg for å bli prest. Høsten 1776 begynte han på gymnas i Gøteborg.

En stund etter at han begynte på gymnaset kom han i en åndelig krise. Denne førte han gjennom til liv med Gud. I 1778 begynte han på Lunds universitet nordvest for Malmø, hvor han studerte teologi fram til 1784.  Det skulle gå enda tre år, før han fikk sitt første kall som kapellan. Han ble ordinert av biskop Johan Wingård og fikk kapellanstilling i Östad, øst i Skåne. Her ble han kun ett år, før det bar vestover igjen. Denne gang til en kapellanstilling i Enslöv, mellom Malmø og Gøteborg. I Enslöv ble han i to år, før han påny måtte ut på flyttefot. Allerede på dette tidspunkt var det vekkelse i Linderots fotspor, og han kom ofte i konflikt med sine kollegaer på grunn av forkynnelsens form og innhold. Soknepresten i Enslöv ville nekte Linderot å holde avskjedstalen sin i kirken. Da protesterte Linderot høylyt. Han sa at avskjedstale skulle det bli. Ble det ikke i kirken, ville han holde den på kirkegården. Ble han nektet også det, ville han tale på byens torg. Det ble tilslutt avskjedstale i kirken.

Gøteborg domkirke

Til Gøteborg

Neste stopp for Lars Linderot var en kapellanstilling ved domkirken i Gøteborg. Domkirken i Gøteborg hadde vært velsignet med ikke mindre enn seks vekkelsesprester på 1700-tallet. Disse var dels preget av pietismen og del av brødremenigheten. Linderot skulle bli den mest kjente av alle disse. Han var hverken pietist eller brødrevenn, kanskje sto han en plass midt imellom disse. Han ble karakterisert som vekkelses- og botspredikant. Andre omtalte han som en «stormklocka i helgedomen» og en Guds basun. Han var en folketaler som brukte hverdagslige bilder i sin forkynnelse, og samlet fulle hus. Mange ble både vakt og frelst. En av dem som ble frelst, var selveste bispinnen, fru Wingård.

Lars Linderot ble regnet som sin tids fremste svenske vekkelsespredikant. Det ble sagt om hans forkynnelse: «Å preke uro og opprør i et hardt og syndig hjerte var hva han ville og kunne.» Han var en krass vekkelsesforkynner. Nevnte synden med dens rette navn. Mange sløve og sovende samvittigheter ble vakt, men fikk også hjelp fram til et nytt liv. Han talte ofte og sterkt med advarsel mot å gå til nattverd uten å være frelst, men hans mest sentrale tema var om Jesus gjenkomst og dommens dag. Han tok også et kraftig oppgjør med datidens rasjonalisme.

Allerede i 1792 begynte Linderot å søke seg bort fra domkirken, til en soknepreststilling. Det skulle bli mange slike søknader, men alltid fikk han avslag. Det var praksis den gang at de eldste kapellanene fikk stilling først. En annen årsak til at han ikke fikk stillingene han søkte, var nok også at flere av dem som var i ansettelsesrådet, var skeptiske til Lars Linderot sin forkynnelse. Han ble værende i Gøteborg til 1802.

Det er uklart om det var i den første tiden i Gøteborg, eller litt tidligere at Lars ble gift. Kona het Sophia Kilborg og ble født i 1757. Hun var altså fire år eldre enn Lars. Sophia og Lars fikk et ulykkelig ekteskap. Noe av årsaken var nok at hun ikke var frelst. At ekteskapet var ulykkelig, bekreftes av et rykte som gikk etter Lars sin brå død. Ryktet ville ha det til at kona hadde forgiftet han, men det er lite som tyder på at det stemmer. Så langt jeg vet, fikk ikke Sophia og Lars Linderot barn.

Tölö merket med hjerte, Jörlanda med grønt merke (googlemaps)

Ny stilling i Tölö

Etter fire avslag på søknader om ny stilling, fikk han endelig napp i 1800. Da fikk han stillingen som kapellan i Tölö, tre mil sør for Gøteborg. Prøvetalen ble holdt i Tölö kirke 26. oktober 1800. Etter talen stemte 159 av 185 stemmeberettigede på Linderot som ny kapellan, og han ble utnevnt 8. desember 1800. Tiltredelse skulle ikke være før i 1802, så han fortsatte i domkirken i Gøteborg. Sommeren 1881 søkte han om permisjon fram til påsken 1802, da han skulle holde sin avskjedstale i domkirken. Grunnen til permisjonssøknaden var sviktende helse og mangel på krefter. Han hadde også så dårlig økonomi, som han måtte prøve å få gjort noe med. Det var da han var i sitt mest intense arbeid med utgivelsen av postillen.

Stillingen i Tölö var ingen forfremmelse, og økonomien forble like kritisk for Sophia og Lars. Han søkte derfor allerede etter to år, soknepreststillingen i Örby, for om mulig å få en bedre hverdag. Men også denne gang ble det avslag. Det samme ble resultatet da han søkte på soknepreststillingen i Kalv i 1809. Til tross for fattigdom og tunge forhold i heimen, fortsatte Lars Linderot sin vekkelsesforkynnelse. Også i Tölö var kirken fullsatt når han forkynte Guds ord, og vekkelsen fortsatte.

C. A. Guldberg

Hastig død

23. mai 1811 skulle Linderot ha tre ulike samlinger ved Lindome kirke. Han hadde først en samling med noen ungdommer, som for første gang skulle gå til nattverd denne søndagen. Teksten var fra Predikanten 9,8a: «La klærne dine alltid være hvite». Etter samlingen med ungdommene, foretok han jordfestelse for et lite barn som nylig var begravet. Neste post på dagens program var høymessen. På vei til kirken ble han plutselig dårlig. Han og kona gikk inn i en klokkerbolig like ved for at han kunne få hvile noen minutter før gudstjenesten. Men tilstanden hans ble forverret, og han sank sammen i en sofa. Kona ropte til han: «Jeg tror du dør!» Da svarte Lars: «Ja, den legemlige død, men ikke den evige». Dermed sovnet han inn. Han ble 50 år gammel.

Kona Sophia flyttet til en av sine brødre, som var klokker i Knäred, etter at Lars døde. I 1821 fikk søsknene besøk av biskopen. Han så at de begge levde i en elendig tilstand på grunn av fattigdom. Biskopen satte i gang en innsamling til Sophia, som innbragte 100 riksdaler. Menigheten i Tölö tok også opp et offer til henne i 1822, og etter dette ble hennes livssituasjon betydelig bedre. Det er ikke kjent hvor lenge Sophia levde. En tradisjon sier at hun skulle ha gått gjennom isen og druknet, og at liket aldri ble funnet.

Henric Shartau

Linderot og Schartau

Samtidig med Linderot, var det en annen vekkelsesprest som ble landskjent i Sverige. Han het Henric Schartau (1757-1825). Begge fikk stå i store vekkelser og begge var med å prege kristenlivet i Sverige og Norge i lang tid etter sin død. Schartau preget stor deler av kristenheten, ikke minst i områdene rund Lund og Gøteborg. Hans tilhengere ble kalt schartauanere. Biskop Bo Giertz tilhørte denne tradisjonen. Linderot fikk også stor innflytelse i dette område, men hans huspostille ble også til stor velsignelse i Norge. Kanskje var den en av de mest leste bøkene i Norge i siste halvdel av 1800-tallet? I alle fall blant haugianerne og det vakte lekfolk.

Ingen vinner fram til den evige ro

Ingen hinner fram till den ewiga ron,

Som sig ej eldigt framtränger;

Själen måste utstå en kamp för den tron,

Hwarpå wår salighet hänger.

Porten kallas trång, och wägen heter smal.

Hela Herrens nåd är för ditt allwar fal

Men här gäller tränga, ja tränga sig fram;

Annars är himlen förlorad.

Hindren äro många; gjör motstånd, min själ!

Satan dig nåden ej unnar;

Träng dig framom allt, som will hindra ditt wäl,

Öfwergif werldens brunnar:

Lyd ej werldens röst, som ropar: følj med oss!

Ty, min dyra själ, du måste då förgås;

Nej för Jesu kärleck jag råder och ber,

Strid i Guds kraft för din krona.

Herrlighetens himmel är wärd all din flit,

Wärd all din bön och din längtan:

Ingen ångrar sig, som har wäl hunnit dit:

Kronan förtjäner din träntan:

Derför waka upp och se dig flittig om;

Laga dig till reds till Herrans stora dom;

Bröllopskläder fordras af hwar och en själ,

Som in i Staden skall komma.

Aldrig blir du insläpt i himmelens land

Tro mig o! själ hwad jag säger,

Aldrig kastas ankar på himmelens strand,

Om du sann ro icke äger.

Tron skall rädda dig, så framt du räddast skall;

Derför, käre, hör, och res dig från ditt fall.

Bättra dig och tro Jesu ljufliga ord!

Detta, ja, detta är wägen.

Hela wida werlden jag bjuder och ber:

Kämpa fär sällhetens krona!

Herren allt för gerna den skatten dig ger;

Sträfwa derefter i trona.

Himla Fadrens hand är utsträckt til din själ.

Frelsaren klappar på, Han ömmar för ditt väl,

Nådens Helge Ande vil störa din sömn:

Salig er du, om du waknar!

Kilder

Nathan Odenvik: Lars Linderot "Stormklockan i helgedomen"
Ivar Holsvik: Salmediktere i våre salmebøker

Haakon Dahlstrøm: Et utvalg av sangomtaler fra Krigsropet

Ivar Welle: Kirkens historie

Tobias Salmelid: Lundes sang og salmeleksikon
Joh. M. Wisløff: Hovedverker av den kristne litteratur. Fra Svensk kirke og kristenliv

DigitaltMuseum

Nb.no

Børre Knudsen – en helt

Børre Knudsen (foto dagen.no)

Børre Knudsen er den personen som fremfor noen, kjempet de ufødte barnas kamp i Norge. Han fikk dessverre altfor få med seg i denne kampen på liv og død.

Fosterdrapsloven er en skamplett og et åpent sår i vårt norske samfunn. Som kristenfolk må vi slå øynene ned og bekjenne at vi tåler så inderlig vel denne urett.

I denne artikkelen vil gi en kort oversikt over Børre Knudsens liv. Johannes Kleppa sier om personer fra kirkehistorien som han setter høyt, at de er «mine helter». For meg er Børre Knudsen en helt. Jeg fikk høre Børre Knudsen forkynne Guds ord ved ett par anledninger, og det gjorde et mektig inntrykk, både i form og innhold. Jeg har også lest flere av hans bøker. Vi sto langt fra hverandre i syn på kirke, embete og andre saker, men Knudsens vitnesbyrd om «Nåden og sannheten», som en av prekensamlingene hans heter, gav gjenklang i mitt hjerte. Aller mest har han vært mitt stort forbilde og helt i kampen mot den grusomme forsterdrapsloven.

Fra oppveksten

Børre Arnold Knudsen ble født i Vennesla 24. september 1937. Faren hadde akkurat fått sitt første faste prestekall, og familien flyttet til Langesund kort tid etter at Børre ble født. Foreldrene het Rolf Godwin Knudsen og Nina Lydersen. Børre var deres førstefødte. Faren var en aktiv motstander av nazismen, og advarte konfirmantene sine mot å la seg rekruttere til østfronten. Dette ble ikke tålt av tyskerne, og han ble arrestert rett foran øynene på sin fire år gamle sønn. Etter noen uker i fengsel, slapp faren ut igjen, men fortsatte sin motstandskamp. Noe senere ble han fratatt kappe og krage, og familien flyttet til Oslo, hvor faren fikk arbeid på Menighetsfakultet.

Faren fortsatte med sin motstandskamp også etter at de kom til Oslo. Etter et knapt år måtte familien flykte mot Sverige. På grensen oppdaget de at Gestapo sto vakt, og de måtte returnere. Familien var på flukt nesten hele høsten 1944, og kom tilslutt tilbake til Langesund, med Gestapo i helene. Her fikk de hjelp til å flykte til Sverige med ei fiskeskøyte. De gikk i land i Svinesund, men ble stasjonert i Stockholm. Etter frigjøringen, fikk Børre stå ved siden av sin onkel og se på opptoget når kongen kom tilbake til Norge.

Porsgrunn Dagblad 05.06.1950

Etter krigen fortsatte faren som prest i Langesund, og Børre begynte i andre klasse på skolen. Da Børre var blitt 11 år, havnet han i lokalavisen for første gang. Da hadde han ramlet av ei huske, og slått hull i hode. Han måtte til Porsgrunn Lutherske sykehus for å sy, men alt gikk bra. I 1953 var det tid for nytt oppbrudd. Rolf Knudsen hadde fått et nytt prestekall, denne gang i Korskirken i Bergen. Børre var ferdig med grunnskole og konfirmasjon, og startet opp på realskolen i Bergen. Familien var nå blitt til fem, to sønner og ei datter.

Allerede som trettenåring hadde Børre skrevet drama og dikt, og det var historie som interesserte han. Han leses utallige verk fra sagatiden, gresk mytologi og fra Babels storhetstid. Etter realskolen, fortsatte han på gymnas. Her blomstret han som menneske og ble utadvendt og et midtpunkt i elevflokken. Børre var tidlig fast bestemt på at han ikke ville bli prest, men i tredje klasse på gymnaset kom han på andre tanker, og bestemte seg for å søke Menighetsfakultet (MF) i Oslo. Den sommeren, 1956, døde faren plutselig av et hjerteattakk, noe som førte til at mor og søsknene flyttet etter Børre til Oslo.

Fremover 22.09.1973

Prest i Troms

Veien til ferdig presteutdannelse ble kronglete, med overgang fra MF til Universitetet, og med pauser i studiet for å arbeide humanitært både i Tyskland og i Norge. I 1964 rakk han også å gifte seg med Ragnhild Idén, som han ble kjent med i Bergenstiden. 28. juni 1967 ble han ordinert til prest av domprost Per Lønning i Korskirken i Bergen.

Første oppdrag etter ordinasjonen var vernepliktsår som feltprest på Olavsvern i Tromsø. Deretter ble han fra 1968, ansatt som kallskapellan i Malangen i Balsfjord. Her tenkte familien å bli noen få år, før de ville flytte sørover nærmere slekta. Slik skulle det ikke går. Han ble nesten tvangsansatt av biskopen i et ledig kall som sokneprest i Balsfjord i 1971. Og her skulle de bli, resten av Børre sitt liv.

Tromsø 24.07.1971

Kamp for det ufødte liv

Ut over på 1970-tallet startet en stor debatt om innføring av en ny abortlov i Norge. Dette var noe som engasjerte Børre Knudsen. Det første debattinnlegget fra han som jeg har funnet, var i avisen Nordlys og er datert 31. oktober 1974. 29. mai 1975 vedtok Stortinget med knapt flertall å innføre en ny liberal abortlov, noe som medførte at Per Lønning trakk seg som biskop. Børre Knudsen ble glad for Lønnings handling og ville støtte den. Han skrev derfor brev til departementet og frasa seg den statlige del av embetet. Han innførte også et eget tillegg til kirkebønnen, der han ba for det ufødte barn i mors liv. For dette siste ble han anmeldt av AUF, og fikk korreks av biskopen. Selv sukket han og sa at det er uforståelig at prester kan be om ny asfalt, for ølmonopol og for skolemusikken, men å be for det ufødte barn, medfører korreks fra biskopen.

Leserinnlegg i Nordlys 31.10.1974

Stortinget gjorde et nytt vedtak, som tillot abort fram til 12 svangerskapsuke, en lov som skulle gjelde fra 1. januar 1979. To uker før, forfattet Knudsen 17 teser mot abort og sendte dem til kongen. Han hadde ikke fått videre respons på oppsigelsen av den statlige delen av embetet i 1975. Nå skrev han i brevet til kongen at all post fra staten ville bli returnert, og lønnen nektet mottatt. Saken hans endte tilslutt i retten, hvor Børre Knudsen overraskende vant i en enstemmig dom. Denne dommen ble selvsagt anket, og han tapte i både lagmannsretten og høyesterett. En anke til menneskerettighetsdomstolen i Strassburg ble ikke tatt til behandling. Dermed var Børre Knudsen fradømt sitt presteembete. Dette var i 1983.

Børre Knudsen (foto snl.no)

Prest i valgmenighet

Han fikk imidlertid fortsette i stillingen i DnK inntil ny sokneprest var på plass. Det var ingen som søkte når stillingen flere ganger ble utlyst. Tilslutt gikk Oslo-biskop Andreas Aarflot bak ryggen til sin kollega i Tromsø, og beordret Torstein Lalim til å søke. Lalim søkte, og ble ansatt. Dermed var Børre Knudsens tid som sokneprest over. Men Knudsen og hans støttespillere opprettet en valgmenighet i Balsfjord med Børre som prest. I denne stillingen fortsatte han så lenge helsa holdt.

Det var kun noen få prester som fulgte Børre Knudsen i hans handlemåte. Ludvig Nessa i Fredrikstad og Per Kørner i Strandebarm var de første. Disse tre dannet «Strandebarm prosti». Sener ble blant andre Arne Thorsen i Gamvik og Olav Berg Lyngmo med i prostiet. Disse valgte å ordinere Børre Knudsen som biskop, fordi Statskirkens biskop, Ola Steinholt, var homofilliberal. Bispevigslingen skjedde i Kautokeino kirke 6. april 1997. Da striden sto som hardest for Børre Knudsen, var det mange prester som sa de støttet han og ville følge ham i å bryte med staten. For de aller fleste av disse ble veien for lang fra ord til handling. Dette var nok ekstra tungt for Knudsen.

Sterke virkemiddel

Etter at han begynte som prest i valgmenigheten, lå det i kortene at han også skulle bruke en del tid til å reise rundt om i landet for å tale de ufødte barnas sak. En av dem som inviterte Børre til å tale i sin gudstjeneste, var nevnte Ludvig Nessa i Fredrikstad. Etter dette besøket holdte de stadig tettere kontakt. De dannet «Aksjon nytt liv» og begynte å planlegge aksjoner mot sykehus, der de møtte opp i prestekjole, med salmesang og bønn i sykehusenes korridorer, på avdelinger der det blir foretatt fosterdrap. Disse aksjonene startet 11. mai 1987 og fortsatte i ulike former i mange år framover. Oppslagene i media var store og mange. Abortsaken ble holdt varm, men de møtte helst motstand og skuldertrekk fra andre kristne. Børre Knudsen ble dømt for sine aksjoner, i Fredrikstad byrett i 1991 og Nord-Troms herredsrett i 1993. Han sonet på celle 13 i Tromsø kretsfengsel 4.-24. oktober 1994.

Det ufødte barnet og Norge tapte kampen om barnets livsrett.

Det er ingen seierherrer. (illistrasjon: Babyverden.no. Fosteret: 11 uker)

I tillegg til prestetjenesten og abortmotstanden, var Børre Knudsen også forfatter av bøkene «Grunnsøylene» - med forkynnelse fra Urhistorien (1 Mos 1-11), «Veien til Moria» - om offertanken i Bibelen, to prekensamlinger: «Nåden og sannheten» og «Himmelrikets nøkler» og heftet «Dagbok fra celle 13». Til hans 70 årsdag, redigerte Boe Johannes Hermansen et festskrift til Børre Knudsen. Nevnes må også at den ikke-kristne journalisten Niels Chr. Geelmuyden skrev en flott biografi om Børre Knudsen i 1988, kalt «En prest og en plage.» Børre Knudsen har også produsert mange sanger og salmer, som kom med i «Det hellige bryllup» og «Sangverk for Den Norske Kirke». Året før Børre døde, produserte Fridtjof Kjæreng en film om Børre Knudsen, der han, kona Ragnhild og datteren Kjersti er sentrale aktører. Den ble vist på NRK. En sterk film om mannen, verket og omkostningene.

Børre Knudsen (foto dagen.no)

Siste år

Etter at han ble fradømt stillingen i DnK, bodde familien i ei hytte i Balsfjord og han ble lønnet av valgmenigheten og gaver fra støttespillere landet rundt. I 2005 begynte helsa til Børre Knudsen å svikte. Han fikk Parkinson sykdom og måtte si fra seg sine verv og begrense talevirksomheten. 17. august 2014 sovnet han stille inn i heimen i Meistervik, 77 år gammel..

Biografien om Børre avsluttes på Bardufoss flyplass. Børre hadde kjørt forfatteren til flyplassen, og mens de ventet på at han skulle gå om bord, tok de en kopp kaffe. Mens de drakk kaffen, kom ei dame bort til Børre og leverte en konvolutt. Utenpå sto det: «En liten takk», og inni var det en lapp med følgende hilsen: «Kjære Børre Knudsen. Hvis det ikke hadde vært for deg og den kamp du fører, ville jeg ikke sittet her på flyplassen nå. Jeg sitter og venter på det kjæreste jeg vet i verden. Min ni år gamle datter. Ville bare du skulle vite det.» Han fikk flere slike hilsener gjennom livet.

Etterord

I 2019 har tallet på fosterdrap gått noe ned, fra ca. 15 000 per år under aksjonene til Børre Knudsen, og til 11 726 i 2019. Men fødselstallet har også gått ned, og er nå på 54 495 per år. I tillegg har prevensjonsmidlene blitt mer effektive. Mer enn ett av fem barn i mors liv blir drept i 2020. Vi som er så heldige og fikk leve, er fremdeles like lite villige til å protestere. Derfor er skriket fra de ufødte fremdeles så taust!

Kilder:

Odd Sverre Hove: Minneord i Dagen 18.08.2014

Niels Chr. Geelmuyden: En prest og en plage

Boe Johannes Hermannsen (red.): Som en ild går Åndens ord

Dagen.no

Nb.no

Tre høvdinger i Egersund

Kjøpmann Friestad, losoldermann Birkeland og lærer Mugaas var sentrale skikkelser i det meste som skjedde i Egersund fra 1890 og langt inn på 1900-tallet. Hjertesakene var ytre- og indremisjon og totalavhold.

I en tidligere artikkel presenterte jeg de fire første kretsstyremedlemmene i Kinamisjonen fra Stavanger. Det var Gustav C. Gundersen, Ingvald M. Bowitz, Adolf Malmin og Bernt Høiland. Stavanger krets av Kinamisjonen ble stiftet i år 1900, og i tillegg til de fire fra Stavanger, ble også tre sentrale skikkelser fra Egersund valgt som styremedlemmer. Det var kjøpmann Abraham Friestad, losoldermann og havnefogd Adolf Birkeland og lærer Brynjulf P. Mugaas. I denne artikkelen vil jeg presentere lederne fra Egersund.

Abraham Friestad

Abraham Friestad

Friestad er noen gardsbruk som ligger mellom Brusand og Kvassheim i Hå kommune. På bruk 4 hadde Rasmus Gunnarsen Friestad (1829-1895) overtatt en part av bruket etter sin far. Han var gift med Kirsten Abrahamsdatter Aniksdal (1836-1908) og de fikk ni barn. Nummer fire i rekken ble født 2. september 1867 og fikk navnet Abraham. Som tolvåring flyttet Abraham inn hos farbroren på nabogarden, og var dreng hos ham.

Farbror var en kristen og leste fra Lars Linderot sin huspostille hver søndag. Enkelte søndager leste han til og med ei preik både før og etter middag. Første juledag leste farbror som vanlig fra huspostillen. Teksten var juleevangeliet og Linderot hadde tre punkt i sin tale. «1. Et frydeord: I dag er det født dere en frelser. 2. Et klagerop: Det er ikke noe herberge for Jesus i de fleste kristnes hjerter. 3. Et formaningsord: La oss nå gå til Betlehem for å tilbe barnet.» Denne talen grep Abraham så sterkt at han etter at farbror var ferdig med lesingen, sprang ut i løa og ropte til Gud, og han fikk der og da ta imot Jesus som sin frelser.

Etter det fikk han kontakt med en jevnaldrende ungdom, Johannes P. Sandve, som ble hans gode kristne venn. Han fikk også mye åndelig hjelp ved å lese Pontoppidans «Sannhet til gudfryktighet». Sommeren 1880 hadde det kommet en 20 år gammel lærer til bygda. Han het Brynjulf P. Mugaas. Han ble frelst i en vekkelse som gikk over bygda på nyåret 1881, og ble en god venn av Abraham og Johannes. Disse tre var med å starte Ogna Indremisjon, ikke lenge etter at Abraham og Brynjulf var blitt frelst.

Etter konfirmasjonen reiste Abraham til Stavanger, hvor han fikk jobb i en forretning. Dette må ha vekket noe hos Abraham, for det var kjøpmann han skulle blir resten av sitt liv. Oppholdet i Stavanger varte ikke lenge, for omtrent i 1885 kom han til Egersund og fikk arbeid som handelsbetjent også der. Det var oppdrift i den unge jærbuen, for allerede som 19-åring i 1886, var han med å opprette den første telefonlinjen i Egersund. Etter tre år som handelsbetjent, startet Abraham en egen kolonialbutikk i 1888. Denne lå i Elvegaten. I 1892 kjøpte han nye lokaler i Storgata 37, og utvidet da vareutvalget med bl.a. manufakturvarer, symaskiner, kortevarer og maling.

Abraham Friestad sin forretning i Storgaten 37

På begynnelsen av 1900-tallet tok sildefisket seg opp, og Abraham startet med storstilt sildehandel og sildesalting. Han gjorde det økonomisk veldig godt, og ble en rik mann. I 1917 hadde han en årsinntekt på kr.60.000, noe som var 60 ganger mer enn ei årsinntekt for lærere. Privat levde han og familien derimot mer spartansk. Abraham var styremedlem i Egersund og Dalanes Privatbank, og denne banken var også bankforbindelse til firmaene hans. Tiden rundt 1.verdenskrig var ei veldig god tid økonomisk, også for Abraham. Han brukte sparepenger og lånte penger, til ulike oppkjøp og spekulasjoner både i Egersund og kommunene rundt. Dette skulle koste han dyrt.

Abraham Friestad var med i et andelslag som kjøpte ei sag i Bjerkreim

bl.a. sammen med misjonsmannen Arne Gjedrem. For å få tak i skogen,

ville de kjøpe garden som hadde tilhørt Gjedrem sin svigerfar, Tønnes Bjerkrheim.

Saken endte med at Tønnes sin bror kjøpte garden tilbake til slekta på odel.

(Fra Egersundsposten 28.06.1918)

Etter krigen kom et økonomisk krakk. Mange bedrifter gikk konkurs, det samme gjorde også Privatbanken, i 1921. Abraham hadde da kr.740.000 i lån, og bostyret krevde han for kr.540.000,-. Det hadde han ikke økonomi til å bære, noe som førte til at mye av hans virksomhet ble slått konkurs. En kommunepolitiker visste å strø salt i såret. I et bystyremøte uttalte han om Friestad og andre kristne forretningsmenns «nesten utrolig lavpannet forretningsmoral»: «Denne bankmisere med dens skjebnesvangre følger i milevis omkrets, må oppfattes som et fingerpek fra Vårherre, for å vise hvilken hulhet og hvilken fariseisme som kan skjule seg bak en gudelig maske og for å åpne øynene for humbugen på enfoldige og godtroende personer.» Friestad kom seg økonomisk på fote igjen, og fortsatte som handelsmann så lenge helsa holdt.

Abraham Friestad ble også involvert i politikken. Sammen med mange andre kristenledere startet han Avholdspartiet i Egersund i 1898. Han representerte dette partiet i bystyret fra dette året og til lenge etter konkursen, noe som viser at han ikke mistet åndelig tillit, selv om han gikk konkurs med sin virksomhet.

Helene og Abraham Friestad og barna

Abraham hadde en bror som på slutten av 1880-tallet bodde i Stavanger. Han ble en nær venn med en ungdom som hadde kall til å reise til Kina som misjonær. Ungdommen het Sigvald Netland og var fra Sokndal. Netland reiste til England for å lese språk i 1889, men før det var han innom Abraham i Egersund, på vei til besøk hos foreldrene i Sokndal. Han skulle besøke Abraham for å hilse fra broren Ole i Stavanger. Disse besøkene førte til et varmt vennskap også mellom Sigvald og Abraham. Fra England skrev Sigvald brev til Abraham og ba han starte en kvinneforening som kunne støtte ham. Abraham gikk til sin gode venn Br. P. Mugaas, og 30 kvinner tok imot innbydelsen til samlingen i heimen til Friestad den 12. desember 1889. Første arbeidsmøte i kvinneforeningen var 6. januar 1890. Tanken var at Sigvald Netland skulle bli utsending for en ny Kinamisjon som var under planlegging, men han valgte å ikke vente på det, men å reise til Kina med støtte fra amerikanske misjonsvenner. Det førte til et brudd med foreningen i Egersund, men Abraham beholdt kontakten med Netland helt til Netland døde i 1896. Sigvald omtalte sin venn i Egersund på denne måten: «Han er den hjerteligste mann jeg har funnet på min ferd gjennom livet.»

I august 1890 ble Kinamisjonsvennene i Egersund enige om å starte en misjonsforening, der også menn kunne være med og som skulle være ansvarlig for offentlige møter. Abraham ble valgt inn i dette styret. Det var møte hver mandag kl.18.00 året rundt, og i hele 50 år var møtene i stua hos Abraham og kona Helene. Da Kinamisjonen i Rogaland opprettet Stavanger krets, ble Abraham valgt som styremedlem, et verv han hadde i mange år. I motsetning til sin nære venn, Mugaas, var Abraham for at Kinamisjonen skulle starte egen Ungdomsskole. Han gav også mye penger til Tryggheim, da skolen ble startet i 1919.

Søndagsskolelærere i Egersund i 1931. 

Abraham Friestad nr.2 f.v.. Hans bror, Ole , nr.2 f.h.

Både Abraham og kona var sterkt engasjert i avholdsbevegelsen. Kona var medlem i Hvite Bånd, og da denne organisasjonen trengte et eget hus, støttet ekteparet Friestad godt opp økonomisk. I 1895 var han med å starte Egersund søndagsskole, og var selv lærer der til sin død i 1836. På første søndagsskolemøte kom det hele 56 barn. Han var også med i styret for Indremisjonen og bedehuset i Egersund.

Ellers var heimen deres alltid åpen for predikanter og misjonsvenner. Han sa at ingen misjonærer fikk reise ut på misjonsmarka, uten først å ha vært innom i heimen hans i Egersund. Han omtaltes for øvrig som «kjærlighetens apostel», og det ble sagt om han at han var en sjelden varm, vennlig og godhjertet mann. Han var en helhjertet misjonsmann, som det ble sagt følgende godord om: «Få venner i vårt land har Kinamisjonen ligget slik på hjertet og ofret så meget for den, som han.» Abraham Friestad var gift med Helene Hansdatter Mong (1867-1947). De fikk sju barn. Abraham døde 69 år gammel, etter en tids sykdom, 25. august 1936.

Adolf Birkeland

Adolf Birkeland

Losoldermann Adolf Birkeland var den store høvdingen i Egersund på denne tiden. Med sitt etter hvert lange og hvite skjegg, var han en markert personlighet som hadde hatt det meste av kommunale verv, ulike verv innen næringsliv og i kristen virksomhet. Han ble regnet som den høyest aktede person i byen.

Adolf Gunnarsen Birkeland ble født på garden Birkeland i Sokndal 17. juli 1841. Birkeland ligger nordvest i Sokndal, nesten på grensa til Eigersund. Foreldrene hans var Gunnar Jakobsen Birkeland og Anne Mikkelsdatter Stapnes. Adolf var nummer sju av ti søsken.

I Sokndal var det mange markerte haugianere. Den mest kjente av dem, Gunder Ougendal (Gunnar Åvendal), bodde ikke langt fra heimen til Adolf, og folket på Birkeland var også markerte haugianere. Da vekkelsen med presten Lammers i Telemark brøt ut, fulgte gamle Gunnar Birkeland godt med, og fikk tilsendt skrifter av Lammers. Disse leste også Adolf med interesse. Han ble bevart i sin barnetro, og var preget i sitt kristensyn både av haugianismen og Den lammerske vekkelse.

Familien flyttet til Egersund, ikke lenge etter Adolf ble født. Far, Gunnar, begynte som losoldermann og havnefogd. Han var aktiv i politikken for Venstre, med flere år som ordfører og en kort periode på Stortinget.

Da Adolf var 15 år, hyret han seg som sjømann. Han gjorde det godt, og da han var blitt 23 år var han steget i gradene til skipsfører. Han var sjømann fram til 1871. Da kom han tilbake til Egersund og overtok farens jobb. Faren var blitt pensjonist, og stillingene som losoldermann og havnefogd var ledige. Ingen passet bedre til å overta, enn Adolf. Disse stillingene hadde han til han ble pensjonist i 1916. Han ble gift med Maren Olsdatter Bilstad og de fikk etter hvert ni barn.

Adolf Birkeland, kona Maren, og barna deres som vokste opp.

Men Adolf hadde mange flere jern i ilden enn å være losoldermann og havnefogd. Han overtok som reder for barken «Henrik Wergeland» som han selv hadde vært skipper på. Senere var han medeier i og leder av et andelsrederi, som hadde ti skuter i sin flåte, bl.a. Otøen som vi ser på bildet under. Han kom tidlig med i det politiske livet i byen, for partiet Venstre. Han fikk der de fleste verv som var mulig, og var ordfører og varaordfører i til sammen 17 år. Etter å ha representert Venstre i bystyret i 22 år, skiftet han parti i 1898 og representerte Avholdspartiet i perioden 1899-1904. Han hadde også sentrale verv i Egersund Sparebank.

Barken "Otøen" malt i Kina.

Også i den kristne virksomheten var han en høvding. I 1879 sto han i spissen for bygging av bedehus i Egersund, og ble den første formann i styret for huset. Dette vervet hadde han i 40 år. Han var også med i ledelsen av Indremisjonen, fra starten i 1881 og de neste 36 år, 15 av disse årene var han formann. Indremisjonen i Egersund valgte å gå inn i Indremisjonsforbundet (ImF), og han ble valgt inn i forbundsstyret i 1900 og fram til 1910. Han var medlem i styret for Den Indre Sjømannsmisjon fra den startet opp i Egersund, og aktiv avholdsmann. Han var leder av Jæren og Dalane totalavholdsselskap i 1901-1904 og 1921-1924.

Da flere av hans yngre indremisjonsvenner i Egersund ville starte opp arbeid for Kinamisjonen i 1890, var Adolf Birkeland klar til tjeneste. Han ble valgt som styremedlem fra starten, og satt i dette styret i mange år framover. Han var også villig til å bli med i kretsstyret for Kinamisjonen, da den nye kretsen ble stiftet i 1900. I 1903 ble kretsadministrasjonen flyttet fra Stavanger til Egersund. Da ble Adolf sekretær og vennen Mugaas ble kretsformann. Han var kretssekretær i seks år, fram til årsmøtet i 1908. Da påtok han seg en toårsperiode som kasserer i styret, før han takket av i 1910. Han var også en periode styremedlem i Dalane Fellesforening av Kinamisjonen. I tillegg til alt dette, var han også ute på en del taleroppdrag både for Kinamisjonen og for Indremisjonen.

Adolf Birkeland var aktiv med i det kristne arbeidet helt fram mot sin død. Han ble nesten 86 år gammel, og døde i Oslo 15. april 1926 etter en operasjon.

Br. P. Mugaas

Bryjulf Peder Mugaas

Den tredje av kretsstyremedlemmene fra Egersund, var kanskje den mest markerte av dem alle. Det er ikke for ingenting at misjonshistoriker Lars Gaute Jøssang kaller Mugaas for «Mr. Krins». Ingen leder har styrt kretsskuten lenger enn Br. P Mugaas. Han er også den mest kjente, så her blir det bare noen få trekk som jeg tar med.

Brynjulf P. Mugaas ble født på Evanger, like i nærheten av Voss. Faren het Peder Brynhildsen Mugaas og hadde vokst opp på garden Mugaas på Evanger. Peder tok lærerseminariet på Stord, og ble ansatt som lærer og klokker i heimbygda. Han ble gift med Anna Knutsdatter Hjørnevik og de fikk ni barn.

Da Brynjulf var 15 år, begynte han på lærerskole på Voss. Dette var en skole som gav rett til å undervise, men gav ikke like mye kompetanse som lærerseminariene. Da han var ferdig på Voss, fikk han lærerpost i ei nabobygd. I 1880 flyttet han til Ogna, hvor han fikk fast lærerstilling på en skole på Bjelland. Her leide han rom hos en haugianerfamilie som var med å prege ungdommen, som selv ikke var vokst opp i noen kristen heim. På nyåret 1881 ble det vekkelse på Bjelland, og Brynjulf ble en kristen. Han fikk ei bok som var skrevet av C. O. Rosenius, og lesning av den hjalp han til et frigjort kristenliv. Han ble straks med i det kristne arbeidet i bygda, og var med å stifte forening for Indremisjonen. Her møtte han også Anne Ommundsdatter Helvik, som han ble gift med.

I 1883 gjorde han og Anna oppbrudd fra Bjelland, og flyttet til Omvikdalen i Kvinnherad. Her ble familien i seks år. Underveis disse årene, tok han lærerseminaret på Stord. Det var et rikt kristenliv i Omvikdalen og bygdene rundt. I nabobygda bodde Tormod Myklebust, men det var Andreeas Lavik som fikk bety mest for Mugaas. Lavik bodde på denne tiden i Omvikdalen, og var allerede da en kjent forkynner og leder. Det var Lavik som hjalp Mugaas til sitt markerte lavkirkelige lekmanssyn, og som tente han for avholdssaken. Han var med og startet Rosendal Fråhaldslag i 1885, og ble lagets første formann.

Sommeren 1889 var det tid for ny flytting. Kanskje var det vennen fra Bjelland, Abraham Friestad, som fikk han til å søke lærerpost i Egersund? Familien flyttet i alle fall til småbyen i Sør-Rogaland denne sommeren. Brynjulf var da blitt 29 år, og var både målbevisst og engasjert. Han ble medlem i styret for Indremisjonen med det samme han kom til byen, og han ble umiddelbart engasjert i kommunalt styre og stell. Han satt 35 år i bystyret, 30 år i skolestyret, mange av disse som formann. Han var først medlem av Venstre, men i 1898 var han med å stifte Avholdspartiet, og satt de fleste år som representant for dette partiet, som i 1907 var Egersunds største parti. Han var lokal partileder fra 1898-1936. Videre var Brynjulf revisor i en av byens banker og for elverket i byen. Mye mer kunne vært nevnt.

Br. P. Mugaas

En av hans viktigste kamper i bystyret var å få avviklet det kommunale «Egersund brennevinssamlag». Dette utsalget var altså drevet av kommunen, og et stort overskudd gikk til ulike tiltak i kommunen. Mugaas og avholdsfolket ville ha utsalget nedlagt, og de kjempet en lang kamp som ble kronet med seier i 1913. Mugaas fikk under denne kampen kallenavnet «Samlagsstormernes yppersteprest». Det var han tittel han like godt.    

Mugaas var engasjert i mange kristne organisasjoner. Han var med i NMS, men her trivdes han ikke fordi presten som var formann, gjorde alt selv, uten å slippe medlemmene til. Videre var han med i søndagsskolen, avholdsbevegelsen og i Indremisjonen. Han var blant annet medlem av Forbundsstyret i ImF i 1900-1902, i styret for Dalane Fellesforening og den lokale foreningen for Indremisjonen i Egersund.

Men det var Kinamisjonen som etter hvert skulle ta det meste av hans kristelige engasjement. Ved årsskiftet 1889/90 var han med å stifte kvinneforening for Kinamisjonen i Egersund. Senere samme året ble misjonslaget stiftet, og Mugaas satt i styret her i 55 år, 20 av disse som formann. Da Stavanger krets ble stiftet i 1900, ble han først styremedlem, og fra 1903 formann i kretsstyret. I 1910 overtok han både som formann, sekretær og kasserer i kretsen. Disse vervene beholdt han til han som 76-åring i 1936, ba om avløsning. Da hadde han vært kretsformann i 33 år og kretssekretær i 26.

Det fikk oppmerksomhet i avisene at Mugaas dro til Amerika.

(Aftenbladet 25.05.1907)

I tillegg til den store tillit han hadde i kretsen, ble han også mye brukt som rådgiver på landsplan. I 1907 ble han av hovedstyret sendt til Amerika for å undersøke rykter som gikk om den vordende misjonæren Tønnes Frøyland. Ryktene ble avsannet og Frøyland fikk reise ut som legemisjonær. Brynjulf fikk også kall fra hovedstyret om å bli hjelpesekretær ved hovekontoret. Han svarte først ja, men takket så nei, for i stedet å konsentrere seg helt om ledelsen i Stavanger krets.

Br. P. Mugaas fremmet i 1912 et forslag om at de kristne organisasjonene skulle gå sammen om å starte en kristen Ungdomsskole. Denne ble en realitet, og fikk navnet Solborg Ungdomsskole. Men Kinamisjonen ble ikke med. Mange misjonsvenner, med Sven Foldøen i spissen, ville heller at Kinamisjonenen skulle starte sin egen skole. Mugaas var sterkt imot dette. Han mente at skoledrift hørte til Indremisjonenes ansvar. Han fikk tilslutt hele kretsstyret med på en innstilling om å gå imot opprettelsen av en Kina-skole, men Foldøen fikk misjonsfolket med seg. Dermed ble Tryggheim Ungdomsskule bygget på Nærbø, og storsinnet nok, med Mugaas som formann i skolestyret. Mugaas og Foldøen hadde ingen god kjemi seg imellom. Til det var de for ulike av natur. Men begge hadde stor respekt for hverandres kall og oppgaver.

Br. P. Mugaas hadde ingen karismatisk natur. Han var helst noe tørr og formell. Han fant snart ut at han hadde sin styrke i det administrative, og ble lite brukt som forkynner. Han sluttet som lærer etter 31 år i Egersund-skolen i 1920, men i misjonen fortsatte han som nevnt som leder til han var 76 år. Etter det var han en aktiv åndelig veileder både lokalt, i kretsen og på landabasis nesten helt fram til sin død, 24 juni 1950. Han ble 90 gammel. Som et åndelig testamente sa han en gang.: «Må det ikke bli altfor stille blant oss! Må det blåse litt og bli litt sjøgang! Det vil være med å holde livet friskt.»

Han og Anne fikk ni barn i perioden 1884-1904. Datteren Anna ble gift med Ola Hansen, og de var misjonærer for Kinamisjonen i 1915-1931. Sønnen Ragnvald ble rektor på Tryggheim i mange år. Barnebarnet Asbjørn, var rektor på bl.a Hurdal Verk folkehøgskole, mens oldebarnet Egil Grandhagen var generalsekretær i NLM i mange år.

Kilder

Lars Linderot: Huspostille

Festskrift Egersund søndagsskole 50 år

Harald Hamre: Egersund 1880-1965. Okka by

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Oscar Handeland: Ludvig Hope

Josef Tungland: Sven Foldøen Ryfylkebispen

Torgeir Edland: Gards- og ættesoga for Haa

Tryggheim 75 år: I livsens vår

Bernhard Eide: Det Vestlandske Indremisjonsforbund gjennom 50 år

Misjonæralbumet 1891-1961

Sigmund Birkeland: Mellom Varberg og Kontrari. Politikk, arbeid og fritid i Egersund 1890-1940

J. D. Møller: Egersund Sparebank 1839-1914

Olaf Lorentzen: Egersund sparebank gjennom hundre år 1839-1939

Johan Veka: Glytt frå kristenliv i Rogaland

Niels Olsen: Havnefodenes landsforening 1918-1983

Arne Brådland: Det norske totalavholdsselskap 1859-1934

Tønnes Bjerkrheim: Banebryter og foregangsmann Dagbok

Johannes Kleppa: Ordet folk DVI 100 år

Josef Tungland: Egersund Misjonsforening hundre år Fast Grunn nr.6.1990

Josten Berglyd: Mugaas – mannen ved roret. Dalane Tidende 22.04.1985

Borghild Guddal: Rosendal fråhaldslag gjennom 100 år

Arne Nordheim: Festskrift til 50års jubileet for Tryggheim ungdomsskule

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Digitalarkivet,no
Digitalmuseum.no

Aftenbladet.no arkiv

Dagen.no arkiv

(Aftenbladet 16.04.1926)

(Aftenbladet 26.08.1936)

(Aftenbladet 26.06.1950)