Lars Linderot - En dyrekjøpt velsignelse

Kungälv kyrkan hvor Lars Linderot holdt sin første preken som 15-åring

Lars Linderot fikk ikke gitt ut sin huspostille før han døde. Den kom imidlertid fra forlaget ikke lenge etter hans død, og ble til stor velsignelse både i Sverige og i Norge.

Når jeg har lest historier fra 1800-tallet, er det ei bok som ofte har dukket opp. Det er Lars Linderots huspostille. Denne samlingen av taler for de fleste søndagene i året, var antakelig den mest brukte huspostille i Norge fra 1850 og ut århundret. Mange fikk hjelp i sitt kristenliv ved å lese denne boka, mens mange andre ble frelst. Den siste jeg leste om, var en av stifterne av Kinamisjonen (NLM), Abraham Friestad fra Egersund. Han ble frelst da onkelen leste juleprekene til Linderot på 1. juledag 1880. Abraham var da 13 år gammel.

Postille født i smerte

Den svenske presten Lars Linderot arbeidet lenge med å få gitt ut denne boka. Det skulle bli en tung vei. Linderot samlet mye folk til sine gudstjenester, og flere ønsket at han fikk trykket noen av talene. Det var økonomisk svært tøffe år både i Sverige og Norge mot slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet da Linderot levde. Det ville også hjelpe på ei lav kapellanlønn, å få litt i inntekter fra boksalg. I desember 1791 søkte han domkapitlet om å få gi ut en tale om den endelige dom, som var ett tema han ofte talte over. Søknaden ble avslått. I mars 1793 prøvde han seg på nytt, denne gang med en liktale. Han fikk positivt svar, og for første gang kom en tale av Linderot på trykk.

Ved hundreårsskifte var økonomien til Linderot ikke god. I håp om økte inntekter, bestemte han seg for å gi ut en huspostille. 2. oktober 1801 annonserte han i avisen at de som ønsket å kjøpe hans postille, kunne møte opp hos Linderot og bestille boka, ved å forhåndsbetale en viss sum. Han fikk godkjent planene hos domkapitlet, og planla utgivelse til påsken 1802. Men allerede på nyåret 1802, måtte han melde til dem som hadde forhåndsbestilt boka, at den ble forsinket. Årsaken var ifølge Linderot, at boka ble dobbelt så stor som opprinnelig planlagt.

Arbeidet med boka dro ut i tid, både ett og flere år. I mai 1805 ble utgivelsen sak i domkapitelet. Det var kommet inn klage fra flere av dem som hadde betalt inn penger for boka, at de nå ville ha pengene tilbake. Skjedde ikke det ville de gå til retten for å kreve pengene tilbakebetalt. Linderot avgav en skriftlig forklaring der han beklaget dypt det som hadde skjedd, og bedyrte at han ikke hadde hatt til hensikt å lure penger fra folk. Årsaken til forsinkelsen var at arbeidet ble mer omfattende enn tenkt og trykkekostnadene hadde øket betydelig. Han sa videre at han i sin fattigdom ikke hadde midler til å betale tilbake det han skyldte, men lovet likevel å gjøre det innen 15. august 1805. Men pengene var ikke på plass da fristen gikk ut.

Fra min utgave av Lars Linderots huspostille

I februar 1806 fikk han en ny trussel. 120 personer som hadde forhåndsbestilt boka, truet på ny med å gå rettens vei for å få pengene tilbake. Det var nok mange av disse som kjempet hver dag med å få nok mat på bordet. Domkapitlet var nå klar i sin dom. Hvis ikke Linderot betalte det han skyldte innen åtte dager, sto de 120 fritt til å gå rettens vei. Denne gang klarte Lars Linderot å skrape sammen de 100 riksdaler han skyldte, og dermed var saken ute av verden. Men Linderot måtte oppgi sine planer om å få gitt ut talene i bokform. Istedenfor å få inntekter av boksalg, ble et mislykket prosjekt en stor økonomisk belastning for presten.

Allerede noen få måneder etter Linderots død i mai 1811, tok boktrykker Georg Löwegren i Gøteborg et initiativ for å få samlet alle taler av Lars Linderot som var tilgjengelige, for å få dem utgitt som huspostille. Mot slutten av 1813 var boka ferdig fra trykkeriet, med til sammen 38 taler. I 1815 kom det som skulle vært andre del av postillen. Det var en samling med 47 av Linderots sanger. Boka fikk navnet «Andliga sånger», og inneholdt Linderots mest kjente sang, «Ingen hinner fram till den ewiga ron, som sig ej eldigt framtränger». (Se hele sangen nederst i artikkelen) Andre opplag av postillen ble trykket i 1829, og deretter er den kommet i mange opplag både i Sverige og i Norge, og har vært til stor velsignelse i begge land. Linderot selv derimot, fikk aldri se sitt ønskeprosjekt ferdig.

Det første skriftet fra Linderot som kom ut i Norge. som jeg har klart å spore opp, ble utgitt i 1835. Videre kom det ut en skriftetale i 1840. Huspostillen kom ut i to deler, første del i 1843 og andre del året etter. Det var bokhandler, redaktør og sokneprest Cato August Guldberg (1812-1892) som sto bak utgivelsen. Han var for øvrig far til den kjente diakonissen Catinka Guldberg. I 1854 kom også «Aandelige sange» på norsk.

Portrett av Lars Linderot

Lars Linderot ble født inn i en gammel svensk presteslekt. Både farfaren, to onkler og tre søskenbarn var prester. Lars sin far hadde derimot en stilling som økonomiansvarlig i en avdeling i forsvaret. Faren het Johan Linderot. Han bodde i Jörlanda, omlag fire mil nord for Gøteborg. Første kona hans døde i barsel i 1755, kun 30 år gammel. De hadde i tillegg en sønn som var ett år da morgen døde. Han het Georg Reinhold. Året etter giftet Johan seg på nytt med prestedatteren Dorotea Kjerrulf. Samme år som de ble gift, fikk de ei datter, Inga-Lisa, som kun ble tre år gammel. 7. august 1761 ble Lars født. De fikk to døtre til, hvorav den ene døde fem måneder gammel, mens den andre vokste opp. Johan Linderot døde i 1780, mens kona Dorotea døde året etter.

Familien Linderot ble boende i Jörlanda fram til Lars var fire år gammel. Da flyttet de til Kungälv, som lå midt mellom Jörlanda og Gøteborg. Her ble de boende under hele hans oppvekst. Lars ble sterkt knyttet til moren, til tross for at hun var både alvorlig og streng. Lars selv var livlig av natur. Familien gikk fast i kirken, og på den tid var det Fabian Hillestöm som var prest i Kungälv. Han var sønn til en prest som var en av lederne av Brødremenigheten i Gøteborg. Lars var tidlig en ordets mann. Som 15-åring fikk han tale i kirken, og det på en langfredag. Han hadde allerede da bestemt seg for å bli prest. Høsten 1776 begynte han på gymnas i Gøteborg.

En stund etter at han begynte på gymnaset kom han i en åndelig krise. Denne førte han gjennom til liv med Gud. I 1778 begynte han på Lunds universitet nordvest for Malmø, hvor han studerte teologi fram til 1784.  Det skulle gå enda tre år, før han fikk sitt første kall som kapellan. Han ble ordinert av biskop Johan Wingård og fikk kapellanstilling i Östad, øst i Skåne. Her ble han kun ett år, før det bar vestover igjen. Denne gang til en kapellanstilling i Enslöv, mellom Malmø og Gøteborg. I Enslöv ble han i to år, før han påny måtte ut på flyttefot. Allerede på dette tidspunkt var det vekkelse i Linderots fotspor, og han kom ofte i konflikt med sine kollegaer på grunn av forkynnelsens form og innhold. Soknepresten i Enslöv ville nekte Linderot å holde avskjedstalen sin i kirken. Da protesterte Linderot høylyt. Han sa at avskjedstale skulle det bli. Ble det ikke i kirken, ville han holde den på kirkegården. Ble han nektet også det, ville han tale på byens torg. Det ble tilslutt avskjedstale i kirken.

Gøteborg domkirke

Til Gøteborg

Neste stopp for Lars Linderot var en kapellanstilling ved domkirken i Gøteborg. Domkirken i Gøteborg hadde vært velsignet med ikke mindre enn seks vekkelsesprester på 1700-tallet. Disse var dels preget av pietismen og del av brødremenigheten. Linderot skulle bli den mest kjente av alle disse. Han var hverken pietist eller brødrevenn, kanskje sto han en plass midt imellom disse. Han ble karakterisert som vekkelses- og botspredikant. Andre omtalte han som en «stormklocka i helgedomen» og en Guds basun. Han var en folketaler som brukte hverdagslige bilder i sin forkynnelse, og samlet fulle hus. Mange ble både vakt og frelst. En av dem som ble frelst, var selveste bispinnen, fru Wingård.

Lars Linderot ble regnet som sin tids fremste svenske vekkelsespredikant. Det ble sagt om hans forkynnelse: «Å preke uro og opprør i et hardt og syndig hjerte var hva han ville og kunne.» Han var en krass vekkelsesforkynner. Nevnte synden med dens rette navn. Mange sløve og sovende samvittigheter ble vakt, men fikk også hjelp fram til et nytt liv. Han talte ofte og sterkt med advarsel mot å gå til nattverd uten å være frelst, men hans mest sentrale tema var om Jesus gjenkomst og dommens dag. Han tok også et kraftig oppgjør med datidens rasjonalisme.

Allerede i 1792 begynte Linderot å søke seg bort fra domkirken, til en soknepreststilling. Det skulle bli mange slike søknader, men alltid fikk han avslag. Det var praksis den gang at de eldste kapellanene fikk stilling først. En annen årsak til at han ikke fikk stillingene han søkte, var nok også at flere av dem som var i ansettelsesrådet, var skeptiske til Lars Linderot sin forkynnelse. Han ble værende i Gøteborg til 1802.

Det er uklart om det var i den første tiden i Gøteborg, eller litt tidligere at Lars ble gift. Kona het Sophia Kilborg og ble født i 1757. Hun var altså fire år eldre enn Lars. Sophia og Lars fikk et ulykkelig ekteskap. Noe av årsaken var nok at hun ikke var frelst. At ekteskapet var ulykkelig, bekreftes av et rykte som gikk etter Lars sin brå død. Ryktet ville ha det til at kona hadde forgiftet han, men det er lite som tyder på at det stemmer. Så langt jeg vet, fikk ikke Sophia og Lars Linderot barn.

Tölö merket med hjerte, Jörlanda med grønt merke (googlemaps)

Ny stilling i Tölö

Etter fire avslag på søknader om ny stilling, fikk han endelig napp i 1800. Da fikk han stillingen som kapellan i Tölö, tre mil sør for Gøteborg. Prøvetalen ble holdt i Tölö kirke 26. oktober 1800. Etter talen stemte 159 av 185 stemmeberettigede på Linderot som ny kapellan, og han ble utnevnt 8. desember 1800. Tiltredelse skulle ikke være før i 1802, så han fortsatte i domkirken i Gøteborg. Sommeren 1881 søkte han om permisjon fram til påsken 1802, da han skulle holde sin avskjedstale i domkirken. Grunnen til permisjonssøknaden var sviktende helse og mangel på krefter. Han hadde også så dårlig økonomi, som han måtte prøve å få gjort noe med. Det var da han var i sitt mest intense arbeid med utgivelsen av postillen.

Stillingen i Tölö var ingen forfremmelse, og økonomien forble like kritisk for Sophia og Lars. Han søkte derfor allerede etter to år, soknepreststillingen i Örby, for om mulig å få en bedre hverdag. Men også denne gang ble det avslag. Det samme ble resultatet da han søkte på soknepreststillingen i Kalv i 1809. Til tross for fattigdom og tunge forhold i heimen, fortsatte Lars Linderot sin vekkelsesforkynnelse. Også i Tölö var kirken fullsatt når han forkynte Guds ord, og vekkelsen fortsatte.

C. A. Guldberg

Hastig død

23. mai 1811 skulle Linderot ha tre ulike samlinger ved Lindome kirke. Han hadde først en samling med noen ungdommer, som for første gang skulle gå til nattverd denne søndagen. Teksten var fra Predikanten 9,8a: «La klærne dine alltid være hvite». Etter samlingen med ungdommene, foretok han jordfestelse for et lite barn som nylig var begravet. Neste post på dagens program var høymessen. På vei til kirken ble han plutselig dårlig. Han og kona gikk inn i en klokkerbolig like ved for at han kunne få hvile noen minutter før gudstjenesten. Men tilstanden hans ble forverret, og han sank sammen i en sofa. Kona ropte til han: «Jeg tror du dør!» Da svarte Lars: «Ja, den legemlige død, men ikke den evige». Dermed sovnet han inn. Han ble 50 år gammel.

Kona Sophia flyttet til en av sine brødre, som var klokker i Knäred, etter at Lars døde. I 1821 fikk søsknene besøk av biskopen. Han så at de begge levde i en elendig tilstand på grunn av fattigdom. Biskopen satte i gang en innsamling til Sophia, som innbragte 100 riksdaler. Menigheten i Tölö tok også opp et offer til henne i 1822, og etter dette ble hennes livssituasjon betydelig bedre. Det er ikke kjent hvor lenge Sophia levde. En tradisjon sier at hun skulle ha gått gjennom isen og druknet, og at liket aldri ble funnet.

Henric Shartau

Linderot og Schartau

Samtidig med Linderot, var det en annen vekkelsesprest som ble landskjent i Sverige. Han het Henric Schartau (1757-1825). Begge fikk stå i store vekkelser og begge var med å prege kristenlivet i Sverige og Norge i lang tid etter sin død. Schartau preget stor deler av kristenheten, ikke minst i områdene rund Lund og Gøteborg. Hans tilhengere ble kalt schartauanere. Biskop Bo Giertz tilhørte denne tradisjonen. Linderot fikk også stor innflytelse i dette område, men hans huspostille ble også til stor velsignelse i Norge. Kanskje var den en av de mest leste bøkene i Norge i siste halvdel av 1800-tallet? I alle fall blant haugianerne og det vakte lekfolk.

Ingen vinner fram til den evige ro

Ingen hinner fram till den ewiga ron,

Som sig ej eldigt framtränger;

Själen måste utstå en kamp för den tron,

Hwarpå wår salighet hänger.

Porten kallas trång, och wägen heter smal.

Hela Herrens nåd är för ditt allwar fal

Men här gäller tränga, ja tränga sig fram;

Annars är himlen förlorad.

Hindren äro många; gjör motstånd, min själ!

Satan dig nåden ej unnar;

Träng dig framom allt, som will hindra ditt wäl,

Öfwergif werldens brunnar:

Lyd ej werldens röst, som ropar: følj med oss!

Ty, min dyra själ, du måste då förgås;

Nej för Jesu kärleck jag råder och ber,

Strid i Guds kraft för din krona.

Herrlighetens himmel är wärd all din flit,

Wärd all din bön och din längtan:

Ingen ångrar sig, som har wäl hunnit dit:

Kronan förtjäner din träntan:

Derför waka upp och se dig flittig om;

Laga dig till reds till Herrans stora dom;

Bröllopskläder fordras af hwar och en själ,

Som in i Staden skall komma.

Aldrig blir du insläpt i himmelens land

Tro mig o! själ hwad jag säger,

Aldrig kastas ankar på himmelens strand,

Om du sann ro icke äger.

Tron skall rädda dig, så framt du räddast skall;

Derför, käre, hör, och res dig från ditt fall.

Bättra dig och tro Jesu ljufliga ord!

Detta, ja, detta är wägen.

Hela wida werlden jag bjuder och ber:

Kämpa fär sällhetens krona!

Herren allt för gerna den skatten dig ger;

Sträfwa derefter i trona.

Himla Fadrens hand är utsträckt til din själ.

Frelsaren klappar på, Han ömmar för ditt väl,

Nådens Helge Ande vil störa din sömn:

Salig er du, om du waknar!

Kilder

Nathan Odenvik: Lars Linderot "Stormklockan i helgedomen"
Ivar Holsvik: Salmediktere i våre salmebøker

Haakon Dahlstrøm: Et utvalg av sangomtaler fra Krigsropet

Ivar Welle: Kirkens historie

Tobias Salmelid: Lundes sang og salmeleksikon
Joh. M. Wisløff: Hovedverker av den kristne litteratur. Fra Svensk kirke og kristenliv

DigitaltMuseum

Nb.no