Denne høsten har jeg to ganger møtt en påstand om at det er lite eller ingen hjelp å finne i det lavkirkelige kirkesyn, når menigheter skal organiseres. Og det av sentrale medarbeidere i Misjonssambandet (NLM)!
Første gang var på en intern, men ikke lukket, samling. Her ble det hevde at NLM ikke har noe å bidra med, med sitt lavkirkelige syn, når det gjelder å gi hjelp til nasjonale kirker med å organisere seg. Den andre gangen var i et innlegg på Facebook 03.11.23 av Endre Stene. Her la han ut en lenke til sin nye mastergrad (gratulerer!). Denne har jeg enda ikke hatt kapasitet til å lese. I introen skriver han imidlertid følgende: «For noen år siden ble jeg forsamlingsleder i en misjonssambandsforsamling. Da ble jeg tvunget til å forholde meg til menighetsteologiske problemstillinger (ekklesiologi). Jeg erfarte snart at det var lite hjelp å hente i min egen tradisjon.»
Endre og jeg har stått sammen i mange saker i NLM, ikke minst når det gjelder bibelsyn. Samtidig har vi hatt ulikt ståsted når det gjelder kirkesyn. Slik jeg oppfatter han, har han et «markert frikirkesyn», mens jeg nok kommer inn under det Endre kaller for «den radikale lekmannsbevegelse». Kort tid etter at NLM ble stiftet i 1891, ble ulike kirkesyn årsak til en dramatisk splittelse, kalt ordinasjonsstriden. Det store flertallet av NLMs misjonærer i Kina, ønsket en kirkeordning og liturgi tilsvarende Den norske kirke i de nye menighetene i Kina. De ønsket også ordinasjon av de mannlige misjonærene. Dette var et overveldende flertall av lekfolket i Norge imot. De ville ha minst mulig faste former og ingen ordinasjon. Striden endte i 1901 med at omtrent halve misjonærflokken sa opp sin stilling, og de fleste av dem gikk over i Misjonsselskapet.
Senere var det et lite mindretall i NLM som tenkte frikirkelig, mens det store flertallet fulgte hovedtrekkene i Ludvig Hopes kirketenkning, som Endre Stenes masteroppgave er en analyse av. Senere var flere sentrale ledere i NLM markerte i sin veiledning om dette, med tilslutning til hovedtrekkene i Hopes syn. Det er nok å nevne navn som Tormod Vågen, Steinar Hunnestad, Oscar Handeland, Jon Kvalbein og Josef Tungland.
Like før årtusenskiftet, skjedde en nyorientering i NLM. Da ble det fra sentralt hold åpnet for impulser fra amerikanske kirkevekstmenigheter. Arne Helge Teigen som har vært Endre Stenes veileder for mastergraden, skriver i en Facebook kommentar under Endre Stenes innlegg: «De siste tjue årene (og før det) er praksis i lavkirkelige kretser preget av at man temmelig pragmatisk og selektivt plukker fra amerikanske kirke-bevegelser. Det har bidratt til fragmentering i norsk kristenhet, bestemt av diverse teologiske og kirkelige preferanser og ditto amerikanske kirker eller bevegelser.»
Samtidig som det ble åpnet vide dører for disse impulser, ble det nesten slutt på profilforedrag og bibeltimer om NLMs opprinnelige kirkesyn. Jeg er redd for at dette har ført til at den siste generasjon misjonsvenner mer eller mindre er fremmed for det radikale lekmannssynet, der forkynnelse er hovedsaken og der vekkelse, det allmenne prestedømme og nådegavenes frie løp er sentrale deler. Jeg håper jeg tar feil, men jeg frykter for at noe vesentlig «er blitt borte på veien».
Endre Stene skriver at det var lite å hente som forsamlingsleder hos det radikale lekfolket. Det stemmer nok med hans frikirkesyn. Selv finner jeg veldig mye hjelp i dette radikale kirkesynet. Jeg vokste opp i en forsamling på bedehuset på Jørpeland. Her hadde de fleste misjonsorganisasjoner sine møter. De fleste NLMere gikk sjelden og aldri i gudstjenestene i Den norske kirke (DNK). De hadde sin åndelige heim på bedehuset, med forkynnelse og nattverd i De helliges samfunn.
Etter hvert som bånda mellom DNK og staten ble løsere og til slutt også brutt, og DNK ble liberal i vedtaks form, var det naturlig også å starte med konfirmasjon og dåp på bedehuset. Prinsipielt kunne dette skjedd mye tidligere. Men da dette skjedde kom det fram det jeg har kalt en mindreverdighetsfølelse for arbeidet på bedehuset. Da var det plutselig mange som mente at vi ikke kunne drive som før. Nå måtte vi bli frikirke med faste former og liturgier, og hierarkiske strukturer, var de nye toner. Mange av disse var sterkt påvirket av megakirker i USA, noe som burde vært helt fremmed for bedehusfolket.
Jeg er veldig takknemlig for at vi får samle mye folk på søndag formiddagsmøtene i mange av bedehusene våre. Det er en stor oppmuntring å komme rundt på ulike bedehus og møte folk i alle generasjoner. Her får vi ikke minst nå mange i generasjonen(e) under 50 år, noen som vi har hatt vanskelig å nå i vår vanlige virksomhet. Det er flott at de unge familiene vil ha både forkynnelse, nattverd, dåp og konfirmasjon på bedehuset.
Samtidig må vi ikke bli historieløse. Vi har vårt kall i NLM, som en vekkelsesbevegelse i Norge og på misjonsmarken – «Verden for Kristus». På Hans Nielsen Hauge sin tid, var gudstjenesten søndag formiddag stort sett den eneste samlingen om Guds ord. Og der var presten «pytt og panne». Da vekkelsen brøt på, ble nådegavene frigjort og vekkelsesfolket innså at det er for lite å samles kun søndag formiddag. Vi trenger mere mat!
Vekkelsen og den åndelige
matlyst kan ikke noen mennesker produsere. Det er et verk av Guds ord ved Den
Hellige Ånd. Det underet kan skje også i vår tid. For Gud er den samme.
Menneskene er de samme syndere som før. Den Hellige Ånd er den samme. Om dette
underet skjer, tror jeg det vil vise seg at idealene fra den radikale
lekmannsbevegelse vil stå seg godt.
2 kommentarer:
Takk for interesse for temaet Ove. Men jeg opplever din kommentar ikke fanger opp anliggendet mitt, og at den står i fare for å tillegge meg en posisjon jeg ikke har. Etter min vurdering skapes det også en konflikt mellom ytre rammer og indre åndelig liv som jeg ikke kan se er forankret verken i Bibelen eller kirkehistorien.
Du skriver at jeg skrev "at det var lite å hente som forsamlingsleder hos det radikale lekfolket". Det var ikke dette jeg prøvde å si. Utsagnet du viser til var knyttet til menighetsteologi, og det er i denne konteksten det jeg skriver må leses. For som et "barn" av denne bevegelsen har jeg både hentet, og henter mye. Men poenget mitt var: Som forsamlingsleder måtte jeg arbeide med spørsmål om ledelse, myndighet og ansvar for "flokken". I dette opplevde jeg at min tradisjon gav lite svar. Tvert imot syntes jeg å se at den faktisk tilslører det Bibelen sier om disse spørsmålene. Det tvang meg til å søke i andre tradisjoner enn den radikalt lavkirkelige for å finne hjelp i tenkningen.
Du skriver også at jeg har at "markert frikirkesyn". Jeg vet ikke helt hva du mener med det. Men jeg forstår ikke meg selv som en som har et "markert frikirkesyn". For meg er problemstillingen langt mer kompleks enn en slik forenklet merkelapp uttrykker.
Jeg skal forsøke å gjøre min posisjon klar: Jeg mener å se at dagens lekmannsbevegelse er i ei bakevje. Det handler ikke bare om menighetstenkning, men også om åndsliv, forkynnelse og tenkning generelt. Jeg vet ikke hvor veien går for denne bevegelsen, men jeg tror den står overfor en krise. Mitt anliggende er å forsøke å forstå hvorfor vi har havnet der vi har. Først da tror jeg det er mulig å finne en vei videre.
Og skal vi finne ut hvor vi i "den radikale lekmannsbevegelsen" kommer fra, er det naturlig å gå til Hope. Med avhandlingen har jeg forsøkt å forstå Hopes tenkning ut fra hans egne premisser, uten å tillegge ham verken hva hans motstander mente om ham, eller hva hans senere etterfølgere mener at han mener. Min observasjon etter en slik analyse er at tenkningen hans har blitt dels misforstått og dels misbrukt. Det er selvsagt en konklusjon det går an å være uenig i. Men en slik uenighet bør i alle fall baseres på kritikk av min analyse.
Og la meg presisere: Poenget med avhandlingen var ikke å ta et oppgjør med Hope i seg selv, men heller å ta hans tenkning på alvor. Og konsekvensen av det vil etter mine begreper være å løfte fram nødvendigheten av en levende relasjon med Gud som den grunnleggende "arven fra Hope" som bedehusbevegelsen trenger om den i det hele tatt skal overleve.
Hope var ingen museumsvokter. Det burde heller ikke vi være
Legg inn en kommentar