Daniel Bore fra Klepp var en av de første omreisende emissærer på Jæren. Han forkynte Guds ord i hele Rogaland i 60 år.
Med ei så lang fartstid, vant Daniel Bore seg mange venner over hele Rogaland. Dette fikk et spesielt utslag i Egersund. Daniel hadde ofte vært i denne byen og talt misjonens sak. I 1880 var har blitt nesten 80 år gammel. På Egersund middelskole var det noen ivrige jenter som gjorde en innsats for å støtte misjonens sak. Misjonsbladet til Det Norske Misjonsselskap (NMS), Missionstidende, kunne kvittere følgende: «Pikebarn ved Egersund middelskole kr.100» til misjonen.
Med denne meldingen fulgte også et helt spesielt ønske fra pikene i Egersund. De ønsket at de hundre kronene som de hadde samlet inn, skulle gå til å «kjøpe løs et slavebarn». Og de var enda mer detaljert i sine ønsker. Det frikjøpte slavebarnet ønsket de skulle få navnet Daniel Bore!
Gammel presteslekt
Daniel ble født på Bore på Klepp sommeren 1802. Han ble døpt 15. august samme året. Faren hans het Lars Tollaksen Bore og var bonde og av gammel bondeslekt. Mor hans het Fredrikke Severine Danielsdatter Schive, og var av ei stor presteslekt med røtter tilbake til Skive i Danmark.
Ei av oldemødrene til Daniel Bore het Sara Abrahamsdatter. Hun var jøde og født i Fredericia i Danmark. Da Sara var ungdom, ble hun en kristen og hverken foreldrenes trusler eller bønner kunne få henne til å fornekte troen på Jesus. Hun rømte derfor heimefra. Det som skjedde kom dronning Lovise av Danmark for øre. Hun tok seg av Sara og betalte for at hun skulle få undervisning og oppdragelse i stiftsprost Lodberg sin heim. Da hun ble døpt, tok hun i tillegg navn Lovise, etter dronningen.
Det var også dronningen som kostet bryllupet, da Sara Lovise ble gift med Claus Brodersen i 1719. Han var sogneprest i Holme, og døde i 1755. Etter at Claus døde, flyttet Sara Lovise til Mandal, hvor hun eide et hus i nærheten av kirken. Sara Lovise hadde en datter som ble gift med sognepresten i Søgne, Daniel Schive. Datteren het Anne Marie Brodersen. Den yngste av barna til Anne Marie og Daniel, het Fredrikke Severine. I heimen ble hun kalt for Severa.
Severa sin far het altså Daniel Sørensen Schive og han tok teologi ved Universitet i København. Etter eksamen var han først kapellan hos sin far, som var prest i Bjelland i indre Agder. Deretter var han kapellan og sogneprest i Søgne fra 1734-1769. Daniel Schive var tredje generasjon Schive-prest i Agder. Daniels første kone ble psykisk syk og druknet seg i ei elv. Den andre kona ble mormor til Daniel Bore og het altså Anne Marie Brodersen. I første ekteskap hadde Daniel Schive tre barn, mens han fikk ni barn med sin andre kone.
Da Daniel Schive døde i 1769, ble Severa plassert i fosterheim hos en morbror som var prest i Klepp. På prestegarden hadde de en dreng som het Lars Bore, og han og Severa ble forelsket. Dette var fosterforeldrene sterkt imot. Når Lars var i militære og sendte kjærlighetsbrev til Severa, nådde de aldri fram. Brevene ble gjemt av fosterforeldrene. Da Lars var ferdig i militære, hadde prestefamilien Christian Brodersen flyttet fra Klepp til Jelsa i Ryfylke. Severa ble med på flyttelasset, og fikk arbeid hos general Fasting på Foldøy. Kontakten mellom Severa og Lars Bore ble imidlertid ikke brutt. De ble senere gift og bosatte seg som bønder på Bore.
Bonde på Bore
Daniel Bore vokste opp på foreldrenes gard bruk 3 på Bore i Klepp. Han var barn nummer fire og eneste sønn, i en søskenflokk på fem. Han var dermed odelsgutt, og overtok garden etter foreldrene i 1822. Året etter ble han gift med Malena Taletta Larsdatter Ølberg, som var ett år yngre enn Daniel. Vielsen sto 25. mars 1823. Malena Taletta og Daniel fikk åtte barn, tre sønner og fem døtre, som alle vokste opp. En av sønnene emigrerte til Amerika. Her falt han i borgerkrigen.
Malena Taletta og Daniel Bore fikk et langt liv sammen. I 1860 valgte de å dele garden i to. De fortsatte selv å drive hovedbruket, mens eldste sønnen Daniel, fikk det utskilte bruket, bruk 4. I 1872 overlot de garden til den yngste sønnen som het Lars, og skrev folgekontrakt med ham. Lars var ugift, og ble etter hvert psyksisk syk. Han solgte derfor garden i 1890, like før foreldrene døde. I tillegg til å være bonde og emissær, deltok også Daniel Bore i kommunalt styre og stell. Han var også aktivt med i avholdsbevegelsen.
Etter å ha feiret både sølvbryllup og gullbryllup, kom til slutt dagen da de fikk flytte høyere opp. Malena Taletta døde 8. august 1891etter 68 års ekteskap. Gamle pilgrim Daniel Bore overlevde kona med tre år. Søndag 5. august 1894 gikk Daniel til en nabo for å få hjelp til å skrive et brev til noen venner i Ryfylke, som han nylig hadde besøkt. Nå ville han sende dem en hilsen og en takk for sist. Vel framme hos naboen, satte han seg i en gyngestol klar til å diktere Ryfylke-brevet. Plutselig fikk han trekninger i ansiktet og falt livløs om. Naboen fikk tilkalt hjelp og de bar Daniel heim i gyngestolen. Etter en halv time måtte de konstatere at Daniel Bore var død. Han hadde kommet hjem, slik han så ofte minnet om på sine møter. Begravelsen skjedde lørdag 11. august 1894.
Fritids emissær
Jeg vet ikke når Daniel Bore ble frelst. Mye taler for at han ble omvendt som ungdom gjennom den haugianske vekkelse. Han hadde tidlig kontakt med Haugevenner. Han var blant annet på besøk hos haugianerhøvding John Haugvaldstad, sammen med predikanten Svend Dybing fra Heskestad.
Daniel kjente på et kall til å vitne om sin Frelser, og en gang på 1830-tallet var han ute på sin første tur med Guds ord. Han var en forsiktig mann, og ville nødig støte dem som var motstandere av lekmannsforkynnelsen. Han la derfor vekt på å ha god kontakt med prestene. En gang var han taler på et misjonsmøte i Time skolestue. Da han skulle tale, ble han oppfordret til å gå fram til kateteret, men det nektet han. Han vill tale fra pulten hvor han satt. «Kateteret er for prester og skolemestre», var Daniels begrunnelse.
De første 30 årene av sin forkynnervirksomhet, reiste Daniel Bore fritt. Noen ganger ble han engasjert av en av de kristne organisasjonene, men han ble ikke fast ansatt før han var en gammel mann. På møtene leste han ofte en preken og føyet i etterkant til noen egne tanker og formaninger. Han kunne mange bibelvers og salmevers utenat, og disse ble flittig sitert. Daniel var ingen stortaler, men han hadde et varmt vitnesbyrd og folk ble fengslet av det de hørte og ble glade i Pilgrimmen, som han selv kalte seg for. Han talte på dialekt uten å knote, og ble karakterisert som en hjertegod og litt barnslig mann med en skjelvende stemme.
Virkefeltet hans var i hovedsak fra Haugalandet i nord til Flekkefjord i sør. Han var ofte i Ryfylke, og var en velkommen gjest også i Strand og på Jørpeland. Ofte brøt det ut vekkelser, blant annet var det en større vekkelse i Gjesdal i 1840 årene. Det var få bedehus på den tiden, så møtene var oftest i heimer eller på skolehus.
Daniel Bore hadde en favoritt tekst som han nesten alltid brukte på sine møter. Det var fra Sakarias kapittel 3 om ypperstepresten Josva som sto anklaget av djevelen overfor Gud. Der fikk Josva høre herlige ord forkynt: «Ta de skitne klærne av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær.» (Sak 3:4)
En gang han var i Egersund, var lærer Br. P. Mugaas til stede. Han fortalte at Daniel Bore under møtet preket seg varm og kastet trøya og sto da i sin vakre «spødatrøye». Mugaas husket lite fra talen, men en setning fra Bore brant seg fast i minnet: «Jesus ropte bare en gang på Lasarus før han kom ut, men han måtte rope mange ganger på Daniel Bore før han kom.»
Han hadde ofte en lun kommentar klar, i ulike situasjoner han kom opp i. En gang var det en auksjon på et skipsvrak på Bore. En nabobonde fikk sikret seg et helt lass med tømmer og møtte Daniel på vei heim. Da kom det stille fra predikanten: «Å du, et helt lass med brenne. Du går på vrag-aksjon – å eg går her å venta på han far i himmedl.» En annen gang var han på Finnøy og talte. Her traff han et forelsket og nyforlovet par. Daniel var fornøyd med det han så, og kommenterte: «Ein brand kann ikkje brenna; men naar dei er tvo so gløest dei.»
Ansatt i NMS
Da han hadde reist frivillig som forkynner i 25 år og var blitt 57 år gammel, tok han mot til seg og søkte om å bli ansatt som emissær i NMS. Dette var i 1859. Stemningen i kretsstyret for NMS i Rogaland var ikke bare positiv til Daniel Bore sin søknad. Kanskje var det nettopp alderen som gjorde styremedlemmene reservert. Svaret han fikk fra styret var derimot underlig. Styret svarte at våronna sto for tur og at det derfor var ei ulagelig tid å reise.
Seks år senere, var det imidlertid skjedd en endring i styrets syn på å ansette Daniel. I 1865 fikk han ansettelse, selv om han da var blitt 63 år gammel. Daniel Bore fikk god inngang blant misjonsfolket i NMS, og ble i årsmeldinger omtalt som «vår kjære trofast gamle Daniel Bore». Da han startet som ansatt forkynner, utarbeidet styret for første gang en instruks for sine emissærer. Den var slik:
1. Emissæren skulle melde
seg til sognepresten og i samråd med ham legge plan for besøket.
2. Møtene begynnes med
sang og bønn, tekst for en kort tale tas fra bibelen, deretter gis
etterretninger fra misjonsmarken eller leses fra et om misjonen handlede
skrift. Møtet sluttes med bønn.
3. Pengeinnsamling og
innskrivning av nye medlemmer iakttas.
4. Ved stiftelse av en ny
forening sørges for at det velges styre for samme, og at det anbefales å
anskaffe protokoll til styrets forhandlinger og til antegnelse av nye
medlemmer.
5. De bidrag som kommer
inn ved møtene, overleveres av emissæren til foreningens kasserer.
6. Etter endt reise meddeles emissæren en passende reiseberetning, samt oppgaver over antallet av nye medlemmer.
I starten av hans ansettelsesforhold var lønna 30 skilling per dag (ca. 1 krone) Senere økte lønna til 2 kroner dagen. I 1876 kom det opp et forslag fra et kretsstyremedlem om at Daniel Bore (74) nå måtte reise gratis på grunn av sin høye alder. Dette ble avvist av flertallet i styret, men kom nok Daniel for øret. For nest år tilbød han seg å reise for 4 kroner for uka. Styret takket ham hjertelig, men svarte at de ikke lenger hadde mot til å sende han ut, siden han nå var blitt 75 år gammel. Daniel aksepterte dette, men fortsatte å reise uten lønn til han var passert 90 år.
I 1885 var en ung middelskoleelev fra Sokndal ute og gikk i Egersunds gater. Plutselig kom en gammel mann bort til han, tok han i trøya og sa: «Du, Gud har bruk for deg.» Like snart som han kom, forsvant den gamle mannen igjen. Det var lekpredikant Daniel Bore, men det fikk ikke ungdommen Johan Albert Skordal vite før senere. Denne hendelsen ble så alvorlig for Johan Albert, at han gikk rett heim og ba til Gud. Han kjente seg som en stor synder, men opplevde å bli satt i frihet. Denne dagen kom Johan Albert gjennom til bevisst liv i Gud. Senere ble Skordal misjonær for Kinamisjonen, og fikk døpe den første kineser vunnet ved Kinamisjonens arbeid. Han døde i Kina i 1896, kun 28 år gammel. I en hilsen skrev han dette om den gamle mannen som fikk bety så mye for ham: «Gamle Daniel Bore fra Jæderen og jeg skal blive glade ved at mødes hos Jesus og erindre vort korte samvær fra den tid.»
Daniel møtte fast på kretsens stormøter. I 1887 reiste han på kretsmøtet i Ølen, selv om han var blitt 85 år gammel. I et referat fra kretsmøtet som sto i Lister og Mandal Amtstidende 28. juli 1887 kan vi lese: «Mandag aften holdt den snart 85-årige Daniel Bore fra Jæren oppbyggelse i en overordentlig fin og lun bjørkelid, hvor det var reist en pen talerstol. Han talte over den 116. salme. Hvor det er underlig, ja gripende, å se den skjelvende lille olding søke å fremlegge livets og dødens vei for sine medmennesker. Det gjør et eiendommelig inntrykk å se og høre slike gamle folk, som bokstavelig er grånet i Herrens tjeneste. Se dem på sine gamle dager fulle av barnlig glede og livshåp. Kun ventende med frimodig og ydmyk lengsel på å få heimlov. Hvilken forskjell på slike, og disse vrange gamle menn og kvinner hvem ingen og ingenting er tilpass, men de er seg selv og andre en byrde.»
Etter at Daniel Bore passerte 90 år, minket det av med hans reisevirksomhet. Nå tok han kun møter i nærheten av heimen på Bore. Etter at Daniel døde 5. august 1894, skrev redaktør Lars Oftedal i Stavanger Aftenblad et fint minneord om emissæren. Her fortalte han at Daniel kom lite ut de siste årene, så derfor laget han sko-pinner, som han delte ut til venner og kjente. Oftedal skriver også at han var sammen med Bore på noen møter året før han døde. Oftedal forteller at han «vederkvægedes usigelig ved hans barnlige tro og brændende kjærlighed». Vider skriver Oftedal at «omkvedet i all hans tale var å komme hjem. Hjemmet var alltid i hans tanker. Det talte han om, det sang han om. Det higet og lengtet han etter. Nå har han nådd det. Gud være lovet.»
Lars Oftedal avslutter
minneordet, skrevet 3-4 år etter Oftedals bekjennelse i Petrikirken: «La det
for oss alle som kjente ham og elsket ham, være et varsku og minne oss om å ha
lampen tent. En spore til å følges ad og løpe fort, slik at vi kan deilig krone
få og møtes med gamle Daniel i de frelstes tal.»
Kilder
Birger Lindanger: Klepp 2
(1987)
Emil Birkeli: Liv i vekst
NMS Stavanger krets 1846-1946 (1946)
Erling Brunes: Klepp
gards- og ættesoge (1995)
Hallvard Nordås: Bygda
Vår (1996)
Johan Veka: Glytt frå
kristenlivet i Rogaland (1952)
Laurits Nielsens samlede
verker 15 (1918)
Oluf A. Løwold: Fra
Jæderen: Gammelt og Nyt (1888)
Søren Seland: Søren
Schive (1976)
aftenbladet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Digitalarkivet.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar