Oscar Handeland var Misjonssambandets første store historiker. Han skildret misjonshistorien på en mesterlig måte, og samtidig var han en profilert talsmann for det frie lekmannsarbeidet.
Ettermiddagen lørdag 3. januar 1914 ankom en ungdom fra Sørlandet til hovedstaden for første gang. Her ble han møtt av en tidligere skolekamerat som skulle vise han vei. Målet hans var Kinamisjonens (NLM) nye skolesenter på Sinsen, men der var det ikke plass til han denne lørdagen. Kameraten tok han derfor med til misjonens hovedkontor i Karl Johans gate 7, hvor Kinamisjonen leide lokaler mens de ventet på å få kjøpt noe permanent. Her skulle ungdommen få overnatte på et kontor.
Etter ei god natt på kontoret i Karl Johansgate, gikk de to kameratene til Calmeyergatens misjonshus søndag formiddag, hvor de hørt den kjente predikanten Ludvig Hope forkynne Guds ord. Lite visste ungdommen da, at han snart skulle bli en nær medarbeider til Hope. Da møtet var ferdig, var det endelig tid for å sette kursen mot Sinsen og Kinamisjonens nye skole, Fjellhaug. Årsaken til plassmangelen denne helga, var at det nye misjonsskolebygget på Fjellhaug skulle innvies søndag kveld, og mange tilreisende gjester fylte skolens internat.
Det ble en stor festkveld på Fjellhaug søndag kveld 4. januar. Ungdommen fra Sørlandet, som het Oscar Handeland, merket seg en spesiell ting denne kvelden, som varmet hans hjerte ekstra. Ei stor gruppe emissærer fra hele landet var innbudt til innvielsesfesten. Her traff han for første gang den kjente forkynneren fra Rogaland, Sven Foldøen, og mange andre mer og mindre profilerte Herrens sendebud. Handeland mente at forbundsstyret (hovedstyret) hadde gjort et klokt valg med å invitere emissærene, for disse var helt sentrale i misjonens heimearbeid.
Fjellhaug og NLMs hovedkontor i Oslo, skulle bli Oscar Handelands arbeidsplass hele hans yrkesaktive liv. Han var en stille og beskjeden kar, som først og fremst markerte seg med sin gode penn. Handeland skrev veldig lite om seg selv, og gav nesten aldri intervjuer der han selv var i sentrum. Jeg har bare funnet ett slikt intervju gjort etter at kona var død, og i det presiserte han tydelig at han stilte opp for å hedre sin kone!
Oppvekst i Åseral
I 1873 var en prest i ferd med å bli landskjent. Presten var ansatt som stiftskapellan i Agder og Rogaland, noe som betydde at han vikarierte som prest på ulike steder og som oftest i korte perioder. Hvor han kom, brøt det ut vekkelser. Lars Oftedal var like mye vekkelsespredikant som prest. Like før nyttår 1873/74 ble han sendt til Åseral på et en måneds vikariat.
Oftedal skulle ha sin første gudstjeneste i Åseral første nyttårsdag 1874. En stor flokk gikk sammen med presten på veien mot kirken. Underveis gjorde følget et stopp, for presten ble bedt om å besøke et sykt barn. Da han kom ut fra sykebesøket, var det samlet en veldig stor flokk utenfor huset, og Oftedal ble overveldet. Han sto på steintrappa og så ut over folket, og plutselig stemte han i sangen «Om noen meg nå spørre vil om grunn til salighet, Og om det hører mere til Som man bør have med Foruten Jesu sår og blod, Som han for verden flyte lot, Jeg svarer med et freidig mot: Min grunn er Jesu blod». Tett innved trappa sto en ufrelst 21 år gammel ungdom fra Handeland i Åseral. Ungdommen het Bjørulf Olsen, og mens han lyttet til Oftedal sin sang, ble han vakt og fikk han ta imot Jesus som sin frelser. Bjørulf fikk følge med mange sambygdinger i vekkelsen som gikk over bygda den måneden Lars Oftedal var i bygda.
Oftedal var preget av den svenske forkynneren C. O. Rosenius sin frigjørende forkynnelse, og denne frigjørende vekkelsen satte sitt preg på bygda. Det fulgte flere mindre vekkelser fram mot århundreskiftet. Den største kom med emissæren Gunnar Birkeland i 1896. Birkeland bodde i heimen til Bjørulf Handeland og denne vekkelsen satte dype spor i familien på Handeland. En ny stor vekkelse gikk over Åseral i 1903, med Johan Gjærdal som predikant.
Bjørulf ble gift med Anna Andreasdatter Telhaug fra Eiken den 30. juni 1880. Bruden var 22 år og brudgommen 28, og de stiftet en kristen heim på Handeland. I tillegg til å være bonde, var Bjørulf også lærer i bygda. Han var også en av lederne i kristenflokken, og tok ofte imot emissærer som trengte overnatting. De neste 17 årene fikk Anna og Bjørulf seks barn: Torborg (f.1881), Olav (f.1883), Andreas (f.1885), Oskar (f.1890), Knut (f.1894) og Kari (f.1897). Handeland var en av de største gardene i Åseral, og drev både med kyr, sauer og geiter. Bjørulf avviklet nokså tidlig geitebruket, og konsentrerte driften om sauer og kyr.
14. april 1890 var det stor glede på Handeland. Da fødte Anna en frisk gutt, fem år etter forrige fødsel. Gutten ble døpt i Åseral kirke 11. mai og hadde da fått navnet Oskar. Senere skrev de navnet hans med c, Oscar. Oscar måtte tidlig delta i arbeidet på garden, og åtte somre på rad var han gjeter for faren. Han trøstet seg med at han fikk gjete på heimebruket. Mange av hans jevnaldrende måtte på ukjente garder for å få arbeid. Dette var i perioden 1900-1908. Om vinteren var Oscar en ivrig rypejeger med snare.
Oscar Handeland skildret senere i livet, hvordan han mintes barndommens våningshus. Han fortalte at det langs den ene langveggen sto ei seng i hvert hjørne og mellom dem et matskap. Fargene på skapet var sterke, mens vegger og tak var gulfarget. Gulvet derimot var trefarget. På motsatt langvegg var det to vindu. I det ene hjørnet av denne langveggen sto et bord med benker rundt. Plassen nærmest vinduet kalte de for høysetet, og her satt taleren når det var møte i stua. Ellers var det ei hylle på veggen og i det siste hjørnet sto ovnen. Bokhylla var den største i bygda, siden far hans var lærer. Huset ble ombygd i 1907.
Selv om bokhylla i heimen på Handeland var rikholdig, tok det lang tid før Oscar lærte å lese. Leselysten kom etter at far hans hadde fortalt mange spennende bibelhistorier. Sterkest inntrykk på Oscar gjorde fortellingen om Josef og brødrene hans. En dag Oscar satt og bladde i boka «Pilegrims Vandring», ropte han plutselig til mor si: «Nå kan jeg lese!» Da hadde bokstavene endelig formet seg til ord og han forsto hva som var skrevet. Etter denne hendelsen, leste Oscar alt han kom over. I 1901 fikk far hans og to andre tak i Snorre Sturlasons «Heimskringla». Denne boka kastet også Oscar seg over, og leste den flere ganger som 11-åring. Den var nok med og tente interessen hans for historie.
Heimen til Anna og Bjørulf var preget av deres kristne tro. Som nevnt fortalt Bjørulf ofte fra bibelhistorien til barna sine. Heimen deres hadde titt besøk av emissærer fra både Indremisjonen, NMS og etter hvert fra Kinamisjonen. I 1901 ble det stiftet en forening for Kinamisjonen og Bjørulf ble en sentral leder. Han møtte allerede året etter, som utsending til kretsmøtet for Agder krets av Kinamisjonen. Oscar fortalte selv at han fikk en viktig lærdom med fra heimen. Denne lærdommen var at Bibelen sa hva som er sant og rett og at Skriften dermed er den faste ledestjernen.
Til Oslo via Hardanger
Oscar Handeland ble konfirmert i Åseral kirke 1. oktober 1905. Det var 35 konfirmanter i hans kull, og av disse fikk to karakteren «utmerket godt minus». Dette var topp karakter på dette kullet, og Oscar var en av de to som fikk denne karakteren. Etter konfirmasjonen fortsatte han å arbeide på heimegarden, fram til 1908. Da skjedde noe som skulle få avgjørende betydning for ungdommen fra Åseral.
På Framnes ved Norheimsund, drev Kinamisjonen et skolesenter. Her utdannet organisasjonen sine misjonærer, det var kurs for emissærer og Ungdomsskole (Folkehøgskole) for ungdom. Johannes Brandtzæg var rektor og strateg. Organisasjonens hovedkontor lå også på Framnes. Den lese- og læreglade ungdommen fra Åseral fikk høre om denne skolen, og sendte sin søknad. Høsten 1908 var han klar til oppstart på Ungdomsskolen. Etter to skoleår på Ungdomsskolen, var han usikker på veien videre. Ville Gud at han skulle bli misjonær? Han valgt derfor å søke på Misjonsskolen, og fikk plass der i 1910. I løpet av de kommende to skoleårene, ble misjonens ledelse oppmerksom på Oscar, og ønsket at han skulle ha sin tjeneste i Norge.
Arbeidsbelastningen var stor for generalsekretær Johannes Brandtzæg. Han var rektor på Framnes, general for Kinamisjonen og redaktør for organisasjonens blad «Kineseren». Fra januar 1912 ble Oscar Handeland ansatt som redaksjonssekretær for «Kineseren» og assisterende generalsekretær, kun 22 år gammel. Denne ansettelsen innebar at Handeland ble boende på Framnes ett år til, men i 1913 flyttet han sammen med hovedkontoret og skolen til Bergen. Det var for upraktisk for organisasjonen å ha hovedkontoret i Hardanger. Heller ikke Bergen var noe blivende sted, så fra januar 1914 var hovedkontoret og skolene på plass i Oslo. Skolene på Fjellhaug på Sinsen, mens hovedkontoret etter hvert fikk sin plassering i Grensen 19 i Oslo sentrum. Oscar Handeland ble boende på Sinsen, og hadde sitt arbeid på begge disse stedene.
Langt liv med penn
Dermed var Oscar Handeland landet der han skulle bli resten av sitt liv. Fra skoleåret 1915 var han ansatt på Fjellhaug, som lærer i kirke- og misjonshistorie. Dette faget underviste han i helt fram til 1959. Handeland var særdeles grundig og nøyaktig som historiker, og fikk etter hvert stor innsikt i norsk misjonshistorie og framveksten av lekmannsarbeidet, men også i internasjonalt misjonsarbeid.
Som generalsekretærens assistent, fikk Handeland etter hvert mange ulike oppdrag. Hans hovedoppgave var å redigere og å skrive i «Kineseren». Brandtzæg ble stående som redaktør for bladet fram til 1929, men det var Handeland som ordnet det meste av stoffet. «Kineseren» hadde i 1914 et opplag på 9.000 og gikk da over fra å komme ut annen hver uke til en gang per uke. «Kineseren» var et blad beregnet til misjonsinformasjon og oppbyggelse. Det var ikke tillat med debattinnlegg.
Fram mot generalforsamlingen i 1921, ble det vurdert om Kinamisjonen burde ha to blad. Et blad som nåværende «Kineseren» og et som åpnet for debattinnlegg. I den forbindelse ble bladet «Kristelig Dagblad» i Trondheim kjøpt, og Handeland ble medredaktør. Generalforsamlingen vedtok imidlertid å beholde kun ett blad, «Kineseren», men at bladet skulle fornyes og blant annet gå over til avisformat. «Kristelig Folkeblad» ble organ for Trøndelag krets. Abonnementstallet økte til 14 000 i 1921. I 1929 overtok Oscar Handeland formelt som redaktør av «Kineseren», og hadde denne oppgaven fram til 30. juni 1936. Da overtok en skald fra Høland, med røtter fra Bjerkreim, Trygve Bjerkrheim.
Handeland fikk mange ulike oppgaver delegert fra Brandtzæg. I 1917 dro han og Lars Berg til Hylestad i Setesdal, med tanke på å kjøpe en eiendom hvor det var ønskelig å starte en Ungdomsskole for Kinamisjonen i Agder. Det ble ingen handel på Hylestad, men ikke lenge etter kjøpte kretsen en eiendom i Kvås, og startet med Ungdomsskole der i 1921. Dette året vedtok Kinamisjonen å ikke være med på de såkalte Geilomøtene. Geilomøtene var en årlig samling for sentrale ledere i de ulike misjonsorganisasjonene. Det var ulike synspunkt i Kinamisjonen om hvorvidt en skulle delta eller ikke. Handeland var en markert motstander, og han arbeidet målbevisst for sitt syn. Fra 1921 ble det altså vedtatt at NLM ikke lenger skulle være med på disse møtene.
Debatten om kvinners valgbarhet til GF, var en gjenganger også på den tiden. Oscar Handeland var helt klar i sin tale. Guds ord la hyrde- og læreansvaret på menn, og siden GF er NLMs øverste organ også i læresaker, var han imot at kvinner skulle få stemmerett. Før GF i 1948 var han med i en komite som skulle utrede saken. Han, Brynjulf P. Mugaas og Nils Belland ønsket ingen endring, mens Enok Osnes og Knut Rettedal var for å åpne GF for kvinners stemmerett. Det ble ingen endring i 1949. Saken kom opp igjen til GF i 1958. Denne gang gikk flertallet med Tormod Vågen og Øivind Andersen i spissen, inn for å overføre lærespørsmål til Rådsmøtet og dermed åpne GF for kvinner. Handeland sto på sitt, og det ble ingen endring før lenge etter at han var død. Handeland var medlem av hovedstyret i NLM i perioden 1924-30.
Oscar Handeland fikk sitt første bokoppdrag til Kinamisjonens 25 års jubileum i 1916. Til dette jubileet skrev han ei lita bok med historisk tilbakeblikk på organisasjonens 25 første år. Boka fikk tittelen «25 aar». Sener kom et stort verk om Kinamisjonens 50 år i Norge og et historieskrift om NLM i Agder til deres 50 års jubileum. Boka fikk tittelen «Kristenliv på Agder». Hans største verk var trebinds serien «Vårløsning» og et verk på seks bind med omtale av sentrale internasjonale misjonsledere og misjonærer, som han kalte «Kongens budbærere». Han gav også ut noen biografier, blant annet om Ludvig Hope og Sigurd Odland. Til sammen gav han ut 23 bøker. Det var derfor ikke unaturlig at han ofte ble kalt for «pennens lekmannshøvding».
Utenom hans 23 bøker, var det artikler og redaksjon av «Kineseren» og senere tidsskriftet «Fast Grunn» som preget Handelands hverdag. Handeland hadde lenge tenkt på at lekfolket burde ha sitt eget tidsskrift med profilerte artikler på bibelens grunn og med røtter i det radikale lekfolket. Men tidsskriftet skulle ikke bare være for lekfolk. Handeland ønsket også solide teologiske artikler av fagfolk han hadde tillit til. Før han stiftet «Fast Grunn» sommeren 1948, hadde han derfor kontakt med Carl Fr. Wisløff og Andreas Seierstad. Disse støttet tanken om et slikt tidsskrift, og lovet å levere bidrag. Bladet ble en stor suksess og ble snart et viktig organ som talerør for konservativ bibelteologi og lekmannslinjen i norsk kristenliv. Handeland var redaktør for «Fast Grunn» i 13 år, og gav seg først som 71-åring i 1961.
Kinamisjonens viktigste forfatter første halvdel av 1900-tallet, var forkynneren Ludvig Hope. Han var en kunstner både på talerstolen og som forfatter, men han var ikke sterk språklig. På en privat samling i heimen til Johannes Brandtzæg i 1914, ble Hope og Handeland koplet sammen. Handeland ble en viktig støttespiller og rådgiver for Hope både språklig og teologisk. Det var ofte tett kontakt mellom de to, når Hope skrev sine foredrag og bøker.
Oscar Handeland hadde sine egne blader hvor han kunne fremme sine synspunkt. Det hendet imidlertid at han også sendte noen leserinnlegg og artikler til andre aviser. I Dagsposten 11. februar 1918 skrev han blant annet:
«Folk er blitt lei av det gamle evangelium, den gamle jevne hverdagskost, og så springer de hit og dit etter noe nytt; de nærer sin sjel med spissfindigheter – og blir et bytte for den første den best humbugmaker.»
Videre i samme artikkel: «Å du store Gud; den som kunne be så himmelen enda en gang kløvdes og kom ned til jord. Den som hadde åndsmakt til å tale sterke, saktmodige sanne ord til de åndelig forkomne folkemasser. Helst dem i byene, for de er mest forkomne, og de vet minst om sann kristendom!»
Det var hele tiden bibelens troverdighet og lekmannsarven som lå han på hjertet. Jeg har flere ganger hørt følgende sitert etter Handeland, men jeg har ikke fått det skriftlig bekreftet: «Vil du ødelegge misjonen, må du overlate styringen til misjonærene.» Med den kraftsalven, mente han ikke at det ikke fantes misjonærer som kunne styre Kinamisjonen. Uroen gjaldt nok heller at han var redd for misjonærene ville bli preget av et annet syn på vekkelses- og lekmannsarbeidet enn det som var organisasjonens rot.
Handeland var en mann med sterke meninger, men av få ord. I et minneord om han ble det sagt at: «Han var en mann av få ord, men dei var meisla ut i hans tanke og hjarta før han gav dei ut.» Og i begravelsen hans, falt disse ordene: «Handeland var ein tenar i Guds rike, som gjekk stilt og fint i dørene og tente sin Frelsar og dei vener som ber misjonen på sitt hjarta. Han elska misjonen og medarbeidarane.»
Familie og siste år
Handeland fortalte ikke mye om sitt privatliv. Han ble forlovet i 1917 med ei jente fra Mesna ved Lillehammer. 12. desember 1917 ble han gift med denne jenta, som het Gudrun Jørstad. Hun var datter av Thomas Hansen Jørstad som var stortingsmann i 1879-88. Han var også en periode en god venn med Bjørnstjerne Bjørnson. Svigermor til Oscar het Agnethe Traaseth. Agnethe og Thomas var levende kristne, men de var ikke såkalte «lesere».
Gudrun ble tidlig en kristen. Som ung leste hun fast i ei huspostille for si mormor som var haugianer. Selv fikk Gudrun mye hjelp av Rosenius sin andaktsbok «Husandaktsboken». I 1909 begynte hun som ambulerende lærer i husstell i Sør-Trøndelag. Da hun ble ansatt, gav hun klar beskjed om at hun ville starte hver dag med å lese dagens andakt av Rosenius for elevene sine. Hun fikk penger til å kjøpe ei slik bok og brukte den hver dag på alle kursene hun hadde i Trøndelag. Oscar sa om sin Gudrun i det nevnte intervjuet etter Gudruns død: «Hun var mi beste hjelp og mi sterkeste støtte i nesten ett halvt århundre. Og jeg lengter etter å møte henne igjen i det evige liv». Oscar og Gudrun fikk to barn, Bjarne (f.1919) og Astrid (f.1921). Oscar døde 1. september 1967 og ble dermed 77 år gammel.
Kilder
Birger Imislund: Glimt
fra min barndom (1957)
Erik Kjebekk: Misjon i
100 år (1996)
Fredrik Grøvan:
Lekmannsrøster fra Sørlandet (1949)
Fridtjov Birkeli: Norsk
Misjonsleksikon (1967)
Johannes Thorvaldsen:
Kristenliv i Østfold og Akershus (1964)
Misjonsskolen 1929-35
(1935)
Oscar Handeland: Det
Norske Lutherske kinamisjonsforbund gjennom 50 år (1941)
Oscar Handeland:
Kristenliv på Agder (1948)
Trygve Bjerkrheim m.fl.
Fjellhaug 50 år (1964)
Asbjørn Nordgård:
Prestelærer og lekmannshøvding. Dagen 15.01.1988
Egil Sjaastad:
Andrefiolinistene Dagen 18.08.2018
Ove Eikje: Leder og
historiker som preget lekmannsbevegelsen. Dagen 18.04.2005
Steinar Hunnestad:
Artikler om Oscar Handeland i Fast Grunn (nr.1/1962, 2/1965, 5/1967 og 6/1985)
Lokalhistoriewiki.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Digitalarkivet.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar