lørdag 28. mai 2022

Pontoppidan - bispen som preget Norge

Erik Pontoppidan (foto denstoredanske.lex.dk)

Få bøker i Norge har betydd så mye for kristen kunnskap og åndelig liv, som Erik Pontoppidans bok «Sannhet til gudfryktighet». Hvem var denne pietistiske biskop?

En liten guttegjeng sammen med en eldre ungdom, var på vei ned til elva i Århus. En av guttene hadde fått en lekebåt av ungdommen, og nå ville de prøve å segle båten på elva. Vel framme ved elva, gikk det imidlertid galt. Gutten med båten, som het Erik, var uheldig å gled og falt hodestups i elva. Den var omtrent tre meter dyp og strømmen var kraftig. Erik gikk rett til bunns.

Det gikk imidlertid ikke lenge før han kom opp igjen, og da klarte ungdommen å få tak i han og halt han i land. Erik var livløs, men med livreddende behandling kom han heldigvis til live igjen. Dette skulle ikke bli siste gang Erik Pontoppidan skulle være døden nær, men Gud holdt sin hånd over han, vitnet han selv da han var blitt godt voksen.

Urolig oppvekst

Elisa Sophie Spend og Ludvig Henriksen Pontoppidan var prestefolk i Århus i Danmark. Begge var av presteslekt, og Elisa Sophie var Ludvig sin andre kone. Hun var 25 år yngre enn sin mann. Ludvig hadde prester i slekta helt tilbake til 1500-tallet, og var nå stiftsprost og sokneprest i Domkirken i Århus. Da Ludvig fikk sitt siste av fire barn, var han 50 år og kona 25. Fødselen skjedde 24. august 1698, og gutten fikk navnet Erik Ludvigsen Pontoppidan.

Foreldrene var opptatt av at barna skulle få god utdannelse, noe som betydde at Erik allerede som fireåring fikk sin første undervisning i heimen. Høsten 1706 ble tilværelsen snudd opp ned for lille Erik. Far hans ble alvorlig syk og døde, og våren 1707 døde også mor hans. Det betydde at de av søsknene som fremdeles bodde heime, ble plassert i ulike fosterheimer. Erik havnet hos enkemann Bras, som var justisråd. Bras var veldig god mot Erik, men han var borte fra heimen det meste av tiden.

Bras hadde ansatt en husholderske, som styrte huset mens han var borte. Denne husholderske fikk Erik et veldig nært og godt forhold til. Den nye læreren hans het Oluf Fastrup. Han hadde fridd til husholdersken, men blitt avvist. Dette gjorde han sint og hevngjerrig, og lot sitt hat gå ut over lille Erik. Erik ble slått og plaget på det grusomste, noe som selvsagt også førte til minimal læring.

Erik Pontoppidan. (Foto: Kopi av H. C. Knudsen av et portrettmaleri)

Etter 2-3 år hos justisråd Bras, fikk Erik flytte til to eldre halvsøstre som bodde i Århus, før han endte opp hos sin 17 år eldre halvbror, som var prest i den tyske kirken i Fredericia sør på Jylland. Her fikk han endelig gode forhold på alle vis. Halvbroren tok godt vare på sin lillebror, og gav han god oppdragelse. Han sørget også for at han fikk god undervisning. Erik var imidlertid ikke like imponert av lærerne sine. I hverdagen var de veldig grove i målet, mens de fra kateteret underviste noe helt annet. Erik lo helst av deres hykleri. I heimen til halvbroren snakket de tysk, så Erik lærte seg dette språket mens han bodde her. Etter fire år i Fredericia, fikk han privatundervisning hos lærer Ove Guldberg i to år, før han returnerte til Fredericia for å lære hebraisk.

I 1716 dro Erik Pontoppidan til København for å studere teologi. Han måtte først avlegge eksamen artium og philosophicum, og tok teologisk embetseksamen med karakteren «haud» i 1718. Økonomien var dårlig, så han måtte ta fagene over kort tid. I studietiden var det mye fyll og festing på kameratene hans, men Erik hadde så dårlig råd at han ikke ble med dem i dette festlivet. Selv sa han at etter den teologiske eksamen «var hodet nokså fullt, men pengepungen skrekkelig tom.» Erik var ingen personlig kristen på denne tiden.

En ungdom som bodde på naborommet og som arbeidet som sekretær, hadde faste og inderlige bønnestunder hver morgen og kveld. Dette vekket Erik til ettertanke over sitt overflatiske liv. Det var forsmedelig at denne lekmannen hadde et riker åndelig liv enn han som snart skulle stå på talerstolen og forkynne Guds ord. Det ble imidlertid ikke noe åndelig gjennombrudd for Pontoppidan. På denne tiden var pietismen i ferd med å vinne innpass i København.

Åndelig oppvåkning i Hamburg

Etter avsluttet teologiutdanning, reiste Erik Pontoppidan til Hamburg. Her fikk han bo hos en morbror, kaptein Spend, som bodde på en herregård. I heimen snakket de fransk, så Erik lærte også dette språket. Morbroren var en gudfryktig pietist, og hadde andakt og annen undervisning både ved frokostbordet, til middagen og om kveldene. Morbroren hadde også et rikholdig bibliotek av lutherske og pietistiske oppbyggelsesforfattere. Dette biblioteket ble flittig brukt av den nyutdanna teologen.

Under oppholdet hos morbroren, våknet Pontoppidan sitt åndelige liv. Guds ord begynte å virke på hans hjerte, så han ble avslørt som en synder. Han hadde derfor behov for å utøse sitt hjerte for Herren. Han gav Gud mange løfter, men klarte ikke å holde dem. Dette vakte en enda større syndserkjennelse. Likevel sa han om seg selv ar han enda sto mer på sin egen grunn enn på nådens grunn. Den åndelige frigjøring kom først en stund senere.

Mens Erik Pontoppidan bodde i Norge, kartla han norsk natur.
Her en en av hans tegninger av et albueskjell.

I 1719 hadde han vært ett knapt år hos sin morbror i Hamburg, og da fikk han tilbud om en huslærerpost hos generalmajor Kruse i Kristiania (Oslo).  Han takket ja, og la ut på den lange reisen mot Oslo i april. Det var dårlig med offentlig kommunikasjon, men han fikk reise med postskyss fra Hamburg, gjennom Slesvig og Jylland til Frederikshavn. Her skulle han ta båt til Norge.

I Nord-Europa pågikk «Den store nordiske krig» i perioden 1700-1721. På grunn av krigstilstanden, måtte båter som skulle mellom Norge og Danmark ha militær eskorte. Denne var ikke på plass da båten til Norge skulle gå, så de måtte vente i to uker før det danske krigsskipet kom. Dermed måtte Erik skaffe seg ekstra kost og losji i Frederikshavn, noe som tærte på økonomien hans. Han deltok også i pengespill disse to ukene. Først tapte han stort, før han kort tid etter vant tilbake det meste han hadde tapt. Denne hendelsen satte en støkk i han, og han tok fra da av sterk avstand fra pengespill.

Overfarten fra Frederikshavn til Jomfruland i Telemark tok to døgn med uvær og storm. Fra Jomfruland gikk ferden videre til Oslo med en ny båt. Da han kom til Oslo, viste det seg at en annen hadde fått lærerstillingen Erik var tilbudt. Erik sto da på bar bakk og var nesten pengelens. Han ropte til Gud i sin nød. Ikke lenge etter traff han en kjenning av familien, som het A. Stevens. Stevens ble for øvrig senere gift med Erik sin søster. Denne Stevens tok seg av Erik og prøvde å skaffe han jobb som feltprest. Han fikk ikke den stillingen, med begrunnelse av at han var for ung. Ikke lenge etter fikk han imidlertid en huslærerpost hos generalløytnant Lützow på en gard mellom Moss og Sarpsborg. Her ble han i ett år.

Studietur i Europa

Mens han var lærer hos Lützow, fikk han et tilbud han ikke kunne motstå. Kompisen Claus Hvidtfeldt skulle på en studietur til Europa i 1720-21, og trengte en å reise sammen med som var god i språk. Mor til Claus var enke og en varm kristen. Det betydde mye for henne at reisefølget til sønnen var en hun kunne stole på. Pontoppidan fikk bo i heimen til Hvidtfeldt i to uker, før de to unge mennene la ut på sin reise.

Første etappe av turen gikk fra Oslo til Amsterdam. Nok en gang skulle Erik oppleve storm. Turen tok 17 dager, og ni av dem var Erik så sjøsyk at han trodde selv at han var døden nær. Men de kom til slutt velberget fram til Amsterdam, og brukte de neste tre månedene til å besøke ulike steder i Nederland og Belgia. Her fikk Erik blant annet bli kjent med reformert teologi. I november bestemte kameratene seg for å ta båt over til England, men nok en gang skapte været problemer.

Erik Pontoppidan sin tegning av sjøormen

De var så vidt kommet ut i Den engelske kanalen, da et voldsomt uvær brøt løs. Mange båter forliste under dette uværet, og flere diker i Nederland ble ødelagt. Skipet som Erik og Claus reiste med var også nær ved å forlise, men det ble blåst inn til land og ble berget. Nok en gang var Erik blitt berget fra den visse død. Kompisene utsatte derfor overfarten til London med en måned, og besøkte i denne perioden blant annet Antwerpen og Flandern. Like før jul i 1720, kom de endelig velberget over til England.

De neste månedene kombinerte de ferieliv og studier blant annet i London og i Oxford. Planen var å reise videre til Frankrike og Italia etter pinse 1721, men da hadde Erik Pontoppidan fått et prestekall fra Fyn heime i Danmark. Dette svarte han ja til, siden Claus Hvidtfeldt hadde funnet en annen reisekamerat som ble med han til Italia. Erik satte derimot kursen mot Fyn, men nok en gang kom han for sent. Da han var vel framme på Fyn, var prestestillingen allerede besatt av en annen. Erik fortsatte derfor videre til København, i håp om å få seg et annet prestekall.

Prest på Als og i København

Det ble imidlertid heller ikke denne gang noe prestekall. I stedet fikk han en lærerstilling hos en adelig familie på Sønderborg på øya Als ved Jylland, på grensen til Tyskland. Her var han i to år, før han ble utnevnt til hoffprest med ordinasjon i Nordberg kirke på Als. Denne stillingen hadde han i tre år. Ved årsskiftet 1726/27 ble han forfremmet til sokneprest i Havnbjerg på Als, en stilling han hadde i åtte år.

Havnbjerg kirke på øya Als

Mens han var på Als, fikk han tett kontakt med pietistiske miljøer og ble satt åndelig fri. Hans markerte pietistiske forkynnelse og undervisning, førte han i konflikt med sin nærmeste overordnede prest, som var ortodoks med lite syn for pietismen. Men Erik fikk god inngang blant menighetens folk, og hadde ei god tid som prest.

Mot slutten av tiden som hoffprest, var det en lørdagskveld en flokk med hoffbetjenter som skapte mye uro i byen. De var sterkt beruset, og endte opp i kirken for å sove ut rusen. Da Pontoppidan kom til kirken dagen etter, refset han bråkmakerne kraftig fra talerstolen, for deres oppførsel. Detter ble ikke nådig mottatt, og i sinne truet de prestefamilien. En av hoffbetjentene sendt også et trusselbrev til Pontoppidan. Erik sendte da kona si til fyrstinnen, og hun kalte inn alle hoffbetjentene på teppet. De fikk klar beskjed om at hvis de gjorde noe mot presten, ville de bli oppsagt. Dermed fikk hun roet ned opptøyene.

Erik Pontoppidan (foto wikipedia.no)

Gift tre ganger

Det er ikke mye jeg har funnet ut om Erik Pontoppidans familieliv. 26. oktober 1726 ble han gift med Francisca Toxverd. De fikk ikke barn sammen. Francisca døde allerede i 1730. Erik fant seg snart ny kone, og ble gift med Ellina Danielsen 4. september 1731. Hun var 14 år yngre enn Erik. Begge de to første konene hans var gudfryktige og fromme, men hadde svak helse. Ellina døde i 1744 etter fem års sykdom og Erik var dermed enkemann for andre gang. Ellina og Erik hadde tre sønner og ei datter sammen. 

Heller ikke denne gang skulle det ta lang tid før han giftet seg på nytt. Hans tredje kone het Johanne Marie de Hofman til Skjærildgård og var 24 år yngre enn brudgommen. Johanne Marie skulle overleve Erik med mange år. Hun døde først i 1809. I det siste ekteskapet fikk Erik Pontoppidan seks barn, og altså ti barn til sammen i de to siste ekteskapene.

Erik selv hadde veldig god helse. I 1724 merket han en liten kul i nakken. Den vokste raskt til ei hasselnøtts størrelse. Kulen fortsatte å vokse, og Pontoppidan var sikker på at dette var en sykdom til døden. Kulen var i 1734 blitt så stor som en knyttneve, men så stoppet den å vokse. Det viste seg at kulen var både ufarlig og smertefri.

Den pietistiske konge over Danmark/Norge, kong Christian VI
(foto danmarkshistorien.dk)

Hoffprest i København

I 1734 var det tid for familien Pontoppidan til å gjøre oppbrudd. 19. november fikk han kall til å bli slottsprest i Fredriksborg og sokneprest i Hillerød nord for København. Det ble arrangert avskjedsgudstjeneste for han i Havnbjerg kirke i januar 1735, og like etter var familien på plass i Hillerød. Men dette oppholdet ble kun noen få måneder, fordi kong Christian VI ville ha Pontoppidan som hoffprest. I denne stillingen startet han med tiltredelsesgudstjeneste 4. søndag i advent 1735.

Kong Christian VI var betydelig preget av pietismen, og ønsket at Pontoppidan skulle ha en sentral plass i Den danske kirke. Pontoppidans forkynnelse ble i kort form karakterisert slik av den norske redaktøren og lekmannen Laurits Nilsen: «Han fremholdt klart og fyldig en synders rettferdiggjørelse av nåde, alene av nåde for Kristi skyld… Men han glemte heller ikke å fremheve troens frukter i et hellig liv».

Pontoppidan hadde en enorm arbeidskapasitet. I 1727 kom hans første bok «Troens speil» på tysk. Da den i 1740 ble oversatt til dansk, fikk den veldig stor utbredelse i Danmark og Norge. Hans forfatterskap var ikke bare stort, det omfattet også et bredt spekter av tema. I tillegg til teologiske emner, skrev han bøker om språk, topografi, historie og økonomi.

Bokomslag til Erik Pontoppidans "Sannhet til gidfryktighet"

I 1736 ble konfirmasjonen lovpålagt i Danmark/Norge. Kongen gav da Pontoppidan i oppdrag å skrive en ny forklaring til Luthers lille katekisme til bruk i konfirmasjonsundervisningen. Boka var klar i 1739 og inneholdt 759 spørsmål med til dels omfattende svar. Dette var krevende for konfirmantene å lære, selv om denne læreboka var betydelig kortere enn den forrige. Boka het «Sannhet til gudfryktighet», og kom til å prege norsk kristenliv i 150 år. Det var da først og fremst en revidert og noe forkortet utgave ved Saxtorph, som kom i 1771, som ble brukt. I Danmark fikk Pontoppidans bok kun en levetid på ca. 50 år, før den ble byttet ut med andre. I Norge var den haugianske vekkelsen med på å spre «Sannhet til gudfryktighet».

Erik Pontoppidan ble i 1738 utnevnt til professor i teologi, ved siden av kallet som hoffprest. Her kunne han fortsette både med studier og med sitt store forfatterskap. Han ble også bedt av kongen om å utarbeide ei ny salmebok, som skulle være gamle Kingos salmebok med tillegg. Denne salmeboka kom i 1740, og ble brukt i noen tiår før den ble erstattet av andre salmebøker.

Fra Erik Pontoppidans bok om Norges historie

Biskop i Bergen og prokansler i København

På slottet fikk kronprins Fredrik V stadig sterkere innflytelse. I motsetning til sin far, var han ikke begeistret for pietismen. Han sørget derfor for at flere markerte pietister ble forflyttet. En av dem som ble rammet av denne «maskerte tvangsforflytning», var Erik Pontoppidan. Han ble forfremmet til biskop, men til et embete langt fra København, nemlig i Bergen. Kong Christian VI døde i 1746 og Fredrik V overtok som ny konge. Pontoppidan var allerede i 1745 utnevnt til biskop i Bergen, men kom ikke dit før i 1748 og da motvillig.

Bergen domkirke hvor Erik Pontoppidan var biskop.
(foto: wikipedia.no)

Pontoppidan utførte imidlertid sine plikter som biskop på en utmerket måte. Han skrev hyrdebrev til sine prester hvert år, og reiste på visitaser om sommermånedene. Visitasberetningene hans ble senere utgitt i bokform. Ellers arbeidet han med iver for å forbedre skolene, og også å opprette nye studietilbud i Bergen. Han samlet også opplysninger om det norske språket og om Norges historie. Disse gav han ut i bokform. Boka om det norske språket, fikk tittelen «Glossarium norvegicum».

I 1754 søkte han avskjed fra bispeembetet. Han ble samtidig helt uforskyldt innblandet i en utroskapsskandale. Varaborgermesteren i Bergen var utro med datteren til borgermesteren og ble far til et barn utenom ekteskapet. De prøvde å skjule dette, og mor til barnet, oppga flere aktuelle kandidater som barnets far. En av «kandidatene» hun oppgav var biskop Pontoppidan, noe som gjorde han rasende. Han fikk bekreftet sin uskyld i rettsvesenet. Pontoppidan fikk avskjed i nåde, og forlot Bergen for godt i 1754. Han fikk beholde lønna si som biskop fram til sin død.

Denne boka av Erik Pontoppidan fra 1757 er fra mitt bibliotek
(foto: Ove Sandvik)

Ferden gikk så tilbake til København, hvor han ble utnevnt til prokansler ved universitetet. Her fikk han konsentrere seg om studier og om sitt forfatterskap. Ett av hans mest kjente verk fra denne tiden er pastoralteologien «Collegium pastorale practicum» som kom i 1757. 20. desember 1764 satt Erik Pontoppidan og skrev ved pulten sin som vanlig. Han ble akutt syk og ropte på kona si. Han forsto at noe alvorlig var inntruffet og sa til kona si: «Hils mine venner og si at jeg dør i troen på Guds Sønn». Slik døde biskop Erik Pontoppidan.

 

Minnedikt over Erik Pontoppidan som sto i avisen "Bergens Adressecontoirs Efterretninger"
4. mars 1765



 

Kilder

Laurits Nilsens Skrifter i samling IX (1914)

Kjell Dahlene: Fem artikler om Erik Pontoppidan i Bibelsk Tro 1999

W. M. Schelderup: Erik Pontoppidan Dagen august 1921

Norsk biografisk leksikon (nbl.no)

Wikipedia

Nasjonalbibloteket (nb.no)






1 kommentar:

Anonym sa...

Bra at du skriver om P. Han har betydd uvurderlig mye i norsk skolehistorie og norsk kirkeliv - og i vekkelsenes historie. Du har etter hvert skrevet om ganske mange kjente og ukjente forkynnere og ledere. Du bruker fritida godt!