Ole Hallesby (foto: vl.no)
Ole Hallesby var en sentral kirkeleder og
motstandsmann under den andre verdenskrig. Han var blant annet medlem av
«Kristent samråd».
Ole Hallesby ble født i Aremark i 1879 og døde i 1961.
Han var utdannet teolog og var professor ved Menighetsfakultetet i Oslo. Han
var formann i hovedstyret for Den norske lutherske indremisjonsselskap i 23 år
og forfatter av en rekke bøker. Han er også kjent for en klar tale mot vrang
lære og liberal teologi.
Et halvt år etter krigsutbruddet i Norge, dannet en
rekke ledere innen Den norske kirke og ulike misjonsorganisasjoner «Kristent
samråd i Norge». Dette organet skulle være kristenfolkets røst utad under
krigen. I 1942 ble det opprettet en «Midlertidig kirkeledelse», hvor Hallesby
var formann. Mange av medlemmene i disse organene havnet på Grini, blant andre
Ole Hallesby. Han ble arrestert i 1943 og var i fengsel fram til krigens slutt
i mai 1945.
I heftene «Under Guds veldige hånd» (1940) og «Da
kongen kom» (1945) er det gjengitt tre taler av Hallesby, der han omtaler ulike
sider ved krigen som rammet Norge i 1940-45. Jeg vil ta med noen avsnitt fra
disse talene. De sier noe blant annet om hvordan Hallesby så på krigen og
krigsoppgjøret. Sterke ord til undring og ettertanke:
Guds tukt og
straff
I et møte i Calmeyergatenes misjonshus 28. oktober
1940 ble «Kristent Samråd» gjort kjent. I forlengelsen av det holdt Ole
Hallesby, J. Støren, Ludvig Hope og Eivind Berggraf hver sin tale. Jeg tar med
noen glimt fra Hallesbys tale:
«Den 9.april la Gud sin veldige hånd på oss alle i
Norge. Det kom så uventet og overraskende.» «Gud har rett når han tukter og
straffer oss her i Norge. Vi har syndet så meget og så grovt her i landet, både
de troende og de vantro, både den enkelte og folket, at Gud ikke kunde utsette
straffen lenger.»
«De ser ikke Guds veldige hånd. De forstår ikke Guds
rettferdige straff over Norges synder. Derfor merker man så lite til bod
overfor Gud. Bare bitterhet mot mennesker. Derfor blir det også så lite bønn
for vårt folk. Vi som opplevde 1905 med dets mektige og vedholdende bønn for
Norge, vi kjenner det sårt og trangt nu.»
Ole Hallesby på talerstolen (foto: vl.no)
Et overraskende
tilbakeblikk
Er overskriften over en tale Hallesby holdt i radioen
3. juni 1945, en knapp måned etter at Norge ble fritt. Her en noen sitat fra
denne talen:
«Jeg har ennå ikke talt om det Gud har gjort her i
Norge disse fem år. Og da må jeg først nevne at Gud har straffet oss. Denne
krig er den hardeste straff vårt folk har opplevd i sin tusenårige historie. Og
når straffen denne gang ble så hard, da berodde det på at vår synd var så grov.»
«Vi må ikke innbille oss at det bare var i Tyskland
man dyrket mennesket, nei, over hele den siviliserte verden, også i Norge. I
vitenskapen, i kunsten, i politikken og i privatlivet hersket den irreligiøse
humanisme, som ikke kjenner noen annen Gud enn mennesket selv.
Men Gud lar seg ikke spotte. Vil vi ikke lytte til det
han sier i sitt ord, så griper han til kjensgjerningenes tale. Og nå har han
talt gjennom denne forferdeligste av alle kriger. Ved en hard, men praktisk
anskuelsesundervisning har han sagt oss alle, både beseirede og seierherrer, at
sivilisasjon og kultur fører oss rett i kaos, hvis vi løsriver dem fra Guds ord
og Guds bud.
Skaperen har talt, og skapningen skjelver for den
urokkelige sannhet at mennesket ikke er sin egen herre: Vil det ikke tjene Gud,
så er det nødt til å tjene Satan. Og aldri i vår verdens historie har de
sataniske makter i tilværelsen vist sitt ansikt så utilslørt som i denne
krigen.»
Kong Haakon tilbake i Norge 7.juni 1945 (foto: nrk.no)
Da kongen kom
er overskriften over talen Hallesby holdt i Storsalen
i Oslo 7. juni 1945 – dagen da kong Haakon kom tilbake til Norge etter fem år i
landflyktighet. Mot slutten av denne talen trekker han fram noen moment han
mener er viktige når feiringen av friheten avløses av hverdagen.
1. Vårt forhold til sannheten
«Under krigen og særlig i begynnelsen, var mange i
tvil om man var pliktig til å si fienden sannheten. Det ble for mange en
samvittighetsnød, da det å si sannhetene til tyskerne i mange tilfeller ville
føre kamerater i fengsel og tortur…. I min Sædlære, som kom ut 1928, har jeg
påvist at det ikke bare er vår rett, men vår plikt å frata fienden sannheten…
Men nå er krigen slutt. Derfor må vi også slutte med
den omgåelse av sannheten vi har vennet oss til overfor fienden.»
2. Vårt forhold til svartebørsen
«Så lenge tyskerne hadde makten over oss, hadde vi
ingen ond samvittighet ved å unndra mat og klær og andre varer, så sant vi ikke
skadet våre landsmenn ved dette. Men nå når tyskerne er satt ut av spillet, nå
er saken straks en annen.»
Ole Hallesby (tegning vl.no)
3. Vårt forhold til NS
«Nazistene og de stripete som på en eller annen måte
har hjulpet våre fiender er tatt hånd om av politiet og domstolene… Derfor må
jeg beklage at man har foregrepet domstolenes avgjørelse og begynt å drøfte
dødsstraffens berettigelse. Domstolenes oppgave i dette svære og pinlige
oppgjør med forræderne er i seg selv så vanskelig og krevende at man ikke
skulde legge sten til deres tunge byrde. Når dødsstraffen ved lov er innført
her i landet, så burde vi ha så megen selvdisiplin at vi i denne krisetid ikke
begynner å lage noen forhåndsopinion, men overlot til dommerne samt til Kongens
benådningsrett å avgjøre når denne straff skal anvendes.»
«Særlig må jeg nevne vår kristenplikt overfor barn av
NS-foreldre. De vil jo på mange vis komme til å lide for sine foreldres synder.
Men vi må gjøre hva vi kan for at deres lidelser kan bli så tålelige som mulig
og at de kan vokse naturlig inn i vårt folks liv og bli nyttige og gode
borgere. Tyskertøsenes barn er det vel ingen annen råd med enn å sende dem til
Tyskland. Det er visst det barmhjertigste. For hvis de vokser opp her, så vil
de vel få et stempel på seg som vil gjøre deres framtidige liv nesten uutholdelig.
I Tyskland vil de jo være fri for et slikt stempel.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar