”Jesus Kristus… herskeren over jordens konger”. Åp 1,5
”Det denne verdens store og mektige menn sier blir lagt merke til. Mange føler at det er de som har millioners skjebne i sine hender. Men slik er det ikke. Det er én som er herskernes hersker og kongenes konge. Det er Jesus.
Utviklingen på jorden er bestemt av ham. Det er ikke bare slik at han har en finger med i alt. Nei, det skjer ingen ting uten at han står bak. Det er viktig å huske det, når krig, ulykke og nød herjer. Da er det Gud som holder dom.
Satan frister oss til å tro at synd ikke får følger. Tilsynelatende skjer det ikke noe, når et folk bevisst vender seg bort fra Gud og gir plass for hån, spott og forakt. Men tro ham ikke. Han er en løgner. Han har vært det fra første stund, og han vil fortsette å være det til han ender i ildsjøen. Først da skal alle bli klar over hvilken forførende makt løgnen har vært.
Jesus holder dom. Han gjorde det da han tok en svøpe og drev kremmerne ut av templet. Han tålte ikke at hans Fars hus ble vanhelliget. Jesus holdt dom over Jerusalem, da keiser Titus kastet en voll opp omkring byen og jevnet den med jorden.
Jesus har holdt dom over vårt århundre ved å la to fryktelige kriger herje store deler av den gamle, kristne verden. Det har nå vært fred i mange år. Men det må ikke få noen til å tro at det er forbi med Herrens vredes dom. Den uteblir ikke. Gud er en hellig Gud. Han har sagt: ”Det et menneske sår, det skal han også høste.”
Abraham ba om nåde for Sodoma og Gomorra. Det må vi også gjøre. Med undring ser vi at Jesus har holdt sin vrede tilbake. La oss samtidig vite at den ikke uteblir. Mennesker skal falle i avmakt av redsel. Ikke en gang de største kan slippe unna. Jesus er dommer, og han hersker over jordens konger”. (Fra andaktsboka ”Ett er nødvendig”. Lunde forlag).
Øksa ligger allerede ved roten
Ludvig Hope holdt et foredrag i 1932. Dette kalte han ”Guds
dom over ei gudlaus ætt.” Han tar
utgangspunkt i bibelverset i Mat 3,10: ӯksen ligger allerede ved roten av
trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden.”
Han skriver bl.a: ”Ned gjenom tidene har Gud bruka øksa si
på mange store tre - folkeslag og rike som trudde om seg sjølv at dei aldri
kunde øydast. Og vil nokon no våga å ropa ut dette ordet om Guds øks, at ho
snart kan koma til å finna oss – dei
rike som no er i verda – so vil nok folk flest ikkje høyra slik tale. Me burde
ikkje gløyma at det har vore større og sterkare tre enn dei som no står, som
Guds øks har felt.”
På slutten av artikkelen som står i boka ”Kyrkja og Guds
folk” side 392, tar Hope med et tillegg skrevet i 1945: ”Når eg no har lese igjennom
denne talen pånytt, so kom eg i hug at øksa vart brukt ogso på oss snarare og
tyngre enn eg sjølv tenkte då eg heldt talen. Me trudde nok i vårt stormod at
øksa ikkje skulde råka oss so hardt.
Måtte me aldri gløyma den dag og den tid då ogso me kom
under domen, men måtte me venda om og nya opp att vår pakt med Gud. Då vil han
som tilgir angrande syndarar, ogso tilgi oss og gi oss ei nytt og lukkeleg
Noreg.”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar