Fra NLMs GF i 2009
Dette gjelder ikke bare store deler av ungdomsgenerasjonen,
men også mange unge familier under 40 år. Jeg har ikke noe grunnlag for å
bekrefte eller avkrefte en slik påstand, men det er noe jeg har hørt fra mange
bygder og byer.
Denne beklagelige utvikling må vi i Norsk Luthersk
Misjonssamband ta vår del av ansvaret for. Vi har nok vært for redde for å forkynne
vårt kall og vårt særpreg. Kanskje har vi også når ulike ”åndelige bølger” har
skyllet inn over landet, vært mer opptatt av enten å tilpasse oss de ulike
bølgene, eller å advare mot dem. Så har vårt kall og vårt grunnsyn kommet i
skyggen. Det er grunn til selvransakelse.
Hvorfor er misjonsorganisasjonene fortsatt et tjenelig
redskap i Guds rike i Norge? Er det grunn til å holde på en organisering som
kom til for mer enn hundre år siden?
Vårt kall i NLM er å vinne mennesker for Kristus, i Norge og
på misjonsmarka. Hvorfor dannet pionerene en organisasjon. Jo, for å ha
mulighet til å sende ut misjonærer og forkynnere. Enkeltmenigheter kan nok ta
ansvar for en misjonær og to. Men det blir et spinkelt og usikkert grunnlag for
misjonærene, både økonomisk og når det gjelder åndelig ansvar.
Misjonsbefalingen kaller oss til de unådde folkeslag, da må
vi være flere enn en enkeltmeninghet for å nå ut på en god måte. Etter mer enn
hundre år, har vi som misjonsfolk et ansvar for et omfattende misjonsarbeid i
mange land. Det er et ansvar vi ikke uten videre kan løpe fra.
Jesus sier at troen kommer av
forkynnelsen en hører. En menighet på en viss størrelse, kan nok ta ansvar for
å lønne en forkynner, eller har så mange frivillige forkynnernådegaver at de
kan klare seg selv med forkynnelse. Men når vi står sammen i en organisasjon,
kan vi også i fellesskap ta ansvar for at plasser uten forkynnernådegaver og
uten ressurser til å lønne noen utenfra, kan få forkynnelse i si
bygd.
Organisasjonene har vist seg som et
tjenelig redskap til og nå folket vårt med Guds ord. Det ville vært trist om
kommende generasjoner blir så selvsentrert at de er fornøyd bare deres egen
menighet ”fungerer” bra.
Men organisasjonene er ikke Guds
rike. Det er det de frelste sjeler som er. Skal vi i NLM fortsatt bli brukt som
redskap til å fremme Guds rike, må vi som tilhører organisasjonen bli bevart på
synderplassen, i ydmyk troskap mot Guds ord. For det er Jesus som er misjonens
Herre, og han utruster og bruker de fattige og små. ”Det som er lavt i verden,
og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre
det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud.” 1 Kor
1,28-29
Vi trenger organisasjonene
fortsatt. La oss med frimodighet forkynne kommende generasjoner med inn i
misjonsfellesskapet av frelste syndere.
1 kommentar:
Takk for din klare tale. Skulle ønske det var mange flere som ville tenke og tale slik. Er redd vi er i ferd med å gå inn på en vei som fører i feil retning. De deldre har bruk for de unge og de unge har i enda større grad bruk for de eldre. skulle ønske vi kunne føre generasjonene sammen i stedet for gjøre kløften enda større. Turid
Legg inn en kommentar