Det som i menneskers øyne kan se lite og smått ut, kan se helt annerledes ut i Guds øyne. Han kaller dem som ingen ting er, og velsigner gjennom sitt ord.
En dansk misjonær kom til Norge i 1820. 14 år senere reiste han tilbake til Danmark trett og mismodig. I menneskers øyne kunne det se ut til å være et mislykket misjonærliv som ble avsluttet. I ettertid ser en at tjenesten hans bar rike frukter som til og med førte til velsignelse for lille Jørpeland.
Misjonæren het Niels Johannes Holm og ble født i veldig fattige kår i nærheten av byen Ribe helt sør i Danmark. Det var lite som i hans oppvekst tydet på at navnet hans skulle bli husket både i Norge og i Danmark i over 200 år.
Oppvekst sør i Danmark
Niels Johannes Holm ble født i Sønder Farup som ligger sju kilometer sørvest for byen Ribe. Fødselen skjedde 3. mars 1778 klokken ti om kvelden og foreldrene var Karen Nielsdatter og Johannes Clausen. Faren arbeidet som skredder, men dette gav lite inntekter. Niels Johanns vokste derfor opp i fattigdom. Foreldrene ble gift i 1770 og bodde den første tiden i Højer, helt på grensen til Tyskland i vest. Senere flyttet de litt lenger nord til Særbæk og videre nordover til Sønder Farup før Niels Johannes ble født.
Niels Johannes var nummer fire av åtte søsken, hvorav fire døde som små. Da han var åtte år gammel flyttet foreldrene på nyt, denne gang til øya Syld som nå tilhører Tyskland. Her bodde familien i to år før de flyttet tilbake til Sønder Farup i 1786.
14 år før Niels Johannes ble født, døde den kjente biskopen i Ribe Hans Adolph Brorson. Han var pietist og preget mye av kristenlivet i Sørvest-Danmark. I 1773 ble Christiansfeld brødremenighet startet. Christiansfeld ligger fem mil rett øst for Ribe. Også brødrevennene satte sitt tydelige preg på kristenlivet i Danmark. Han som var prest i prestedømmet hvor Sønder Farup ligger var brødrevenn. Det samme var Niels Johannes sine foreldre, som ofte var i prestegården i Hviding for å delta på prestens samlinger søndag ettermiddag. Og Niels Johannes og søsknene var med foreldrene på samlingene.
Den åndelige samtalen var et kjennetegn ved brødrevennene som preget Niels Johannes. Så snart noen av vennene treftes ble samtalen penset inn på åndelige spørsmål. Det var stor åpenhet og gjestfrihet blant medlemmene. Hadde noen av dem vært på besøk ved hovedmenigheten i Christiansfeld, kom de andre vennene på besøk for å høre hva som var blitt forkynt og også siste nytt. Da kunne stuen bli stapp full av folk.
I 1792 var familien til Niels Johannes igjen på flyttefot. Denne gang fikk de en leilighet like ved Tyrstrup kirke i Christiansfeld. Dermed var de midt i smørøye for virksomheten til brødrevennene. Akkurat da familien kom til Tyrstrup, kom det flere meldinger fra brødrevennenes misjonærer om vekkelser. Dette var med på å tenne og fornye misjonsgnisten blant menighetens medlemmer.
Niels Johannes var da blitt 14 år og måtte bidra til familiens underhold. Han fikk begynne i lære som hanskemaker og senere også som skredder. Men han hadde et vanskelig sinn og hadde ikke lett for å innordne seg. Han hadde derfor problemer med å få fast jobb.
Krevende ungdomsår
13. april 1794 var det tid for Niels Johannes å bli konfirmert. Han ønsket å bli tatt opp som medlem i brødremenigheten, men det lyktes ikke før 29. august 1796 i menigheten i Neuwied ved Rhinen. Han fikk imidlertid ikke gå til nattverd før i desember 1797. Før dette levde han et omstreifende liv, og søkte opptak i flere ulike menigheter både i Danmark og Tyskland. Hans egenhet og sta natur gjorde at han stadig kom opp i vanskeligheter.
Etter at han ble tatt opp som medlem, fant han venner som var jevngamle. Sammen med disse vennene levde han en livsstil som gjorde at de kom på kant med menighetens ledelse. Niels Johannes og flere av vennene hans var musikalske og det hendte de spilte til dans. Dette resultert i at Niels Johannes og flere av hans venner ble ekskludert fra menigheten 21. november 1801.
I 1805 kom han tilbake til Christiansfeld akkurat for sent til å treffe mor sin før hun døde. Heime fikk han arbeid som skredder og arbeidet med dette fram til 1808. Han ble ikke tatt opp igjen i menigheten før i 1816. Han hadde veldig god evner og studerte på både språk og andre fag. I perioden 1808-1813 var han huslærer først for barna til presten i Vigerslev på Fyn og deretter for prestebarna i Kolding. I 1812 døde også Niels Johannes sin far, og etter han arvet Johannes leiligheten og samlede verker av bøker utgitt av brødrevennene.
De tre neste årene var han medhjelper for presten ved lærerseminaret i Løjt ved Aabenraa. Han fikk ikke fast jobb, men fikk tatt lærereksamen etter selv å ha undervist vordende lærere ved seminaret. Han slet hele denne perioden med en indre kamp mellom et uryddig liv og ønske om å bli tatt opp i brødremenigheten igjen. Etter hvert fikk han mer tillit blant ledelsen i Christiansfeld og ble tatt opp igjen i menigheten 8. juli 1816.
Da han på ny var blitt en brødrevenn, ble han sendt som lærer til brødrenes kostskole i Fulneck i England. Her var han i fire år, og opplevde en gjennomgripende åndelig oppvåkning og fornyelse. På skolen underviste han i tysk, fransk og musikk, mens han på fritiden var søndagsskolelærer og predikant. Han ble en fengende forkynner som folk gjerne ville høre. I England fant han også henne han ville dele livet med. Det var svenske Marie Augusta Gierling.
14 år som misjonær i Norge
I 1820 var Niels Johannes blitt 42 år gammel. Den våren ble han sendt til Kristiania (Oslo) som hyrde for brødrevennene i Oslo og omegn. Han skulle også virke som misjonær. Marie Augusta og Niels Johannes reiste med båt fra Kolding til Drammen og ankom 13. mai. Fra Drammen gikk de til fots til Oslo og brukte to dager på den turen. Brødrevennene hadde et hus i Nedre Slottsgate hvor Holms bodde og hvor møtevirksomheten foregikk.
Det hadde vært brødrevenner i Norge fra omtrent 1730. Brødremenigheten, eller Herrnhuterne som de også kaltes, ble stiftet av greven og presten Nikolaus Ludwig von Zinzendorf i 1727. De var sterkt Kristus sentrert i sin forkynnelse og hadde et markert misjonssyn. Den første kjente norske fra dette kirkesamfunnet var Cathrine Freymann som i 1730 samlet noen vakte til samlinger i Oslo. Denne flokken forble liten gjennom 1700-tallet. Like etter århundreskiftet kom to utsendinger til Norge fra Christiansfeld. Den ene slo seg ned i Vanse på Sørlandet hvor det var en liten flokk brødrevenner. Den andre het C. L. Clausen og ble forstander for brødremenigheten i Oslo og Drammen. Det var Clausen som Niels Johannes avløste i 1820.
På velkomstsamlingen for Niels Johannes og kona var omtrent 50 samlet. Da var det en del tilreisende fra andre steder, så forsamlingen i Oslo lå antakelig på rundt 30. Holm søkte med det samme han kom til Oslo, om å få lov til å ha disse samlingene til tross for konventikkelplakaten. Biskopen gav han lov til å ha offentlige samlinger kl.17.00 på søndager. Han oppsøkte også Hans Nielsen Hauge og opplevde møtene med han som positive. Hauge var også på besøk i Holm sin forsamling, men var noe mere reservert til brødrevennenes mer evangeliske forkynnelse.
Niels Johannes var ikke sterk helsemessig, men arbeidet likevel intenst. Godkjenningen fra biskopen til å ha møtene var ikke juridisk bindende så han søkte mer formelt til departementet om godkjenning av brødremenigheten og at han selv kunne få fortsette å forkynne. Han sendte søknaden sommeren 1821 og fikk svar året etter. Brødremenigheten ble ikke godkjent, men Holm fikk lov å fortsette med sine møter. I tillegg til møtene i Oslo, besøkte han også brødrevenner i Trondheim, Fredrikstad, Vanse og Stavanger.
Samlingene i Oslo tiltrakk seg flere dyktige teologistudenter og ungdommer som tok annen utdannelse. Bant disse var ett par kamerater fra Stavanger, Gabriel K. Kielland og Søren Daniel Schiøtz. Begge ble tatt opp i menigheten til Holm og var brødrevenner resten av livet. Kielland ble prest først i Finnøy og senere i Lyngdal. Schiøtz ble fogd i Stavanger og Jæren og en sentral leder i brødrevennenes forsamling i Stavanger. Kielland var ofte på besøk i denne forsamlingen. Niels Johannes Holm var den første tiden en åndelig veileder for disse unge.
Forsamlingen i Stavanger var ikke stor, men lederne var markerte kristne personligheter. Kielland opplevde vekkelse på Finnøy og vikarierte også som prest i Strand. Han var også med da medlemmer i Stavangerforeningen startet Norges første misjonsforening i 1826. I Strand fulgte Ole Thoresen Svines (senere Barkved) og hans haugianske venner opp, og Norges tredje misjonsforening ble stiftet her i desember 1834. Strandbuen hadde tett kontakt med Kielland og brødrevennene i Stavanger.
Det var også brødrevennene i Stavanger som var pådrivere for å få startet flere norske bibel- og misjonsselskap. Sammen med haugianerne stiftet de et bibel- og traktatselskap på 1830-tallet som sendte ut kolportører og forkynnere, blant annet Ole Kallem fra Jørpeland. De hadde flere samtaler med John Haugvaldstad og hans haugianere om misjonens store sak. De fikk etter en tid overbevist de reserverte haugianerne om at det var Guds kall å drive misjon. Det norske misjonsselskap ble så stiftet i 1842 av haugianere, brødrevenner og noen positive prester. Det var også brødrevennene som starte Israelsmisjonen (1844) og Søndagsskolearbeid for barn. Dermed bar Niels Johannes Holm sin virksomhet rike frukter gjennom hans «disipler» i Rogaland.
I Oslo gikk det derimot tyngre. Flere av Holm sine venner ble etter hvert preget av Grundtvig, noe som førte til større avstand mellom dem og Holm. En av disse var presten og salmedikteren Wilhelm Andreas Wexels. De to var nære venner de første årene, men det ble et skille mellom dem i 1831-32 da Wexels på grundtvigiansk grunnlag tok et oppgjør med brødrevennene. Men da Niels Johannes reiste fra Norge i 1834, hadde de fremdeles noe kontakt. Fem år etter at Holm hadde forlatt Norge sto en omtale Wexels hadde skrevet om sin venn i et tidsskrift og jeg siterer litt fra det han skrev (språklig forenklet):
«Holm er en mann med et oppvakt hode, adskillig kunnskap og varme følelser for Guds rikes anliggende. Hans muntlige foredrag om søndag ettermiddag besøkes av en del mennesker, vistnok ikke uten velsignelse. Så vel ved sitt muntlige vitnesbyrd som ved sine skrifter, har denne mann søkt etter beste overbevisning å virke til utbredelse av Kristi kjærlighets erkjennelse. Hans skrifter vil sikkert også kunne oppnå denne hensikt.»
Som tidligere nevnt var Niels Johannes Holm musikalsk. Han spilte og sang, men han skrev også sanger og salmer. I 1823 gav han ut sangheftet «Tanker paa Hjemvejen» som inneholdt 32 salmer, mange av disse Holms egne. I 1829 var han utgiver av ei stor sangbok som han kalte «Harpen». Den hadde 366 sanger og også her var det mange som han selv hadde skrevet eller gjendiktet/omsatt fra andre. I bedehusenes sangbok er to av Holms sanger med, «Hvor salig er den lille flokk» og «Dei som med tårer sår». Begge disse ble først trykket i sangboken i 1829. Det var også i denne sangboken at adventssangen «Gjør døren høy» først kom på norsk. Salmen var fra 1642, men det var Holm som hentet den fram og omsatte og bearbeidet den. Han skrev til sammen 366 sanger og salmer i løpet av livet.
I tillegg til sangbøkene gav han også ut en rekke hefte med forkynnende innhold og også bøker for barn. Gjennom hele sitt virke hadde han en stor nød for at barna måtte få høre om Jesus. I 1827 gav Holm ut misjonsbladet «Det Norske Missionsblad». Bladet kom ut annen hver uke så lenge han var i Norge. I 1850 overtok fogd Schiøtz bladet og det ble et organ for Israelsmisjonen. Det skiftet navn i 1864 til «Missionsblad for Israel».
Virksomheten i Oslo gikk tungt for Niels Johannes Holm. Han fikk etter hvert mye motstand. Dette skyltes blant annet at han ikke tok avstand fra svenskene i en tid der det var en sterk nasjonalfølelse i Norge og opposisjon mot unionen med Sverige. Holm sin kone var som nevnt svensk og Holm bad for svenskekongen på møtene sine. Etter hvert ble han fysisk og psykisk nedbrutt. På denne tiden var han med på et skipsforlis i Skagerak. To av passasjerene omkom, men Niels Johannes ble berget. Denne hendelsen førte til at de psykiske problemene hans forsvant.
I 1834 søkte han om å få flytte tilbake til Danmark og Christiansfeld. Denne søknaden ble innvilget og Niels Johannes, kona og deres adoptivsønn Johannes Christian forlot Norge. Niels Johannes var både trett og skuffet. Det som kunne se ut som et mislykket misjonsarbeid bar likevel rike frukter, ikke minst gjennom hans venner i Rogaland.
Siste år i Christiansfeld
De siste 11 årene av sitt liv tilbragte Niels Johannes Holm i hovedkolonien for brødrevennene i Christiansfeld i Danmark. Her hadde han ansvar for å forkynne Guds ord på kveldssamlingene. Søndagens gudstjeneste kl.11.00 foregikk på tysk så oppslutningen var ikke veldig god. Desto flere møtte opp på kveldsmøtene for å høre Niels Johannes, selv om han av en eller annen grunn talte på norsk. Han ble også tilbudt å bli prest i brødresamfunnet, men det avslo han. Han hadde ikke noe spesielt godt forhold til presteskapet.
Etter hvert lærte han seg flere språk og kunne både skrive, snakke og lese dansk, norsk, tysk, engelsk og fransk. Dette kom godt med når han skulle finne stoff til de tre misjonsbladene har redigerte. Det ene ble utgitt på tysk, ett var på engelsk og ett på dansk. Han gav også i denne perioden ut flere bøker.
I 1843 opprettet han Nordslesvigsk Missionsforening. Denne foreningen vokste raskt og skiftet senere navn til Brødremenighedens Danske Mission. Denne misjonsforeningen har nå kontor i Søstrehuset i Christiansfeld og driver misjonsarbeid både i Tanzania, Kongo og Albania.
Niels Johannes Holm døde
26.mai 1845 i Christiansfeld. Han ble 67 år gammel. Kona levde til 1866. De er begravet
på Brødrekirkegården «Guds ager» i Christiansfeld. Den samtidige danske presten
Koch skrev en gang om sine møter med Niels Johannes Holm: «Han
var ikke høy av vekst, hadde så vidt jeg husker mørk hudfarge, svart hår og
små, skarpe og mørke øyne. Han talte til meg bestemt og nesten umildt. I stua
hans sto et bord hvor det lå fire forskjellige harpestrenger innrettet for
buestrøk. Han og tre av hans venner spilt firstemmige koraler til Kristi pris
når de kom sammen. Jeg hørte hans preken, men husker ikke noe av den. Hans
uttale var ikke fin, den var eiendommelig og noe skrikende så langt jeg
husker.»
Kilder
Bjarne Slapgard: Asbjørn
Kloster (1959)
Carl Fr. Wisløff: Norsk kirkehistorie
(1967)
Chr. Ihlen: Den norske
Israelsmisjons historie i hundre år (1947)
Chr. Svensen: Robert
Raikes. Søndagsskolens stifter (1930)
Dagny Johnsen:
Avholdsarbeidet i Oslo (1937)
Einar Molland: Norges
kirkehistorie i det 19. århundre (1979)
Gunnar Skadberg: Madla i
fortid (1996)
H. G. Heggtveit: Den
norske kirke i det nittende aarhundrede (1912-20)
Helge Aarflot: Framtid
for Israel (1995)
Ingar Hagen: Barnet i
norsk kristenliv (1947)
Jan Alsvik: Strand
bygdebok
Jan Alsvik: Folk i Strand
Jens Holdt: Niels
Johannes Holm 1778-1845 (1937)
Johan Veka: Glytt frå
kristenlivet i Rogaland (1952)
John Nome: Demringstid i
Norge (1942)
John Nome: Det Norske
Misjonsselskaps historie i norsk kirkeliv (1943)
Josef Tungland:
Upublisert materiale om kristenliv i Strand
Kjølv Egeland m.fl.:
Stavanger på 1800-tallet (1975)
Kristoffer Fjelde: Det
fyrste bedehuset i Noreg
Marit Karin Alsvik:
Lagård gravlund 1834-1984 (1985)
Ole Kallelid m.fll.:
Avholdsbyen (1996)
Oscar Handeland: Fram
kristmenn, korsmenn! (1963)
Oskar Skarsaune: «Israels
venner» (1994)
Ove Sandvik: Ole Kallem
(2020)
P. Ree Pedersen m.fl.:
Festskrift til søndagsskolens 100-års jubileum 1844-1944 (1944)
Theodor Dahl: Jæren i syn
og minne (1943)
Thomas Schiøtz: Den
norske slekt Schiøtz 1769-1992 (2000)
Wilhelm Andreas Wexels:
Tidsskrift for kirkekrønike og christelig theologie (1839)
Ætt og heim 1996 og 2013
byhistoriskforening.org
digitalarkivet.no
Folkekirken.dk/tro/salmer/forfattere
Henri Nissen: Historien
om Niels Johannes Holm. Udfordringen.dk (2021)
Lokalwiki.no
Lokalhistorie fra
Rogaland. Facebook gruppe ved Erling Jensen.
Marcus uib.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Snl.no
Sveaas.net
Wikipedia.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar