Tåler det så gjerne?

Paulus var bekymret for menigheten i byen Korint. Det var flere som forkynte i strid med Guds ord, og apostelens fortvilelse var at menigheten tålte vranglæren så gjerne.

«Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt – da tåler dere det så gjerne.» (2 Kor 11:3-4)

Paulus var forskrekket over at de kristne så lett tålte denne vranglære. Det han var så redd for, var at «deres tanker (skulle) bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus.» (2 Kor 11:3)

Var det en fare på Paulus sin tid, er det i minst like stor grad en fare også i våre dager. I godhetens og den misforståtte kjærlighets grunn, blir mye akseptert som strider mot Guds lære og troskapen mot hans Ord.

Det kommer en predikant som støtter at kristne politikere skal akseptere at barn i mors liv, som er 0-12 uker gamle, skal kunne tas livet av – og vi tåler det så gjerne. En annen taler varmt for at kvinner skal kunne være hyrder og prester, stikk i strid med Skriften. Ja, vi går til og med og hører når en kvinnelig prest leder gudstjenesten – og vi tåler det så gjerne.

Neste mann ut er usikker på om de som ikke tror på Jesus går fortapt, eller om de kanskje heller blir utslettet. I toleransens navn, tåler vi det så gjerne. Det blir som en dominoeffekt. Til slutt tåler vi så gjerne selv de groveste læreavvik.

Apostelen Johannes taler ofte om at de kristne skal elske hverandre, i de bibelske skrifter han på Guds vegne fikk forfatte. Ja, denne innbyrdes kjærlighet er et kjennetegn på et rett forhold til Gud. Samtidig er det kanskje Johannes som advarer sterkest mot å tåle vranglæren:

«Hver den som slår inn på avveier og ikke blir i Kristi lære, har ikke Gud. Den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen. Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen! For den som hilser ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger.» (2 Joh 9-11)

Paulus formante menighetslederne i Efesus: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor! Kom i hu at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer.» (Apg 20:29-31)

Brorson synger i en av sine salmer: «Jeg går i fare hvor jeg går». Derfor trenger et hvert Guds barn og hver eneste forsamling, å be om å bli bevart i den enkle og rene troskap mot Kristus. Vi regner oss som bibeltro på bedehusene, og det er godt og avgjørende viktig. Men det er ingen garanti for ikke å bli ført vill. Vi trenger hver eneste dag og ha blikket vårt vendt mot Jesus. Vi skal få klynge oss til han som ber for oss, at vår tro ikke må svikte og at kjærligheten ikke må bli kald.