tirsdag 3. desember 2019

Tjene ved bordene

Fra Bangsund bedehus. (foto namdalsavisa.no)

I Apostlenes gjerninger kapittel 6 skildres en spesiell situasjon i urmenigheten. Herrens apostler var blitt overarbeidet, og måtte overlate noe av ansvaret i menigheten til andre.

«På denne tiden, da tallet på disipler stadig økte, begynte de gresktalende jødene å knurre mot de hebraisktalende over at enkene deres ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. Da kalte de tolv hele disippelskaren sammen og sa: Det er ikke rett at vi forlater Guds ord for å tjene ved bordene. Brødre, velg derfor ut blant dere sju menn, som har godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom. Dem vil vi sette til denne oppgaven.

Men vi vil holde ved i bønnen og Ordets tjeneste. Det de sa, fikk tilslutning hos hele flokken. Og de valgte ut Stefanus, en mann full av tro og Den Hellige Ånd, og Filip og Prokorus og Nikanor og Timon og Parmenas og Nikolaus, en mann fra Antiokia, som var gått over til jødenes tro. Disse mennene stilte de fram for apostlene, som ba og la hendene på dem. Og Guds ord hadde fremgang. Tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt, og en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.» (Apg 6:1-7)

Vi leser at det var noen i menigheten som knurret fordi de mente at utdelingen av mat til de fattige ikke foregikk på riktig måte. De gresktalende kristne var forarget fordi de mente at de hebraisktalende kristne ble forfordelt. Urettferdighet på grunn av rase, ville vi kanskje sagt i dag.

Men det ser ikke ut til at det som skjedde var en bevisst handling. Det var visst apostlene som holdt på å bli utbrent. De hadde så mange oppgaver å gjøre, at de ikke maktet å utføre alle på en god og rettferdig måte. Et kjent fenomen både i Bibelen og i vår tid. Moses holdt også på å bli utbrent. Heldigvis hadde han en klok svigerfar, som fikk overtalt Moses til å delegere oppgaver. 

Også i vår tid er det noen forsamlinger som lider over velmenende og brennende ildsjeler som ser så mange oppgaver og er så flinke til å utføre dem, men ikke like gode til å delegere. Så ender det fra tid til annen med at ildsjelene går trette og sure, og begynner å anklag andre for lite glød og lite villighet i tjenesten – så er sannheten kanskje at de andre ikke har fått slippe til.

Det er en fin måte apostlene taklet knurringen på. De innså at det var rett det som ble sagt. Apostlene maktet ikke å gjøre alle oppgavene selv. De var satt til å forkynne Guds ord og til forbønnstjeneste. Derfor måtte andre overta «tjenesten ved bordene».


Fra en fest for medarbeider på gjenbruksbutikken i Kvinesdal



Dermed ble det bestemt å velge ut noen diakoner. Fattigforstandere står det i andre oversettelser. Slike oppgaver har alltid fulgt Guds folk. De fattige og syke må få hjelp. De mange praktiske oppgaver i Guds forsamling, må også gjøres, og ikke alle kan gjøre alt.

Diakontjenesten er veldig viktig, og har samme siktemål som alle tjenester i Guds rike, nemlig at folk må bli frelst. Ikke slik at vi ikke hjelper, hvis ikke de som trenger hjelp vil høre på vårt vitnesbyrd. Nei, hjelpen er uavhengig av mottakerens forhold til Gud. Men en diakons «ønske og bønn til Gud for dem (han og hun hjelper), er at de må bli frelst.»

Vi legger merke til kriteriene ved utvelgelsen av diakonene. De må ha et «godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom». Er vi opptatt av det, eller ser vi kun etter dyktighet?

Så har Gud satt ulike nådegaver i menigheten. (1 Kor 12,28) Det står at det er Gud som gir nådegaver, og at han gir dem til menigheten. Jeg synes å merke at noen ganger blir talen om nådegavene altfor individualistisk. Du må vite hvilken nådegave du har! Du må bruke den/de nådegavene du har fått! Ja, kanskje det. Men nådegavene er gitt til forsamlingen. Det er forsamlingen som skal se min nådegave og sette meg til de tjenester de ser jeg har nådegave til.

Det synes jeg er fantastisk stort. Gud gir deg nåde til å fylle gjerningene som blir lagt ferdige for deg. Som kristne går vi ikke i egen kraft. Vi får gå i ferdiglagte gjerninger, og i Åndens kraft. Nådegavene er ulike, vi som kristne er ulikt utrustet. Men vi er ulike lemmer på Guds legeme. Bibelen sier: 

«Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, og ulike slags tunger. Er vel alle apostler? Er vel alle profeter? Er vel alle lærere? Gjør vel alle kraftige gjerninger? Har vel alle nådegaver til å helbrede? Taler vel alle med tunger? Kan vel alle tyde dem? Men streb etter de beste nådegavene! Og jeg vil vise dere en enda bedre vei.» (1Kor 12:28-31) Merk det tales til dere, ikke til deg. Menigheten skal «strebe etter de beste nådegaver!»

Lykke til i den største tjeneste på denne jord!








Ingen kommentarer: