Da jeg leste dette intervjuet, ble dette spørsmålet alvorlig
for meg. Hvorfor svikter det for oss i NLM? Hvorfor velger noen å forlate oss?
Det er og bør være en nød for oss!
I en så stor organisasjon som NLM, er det naturlig
at noen finner andre steder å tjene i Guds rike. Men det er alt for mange som
forlater oss, som absolutt fortsatt burde stå med i det kall og ansvar vi som
misjonsfolk har fått i NLM.
Noen gjør som han som ble intervjuet i Dagen, og går
aktivt inn i Den norske kirke. Vi har opplevde det ved Lekmannsmisjonen,
Bibelsk Tro, Sarepta, KPK Ukraina, Den karismatiske bevegelse,
Kirkevekstbevegelsen, Ny-Kalvinisme osv. Andre har kanskje blitt såret av
behandlingen de har fått av andre medarbeidere, og forlot oss av den grunn. Og
mest alvorlig, noen kom på avstand fra Jesus, og falt i fra. Ikke bare NLM, men
også Guds rike.
Jeg vil gjerne ønske Guds rike velsignelse over alle
greiner av Guds rike som forkynner evangeliet rent og sant. Samtidig kjenner
jeg på et behov for å spørre hvorfor det svikter hos oss i NLM, siden mange
ikke blir ved i det kallet vi har stått sammen om i vår organisasjon.
Jeg har ikke noe godt svar. Følgende punkt er tenkt
til ettertanke og ransakelse for oss som fortsatt kjenner at NLM er vår åndelig
heim. Svikter det for oss på noen av disse punkt?
Blikket festet
på Jesus
Skal vi som misjonsfolk bli bevart i troen og under
Guds velsignelse i tjenesten, er det avgjørende at vi får ha blikket festet på
Jesus (Heb 12 og Kol 3,1-2). Israelsfolket levde av manna under hele vandringen
fra Egypt til Israel. Vi som er Guds barn, trenger evangeliet hver dag. Skal
kristenlivet holdes friskt og sunt, må fokus være Jesu frelsesverk for
oss. I Guds ords lys blir vi avslørt som
syndere, og derfor blir vi totalt avhengig av nåden i Jesus.
Israelsfolket ble lei av mannaen. Det er et alvorlig
tegn når Guds folk ikke har behov for å høre og lese evangeliet. Evangeliet
blir vi aldri utlært i. Derfor er evangeliet det kjærest et Guds barn hører og
leser.
Forkynnelsen
Guds ord sier at troen kommer av forkynnelsen en
hører. Troen kommer første gang, og den vedvarer å komme, ved forkynnelsen av
evangeliet. Derfor er forkynnelsen av Guds ord det sentrale når Guds folk
kommer sammen. Forkynnelse og bønn hører sammen.
Når Gud sier han «fant det for godt å frelse dem som
tror ved forkynnelsens dårskap» (1 Kor 1), setter alle Guds fiender alt inn på
å hindre at folk kommer under den sunne og sanne forkynnelse. Da blir alle
andre ting viktig å fylle møtene med, mens forkynnelsen blir redusert eller
fjernet.
Kamp mot kjødet,
djevelen og verden
Guds barn har en alvorlig kamp mot tre hovedfiender,
sine egen gamle natur, djevelen og verden. Alle disse fiender har et mål, nemlig
å «myrde, stjele og ødelegge». De vil at alle mennesker skal gå fortapt. Da kan
du gjerne bli opptatt med mye godt, bare du mister fokus på det viktigste. Da
kan du gjerne stå hard og fast på den rette lære, bare livet har død ut.
Guds ord oppmuntrer menigheten til å ikle seg den
fulle ristning (Ef 6,10ff) Gud har også gitt sine barn nådemidler som er til
hjelp og vern i denne strid. Nattverd, bønn og ikke minst «de helliges
samfunn». Det er ikke for ingen ting at Jesus formaner sine til «ikke å holde
seg borte fra sin egen forsamling».
Vår tid preges av en form for åndelig egoisme. Jeg
skal ha mine behov dekket. Får jeg ikke det i min forsamling, finner jeg meg en
annen menighet. Dette er en farlig vei.
Klar basun
Guds forsamling formanes til å ta vare på den rette
lære. Sannheten tro i kjærlighet. Gud har gitt oss sitt ufeilbarlige ord. I en
«vis» verden, er det vanskelig å bøye seg for det som står skrevet i Bibelen.
Tilliten til Guds ord har vært angrepet helt fra Adams tid. «Har Gud virkelig
sagt.»
Derfor har Gud gitt sitt folk åndelige ledere som
skal vise vei i en vanskelig verden. Det er viktig at det i forkynnelse, skrift
og uttalelser blir gitt veiledning i spørsmål hvor troen og læren anfektes. «Og
om en basun gir en utydelig lyd, hvem vil da gjøre seg rede til strid?» (1
Kor14,8)
I en forsamling kan det bli en fare at en vil være
«samlende» på feil premiss. For ikke å støte noen bort, blir en utydelig og
forsiktig, også i saker der Guds ord taler klart. Et klart eksempel på dette er
spørsmålet om tjenestedeling.
Lekmannslinjen
Alle Gud barn er prester (ikke hyrder). Gud gir sine
nådegaver slik at alle som er frelst, får være med i tjenesten i forsamlingen
og misjonen. Ansvaret for misjonens store sak ligger ikke på en pastor eller
misjonslagsformann alene. Nei, alle kristne har et åndelig ansvar og kall.
Dette må det legges til rette for, også når menigheten samles.
Vi ble før kalt for et myndig lekfolk. Er vi i ferd
med å overlate det åndelige ansvaret til noen få ledere, og gjerne i tillegg
kjøpe oss fri fra tjenesteoppgaver?
Varme og omsorg
Dersom forholdet til Jesus er rett, vil Guds
menighet være preget av varme. Talen skal være klar, i omsorg og ikke i hardhet.
Guds menighet er en samling av syndere. En vil derfor ikke vær opptatt av
andres synder og feil, men takke for at det er nåde nok for en synder som meg.
I Guds forsamling vil en derfor vise omtanke og
omsorg for hverandre. Når et lem lider, lider de andre med. En ofrer gjerne
noen av sine egne kjepphester, for å ta hensyn til andre kristne brødre og
søstre.
Preges din forsamling og forening av denne varme?
Eller er det kritikk, misunnelse og mistenksomhet som preger forsamlingen? Menigheten
er en hjelpestasjon, hvor vi skal hjelpe hverandre til å holde blikket på Jesus
og det målet vi har i himmelen.
I Kristus
Hvorfor svikter det for oss i NLM? Jeg tror noen
svar finnes i det som her er nevnt. Andre ting kunne også vært nevnt. Det er en
smerte og en nød vi ikke lett blir ferdig med.
Paulus prioriterte klart og sterkt. Mi bønn er å få
leve på den samme plass, «i Kristus». Da vil varmen og troen smitte:
Men det som var en vinning for meg, det har jeg for
Kristi skyld aktet for tap. Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi
kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mere verd. For hans skyld
har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli
funnet i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg
får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen, så jeg kan
få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser,
idet jeg blir gjort lik med ham i hans død, om jeg bare kunne nå fram til
oppstandelsen fra de døde!
Fil 3,7-11
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar