Godt nyttår og takk for det gamla

Vi har startet på et nytt nådeår. Kalenderen viser 2026. Vi vet ikke hva året vil bringe av «gleder og av savn», men jeg vet at Guds nåde er ny hver morgen.

Det gamle året ble et merkeår for meg personlig. Jeg vil nevne to hendelser. Den første skjedde i januar. Da kom første opplag av boka mi «Forkynn ordet» fra trykkeriet. Jeg har lenge skrevet om ulike predikanter og misjonærer på bloggen min. Det var ikke planen at dette skulle bli noe bok, men så ble det slik likevel – på oppfordring. Noen av portrettartiklene av forkynnere og misjonsledere ble samlet, og etter en lang prosess høsten 2024 var den altså klar i januar.

Dette var første boka fra min hånd. Det vil si, jeg fikk i 2020 utgitt et hefte om predikanten Ole Kallem, men det kan knapt kalles bok. «Forkynn ordet» ble trykket i et opplag på 300. Dette ble utsolgt og forlaget EB-media ved Birger Helland bestemte at et nytt opplag på 300 skulle trykkes tidlig på forsommeren. Dette opplaget er der enda mange bøker igjen av. Tiden vil vise om det kommer flere bøker. Foreløpig er det ingen planer. Takk til alle som har kjøpt boka.

Den neste hendelsen i året som ligger bak var at jeg ble pensjonist fra 1. juli med ferie fra 2. juni. Jeg var da blitt 65 år og en pensjonsveileder hadde forklart meg at jeg ville få en akseptabel pensjon ved å slutte på dette tidspunktet. Etter en flott markering på Moi bedehus søndag 1. juni, skrev jeg en takke-artikkel til misjonsfolket på bloggen min. Her forklarte jeg også hvorfor jeg gikk av ved 65 år og ikke ved 67. Årsaken var ikke at jeg ville forlate NLM, men jeg sluttet fordi jeg opplevde det vanskelig å være ansatt etter vedtaket om kvinner i hovedstyret som ble gjort på GF i 2022. Dette vedtaket skulle settes ut i live under GF 2025.

Avisen Dagen leste denne artikkelen. De tok kontakt og sa at de ville skrive om dette, men ønsket helst å gjøre et intervju med meg. Jeg svarte ja i håp om å få styre litt hva som kom på trykk. Intervjuet var greit, men jeg var lite glad for overskriften. Den sa med store bokstaver at jeg sluttet i protest. Jeg er altfor glad i misjonsfolket til å protestere. Jeg valgt å ta konsekvensen av misjonsfolkets vedtak og slutte som ansatt forkynner, men jeg er fortsatt NLMer og er med i arbeidet lokalt og tar også noen møter på frivillig basis. I tillegg til NLM vil jeg også ta noen møter for Misjon Sarepta. Jeg vil igjen få si hjertelig takk til alle misjonsvenner jeg har fått tjene sammen med i de 39 år jeg har vært ansatt i NLM.

Nytt år under nåden

Så ligger året 2025 bak og vi er så vidt i gang med 2026. Det er mange mørke skyer både på den politiske og den åndelige himmel. Da er det ubegripelig stor å vite at «jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer». Om jeg får være frisk også dette året eller om sykdom vil gjeste meg, er jeg «sikker i Jesu armer». Om krigen i verden også vil nå vårt land, eller om vi fortsatt får være velsignet med fred og frihet - «hele veien går Han med meg». Om jeg får eie troens visshet eller møte anfektelse og åndelig mørke, lever jeg i løftet om at «hvordan det føles og hvordan det går, barn skal jeg enda få være».

Jeg får hvile i Jesu frelsesverk. Bibelverset som har fulgt meg siste del av høsten gjelder også i dette nye året: «For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget» (Heb 10:14). I Jesus er jeg for alltid fullkommen for Den hellige Gud. I Jesus blir jeg helliget og får vokse i liv og tjeneste. Her går «det smått, ja, stundom rent på tvers». Min gamle natur, verden og djevelen gjør hva de kan for å forføre meg. Men jeg skal få vise dem til Golgata og glede meg over at det er Jesus ved Den Hellige Ånd som gir den åndelig vekst og også den rette syndserkjennelse. «Bli i Jesus vil du bære frukt, grene kan ei leve skilt fra stammen.»

Godt og velsignet nytt år!

Kirkholm, Sjaastad, Aavik og Ibsen

(foto Ove Sandvik)

Bøker hører med til ferielivet. Den viktigste boken for meg gjennom hele året er Bibelen. I årets juletid har jeg i tillegg lest tre andre bøker.

Ibsen «.. den mærkelige Mand».

Sverre Mørkhagen skrev i 2019 en omfattende biografi på nesten 800 sider om forfatteren Henrik Ibsen. Boka heter «Ibsen «.. den mærkelige Mand»». Det er et imponerende verk om den store lille mannen Henrik Ibsen, som kun var 161 cm på strømpelesten. Det er interessant å bli bedre kjent med en av Norges mest kjente forfattere. Men jeg må innrømme at boka var tung å komme gjennom med alle sine detaljer. Nå ved årsskiftet er jeg kommet halvveis.

Elisa Safats sønn

Den neste boka heter «Elisa Safats sønn» og ble skrevet av Asbjørn Aavik i 1969. Boken er forkynnelse med utgangspunkt i profeten Elisa (Elisja) fra Det gamle testamentet. Dette er ei bok jeg har lest noen ganger før, men det er lenge siden nå. Som alltid skriver Aavik godt, men jeg ble denne gang overrasket over vektleggingen han gjør angående Åndens gaver. I siste del av boken nevner han ting han savner i bedehusforkynnelsen. Da den karismatiske bevegelsen nådde Norge kort tid etter at boka ble skrevet, så Aavik på denne bevegelsen som et bønnesvar for det han savnet og som han skriver om i denne boka. Det gikk ikke med den karismatiske bevegelsen som Aavik håpet. Jeg skjønner nå mer av hvorfor Aavik satte sitt håp til den karismatiske vekkelse.

På vei til talerstolen

Den siste jule- og nyttårsboka er helt fersk av året (2025). Den heter «På vei til talerstolen» og er skrevet av Knut Kåre Kirkholm og Egil Sjaastad. Begge er eller har vært knyttet til Fjellhaug Internasjonale Høgskole. Trønderen Sjaastad er pensjonist av den særlig aktive typen. Han er stadig ute med forkynnelse og veiledning både i skriftlig og muntlig form. Jørpelendingen Kirkholm er førstelektor ved Fjellhaug.

Boka gir veiledning til den som formidler Guds ord til store og små gjennom forkynnelse. Her er tre hovedkapitler. Først noen artikler om prinsippspørsmål: Hva er kristen forkynnelse, Bibelen i forkynnelsen, å skjelne rett mellom lov og evangelium m.m. Neste hovedavsnitt heter prekenen og tilhøreren. Her omtales blant annet forberedelse til talen, sjelesorg i forkynnelsen og trender som påvirker forkynnelsen. Det siste kapitlet handler om forkynnerens utrustning og utvikling. Boka anbefales varmt til alle som forkynner Guds ord for store eller for små. For meg som «aldri har fått det til» med forberedelse og formidling, er det ekstra nyttig med påfyll og påminning.

En liten observasjon. På bokas bakside nevnes noen sammenhenger der Guds ord forkynnes i forsamlingene. Her nevnes gudstjenester søndag formiddag, bedehusmøte med misjonærbesøk, pensjonisttreff og ulike barne- og ungdomssamlinger. Det som ikke nevnes er møteuker og ordinære bedehusmøter. I ett av kapitlene drøftes denne endringen i deler av bedehusbevegelsen. Flere uheldige sidere ved dette nevnes. Ikke minst at bedehusfolket nå samles langt sjeldnere til offentlig forkynnelse.

En annen tendens i tiden er at den omreisende forkynner erstattes av pastorer. En god venn fra Finnmark, Thoralf Jenssen, døde for 14 år siden. I tiden jeg var kretssekretær i Troms- og Finnmark krets NLM arbeidet vi med å få en områdearbeider til Finnmark. Thoralf hadde bakgrunn fra den læstadianske bevegelse med sine stedlige forkynnere. Etter en splittelse i menigheten i Kjøllefjord havnet Thoralf i NLM. Hans erfaring tilsa at han ikke ville han noen områdearbeider. Flere ganger nevnte han hvor fint han hadde opplevd variasjonen av forkynnernådegaver i NLM. Hvis vi får en områdearbeider var han redd for at vi ville miste noe av bredden og mangfoldet i forkynnelsen, hevdet han. Kanskje noe til ettertanke.

Da Moses kom til Strand

Isabella og Henrik B. Moses med barna.

(foto ancestors.familyserch.org)

I 1881 flyttet sogneprest Frederik M. Lied fra Strand. Den nye presten som overtok het Henrik Bauer Moses. Han fikk tidlig rykte på seg som en streng prest.

Moses-slekta var jødisk og kom opprinnelig fra England. I 1745 flyttet John Moses fra Newcastle til Kristiansund og var en pådriver i den da voksende klippfiskindustrien. I 1768 kom John sin nevø fra Cumberland for å arbeide i onkelens bedrift. Nevøen het Isac Moses og han fikk en sønn som ble kalt opp etter onkelen. Denne sønnen, John Moses d.y. (1781-1849) startet en egen bedrift rundt århundreskiftet og etter kun få år var han en av de ledende forretningsmenn i Kristiansund. Han drev innen skipsfart og under Napoleons krigen i 1809-1812 bygget han seg opp og var ved krigens slutt eier av en tredjedel av Kristiansunds handelsflåte. Han representerte Nordmøre under Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.

Etter krigen kom dårligere tider og John Moses d.y. gikk konkurs i 1818. Få år senere brøt han opp fra Kristiansund og flyttet tilbake til England etter en opprivende skilsmisse. John d.y. fikk også en sønn som het John. Han ble født i 1813 og sammen med resten av søskenflokken ble han værende i Norge sammen med moren. John (f.1813) ble gift med Fredrikke Caroline Bauer og var sogneprest og prost i sitt yrkesaktive liv.

Henrik B. Moses sin bestefar Eidsvollmann John Moses (1781-1849)

(foto wikipedia)

Prest i Kviteseid og Strand

16. mai 1848 fikk Fredrikke og John Moses en sønn som de gav navnet Henrik Bauer Moses. De var da prestefolk i Kristiansund, men flyttet allerede i 1859 til Klepp i Rogaland. Henrik ble derfor konfirmert på Jæren og tok deretter eksamen artium i Stavanger i 1867. Etter artium satte Henrik kursen mot Kristiania (Oslo) for å gå i farens fotspor på det teologiske studiet ved Universitet. Også foreldrene flyttet østover dette året, da far John ble prest i Kviteseid. Dette kallet hadde han til høsten 1880 da han ble pensjonist. Han døde av et slagtilfelle 4. september 1881.

Henrik avla teologisk embetseksamen i 1872 og sitt første prestekall var å avhjelpe sin prostefar i Kviteseid. Her ble han som personalkappelan fram til faren gikk av med pensjon i 1881. I Kviteseid fikk Henrik god kontakt med folket og ble godt likt. I 1879 var det en som hadde hørt en tale Henrik hadde holdt i en gudstjeneste. Vedkommende reagerte på talen og skrev i avisen hvor han anklaget presten for å bruke talerstolen til en politisk tale imot de liberale. Han hevdet at det var folk som gikk ut under prestens tale, siden presten talte mot deres politiske overbevisning. Andre forsvarte presten, mens han selv forholdt seg taus. Ellers heter det om den unge Henrik Moses at han slo lag med bedehusfolket i Kviteseid.

Henrik B. Moses (foto privat)

Da faren ble pensjonist, var det tid for Henrik å søke sitt eget prestekall. Han var da blitt 33 år gammel. Han søkte på et ledig kall i Strand, hvor Frederik Møllerop Lied var i ferd med å skifte beite. Men først skulle det feires. Henrik hadde endelig funnet seg kvinnen han ville gifte seg med. Hun het Isabella Fredrikke Desirie Eckersberg og var to å yngre enn Henrik. Isabella var datter av skipsreder Hartvik Eckersberg og kona Gustava Paus. Hun vokste opp i Drammen, men foreldrene hennes flyttet til Oslo i 1866. Bryllupet sto 8. mars i 1881.

14 år i Strand

Ett par år etter at presteparet Moses kom til Strand fikk de sitt førstefødte barn. Det var ei jente som fikk navnet Maria Gustava Fredrikke. Hun fikk ikke leve mere enn et halvt år og døde 31.juli 1884. Nummer to kom i 1885 og fikk slektsnavnet John. Denne John Moses utvandret til Amerika i 1905 og slo seg ned i Nord Dakota (ND). Han utdannet seg til jurist og ble etter hvert statsadvokat i ND. I 1938 ble han valgt til guvernør i hjemstaten for Det demokratiske partiet og i 1944 ble han valgt til senator. To måneder etter at han ble innsatt som senator døde han under en hjerteoperasjon. Han etterlot seg kone og fire barn.

Henrik B. Moses sin sønn senator John Moses

(foto wikipedia)

De tre siste barna til Isabella og Henrik Moses het Ester (f.1887), Eva (f.1889) og Gustava Fredrikke (f.1891). Alle barna ble dermed født mens Moses var prest i Strand. Mot slutten av Moses sin prestetid i Strand bodde Isabellas foreldre på prestegarden. Mor hennes døde i 1889 og faren i 1893. Begge ble begravet fra Strand kirke.

Som nevnt i artikkelen om Moses sin forgjenger Frederik M. Lied, hadde det oppstått et kjølig forhold mellom presten og det kristne lekfolket i kommunen. Dette ser ikke ut til å ha bedret seg under Moses. Presten Lars Oftedal hadde gode venner blant de ledende i kristenflokken i Strand også etter fallet og bekjennelsen i 1891. Dette falt ikke i god jord hos Moses. Gunnar Alsvik var såkalt medhjelper for presten og fikk beskjed om å bryte kontakten med Oftedal. Dette nektet Gunnar Alsvik og valgte i stedet å si opp stillingen sin som prestens medhjelper.

Dødsannonsen til Marie Gustava Fredrikke Moses

(Stavanger Amtstidende 05.08.1884)

På dette tidspunktet hadde Moses allerede kommet på kant med store deler av bygdefolket. Årsaken til dette var uenighet om forvaltningen og praksisen med offerpenger til presten. Noen utdypning av denne konflikten har jeg ikke funnet omtalt.

Jeg nevnte at Moses fikk rykte som en streng prest. Noe av dette kom for dagen da han i 1885 skulle skrive festekontrakt med husmannen Osmund Langeland på plassen Bakken under Prestegarden. Osmund fikk da klar beskjed om at det ikke var tillat med dans eller salg av alkohol på husmannsplassen. Moses ville også ha med at det ikke var tillatt med møter for sekter. Han tenkte nok da på kvekerne som på denne tid var den eneste «sekten» i Strand. Dette siste punktet fikk ikke Moses godkjent av departementet siden dissenterloven for lengst var opphevet.

Rundt 1890 begynte Moses å søke seg bort fra Strand. Kanskje var det uroen omkring offerpengene som gjorde at han ønsket å skifte beite. Han søkte prestekall blant annet i Vefsn i Nordland og i Sannidal i Telemark. Dette siste fikk han, men valgte å si nei. Kanskje var det svigerfars helse og alder som gjorde flytting komplisert? Svigerfar døde som nevnt i 1893 og i 1894 ble Moses ansatt som ny sogneprest i Eidskog i Hedmark på grensen til Sverige. Han sluttet i Strand og overtok Eidskog i 1895.

Henrik Bauer Moses (foto digitaltmuseum.no)

Siste år i Eidskog og Spydeberg

Fra de siste årene til Henrik B. Moses som prest har jeg ikke funnet mange opplysninger. Han var prest i Eidskog i 1895-1908. Her fikk han være med å innvie Mangor ungdomslokale. I tiden etter at de flyttet fra Strand fikk også Isabella mere tid til annet enn å ta seg av barn, foreldre og prestegården. Hun samlet jenter på prestgården og hadde privatundervisning i husholdningslære.

Henrik Bauer Moses minneord

(Dagen 19.01.1922)

I 1908 kom det siste skiftet av prestestilling for Henrik Moses. Da ble han utnevnt til sogneprest og prost i Spydeberg i Østfold. Her var han en periode formann i foreningen for Sjømannsmisjonen. Søndag 15. januar 1922 hadde Moses hatt gudstjeneste i Heli kirke sør for Spydeberg. På vei heim ble han rammet av et kraftig slag og døde heime på prestegården tre dager senere, den 18. januar 1922. Kona Isabella døde i 1930. Henrik ble 73 år gammel, mens kona Isabella ble 80 år.

Henrik Bauer Moses dødsannonse

(Morgenbladet 19.01.1922)

 

Kilder

Anders Gjerdi: En biografisk skissebok (1977)

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

August Steinhamar: Norderhov (1914)

Elin Grubba Rabben: Etterkommere av Markus Fredrik Bang (2000)

Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge (1989)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jan Alsvik: Strand bygdebok (1991)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jens Petter Nielsen: I Kopperverkets tid. Kåfjord kirke 150 år. (1987)

Johan Veka: På skulebenk i eldre tider (1980)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jorunn Ingrid Engen: Eidskog bygdebok (1985)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Brev fra Ryfylke (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Ole Rambech Bugge: Familien Rambech (1907)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Årbok Bergen museum 1912

Digitalarkivet.no

Facebook siden til FB ELS Ottesen Museum

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

Spydeberghistorien FB

Wikipedia.no

En frelser er oss født!

Vi får igjen feire jul. Feire at Jesus Guds Sønn kom til jord for å åpne veien til himmelen for syndere.

Guds redningsaksjon startet i himmelen før jorden ble skapt. «For i ham (Jesus) har han (Gud) utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. (Ef 1:4) Så skapte Gud oss mennesker som han elsket fra evighet av: «Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved.» (Jer 31:3)

Men menneskene sviktet i første prøvelse. Adam og Eva syndet mot Gud ved å spise av den forbudte frukt. Da fikk vi et første glimt av denne Guds frelsesplan da Gud sa til slangen (djevelen): «Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.» (1M 3:15)

Videre framover i historien forkynte Gud stadig sin redningsaksjon gjennom sine profeter. Her tre eksempler fra Jesaja boka: «Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel (Gud med oss).» (Jes 7:14) «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.» (Jes 9:6) «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5)

Så skjedde underet. Jesus Guds Sønn ble unnfanget ved Den Hellige Ånd i Maria. «Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.» (Luk 1:30-33)

Også Marias forlovede Josef fikk englebud om Frelseren som skulle fødes: «Mens han nå tenkte på dette, se, da viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matt 1:20-21)

Og endelig ni måneder etter unnfangelsen var dagen kommet da Frelseren ble født: «Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. Det var noen hyrder der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.» (Luk 2:6-14)

Frelserens vei her på jord gikk mot et kors. Han skulle gi sitt liv til soning for dine og mine synder. Han gikk denne veien i lydighet helt til korset. Her utslettet han «skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.» (Kol 2:14) Og korsets seier ble kronet med oppstandelsens morgen.

Jeg er så glad for å kunne synge av hjertet: «Han er frelser min!» Er han din frelser?

God jul!

Noen ord om dåpen

Dåp (foto ukjent)

Hva får vi i den kristen dåp? Barnedåp eller voksendåp? Kan barnet tro? Det blir ofte stilt mange spørsmål når temaet er dåp.

I denne artikkelen får du ikke en utfyllende teologisk utleggelse om dåpen. Du får noen smakebiter fra hva noen åndelige ledere har sagt. Ledere som har skrevet mye godt om dette emnet. Jeg vil anbefale deres bøker til videre studier. Men her er altså noen sannheter i kortform:

Erik Pontoppidan

Hva gir eller gagner dåpen? Den virker syndenes forlatelse, frir fra døden og djevelen og gir den evige salighet til alle som tror dette, slik som Guds ord og løftet lyder.

Blir alle som er døpt, salige? Nei, bare de døpte som tror. For Kristus sier at den som ikke tror, skal bli fordømt. Dåpen hjelper ham da ikke.

Men kan små barn tro? Ja, Den Hellige Ånd kan virke troen i dem uten at de selv vet det eller forstår seg på det.

Hvordan kan vann gjøre så store ting som å fri menneskene fra synden, døden og djevelen og gi dem evig liv? Selve vannet gjør det ikke, men Guds ord, som er i og med vannet, og troen, som stoler trygt på dette Guds ord som er føyd til vannet. For uten Guds ord er vannet bare vann og ingen dåp. Men sammen med Guds ord er det en dåp, det er: Nådens og livets vann og det badet som gjenføder ved Den Hellige Ånd.

Gisle Johnson

Ingen ting er mer skikket til å hindre vekkelse enn den stadige tale om at alle døpte fremdeles er Guds barn.

Dåp (foto agderkultur.no)

Carl Fr. Wisløff

La oss holde fast ved velsignelsen og løftet som ble gitt i barnets dåp slik katekismen lærer det. Men la oss samtidig huske at den som ikke lever i tro på Jesus, er likeså fortapt i seg selv som om han aldri var blitt døpt.

Det var Guds vilje at det døpte barn skulle bli hos ham like til sin siste stund. I overgangsalderen må det da bli en bevisst overgang til et voksent menneskes liv i Gud. Den barnedøpte vil da oppleve en vekkelse og omvendelse… Det er nødvendig at det kommer et bevisst valg og en ny bevissthet om å ville høre Jesus til. Men vi må fastholde at han hadde liv i Gud før også, ja han levde det samme nådeliv som etter sitt gjennombrudd.

Øivind Andersen

Som Kristus gikk gjennom døden fra dommen til oppstandelsen i herligheten, slik er det å komme under og gjennom dåpsvannet en gjennomgang fra vår naturlige stand under døden og dommen og vreden til en nådestand i liv under velsignelsen og nåden.

Ved frafall blir dåpens velsignelse gjort til intet for oss, idet det nye menneske som skaptes i dåpen atter «dør». Et menneske blir på den måten fullt ut som en udøpt hedning.

Det er på Ordet som lød til oss i vår dåp vi må bygge vårt frelseshåp, ikke på vannet… Derfor skal vi i tillit til vannets vitnesbyrd omvende oss ved Ånden og tro blodet. Men vi skal ikke «omvende oss til dåpen». Det er til Gud vi omvender oss, til den nådepakt Han har opprettet med oss i sin Sønn fra evige tider.

Aksel Valen-Sendstad

Gjendåp er en ubibelsk og direkte vantro handling… Ifølge NT er dåpen innstiftet som en engangshandling, hvor Gud alene handler med mennesket. Dette paktstegn skal ikke gjentas. Hvis et menneske faller fra Gud i vantro og ugudelighet, betyr det ikke at dåpens paktstegn er gjort til intet. Det står alltid ved makt uansett synd og frafall… Når en frafallen vender om til Gud igjen, vender han om til den nåde Gud har gitt ham i dåpens bad.

Arne Helge Teigen

Gud gir den samme nåde gjennom dåpen, som han tilbyr og gir gjennom evangeliets budskap om Jesus Kristus. Dette betyr at Gud gir troen på Jesus Kristus, gir syndenes forlatelse, gir Den Hellige Ånds gave, og at han gjenføder mennesker gjennom dåpen.

Ut fra Bibelen er det klart at barn trenger Guds nåde. Grunnen til dette er at de er født med arvesynd (Job 14,4 Job 15,4 Salme 51,7 Ef 2,3). Fordi Gud gir tilgivelse for synd gjennom dåpen, skal de altså døpes.

Frederik M. Lied – prest og ordfører i Strand

Frederik Møllerop Lied. 

(foto Kåfjord kirke 150 år fargelagt av ChatGPT)

Frederik Møllerop Lied var prest i Strand i åtte år. Han satte positive spor etter seg, men huskes også for forhold som ikke var like bra.

Som ordfører i Strand måtte han også møte på Amtstinget (Fylkestinget) for Rogaland. I en omtale av ham i 1887 het det at han var en svært dyktig taler, men han hadde samtidig: «en evne til å overhøvle motstanderne på en slik måte at de ble støtt istedenfor overbevist. Han hadde også en hang til å erte motstanderne slik at det ble til skade for saken han kjempet for.

Titt kunne innleggene hans være veldig vakre, spesielt når han talte om fredningsbestemmelser og i det hele om utviklingen av næringsveiene. Mange vil huske hans varme innlegg for Landbrugsskolen på Austråt i Amtstinget 1876. Men selv under denne visstnok hans beste tale, kunne han ikke la være å dra inn en meget omdiskutert sak angående salg av Amtssygehuset.» (noe språklig revidert) Denne hans måte å være på preget også hans virke som prest.

Frederik Lied sin svigerfar prost Peder Christian 

Tyrholm Holtermann (foto strindahistorielag.no)

Fra Nordmøre til Strand

Frederik Møllerop Lied ble født 27. februar 1831 på Bremsnes på Averøy på Nordmøre. Far hans het Peder Høyer Lied og var lensmann, mens mor hans het Marte Marie Høyem. I 1852 begynte han på teologisk utdannelse ved Universitetet i Christiania (Oslo) og tok teologisk embetseksamen i 1857.

Etter endt presteutdannelse fikk han jobb som personalkappelan hos prost Peter Chr. Holtermann i Oppdal sør i Trøndelag. Dette var en gammel kjenning av Frederik, siden han var prest på Averøy under hele Frederiks oppvekst. Nå var han altså prost i Oppdal og trengte hjelp av en yngre prest. 27. november i 1857 ble Frederik ordinert til prest av biskop Hans Jørgen Darre i Nidarosdomen.

Prosten hadde ei datter som var ett år eldre enn den nyslåtte personalkappelanen. Kanskje hadde de et godt øye med hverandre fra oppveksten? I alle fall ble Hanna Thyrholm Holtermann og Frederik Lied kjærester og ble viet av prosten 19. juli 1859. Hanna og Frederik fikk ikke egne barn. Mens Frederik var i Oppdal, kom hans noe stride natur fram i offentligheten i 1863. Da havnet han i en avisdebatt om lekmannen og haugianeren Elling Eielsen, som nylig hadde besøkt Oppdal.

Kåfjord med Kpfjord kirke 1852

(tegning wikipedia)

I 1864 ble Lied ansatt som sogneprest i det nye Alta prestedømme. Senere ble han også prost. I Alta bodde det både kvener og samer, i tillegg til flertallet som var norske. Lied tok derfor kurs i både kvensk og samisk. På denne tiden var myndighetene godt i gang med fornorskningsprosessen, ikke minst som en følge av Kautokeinoopprøret. Lied gikk inn i denne oppgaven med full kraft. I 1865 var han med å starte søndagsskole i gruvebygda Kåfjord. Her hadde først læreren kristendomsundervisning med påfølgende norskundervisning der målet var å lære å lese norsk.

Lied kom tidlig i konflikt med den læstadianske vekkelse. Han rapporterte at det vinteren 1865-66 hadde blitt en «fanatisk-spiritualistisk» vekkelse, ikke minst blant kvenske gruvearbeidere i Kåfjord. Lied hevdet at vekkelsen framsto som et «overmål av glede over den erfarte nåde» (språklig revidert) og den ytret seg med «ekstatiske skrik, klapping i hendene, mens noen liksom sank hen i avmakt» (kalt rørelse). Læstadianerne svarte med å påstå at både læreren og presten var motstandere av den sanne kristendom. På denne tiden måtte en melde seg for presten om en ønsket nattverd. En læstadianer benyttet et slikt prestebesøk i mars 1866 til å formane presten. Dette ble ikke tålt og læstadianeren ble nektet å komme til nattverd. Lied hadde deretter noen bibeltimer i Kåfjord, noe som førte til tilbakegang for vekkelsen.

Den kjente læstadianske predikanten Petter Posti

(foto geni.no)

I 1869 kom en ny læstadiansk vekkelse i Alta ved den kjente predikanten Petter Posti. Lied hadde mange samtaler med Posti og formante han og vekkelsen til ikke å praktisere rørelsen etter nattverden, men det kunne ikke Posti love. Lied rapporterte til Tromsø-biskop Hvoslef, som var prest i Kautokeino under opprøret der. Biskopen formante Lied til forsiktighet. Det endte med at læstadianerne fikk praktisere rørelsen etter nattverden i gudstjenesten og at de derfor fortsatte å forholde seg til sin prest. Senere kom Lied også i konflikt med ei gruppe katolikker i Alta og deres leder Georg A. Boller.

Frederik Lied så ned på den kvenske befolkningen. Han mente selv at han hadde «fortrolig kjennskap» til den kvenske karakter. Han karakteriserte denne slik i brev til biskopen i forbindelse med striden med Posti: «Denne pralende, men feige race, bør behandles for at frigjøres for deres slette egenskaber, der ikke ere faa. Blant disse slette karaktertrekk er tilbøielighed til løgn og ringeagt for sanhed stærkt fræmtrædende hos dem.»

Frederik Møllerop Lied (foto privat)

Åtte år i Strand

Kanskje var Frederik Leid lei av kampene i nord da han i 1871 søkte den ledige stillingen som sogneprest i Strand etter Samuel Leganger. Men fred skulle det ikke bli. Også i de ni årene han var i Strand oppsto det konflikter mellom Lied og lekfolket, lærerstanden og politiske motstandere. Samtidig fikk han også utrettet mye positivt bl.a. innvielse av ny kirke.

Det hadde lenge vært arbeidet med å få på plass ny kirke i Strand da Frederik Lied kom som ny prest i 1872. Han fikk være med på selve byggingen av kirken og ikke minst innredningen. Den nye kirken ble bygget på samme tomta som den gamle kirka på Strand. Lied la ned et omfattende arbeid for å ferdigstille kirken. Historien sier at han engasjerte seg både i praktiske småting og i framdriften av byggevirksomheten. Høsten 1874 nærmet kirken seg ferdig og første arrangement var en utsatt konfirmasjon planlagt til 4. oktober. Men ting tok tid også i 1874. Vigslingen av kirken ble først 4. november med ikke mindre enn åtte prester til stede. Konfirmasjonen ble så avviklet søndag 8. november, med blant andre mine oldeforeldre Eli T. Nag og Tore T. Fjelde som konfirmanter. Kirken manglet da utvendig panel. Denne kom ikke på plass før året etter.

Elias Tilset (foto Soga um Strand)

Hanna og Frederik Lied kunne ikke drive prestegården alene, selv om de var over gjennomsnittet interessert i gårdsdrift. Under folketellingen i 1875 bodde to slektninger av Frederik, Peter Høier Lied (159 og Martha Susanne Lid (16), hos prestefolket.  De hadde også sendt bud på en ungdom fra Oppdal som var dreng og gårdsarbeider. Han het Ole Olsen Tilseth og var 29 år i 1875. Ole og kona Guro ble med presteparet da de flyttet fra Strand i 1881, men de kom tilbake året etter og forpaktet da prestegården.  I 1892 fikk de skille ut en del av prestegården til eget småbruk. Guro og Ole Tilseth fikk ett dødfødt barn og ei jente som døde av kikhoste kun halvannet år gammel. I 1895 fikk de en søstersønn (18) som het Elias Abelsen Tilset som fostersønn. Han arvet gården etter onkel og tante og ble en kulturpersonlighet i Strand. Han har blant annet skrevet Strandasangen. I tillegg til disse var det to lokale gårdsgutter og tre tjenestejenter på prestegården. 

I tillegg til arbeidet som prest og bonde på prestegården, engasjerte Frederik seg også i politikken. Han var i flere år formann i skolestyret og var den første presten i Strand som ble ordfører. Han hadde dette tillitsvervet i 1874-1881. I samme periode representerte han som nevnt kommunen på Amtstinget. Det ble sagt om Lied som ordfører at han var dyktig, men hadde en måte å styre på som ofte skapte strid. Også på Amtstinget markerte han seg i store og små saker. En gang foreslo han at Amtet skulle innføre skuddpremie på kråker. Dette fordi kråkene var plagsomme for sauebøndene under lemmingen. Det var ikke uvanlig at kråker og ravn hakket ut øynene på lamma under fødselen.  Forslaget om skuddpremie ble imidlertid nedstemt.

Mye mer støy vakte Lied sitt engasjement i spørsmålet om lønnsøkning for lærerne som kom opp på Amtstinget. Lied manet lærerne til nøysomhet og gikk imot forslaget om lønnsøkning. Han argumenterte blant annet slik: «Det er dog en Kristelig Lærerstand vi har, og jeg tror Lærerne vil finde sig i de Kaar som deres Stilling tillader dem at leve under. Nøisomhet vil jeg haabe er tilstede hos lærerne, og vil fremdeles være det.» Mot dette ble Lied møtt med sitt eget argument da han i 1874 ville selge klokkergården. Da begrunnet han salget blant annet med at «jo høyere presteinntekter, jo dyktigere prest kan sognet gjøre regning med å få». (Stavangeren 06.07.1874) Det ble mye uro og avisskriverier av slikt.

En av de som tok til orde mot Lied var Arne Garborg. Han skrev et lengre dikt, eller nidvise, om saken. Siste verset er slik: «Ende fik nu Formandskabet og, san. Præst og Verdslige til Hjemmet drog, san. Men fra Præstegaarden Høres om Uorden. Spøgelse det yr i hver en Krog, San. Stakkars Prest, San. Det var best, san. At du havde holdt dig til din Læst, san.» En annen skrev følgende i avisen Stavangeren 8. august 1877, underskrevet med pseudonymet Knib Knibesen:

Han kom også på kant med flere av de ledende innen lekmannsarbeidet i Strand. I 1878 hadde myndighetene i Oslo sendt ut et forslag fra en rekke teologer og prester, om å skille absolusjonen (tilsigelse av syndenes forlatelse) fra nattverden. Møtet som ble arrangert 31. mars ble ledet av ordfører og prest Lied. 9. mai sto et krast leserinnlegg i avisen Stavangeren som var skrevet av «En Strandbo» og datert 16. april. Her gir han et partisk referat fra menighetsmøtet 31. mars.

Mer enn halve møtet gikk med til Frederik Lied sitt foredrag der han argumenterte sterkt mot forslaget fra Oslo. Da presten var ferdig, ble det anledning for publikum å si sin mening. Flere av disse, blant andre Gunnar Alsvig, gamleordføreren Ole T. Barkved, emissær Halvor Langeland, Maurits Seljeskog, kirkesanger Ole P. Nærbø, gårdbruker G. Tvedt og Jonas Vatne. Kun noen få støttet presten offentlig. Det som imidlertid skapte mest forargelse var at presten som ordstyrer stadig avbrøt sine meningsmotstandere. De som var uenig med presten ble til slutt så frustrert at de ville reise seg å gå. Men det ble gjennomført en avstemming som gav presten 43 stemmer og Gunnar Alsvig og hans venner fikk 47 stemmer.

Frederik Møllerop Lied (foto Kåfjord kirke 150 år)

Tunge siste år

Mot slutten av sin tid som prest i Strand, ble Frederik Lied syk. Han søkte seg bort fra Strand og ble ansatt som sogneprest i Sokndal fra 1. mai 1881 og ankom Sokndal i juli etter en tøff seilas over Jæren. Hele perioden i Sokndal slet han med sykdom, men skjøttet sitt kall og tok godt vare på prestegården. Han fikk blant annet sørget for å bygge vei til småbruket Herveland som på den tid lå under prestegården.

19. juli 1884 feiret Frederik og Hanna sølvbryllup. Han noterte i protokollen: «På prestegården vemodig familiefest i anledning sogneprestens og ektefellens 25års bryllupsdag. Sognepresten var den dag så vidt ved helse at han kunne delta i taler og overvære avsyngingen ved skolelærere og andre og av en sang for menigheten og sølvbrudeparet ved Holterman, hvilket uvilkårlig fikk mere preg av avskjedssang enn bryllupssang.» (språklig revidert)

Det er litt ulike beskrivelser av Lied sin sykdom. En kilde skriver at han fikk et «underlivstilfelle» som plaget han de siste årene og at han de siste månedene av livet var «sindssvag». Andre kilder sier at han led av en magesykdom. 31. juli 1884 ble han sendt til behandling på Larvik bad i Vestfold, men da var helsetilstanden så dårlig at han ble sendt direkte til Oslo. Her seg han om i porten til sykehuset hvor på han ifølge dødsannonsen døde etter to og en halv dag, den 4. august. Frederik M. Lied ble 53 år gammel. Han ble begravet fra domkirken i Trondheim 8. august. 

Etter at Hanna Lied ble enke, ble hun boende i Sokndal til våren 1885. Da flyttet hun til Trondheim for å stelle sin syke far. Hun ble boende på ulike adresser i Trondheim til hun døde julaften 24.12.1919. Hun ble 89 år gammel.

 

Dødsannonse Frederik Møllerop Lied 

(Romsdals Amtstidende 16.08.1884)

Dødsannonse Hanna Lied

(Aftenposten 30.12.1919)

Minneord om Hanna Lied (Trønderen 30.12.1919)

Kilder

Anders Gjerdi: En biografisk skissebok (1977)

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

August Steinhamar: Norderhov (1914)

Elin Grubba Rabben: Etterkommere av Markus Fredrik Bang (2000)

Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge (1989)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jan Alsvik: Strand bygdebok (1991)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jens Petter Nielsen: I Kopperverkets tid. Kåfjord kirke 150 år. (1987)

Johan Veka: På skulebenk i eldre tider (1980)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jorunn Ingrid Engen: Eidskog bygdebok (1985)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Brev fra Ryfylke (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Ole Rambech Bugge: Familien Rambech (1907)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Årbok Bergen museum 1912

Digitalarkivet.no

Facebook siden til FB ELS Ottesen Museum

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

Spydeberghistorien FB

Wikipedia.no