Sofie Ur ble gift med en kar fra Talgje som het Bjørn Gard. Hun fikk mesteparten av sin tid i heimen, mens Bjørn arbeidet som diakon både i Kina og i Norge.
Starten av 1900-tallet var ei vekkelsestid i Ryfylke. Det hadde vært flere store vekkelser ved ulike emissærer blant annet på Jørpeland og på Fiskå. På Fiskå sto Sven Foldøen i en stor vekkelse på nyåret 1909. Ryktene om vekkelsen nådde også til det som ble kalt Sundgarene, tre garder som på den tid var veiløse og som ligger mellom Fiskå og Årdal. Gardene tilhørte Årdal kommune, men de ble overført til Strand kommune i 1965. Gardene heter Ur, Sørskår og Døvik.
Det var den 62 år gamle enka Marie Dige som ba Foldøen komme til Sørskår. Marias foreldre var kvekere og hadde emigrert til Amerika i 1889. Marie kunne ikke ta imot predikanten selv, så hun oppsøkte Serina og Knut Ur for å få dem til å ta imot Foldøen. Knut var akkurat klar til å reise på vårsildefiske, så Serina sa at skulle predikanten bo hos dem måtte Knut bli heime. Og slik ble det.
Foldøen kom tirsdag 16. februar 1909, men han kom ikke alene. Han hadde med seg broren Fredrik, Thorvald Ladstein og søstrene Gjertrud og Elisabeth Hovda. I tillegg møtte flere av de nyfrelste fra Fiskå opp og Racin og Ivar Høyland deltok med sang. Etter møtet gikk mannfolka heim til Serina og Knut, mens Hovda-jentene fikk husrom på en annen gard.
Vel heime ble det spenning mellom den aktverdig, men ufrelste Knut Ur og Sven Foldøen. Det var få fra Sundgardene på det første møtet, men det økte på ut over uka. Etter møtet og kveldsmaten på lørdags kvelden sa Foldøen at gjestene ville bøye kne og be til Gud, men sa at Knut bare måtte sitte om han heller ville det. Men da tok Knut en stol og satte den midt i stua og bøyde kne og ba: «Kjære Gud, nå må du frelse meg. Du ser jeg har kone og sju barn, og jeg selv er på vei til helvete.» Søndag kveld bøyde han kne også på møtet på skolehuset og ba ei bønn, men han hadde ikke fått se inn i evangeliet. Det skjedde på et møte noen dager senere. Da hørte han en stemme inne i seg som sa: «Det som Jesus har gjort er nok til frelse for deg. Du er fri!»
Etter den dagen var Knut helt forandret. Nå var det om å gjøre for han å vitne for andre om det han selv hadde fått. En gang han var på vei heim med rutebåten, var han så ivrig i samtalen med folk om bord at han glemte å gå av båten på Sørskår og måtte følge med båten til Årdal. Senere ble også Serina og flere av barna frelst. En av disse var Sofie, som da var 14 år gammel. Før vekkelsen regnet man med at det kun var en person som var frelst i Sundgardene. Etter vekkelsen var hele bygda omsnudd. Vekkelsen hadde berørt alle heimer.
Fra Ur til Årdal
Det var Sofie sin farfar som overtok Ur-garden i 1863. Farfar og familien bodde da på Byrkja i Hjelmeland, men inngikk et makebytte med eieren av Ur. Den eldste gutten deres ble gift til en gard på Sedberg i Årdal og var både lærer og lensmann i tillegg til bonde. Det ble derfor sønn nummer to, Knut, som overtok Ur etter foreldrene, og det skjedde i 1891. Dette var samme året han ble gift med Serine Holgersdatter Førland fra Jørpeland. Serine og Knut Ur fikk ni barn, hvorav to døde som ungdommer.
Sofie var nummer to i søskenflokken og ble født 9. juli 1895. Hun ble døpt i Årdal kirke 28. juli og faddere var ifølge kirkeboka «Madam lensmann Ur, Karoline Ur, folgemann Johannes Ur, Rasmus R. Fjelde, Ole L. Skår, Rakel H. Førland». 14 år senere sto Sofie konfirmant i samme kirke. Datoen var 17. oktober 1909 og karakteren i kristendomskunnskap var «meget godt». Hun gikk på Framnes Ungdomsskole i Hardanger skoleåret 1912-13 og fortsatte derfra til Volda hvor hun gikk lærerskolen i 1913-1916.
Etter at hun hadde bestått lærerskole flyttet hun heim igjen til Ur og fikk jobb som lærer i Årdal. Denne stillingen hadde hun fram til 1921. Da tok livet hennes en helt ny kurs. På Framnes hadde hun truffet en kjekk gutt fra Talgje som skulle bli hennes livsledsager «til døden skilte dem ad».
Bjørn Larsinius Larsen Gard fra Talgje
Talgjebuen som Sofie traff på Framnes het Bjørn L. Gard. Far hans var bonde og skipsfører Eli Tobias Larsen fra Østebø på Talgje og mor hans het Anna Kristoffersdatter Gard. De fikk kjøpe halve heimegarden til Anna (bruk 10) og tok etternavnet etter garden. Tobias hadde en bror som het Larsinius. Han kjøpte en eiendom på Fiskå, hvor han startet mølle. I 1885 ble han gift, men i julen samme året druknet han og en reisekamerat på vei heim fra Talgje til Fiskå. Enken beholdt eiendommen noen år, men solgte den senere til tre brødre Nordbø som var nevøer av Larsinius og dermed søskenbarn til Bjørn Gard. Disse brødrene skulle bli grunnleggere av den kjente bedriften Brødrene Nordbø og senere Fiskå Mølle.
Bjørn var nummer fem i søskenflokken på sju. I tillegg hadde de en bror som kun ble to år gammel. Bjørn ble født på Talgje 28. mars 1892 og da han ble døpt i Talgje kirke, fikk han også navnet til sin avdøde onkel Larsinius. Da far Tobias var blitt 67 år gammel, skulle han borde rutebåten. Da han la inntil skipssiden, kom en fing i klemme. Det gikk infeksjon i fingen og Tobias døde. Bjørn var da 19 år gammel. Det var Bjørn sin eldste bror Lars Gard som overtok heimegarden og den eies nå av Lars sitt barnebarn Thorild Vårdal og mannen Åge.
Bjørn ble konfirmert 30. september 1906. Samme året var Sven Foldøen på Talgje, og det ble en stor vekkelse. Jeg vet ikke om Bjørn ble berørt av denne vekkelsen, men seks år senere søkte han seg til Kinamisjonens Ungdomsskole på Framnes. Dette tyder på at han var en kristen, eller i alle fall ønsket å være det på denne tiden. Det var skoleåret 1912-13 han gikk på Framnes og hvor han traff Sofie. I 1915 startet han på Bjørn Langfeldts handelsskole i Stavanger og gikk der i to år. Da han var ferdig på handelsskolen, flyttet han til Oslo og begynte på Diakonhjemmet for å utdanne seg til diakon. Han ble innviet diakon 8. mai 1920.
14 år som Kina-misjonærer
1. september 1920 meldte Stavanger Aftenblad at Sofie og Bjørn var forlovet. Året etter var alt klart for at de skulle reise sammen til Kina, men bryllupet ville ikke stå før etter at de hadde lært seg kinesisk. Misjonærinnvielsen var 7. september 1921 på Fjellhaug og det var generalsekretær Johannes Brandtzæg som var forkynner. To dager etter innvielsesfesten gikk Sofie og Bjørn om bord i Stavangerfjord med kurs for Amerika. Her skulle de være i Chicago ett års tid før turen gikk videre til Kina.
I midten av oktober gikk de så om bord i skuta som skulle føre dem til Shanghai i Kina. De hadde reisefølge med en annen fersk misjonær, Kristine Nes. Hun var fra Sand og var utdannet jordmor. Bjørn skrev en liten reiseskildring fra denne turen som han sendte til misjonsbladet Kineseren. Her skrev han bl.a.: «Turen over havet via Honolulu, Hawaii og Yokohama, Kobe og Nagasaki, Japan var både interessant og deilig… Hver søndag var det gudstjeneste om bord av amerikanere, men jeg var enig med en som etter gudstjenesten sa: «Jeg tror ikke at han som skrev teksten, tenkte der skulle tales slik over den.»
Vel framme i Shanghai ble de tatt imot av to misjonærer som skulle heim til Norge på ferie. Det var Marie Monsen og Helen Willanger. Marie og Helene hjalp nykommerne til å finne fram i storbyen Shanghai, og til å få dem installert på båten SS «You Yang Maru» som skulle ta nykommerne elveveien til Hankow. I Hankow ble de møtt av Marit Staurset fra Romsdal og Karen Eikeskog fra Tysvær. De skulle hjelpe dem videre til misjonens hovedsenter i Laohokow. Underveis fikk de kraftig medvind. Marit Staurset ble helst litt engstelig, mens de fire fra Ryfylke frydet seg. De hadde vært i båt før. Marit sytes de andre tok situasjonen altfor lettsindig og spurte om alle ryfylkinger var lik dem. Vel framme i Laohokow tok Marits bror Even Staurseth, kona hans Anna Mathilde og deres lille sønn Erik imot dem og de gikk rett til Dagai stasjon.
Vel på plass i Laohokow var første oppgave for de nyankomne å lære seg kinesisk. Det tok normalt ett par år. Da Sofie og Bjørn var nesten i mål med språkskolen, var det endelig tid for bryllup. Datoen ble fastsatt til 30. juni 1924. Den norske visekonsulen i Kina kunne i ettertid melde til kirkekontoret på Talgje at vielsen var skjedd ved pastor Albert Andersen og med misjonær Olaf Olsen som forlover. I løpet av perioden 1925-1930 fikk Sofie og Bjørn fire barn, Aslaug (1925), Sigrid (1926), Torolf (1927) og Solveig (1930). Aslaug og Sigrid bodde senere på Tau, Solveig i Stavanger og Torolf i Oslo.
Etter språkstudiene tok Bjørn en kinesisk tannlegeutdanning og var deretter klar for å gå inn i tjenesten ved «Klinikken i Storgata» i Laohokow. Denne var en del av Dagai misjonsstasjon. Denne misjonsstasjonen ble bygget av den svenske misjonæren for China Inland Mission dr. Lagerquist. Da han reiste fra Kina, solgte han misjonsstasjonen til Kinamisjonen som bygde den om til klinikk. Denne sto ferdig i 1921. Det var legen Tønnes Frøiland fra Sokndal som startet med klinikkarbeid for Kinamisjonen i Laohokow. Han ble imidlertid skutt av røvere i 1914.
Misjonærene i Kina hadde en egen ferieplass, Haishan, som lå i et fjellparti. Sommeren 1924 sende misjonæren Lars Lande fra Feda et glimt derfra til Kineseren, og han skrev blant annet om Bjørn Gard: «Enkelte av misjonærene har en ekstra jobb her oppe. Tenk bare på Bjørn Gard, tannlegen vår. Han står der dag etter dag med bor og drill, og alle slags gruelige instrumenter, som sikkert ble oppfunnet på inkvisisjonstiden. Bare for å holde «munntøyet» vårt noenlunde i orden. Han klager over at misjonærene ofte er sørgelig «stygge i munnen!!»
Klinikken i Storgata var tenkt som en midlertidig base, mens et nytt og større hospital var under planlegging og bygging. Dette var ferdig i 1928, mens Sofie og Bjørn var på ferie i Norge. Hospitalet fikk navnet «Dr. Frøilands minne» og lå ved Liangigai misjonsstasjon. I 1927 var det et stort opprør i Kina, og misjonsstasjonene i innlandet måtte evakueres. Klinikken i Storgata ble okkupert av kinesiske soldater, mens misjonærene måtte trekke ut mot kysten. Mange reiste også til Norge på ferie. Det gjorde også Sofie og Bjørn Gard.
Etter hvert roet opprøret seg, og misjonærene kunne komme tilbake til misjonsstasjonene. Da de kom til Storgata, måtte de få soldatene ut av klinikken før de igjen kunne ta imot pasienter. Men da var «Dr. Frøilands minne» så godt som ferdig, og hospitalet ble innviet langfredag 1928. I januar 1929 gikk familiene Gard og Ørstavik og Ella Hovda ombord i båten «Saarbrücken» i Hamburg med kurs for Kina. Vel framme kunne Bjørn starte opp igjen sin tjeneste som diakon og tannlege i helt nye lokaler.
I Kineseren nr. 18 for 1932 skrev Bjørn Gard en rapport fra helsearbeidet i 1931. Han skrev blant annet at «en svært ondartet malaria herjet, ofte sammen med dysenteri. Dødsprosenten var høy, nesten som spanskesyken i Norge i 1918. På sine steder er det vanskelig å få de døde begravet på grunn av for lite hjelp.» Videre tok han med litt statistikk: «I 1931 er der på hospitalet behandlet 898 pasienter med til sammen 13951 liggedager, herav har 71 pasienter ligget fritt med til sammen 2234 liggedøgn. Det er utført 292 operasjoner. I klinikken er det behandlet 10059 nye pasienter med 16562 gjentakelser.. På sykehuset har vi hatt 189 pasienter flere enn i fjor og 40 flere operasjoner.»
Til Norge i 1936
Periodene på misjonsmarken var lange på denne tiden. Først i 1936 var det tid for familien Gard til å reise tilbake til Norge. Denne gang ble det for godt. De kom heim like før jul i 1936 og bodde de første månedene heime hos Sofie sin slekt på Ur. Her gikk barna på skolen på Sørskår. På nyåret 1937 ble Bjørn ansatt som diakon på Opstad Tvangsarbeidshus på Nærbø og familien flyttet dit antakelig sommeren 1937. I stillingen til Bjørn lå det også et ansvar inn mot Nærlandsheimen.
I 1948 fikk Bjørn en ny stilling i Oslo. Denne gang ble han ansatt som overdiakon ved fengselssykehuset i Oslo. Dermed flyttet familien fra Jæren til Sofienberggate 63 i hovedstaden. Her ble Sofie og Bjørn boende resten av livet. Bjørn døde 9. juli 1969, mens Sofie døde 10. oktober 1973.
Kilder
Arnvid Lillehammer:
Ryfylke folk og natur (1978)
Bjørg Lunde Rugland:
Bertha og Christopher Gård deres forfedre og etterkommere (1990)
Erik Kjebekk: Kallet fra
Kina (1999)
Erik Kjebekk: Han falt på
slagmarken. Martyrmisjonæren Tønnes Frøiland (2009)
Fridtjov Birkeli m.fl.:
Norsk misjonsleksikon (1967)
Jakob Straume: Og
stjerner ble tent II (1948)
Jakob Straume: Kristenliv
i Rogaland (1957)
Jan Alsvik: Folk i Strand
(1995)
Josef Tungland: Sven
Foldøen (1978)
NLM: Misjonæralbumet
(1968)
Oscar Handeland: Det
norske lutherske kinamisjonsforbund 50 år (1946)
Torolv Gard: Leserinnlegg
i Strandbuen 24.05.1996
Aftenbladet.no
Dagen.no
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket.no
