Frederik M. Lied – prest og ordfører i Strand

Frederik Møllerop Lied. 

(foto Kåfjord kirke 150 år fargelagt av ChatGPT)

Frederik Møllerop Lied var prest i Strand i åtte år. Han satte positive spor etter seg, men huskes også for forhold som ikke var like bra.

Som ordfører i Strand måtte han også møte på Amtstinget (Fylkestinget) for Rogaland. I en omtale av ham i 1887 het det at han var en svært dyktig taler, men han hadde samtidig: «en evne til å overhøvle motstanderne på en slik måte at de ble støtt istedenfor overbevist. Han hadde også en hang til å erte motstanderne slik at det ble til skade for saken han kjempet for.

Titt kunne innleggene hans være veldig vakre, spesielt når han talte om fredningsbestemmelser og i det hele om utviklingen av næringsveiene. Mange vil huske hans varme innlegg for Landbrugsskolen på Austråt i Amtstinget 1876. Men selv under denne visstnok hans beste tale, kunne han ikke la være å dra inn en meget omdiskutert sak angående salg av Amtssygehuset.» (noe språklig revidert) Denne hans måte å være på preget også hans virke som prest.

Frederik Lied sin svigerfar prost Peder Christian 

Tyrholm Holtermann (foto strindahistorielag.no)

Fra Nordmøre til Strand

Frederik Møllerop Lied ble født 27. februar 1831 på Bremsnes på Averøy på Nordmøre. Far hans het Peder Høyer Lied og var lensmann, mens mor hans het Marte Marie Høyem. I 1852 begynte han på teologisk utdannelse ved Universitetet i Christiania (Oslo) og tok teologisk embetseksamen i 1857.

Etter endt presteutdannelse fikk han jobb som personalkappelan hos prost Peter Chr. Holtermann i Oppdal sør i Trøndelag. Dette var en gammel kjenning av Frederik, siden han var prest på Averøy under hele Frederiks oppvekst. Nå var han altså prost i Oppdal og trengte hjelp av en yngre prest. 27. november i 1857 ble Frederik ordinert til prest av biskop Hans Jørgen Darre i Nidarosdomen.

Prosten hadde ei datter som var ett år eldre enn den nyslåtte personalkappelanen. Kanskje hadde de et godt øye med hverandre fra oppveksten? I alle fall ble Hanna Thyrholm Holtermann og Frederik Lied kjærester og ble viet av prosten 19. juli 1859. Hanna og Frederik fikk ikke egne barn. Mens Frederik var i Oppdal, kom hans noe stride natur fram i offentligheten i 1863. Da havnet han i en avisdebatt om lekmannen og haugianeren Elling Eielsen, som nylig hadde besøkt Oppdal.

Kåfjord med Kpfjord kirke 1852

(tegning wikipedia)

I 1864 ble Lied ansatt som sogneprest i det nye Alta prestedømme. Senere ble han også prost. I Alta bodde det både kvener og samer, i tillegg til flertallet som var norske. Lied tok derfor kurs i både kvensk og samisk. På denne tiden var myndighetene godt i gang med fornorskningsprosessen, ikke minst som en følge av Kautokeinoopprøret. Lied gikk inn i denne oppgaven med full kraft. I 1865 var han med å starte søndagsskole i gruvebygda Kåfjord. Her hadde først læreren kristendomsundervisning med påfølgende norskundervisning der målet var å lære å lese norsk.

Lied kom tidlig i konflikt med den læstadianske vekkelse. Han rapporterte at det vinteren 1865-66 hadde blitt en «fanatisk-spiritualistisk» vekkelse, ikke minst blant kvenske gruvearbeidere i Kåfjord. Lied hevdet at vekkelsen framsto som et «overmål av glede over den erfarte nåde» (språklig revidert) og den ytret seg med «ekstatiske skrik, klapping i hendene, mens noen liksom sank hen i avmakt» (kalt rørelse). Læstadianerne svarte med å påstå at både læreren og presten var motstandere av den sanne kristendom. På denne tiden måtte en melde seg for presten om en ønsket nattverd. En læstadianer benyttet et slikt prestebesøk i mars 1866 til å formane presten. Dette ble ikke tålt og læstadianeren ble nektet å komme til nattverd. Lied hadde deretter noen bibeltimer i Kåfjord, noe som førte til tilbakegang for vekkelsen.

Den kjente læstadianske predikanten Petter Posti

(foto geni.no)

I 1869 kom en ny læstadiansk vekkelse i Alta ved den kjente predikanten Petter Posti. Lied hadde mange samtaler med Posti og formante han og vekkelsen til ikke å praktisere rørelsen etter nattverden, men det kunne ikke Posti love. Lied rapporterte til Tromsø-biskop Hvoslef, som var prest i Kautokeino under opprøret der. Biskopen formante Lied til forsiktighet. Det endte med at læstadianerne fikk praktisere rørelsen etter nattverden i gudstjenesten og at de derfor fortsatte å forholde seg til sin prest. Senere kom Lied også i konflikt med ei gruppe katolikker i Alta og deres leder Georg A. Boller.

Frederik Lied så ned på den kvenske befolkningen. Han mente selv at han hadde «fortrolig kjennskap» til den kvenske karakter. Han karakteriserte denne slik i brev til biskopen i forbindelse med striden med Posti: «Denne pralende, men feige race, bør behandles for at frigjøres for deres slette egenskaber, der ikke ere faa. Blant disse slette karaktertrekk er tilbøielighed til løgn og ringeagt for sanhed stærkt fræmtrædende hos dem.»

Frederik Møllerop Lied (foto privat)

Åtte år i Strand

Kanskje var Frederik Leid lei av kampene i nord da han i 1871 søkte den ledige stillingen som sogneprest i Strand etter Samuel Leganger. Men fred skulle det ikke bli. Også i de ni årene han var i Strand oppsto det konflikter mellom Lied og lekfolket, lærerstanden og politiske motstandere. Samtidig fikk han også utrettet mye positivt bl.a. innvielse av ny kirke.

Det hadde lenge vært arbeidet med å få på plass ny kirke i Strand da Frederik Lied kom som ny prest i 1872. Han fikk være med på selve byggingen av kirken og ikke minst innredningen. Den nye kirken ble bygget på samme tomta som den gamle kirka på Strand. Lied la ned et omfattende arbeid for å ferdigstille kirken. Historien sier at han engasjerte seg både i praktiske småting og i framdriften av byggevirksomheten. Høsten 1874 nærmet kirken seg ferdig og første arrangement var en utsatt konfirmasjon planlagt til 4. oktober. Men ting tok tid også i 1874. Vigslingen av kirken ble først 4. november med ikke mindre enn åtte prester til stede. Konfirmasjonen ble så avviklet søndag 8. november, med blant andre mine oldeforeldre Eli T. Nag og Tore T. Fjelde som konfirmanter. Kirken manglet da utvendig panel. Denne kom ikke på plass før året etter.

Elias Tilset (foto Soga um Strand)

Hanna og Frederik Lied kunne ikke drive prestegården alene, selv om de var over gjennomsnittet interessert i gårdsdrift. Under folketellingen i 1875 bodde to slektninger av Frederik, Peter Høier Lied (159 og Martha Susanne Lid (16), hos prestefolket.  De hadde også sendt bud på en ungdom fra Oppdal som var dreng og gårdsarbeider. Han het Ole Olsen Tilseth og var 29 år i 1875. Ole og kona Guro ble med presteparet da de flyttet fra Strand i 1881, men de kom tilbake året etter og forpaktet da prestegården.  I 1892 fikk de skille ut en del av prestegården til eget småbruk. Guro og Ole Tilseth fikk ett dødfødt barn og ei jente som døde av kikhoste kun halvannet år gammel. I 1895 fikk de en søstersønn (18) som het Elias Abelsen Tilset som fostersønn. Han arvet gården etter onkel og tante og ble en kulturpersonlighet i Strand. Han har blant annet skrevet Strandasangen. I tillegg til disse var det to lokale gårdsgutter og tre tjenestejenter på prestegården. 

I tillegg til arbeidet som prest og bonde på prestegården, engasjerte Frederik seg også i politikken. Han var i flere år formann i skolestyret og var den første presten i Strand som ble ordfører. Han hadde dette tillitsvervet i 1874-1881. I samme periode representerte han som nevnt kommunen på Amtstinget. Det ble sagt om Lied som ordfører at han var dyktig, men hadde en måte å styre på som ofte skapte strid. Også på Amtstinget markerte han seg i store og små saker. En gang foreslo han at Amtet skulle innføre skuddpremie på kråker. Dette fordi kråkene var plagsomme for sauebøndene under lemmingen. Det var ikke uvanlig at kråker og ravn hakket ut øynene på lamma under fødselen.  Forslaget om skuddpremie ble imidlertid nedstemt.

Mye mer støy vakte Lied sitt engasjement i spørsmålet om lønnsøkning for lærerne som kom opp på Amtstinget. Lied manet lærerne til nøysomhet og gikk imot forslaget om lønnsøkning. Han argumenterte blant annet slik: «Det er dog en Kristelig Lærerstand vi har, og jeg tror Lærerne vil finde sig i de Kaar som deres Stilling tillader dem at leve under. Nøisomhet vil jeg haabe er tilstede hos lærerne, og vil fremdeles være det.» Mot dette ble Lied møtt med sitt eget argument da han i 1874 ville selge klokkergården. Da begrunnet han salget blant annet med at «jo høyere presteinntekter, jo dyktigere prest kan sognet gjøre regning med å få». (Stavangeren 06.07.1874) Det ble mye uro og avisskriverier av slikt.

En av de som tok til orde mot Lied var Arne Garborg. Han skrev et lengre dikt, eller nidvise, om saken. Siste verset er slik: «Ende fik nu Formandskabet og, san. Præst og Verdslige til Hjemmet drog, san. Men fra Præstegaarden Høres om Uorden. Spøgelse det yr i hver en Krog, San. Stakkars Prest, San. Det var best, san. At du havde holdt dig til din Læst, san.» En annen skrev følgende i avisen Stavangeren 8. august 1877, underskrevet med pseudonymet Knib Knibesen:

Han kom også på kant med flere av de ledende innen lekmannsarbeidet i Strand. I 1878 hadde myndighetene i Oslo sendt ut et forslag fra en rekke teologer og prester, om å skille absolusjonen (tilsigelse av syndenes forlatelse) fra nattverden. Møtet som ble arrangert 31. mars ble ledet av ordfører og prest Lied. 9. mai sto et krast leserinnlegg i avisen Stavangeren som var skrevet av «En Strandbo» og datert 16. april. Her gir han et partisk referat fra menighetsmøtet 31. mars.

Mer enn halve møtet gikk med til Frederik Lied sitt foredrag der han argumenterte sterkt mot forslaget fra Oslo. Da presten var ferdig, ble det anledning for publikum å si sin mening. Flere av disse, blant andre Gunnar Alsvig, gamleordføreren Ole T. Barkved, emissær Halvor Langeland, Maurits Seljeskog, kirkesanger Ole P. Nærbø, gårdbruker G. Tvedt og Jonas Vatne. Kun noen få støttet presten offentlig. Det som imidlertid skapte mest forargelse var at presten som ordstyrer stadig avbrøt sine meningsmotstandere. De som var uenig med presten ble til slutt så frustrert at de ville reise seg å gå. Men det ble gjennomført en avstemming som gav presten 43 stemmer og Gunnar Alsvig og hans venner fikk 47 stemmer.

Frederik Møllerop Lied (foto Kåfjord kirke 150 år)

Tunge siste år

Mot slutten av sin tid som prest i Strand, ble Frederik Lied syk. Han søkte seg bort fra Strand og ble ansatt som sogneprest i Sokndal fra 1. mai 1881 og ankom Sokndal i juli etter en tøff seilas over Jæren. Hele perioden i Sokndal slet han med sykdom, men skjøttet sitt kall og tok godt vare på prestegården. Han fikk blant annet sørget for å bygge vei til småbruket Herveland som på den tid lå under prestegården.

19. juli 1884 feiret Frederik og Hanna sølvbryllup. Han noterte i protokollen: «På prestegården vemodig familiefest i anledning sogneprestens og ektefellens 25års bryllupsdag. Sognepresten var den dag så vidt ved helse at han kunne delta i taler og overvære avsyngingen ved skolelærere og andre og av en sang for menigheten og sølvbrudeparet ved Holterman, hvilket uvilkårlig fikk mere preg av avskjedssang enn bryllupssang.» (språklig revidert)

Det er litt ulike beskrivelser av Lied sin sykdom. En kilde skriver at han fikk et «underlivstilfelle» som plaget han de siste årene og at han de siste månedene av livet var «sindssvag». Andre kilder sier at han led av en magesykdom. 31. juli 1884 ble han sendt til behandling på Larvik bad i Vestfold, men da var helsetilstanden så dårlig at han ble sendt direkte til Oslo. Her seg han om i porten til sykehuset hvor på han ifølge dødsannonsen døde etter to og en halv dag, den 4. august. Frederik M. Lied ble 53 år gammel. Han ble begravet fra domkirken i Trondheim 8. august. 

Etter at Hanna Lied ble enke, ble hun boende i Sokndal til våren 1885. Da flyttet hun til Trondheim for å stelle sin syke far. Hun ble boende på ulike adresser i Trondheim til hun døde julaften 24.12.1919. Hun ble 89 år gammel.

 

Dødsannonse Frederik Møllerop Lied 

(Romsdals Amtstidende 16.08.1884)

Dødsannonse Hanna Lied

(Aftenposten 30.12.1919)

Minneord om Hanna Lied (Trønderen 30.12.1919)

Kilder

Anders Gjerdi: En biografisk skissebok (1977)

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

August Steinhamar: Norderhov (1914)

Elin Grubba Rabben: Etterkommere av Markus Fredrik Bang (2000)

Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge (1989)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jan Alsvik: Strand bygdebok (1991)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jens Petter Nielsen: I Kopperverkets tid. Kåfjord kirke 150 år. (1987)

Johan Veka: På skulebenk i eldre tider (1980)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jorunn Ingrid Engen: Eidskog bygdebok (1985)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Brev fra Ryfylke (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Ole Rambech Bugge: Familien Rambech (1907)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Årbok Bergen museum 1912

Digitalarkivet.no

Facebook siden til FB ELS Ottesen Museum

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

Spydeberghistorien FB

Wikipedia.no

 

 

Hvem er sanne åndelige hyrder?

Det er mange som bærer tittel hyrde, biskop, prest, pastor eller eldste. Men ikke alle er sanne bibelske hyrder. Bibelen har nemlig noen kjennetegn på slike hyrder.

I disse dager er det offentlig omtale av biskoper som slutter og andre som er nye. Mange av disse biskoper og også andre såkalte hyrder fornekter fortapelsen. De har avlyst det 6. budet om ikke å drive hor, ja, også det 5 budet som sier at du ikke skal slå i hjel – heller ikke mennesker som ikke er født. De fornekter også Bibelens tale om at kun menn skal være hyrder. Slik kunne vi fortsette. Den som leser Guds ord og tror det som står, forstår at disse ikke er sanne hyrder, men forkynner et annet evangelium. Hør ikke på dem, sier Guds ord.

Hva er så kjennetegn på de sanne hyrder? I en bibeltime gjengitt i boka «Vitnesbyrd om Jesus» nevner Carl Fr. Wisløff noen slike kjennetegn (flere kunne vært nevnt). Jeg vil ta med noen av kjennetegnene Wisløff peker på i denne talen:

1. De sanne hyrder må være rett kalt og sendt av Jesus. Den sanne hyrde er kalt av Gud. Guds Ånd har overbevist ham om at han skal bli en tjener for evangeliet – og en hyrde for menneskene. Han er også kalt av mennesker. Det gis et ytre kall.

2. En rett hyrde skal ikke være nyomvendt. 1 Tim 3,1ff: «Det er et troverdig ord: Om noen gjerne vil ha et tilsynsembete, så er det en god gjerning han har lyst til. Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men mild, ikke stridslysten eller pengekjær. Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet. Men den som ikke vet å styre sitt eget hus, hvordan kan han ha omsorg for Guds menighet?

Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom. Han må også ha godt vitnesbyrd fra dem som er utenfor, så han ikke skal bli til spott og bli fanget i djevelens snare. Likeså må menighetstjenerne være verdige, ikke tvetungede, ikke henfalne til mye vin, ikke ha lyst til skammelig vinning. Det må være slike som bevarer troens hemmelighet i en ren samvittighet.»

3. Den rette hyrden må holde fast ved det troverdige ord i overensstemmelse med læren. En åndelig leder skal prøves på om han forkynner Guds ord rett og sant etter Bibelen og kirkens bekjennelse. Den som fornekter sentrale sannheter i Guds ord, er ikke kalt av Gud.

4. I Det nye testamentet er menighetens tilsynsmenn alltid menn. Kvinnelige profeter finnes, men ikke kvinnelige menighetsforstandere.

5. Den sanne hyrden må være rett omvendt og kjenne Jesus i en sann tro.

6. Den sanne hyrde er bedt fram av troende mennesker. Be høstens Herre inderlig om å kalle, utruste og sende gode hyrder, som rette arbeidere til Herrens høstarbeid.

7. De gode og rette hyrder går med det budskapet Jesus har gitt dem. De har fått et budskap fra Ham, og det er det de skal forkynne. Dette budskapet finner de hos Herrens inspirerte profeter, evangelister og apostler i Bibelen. Gode hyrder vet at de ikke har annet budskap enn det de finner i Bibelen. Guds ord er deres autoritet. Hyrden forkynner Guds hellige lov og slår ikke noe av på det den sier. De har de ti Guds bud som ledestjerne.

8. Og så skal hyrden først og sist forkynne det sanne evangelium om syndenes forlatelse for Jesu døds skyld. Det han skal forkynne er ikke moralismens besværlige vei. Heller ikke allmennreligiøs psykologisk sjelehelse. Han skal først og fremst forkynne ordet om korset. For det er ikke noe annet som kan lede mennesker til omvendelse og tro.

Samuel Leganger – prest i Strand 1864-1871

Samuel Leganger (foto Jacobsen: Sørøysund)

Etter at presten Ditlef Ephraim Jæger flyttet fra Strand i 1862, sto prestekallet ledig i ett år. I 1863-64 vikarierte den norskamerikanske pastoren Hans A. Stub, men i 1864 var ny fast prest på plass på prestegården.

Tidlig på høsten 1864 startet en prestefamilie i Hammerfest på en tur sørover. Presten hadde hatt tjenestetid i Hammerfest i åtte år, og var nå på vei til et nytt kall i Strand prestegjeld i Rogaland. Med på flyttelasset var prestekona og deres to barn. Ett barn hadde fått sin grav i Finnmark. Det var tidlig september og været var bra. Turen med dampbåten gikk derfor fint uten for mye sjøsyke.

Presten hadde vokst opp på Nordfjordeid så familien la inn en stopp her på turen mot Rogaland. På en av nabogårdene fikk presten rekruttert en ung mann til å bli med sørover. Presten hadde fått beskjed om at prestegården på Strand trengte full opprustning, så han tenkte at det var nødvendig med god arbeidshjelp. Da det var tid for avreise, viste det seg at denne arbeidskaren var havnet på fylla og ikke var i stand til å bli med til Rogaland. Gode råd var dyre. Presten visste at på gården Bjørlo var det en sprek 24-åring som kunne være aktuell som erstatter. Han oppsøkte denne Christen Bjørlo og han svart ja til å bli med på et eventyr. Torsdag 29. september 1864 var reisefølget endelig vel framme i Strand og kunne installere seg i den nedslitte prestegården.

Fra Nordfjordeid. Myrahaug midt på bildet og BJørlo til venstre

(foto Bergen museums årbok 1912)

Sogning med kall til Finnmark

Samuel Leganger ble født på gården Myrahaug i Eid prestegjeld i Nordfjord. Far hans het Hans Thiis Leganger og hadde valgt en militær karriere.  Hans var sønn av sognepresten i Eid som også het Samuel Leganger. Hans ble gift med ei prestedatter fra Vanylven på søre Sunnmøre som het Barbara Cecilie Schreuder. Hans Leganger var offiser i forsvaret i 39 år. Han måtte slutte av helsemessige årsaker før han ble pensjonist. I en notis i Morgenbladet 12. mars 1842 sto det at han hadde søkt om og fått innvilget førtidspensjon. Den 65 år gamle kapteinen i Bergenske Infanteriebrigade led av kronisk gikt og var derfor uskikket til militærtjeneste. Han hadde en ikke ubetydelig gjeld grunnet barnas skolegang, ble det opplyst.

13 år gammel begynte Samuel på Molde latinskole og var ferdig der i 1840 etter fem års skolegang. Det neste skoleåret leste han som privatist, før han høsten 1841 begynte på teologistudiet ved universitetet i Christiania (Oslo). Han var ferdig utdannet teolog i 1845, men søkte ikke da noen prestestilling. Kanskje ønsket han litt erfaring som lærer før han startet sin prestegjerning. I alle fall var han de neste seks årene huslærer i to familier på Vestre Toten.

Molde Latinskole (foto digitaltmuseum.no)

Høsten 1851 flyttet han tilbake til Oslo for å studere samisk med tanke på prestetjeneste i Nord Norge. Samtidig som han leste språk tok han også oppdrag som privatlærer. Han avla eksamen i samisk våren 1853 og 30. juli samme året ble han gift. Den utkårede het Otilie Martine Johanne Farup. Hun var fra gården Tronstad på Hurum og var datter av proprietær Ole Farup og kona Marthe Kristine Thrane. Otilie var 11 år yngre enn sin mann og 20 år gammel da hun ble gift. De nygifte flyttet til Ålesund etter bryllupet, hvor Samuel først var lærer og senere bestyrer ved Ålesund borgerskole. De var ved denne skolen i fire år.

Høsten 1857 var Samuel Leganger endelig klar for å starte som prest. Han var da blitt 35 år og hadde blitt utnevnt til sogneprest i Hammerfest prestegjeld i Finnmark. I Hammerfest involverte Leganger seg både i det kristne og det kommunale arbeidet. Han hadde tre hjertesaker, nemlig misjon, avhold og skole. I 1862 fikk han innvie et nytt bedehus i Hammerfest. Han var medlem av Hammerfest avholdsforening og i Hammerfest Sparekasses direksjon.

På den tiden Leganger var prest i Hammerfest, var det en emissær fra Jørpeland som reiste på kryss og tvers i Troms og Finnmark som forkynner og avholdstaler. Han het Ole Haagensen Kallem. Det er stor sannsynlighet for at Kallem og Leganger treftes flere ganger disse årene og kanskje var det Kallem som hadde gjort Leganger oppmerksom på misjonsmiljøet i Strand prestegjeld? Det blir bare antakelser.

Ole Kallem (foto wikipedia)

Noe som preget Samuel Leganger sin prestetjeneste i nord var de mange drukningsulykkene i forbindelse med fiskenæringen. Leganger hadde sin klare mening om hva som var årsaken til de mange ulykkene. Han hadde nemlig lagt merke til at folket i nord brukt mindre båter enn fiskere i sør. Og været og sjøgangen i nord var tøffere en i sør. I en anmerkning om dette skrev han blant annet: «Jeg har nå sett adskillig av Norges kyst, men ingen steder brukes så små båter på det åpne havet som i Finnmark.» (Språklig revidert)

Siden Samuel Leganger brukte to år på å lære seg samisk, er det naturlig å tro at han hadde planer om et langt liv som prest i nord. Men slik skulle det ikke gå. Som nevnt i innledningen avsluttet han tjenesten i Hammerfest sommeren 1864 for å overta som sogneprest i Strand. Samtidig med at han begynte i tjenesten i Strand, ble dette prestegjeldet delt. Høle og Forsand hadde inntil 1864 vært anneks under Strand, men ble dette året et eget Høgsfjord prestegjeld.

Hammerfest 1852 (foto lokalhistoriewiki.no)

Som nevnt over, vikarierte den norskamerikanske pastoren Hans A. Stub som prest i Strand i 1863-64. Stub emigrerte til USA i 1848 og var heime i Norge i 1861-65. Han døde i Minnesota i 1907. Kirken i Strand var på denne tiden eid av private, men disse tok ikke godt vare på kirken. Stub fikk derfor med seg kommunestyret på et vedtak om at kirkeeierne måtte se til at kirkegulvet «blev skuret idemindste til hver Høitid og lade det feies og støves ordentlig til hver Gudstjeneste.»

Pastor Hans A. Stub vikarierte som prest i Strand i 1863-64

(foto ELS Ottesen Museeum sin Facebook side)

Åtte år som prest i Strand

Kort tid etter at Samuel Leganger kom til Strand satte han i gang arbeidet med å bygge nye bygg på prestegården. Han fikk nødvendig hjelp av Christen Bjørlo fra Nordfjordeid og en yngre ungdom fra Strand. Husa som da ble bygget ble stående på prestegården fram til vår tid. Christen Bjørlo ble boende i Strand. Han ble gift med Serine P. Amdal og de fikk 10 barn. Fire av disse døde som små eller unge og fire emigrerte til Amerika. Ei datter ble gift til Madla, mens sønnen Peder ble boende på Tau. Han ble stamfar til ei stor Bjørlo-slekt i Strand.

Samuel Leganger holdt sin første tale i Strand 4. november 1864, det var en 50-års markering for unionen med Sverige i 1814. To dager senere, 6. november 1864 var det tid for innsettelses gudstjeneste med pomp og prakt. Det var vanlig at presten ble involvert i kommunalt styre og stell. Slik gikk det med Leganger også i Strand. Han var innvalgt i herredsstyret i perioden 1866-73. Han ivret for forbedring av skolevesenet og for at kommunen skulle få en boksamling som strandbuen kunne låne bøker fra. Han var også engasjert i avholdssaken og misjonens sak. Han hadde derfor et godt forhold til kristenfolket i kommunen. Mange av foreningene i nordre Strand leverte sine misjonsoffer til presten, som så sørget for å få dem videre til NMS i Stavanger.

Samuel Leganger. Fargelagt bilde etter Jacobsen av ChatGPT

Vi hørte at pastor Stub var lite fornøyd med hvordan eierne av Strand kirke rengjorde og vedlikeholdt bygget. Dette aktualiserte spørsmålet om behovet for ny kirke i prestegjeldet. Dette skulle bli en sak som var under behandling i hele Legangers tid i Strand. I 1866 fikk ordfører Ola T. Barkved utarbeidet et forslag til oppussing av gamlekirken. I 1868 kom det opp et nytt forslag om i stedet å bygge to nye kirker, ei i Sørbygda og ei i Nordbygda. Heller ikke dette ble det noe av. Først i oktober 1871 ble det endelige vedtaket fattet. Det skulle bygges ny kirke i Strand på den gamle kirketomta. Dette vedtaket ble fattet bare et halvår før Leganger forlot Strand, så det ble hans etterfølger som fikk æren av å ta nykirken i bruk.

Da Samuel Leganger kom til Strand var det flere husmenn som var knyttet til prestegården. Dette ønsket Leganger å avvikle og sa opp alle med husmannskontrakt. Men det var en av disse som satte seg på bakbeina. Han ble kalt Prestelausen fordi han aldri gikk i kirken. Da Prestelausen nektet å flytte, tok Leganger med seg et skriv fra departementet som han viste fram. Prestelausen svarte med å si at presten kunne ta jorda, men ikke huset for han hadde ikke noe sted å flytte til. Derfor ville han bli værende. Da Leganger viste han brevet fra departementet, svarte Presteløsen: «Kan så være det, men jeg vil si presten det, at å sette Presteløsen på bare bakken er nå ikke som å løse ei ku av båsen, heller. Så mye lov vett også jeg, og du kan hilse de embetskarene inne i Kristiania, at Presteløsen vil bli sittende han, med kongelig beskyttelse og godtfolks hjelp fra bygda.» (Språklig revidert) Presteløsen ble værende i stua si fram til han ble gammel. Da betalte barna hans billett til Iowa hvor han ble boende til han døde.

Samuel Leganger sin prestesønn Hans Thiis Leganger

(foto Norges Geistelighet 1925)

En annen morsom historie fra Leganger sin prestetid i Strand hendte under folketellingen i 1865. Leganger likte ikke hunder. Under denne folketellingen ba han tellerne også å få med seg hvor mange hunder det var i husholdningene. Dette var utenom det offisielle telleskjemaet. Tellingen viste at det var 171 «tærende Bæster» i Strand. Det vil si en hund per 12 mennesker. Han regnet ut at hundene spiste mat for 500 spesidaler, noe som var større enn fattigbudsjettet i Strand. Han mente at hundene gjorde lite nytte for maten, «ligesom og at den, naar den er bleven gammel og ubrukelig, ogsaa er bleven i saare kostbart Verktøi..» (Alsvik i Strandbuen 02.09.1988).

Da Otilie og Samuel Leganger kom til Strand hadde de med seg to barn. Mens de var i Strand, fødte Otilie seks barn til og senere kom ytterligere tre barn. Navnet på barna er: Martha Kristine, Barbara Cecilie (1857-58), Ole, Hansine, Laura, Ivar, Barbara Cecilie, Otto Emil, Samuel, Ansgar, Hans Thiis og Otilie. Hans Thiis Leganger ble prest slik som faren. Han ble også svigerfar til den kjente forfatteren Arnulf Øverland som i 1933 skrev om kristendommen som «den tiende landeplage».

Samuel Leganger som eldre. 

(fargelagt bilde av ChatGPT etter Alm: Moen)

Til Sokndal og Hadeland

1. mai 1872 dro familien Leganger fra Strand for å overta som prestefamilie i Sokndal, litt lenger sør i Rogaland. Her ble han værende til 1881. Tre dager før, den 27. april 1872 holdt Lars Oftedal sin avskjedstale i Sokndal. Han hadde vikariert i sognet i noen måneder og det hadde gått store vekkelser over bygda, ikke minst i gruvelandsbyen Blåfjell. I forlengelsen av denne vekkelsen ble det bygget et nytt bedehus i Blåfjell. Dette fikk Leganger innvie sammen med Lars Oftedal. Han fikk også innvie det nye Ivesdal kapell i Bjerkreim kommune som vikar for biskopen som måtte melde forfall.

Leganger hadde god kontakt med kristenfolket også i tiden i Sokndal. I desember 1877 ville han arrangere basar til inntekt for Indremisjonen, men han fikk ikke lov til dette på grunn av fare for smitte av skarlagensfeber. Leganger var uenig i dette vedtaket og søkte på nytt ett par ganger, siste gang til Amtmannen. Han mente at smittefrykten var overdrevet. Det var like stor smittefare under gudstjenestene i kirken, argumenterte han. Men han nådde ikke fram og det ble ingen basar det året. Amtmannen mente at dette ikke var en sak for ham, men en sak for legen. (Alsvik Dalane Tidende 17.04.1989)

Dødsannonse for Samuel Leganger

(Afteposten 17.03.1897)

Tiden i Sokndal ble avrundet i 1881. Da dro Otilie og Samuel Leganger til Hadeland hvor han ble sogneprest i Gran prestegjeld og prost i Gran og Land prosti. Han ble i dette kallet fram til sin død 16. mars 1897. Han var neste 75 år da ha fikk heimlov. Han hadde da søkt om avskjed fra kallet fra 30. september 1897 på grunn av sykdom, men døde altså på post. Kona Otilie overlevde mannen med 14 år. Hun døde 78 år gammel i 1911.

 

Kilder

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge (1989)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Årbok Bergen museum 1912

Digitalarkivet.no

Facebook siden til FB ELS Ottesen Museum

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

Wikipedia.no

Kong Salomos tragedie

Kong Salomo var sønn av kong David. Da han overtok tronen, ba ha Gud om visdom og ydmykhet til å lede Israels innbyggere. Og Gud velsignet han rikt.

Så lenge kong Salomo fikk bli på denne plassen, nådeplassen, gikk det godt med han og han opplevde Guds velsignelse over livet. Men enden på Salomos liv gikk ikke bra. Det gikk med Salomo som Brorson synger i en salme: «Begynt er ikke endt, Det må du vite!» og i et annet vers i samme salme: «Tenk hvilken skjendig ting, Først Gud å kjenne, Og siden seg omkring, Til verden vende!» (SB470)

Dette er kanskje den tyngste lærdom vi har etter kong Salomo. Det er ikke alle som har navn av å være et Guds barn som er det. Menighetslederen i Sardes var også regnet som en leder i kristenflokken. Men på Patmos satt den gamle apostelen Johannes og fikk et apostolisk budskap fra himmelen til denne menighetslederen: «Og skriv til engelen for menigheten i Sardes: Dette sier han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner: Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, men du er død.» (Åp 3:1)

Kong Salomo begynte så godt. Han var en ydmyk og lydig Herrens tjener og Guds barn. Men mot slutten av livet, fikk synden overtaket og han falt fra Gud. Navnet hadde han nok mye lenger enn hva hjertets tilstand tilsa. Og etter hvert forsvant også navnet og han ble en avgudsdyrker på sine gamle dager. Vi finner ingen hentydning i Guds ord om at det gikk evig godt med kong Salomo. Tvert imot, alt tyder på at han gikk fortapt.

Synda er åndelig gift har en sagt. Du som er et Guds barn, er en synder helt til den dagen du står heime i himmelen. Men om du lever i et rett forhold til sin Frelser, kan du ikke leve i synden og forsvare den. Da vil det gå deg slik den dansk forkynner Hans Erik Nissen sa det en gang: «Du som vil holde Jesus i den ene hånden og synden i den andre, vil oppleve at Jesus slipper. For han kan ikke dele sin brud med synden.» Dette ser vi bl.a. i 1 Joh 2, 9: «Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket.»

Å være en kristen og samtidig leve i og forsvare synden i livet ditt, er en umulighet. Da er du ennå i mørket, sier Guds ord. Og det var slik det gikk med den fromme kongen. Salomo slapp synden til i livet og ville ikke bekjenne den og omvende seg fra den. Da gikk det evig galt.

Jesus fortalte flere lignelser som sier noen om at det går an å ha den ytre fasade i orden, uten å eie liv i Gud. Et av de bibelavsnitt som har fulgt meg i hele mitt voksne liv finner vi i Mat 7,21-23: «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!»

Tenk å ha profetert i Jesu navn, drevet ut onde ånder i Jesu navn og gjort mange kraftige gjerninger i det samme navnet. Og likevel får høre fra han som bærer dette navnet: Jeg har aldri kjent dere. I Lukas 13,26 er det andre som møter ved himmelens port og blir avvist. Også de hadde mye godt å vise til: «Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre gater». Vi gikk jo til nattverd og satt under solid bibelsk forkynnelse! Du må vel kjenne meg Jesus. Men også de fikk den tunge dommen: «Gå bort fra meg»!

Jeg vil også nevne den kjente fortellingen i Mat 25,1-13. Her møter vi Guds forsamling like før Jesu gjenkomst. De var alle på vei for å møte Jesus. Så kom han og vi leser i v.7-13: «Da våknet alle jomfruene og gjorde sine lamper i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: Gi oss av deres olje, for våre lamper slokner! Men de kloke svarte: Nei, det ville ikke bli nok både til oss og til dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv. Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupsfesten. Og døren ble stengt. Til sist kom da også de andre jomfruene, og de sa: Herre, herre, lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke! Våk derfor! For dere kjenner ikke dagen eller timen.» Et veldig alvor. Har du din sak i orden med Jesus?

Paulus var en som virkelig hadde mye å vise til rent menneskelig og også fra tjenesten i Guds rike. Men i sitt forhold til Gud regnet han alt sitt eget for skrap: «Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen,» (Fil 3:8f)

Å være en kristen, er å være i Kristus og å leve i Guds lys med min synd. Mitt liv er skjult i Ham. Jeg kan kave og slite meg ut med gode gjerninger, det endrer ingenting i mitt forhold til Gud. For i Jesus er hele livet mitt perfekt for Den Hellige Gud. Jeg kan be på mine knær om Guds kraft hele livet, det endrer ingen ting på mitt forhold til Gud. Er jeg fullkommen, så er jeg det uansett hvor mye kraft jeg ber om. Jeg kan lese og be hele dagen lang, det endrer ingenting på mitt Gudsforhold. Har jeg Sønnen, har jeg Livet!

Bønn:

«Men Jesus er jeg en av dem, Vil du meg kalle din?

Står jeg for deg som hine fem Med lys i lampen min?

Å, la meg ei til hvile gå Før derom jeg kan visshet få,

Før du kan få det svar av meg: Du vet jeg elsker deg!»

 

 

Utdrag fra bibeltime på Centro Sarepta 18.11.2025

Ditlef E. Jæger – misjonsprest i Strand

Ditlef Ephraim Jæger (foto Bolling: Oddernes kirke)

Det var Ditlef Ephraim Jæger som fikk kallet til å overta som prest i Strand etter Ole Schavland. Jæger kom til sine egne.

Våren 1840 kom en ung mann fra Vanse i Agder inn døra i prestegården på Strand. Han var sønn av brødrevennen Fredrik T. Knudsen og het selv Hans Christian. Hans Christian hadde kall til å bli misjonær. Han hadde studert på misjonsskolen i Bremen som var eid av Det Rhinske Missionsselskap. Nå var han tilbake i heimlandet for å prøve å realisere et mål som han og faren hadde, nemlig å stifte et landsdekkende norsk misjonsselskap.

Faren var da flyttet til Oslo, men søkte permisjon fra arbeidet for å følge sønnen på turneen langs kysten fra Oslo til Stavanger. De dro fra Oslo i november 1839 og underveis fikk de stiftet flere misjonsforeninger. Vel framme i Stavanger drøftet de sin kongstanke med både haugianer- og brødrevennledere. Disse lovet å drøfte saken nokså raskt, og i mellomtiden tok Hans Christian en reise til Jæren og Ryfylke for å prøve og stifte nye misjonsforeninger og å inspirere til en samling av disse.

Hans Christian Knudsen etter maleri av Görbitz 1849,

(foto borgerskolen.no)

I sin rapport etter denne besøksrunden var Hans Christian spesielt begeistret for misjonsiveren i Høgsfjord og Strand. Her var det mange som brant for misjonens sak og i Strand hadde de til og med en misjonsforening som hadde vært virksom i seks år. Ikke alle prestene i Norge var begeistret for misjonstanken, men det var annerledes med sokneprest Jæger i Strand. Han var med i misjonsforeningen og ivret for å nå ut over landets grenser med evangeliet.

Hans Christian ble derfor tatt vel imot da han kom til Strand prestegård. Det var Ole Thorsen Barkved som var leder for misjonsforeningen, og etter samtale både med presten og med Barkved, ble det bestemt at misjonsforeningen skulle deles i to. Siden foreningen dekket hele kommunen, var det sjelden samlinger. Avstanden var for stor fa Jørpeland til Fiskå. Hvis det var en forening for søre Strand og en for nordre ville det bli enklere å ha flere samlinger. Dette var den mest konkrete frukt av Knudsen sitt besøk i Strand.

I Stavanger var interessen blandet for en felles misjonsorganisasjon, men et frø var sådd og allerede i 1842 ble Det Norske Misjonsselskap stiftet. Dette var imidlertid for sent for unge Knudsen. Han reiste ut som misjonær for det tyske misjonsselskapet allerede høsten 1840.

Dvergberg kirke på Andenes. (foto Dvergbergfolket og kirka)

En sørlending fra nord

Ditlef Ephraim Jæger ble født i Kristiansand 21. oktober 1802. Ditlef sin farfar var prest i Moland kyrkje i Fyresdal. Han het Ditlev Luth og kona het Clausine Marie Winter. Luth kom til Fyresdal i 1769 og både han og kona døde med tre ukers mellomrom i 1774. De etterlot seg en stor barneflokk med små barn. To av barna ble adoptert av Ditlev sin etterfølger i presteembetet, Efraim Jæger. En av de adopterte var far til Ditlef Ephraim, Kjell Nils Winther Luth Jæger. Han var kun ett år da foreldrene døde.

Kjell Nils Winther Luth Jæger ble først kaptein i infanteriet, senere anla han kornmøtte og papirmølle i Kristiansand. Han avsluttet sin yrkeskarriere som overtollbetjent i Mandal. Han ble gift med Ellen Bolette Beer fra Flekkefjord og de fikk åtte barn. Ei datter ble gift med den kjente kunstneren Adolph Tidemand, mens sønnen Ditlef Ephraim ble prest som sin farfar.

Ditlef Ephraim vokste opp i Kristiansand og her tok han eksamen artium i 1821 19 år gammel. Han ble gift 18. februar 1824 med Katharina Dorthea Bergfeldt fra Mandal og sammen dro de til Kristiania (Oslo) hvor Ditelf Ephraim først tok eksamen philosophicum i 1827 og teologisk embetseksamen 13. juni 1828.

8. april 1829 satte ekteparet Jæger med sine tre barn kursen nordover mot Andøya. Her hadde prestekallet stått tomt i fem år, men nå skulle Ditlef Ephraim overta som sokneprest i Dvergberg sokn i daværende Senja prosti. Han ble i dette kallet i sju år, før familien i 1836 satte kursen sørover mot Strand prestegård. Da hadde fru Katharina Dorthea nådd å føde åtte barn, men ett av disse døde som liten.

Ditlef Ephraim Jæger

Maleri av ChatGPT etter foto fra boka Oddernes kirke

26 år som prest og prost i Strand

Prestefamilien Jæger ankom Strand 10. november 1836. Det var samme året som det kjente presteparet Gustava og Gabriel Kielland flyttet fra Finnøy til Lyngdal. Kielland hadde vikariert i Strand i perioder mens Ole Schavland var prest. Han hadde da fått god kontakt med haugianerne i Strand, og var nok en viktig årsak til at Strand misjonsforening ble stiftet i desember 1834 som Norges tredje misjonsforening.

Misjonsforeningen hadde sine samlinger i forbindelse med gudstjenester i Strand kirke og samlingene var gjerne i heimer. Noe av det første den nye soknepresten fikk på pulten etter at han kom til Strand, var planer misjonsforeningen hadde om et eget forsamlingshus i nærheten av kirken. Ole T. Svines (senere Barkved) var den som var talsmann for dette prosjektet og prest Jæger gav sin fulle tilslutning til byggingen. Dermed sto det som muligens er Norges første bedehus ferdig på nabotomta til Strand kirke i 1837.

Etter at Hans Christian Knudsen var reist fra Strand, ble det fortgang i planene om et landsdekkende misjonsselskap. I 1842 lykkes endelig arbeidet med å samle misjonsforeningene. Da var det en storsamling i Stavanger, med utsendinger fra mange bygder og byer i landet. Fra Sørbygden møtte selvsagt Ole Thorsen Barkved, mens det var naturlig at presten Jæger møtte fra Nordbygden.

I Strand var det også en liten gruppe med kvekere. Jæger måtte i noen få tilfeller skrive ut noen strandbuer fra kirkeboka fordi disse var konvertert til kvekersamfunnet. Mye tyder på at Jæger likevel hadde et godt forhold til disse og var noen ganger på deres samlinger.

Katharina Dorthea og Ditlef Ephraim fikk til sammen 13 barn i perioden 1826-45, ni av disse overlevde faren. Jeg har funnet følgende navn på barna, men lista er noe usikker: Boletter Helene, Christane Fredrikke ( gift med kirkesanger Rasmus Høie i Strand), Nikoline, Trine, Henrik (døde som sjømann i Calgary 19 år gammel), Ingeborg Cathrine, Niels Winther Luth (døde 6 år gammel), Birgitte Claudine, Aasine Fredrikke, Zille Johanne, Niels Winther Luth, Christian Fredrik Bergfeldt og Ida Hendriette. Mor Katharina Dorthea døde mens familien bodde på Strand. Dødsdatoen var 13. november 1861 og hun ble 58 år gammel.

Maleri av Siri Pedersdatter Strand malt av Adolph Tidemann

i 1849. (foto nasjonalmuseet.no)

Første uka i august 1849 fikk prestefamilien på Strand besøk av Ditlef Ephraims søster og hennes berømte mann Adolph Tidemand. Mens kunstmaleren var på besøk, malte han minst to malerier. Det ene er av bondekona Siri Pedersdatter Strand. Ditlef Ephraim var ellers flere ganger valgt til valgmann for Strand til Stortingsvalg.

I 1850 ble Jæger utnevnt til prost i Stavanger i tillegg til soknepreststillingen i Strand. Dette til tross for at biskop Jacob von der Lippe ved flere bispevisitaser ikke var helt fornøyd med Jægers forkynnelse. Som prost fikk Jæger være med å innvie Frue kirke (gjerne kalt Hetland kirke) i Stavanger. Innvielsen skjedde 18. oktober 1854 og Jæger var sammen med biskop Lippe.

Biskop i Agder (og Stavanger) og Telemark i 1841-1874.

(foto wikipdia)

Siste år på Sørlandet

Etter at kona døde i 1861 søkte Ditlef Ephraim Jæger nytt prestekall på Sørlandet. Han ble i 1862 utnevnt til sokneprest i Oddernes med hovedkirken i Randesund. Året etter ble han også prost i det som da het Torridal prosti med hovedsete i Vennesla. Han fikk ikke mange år på Sørlandet. Han døde 27. mai 1866 og ble 64 år gammel.

Ditlef Efraim Jæger sin dødsannonse

(Stavanger Amtstidende 30.05.1866)

 

Kilder

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/