Hvem er sanne åndelige hyrder?

Det er mange som bærer tittel hyrde, biskop, prest, pastor eller eldste. Men ikke alle er sanne bibelske hyrder. Bibelen har nemlig noen kjennetegn på slike hyrder.

I disse dager er det offentlig omtale av biskoper som slutter og andre som er nye. Mange av disse biskoper og også andre såkalte hyrder fornekter fortapelsen. De har avlyst det 6. budet om ikke å drive hor, ja, også det 5 budet som sier at du ikke skal slå i hjel – heller ikke mennesker som ikke er født. De fornekter også Bibelens tale om at kun menn skal være hyrder. Slik kunne vi fortsette. Den som leser Guds ord og tror det som står, forstår at disse ikke er sanne hyrder, men forkynner et annet evangelium. Hør ikke på dem, sier Guds ord.

Hva er så kjennetegn på de sanne hyrder? I en bibeltime gjengitt i boka «Vitnesbyrd om Jesus» nevner Carl Fr. Wisløff noen slike kjennetegn (flere kunne vært nevnt). Jeg vil ta med noen av kjennetegnene Wisløff peker på i denne talen:

1. De sanne hyrder må være rett kalt og sendt av Jesus. Den sanne hyrde er kalt av Gud. Guds Ånd har overbevist ham om at han skal bli en tjener for evangeliet – og en hyrde for menneskene. Han er også kalt av mennesker. Det gis et ytre kall.

2. En rett hyrde skal ikke være nyomvendt. 1 Tim 3,1ff: «Det er et troverdig ord: Om noen gjerne vil ha et tilsynsembete, så er det en god gjerning han har lyst til. Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men mild, ikke stridslysten eller pengekjær. Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet. Men den som ikke vet å styre sitt eget hus, hvordan kan han ha omsorg for Guds menighet?

Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom. Han må også ha godt vitnesbyrd fra dem som er utenfor, så han ikke skal bli til spott og bli fanget i djevelens snare. Likeså må menighetstjenerne være verdige, ikke tvetungede, ikke henfalne til mye vin, ikke ha lyst til skammelig vinning. Det må være slike som bevarer troens hemmelighet i en ren samvittighet.»

3. Den rette hyrden må holde fast ved det troverdige ord i overensstemmelse med læren. En åndelig leder skal prøves på om han forkynner Guds ord rett og sant etter Bibelen og kirkens bekjennelse. Den som fornekter sentrale sannheter i Guds ord, er ikke kalt av Gud.

4. I Det nye testamentet er menighetens tilsynsmenn alltid menn. Kvinnelige profeter finnes, men ikke kvinnelige menighetsforstandere.

5. Den sanne hyrden må være rett omvendt og kjenne Jesus i en sann tro.

6. Den sanne hyrde er bedt fram av troende mennesker. Be høstens Herre inderlig om å kalle, utruste og sende gode hyrder, som rette arbeidere til Herrens høstarbeid.

7. De gode og rette hyrder går med det budskapet Jesus har gitt dem. De har fått et budskap fra Ham, og det er det de skal forkynne. Dette budskapet finner de hos Herrens inspirerte profeter, evangelister og apostler i Bibelen. Gode hyrder vet at de ikke har annet budskap enn det de finner i Bibelen. Guds ord er deres autoritet. Hyrden forkynner Guds hellige lov og slår ikke noe av på det den sier. De har de ti Guds bud som ledestjerne.

8. Og så skal hyrden først og sist forkynne det sanne evangelium om syndenes forlatelse for Jesu døds skyld. Det han skal forkynne er ikke moralismens besværlige vei. Heller ikke allmennreligiøs psykologisk sjelehelse. Han skal først og fremst forkynne ordet om korset. For det er ikke noe annet som kan lede mennesker til omvendelse og tro.

Samuel Leganger – prest i Strand 1864-1871

Samuel Leganger (foto Jacobsen: Sørøysund)

Etter at presten Ditlef Ephraim Jæger flyttet fra Strand i 1862, sto prestekallet ledig i ett år. I 1863-64 vikarierte den norskamerikanske pastoren Hans A. Stub, men i 1864 var ny fast prest på plass på prestegården.

Tidlig på høsten 1864 startet en prestefamilie i Hammerfest på en tur sørover. Presten hadde hatt tjenestetid i Hammerfest i åtte år, og var nå på vei til et nytt kall i Strand prestegjeld i Rogaland. Med på flyttelasset var prestekona og deres to barn. Ett barn hadde fått sin grav i Finnmark. Det var tidlig september og været var bra. Turen med dampbåten gikk derfor fint uten for mye sjøsyke.

Presten hadde vokst opp på Nordfjordeid så familien la inn en stopp her på turen mot Rogaland. På en av nabogårdene fikk presten rekruttert en ung mann til å bli med sørover. Presten hadde fått beskjed om at prestegården på Strand trengte full opprustning, så han tenkte at det var nødvendig med god arbeidshjelp. Da det var tid for avreise, viste det seg at denne arbeidskaren var havnet på fylla og ikke var i stand til å bli med til Rogaland. Gode råd var dyre. Presten visste at på gården Bjørlo var det en sprek 24-åring som kunne være aktuell som erstatter. Han oppsøkte denne Christen Bjørlo og han svart ja til å bli med på et eventyr. Torsdag 29. september 1864 var reisefølget endelig vel framme i Strand og kunne installere seg i den nedslitte prestegården.

Fra Nordfjordeid. Myrahaug midt på bildet og BJørlo til venstre

(foto Bergen museums årbok 1912)

Sogning med kall til Finnmark

Samuel Leganger ble født på gården Myrahaug i Eid prestegjeld i Nordfjord. Far hans het Hans Thiis Leganger og hadde valgt en militær karriere.  Hans var sønn av sognepresten i Eid som også het Samuel Leganger. Hans ble gift med ei prestedatter fra Vanylven på søre Sunnmøre som het Barbara Cecilie Schreuder. Hans Leganger var offiser i forsvaret i 39 år. Han måtte slutte av helsemessige årsaker før han ble pensjonist. I en notis i Morgenbladet 12. mars 1842 sto det at han hadde søkt om og fått innvilget førtidspensjon. Den 65 år gamle kapteinen i Bergenske Infanteriebrigade led av kronisk gikt og var derfor uskikket til militærtjeneste. Han hadde en ikke ubetydelig gjeld grunnet barnas skolegang, ble det opplyst.

13 år gammel begynte Samuel på Molde latinskole og var ferdig der i 1840 etter fem års skolegang. Det neste skoleåret leste han som privatist, før han høsten 1841 begynte på teologistudiet ved universitetet i Christiania (Oslo). Han var ferdig utdannet teolog i 1845, men søkte ikke da noen prestestilling. Kanskje ønsket han litt erfaring som lærer før han startet sin prestegjerning. I alle fall var han de neste seks årene huslærer i to familier på Vestre Toten.

Molde Latinskole (foto digitaltmuseum.no)

Høsten 1851 flyttet han tilbake til Oslo for å studere samisk med tanke på prestetjeneste i Nord Norge. Samtidig som han leste språk tok han også oppdrag som privatlærer. Han avla eksamen i samisk våren 1853 og 30. juli samme året ble han gift. Den utkårede het Otilie Martine Johanne Farup. Hun var fra gården Tronstad på Hurum og var datter av proprietær Ole Farup og kona Marthe Kristine Thrane. Otilie var 11 år yngre enn sin mann og 20 år gammel da hun ble gift. De nygifte flyttet til Ålesund etter bryllupet, hvor Samuel først var lærer og senere bestyrer ved Ålesund borgerskole. De var ved denne skolen i fire år.

Høsten 1857 var Samuel Leganger endelig klar for å starte som prest. Han var da blitt 35 år og hadde blitt utnevnt til sogneprest i Hammerfest prestegjeld i Finnmark. I Hammerfest involverte Leganger seg både i det kristne og det kommunale arbeidet. Han hadde tre hjertesaker, nemlig misjon, avhold og skole. I 1862 fikk han innvie et nytt bedehus i Hammerfest. Han var medlem av Hammerfest avholdsforening og i Hammerfest Sparekasses direksjon.

På den tiden Leganger var prest i Hammerfest, var det en emissær fra Jørpeland som reiste på kryss og tvers i Troms og Finnmark som forkynner og avholdstaler. Han het Ole Haagensen Kallem. Det er stor sannsynlighet for at Kallem og Leganger treftes flere ganger disse årene og kanskje var det Kallem som hadde gjort Leganger oppmerksom på misjonsmiljøet i Strand prestegjeld? Det blir bare antakelser.

Ole Kallem (foto wikipedia)

Noe som preget Samuel Leganger sin prestetjeneste i nord var de mange drukningsulykkene i forbindelse med fiskenæringen. Leganger hadde sin klare mening om hva som var årsaken til de mange ulykkene. Han hadde nemlig lagt merke til at folket i nord brukt mindre båter enn fiskere i sør. Og været og sjøgangen i nord var tøffere en i sør. I en anmerkning om dette skrev han blant annet: «Jeg har nå sett adskillig av Norges kyst, men ingen steder brukes så små båter på det åpne havet som i Finnmark.» (Språklig revidert)

Siden Samuel Leganger brukte to år på å lære seg samisk, er det naturlig å tro at han hadde planer om et langt liv som prest i nord. Men slik skulle det ikke gå. Som nevnt i innledningen avsluttet han tjenesten i Hammerfest sommeren 1864 for å overta som sogneprest i Strand. Samtidig med at han begynte i tjenesten i Strand, ble dette prestegjeldet delt. Høle og Forsand hadde inntil 1864 vært anneks under Strand, men ble dette året et eget Høgsfjord prestegjeld.

Hammerfest 1852 (foto lokalhistoriewiki.no)

Som nevnt over, vikarierte den norskamerikanske pastoren Hans A. Stub som prest i Strand i 1863-64. Stub emigrerte til USA i 1848 og var heime i Norge i 1861-65. Han døde i Minnesota i 1907. Kirken i Strand var på denne tiden eid av private, men disse tok ikke godt vare på kirken. Stub fikk derfor med seg kommunestyret på et vedtak om at kirkeeierne måtte se til at kirkegulvet «blev skuret idemindste til hver Høitid og lade det feies og støves ordentlig til hver Gudstjeneste.»

Pastor Hans A. Stub vikarierte som prest i Strand i 1863-64

(foto ELS Ottesen Museeum sin Facebook side)

Åtte år som prest i Strand

Kort tid etter at Samuel Leganger kom til Strand satte han i gang arbeidet med å bygge nye bygg på prestegården. Han fikk nødvendig hjelp av Christen Bjørlo fra Nordfjordeid og en yngre ungdom fra Strand. Husa som da ble bygget ble stående på prestegården fram til vår tid. Christen Bjørlo ble boende i Strand. Han ble gift med Serine P. Amdal og de fikk 10 barn. Fire av disse døde som små eller unge og fire emigrerte til Amerika. Ei datter ble gift til Madla, mens sønnen Peder ble boende på Tau. Han ble stamfar til ei stor Bjørlo-slekt i Strand.

Samuel Leganger holdt sin første tale i Strand 4. november 1864, det var en 50-års markering for unionen med Sverige i 1814. To dager senere, 6. november 1864 var det tid for innsettelses gudstjeneste med pomp og prakt. Det var vanlig at presten ble involvert i kommunalt styre og stell. Slik gikk det med Leganger også i Strand. Han var innvalgt i herredsstyret i perioden 1866-73. Han ivret for forbedring av skolevesenet og for at kommunen skulle få en boksamling som strandbuen kunne låne bøker fra. Han var også engasjert i avholdssaken og misjonens sak. Han hadde derfor et godt forhold til kristenfolket i kommunen. Mange av foreningene i nordre Strand leverte sine misjonsoffer til presten, som så sørget for å få dem videre til NMS i Stavanger.

Samuel Leganger. Fargelagt bilde etter Jacobsen av ChatGPT

Vi hørte at pastor Stub var lite fornøyd med hvordan eierne av Strand kirke rengjorde og vedlikeholdt bygget. Dette aktualiserte spørsmålet om behovet for ny kirke i prestegjeldet. Dette skulle bli en sak som var under behandling i hele Legangers tid i Strand. I 1866 fikk ordfører Ola T. Barkved utarbeidet et forslag til oppussing av gamlekirken. I 1868 kom det opp et nytt forslag om i stedet å bygge to nye kirker, ei i Sørbygda og ei i Nordbygda. Heller ikke dette ble det noe av. Først i oktober 1871 ble det endelige vedtaket fattet. Det skulle bygges ny kirke i Strand på den gamle kirketomta. Dette vedtaket ble fattet bare et halvår før Leganger forlot Strand, så det ble hans etterfølger som fikk æren av å ta nykirken i bruk.

Da Samuel Leganger kom til Strand var det flere husmenn som var knyttet til prestegården. Dette ønsket Leganger å avvikle og sa opp alle med husmannskontrakt. Men det var en av disse som satte seg på bakbeina. Han ble kalt Prestelausen fordi han aldri gikk i kirken. Da Prestelausen nektet å flytte, tok Leganger med seg et skriv fra departementet som han viste fram. Prestelausen svarte med å si at presten kunne ta jorda, men ikke huset for han hadde ikke noe sted å flytte til. Derfor ville han bli værende. Da Leganger viste han brevet fra departementet, svarte Presteløsen: «Kan så være det, men jeg vil si presten det, at å sette Presteløsen på bare bakken er nå ikke som å løse ei ku av båsen, heller. Så mye lov vett også jeg, og du kan hilse de embetskarene inne i Kristiania, at Presteløsen vil bli sittende han, med kongelig beskyttelse og godtfolks hjelp fra bygda.» (Språklig revidert) Presteløsen ble værende i stua si fram til han ble gammel. Da betalte barna hans billett til Iowa hvor han ble boende til han døde.

Samuel Leganger sin prestesønn Hans Thiis Leganger

(foto Norges Geistelighet 1925)

En annen morsom historie fra Leganger sin prestetid i Strand hendte under folketellingen i 1865. Leganger likte ikke hunder. Under denne folketellingen ba han tellerne også å få med seg hvor mange hunder det var i husholdningene. Dette var utenom det offisielle telleskjemaet. Tellingen viste at det var 171 «tærende Bæster» i Strand. Det vil si en hund per 12 mennesker. Han regnet ut at hundene spiste mat for 500 spesidaler, noe som var større enn fattigbudsjettet i Strand. Han mente at hundene gjorde lite nytte for maten, «ligesom og at den, naar den er bleven gammel og ubrukelig, ogsaa er bleven i saare kostbart Verktøi..» (Alsvik i Strandbuen 02.09.1988).

Da Otilie og Samuel Leganger kom til Strand hadde de med seg to barn. Mens de var i Strand, fødte Otilie seks barn til og senere kom ytterligere tre barn. Navnet på barna er: Martha Kristine, Barbara Cecilie (1857-58), Ole, Hansine, Laura, Ivar, Barbara Cecilie, Otto Emil, Samuel, Ansgar, Hans Thiis og Otilie. Hans Thiis Leganger ble prest slik som faren. Han ble også svigerfar til den kjente forfatteren Arnulf Øverland som i 1933 skrev om kristendommen som «den tiende landeplage».

Samuel Leganger som eldre. 

(fargelagt bilde av ChatGPT etter Alm: Moen)

Til Sokndal og Hadeland

1. mai 1872 dro familien Leganger fra Strand for å overta som prestefamilie i Sokndal, litt lenger sør i Rogaland. Her ble han værende til 1881. Tre dager før, den 27. april 1872 holdt Lars Oftedal sin avskjedstale i Sokndal. Han hadde vikariert i sognet i noen måneder og det hadde gått store vekkelser over bygda, ikke minst i gruvelandsbyen Blåfjell. I forlengelsen av denne vekkelsen ble det bygget et nytt bedehus i Blåfjell. Dette fikk Leganger innvie sammen med Lars Oftedal. Han fikk også innvie det nye Ivesdal kapell i Bjerkreim kommune som vikar for biskopen som måtte melde forfall.

Leganger hadde god kontakt med kristenfolket også i tiden i Sokndal. I desember 1877 ville han arrangere basar til inntekt for Indremisjonen, men han fikk ikke lov til dette på grunn av fare for smitte av skarlagensfeber. Leganger var uenig i dette vedtaket og søkte på nytt ett par ganger, siste gang til Amtmannen. Han mente at smittefrykten var overdrevet. Det var like stor smittefare under gudstjenestene i kirken, argumenterte han. Men han nådde ikke fram og det ble ingen basar det året. Amtmannen mente at dette ikke var en sak for ham, men en sak for legen. (Alsvik Dalane Tidende 17.04.1989)

Dødsannonse for Samuel Leganger

(Afteposten 17.03.1897)

Tiden i Sokndal ble avrundet i 1881. Da dro Otilie og Samuel Leganger til Hadeland hvor han ble sogneprest i Gran prestegjeld og prost i Gran og Land prosti. Han ble i dette kallet fram til sin død 16. mars 1897. Han var neste 75 år da ha fikk heimlov. Han hadde da søkt om avskjed fra kallet fra 30. september 1897 på grunn av sykdom, men døde altså på post. Kona Otilie overlevde mannen med 14 år. Hun døde 78 år gammel i 1911.

 

Kilder

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge (1989)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Årbok Bergen museum 1912

Digitalarkivet.no

Facebook siden til FB ELS Ottesen Museum

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

Wikipedia.no

Kong Salomos tragedie

Kong Salomo var sønn av kong David. Da han overtok tronen, ba ha Gud om visdom og ydmykhet til å lede Israels innbyggere. Og Gud velsignet han rikt.

Så lenge kong Salomo fikk bli på denne plassen, nådeplassen, gikk det godt med han og han opplevde Guds velsignelse over livet. Men enden på Salomos liv gikk ikke bra. Det gikk med Salomo som Brorson synger i en salme: «Begynt er ikke endt, Det må du vite!» og i et annet vers i samme salme: «Tenk hvilken skjendig ting, Først Gud å kjenne, Og siden seg omkring, Til verden vende!» (SB470)

Dette er kanskje den tyngste lærdom vi har etter kong Salomo. Det er ikke alle som har navn av å være et Guds barn som er det. Menighetslederen i Sardes var også regnet som en leder i kristenflokken. Men på Patmos satt den gamle apostelen Johannes og fikk et apostolisk budskap fra himmelen til denne menighetslederen: «Og skriv til engelen for menigheten i Sardes: Dette sier han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner: Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, men du er død.» (Åp 3:1)

Kong Salomo begynte så godt. Han var en ydmyk og lydig Herrens tjener og Guds barn. Men mot slutten av livet, fikk synden overtaket og han falt fra Gud. Navnet hadde han nok mye lenger enn hva hjertets tilstand tilsa. Og etter hvert forsvant også navnet og han ble en avgudsdyrker på sine gamle dager. Vi finner ingen hentydning i Guds ord om at det gikk evig godt med kong Salomo. Tvert imot, alt tyder på at han gikk fortapt.

Synda er åndelig gift har en sagt. Du som er et Guds barn, er en synder helt til den dagen du står heime i himmelen. Men om du lever i et rett forhold til sin Frelser, kan du ikke leve i synden og forsvare den. Da vil det gå deg slik den dansk forkynner Hans Erik Nissen sa det en gang: «Du som vil holde Jesus i den ene hånden og synden i den andre, vil oppleve at Jesus slipper. For han kan ikke dele sin brud med synden.» Dette ser vi bl.a. i 1 Joh 2, 9: «Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket.»

Å være en kristen og samtidig leve i og forsvare synden i livet ditt, er en umulighet. Da er du ennå i mørket, sier Guds ord. Og det var slik det gikk med den fromme kongen. Salomo slapp synden til i livet og ville ikke bekjenne den og omvende seg fra den. Da gikk det evig galt.

Jesus fortalte flere lignelser som sier noen om at det går an å ha den ytre fasade i orden, uten å eie liv i Gud. Et av de bibelavsnitt som har fulgt meg i hele mitt voksne liv finner vi i Mat 7,21-23: «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!»

Tenk å ha profetert i Jesu navn, drevet ut onde ånder i Jesu navn og gjort mange kraftige gjerninger i det samme navnet. Og likevel får høre fra han som bærer dette navnet: Jeg har aldri kjent dere. I Lukas 13,26 er det andre som møter ved himmelens port og blir avvist. Også de hadde mye godt å vise til: «Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre gater». Vi gikk jo til nattverd og satt under solid bibelsk forkynnelse! Du må vel kjenne meg Jesus. Men også de fikk den tunge dommen: «Gå bort fra meg»!

Jeg vil også nevne den kjente fortellingen i Mat 25,1-13. Her møter vi Guds forsamling like før Jesu gjenkomst. De var alle på vei for å møte Jesus. Så kom han og vi leser i v.7-13: «Da våknet alle jomfruene og gjorde sine lamper i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: Gi oss av deres olje, for våre lamper slokner! Men de kloke svarte: Nei, det ville ikke bli nok både til oss og til dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv. Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupsfesten. Og døren ble stengt. Til sist kom da også de andre jomfruene, og de sa: Herre, herre, lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke! Våk derfor! For dere kjenner ikke dagen eller timen.» Et veldig alvor. Har du din sak i orden med Jesus?

Paulus var en som virkelig hadde mye å vise til rent menneskelig og også fra tjenesten i Guds rike. Men i sitt forhold til Gud regnet han alt sitt eget for skrap: «Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen,» (Fil 3:8f)

Å være en kristen, er å være i Kristus og å leve i Guds lys med min synd. Mitt liv er skjult i Ham. Jeg kan kave og slite meg ut med gode gjerninger, det endrer ingenting i mitt forhold til Gud. For i Jesus er hele livet mitt perfekt for Den Hellige Gud. Jeg kan be på mine knær om Guds kraft hele livet, det endrer ingen ting på mitt forhold til Gud. Er jeg fullkommen, så er jeg det uansett hvor mye kraft jeg ber om. Jeg kan lese og be hele dagen lang, det endrer ingenting på mitt Gudsforhold. Har jeg Sønnen, har jeg Livet!

Bønn:

«Men Jesus er jeg en av dem, Vil du meg kalle din?

Står jeg for deg som hine fem Med lys i lampen min?

Å, la meg ei til hvile gå Før derom jeg kan visshet få,

Før du kan få det svar av meg: Du vet jeg elsker deg!»

 

 

Utdrag fra bibeltime på Centro Sarepta 18.11.2025

Ditlef E. Jæger – misjonsprest i Strand

Ditlef Ephraim Jæger (foto Bolling: Oddernes kirke)

Det var Ditlef Ephraim Jæger som fikk kallet til å overta som prest i Strand etter Ole Schavland. Jæger kom til sine egne.

Våren 1840 kom en ung mann fra Vanse i Agder inn døra i prestegården på Strand. Han var sønn av brødrevennen Fredrik T. Knudsen og het selv Hans Christian. Hans Christian hadde kall til å bli misjonær. Han hadde studert på misjonsskolen i Bremen som var eid av Det Rhinske Missionsselskap. Nå var han tilbake i heimlandet for å prøve å realisere et mål som han og faren hadde, nemlig å stifte et landsdekkende norsk misjonsselskap.

Faren var da flyttet til Oslo, men søkte permisjon fra arbeidet for å følge sønnen på turneen langs kysten fra Oslo til Stavanger. De dro fra Oslo i november 1839 og underveis fikk de stiftet flere misjonsforeninger. Vel framme i Stavanger drøftet de sin kongstanke med både haugianer- og brødrevennledere. Disse lovet å drøfte saken nokså raskt, og i mellomtiden tok Hans Christian en reise til Jæren og Ryfylke for å prøve og stifte nye misjonsforeninger og å inspirere til en samling av disse.

Hans Christian Knudsen etter maleri av Görbitz 1849,

(foto borgerskolen.no)

I sin rapport etter denne besøksrunden var Hans Christian spesielt begeistret for misjonsiveren i Høgsfjord og Strand. Her var det mange som brant for misjonens sak og i Strand hadde de til og med en misjonsforening som hadde vært virksom i seks år. Ikke alle prestene i Norge var begeistret for misjonstanken, men det var annerledes med sokneprest Jæger i Strand. Han var med i misjonsforeningen og ivret for å nå ut over landets grenser med evangeliet.

Hans Christian ble derfor tatt vel imot da han kom til Strand prestegård. Det var Ole Thorsen Barkved som var leder for misjonsforeningen, og etter samtale både med presten og med Barkved, ble det bestemt at misjonsforeningen skulle deles i to. Siden foreningen dekket hele kommunen, var det sjelden samlinger. Avstanden var for stor fa Jørpeland til Fiskå. Hvis det var en forening for søre Strand og en for nordre ville det bli enklere å ha flere samlinger. Dette var den mest konkrete frukt av Knudsen sitt besøk i Strand.

I Stavanger var interessen blandet for en felles misjonsorganisasjon, men et frø var sådd og allerede i 1842 ble Det Norske Misjonsselskap stiftet. Dette var imidlertid for sent for unge Knudsen. Han reiste ut som misjonær for det tyske misjonsselskapet allerede høsten 1840.

Dvergberg kirke på Andenes. (foto Dvergbergfolket og kirka)

En sørlending fra nord

Ditlef Ephraim Jæger ble født i Kristiansand 21. oktober 1802. Ditlef sin farfar var prest i Moland kyrkje i Fyresdal. Han het Ditlev Luth og kona het Clausine Marie Winter. Luth kom til Fyresdal i 1769 og både han og kona døde med tre ukers mellomrom i 1774. De etterlot seg en stor barneflokk med små barn. To av barna ble adoptert av Ditlev sin etterfølger i presteembetet, Efraim Jæger. En av de adopterte var far til Ditlef Ephraim, Kjell Nils Winther Luth Jæger. Han var kun ett år da foreldrene døde.

Kjell Nils Winther Luth Jæger ble først kaptein i infanteriet, senere anla han kornmøtte og papirmølle i Kristiansand. Han avsluttet sin yrkeskarriere som overtollbetjent i Mandal. Han ble gift med Ellen Bolette Beer fra Flekkefjord og de fikk åtte barn. Ei datter ble gift med den kjente kunstneren Adolph Tidemand, mens sønnen Ditlef Ephraim ble prest som sin farfar.

Ditlef Ephraim vokste opp i Kristiansand og her tok han eksamen artium i 1821 19 år gammel. Han ble gift 18. februar 1824 med Katharina Dorthea Bergfeldt fra Mandal og sammen dro de til Kristiania (Oslo) hvor Ditelf Ephraim først tok eksamen philosophicum i 1827 og teologisk embetseksamen 13. juni 1828.

8. april 1829 satte ekteparet Jæger med sine tre barn kursen nordover mot Andøya. Her hadde prestekallet stått tomt i fem år, men nå skulle Ditlef Ephraim overta som sokneprest i Dvergberg sokn i daværende Senja prosti. Han ble i dette kallet i sju år, før familien i 1836 satte kursen sørover mot Strand prestegård. Da hadde fru Katharina Dorthea nådd å føde åtte barn, men ett av disse døde som liten.

Ditlef Ephraim Jæger

Maleri av ChatGPT etter foto fra boka Oddernes kirke

26 år som prest og prost i Strand

Prestefamilien Jæger ankom Strand 10. november 1836. Det var samme året som det kjente presteparet Gustava og Gabriel Kielland flyttet fra Finnøy til Lyngdal. Kielland hadde vikariert i Strand i perioder mens Ole Schavland var prest. Han hadde da fått god kontakt med haugianerne i Strand, og var nok en viktig årsak til at Strand misjonsforening ble stiftet i desember 1834 som Norges tredje misjonsforening.

Misjonsforeningen hadde sine samlinger i forbindelse med gudstjenester i Strand kirke og samlingene var gjerne i heimer. Noe av det første den nye soknepresten fikk på pulten etter at han kom til Strand, var planer misjonsforeningen hadde om et eget forsamlingshus i nærheten av kirken. Ole T. Svines (senere Barkved) var den som var talsmann for dette prosjektet og prest Jæger gav sin fulle tilslutning til byggingen. Dermed sto det som muligens er Norges første bedehus ferdig på nabotomta til Strand kirke i 1837.

Etter at Hans Christian Knudsen var reist fra Strand, ble det fortgang i planene om et landsdekkende misjonsselskap. I 1842 lykkes endelig arbeidet med å samle misjonsforeningene. Da var det en storsamling i Stavanger, med utsendinger fra mange bygder og byer i landet. Fra Sørbygden møtte selvsagt Ole Thorsen Barkved, mens det var naturlig at presten Jæger møtte fra Nordbygden.

I Strand var det også en liten gruppe med kvekere. Jæger måtte i noen få tilfeller skrive ut noen strandbuer fra kirkeboka fordi disse var konvertert til kvekersamfunnet. Mye tyder på at Jæger likevel hadde et godt forhold til disse og var noen ganger på deres samlinger.

Katharina Dorthea og Ditlef Ephraim fikk til sammen 13 barn i perioden 1826-45, ni av disse overlevde faren. Jeg har funnet følgende navn på barna, men lista er noe usikker: Boletter Helene, Christane Fredrikke ( gift med kirkesanger Rasmus Høie i Strand), Nikoline, Trine, Henrik (døde som sjømann i Calgary 19 år gammel), Ingeborg Cathrine, Niels Winther Luth (døde 6 år gammel), Birgitte Claudine, Aasine Fredrikke, Zille Johanne, Niels Winther Luth, Christian Fredrik Bergfeldt og Ida Hendriette. Mor Katharina Dorthea døde mens familien bodde på Strand. Dødsdatoen var 13. november 1861 og hun ble 58 år gammel.

Maleri av Siri Pedersdatter Strand malt av Adolph Tidemann

i 1849. (foto nasjonalmuseet.no)

Første uka i august 1849 fikk prestefamilien på Strand besøk av Ditlef Ephraims søster og hennes berømte mann Adolph Tidemand. Mens kunstmaleren var på besøk, malte han minst to malerier. Det ene er av bondekona Siri Pedersdatter Strand. Ditlef Ephraim var ellers flere ganger valgt til valgmann for Strand til Stortingsvalg.

I 1850 ble Jæger utnevnt til prost i Stavanger i tillegg til soknepreststillingen i Strand. Dette til tross for at biskop Jacob von der Lippe ved flere bispevisitaser ikke var helt fornøyd med Jægers forkynnelse. Som prost fikk Jæger være med å innvie Frue kirke (gjerne kalt Hetland kirke) i Stavanger. Innvielsen skjedde 18. oktober 1854 og Jæger var sammen med biskop Lippe.

Biskop i Agder (og Stavanger) og Telemark i 1841-1874.

(foto wikipdia)

Siste år på Sørlandet

Etter at kona døde i 1861 søkte Ditlef Ephraim Jæger nytt prestekall på Sørlandet. Han ble i 1862 utnevnt til sokneprest i Oddernes med hovedkirken i Randesund. Året etter ble han også prost i det som da het Torridal prosti med hovedsete i Vennesla. Han fikk ikke mange år på Sørlandet. Han døde 27. mai 1866 og ble 64 år gammel.

Ditlef Efraim Jæger sin dødsannonse

(Stavanger Amtstidende 30.05.1866)

 

Kilder

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

 

 

Den som tror, får se

 

Sven Foldøen (foto ukjent)

Helga 15.-17. oktober 1932 var Sven Foldøen taler på Jørpeland bedehus, som egentlig het Langeland kapell. Det var prostimøte for Kinamisjonen og Foldøen var sammen med P. Berge.

Våren 1932 hadde det vært en stor vekkelse på Jøssang ved Reinert Ege. Her hadde mange ungdommer fra søre Strand blitt frelst. De fleste av disse var nok møtt fram for å høre Foldøen tale denne søndagen i oktober. Talen som Foldøen holdt søndag 16. oktober er gjengitt i prekensamlingen «Du er fri» som Josef Tungland gav ut i 1978. Dette er et utvalg av Foldøens prekener. Prekenen fra Jørpeland hadde overskriften «Den som tror, får se»:

«Jesus sier til ham: Gå hjem, din sønn lever! Mannen trodde det ord Jesus sa til ham, og gikk.» Joh 4,50

Denne mannen var i sorg. Stor sorg. Gutten hans var nær døden. Alt håp om redning var ute. Faren hadde sikkert søkt den legehjelp som kunne tenkes. Men alt var forgjeves. Det gikk bare nedover med gutten. Intet håp om hjelp fra leger. I denne sin nød vender han seg til Jesus og søker hjelp hos ham.

Når noen av barna blir syke, kan en troende mor og far komme i slik nød at det nesten kan stå om livet for dem selv. Barnet ditt er sykt, og det er ikke frelst. En kan nesten fortvile. Det er den største nød vi kan komme i. Skal barnet mitt dø og gå fortapt? Den tanke er ikke til å holde ut.

En slik tanke kan virke to ting på oss. Den fører oss inn i stor nød og sjelekval, og jeg spør meg selv om jeg er i den tilstand at Gud kan høre meg. Dette kan ofte føre til en svær selvransakelse, og det kan fra den side sett ha en velgjørende virkning på en troende. Har du vært i virkelig nød for noen av dine? Har du prøvd dette at de lå for dødens port og ikke var frelst?

Men det er noe annet som mange har prøvd, det er å se at barna ikke er frelst. Barna dine lever borte fra Gud, og du ser hvor farlig det er at de ikke er frelst. En ulykke kan inntreffe med dem. Dør de i den tilstanden, går det dem galt, evig galt. Å, la meg få si det til dere: her er de aller fleste foreldre så alt for lite i nød. De kan ta det forferdelig rolig. År går og kommer, men barna blir ikke frelst. Det ville vært godt om de troende kom mer i nød for sine egne.

Jørpeland bedehus/Langeland kapell (foto ukjent fargelagt MyHeritage)

Når en ikke greier denne situasjonen mer, da er det godt å gå til Jesus. Da er det godt å få utøse sitt hjerte for Jesus å si alt til ham og søke all sin hjelp hos ham. Jesus sa til denne mannen at folket ville ikke tro uten de så tegn og under. Jesus gjorde saktens tegn nok, men det var ikke det som skulle skape tro. De skulle tro hans ord. Og selv om de så tegn og under, så trodde de ikke likevel. Her står at denne mannen trodde det ord Jesus sa og gikk hjem.

Her er mange fortolkninger til denne teksten. Det er de som vil ha det slik til at mannen ingen forvissning hadde om at gutten var reddet fra døden, før han kom hjem og så barnet. Det synes jeg er å dra feil slutning av denne hendelsen. Her står tydelig og klart at mannen trodde det ord Jesus sa og gikk hjem. Jesu ord gav ham forvissning om at gutten var berget. Hans handling beviser det. Hadde ikke mannen vært sikker på at gutten var helbredet, så hadde han fremdeles tryglet og bedt om at Jesus måtte komme med ham hjem før sønnen døde.

«Vær med hjem. Jeg har ingen forvissning, men går du med, så skal jeg tro,» - slik ville mannen ha mast og bedt dersom han ikke var forvisset om at gutten var blitt frisk. Tro er full visshet om ting som ikke sees (Heb 11.1). Tro er selve vissheten..

Når en synder vender om, og bøyer kne og bekjenner sine synder, sier mange at han er frelst fra det øyeblikk, det er bare forvissning han mangler. Men det er en farlig sak å trøste folk på en slik måte Mange slår seg til ro her, og trøster seg med at dette er nok, selv om de ikke har trodd Jesu ord om tilgivelse. Noen av oss som kom til troen, gikk i kortere, andre i lengre tid i den vakte tilstand. Å, hvor vi bad, kjempet, gråt og spekulerte på hvordan dette skulle gå for seg. Her stod vi aldeles fast.

Men så kom det store øyeblikk i våre liv da vi fikk høre Jesu ord. Gud talte til meg: dine synder er forlatt. Jeg trodde det. Da ble jeg forvisset om at jeg er frelst. Jesus hadde selv sagt det. Da sa vi som folket i Samaria: Nå tror vi ikke lenger for kvinnens ords skyld, vi vet selv at vår synd er tilgitt.

Annonse for prostimøtet på Jørpeland.

(Rogaland 14.10.1932)

Dette ser jeg som noe vi må forkynne og holde klart frem, ellers kan vi stå i fare for å roe folket til med sitt eget strev. Er du her som ikke vet eller forstå hvordan du skal bli frelst? Da vil jeg si deg: tro Jesu ord, tro dem nettopp slik du er. Den som tror, får se. Feilen hos mange ligger nettopp der at de vil først se og så tro. Når Gud sier til deg at syndene dine er tilgitt, så er det slik. Når han sier at han har tatt bort din synd, så tro det. Din synd tok Jesus bort ved sin offerdød på korset. Og er din synd tatt bort, da er du salig. Du er salig slik du er, om du tror.

Jeg ser to avveier her. Mange våger ikke tro seg frelst fordi de er så ringe og uverdige. De synes de er så lite vakt, så lite sønderknust og lite grepet av Guds ord. Og mange ærlige sjeler er redde for å tro før de føler seg frelst. Jo, mens du føler bare synd og uverdighet, djevelskap og fortapthet hos deg selv, da har du rett til å tro på ham som rettferdiggjør den ugudelige (Rom 5,6). Og verre enn ugudelig er du ikke.

Den andre avvei er at folk roer seg for tidlig. Når de er bortimot kommet itl seg selv, slik som den fortapte sønn, roer de seg med at de nå er kommet til Jesus. De er vakt slik at de ser sin fortapte tilstand, men de er fremdeles i det fremmede landet. Jeg vil gjerne si deg, kjære sjel, det er for lite å komme til den erkjennelse at du har syndet og ikke er verdig til å kalles sønn. Du må komme så langt at du får ring på fingeren og får nyte festmåltidet og bli glad.

Du som vil være kristen, har du opplevd å bli glad fordi du har fått barnekårets ånd? Hvis ikke, må du sette alt inn på å få denne opplevelsen. Og skulle du være her som ikke er omvendt, du er syk, til døden. Du trenger å komme til Jesus snart, ellers går det deg evig galt. Kom i dag. Kom nå.

Ole Schavland – den første prest i nye Strand sogn

Ole Schavland. (Foto: Fra Martin Nags bok Steingjerde som han fikk

fra Stortingets arkiv. Bildet er fargelagt og bearbeidet av ChatGPT)

Ingen har i nyere tid vært prest i Strand så lenge som trønderen Ole Schavland. Han styrte prestekallet i 48 år.

Strand prestegjeld besto i 1789 av Forsand og Høle (Høgsfjord) og Strand kommune. Forsand og Høle soknet til Høle kirke, mens hovedkirken lå på Strand i Strand kommune. Presten i Strand holdt da gudstjeneste annen hver søndag på Høle og på Strand. Presten i Strand var fram til 1832 direkte underlagt bispesetet, og presten ble derfor kalt visepastor. I 1832 ble Strand med Forsand og Høle et eget prestegjeld, og presten ble sokneprest. Forsand fikk sin kirke i 1854. Da ble Høle og Forsand regnet som anneks til Strand. Først i 1864 ble Forsand og Høle utskilt fra Strand til Høgsfjord prestegjeld.

I 1837 ble en ny formannskapslov vedtatt av Stortinget. Da ble Strand og Høle (inkludert Forsand) en egen kommune, med Osmund Olsen Fossand som ordfører og Tore Torsen Svines som varaordfører. Navnet var Strand kommune. I 1840 fremmet Ole Torsen Barkved forslag om at Strand skulle bli en egen kommune. I juni 1841 ble det holdt folkeavstemming, og Barkved sitt forslag fikk flertall. Dermed ble Strand egen kommune og Ole Torsen Barkved ble første ordfører i den nye Strand kommune.

En av de mest sentrale stortingsrepresentantene som sto bak utkast til ny formannskapslov, var soknepresten i Strand Ole Schavland. Han var medlem av justiskomiteen, og var den som førte i pennen forslaget som skulle ut på høring. Han rakk å oppleve at lovforslaget ble vedtatt, men satt da ikke selv på Stortinget.

Strand kirke. Denne sto ferdig i 1874. (foto privat)

En trønder blir prest i Strand

Skavlan er en gård 6 km øst for Snåsa sentrum i den nordre enden av Snåsavatnet i gamle Nord-Trøndelag fylke. Fra denne garden stammer farsslekta til Ole Schavland. Faren var vaktmester i hæren og var bosatt i Sparbu i Steinkjer kommune. Han het Einar Schavland og døde i 1766 da Ole var 7 år gammel. Mor til Ole het Inger Larsdatter Schelven og levde til 1809. Ole hadde fem søsken. En av disse døde få dager etter far Einar og ble begravet i samme kiste som han. Mor Inger giftet seg på nytt etter Einars død og fikk tre barn i andre ekteskap.

Ole Schavland ble født 22. desember 1759 i Sparbu. I 1774 finner vi Ole i Åfjord på Fosen halvøya. Her var han fadder til et par barn og ble nevnt som «fullmektig». Men Ole ville bli prest og søkte opptak til teologistudiet i Køberhavn. Han startet studiet i 1782 og tok teologisk embetseksamen i 1785.

Hans første kall som prest ble som personalkappelan i Mandal. Her var onkelen Jakob Schavland prest. Jakob Schavland begynte å bli skrøpelig til helsa og trengte en yngre medhjelper. Onkel Jakob døde i 1788 og Ole ble da hjelpeprest i annekset Holum i Mandal. Han var i denne stillingen kun ett år, før biskopen ville ha ham i en større stilling i Ryfylke. Sommeren 1789 satte han kursen vestover og flyttet inn på prestegarden i Strand. Han fikk da ansvar for Strand, Høle og Forsand og stillingen var visepastor.

Bildet av Ole Schavland som Martin Nag fikk tak i fra Stortingets arkiv.

Myndig prest i 48 år

Ole Schavland var stor av vekst. Teologisk var han preget av sin samtid og var opptatt av folkeopplysning. Han fikk startet leselag i Strand og opprettet bibliotek. Han oppmuntret også ungdom til å ta utdanning, og fikk blant annet fire ungdommer til å ta lærerseminariet i Kristiansand som ble drevet av biskop Peder Hansen.

På denne tiden var det vanlig at embetsfolk giftet seg med døtre til andre av samme stand. Her brøt Ole Schavland med skikk og bruk. Han ble forelsket i Siri Torsteinsdatter som var bondedatter fra Høle. Siri var ti år yngre enn Ole og da de ble gift ca.1794, var Ole 35 år og Siri 25 år.

Elisabeth Olesdatter Schavland og Christoffer Christoffersen Østebø

fra Talgje med deres barn ((foto Ætt og heim 1980)

Siri og Ole fikk seks barn. Fire av disse var jenter og ble gift til ulike garder i Rogaland. Inger (f.1795) ble gift med Nils Ommundsen Varland, Karen (f.1797) ble gift med Torger Torgersen Rossavik fra Forsand, Elisabeth (f.1800) ble viet til Kristoffer Kristoffersen Østebø på Talgje og Elen (f.1811) ble gift med Enok Torgersen Meling fra Tananger. Sønnen Einar (f.1803) døde kun 16 år gammel. Han var da nevnt som sjømann og ble begravet på kirkegården i Strand. Den andre sønnen ble født i 1806 og fikk navnet Aage. Han ble prest som faren og var personalkapellan hos far i 1829-34. Deretter ble han prest i Stranda og Trondheim. Han var en periode ordfører i Trondheim og satt også flere perioder på Stortinget. Han ble gift med Gerhardine Pauline Berg.

Ole Schavland sin sønn Aage Schavland (foto wikipedia)

Ole Schavlands barnebarn Einar Aagesen Schavland.

Han stiftet den første folkehøgskolen på Sunnmøre.

(foto Lokalhistoriewiki.no)

Ekteskapet mellom Ole Schavland og Siri Høle endte i en tragedie. 20. juli 1829 tok Siri sitt eget liv ved å drukne seg i prestetjernet på Strand. I kirkeboken ble det ført inn at hun var sinnsforvirret. Flere andre uoffisielle kilder hevder at Ole hadde vært utro og fikk et barn med ei annen kvinne og at dette var årsaken til at hun valgte å ta livet sitt. Det heter også at Ole som straff for det som var skjedd måtte skjære av en flik av prestekjolen og sette på en lapp som tegn på utroskapen.

Ole var 70 år gammel da han ble enkemann. Han var en høyt respektert prest og var innvalgt på Stortinget som varamann i perioden 1821-26 og fast medlem i 1827-29. Stortinget hadde på denne tiden samlinger hvert tredje år. På 1820-tallet var det samlinger i 1821, 1824, 1827 og 1828. Det siste året var en ekstra samling. Mens Ole var på Stortinget var først prost Alexander Lange vikar, mens etter 1826 var det Finnøypresten Gabriel K. Kielland som vikarierte. Kielland var preget av Brødrevennene og ivret for ytremisjon. Hans påvirkning var nok en viktig grunn til at Norges tredje misjonsforening ble stiftet i Strand i desember 1834.

Trønderpresten var nok glad i sterk drikke. Det fortelles at han en gang var på en julefest på Brådland. Her var han sammen med en forsandbu som het Lars Mele. Både presten og Lars drakk mye under heftige diskusjoner om noen bibelske spørsmål. Etter hvert utviklet diskusjonen seg til en høylytt krangel mellom de to. Til slutt ble de så mye uvenner at Lars heiv presten ut vinduet.

Ole Schavland ble i 1834 utnevnt til sokneprest i Strand som en følge av at Strand ble eget prestegjeld. Han søkte avskjed i 1836, men fortsatte i tjenesten fram til 14. mai 1837. Da holdt han avskjedpreken i Strand kirke. Han var da blitt 77 år gammel. Som pensjonist flyttet han til Stavanger og her døde han 6. august 1839.

ChatGPT-bildet i fullskala. Ole Schavland.

Omtale av prost og biskop

Etter bispevisitasen i 1817 omtalte biskopen Ole Schavland: «En mann av megen lærdom, sjelden skarpsindighet og en høyt aktverdig fast karakter.» Året etter gav biskopen Schavland denne attesten: «En i liv og lærdom utmerket mann.» Jeg tar også med en omtale i 1934: «Soknepresten, den 75-årige olding, hr. pastor Schavland, preket over dagens evangelium… Hans preken var i seg selv et mønster på en kristelig prediken og utførtes ved et liv, en sannhet og kraft, som heller ikke i den henseende lot noe tilbake å ønske.»

Ole Schavlands dødsannonse. (Morgenbladet 08.09..1839):

"Vor kjære Fader, Ole Schavland, blev ved Døden bortkaldt fra

dette Liv den 6te August sidstl., i hans Alders 80de Aar. Da han

efterat have tjent Gud som hans Ords troe Forkynder i 51 Aar, og

 af disse i 48 Aar havde været Sognepræst til Strands kald, havde

erholdt naadigst Afskjed fra sit Embede, boet han i de 2 sidste Aar

i Stavanger, hvor han med god Sjels og Legems Førlighed nød en

rolig og tilfreds Alderdom, inntil han efter 8 Dages Sygeleie hen-

given og glad henvandrede til det Bedre. Dette bekjendtgjøres her-

ved sørgeligst for fraværende Slægt og Venner af

den afdødes Børn.

Mer fargerik var prosten Alexander Lange i sin omtale. I 1819 hadde Lange ledet begravelsen til Ole Schavlands sønn. I den forbindelse gav han Ole denne omtalen:  «Den gamle prest var en merkelig mann, med et veldig stort legeme. Ansiktet hans var fint, mandig, strengt og ubøyelig bestemt. Han hadde også en kraftig ånd, hadde stor kunnskap og var uten tvil emnet til en mer fremtredende stilling i livet. Men han hadde giftet seg med en aldeles udannet pike og syntes fra den tid av, å ha bestemt seg for å gjemme seg for verden og leve som bonde. Han kom nesten aldri til byen, og ingen kom til ham. Døtrene sine lot han vokse opp som alminnelige bondepiker og giftet dem bort til bondegutter.» (Alle sitat språklig revidert)

Kilder

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)