Heia bedehus feiret 50-års jubileum fredag 7. november 2025. Det er i år 50 år siden det gamle bedehuset ble byttet ut med et større og mere tjenlig lokale.
Jubileumsfesten ble ledet av formannen i styret for bedehuset Tor Martin Norland. Det var sang av Strandakammeratene, utlodning og servering til et fullsatt bedehus. Jeg var bedt om å ha en andakt og å si litt om bedehushistorien i Norge og å gi noen glimt fra kristenlivet på Heia-kretsen. Roar Vatne hadde noen supplerende opplysninger om selve bedehuset. Det ble også spilt av noen glimt fra åpningsfesten av bedehuset for 50 år siden.
Under følger den historiske delen av talen min:
Bedehusbevegelsens røtter
Alt sant kristent arbeid har sitt utgangspunkt i det som skjedde på Golgata. Der ble all verdens synd sonet, og veien til himmelen ble åpnet. Når vi skal si litt om den norske bedehusbevegelsen, kommer vi ikke utenom å starte med Hans Nielsen Hauge. Han var selv aldri innom noe bedehus, for noe slikt fantes ikke da. Men han fikk i åtte år (1796-1804) være et Guds redskap til en vekkelse som satte sitt preg på det meste av landet.
Det meste av åndelig virksomhet på denne tiden skjedde i Den norske kirke og på prestens premisser. Vekkelsen ved Hauge utløste en oppvåkning og frelse fra religiøsitet og til at lekfolket selv tok ansvar for den kristne virksomheten med de nådegaver Gud gav.
Her i Rogaland ble John Haugvaldstad den sentrale lederen blant haugianerne. Og det gikk ikke mange år før det var haugianere i mange av bygdene i Rogaland. Men det var også en liten gruppering som fikk veldig stor betydning for bedehusarbeidet. Det var Brødrevennene. Presten Gabriel Kielland kom til åndelig klarhet under en dansk brødrevenn-misjonær sin talerstol i Oslo, mens han tok teologien. Kielland havnet som prest på Finnøy og vikarierte også her i Strand. Brødrevennene hadde et mer frigjort evangelisk kristensyn enn haugianerne og så hadde de ikke minst et sterkt kall til ytremisjon – noe haugianerne ikke hadde på den tiden.
Når disse to grupperingene fant sammen rundt 1840, ble resultatet at NMS ble stiftet i 1842. Brødrevennene stiftet også Israelsmisjonen i 1844. På 1860-tallet ble Lutherstiftelsen startet, den ble senere Indremisjonsselskapet, nå Normisjon. Santalmisjonen kom på 1880-tallet og NLM i 1891. Alle hadde samme røtter, men profilen ble etter hvert litt ulik.
Så kommer jeg ikke utenom en bevegelse til som kom til å bety veldig mye innen bedehusarbeidet i Norge, og den kom via den svenske forkynneren C. O. Rosenius sine skrifter som kom fra ca.1860 og utover. Rosenius ble kalt for «lille-Luther» og fikk forkynne et frigjørende evangelium til mer lovbunde haugianere.
Da Hauge reiste Norge rundt, hadde han de fleste møtene i heimene. Etter hvert ble disse for små, men kirkene var stengt for lekmannsforkynnere. Det ble derfor behov for egne forsamlingshus, og det var da tanken om bedehus begynte å våkne. Lenge var Hjelmeland bedehus regnet som Norges første. Det var ferdig i 1840. Men Kristoffer Fjelde kom langt i å dokumenter at det første bedehuset ble bygget ved Strand kirke i 1837. Ingen av disse ble imidlertid kalt bedehus den første tiden. Det første samlingshuset som fikk navn av bedehus var Hauges Minde bedehus i Skien. Den store eksplosjonen av bedehus kom imidlertid først fra rundt år 1900.
Det er ikke tid her å si
mye om bedehusbevegelsens ideologi, men jeg vil nevne helt kort fem punkt som
har kjennetegnet denne bevegelsen:
A. Forkynnelsen i fokus.
Guds ord sier tydelig at troen kommer ved forkynnelsen av Guds ord. Derfor ble
forkynnelsen av lov og evangelium det sentrale også i bedehusbevegelsen. Her
ble det ikke noe stort brudd med gudstjenesten i kirken, med unntak av at på
bedehusene var det for det meste lekfolk som talte Ordet. En annen viktig ting
som fulgte denne forkynnerbevegelsen, var et mye sterkere fokus på vekkelse.
Mens presten gjerne forkynte til alle døpte som frelste, lærte bedehusfolket av
de gamle pietistene bl.a. Brorson som sang: «Av døpte vrimler stad og land, Men
hvor er troens brann?»
B. Bønn. Gud gir
store løfter knyttet til bønnen. Det gjaldt ikke bare prestens bønn. Når
vekkelsene brøt på, var det naturlig for Guds folk å komme samme også til bønn.
Derfor fikk også samlingshusene navnet bedehus. Jeg husker fra min oppvekst at
det var mange av møtene som ble avsluttet med bønn på kne. Nå er det gjerne kun
noen få som samles til egne bønnemøter. Jeg tar med et løfte knyttet til bønn:
«Og dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter
hans vilje, så hører han oss,» (1Joh 5:14)
C. Kirkesyn. Den
store endringen som kom med lekmannsbevegelsen, var synet på kirken som Guds
folk. I Statskirken var det meste sentrert om embetet, om presten, mens
bedehusfolket hevdet med frimodighet på Guds ords grunn at alle kristne har
fått sin nådegave som vi skal tjene Herren med. Guds rike er et nådegaverike
der det avgjørende spørsmålet ikke er om du innehar et embete, men om du er
frelst. Det var ulikt hvor langt lekfolket gikk i sitt forhold til kirken. Den
første tiden var nok de aller fleste tro mot kirken og presten, og drev sin
møtevirksomhet som et supplement til gudstjenesten. Noen fulgte tankegangen om
at lekmannsforkynnelsen var et nødsprinsipp fordi det var for få prester til å
nå ut med evangeliet. Etter hvert som årene gikk ble det også en stor flokk som
hadde lite kontakt med statskirken og hadde sin åndelig heim fullt og helt på
bedehuset. Etter hvert ble også nattverd, dåp og konfirmasjon en naturlig del
på en del bedehus.
.jpg)
D. Bibelsyn. Det fjerde
punktet som har vært veldig viktig for bedehusfolket er synet på Bibelen som
Guds ord. På Hauges tid var det ikke mange av prestene som fornektet deler av
Bibelen, men mange av dem var mer opptatt av de jordiske ting enn at folk måtte
bli frelst. De ble gjerne kalt potetprester. Senere på 1800-tallet ble
det en stor preste-dominert vekkelse ved Gisle Johnson. Da den liberale
teologi begynte med sin vranglære, sto bedehusfolket og troende prester sammen
om synet på at Guds ord er sannhet og de advarte mot samarbeid med liberal
teologi. (Jfr. Calmeyergatemøtet). De siste tiårene har vekkelsene stilnet, og
liberal teologi har begynt å påvirke også deler av bedehusbevegelsen.
E. Misjon. En hovedsak for vekkelsesfolket var at evangeliet måtte ut til alle. Derfor ble de ulike misjonsorganisasjoner stiftet, fordi Gud kalte sitt folk til å nå ut til hele verden med budskapet om frelse.
Heia – fra Melberg til
jordens ender
I dag er det bedehuset på Heia som jubilerer. Det er andre her som kan mer om kristenlivets historie på Heia, men jeg vil nevne noen glimt. Strand kommune ble tidlig berørt av haugevekkelsen. Vi vet at de var haugianere her i alle fall rundt 1820. Den første misjonsforening i Norge ble stiftet i 1826 i Stavanger. Nummer to kom i Egersund tidlig på høsten 1834, mens Strand var nummer tre i desember 1834. Ola Thorsen Svines/Barkved var da sentral. I 1840 ble foreningen delt i to av praktiske grunner, og Heia ble en del av Søndre-Strand misjonsforening.
Når kristenlivet på Heia våknet, vet jeg ikke. Jeg har funnet at det var en forening for NMS på Heia så tidlig som i 1871. Og i alle fall fra den tid var det en flokk kristne på Heia.
Thormod Rettedal. En av de mest kjente predikantene i Norge fra 1880 og fram til 1910 var Thormod Rettedal. Mor hans var fra Norland på Heia. Hun mistet faren da hun var 13 år, og hun havnet da som fosterdatter hos onkel og tante på Rettedal. De var barnløse og da Thormod sin mor ble kjærest med en av tjenerne på garden, fikk de løfte om å overta garden. Thormod ble frelst da han var på fiske i Lofoten med en kristen onkel fra Norland og han kjente snart på et kall til å dele Guds ord. Han ble ansatt som bibelbud i Lutherstiftelsen og var i Indremisjonen fram til Kinamisjonen ble stiftet. Da gikk han for fullt inn i den organisasjonen.
På 1880-tallet var presten Lars Oftedal den mektigste kristenleder i Rogaland. Han var en prest som det fulgte mange og store vekkelser med. Han engasjerte seg etter hvert mye i politikken og hans karriere fikk en brå stopp – da han sto fram og bekjente «et usedelig forhold» i Petrikirken i 1891. Men han hadde fremdeles mange gode venner, selv om de fleste forlot han. Her i Strand vet jeg om venner av han både på Nag og i Alsvik. Men også på Heia hadde han venner. To år etter fallet startet han Stavanger Aftenblad, og i en reiseskildring i ett av de første nummer fortalte han om et møte han var på, på Melberg på Heia. Han fortalte at han var på tur med en venn (fra Stavanger) som eide en «gardpart deroppe». De seilte til Tau og gikk til Heia. Siden møtet ikke var før kl.1-2, hadde de tid til en tur til Åsvatnet for å fiske aure. De var oppom Kjortåsen, hvor de hadde utsikt til «Hardanger og bortimot England». Etter møtet fikk de tid til enda en tur til Åsvatnet, med samme resultat. Fisken var «glupsk til å bite, men småvoren helst.»
I 1899 fikk Jørpeland sitt første bedehus. På Fjelde var den gamle skolen blitt for liten, og ny skole var klar i 1899. Da fikk kristenfolket overta gamleskolen til bedehus. Dette ble snart for lite, og kristenfolket ble enig om å bygge nytt bedehus. Men de ble ikke enig om hvor det skulle ligge, så det ble bygget nytt bedehus både på Barkved og Langeland. Hva så med det gamle? Jo, det havnet på Heia. Her tjente det som bedehus helt fram til 1975 da dette nye bedehuset sto ferdig.
Jeg har søkt i gamle misjonsblader og aviser og finner mange spor etter både foreninger og offentlige møter på Heia. NMS, Santalmisjonen, Indremisjonen/Normisjon er de organisasjonene som oftest blir nevnt. Og jeg har funnet navn som Anna Tvedt, Ane Helland, Ole Melberg. Anton Veland, Ingolv Norland, Kirsten Helland, Torvald Tveit, Sverre Melberg, Thorleif Nag, Njål Melberg m.m.fl.
Ellen og Severin Norland bodde på Solbakk og de hadde misjonen som sin store sak i livet. Sønnen Bernhard Norland tok diakonutdannelse og reiste i 1931 til Kina som misjonær for Misjonsalliansen. Her opplevde han og kona mange tøffe tak og fikk også senskader fra atombomben som falt over Japan.
Som nevnt ble det bygget nytt bedehus som sto ferdig i 1975. Det ble innviet 27.april av NMS sin generalsekretær Magne Valen-Sendstad og Tore Tungland holdt festtalen. Vinteren 1991-92 ble kjøkken og foreningsrom pusset opp, mens møtesalen ble fornyet i 2001.
I nyere annonser har jeg sett at bedehuset også er brukt av andre enn de ordinære misjonsorganisasjonene. Jeg tar med et knippe av andre leietakere: Klippen v/Gai Holta. Vanførelaget v/Gudleik Himle. Bondekvinnelaget v/Ingfrid Helland. Frelsesarmeen. Valglokale. Kameratklubben v/Ingvar Dragsund. Solbakk båtforening. KrFK v/Solveig Nilsen.
Det er farlig å trekke fram enkeltpersoner som har satt spor etter seg. For det regnskapet er det heldigvis Gud selv som holder styr på. Men til slutt i denne bolken vil jeg bare navne noen få misjonsarbeidere med tilknytning til Heia bedehus: Torunn Lunde var mange årr misjonær i Kamerun for NMS. Odd Geir Norland og familien var i Tanzania fra 1977 og han har også hatt ulike stillinger i NLM og Søndagsskolen i Norge. Berit Reidun Nag var i Kenya for NLM en periode rundt årtusenskiftet. Kristian Helland begynte allerede i 1970 som kretssekretær i Santalmisjonen. Han har senere også vært ansatt i Indremisjonsforbundet og på NLA.
Gaute Melberg har reist noe som forkynner i NLM. Arild Melberg er en pioner i den nye misjonsorganisasjonen Sarepta og har ledet arbeidet ved deres misjonsstasjon Centro Sarepta i Spania. Nå er han leder av arbeidet til Sarepta ved Bjorli Fjellhotell. Sønnen Erik er også medarbeidere på Centro Sarepta i Spania. Jeg kan også ta med at både Heiakvartetten og Solbakk-kvartetten (Solbakk) har vært sentrale aktører på Heia bedehus.
