Thorvald Ladstein – vekkerrøst fra Finnøy

Ella og Thorvald Ladstein med barna.

(foto Ryfylke)

Thorvald Ladstein var emissær for Kinamisjonen i Stavanger krets i 30 år. Han virket første halvdel av 1900-tallet og fikk oppleve utallige vekkelser.

I 1920 skulle han ha møter i Nedre Vats. Det ble stor åpenhet for Ordet og mange ble frelst. Nedre Vats var ei bygd der Kinamisjonen (NLM) hadde trange kår, så Ladstein sin forkynnelse og møteform møtte sterk motstand. Han kom likevel tilbake i 1921, men da ble bedehuset stengt for møtene hans. Det var Kristian Hetlesæter som hadde invitert Ladstein til Vats. Da han fikk nei til å ha møtene på bedehuset, tok han kontakt med losjen i bygda og fikk leie dette lokalet til samlingene om Guds ord.

Flere av de eldre kristne som var motstandere av Kinamisjonen fikk øst opp en del ungdommer i bygda til å skape uro omkring møtene. En kveld møtte disse opp og ville prøve å jage Ladstein ut av bygda. «Ladstein, djevel» ropte de. Samtidig bar de mange småsteiner inn i gangen i losjen og hev steiner på døra inn til møtesalen slik at flisene føk. Møtet fortsatte til det ble avsluttet på noenlunde normalt vis, men på vei heim fortsatte mobben å kaste steiner som landet like i nærheten av emissæren.

Da Ladstein var heime i huset der han bodde under møteaksjonen, kom 12 eldre lesere med et brev til Ladstein der de skrev at de ikke ville ha flere møter i bygda. Både kirken og bedehuset ville forbli stengt for han, sa de. Men de eldste presiserte at det ikke var Ladstein personlig de var imot, men Kinamisjonen. Ladstein fortsatte imidlertid med møtene både i Nedre Vats og i bygdene rundt.

En søndag formiddag la han møtet til Øvre Vats sammen med Finnemisjonens forkynner Erik Løype. De eldste var imot møtet, men sa at Løype skulle få tale og Ladstein kunne få avslutte møtet. Om kvelden var Ladstein taler og Guds Ånd virket sterkt. Ladstein ville fortsette med flere møter på Øvre Vats bedehus, men ledelsen sa nei. Men det viste seg at flere av de kristne var uenige i denne avgjørelsen. En av disse, Lars Knaphus, sa at «nå er det best at vi river huset, og så tar vi med hver vår stokk.» Møtene fortsatte derfor i Nedre Vats losje. Mange møtte opp, men de eldre sende brev rundt i bygda for å advare mot Kinamisjonens villfarelse. Det hele endte med at på grunn av sykdom i heimen der Ladstein bodde, måtte møtene avsluttes og Ladstein reiste heim.

Bertha og Nils Ladstein (foto kvalevaag.se)

Bondesønn fra Finnøy

Thorvald Nilsen Ladstein ble født på garden Ytre Ladstein bruk 1 på Finnøy den 18. august 1873. Foreldrene var Berta Østebø fra Talgje og Nils Nilsen Ladstein. Thorvald var nummer åtte av ni søsken og han ble døpt 14. september i 1873. Far Nils var aktivt med i kommunalt styre og stell ved siden av å være bonde. Han ble valgt inn i kommunestyret i 1853 og var ordfører i Finnøy i perioden 1860-61.

Foreldrene var kristne og mor hans var leder både for kvinneforeningen for NMS og for Kinamisjonens kvinneforening. Når NMS sin forening hadde basar, var det også et bord med gevinster fra Kinamisjonens forening. Det var også en mannsforening for Kinamisjonen på Ladstein. Denne ble ledet av Svein A. Kindingstad. Om Nils Ladstein var med i denne foreningen har jeg ikke opplysninger om, men det er mye sannsynlig.

Thorvald ble konfirmert i Hesby kirke 14. oktober 1888 med topp karakter, meget godt, i både kristendomskunnskap, flid og oppførsel. Det året han fylte 20 år bestemte han seg for å emigrere til Amerika. Her slo han seg ned i Colorado hvor han hadde arbeid i gruver. Han ble i Amerika i åtte år, i perioden 1893-1901.

Vekkelser på Finnøy

Jeg har ikke klart å finne ut om når Thorvald ble en kristen eller om han ble bevart i sin barnetro.  Finnøy hadde opplevde mange vekkelser på 1800-tallet. Presten Gabriel Kielland bodde på Finnøy i perioden 1824-1837. Han var brødrevenn og samlet folk til samlinger om Guds ord også utenom gudstjenesten. Mange ble frelst i denne periode. Siste halvdel av 1800-tallet var det mindre vekkelser ved både Reinert Pedersen, Lars Oftedal, Thormod Rettedal og Morten Olsen.

Thorvald kom som nevnt tilbake fra Amerika i 1901. To år senere kom en annen ryfylkebu heim fra Amerika. Det var Sven Foldøen. Han hadde kall til å nå folket i Rogaland med Guds ord og ble et spesielt Guds redskap. Han ble kalt Ryfylkebispen og reiste som emissær for Kinamisjonen. Thorvald sin bror Kristoffer Ladstein og hans venn Kristian Berge var blitt frelst i Haugesund rund år 1900, mens de var på fiske på de trakter. En av disse ba Foldøen komme å tale på en basar på Finnøy i oktober 1905. Foldøen fikk tro for å svare ja til dette og fikk gjort om på den oppsatte reiseruta.

Sven Foldøen (foto ukjent)

Foldøen hadde flere møter i forbindelse med basaren, men lite så ut til å skje. Den sjette kvelden ga Foldøen beskjed om at hvis ikke folk nå tok imot Jesus, ville han reise sin vei. Da var det tre som ba om forbønn. Det ble bønnemøte og vekkelsen brøt ut. Det ble en stor vekkelse som varte fram mot jul og Finnøy ble en bastion for Kinamisjonen i hundre år framover. Foldøen var ikke alene. Han tok som regel med seg nyfrelste fra andre steder hvor han hadde stått i vekkelser.

Ei kristen dame skrev et langt brev til sin søster og fortalte fra vekkelsen. Her skrev hun blant annet: «Tenk deg Finnøy kirke en søndagskveld stuende full av folk i alle aldre. Tenk deg alle disse menneskene sittende i dyp stillhet i fire og en halv time lyttende til Guds ords dyrebare sannheter… Tenk deg videre en festkveld i Betel hvor det var samlet 3-400 mennesker. Tenk deg en så stor del av landets blomstrende ungdom samlet på tverrgalleriet. Etter at mange hadde vitnet om Jesus som sin frelser, sto en av dem opp og fortalte at alle som var på galleriet hadde bestemt seg for å leve resten av sitt liv i samfunn med Jesus Kristus…»

Emissær i Kinamisjonen

Etter at Thorvald kom tilbake til Finnøy ble han den 7. juli 1902 gift med nabojenta Elen Secilia (Ella Sesile) Kristiansdatter Ladstein (f.1880). Om de hadde hatt kontakt mens Thorvald var i Amerika eller om de ble kjærester etter at han kom heim vites ikke. I 1904 gikk Thorvald på Stavanger Amts landbrugsskole og i 1909 overtok Ella og Thorvald heimegarden til Ella på Ytre Ladstein for kr.1600 og folge til Ellens mor. Her ble de boende så lenge Thorvald levde. De fikk ni barn i perioden 1903-1917, to jenter og resten gutter. Tre av sønnene emigrerte til Amerika.

Under den store vekkelsen med Sven Foldøen ble Thorvald godt kjent med Ryfylkebispen. Fire år etter vekkelsen møter vi Foldøen i den nordre delen av Strand kommune og helt sør i daværende Årdal kommune. Han hadde møter på Fiskå og også her brøt det ut vekkelse. Som så ofte før hadde han med seg både hjelpepredikanter og nyfrelste til møtene. Denne gang var Thorvald Ladstein med Foldøen, sammen med Thorvald sitt søskenbarn fra Talgje Olaus Østebø og også Elisabeth Hovda fra Finnøy. Disse var også med da møtene fortsatte på Sørskår og også her brøt vekkelsen ut.

Thorvald Ladstein (foto kvalevaag.se)

De jevngamle søskenbarna Ladstein og Østebø skulle de kommende årene ha mange møteserier sammen. De første årene var de på møter på fritiden, men de ble fast ansatt som månedsarbeidere fra 1915. Men de var ofte på farten med Guds ord også de seks årene før de ble ansatt. Etter Fiskå og Sørskår var neste stopp med vekkelse på Hinna høsten 1909. I 1910 var Ladstein sammen med Foldøen i Årdal.

En av de som ble frelst i Sørskår, Knut Ur, hadde en bror som var lensmann i Årdal. Lensmann Ole Ur ville ikke ha noe med møtene å gjøre, men da vekkelsen brøt ut ble han syk og kom også i syndenød. Da han etter to uker frisknet til, gikk han derfor på møtene. Foldøen spurte han om ikke han ville overgi seg til Gud og Ole svart ja. Han bøyde kne og ba til Gud, men han fikk ikke se inn i evangeliet. Det skjedde først noen dager senere da Ladstein leste fra Jes 43,35: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.» Lensmann Ur ble etter vekkelsen en av lederne på bedehuset i Årdal.

De to neste årene var Thorvald Ladstein igjen sammen med søskenbarnet Olaus Østebø og Elisabeth Hovda. Torkel Knudsen fra Hjelmeland var også med dem en periode. De opplevde da store vekkelser både på Lura og på Ullandhaug. På Ullandhaug ble de kjent med presten Jens Otterbech som støttet helhjertet opp om vekkelsen. Han mente at med Kinamisjonen var en ny livsstrøm kommet inn i Den norske kirken. Otterbech var sentral i Finnemisjonen og i vekkelsen fikk denne organisasjonen mange nye venner. Otterbech ba Østebø og Ladstein om å fortsette med møter på Tasta og Håland og vekkelsen fortsatte også der og også videre til Randaberg i 1912. Under vekkelsen på Randaberg ble det dannet et misjonslag for Kinamisjonen.

I 1918 var Thorvald sammen med fognabuen Olav Hovda på møter på Jelsa og Kjølvik, Også her ble det vekkelse og en av dem som ble frelst var den senere kretssekretæren Tore Botnen fra Røldal. I november 1919 var Ladstein igjen sammen med søskenbarnet fra Talgje. Denne gang var møtestedet Langeland bedehus på Jørpeland. Dette skulle bli en møteserie som varte ut januar i 1920 og var en av de mest gjennomgripende vekkelsene som har vært på Jørpeland.

Thorvald Ladstein bak t.h. sammen med noen eldre emissærer i NLM.

(foto ukjent)

De flest møtene var på Jørpeland, men det var også samlinger på Idse, Tau, Kvalvåg og Jøssang. Svært mange ble frelst i vekkelsen, men mange var også skeptisk. Både lensmann og lege møtte opp på bedehuset for å sjekke hvor mange som hadde gått fra vettet. Det var mye uro på galleriet og rundt bedehuset fra ungdom som ikke var frelst. Til tider kunne det være uhyggelig.

Noen i kristenflokken som ikke var Kinavenner hevet røsten mot det som foregikk og mente forkynnelsen var for lett. En gang klaget en av disse på det som foregikk på bedehuset, til en mann han traff i Jørpelandsvågen og som ikke var en kristen. Da ble denne helst sint, og sa at det ikke var sanne de beskyldningene han kom med. Kom heim til meg så skal du få se to bevis på det, sa han. Både kona og datteren var nettopp blitt frelst i denne vekkelsen. Etter denne vekkelsen fikk tilslutningen til Kinamisjonen et sterkt oppsving på Jørpeland. Det ble nesten en folkebevegelse.

Også de kommende årene fikk Ladstein være et Guds redskap til vekkelser rundt om i Rogaland. Jeg har ikke oversikt over alle steder, men kan nevne flere bygder i Erfjord, Idse, Moi og Hovsherad. I 1935 hadde han møter i Salem i Stavanger, og her ble blant andre den kjent pinsvennleder Thoralf Gilbrandt frelst. I årsmeldinger for Stavanger krets av Kinamisjonen ble det oppgitt hvor mange reisedøgn de ulike emissærer hadde per år. Ladstein hadde i 1916 til sammen 135 reisedøgn, mens han i 1939 reiste i 200 døgn. Det siste møtet jeg har funnet som Ladstein talte på var i Lysebotn i januar 1942.

Thorvald Ladstein minneord i Utsyn nr.7 1942

Forfremmet til herligheten

Thorvald Ladstein hadde stor tillit blant misjonsfolket også som leder.  Han ble innvalgt i kretsstyret for Stavanger krets av Kinamisjonen i 1914 og var medlem av styret fram til 1932. Han hadde også noen kommunale verv, blant annet fattigstyret og fiskermanntallsnemnda.

Kort tid etter at Thorvald hadde vært i Lysebotn ble han syk og han døde 3. februar 1942 og ble 68 år gammel. Hans læremester og gode venn Sven Foldøen talte i begravelsen. Teksten hans var fra Ap.gj. 14,22: «De styrket disiplenes sjeler, formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.» Han nevnte at «avdøde hadde hatt mange trengsler, men med Guds hjelp var han kommet gjennom dem alle.» Det var også hilsen kretsformann Håvardstein i NLM Stavanger krets. I et minneord i misjonsbladet Utsyn het det at «forkynnelsen til Ladstein var Kristus både til rettferdighet, forløsning og helliggjørelse».

Gravstein for Thorvald Ladstein og datteren Margit.

(foto kvalevaag.se)

Ellen fortsatte å drive garden fram til 1953. Da overlot hun garden til sønnene Kristian og Bjarne for kr.42.000,- Hun døde i 1958.

 

Kilder

Arnvid Lillehammer: Ryfylke. Folk og natur (1978)

Dorthea Vestvik m.fl.: Randaberg forsamlingshus 100 år (2004)

Halvard Bjørkvik: Finnøy (1993)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Johannes Kleppa m.fl.: Reise i bedehusland (2003)

Josef Tungland: Sven Foldøen (1978)

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind (2001)

Lisa T. Knutsen: Kvalvåg Kinamisjonslag gjennom 90 år (2003)

Njål Tjeltveit: Bedehuskulturen (1987)

Oscar Handeland: Det Norske lutherske kinamisjonsforbund gjennom 50 år (1941)

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Gjøre ved å høre

Guds ord sier at både frelsen og tjenesten kommer ved å høre evangeliet. Derfor setter djevelen alt inn på å få deg bort fra Guds ord og bort fra forkynnelsen av Ordet.

Djevelen har kort tid på seg. Han vet at Jesus kommer snart igjen. Derfor gjør han det han kan for å få deg bort fra Jesus. Ofte kommer han i den kristeligste forkledning som tenkes kan. Han forkynner Guds ord, men han misbruker ordet. Det så vi når Jesus ble fristet og det skjer også når han frister Guds barn.

For noen tiår siden kom det ut ei bok som het «Der du er». Den ga veiledning til Guds barn om å leve som kristen i hverdagen der du er. Det er en bibelsk rett formaning. En kristen er sendebud i Kirsti sted hele livet. En konkretisering i denne boka var imidlertid en avvei. For å være et vitne der du er, ble leseren oppfordret til å kutte ut møter om Guds ord for å engasjere seg i idrettslag og andre lokale aktiviteter.

I avisen Dagen for noen uker tilbake var det et referat fra en tale av den kjente amerikanske kirkevekstpastoren Rick Warren. Overskriften var «En kirke er bare så sunn som det pastoren er». Hvis mitt Gudsforhold skal være avhengig av en pastor sin sunnhet, ville vi alle være ille ute. Heldigvis avhenger mitt forhold til Gud av et sunt og rett forhold til Jesus og ikke noe menneske.

I talen oppfordret Rick Warren forsamlingen som besto av pinseledere, til å gå på litt færre møter i kirken og litt mer på grilling med naboen. Et ekko av boka «Der du er». Uten at jeg har studert forkynnelsen i kirkevekstbevegelsen, frykter jeg at «guruen» Warrens veiledning er typisk, og kanskje har forfatteren av den norske boka hentet teologisk inspirasjon herfra. Hvorfor kutte ut det viktigste av alt for å få bedre kontakt med naboen. Hvor ikke heller kutte ut noen timer med surfing på internett eller TV, boklesing, fisketurer, oppussingsprosjekt, hytteturer m.m. Dette nevnes ikke. Kun oppfordringen om å kutte ut forkynnelsen av Guds ord.

Det norske kristenlandskapet har de siste femti årene vært preget av frukter av slik veiledning. Møtevirksomheten har avtatt drastisk. Vekkelsene er nesten borte. Flere av bedehusene har nå nesten kun offentlig møte søndag formiddag og kanskje kun annen hver søndag. Vi merker djevelens strategi om å få Guds folk bort fra forkynnelsen av Guds ord.

I Jakobs brev forkynnes hvordan Guds barn blir salig i sin gjerning: «Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det, slik at han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.» (Jak 1:25) Det er ved å se inn i frihetens fullkomne lov (evangeliet) og å fortsette med det – at du får være en tjener i Guds rike. Jesus sa «til de jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler.» (Joh 8,31)

I Efeserne understrekes også dette i kapittel 2,8-10: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» Ved å leve i Guds ord, og stadig se inn i «frihetens fullkomne lov», skapes frukt i ditt liv og gjerninger legges ferdige som du får gå i. Det skapes en ny trang i ditt indre, en trang til å gjøre det Gud vil.

Jakob konkretiserer dette i de to siste versene i kapittel 1,26-27: «Den som mener at han dyrker Gud, og ikke holder sin tunge i tømme, men bedrar sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves. En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden.» Den som lever i friheten har fått en ny trang til å holde tunga i tømmer, til å se til farløse og enker i deres nød og mange andre gjerninger som Guds ord nevner. Og når du ser at du svikter, river du deg ikke i håret og tar deg sammen, men da skynder du deg til Jesus og ber om ny nåde. Jakob sier det så fint i siste setningen i vers 25: Den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, «han skal være salig i sin gjerning» ikke ved sin gjerning. Da er det «nåde å få tena».

Hensikten med at Guds barn er her på jord er å få flere med på himmelveien. I 1 Kor 1,21 sier Gud selv hvordan det skal skje. «For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.» Emilie Bovim synger ut fra dette bibelverset: «Et lite ord om Jesus, å, si det, si det dog!»

Lykke til både med det og med fortsatt å se inn i frihetens fullkomne lov.

Same-misjonær og Lebesby-prest

Gulbrand Tandberg (foto Lappernes Venn 01.06.1913)

Rundt år 1900 var det to markerte prester i Finnmark som hadde et kall til å nå den samiske befolkning med Guds ord på deres eget språk. En av disse var sogneprest i Lebesby Gulbrand Tandberg.

Jeg har i tidligere artikler omtalt den andre av disse to, nemlig presten i Kistrand i Porsanger, Jens Otterbech. Du finner også en artikkel på bloggen min om en tredje prest som hadde samme kall, men som virket 75 år tidligere. Han het Nils J. V. Stockfleth. I denne artikkelen skal vi bli bedre kjent med Gulbrand Tandberg.

Tøff prøvetid for den nye misjonæren

Gulbrand Tandberg hadde sommeren 1897 begynt som sogneprest i Lebesby. De fire siste årene hadde han først lest samisk i Karsjok og deretter reist på kryss og tvers i Sameland som reisepredikant for Norsk Finnemisjon. Da han sluttet i Finnemisjonen og begynte som prest i Lebesby, ansatte Finnemisjonen Bertrand M. Nilsen som ny reisepredikant. Han var da 23 år gammel og skulle de første månedene oppholde seg i Lebesby for å få opplæring av den nye presten, men først og fremst for å lære det samiske språket.

Bertrand M. Nilsen i varm samedrakt.

(foto Forfang)

I boka Norsk Finnemissions historie fra 1920 forteller Nilsen fra sin første tur i Finnmark vinteren 1897-98. En dag skulle presten og legen til Ifjord for å besøke en same som var syk. De skulle gå på ski de 2-3 milene til Ifjord. Nilsen hadde nettopp kommet sørfra og hadde ikke vinterutstyr med seg. Det ville han først anskaffe seg etter å ha rådført seg med presten. Utstyret var bestilt, men ikke ankommet da de måtte på dette sykebesøket. «Jeg hadde derfor ikke annet å ta på enn en tynn sommerdress og som bakstropper på skiene benyttet jeg et par hjemmevevde strømpebånd.»

Været var mildt og fint så han tok sjansen på å bli med presten og legen på den tre timer lange skituren. De nådde Ifjord uten problemer og fikk også tid til å se seg om etter å ha besøkt den syke. Nilsen forteller at det var få som bodde i Ifjord og at samene bodde i gammer. Noen av gammene hadde bare ett rom hvor folk og dyr bodde sammen. Han la merke til at folket var tilfreds med forholdene de levde under. De tre besøkende fra Lebesby overnattet i et lite lærerværelse i Ifjord skolehus.

Samer utfor sin gamme. Foto fra indre Laksefjord.

(foto Barbala)

Utpå natten blåste det opp til en voldsom storm fra sør med et kraftig snøfokk. «Vi hadde to muligheter for å komme oss heim, skrev Nilsen: «Ut over langs Ifjorden til et sted hvor telegraflinjen går over til Sjånes, ekspedisjonsstedet på sydvestre side av Lebesbybukten. Eller vi kunne ta beinveien over neset, den veie som vi kom.» De valgte den siste fordi den var kortest, selv om det ikke bodde folk langs den ruta. Første etappe var en bratt oppstigning som de gikk uten ski. Vel halvveis tok presten og legen på seg skiene, for de trodde det ville gå fortere med vinden i ryggen. Men det gikk adskillig raskere for Nilsen som ikke brukte ski. Han ble derfor sittende på toppen å vente på de to andre og ble gjennomvåt av snøen og iskald av vinden. Da reisefølget hans kom, frøs Nilsen så mye at han hakket tenner.

Turen videre gikk i bratt nedoverbakke så han fikk ikke varmen i seg. Da de hadde en liten pause så presten at Nilsen var isende kald. Han tok derfor av seg pesken sin (kåpe av reinsdyrskinn) og gav den til Nilsen. Dermed fikk han snart varmen i seg, mens presten ble kald. Og resultatet: «To av oss hadde forfrosset nakken og alle tre det nederste av ørene.» Nilsen konkluderte med at «det nok var presten Tandbergs mening at dette skulle være generalprøve for meg på hvordan det er å virke i Finnmark».

Fra Brakerøya i Drammen. Oplandsbruket helt t.h. og Drammen

Damphøvleri helt til v. (foto Sælleg)

Oppvekst i Drammen

Gulbrand Tandberg ble født i Drammen 26. september 1869 og ble døpt i Bragernes kirke 28. november samme året. Han ble født inn i en velstandsfamilie der faren Edvard Tandberg var trelasthandler. Faren eide selv Oplandsbruget og Drammen Damphøvleri på Brakerøya i Drammen og var medeier iblant annet Bergskaug Brug på Åssiden. I 1875 var faren den trelasthandleren i Drammen med størst inntekt. Faren var født i 1834 på Ringerike og han ble gift med Emma Josefine Gløersen fra Oslo som var 15 år yngre enn Edvard.

I 1874 oppsto det en økonomisk krise i Europa, ikke minst på grunn av uroligheter i Tyskland og Østerrike. Denne krisen medførte et økonomisk krakk for trelasthandelen i Norge, og veldig mange gikk konkurs. Dette rammet også Edvard Tandberg som gikk konkurs i 1876. Hvordan det gikk med familien videre vet jeg ikke, men 26. mars 1885 fikk Edvard et hjerteslag og døde kun 50 år gammel. Igjen satt kona på 35 år og en stor barneflokk på minst åtte, den yngste var kun to år. Familien flyttet til Christiania (Oslo) etter at far Edvard døde. I 1891 bodde hun som enke i Theresesgate 24 sammen med de fire yngste barna.

Dødsannonse for Edvard Tandber, Gulbrand sin far.

(Aftenposten 29.03.1884)

Gulbrand var nummer tre i søskenflokken og ble konfirmert i Johannes menighet i Oslo 12. april 1885. To år etter begynte han på Kristiania Katedralskole og engasjerte seg på fritiden i Studentenes Gymnastikk- og Fekteforening og i Studentenes Sangforening. Under folketellingen i desember 1891 var han flyttet til Faleide i Innvik i Sogn og Fjordane hvor han var kombinert huslærer og student. Han var da begynt på teologistudiet og avla teologisk embetseksamen og praktikum sommeren 1892, begge med beste karakter.

Jeg vet ikke om Gulbrand vokste opp i en kristen heim eller når han selv ble en kristen. I Oslo gikk det mange vekkelser siste halvdel av 1880-tallet. Sentrale forkynnere var presten og predikanten Johan Storm Munch og trekløveret klokker Johannes Jørgensen, lærer Otto Treider og rittmester Hans R. Guldberg. Disse samlet mye folk i hovedstaden og mange ble frelst. Kanskje ble Gulbrand frelst i en av disse vekkelsene og her fikk sitt livs misjonskall?

Gulbrand Tandberg (foto Tynset bygdehistorie)

Evangeliet til samefolket

Da Gulbrand var vel i havn med prestestudiet, dro han direkte til Tromsø. Han kjente på et kall til å nå samefolket med evangeliet og da måtte han kunne språket deres. Dette hadde tidligere prester i Finnmark som Thomas von Westen og Nils Stockfleth hevde med styrke. I Tromsø var Johannes Skaar biskop. Han hadde møtt to samegutter på en visitasreise i Tana. Disse hadde sagt til biskopen at «samisk er vårt hjertespråk, og dersom vi skal forstå de åndelige sannheter på en rett måte, må vi få høre dem på hjertespråket.» Dette ble et kall til biskopen og han stiftet Norsk Finnemisjon i 1889. Finnemisjonen sendte ut samiske reisepredikanter. De fleste av disse var læstadianere.

Da Gulbrand kom til Tromsø, ble han kjent med Finnemisjonen. Han hadde lest noe samisk på egenhånd før han kom til Tromsø, men her tok han et tre måneders språkkurs ved Universitetet. Deretter dro han til Karasjok for å praktisere det han hadde lært og å studere videre på egen hånd. Etter vel ett år i Karasjok ble han ansatt som reisepredikant i Finnemisjonen. Han ble dermed deres først norskættede predikant. Styret var i tvil om det var rett å ansette en som ikke var same. Det var tøft nok for den som var same å reise blant sitt eget folk og å «dele deres mat og boliger, som er uslere enn man kan gjøre seg rett forestilling om uten å ha sett det.»

Styret var tydelig i å formidle til Tandberg hvilke forhold han ville møte. Han skulle «gå inn i alle avkroker, i fjordbunner og sidedaler hvor samene bor. Her må han gjerne i lengre tid oppholde seg i gammene deres både netter og dager, spise deres brød og dele deres kår og ferdes med dem til lands og til vanns.» Tandberg svart at han hadde kall fra Gud til å gå inn i denne gjerning og han ble derfor ansatt.

Styret utarbeidet en stillingsbeskrivelse til Gulbrand Tanberg, og jeg tar med et lite utsnitt av den. Stillingsbeskrivelsen er antakelig ført i pennen av biskop Skaar sin etterfølger på bispestolen i Tromsø, Wilhelm Bøckman. «Han vilde ikke komme til at reise i de store befærdede Ruter eller oppholde sig paa de centrale Steder i Finnmarken, hvor han vilde kunne faa en Forpleining, der nogenlunde svarer til det, han er vant til, men maatte gaa ind i alle Afkroge, i Fjordbundene og Afdalene, hvor Finner bor, og han maaske for længere Tid maatte holde til i deres Gammer Nætter og Dage, spise deres Brød og dele deres Kaar og færdes med dem tillands og tilvands. Man bad ham betænke, om han ogsaa havde den Kjærlighet til Finnefolket, at han troede sig til at kunne paatage sig alle disse Savn for at bringe Finnerne Guds Ord»

Kistrand pleiehjem (foto Norges Finnemissions historie)

Etter vel ett år som reisepredikant i Finnmark, var Gulbrand en tur til Tingvoll på Nordmøre. Her ble han gift med Agnes Astrup fra Gloppen i Sogn og Fjordane. Gloppen er nabokommunen til Stryn kommune hvor Gulbrand var huslærer i 1891. Det er sannsynlig at det var her de to ble kjent. Agnes var ett år eldre enn Gulbrand og foreldrene het Ole Christian Astrup og Henriette Magdalene Uchermann. Agnes ble med Gulbrand nordover, men hvor de bodde de to neste årene har jeg ikke klarhet i.

Gulbrand fortsatte å reise Finnmark rundt i Finnemisjonens tjeneste. Han hadde en veldig kraftig legemsbygning og sparte seg ikke. Derimot sparte han på det meste som kunne spare Finnemisjonenes kasse. Til lands gikk han for det meste til fots med ei svær bør på ryggen. På sjøen var det ofte transport med små åpne båter og han ble ofte gjennomvåt av sjøsprøyt. Han overvintret ofte i samenes telt og frøs mere enn det som godt var for helsa. Slike vinternetter hadde han gjerne et ritual med en times søvn, en time oppe for å tine kroppen for så å sove en ny time og en ny time med kroppstining.

Han hadde et lyst humør og hadde stor frimodighet i tjenesten. Det ble sagt om han at ingen norskfødt reisepredikant kunne det samiske språket som Gulbrand Tandberg. Hvert år skrev han lange årsrapporter til Finnemisjonen som ble offentliggjort. Han skrev også leserinnlegg i aviser til forsvar for samenes sak. Etter to år som reisepredikant ble han 14. juni 1896 ordinert til reiseprest for Finnmark av biskop Bøckman. Ordinasjonen skjedde i Hammerfest kirke. Finnemisjonen var på denne tid styrt av biskopen og andre geistlige. Gulbrand skulle fortsatt reise for Finnemisjonen, men nå altså med biskoppelig ordinasjon.

Lebesby kommune (kart Lebesby kommune)

Sogneprest i Lebesby

I 1897 ble det en litt ny tilværelse og tjeneste for ekteparet Tandberg. Da flyttet de inn i Lebesby prestegard og Gulbrand ble utnevnt til sogneprest for denne menigheten «hvor mange av de mest avsidesliggende samer hører heime», som det ble notert i en omtale. Også som sogneprest ble det mye reising, men han var også mere heime enn i stillingen i Finnemisjonen.

På sine reiser i Finnemisjonen fikk han kontakt med presten i Kistrand i Porsanger, Jens Otterbech. De to fant sammen i et samarbeid som skulle var så lenge Gulbrand levde. Begge hadde kall og hjerte for samenes frelse og for at de skulle få evangeliet på sitt eget språk. I 1898 startet de to prestene et blad som de kalte «Sami Usteb», på norsk Samenes venn. Otterbech og Tandberg var redaktører sammen inntil Otterbech flyttet sørover i 1902. Tandberg fortsatte å gi ut bladet i enda ett år, men så måtte han gi opp. Bladet ble trykket i 500 eksemplar og på det meste hadde det 206 abonnementer. De øvrige 300 eksemplar ble delt ut gratis.

På familiefronten kom deres første barn 20. juni 1898. Det var ei datter som de gav navnet Solveig. Men de fikk kun beholde henne i to år, før hun ble syk og døde og far måtte begrave sin skatt på Lebesby kirkegard i oktober 1900. Under folketellingen 1. desember 1900 bodde mor til Agnes på prestegarden. Hun var da enke. Prestefolket hadde også tjenestepikene Karen Persdatter (f.1878 i Lebesby) som arbeidet innendørs og Berit Margrete Olsdatter (f.1881 i Lebesby) som arbeidet ute. Deres neste barn kom i august 1902. Hun het Elin, men ble kalt for Lita. Som voksen ble hun gift med Finn Backer.

I tiden som prest i Lebesby var Gulbrand opptatt av å bedre skoleforholdene for barna i Laksefjord. Mange av barna i de små bygdene fikk minimalt med skolegang. I 1900 var det skole på sju ulike steder i indre Laksefjord med 12-30 barn på hver. Han arbeidet derfor for å få et felles skoleinternat for indre del av Laksefjorden. Dette ble først ferdig i 1912, lenge etter at Gulbrand hadde reist fra Lebesby. I en rapport fra 1904 skrev Tandberg bl.a: «Det må dessverre erkjennes at så vel skolesøkningen som utbyttet av undervisningen i Torskefjord, Landersfjord og Storfjord kretser er mindre tilfredsstillende.»

Utenfor Kistrand pleiehjem (foto Norges Finnemissions historie)

En annen hjertesak for Tandberg som han også delte med kollega Otterbech, var å få med Finnemisjonen til å bygge et pleiehjem på Kistrand. Dette sto ferdig samme høsten som Gulbrand Tandberg dro sørover, men det ble ikke vigslet før 14. januar 1904. Da ble Gulbrand tilkalt fra Trøndelag for å vigsle institusjonen. Det skulle bli mange slike og tilsvarende institusjonen for Samemisjonen i Finnmark de kommende årene.

På denne tiden pågikk en sterk fornorskningspolitikk overfor det samiske folket. Som statens embetsmann i tillegg til prest, var også Gulbrand Tanberg med på å gjennomføre denne politikk som har fått så mye kritikk i ettertid. Samtidig var han en pådriver for at samene skulle få bruke sitt språk. Men hans hovedkall var å nå folk i Finnmark med evangeliet. I et minneord om han heter det at «han var av de samevenner som mente bestemt at vi ikke har rett til å frata samene deres morsmål». (Fra minneord i Lappernes Ven 01.06.1913)

Alle påkjenningene som reisepredikant for Finnemisjonen og reiseprest i Lebesby gjorde at han fikk en helseknekk. Gulbrand valgte derfor å forlate Finnmark i 1903 og fikk nytt kall til sogneprest i Stjørdal. Med på flyttelasset hadde han en vond isjas og anemi (blodmangel). Han sa selv om tiden i Lebesby: «Årene i det fattige og haarde Lebesby (Laksefjord), en tid full av slit og strabaser, men ogsaa rik paa gode minder». Men selv om han dro fra Finnmark, levde kallet til å nå samene med evangeliet videre livet ut.

Gulbrand Tandberg (foto Skatval herad 25 år)

Sogneprest i Stjørdal og på Tynset

Perioden som prest i Stjørdal ble på seks år. I løpet av denne perioden ble helsa til Gulbrand ytterligere svekket. En som kjente han godt fra tiden i Finnmark var innom han i Stjørdal på besøk. Han fortalte etterpå at den store kjempen han kjente fra Finnmark ikke var til å kjenne igjen. Men det var også gledelige ting som skjedde. I november 1905 fikk Agnes og Gulbrand ei datter som de gav navnet Gudrun og i august 1908 kom deres fjerde og siste barn. Da ble Arne født, og han ble som voksen gift med Thora Wilhelmine Dreyer fra Bergen.

Sommeren 1909 gikk turen videre sørover for familien Tandberg. Da ble Gulbrand utnevnt til sogneprest i Tynset. Gulbrand klarte ikke å ta seg av prestegarden, så den ble forpaktet bort. Men Agnes, Gulbrand og barna bodde på prestegarden. På Tynset var Gulbrand formann i skolestyret og fikk presset gjennom at lesetiden for barna skulle økes til 15 uker per klasse i alle kommunens skoler.

Minnestøtte over Agnes og Gulbrand Tandberg

(foto slekt og data)

10. august 1910 var det en konferanse i Bergen med tanke på å slå sammen de mange små samemisjonsforeningene i landet. De to største var Norsk Finnemisjon og Det norsk lutherske finnemisjonsforbund. Den siste var stiftet av Gulbrand sin venn Jens Otterbech som da var prest i Stavanger. Dette selskapet ble stiftet på grunn av uenighet med at det gamle selskapet var helt prestedominert. Medlemmene i Otterbech sitt forbund ble gjerne kalt «kinafolket». Mange hadde nok sympati med og var engasjert i det lavkirkelige Kinamisjonsforbundet. Otterbech og Tandberg delte deres syn.

På konferansen i Bergen ble Tandberg valgt til leder i en komite som skulle arbeide videre med å slå sammen de ulike samemisjonsforeningene. Han var formann fram til sin død i 1913, men sammenslåingen kom ikke før sommeren 1925. Da var også Jens Otterbech død. Otterbech stiftet bladet Lappernes Venn og fikk Gulbrand med som redaktør fra 1. januar 1911. Gulbrand måtte imidlertid trekke seg fra dette vervet fra januar 1913. Da var helsa hans blitt så dårlig at han måtte trappe ned.

Gulbrand Tandberg døde på Røde Kors klinikken i Oslo 29. mai 1913. Han ble kun 43 år gammel. Kona Agnes fikk da innvilget en årlig enkepensjon på kr.150 i året. Pensjonen ble redusert med kr.50 etter hvert som de tre barna passerte 18 år eller om de skulle dø før den tid. Hun flyttet som enke til Oslo og ble boende der resten av sitt lange liv. Hun døde i Oslo 13. mars 1955 og ble 86 år gammel.

Dødsannonse over Gulbrand Tandberg

(Østerdølen 30.05.1913)

Jeg tar med klipp fra tre minneord om Gulbrand Tandberg:

Adolf Steen (ansatt i Norges Samemisjon): Med sin jernhelse, og med sine ferdigheter i samisk, var han «utvilsomt en av de dyktigste menn Finnemisjonen har hatt», stadig på farten til boplasser hvor en prest aldri hadde satt sin fot.

Nikolai Horneman (sogneprest i Lebesby 1889-97): «Ualminnelig kraftig bygget – idretts- og sportsmann – struttet han av sundhet første gang jeg traff ham i Finnmark. Og han sparte ikke sine krefter. I 5 år reiste han omkring i Vest- og Øst-Finnmark, om vinteren i Karasjok og Kautokeino blant fjellapperne, om våren ute ved kysten i de fiskevær, hvor særlig finnerne holdt til under loddefisket, om sommeren og høsten inne i de store fjorde. Tandberg er den første av Norsk finnemisjons arbeidere som hele året reiste og virket blant finnerne. Han var finnemisjonens mange senere arbeideres pioner. Med sitt eget eksempel hadde han gått foran og nedlagt det store nyrydningsarbeid blant finnerne.» «Hver sommer i de tre årene 1894-96 reiste han fra sted til sted, besøkte hver gamme og hytte i Laksefjorden, holdt møter og meddelte gamle og syke sakramentet – altid på sjøsamenes morsmål».

Jens Otterbech: «Han innfridde de forventninger som Norsk Finnemisjons styre hadde til ham, da de ansatte ham. Ingen norsk prest har de siste 20 år behersket samisk så godt som Tandberg. Med sin usedvanlig kraftige legemsbygning kunne han på sine vandringer bære en stor oppakning på ryggen sommer som vinter. På denne måte sparte han misjonskassen for skyssutgifter…De siste årene arbeidet han ivrig for en sammenslutning av alle finnemisjonsvenner, men til sorg for ham fikk han ikke se verket fullført. I Finnmark ofret han helsa si for samenes sak, og senere kjempet med ischias og anemi. Han visste lenge at det gikk mot en tidlig død, men levde troens skjulte liv med Gud. Tapper og rolig holdt han ut til han døde på sin post.»

 

 

Kilder

A. Forfang: Norsk Finnemission`s historie (1920)

Adolf Steen: Finnemisjonen 75 år. 1888-1963 (1963)

Eystein Eggen: Tylldalen – Brydalen bygdebok (1957)

Harald Barbala: Lebesby kirke (2003)

Jo Sellæg: Banken i byen (1988)

Jo Sellæg: Drammen det var en gang (1994)

Just Qvigstad: Norsk Finnemission 1888-1914 (1914)

Lydolf Lind Meløy: Internatliv i Finnmark (1980)

Magne Gamlemshaug: Norges samemisjon 1888-1988 (1988)

Odd Thorson: Drammen en norsk østlandsbys utviklingshistorie (1972)

Per Otto Borgen: Hvor Drammenselven iler (1997)

Sigurd Heiervang: Norges Finnemissionsselskap 50 år (1937)

Tore Aaen: Tynset en bygdehistorie (1925)

Kåre Svebak: Folk i nord møtte prester fra sør (site.uit.no 2021)

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Himmelsk statsborgerskap

(Illustrasjonsfoto: Scanstockphoto)

I år er det 200 år siden den norske utvandringen til Amerika startet. En av de som dro fra Jørpeland var Nils T. Fjelde, bror til min oldefar.

Nils var en kristen. Etter at han døde sendte kona hans en sang som Nils ofte sang, til slekta i Norge. Gjennomgangstonen i sangen var «når deg (Jesus) jeg eier, da har jeg livet, jeg mangler ingenting når du er min.» Nils ble amerikansk statsborger og fikk dermed alle rettigheter i sitt nye land.

Bibelen sier at å bli en kristen er å skifte statsborgerskap. «Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike. I ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse.» (Kol 1:13-14) For å nå himmelen må du være borger av Jesu rike. Jesus har selv betalt omkostningene da han døde på korset. Du kan få frelsen ufortjent av nåde.

(Ord til ettertanke i Strandbuen 27.06.2025)

Ingeborg og Nils Field (Fjelde)

Åpne din bibel og les!

I boka «Såret for våre overtredelser» skriver Fredrik Wisløff: «Vil du få tak i dette med forsoningen og Jesu blod – så vent ikke på åpenbarelser og syner; men åpne din bibel og les, - og gå av sted og hør Guds ord der hvor det forkynnes rett.»

Videre i dette innlegget finner du noen flere sitat fra ulike forkynnere. De er tatt med til hjelp og ettertanke.

Hedegård, David

Gudsfrykt er ikke slavens frykt for sin herre, men er barnets frykt for sin gode og rettferdige far.

Johan Christian Heuch

Alle troende er prester. Andre prester kjenner ikke Det nye testamentet til.

Ludvig Hope

Er det ikke rett å oppfordre de kristne til å tjene Jesus Kristus og ofre og arbeide for han? Jo, det er rett til en viss grense. Det er rett når den indre forutsetning er i orden. Arbeid i Guds rike må springe ut fra en indre livstrang som ikke kan la det være.

Det må vera eit underleg satans mørke som har kome over dei menn som står med Bibelen i hendene og nektar at Jesus er oppstanden, men samstundes seier dei at dei trur på Jesus. Til å pynta denne satans svik finn dei ut at han er åndeleg oppstanden, og det skal vera mest likso godt som at lekamen er oppreist. Kan ei ånd døy og stå opp? Har noka tid ei ånd vorte gravlagd? Nei! -og dei som nektar at Jesu lekam er reist or grava, dei nektar også Jesus som frelsar og har ikkje rett til å bera Kristi namn.

Det å bli ein kristen er det same som å missa din trældom, ufred og angst, di redsle for Gud og ditt vonde samvit, det er å eiga eit frelst liv, ei frigjord ånd og venskap med Gud. Kristus tek ikkje ifrå oss noko anna enn synda. Guds rike det er bryllup, ikkje likferd, det er fridom, ikkje tvangsarbeid, det er kjærleik, ikkje piskeslag, det er likkista sprengd, ikkje låst.

Hans Erik Nissen

Det må være helt klart for oss at en synder ikke i seg selv har noen evne eller kraft til å gripe evangeliet. Vi skal forkynne evangeliet til tro.

Carl Olof Rosenius

«Ondskaps og ugudelighets surdeig» (1 Kor 5,8) er det falske sinn, at et menneske vil bli frelst, vil være en kristen, vil holde påske, vil ta imot Kristus og gå sammen med Guds folk til himmelen. Men samtidig vil en ta med seg sine gamle skjødesynder på vegen, skjule dem, unnskylde dem og forsvare dem, men ikke slutte med dem. Dette er å holde påske med ondskaps og ugudelighets surdeig.

Når det er spørsmål om mitt liv blant mennesker, da må du gjerne påminne meg, og jeg skal høre på deg. Men når det er spørsmål om min rettferdighet for Gud, da gjelder ikke mine gjerninger, men en annens. Da gjelder verken min fromhet eller min synd noe. Det var jo helt forbi med meg, om jeg skulle dømmes etter disse.

Aksel Valen-Sendstad

Bibelen forutsetter at inngåelse av nytt ekteskap (etter skilsmisse), ikke kan forenes med å ha en stilling som forkynner og lærer i kirken, neppe heller noen annen betrodd stilling. Man skal for tjenestens skyld være et eksempel (1 Tim 3, 2+12)

Fredrik Wisløff

For hvem ble Herrens arm en gang åpenbaret? For Jesus Kristus, Guds elskelige sønn. Det behaget Herren å knuse ham. For hvem er Herrens arm i dag åpenbaret? For fattige syndere! Det behager Herren å frelse dem, lege deres syndesår og gi deres hjerter fred.

Fiskå bedehus – historie fra 1904 og 1960

Våningshuset på Fiskå som ble bedehus (t.v.).

(foto Alsvik)

Det første bedehuset på Fiskå ble tatt i bruk i 1904. I 1960 var det gamle bedehuset solgt, og et nytt sto klart til bruk.

Bedehusets historie er en viktig del av Fiskå sin historie de sist 120 årene. En gammel protokoll for Fiskå bedehus forteller noe av denne historien. Protokollen er fra 1935, men starter med avskrift av et referat fra et drøftingsmøte på Fiskå i 1902, avskrift av kjøpekontrakten (1902) og et brev fra Strand kirketilsyn (1906). Deretter følger to sider med glimt fra de første 20 årene av bedehusets historie, før protokollen avsluttes med alle referat fra styret for bedehuset i perioden 1923-1987.

Men en protokoll for bedehusstyret forteller langt fra alt. Bedehusstyret har ansvar for bygget, mens det er misjonsorganisasjoner og andre brukere som er ansvarlig for å fylle huset med innhold. På Fiskå er spekteret av brukere større enn på andre bedehus i Strand. Her har også Frelsesarmeen, Pinsevennene og Den norsk kirke arrangement. Med slikt bredt spekter av kristen virksomhet er det naturlig med spenninger innad blant brukerne. Dette kommer ikke fram i bedehusets protokoll.

Jeg vil videre i denne artikkelen, formidle noe av historien til bedehusene på Fiskå slik den kommer fram i protokollen. Jeg tar også med noe informasjon fra andre bøker, aviser og tidsskrift, og noen linjer om de mest sentrale personene som er nevnt i protokollen.

Gulleik Himle var en av initiativtakerne for nytt bedehus og 

selger av våningshuset som ble omgjort til bedehus.

(foto Strandbuen 04.08.1982)

Privat initiativ

26. juli 1902 var seks menn samlet i en heim på Fiskå. De var opptatt av Guds rikes sak. Samlinger om Guds ord var på den tiden i ulike heimer i bygda, men nå var det flere som mente at det var tid for å få seg sitt eget lokale. Dette var møtets agenda denne sommerkvelden.

I 1834 ble den første misjonsforeningen stiftet i Strand. Denne ble i 1840 delt i to av praktiske hensyn, Sørbygden og Nordre Strands misjonsforeninger for NMS. I nord var Rasmus Holgersen Fiskå leder i mange år. En gjennomgang av gavelistene til NMS viser at flere personer i Nordre Strand var givere. Vi finner navn som Ommund Voster, Nils Ommundsen Varland, Ole Jakobsen Ravnås, Peder Østrem, Ingeborg Fiskaaen, Levar S. Fiskå, Lars Paulsen Høyland og Gunnar Alsvik.

Annonse om basar på Fiskaa bedehus 13. juli 1903.

(Aftenbaldet 07.07.1903)

Det hadde også vært vekkelser på Fiskå på 1800-tallet. Reinert Pedersen var en emissær som fikk god inngang i Nordre-Strand og det var vekkelser i alle fall på 1870-tallet. Han reiste først for Indremisjonen, men senere helst for NLM (Kinamisjonen). Det var også vekkelse ved Morten Olsen som reiste for Misjonsforbundet. Vossingen Gulleik Himle bodde på Fister noen år før han flyttet til Fiskå. Der ble han frelst i en vekkelse ved nevnte Morten Olsen.

På samlingen i juli 1902 var følgende til stede: Torbjørn Bondhus, Torstein Fiskå, E. O. Østrem, Lars Nordbø, G. A. Himle og R. Nordbø. Hvem var disse? Her er noen korte fakta:

Torbjørn Bondhus

(foto Haugesund Avis 19.08.1947)

Torbjørn Bondhus: Torbjørn var fra Øvrehus i Kvinnherad (ved utløpet av tunellen fra Odda). Han ble født i 1867, tok Askov Folkehøgskole i Danmark 1885-87 og lærerskolen i Notodden 1888-89. Etter det var han lærer ved Vaisenhuset i 1890-1899, lærer på Idse1899-1900 og flyttet så til Fiskå som lærer høsten 1900. Han ble gift i 1900 med Anna Teodora Rasmusdtr. Nåden (f.1878) fra Finnøy. Familien flyttet videre til Torvastad våren 1904 hvor han var lærer til 1912 og deretter i Haugesund til han ble pensjonist. Han døde i 1951.

Torstein Rasmussen Fiskå: Han var fra Fiskå Ytre bruk 1 og ble gift i 1886 med Inger Talette Holgersdatter Strand (f.1861) fra Strand. Torstein ble født i 1859 og overtok garden til morens onkel Holger i 1882. Holger fikk fire barn, men to var dødfødte og to døde før de var ett år. Torstein var bonde og fisker. Ifølge minneord ved Holger Barkved var han en ivrig venstremann og høykirkelig. Han hadde åpent hus for presten når han hadde samlinger på Fiskå før bedehuset kom.

Torstein Fiskå med familie

(foto Ola Barkved)

Elias Olsen Østrem: Hvem E. O. Østrem var er jeg usikker på. Jeg finner ingen som kan passe i slektsboka Folk i Strand. Jeg finner imidlertid en skomaker i Stavanger med dette navnet. Han tilhørte kretsen rundt Lars Oftedal, men kom i opposisjon til han sammen med forsandbuen Thormod Rettedal. Østrem var senere engasjert i Santalmisjonen. Han var fra Skjold, men bodde i Stavanger og var gift med Tomine Bertine Ivarsdatter (f.1846) fra Stavanger. Elias ble født i 1852 og døde i 1926. Han ble gift andre gang med Elisabeth Dorthea Hansen fra Sokndal (f.1894). Kanskje var han en bekjent av folket på Fiskå som var tilkalt som rådgiver til dette møtet?

Lars Nordbø: Han ble født i 1863 på Nordbø på Finnøy og gift 1893 med Anne Maria Andersdtr. Viig fra Nedstrand (f.1871). De fikk åtte barn. Anna Marie og Lars kom til Fiskå i 1897. Lars drev sagbruk, mølle og handel sammen med brødrene Asseus og Rasmus. Lars var gjendøpt og meldte seg ut av statskirken 23.12.1900. Han døde 1952.

Anne Maie og Lars Nordbø (foto Jan Alsvik)

Gulleik A. Himle: Ble født i 1854 på Voss. Han var utdannet smed. Han flyttet først til Fister og deretter videre til Fiskå i 1894. Han ble gift 1884 med Taletta Thomsen Fister (f.1857) og de fikk fem barn hvorav tre døde som barn og unge. Gulleik var smed og bonde på Fiskå, han var leder av Kinamisjonen og søndagsskolelærer. Han døde i 1935.

Rasmus Nordbø: Rasmus ble født i 1873 på Nordbø på Finnøy og var bror av Lars som er omtalt over. Rasmus ble gift i 1906 med Anna Marie Himle (f.1885), datter av Gulleik. De fikk 11 barn hvorav 3 døde som små og unge. Rasmus drev sagbruk, mølle og handel sammen med brødrene Asseus og Lars. Rasmus var Kinamisjonsmann. Han døde i 1949.

Anna Marie og Rasmus Nordbø

(foto Jan Alsvik)

Det er interessant å legge merke til at av de seks som var samlet i 1902 var det bare en innfødt Fiskåbu (Torstein Fiskå). Fire var kommet til Fiskå i løpet av de siste åtte årene, mens Østrem er usikker. De er mellom 29-50 år gamle. Interessant er det også at disse seks ble enige allerede i løpet av kvelden 26. juli 1902, og gjorde vedtak om å kjøpe et bolighus for å gjøre det om til bedehus.  Normalt er det kristenfolket i bygda som blir enige om et slikt tiltak, her var det ei gruppe på seks personer som tok et privat initiativ.

Fiskå gamle bedehus fotografert etter krigen

(foto Norges bebyggelse)

Nytt bedehus tas i bruk i 1904

At vedtak kunne besluttes allerede på første samling, skyldtes at Gulleik Himle hadde et egnet våningshus med tomt som han var villig til å selge. Himle skulle ha kr.550,- for hus og tomt. Pengene skulle skaffes ved at de seks tok opp et lån i Stavanger Sparekasse. I tillegg ble snekkermester Halvor Langeland engasjert for å bygge om huset med en større forsamlingssal, kombinert lillesal og matsal samt galleri. Kjøkken ble innredet i andre etasje. For arbeid og materialer skulle Langeland ha kr.1300,-. Det betydde at de seks stifterne måtte stå ansvarlig for et lån på kr.1800,-.

Stifterne vedtok videre at styret (de seks stifterne) skulle supplere seg selv hvis noen falt fra eller flyttet fra Fiskå. Når husets gjeld var nedbetalt, skulle bedehuset overgis vederlagsfritt til «kretsens kristeliginteresserte». For å få nedbetalt gjelden så fort som mulig, ville komiteen be om bidrag fra folket på Fiskå og de ville ta opp kollekter til bedehuset på enkelte samlinger. Det skulle avholdes årsmøte en gang per år der det skal framlegges årsberetning og regnskap.

Bedehuset sto klart sommeren 1904 og ble strakt tatt i bruk. Det ble arrangert møte hver søndag der de lokale sto for forkynnelse og vitnesbyrd. Tilreisende forkynnere var alltid ønsket varmt velkommen. Den norske kirke vedtok å legge en gudstjeneste i måneden til Fiskå bedehus. Dette ble godkjent av Kirkedepartementet 7. august 1906. For at huset kunne tas i brukt til gudstjenester måtte det imidlertid bygges en nødutgang. I byggeperioden, høsten 1903, brøt det ut vekkelse ved NLMs emissær Andreas Kvinlaug.

Sven Foldøen (foto ukjent)

I 1909 skjedde noe som skapte bølger på Fiskå. Sven Foldøen kom for å ha møter etter invitasjon fra Lars Nordbø. Foldøen var da rukket å bli både elsket og omdiskutert som vekkelsespredikant for Kinamisjonen. Slik skulle det også gå på Fiskå, men det skulle ta unormalt lang tid før vekkelsen brøt ut. Foldøen hadde møter i tre uker på rad, før Guds ord og Guds Ånd fikk gjennomslag. Det brøt ut en stor vekkelse hvor mange nye ble frelst. Flere av de eldre fra andre misjonsorganisasjoner var derimot skeptiske og mente Foldøens forkynnelse var for lett. «Det blir bare drivhusplanter av de nyvakte», hevde de.

Sven Foldøen ble kalt Ryfylkebispen fordi han fikk stå i store gjennomgripende vekkelser i det meste av Ryfylke. Han var radikal i sin forkynnelse og sitt kirkesyn. Vekkelsene skapte ofte skille i kristenflokkene og slik ble det også på Fiskå. Dette gikk også ut over bedehuset. Året etter Foldøen-vekkelsen ble det en del avisskriverier der styret for bedehuset ble kritisert for uklarhet om hvem som eide bedehuset og dermed pengene som ble samlet inn til huset.

I 1912 hadde noe av denne uroen lagt seg og styret bestemte etter rådslagning med andre kristne, at det skulle settes i gang en ny pengeinnsamling for å få nedbetalt gjelda. Denne innbragte kr.800,-. I tillegg ble det arrangert basarer, fester og kollekter på andre møter, slik at i 1914 var huset gjeldfritt. Styret kunne dermed kalle inn til årsmøte og overrekke bedehuset vederlagsfritt til kretsens kristelig interesserte. Nytt styre ble valgt uten at det fremkommer av protokollen hvem det var.

Søndagsskolen på Fiskå i 1925. Lærer er Gulleik Himle.

(foto Jan Alsvik)

Etter som årene gikk, ble det klart at bedehuset trengte omfattende vedlikehold. Blant annet måtte taket skiftes, og galleriet måtte rives fordi det var for lavt under taket. Det var også et sterkt ønske om å få innlagt strøm. Vinteren 1922 ble det sammenkalt til et kretsmøte for å drøfte vedlikeholdsplanene og «15-16 av de mest interesserte var tilstede». Det ble vedtatt å utbedre de nevnt ting, i tillegg også panele veggene i møtesalen og å male både utvendig og innvendig. For å dekke utgiftene ble det vedtatt å gå på husene for å be om penger, noe som resulterte i kr.1000,-. Mye av arbeidet ble gjort på dugnad og Brødrene Nordbø lovet fri strøm fra deres kraftverk. Da arbeidet var ferdig i juli 1922 ble de holdt en stor bedehusfest og her ble det gitt kr.200 i kollekt. Dermed var det kun kr.200 igjen av utgiftene for oppussingen. Disse sto som private lån.

Glimt fra perioden 1922-1955

På slutten av den store bedehusfesten sommeren 1922 ble det endelig valgt nytt styre for bedehuset, siden «der de sidste år ikke regelmessig var valgt bestyrelse». Det nye styret fra 1922 var Rasmus R. Nordbø (formann), Torstein Fiskå (nestformann), Johannes Ramsfjell (sekretær og kasserer), Kristen O. Grødem og Bertel R. Veland. Av de opprinnelige stifterne fra 1902 var Rasmus Nordbø og Torstein Fiskå også med i dette styret. De tre andre var:

Johannes Ramsfjell: Han ble født i 1874 på Ramsfjell i Hjelmeland og gift i 1900 med Anna Teodorsdatter Hovda (f.1876) fra Fogn. De hadde fem barn. Johannes var lærerutdannet fra Notodden i 1899, lærer i Skjold 1900-1902 og i Hjelmeland 1902-1904. Familien flyttet til Voster i 1904 og Johannes ble lærer på Fiskå. De fikk kjøpe bruk 8 på Voster i 1908 og ble da bønder på si. Johannes døde i 1930.

Kristen (Christen) O. Grødem: Kristen ble født i 1879 på Grødem. Han ble gift i 1904 med Lisa Pedersdatter Mosnes fra Fister og de fikk fire barn. Kristen var landhandler på Fiskå fra 1904 og drev også telegrafen. Familien bodde på Fiskå Indre bruk 9. De solgte bruket og flyttet til Hjelmeland, men kom tilbake til Fiskå etter et par år. Da startet han bedriften Haugar Veveri. Kristen døde 1931.

Bertel Andreas B. Veland: Ble født i 1890 på Veland. Han ble gift i 1948 med Ragna Bertine Valavatn fra Tveiten i Sirdal og de fikk to barn. Han var bonde på Veland bruk 1. Bertel døde i 1988.

I 1923 vedtok styret å forsikre huset. Det ble også bestemt at ved privat pengeinnsamling på bedehuset skulle 10 % gå til huset. Var det kristen virksomhet var prosentsatsen fem. Hvor høy leien skulle være for bedehuset har vært et tema som ofte har vært debattert gjennom bedehusets historie. Året etter ble piperørene erstattet med skorstein. I 1930 ble nytt kaffeservise innkjøpt med Fiskå bedehus påstemplet. Samme året ble det også vedtatt en større oppussing av bedehuset, mens et forslag om påbygg ble nedstemt. I 1930 var det en større vekkelse på Fiskå ved Johannes Kjellesvik og misjonær Oftedal. Kanskje det var med på å vekke behovet for å oppgradere bedehuset.

Ola Underbakke Fiskå (foto Jan Alsvik)

I 1924 vedtok styret å ansette en pedell. Gamle Rasmus Nordbø påtok seg den jobben for kr.150 per år. I 1927 overlot han jobben til Ola Underbakke. Han ble født i 1873 på Hagåsen på Høyland og gift med Borghild Rasmine Rasmusdatter Fiskå (f.1879). De fikk 11 barn, hvorav tre døde som små. De bodde først på Fiskåsjøen som jordarbeider. Her hadde Ola ulike jobber i kortere perioder. Familien vekslet mellom å bo på Fiskå og Høyland. De fikk kjøpe bruk 5 «Underbakke» på Ytre Fiskå i 1912. Han ble kalt både Ola Hagåsen og Ola Underbakke. Han døde i 1943.

Fra 1931 fikk Strand kommune leie bedehuset en dag i uka til kontor for distriktslegen. De skulle betale kr.4,- per dag. Dette året ble det også kjøpt inn orgel til bedehuset. I januar 1937 var det en kraftig storm på Fiskå og flere panner på bedehustaket måtte erstattes. I perioden 1938-1947 er det ikke notert noe i protokollen. Til årsmøtet i 1948 foreslo styret å bygge nytt bedehus, men det ble nedstemt. Dette året var det også en stor vekkelse på Fiskå ved kaptein Jenny Viken fra Frelsesarmeen. En ny vekkelse kom i 1950 ved emissær Magnussen fra Samemisjonen og i 1957 ved Håkon Wigestrand fra NLM.

Fiskå 1957, bedehuset nede til venstre (foto widerøe)

I 1924 ba hele styret om avløsning, og etter den tid satt de fleste styremedlemmene kun en periode på to år før de ba seg fri. Jeg kan ikke ta med alle styremedlemmene, men nevner fire som gikk igjen og som også alle var formenn i perioder:

Holger T. Fiskå: Holger ble født i 1888 på Ytre Fiskå og gift 1934 med Inga Bertine Veland. De var barnløse. Holger var sønn til Torstein Fiskå som var med i oppstarten i 1902. Han fikk utskilt bruk 10 av heimegarden i 1934 og drev som bonde. Holger døde i 1974.

Ole R. Fiskå: Han ble født på Ytre Fiskå i 1893 og gift i 1956 med Sigrid Kittelsen Ytre Fiskå (f.1913). De hadde ett barn og var bønder på Ytre Fiskå bruk 1. Ole døde i 1959.

Ivar Eie og familien (foto Jan Alsvik)

Ivar Eie: Ivar ble født 1887 på Fister, men vokste opp på Indre Fiskå. Han ble gift i 1911 med Anna Johanna Jakobsdatter Geitaskjer (f.1890) og de fikk fire barn. Ivar var ordfører i Strand i 1935-41 og 1948-51. Han døde i 1969.

Rassin Høyland: Han het egentlig Rasmus Olsen Høyland og ble født i 1888 på Høyland. Han ble gift i 1912 med Ingeborg Marie Jakobsdatter Geitaskjer (1892-1918) og de fikk tre barn. To av disse døde som ungdommer. Rassin var bonde på bruk 5 på Høyland og døde i 1962.

Fiskå bedehus (foto Bedehuskulturen)

Nytt bedehus

Ut over etterkrigstiden ble det klart at bedehuset enten måtte bygges på eller at det ble bygget nytt hus. 23. februar 1955 ble det kalt inn til et drøftingsmøte om nytt bedehus og 40 møtte fram. Alle var enige om at det måtte bygges nytt, men ikke om hvordan dette skulle finansieres. Det ble derfor nedsatt en komite med Henrik Eie i spissen, som skulle arbeide videre med saken. Komiteen var klar med sitt forslag våren 1959 og det ble innkalt til kretsmøte 9. mars.

Komiteen foreslo å selge det gamle bedehuset og bygge nytt. I 1955 forelå et prisanslag på kr.55.000, men det var enighet om at dette måtte plusses på med 10 %. Innboet var ikke med i prisen. Tomta var imidlertid litt for liten til det nye bedehuset. Naboen Maria Nordbø tilbød seg å gi bedehuset en teig og i etterkant gjorde den andre naboen, Thomas Himle, det samme. Byggekomiteens forslag ble enstemmig vedtatt. Det gamle bedehuset ble solgt til Ombo for kr.2300,-. Strand Sparebank gav kr.500,- i støtte. Når den nye byggekomiteen hadde fått samlet trådene vedtok de å ta opp et lån på kr.30.000,-.

Ting gikk nå raskt og palmesøndag 10.april 1960 kunne bedehusstyret invitere til stor innvielsesfest. Her møtte det 6-700 mann. Henrik Eie hadde et historisk tilbakeblikk på byggingen, mens presten Ofstad sto for vigslingen av huset. Brukerne stilte sterkt med sine ledere: Østbø (Israelsmisjonen), Runestad (Frikirken), Gilje (R&J Indremisjon), Ulland (NMS), Norland (Alliansemisjonen), Tungland (NLM), Rognøy (Indre Sjø), Kaptein Jenny Bråten (Frelsesarmeen, Stavanger), Ottesen (Frelsesarmeen Jørpeland), Nilsen (Sion Stavanger), Ottesen (Den frie evangeliske forsamling) og Vassvik (Santalmisjonen). Ved en forglemmelse ble ikke Bjørnstad fra Finnmarksmisjonen med. Det var sang av Arthur Orre og Kåre Fjelde og Fiskå musikklag.

Sverre Nordbø (foto Jan Alsvik)

Det første årsmøtet for det nye bedehuset var 11. oktober 1960. Da viste regnskapet at bedehuset hadde gjeld på kr.68.000,-. Branntaksten var på kr.185.000,-. Det ble også valgt nytt styre: Sverre Nordbø (fomann), Henrik Eie (nestf.), Per Høyland, Kristine Ingeborg Krogevoll og Magnus Kvame. Sverre Nordbø ble født i 1909 og ble gift med Alma Johanna Grødem (f.1910). De hadde tre barn hvorav ett døde som liten. Familien bodde på Ytre Fiskå. Sverre arbeidet først på Tau Mølle, men var senere bussjåfør for Østerhus Bilruter. Han spilte trekkspill til glede for mange. Sverre døde i 1979.

I 1961 ble det dannet en bedehusforening som skulle ha ansvar for en årlig bedehusbasar. De skulle også sørge for en ekstra innsamling ved husbesøk. I 1962 ble det vedtatt nye lover for bedehuset. Bedehuset er felles for alle i kretsen og alle i kretsen som har allmenn stemmerett har også stemmerett på bedehuset. Det forutsettes at de føler ansvar for at bedehuset brukes i overenstemmelse med lovene. I 1963 ble nytt orgel innkjøpt. I 1982 var det en større vekkelse ved Gerhard Fjelde.

I perioden 1963-1987 er protokollen forholdsvis tynn. Jeg tar kun med oversikten over dem som var formenn i denne perioden (1963-1987): Rasmus R Fiskå, Ivar Nordbø, Sverre Nordbø, Harald Grødem, Johan Krogevold, Gunnar Nordbø, Olaus Kvam, Reinert Grødem, Reidar Fiskå, Ola Barkved og Kjell Fiskå.

Her var protokollen slutt. Den videre historie etter 1987 for bedehuset på Fiskå får komme ved en annen anledning.

Fiskå bedehus 2025 (foto Ove Sandvik)

Kilder

Birger Kjetland: Torvastad bygdebok (1979)

Emil Birkeli: Liv i vekst. NMS Stavanger krets 1846-1946 (1946)

Fiskå bedehus: Protokoll 1935-1987

Haakon F. Myckland: Norges bebyggelse (1958)

Holger Barkved: Soga um Strand (1939)                          

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1956)

Jan Alsvik: Strand bygdebok (1991)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Johannes Kleppa m.fl.: Reise i bedehusland (2003)

Josef Tungland: «Ryfylkebispen» Sven Foldøen (1978)

Njål Tjeltveit: Bedehuskulturen (1987)

Aftenbladet.no

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)