Helt tilbake til ordinasjonsstriden ved årsskiftet 1900 har NLM hatt et særpreg og en markert profil. Vi var også kjent for å verne godt om denne profilen.
Forfatter, forlagssjef og prest Arne Prøis skrev i 1985 boka «Til samme himmel går vår vei». I denne boka er han på visitt hos mange ulike misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn og gir dem en karakteristikk - med et glimt i øyet. NLM kaller han for «Flittige bier». Han innleder kapittelet om NLM på følgene måte:
«I vårt lands åndelige geografiske landskap befinner Misjonssambandet seg på ytre venstrefløy. Få vil nekte det. Men så komplisert er dette landskap at det også er sant at det på visse punkter representerer «ytre høyre». Misjonssambandet er samtidig både «mørkeblå» og «dyprøde».» Jeg husker da jeg leste disse linjene, så mente jeg at han traff godt i mye av det han skrev. Jeg har nå lest artikkelen på nytt. Mye er endret på disse 40 årene. Jeg vil her nevne tre av de ting Prøis nevner som karakteristikk av NLM på den tid.
Eventyrlig vekst
Prøis nevner at NLM har hatt en eventyrlig vekst. «Snart er de størst i alt». Men det blir «ikke markedsført fra deres kretser.» Han avslutter artikkelen om NLM slik: «Misjonssambandet har vært Hoggestabbe lenge nok. De har aldri prøvd å være «Gull-unge». Det får de heller aldri oppleve. Og det tror jeg de helst vil dø av. Og det har vi nå slett ikke råd til.»
Ikke lenge etter at dette ble skrevet, gjorde vi nettopp det som Prøis sa vi ikke gjorde. Vi begynte å sole oss i glansen av å være «Nord-Europas største misjonsorganisasjon». Det var ikke få ganger jeg hørte dette slagordet uttalt, gjerne med litt glans i øynene. Bibelen er full av eksempler på at det ikke går bra når en begynner å bli stor i egne øyne. Det gikk heller ikke lenge hos oss før striden innad ble så stor at den holdt på å kløyve hele organisasjonen. Tålte vi ikke den store veksten vi opplevde på 1970 og 80 tallet?
Verner om sitt eget bol
Arne Prøis skriver videre om NLM-bien: «Først og fremst er de arbeidsomme nektarsamlere, men de samler til sin kube. Og aldri tar de feil av moderkuben. Svermer de – hva de stadig gjør – så henger de sammen i en klump for å skape en ny kube med samme signatur.» Og videre: «En melder seg inn i Misjonssambandet, men ikke ut.»
Her tror jeg Prøis traff blink om hva som kjennetegnet NLM de første 100 årene. Noen beskyldte oss kanskje for organisasjonsegoisme. Guds kall gjennom NLM var sterkt. Vi hadde fått vår plass og der ville vi være. NLM var sentralstyrt, men hadde ledere som var svært tydelig i basunen. Bibelen er Guds ufeilbarlige ord til oss! Kirken er ikke et bygg eller ytre strukturer, men Guds folk. Dette vant gjenklang i grunnfjellet til NLM.
De aller fleste ble født inn i NLM. Enten ved naturlig fødsel, eller ved vekkelser. Det var veldig sjelden at noen ble rekruttert til leder- og forkynnerstillinger fra andre organisasjoner. I tilfelle var det slike som kjente seg ett med NLMs grunnsyn. Ordinerte teologer var vi spesielt forsiktige med å ansette. De hadde lojalitet også til den kirkelige struktur. Og som Prøis skrev, ingen meldte seg ut av NLM. I dag er dette totalt forandret. Og endringen skjøt for alvor fart da vi ble «Nord-Europas største misjonsforening». Vi ble så store at vi ikke hadde nok «egne bier» til å fylle alle stillinger.
Dermed måtte vi ansette folk som var fremmed for vårt grunnsyn og det har påvirket organisasjonen betydelig. Nå blir prester rekruttert inn i NLM og NLM-ledere forlater NLM og blir prester. Det samme med karismatiske kretser. Vi kaller folk fra andre misjonsorganisasjoner og til og med fra ikke-luthersk sammenhenger. Og våre folk får kall til lederstillinger hos andre. Profilen viskes ut, vi er ikke lenger så nøye med hvilken «kube» vi samler til. Kanskje dette er en viktig årsak til at organisasjonsbevisstheten svekkes. Mange er mest (kun?) opptatt av «mitt bedehus og min forsamling»?
Stikker, men ikke i
utrengsmål
En tredje ting Prøis mente var karakteristisk for NLM var at vi stakk, «men ikke i utrengsmål». NLM har vært velsignet med mange tydelige hyrderøster. Tormod Vågen, Steinar Hunnestad, Øivind Andersen og Jon Kvalbein var bare noen slike hyrderøster fra sentralt hold, men det var også mange i kretsene og lokalt. De var tydelige i sin veiledning om bibelsyn, etikk og kirkesyn. Og så de det nødvendig, var de gjerne ute med advarsel mot vrang lære eller uheldig kirkestruktur. Veiledningen skjedde først og fremst gjennom forkynnelsen, men også gjennom aviser og tidsskriftet Fast Grunn.
Disse hyrderøstene har
blitt stadig færre. I dag er det nesten helt taust. Må ikke det skje med oss. Måtte Gud ved sin hellige Ånd få stelle med
oss så vi i ydmykhet bøyer oss for Hans ord, og får leve i vekkelsen og oppleve
at nye blir vakt og frelst. Må Gud se i nåde til oss i NLM. Ikke for NLMs skyld,
organisasjonen er kun et stillas. Men jeg er overbevist om at mye av det NLM sto
for, var bygget på solid bibelsk grunn.
Arne Prøis sin artikkel fra
1985 finner du her: https://www.nb.no/items/710784780a055b2e3dbe580f4b9c8594?page=171&searchText=%22Til%20samme%20himmel%20g%C3%A5r%20v%C3%A5r%20vei%22














