Den som tror, får se

 

Sven Foldøen (foto ukjent)

Helga 15.-17. oktober 1932 var Sven Foldøen taler på Jørpeland bedehus, som egentlig het Langeland kapell. Det var prostimøte for Kinamisjonen og Foldøen var sammen med P. Berge.

Våren 1932 hadde det vært en stor vekkelse på Jøssang ved Reinert Ege. Her hadde mange ungdommer fra søre Strand blitt frelst. De fleste av disse var nok møtt fram for å høre Foldøen tale denne søndagen i oktober. Talen som Foldøen holdt søndag 16. oktober er gjengitt i prekensamlingen «Du er fri» som Josef Tungland gav ut i 1978. Dette er et utvalg av Foldøens prekener. Prekenen fra Jørpeland hadde overskriften «Den som tror, får se»:

«Jesus sier til ham: Gå hjem, din sønn lever! Mannen trodde det ord Jesus sa til ham, og gikk.» Joh 4,50

Denne mannen var i sorg. Stor sorg. Gutten hans var nær døden. Alt håp om redning var ute. Faren hadde sikkert søkt den legehjelp som kunne tenkes. Men alt var forgjeves. Det gikk bare nedover med gutten. Intet håp om hjelp fra leger. I denne sin nød vender han seg til Jesus og søker hjelp hos ham.

Når noen av barna blir syke, kan en troende mor og far komme i slik nød at det nesten kan stå om livet for dem selv. Barnet ditt er sykt, og det er ikke frelst. En kan nesten fortvile. Det er den største nød vi kan komme i. Skal barnet mitt dø og gå fortapt? Den tanke er ikke til å holde ut.

En slik tanke kan virke to ting på oss. Den fører oss inn i stor nød og sjelekval, og jeg spør meg selv om jeg er i den tilstand at Gud kan høre meg. Dette kan ofte føre til en svær selvransakelse, og det kan fra den side sett ha en velgjørende virkning på en troende. Har du vært i virkelig nød for noen av dine? Har du prøvd dette at de lå for dødens port og ikke var frelst?

Men det er noe annet som mange har prøvd, det er å se at barna ikke er frelst. Barna dine lever borte fra Gud, og du ser hvor farlig det er at de ikke er frelst. En ulykke kan inntreffe med dem. Dør de i den tilstanden, går det dem galt, evig galt. Å, la meg få si det til dere: her er de aller fleste foreldre så alt for lite i nød. De kan ta det forferdelig rolig. År går og kommer, men barna blir ikke frelst. Det ville vært godt om de troende kom mer i nød for sine egne.

Jørpeland bedehus/Langeland kapell (foto ukjent fargelagt MyHeritage)

Når en ikke greier denne situasjonen mer, da er det godt å gå til Jesus. Da er det godt å få utøse sitt hjerte for Jesus å si alt til ham og søke all sin hjelp hos ham. Jesus sa til denne mannen at folket ville ikke tro uten de så tegn og under. Jesus gjorde saktens tegn nok, men det var ikke det som skulle skape tro. De skulle tro hans ord. Og selv om de så tegn og under, så trodde de ikke likevel. Her står at denne mannen trodde det ord Jesus sa og gikk hjem.

Her er mange fortolkninger til denne teksten. Det er de som vil ha det slik til at mannen ingen forvissning hadde om at gutten var reddet fra døden, før han kom hjem og så barnet. Det synes jeg er å dra feil slutning av denne hendelsen. Her står tydelig og klart at mannen trodde det ord Jesus sa og gikk hjem. Jesu ord gav ham forvissning om at gutten var berget. Hans handling beviser det. Hadde ikke mannen vært sikker på at gutten var helbredet, så hadde han fremdeles tryglet og bedt om at Jesus måtte komme med ham hjem før sønnen døde.

«Vær med hjem. Jeg har ingen forvissning, men går du med, så skal jeg tro,» - slik ville mannen ha mast og bedt dersom han ikke var forvisset om at gutten var blitt frisk. Tro er full visshet om ting som ikke sees (Heb 11.1). Tro er selve vissheten..

Når en synder vender om, og bøyer kne og bekjenner sine synder, sier mange at han er frelst fra det øyeblikk, det er bare forvissning han mangler. Men det er en farlig sak å trøste folk på en slik måte Mange slår seg til ro her, og trøster seg med at dette er nok, selv om de ikke har trodd Jesu ord om tilgivelse. Noen av oss som kom til troen, gikk i kortere, andre i lengre tid i den vakte tilstand. Å, hvor vi bad, kjempet, gråt og spekulerte på hvordan dette skulle gå for seg. Her stod vi aldeles fast.

Men så kom det store øyeblikk i våre liv da vi fikk høre Jesu ord. Gud talte til meg: dine synder er forlatt. Jeg trodde det. Da ble jeg forvisset om at jeg er frelst. Jesus hadde selv sagt det. Da sa vi som folket i Samaria: Nå tror vi ikke lenger for kvinnens ords skyld, vi vet selv at vår synd er tilgitt.

Annonse for prostimøtet på Jørpeland.

(Rogaland 14.10.1932)

Dette ser jeg som noe vi må forkynne og holde klart frem, ellers kan vi stå i fare for å roe folket til med sitt eget strev. Er du her som ikke vet eller forstå hvordan du skal bli frelst? Da vil jeg si deg: tro Jesu ord, tro dem nettopp slik du er. Den som tror, får se. Feilen hos mange ligger nettopp der at de vil først se og så tro. Når Gud sier til deg at syndene dine er tilgitt, så er det slik. Når han sier at han har tatt bort din synd, så tro det. Din synd tok Jesus bort ved sin offerdød på korset. Og er din synd tatt bort, da er du salig. Du er salig slik du er, om du tror.

Jeg ser to avveier her. Mange våger ikke tro seg frelst fordi de er så ringe og uverdige. De synes de er så lite vakt, så lite sønderknust og lite grepet av Guds ord. Og mange ærlige sjeler er redde for å tro før de føler seg frelst. Jo, mens du føler bare synd og uverdighet, djevelskap og fortapthet hos deg selv, da har du rett til å tro på ham som rettferdiggjør den ugudelige (Rom 5,6). Og verre enn ugudelig er du ikke.

Den andre avvei er at folk roer seg for tidlig. Når de er bortimot kommet itl seg selv, slik som den fortapte sønn, roer de seg med at de nå er kommet til Jesus. De er vakt slik at de ser sin fortapte tilstand, men de er fremdeles i det fremmede landet. Jeg vil gjerne si deg, kjære sjel, det er for lite å komme til den erkjennelse at du har syndet og ikke er verdig til å kalles sønn. Du må komme så langt at du får ring på fingeren og får nyte festmåltidet og bli glad.

Du som vil være kristen, har du opplevd å bli glad fordi du har fått barnekårets ånd? Hvis ikke, må du sette alt inn på å få denne opplevelsen. Og skulle du være her som ikke er omvendt, du er syk, til døden. Du trenger å komme til Jesus snart, ellers går det deg evig galt. Kom i dag. Kom nå.

Ole Schavland – den første prest i nye Strand sokn

Ole Schavland. (Foto: Fra Martin Nags bok Steingjerde som han fikk

fra Stortingets arkiv. Bildet er fargelagt og bearbeidet av ChatGPT)

Ingen har i nyere tid vært prest i Strand så lenge som trønderen Ole Schavland. Han styrte prestekallet i 48 år.

Strand prestegjeld besto i 1789 av Forsand og Høle (Høgsfjord) og Strand kommune. Forsand og Høle soknet til Høle kirke, mens hovedkirken lå på Strand i Strand kommune. Presten i Strand holdt da gudstjeneste annen hver søndag på Høle og på Strand. Presten i Strand var fram til 1832 direkte underlagt bispesetet, og presten ble derfor kalt visepastor. I 1832 ble Strand med Forsand og Høle et eget prestegjeld, og presten ble sokneprest. Forsand fikk sin kirke i 1854. Da ble Høle og Forsand regnet som anneks til Strand. Først i 1864 ble Forsand og Høle utskilt fra Strand til Høgsfjord prestegjeld.

I 1837 ble en ny formannskapslov vedtatt av Stortinget. Da ble Strand og Høle (inkludert Forsand) en egen kommune, med Osmund Olsen Fossand som ordfører og Tore Torsen Svines som varaordfører. Navnet var Strand kommune. I 1840 fremmet Ole Torsen Barkved forslag om at Strand skulle bli en egen kommune. I juni 1841 ble det holdt folkeavstemming, og Barkved sitt forslag fikk flertall. Dermed ble Strand egen kommune og Ole Torsen Barkved ble første ordfører i den nye Strand kommune.

En av de mest sentrale stortingsrepresentantene som sto bak utkast til ny formannskapslov, var soknepresten i Strand Ole Schavland. Han var medlem av justiskomiteen, og var den som førte i pennen forslaget som skulle ut på høring. Han rakk å oppleve at lovforslaget ble vedtatt, men satt da ikke selv på Stortinget.

Strand kirke. Denne sto ferdig i 1874. (foto privat)

En trønder blir prest i Strand

Skavlan er en gård 6 km øst for Snåsa sentrum i den nordre enden av Snåsavatnet i gamle Nord-Trøndelag fylke. Fra denne garden stammer farsslekta til Ole Schavland. Faren var vaktmester i hæren og var bosatt i Sparbu i Steinkjer kommune. Han het Einar Schavland og døde i 1766 da Ole var 7 år gammel. Mor til Ole het Inger Larsdatter Schelven og levde til 1809. Ole hadde fem søsken. En av disse døde få dager etter far Einar og ble begravet i samme kiste som han. Mor Inger giftet seg på nytt etter Einars død og fikk tre barn i andre ekteskap.

Ole Schavland ble født 22. desember 1759 i Sparbu. I 1774 finner vi Ole i Åfjord på Fosen halvøya. Her var han fadder til et par barn og ble nevnt som «fullmektig». Men Ole ville bli prest og søkte opptak til teologistudiet i Køberhavn. Han startet studiet i 1782 og tok teologisk embetseksamen i 1785.

Hans første kall som prest ble som personalkappelan i Mandal. Her var onkelen Jakob Schavland prest. Jakob Schavland begynte å bli skrøpelig til helsa og trengte en yngre medhjelper. Onkel Jakob døde i 1788 og Ole ble da hjelpeprest i annekset Holum i Mandal. Han var i denne stillingen kun ett år, før biskopen ville ha ham i en større stilling i Ryfylke. Sommeren 1789 satte han kursen vestover og flyttet inn på prestegarden i Strand. Han fikk da ansvar for Strand, Høle og Forsand og stillingen var visepastor.

Bildet av Ole Schavland som Martin Nag fikk tak i fra Stortingets arkiv.

Myndig prest i 48 år

Ole Schavland var stor av vekst. Teologisk var han preget av sin samtid og var opptatt av folkeopplysning. Han fikk startet leselag i Strand og opprettet bibliotek. Han oppmuntret også ungdom til å ta utdanning, og fikk blant annet fire ungdommer til å ta lærerseminariet i Kristiansand som ble drevet av biskop Peder Hansen.

På denne tiden var det vanlig at embetsfolk giftet seg med døtre til andre av samme stand. Her brøt Ole Schavland med skikk og bruk. Han ble forelsket i Siri Torsteinsdatter som var bondedatter fra Høle. Siri var ti år yngre enn Ole og da de ble gift ca.1794, var Ole 35 år og Siri 25 år.

Elisabeth Olesdatter Schavland og Christoffer Christoffersen Østebø

fra Talgje med deres barn ((foto Ætt og heim 1980)

Siri og Ole fikk seks barn. Fire av disse var jenter og ble gift til ulike garder i Rogaland. Inger (f.1795) ble gift med Nils Ommundsen Varland, Karen (f.1797) ble gift med Torger Torgersen Rossavik fra Forsand, Elisabeth (f.1800) ble viet til Kristoffer Kristoffersen Østebø på Talgje og Elen (f.1811) ble gift med Enok Torgersen Meling fra Tananger. Sønnen Einar (f.1803) døde kun 16 år gammel. Han var da nevnt som sjømann og ble begravet på kirkegården i Strand. Den andre sønnen ble født i 1806 og fikk navnet Aage. Han ble prest som faren og var personalkapellan hos far i 1829-34. Deretter ble han prest i Stranda og Trondheim. Han var en periode ordfører i Trondheim og satt også flere perioder på Stortinget. Han ble gift med Gerhardine Pauline Berg.

Ole Schavland sin sønn Aage Schavland (foto wikipedia)

Ole Schavlands barnebarn Einar Aagesen Schavland.

Han stiftet den første folkehøgskolen på Sunnmøre.

(foto Lokalhistoriewiki.no)

Ekteskapet mellom Ole Schavland og Siri Høle endte i en tragedie. 20. juli 1829 tok Siri sitt eget liv ved å drukne seg i prestetjernet på Strand. I kirkeboken ble det ført inn at hun var sinnsforvirret. Flere andre uoffisielle kilder hevder at Ole hadde vært utro og fikk et barn med ei annen kvinne og at dette var årsaken til at hun valgte å ta livet sitt. Det heter også at Ole som straff for det som var skjedd måtte skjære av en flik av prestekjolen og sette på en lapp som tegn på utroskapen.

Ole var 70 år gammel da han ble enkemann. Han var en høyt respektert prest og var innvalgt på Stortinget som varamann i perioden 1821-26 og fast medlem i 1827-29. Stortinget hadde på denne tiden samlinger hvert tredje år. På 1820-tallet var det samlinger i 1821, 1824, 1827 og 1828. Det siste året var en ekstra samling. Mens Ole var på Stortinget var først prost Alexander Lange vikar, mens etter 1826 var det Finnøypresten Gabriel K. Kielland som vikarierte. Kielland var preget av Brødrevennene og ivret for ytremisjon. Hans påvirkning var nok en viktig grunn til at Norges tredje misjonsforening ble stiftet i Strand i desember 1834.

Trønderpresten var nok glad i sterk drikke. Det fortelles at han en gang var på en julefest på Brådland. Her var han sammen med en forsandbu som het Lars Mele. Både presten og Lars drakk mye under heftige diskusjoner om noen bibelske spørsmål. Etter hvert utviklet diskusjonen seg til en høylytt krangel mellom de to. Til slutt ble de så mye uvenner at Lars heiv presten ut vinduet.

Ole Schavland ble i 1834 utnevnt til sokneprest i Strand som en følge av at Strand ble eget prestegjeld. Han søkte avskjed i 1836, men fortsatte i tjenesten fram til 14. mai 1837. Da holdt han avskjedpreken i Strand kirke. Han var da blitt 77 år gammel. Som pensjonist flyttet han til Stavanger og her døde han 6. august 1839.

ChatGPT-bildet i fullskala. Ole Schavland.

Omtale av prost og biskop

Etter bispevisitasen i 1817 omtalte biskopen Ole Schavland: «En mann av megen lærdom, sjelden skarpsindighet og en høyt aktverdig fast karakter.» Året etter gav biskopen Schavland denne attesten: «En i liv og lærdom utmerket mann.» Jeg tar også med en omtale i 1934: «Soknepresten, den 75-årige olding, hr. pastor Schavland, preket over dagens evangelium… Hans preken var i seg selv et mønster på en kristelig prediken og utførtes ved et liv, en sannhet og kraft, som heller ikke i den henseende lot noe tilbake å ønske.»

Ole Schavlands dødsannonse. (Morgenbladet 08.09..1839):

"Vor kjære Fader, Ole Schavland, blev ved Døden bortkaldt fra

dette Liv den 6te August sidstl., i hans Alders 80de Aar. Da han

efterat have tjent Gud som hans Ords troe Forkynder i 51 Aar, og

 af disse i 48 Aar havde været Sognepræst til Strands kald, havde

erholdt naadigst Afskjed fra sit Embede, boet han i de 2 sidste Aar

i Stavanger, hvor han med god Sjels og Legems Førlighed nød en

rolig og tilfreds Alderdom, inntil han efter 8 Dages Sygeleie hen-

given og glad henvandrede til det Bedre. Dette bekjendtgjøres her-

ved sørgeligst for fraværende Slægt og Venner af

den afdødes Børn.

Mer fargerik var prosten Alexander Lange i sin omtale. I 1819 hadde Lange ledet begravelsen til Ole Schavlands sønn. I den forbindelse gav han Ole denne omtalen:  «Den gamle prest var en merkelig mann, med et veldig stort legeme. Ansiktet hans var fint, mandig, strengt og ubøyelig bestemt. Han hadde også en kraftig ånd, hadde stor kunnskap og var uten tvil emnet til en mer fremtredende stilling i livet. Men han hadde giftet seg med en aldeles udannet pike og syntes fra den tid av, å ha bestemt seg for å gjemme seg for verden og leve som bonde. Han kom nesten aldri til byen, og ingen kom til ham. Døtrene sine lot han vokse opp som alminnelige bondepiker og giftet dem bort til bondegutter.» (Alle sitat språklig revidert)

Kilder

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

 

Preiketur til Centro Sarepta

Den gode samtale på tunet (foto Ove Sandvik)

For tredje året på rad har jeg vært på Centro Sarepta for å ha bibeltimer. For en enkel pensjonert kretssekretær og predikant er dette både en glede og en stor utfordring.

Centro Sarepta er Misjon Sarepta sin misjonsstasjon i Alfas del Pi i Spania. Dette er en liten by en times kjøretur fra flyplassen i Alicante. Med direktefly fra Sola er det en svinten tur til en overkommelig pris. Min flybillett kostet kr.3000,- T/R.

Det er undervisning på senteret hele skoleåret. Denne vinteren er det tre volontører som følger undervisningen. I tillegg er det et stadig økende antall gjester som ønsker å kombinere ferie og bibelundervisning. Det er også noen som bor eller er på ferie i nærheten, f.eks. i Benidorm, Albir eller Altea, og som er innom på enkelte timer.

Det er herlig å komme fra en mørk og kald Rogalands-november til varme og sol i Spania. Men siden denne turen var fra 15.-26. november var også temperaturen lavere enn en forventer ved Middelhavskysten. Første dag var det godt og varmt med en temperatur på dagtid på 25 varmegrader. Deretter falt temperaturen betraktelig og lå mellom 12-18 grader på dagtid og 6-12 grader på kvelds- og nattestid.

Fra klasserommet på Centro Sarepta (foto Ove Sandvik)

Det er undervisning hver morgen fra mandag til fredag, med tre bibeltimer hver dag med unntak av fredag hvor det er to. På torsdag er det i tillegg et møte om kvelden. I år var jeg heldig og fikk være sammen med tidligere redaktør i avisen Dagen, Odd Sverre Hove. Han hadde to tema som gikk noe over i hverandre. Det ene var en gjennomgang av profeten Esekiels bok og det andre om landløftet til Israel og situasjonen i Midt-Østen i dag (se tidligere artikkel). Hove hadde to bibeltimer hver dag, mens jeg hadde en time fra mandag til torsdag. Jeg skulle også hatt kveldsmøtet torsdag, men da ble det i stedet aktuelle spørsmål fra Israel ved Hove. Mitt tema var Bibelske personer, hvor jeg hadde en kort biografisk oversikt over ulike personer fra Bibelen og lærdommer fra deres liv og forkynnelse.

Jeg ankom lørdag kveld og fikk en rolig søndag med et innlagt besøk på markedet i Albir. Mandag startet undervisningen og jeg hadde en time om kong David. Etter middag var noen av oss på en luftetur til gamlebyen i Altea. Tirsdag var emnet mitt «kong Salomo» og etter middag var det sosialt samvær for de av gjestene, talerne og personalet som hadde lyst og anledning.

Hildegunn og Odd Sverre Hove (foto Ove Sandvik)

Utenom volontørene var det denne uka litt ulike gjester. En mann på nesten 90 år skal være flere uker på senteret. Et ektepar fra Sørlandet ville ha ei ukes ferieopphold med innlagt forkynnelse. Ett ektepar med ei av døtrene fra Nord Norge hadde tatt permisjon fra jobb i høst og var på reise i Italia, Frankrike og Spania. De ville bruke de siste tre ukene på Centro Sarepta. Mor til en av volontørene hadde med en venninne på besøk hos datteren. Den andre uka kom et nytt ektepar fra Nord-Rogaland som skulle være ei uke og en småbarnsfamilie på seks fra Sørlandet som tok en forsinket sommerferie i Spania. I følge styrerparet på senteret er det en god økning i antall gjester denne høsten.

Onsdag hadde jeg en time om kvinnen ved Sykars brønn og på torsdag om Peter. Onsdag var det også en tur til Guadalest, mens noen av oss tok turen til fyret ved Albir på torsdag. Onsdag kveld var det også sosialt samvær i peisestua med innlagt quiz. Det nye bestyrerparet, Wencke og Jørn Slimestad, gjør en flott jobb med å få alle til å trives. De er bosatt i Lyngdal, men er omtrent halve året på senteret. De har overtatt mye av det ansvaret Arild Melberg har hatt, og planen er at fra nyttår vil Jørn overta alt ansvaret som daglig leder.

Styrerparet Jørn Slimestad (t.v.) og kona Wencke (nr. 2 f.h.) sammen

med gjester og voulontør Jelena Bakkehaug Karlsen (t.h.) 

(Foto Ove Sandvik)

Det er ikke noe undervisning eller møter i helgene så det ble god tid til samtaler, spaserturer, lesing og skriving. Jeg var turist på senteret de siste dagene fram til heimreise onsdag 26.11. Dermed fikk jeg med meg bibeltimer om «De 10 bud og etikken» ved Jørn Slimestad og «På tomannshånd med Paulus» ved Asbjørn Barlaup på mandag og tirsdag.  Det var også en tur til Vila Joiosa mandag 24.11.

Det er velsignet godt å ha ferie og å kunne starte dagen med å lytte til verdens viktigste budskap. Og på tirsdag (25.11) kom varmen tilbake til Alfas del Pi……

Centro Sarepta en fin høstkveld (foto Ove Sandvik)

Fra Alfas del Pi (foto Ove Sandvik)

Israel og Guds landløfte til jødene

Gaza by fotografert fra Israel (foto Ove Sandvik)

Flere av profetene i GT fikk formidle løfter til jødefolket som strekker seg fram til vår tid. Disse løftene blir ofte kalt for landløftene.

Det er få i Norge som kan så mye om Israel som tidligere prest og Dagen-redaktør Odd Sverre Hove. Under bibelkurset på Centro Sarepta 17.-21. november 2025 delte han noe av dette med oss som var tilhørere. Hove leser daglig nyheter i Israelske medier og supplerer med informasjon også fra arabiske og amerikanske nyhetskanaler. Dette samler han hver uke til et 15 minutters nyhetsinnslag fra Israel i den kristne radiokanalen P7.

Palestina

Fra gammelt av var Palestina navnet på landområdet som nå er Israel. Avisen Jerusalem Post het fram til 1948 Palestina Post, men skiftet navn da Israel ble selvstendig. Før 1880 var dette landområdet stort sett ørken med noen få landsbyer med arabiske og jødiske beboere. Fra 1880 brøt det ut store pogromer (jødeforfølgelse) i Russland noe som utløste den første store innvandring av jøder til Palestina.

På dette tidspunktet var denne delen av Midtøsten styrt av Tyrkia (Det osmanske riket), men i 1917 erobret England Palestina. Samme året avla den engelske regjeringen ved utenriksminister Balfour en erklæring om at jødene skulle få sin egen stat. Araberne som bodde i den delen av Palestina som skulle tilfalle jødene, skulle få fortsette å bo i Israel, mens resten av Palestina ble det arabiske landet Transjordan (Trans - andre siden: Transjordan - andre siden (øst) av Jordanelven). Nå heter landet Jordan.

Da Israel ble opprettet som egen stat i 1948, gikk de arabiske nabolandene til krig mot Israel, men jøden vant. Deler av den arabiske befolkningen i Israel flyktet etter som slagene i krigen nærmet seg og det ble opprettet flyktningeleirer i de arabiske nabolandene. I alle andre krigs-konflikter har FN arbeidet for at krigsflyktningene skulle bli integrert i landet de flyktet til. I Midtøsten gjorde de motsatt. Der ble flyktningstatusen opprettholdt og går i arv til barn, barnebarn og oldebarn.

I 1948 var det ca. 700.000 arabere som flyktet fra Israel til sine arabiske søsken i nabolandene. Samtidig måtte ca. 900.000 jøder flykte fra arabiske land til Israel. Disse ble umiddelbart integrert i det jødiske samfunnet. I dag bor ca. 7,6 millioner jøder i Israel, 2 millioner arabere og 400.000 fra andre folkeslag. Til sammenligning bor det ca. 5,6 millioner jøder i Amerika.

Et minnesmerke for krigen i 1948. Gaza i bakgrunnen.

(foto Ove Sandvik)

Krigen 2023-2025

Israel trakk seg ut av Gaza i 2005 og ved valget på Gaza året etter fikk Hamas flertall. De tok full kontroll av Gaza i 2007, etter en konflikt med Fatah (PLO). I tiden etter dette har mange land gitt store beløp i støtte til araberne på Gaza, ikke minst har Norge bidratt med flere titalls milliarder kroner. Mye av disse midlene har Hamas brukt til en massiv opprustning og til å bygge mellom 700-1000 kilometer med underjordiske tunneler, også i tilknytning til skoler og sykehus.

Da Hamas og deres venner gikk til angrep på Israel i oktober 2023, ble disse tunnelene brukt til å skjule gisler, til å lagre våpen og til å være utskytningsramper for rakettangrep mot Israel. Under hele krigen har Israel hver dag sluppet inn flere hundre store lastebiler med mat til befolkningen på Gaza. Men mye av denne maten ble beslaglagt av Hamas og gjemt i disse tunnelene. Noe av maten ble også solgt av Hamas til sin egen befolkning for svært høye priser. Dette er nyheter som i stor grad er fortiet og fornektet i Vesten, ikke minst av NRK og andre norske medier.

Når NRK henter opplysninger fra Gaza, brukes ofte TV-kanalen Al Jazeera som kilde. Denne kanalen er eid av emiren i Qatar som støtter Hamas og har gitt toppledelsen i terrororganisasjonen husrom i landet sitt. Al Jazeera er derfor en propagandakanal for Hamas og er derfor partisk i denne konflikten. Dette ha vært med på å gjøre NRK sin dekning av denne konflikten fullstendig partisk. Jeg har derfor sluttet å høre på NRK i saker fra Midtøsten. Jeg stoler ikke på dem.

Israel er også blitt anklaget for å drive med folkemord på Gaza. Dette er direkte usant. Folkemord er når en nasjon forsøker å utrydde en annen nasjonal folkegruppe helt eller delvis. Regjeringen i Israel har sagt at hvis de ville drive folkemord på Gaza, kunne de gjort seg ferdig med det på 15 minutter. I stedet har de gjort hva de kunne for å minimere de sivile tap mest mulig. Når de har funnet legitime Hamas-mål, har de varslet sivilbefolkningen på forhånd, slik at de kunne komme unna før bombene ble sluppet. Det meste av kritikken mot Israels forsvarskrigføring holder derfor ikke mål. Men det betyr ikke at ikke Israel også har gjort sine feil.

Nå har USA fått vedtatt en fredsresolusjon i FN. Denne innebærer at et råd med Trump som leder skal ha styringsansvaret for Gaza med tidligere statsminister i England, Tony Blair, som administrativ leder. Disse skal opprette en internasjonal styrke som skal avvæpne og utvis Hamas. Tiden vil vise om dette er noe om vil lykkes.

Landløftet

Odd Sverre Hove brukte mye tid i sine timer til å gjennomgå skriftavsnitt som taler om landløftet Gud har gitt til jødene – hans folk. Jeg vil her kun ta med noen få avsnitt fra Guds ord:

«Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle landene, og jeg vil la dere komme til deres eget land.» (Esek 36:24)

«Dere skal bo i det landet jeg gav deres fedre. Dere skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.» (Esek 36:28)

«Og de folkene som blir igjen rundt omkring dere, skal kjenne at jeg, Herren, har bygd opp igjen det som var revet ned, og plantet det landet som var ødelagt. Jeg, Herren, har sagt det, og jeg skal gjøre det. Så sier Herren Herren: Også i dette vil jeg bønnhøre Israels hus, så jeg gjør det for dem: Jeg vil gjøre det så rikt på folk som en saueflokk.» (Esek 36:36-37)

«Si så til dem: Så sier Herren Herren: Se, jeg henter Israels barn fra de folk som de drog bort til, og jeg vil samle dem fra alle kanter og føre dem til deres eget land.» (Esek 37:2)

Den beste kledning

«Den beste kledningen, den som kan bestå for Gud, er Kristi egen rettferdighet. Den har han fullbyrdet her på jorden og en fortapt synder får den for intet når han i troen vender seg til Jesus.»

Dette er første del av et sitat fra den svenske forkynneren Carl Olof Rosenius. Det fortsetter slik: «Kledningen består i dette at Kristus ble født under loven og ble gjort til synd for oss – at han var, gjorde og led for oss alt det som vi skulle ha vært, gjort og lidt. Når vi tar imot dette i troen, så blir det vår eiendom, aldeles som om vi selv hadde vært, gjort og lidt det som loven krever.»

Videre i denne artikkelen kan du lese noen flere sitat fra Rosenius sin forkynnelse, og også noen sitat fra tidligere Fjellhaug-lærer Øivind Andersen.

Velkommen heim

Mens sønnen kom gående med trette, vaklende skritt, så løper faren hans. Synderen kan aldri bli så ivrig etter å få nåde, at ikke Gud er enda ivrigere etter å gi nåde. Her blir det ikke sagt et bebreidende ord. Et uverdig liv hadde sønnen levd. Han hadde ringaktet far, sløset bort arven, levd i grove laster. Og nå er det glemt alt sammen, glemt og begravd! Uren og fornedret er sønnen, men far faller om halsen på ham, gråter tårer som kommer rett fra det kjærlige farshjertet. (COR)

Blande lov og nåde

De blander noe av nåden inn i loven, slik at ingen behøver miste sin gamle selvtillit helt. Og så blander de lov inn i nåden, slik at ingen som er fattig i ånden, kan få mot til å tro at han er frelst. På den måten holder de alltid sjelene i uvisshet og trelldom. (COR)

Tid til Guds ord?

Du har anledning til å møte himmelens og jordens Herre, din Frelser. Du kan få høre ham tale til deg i Ordet, og du kan tale til ham i bønnen. Og så sier du at du ikke har tid til det. Men å tale med mennesker om forfengelige ting, det har du tid til. Dette må vel kalles å være forhekset av djevelen! Av døgnets tjuefire timer har du ikke tid til å bruke én til å skaffe næring for din sjel.. Når du forsømmer Guds ord. Blir følgen den at ditt indre menneske mister sin kraft, troen bli uklar, gudsfrykten blir mindre og nådens krefter svekkes. (COR)

Kristi gjerninger er mine

Det er sant, og det er en daglig plage for meg, at jeg ennå har så mange onde tanker. Men jeg har sett ett hellig hode med tornekrone på – og i det hodet er mine gode tanker. Det er sant, og det er jammerlig, at mine gjerninger og mitt liv er så skrøpelig og ustadig. Men jeg har sett en mann med gjennomborede hender og føtter – og i de hender er mine gode gjerninger og i de føtter er min gode vandel. Dersom ikke Kristi gjerninger er mine, er jeg evig fortapt. (COR)

Om Judas

Hva gjorde at Judas gikk fortapt? At han ikke hørte Hyrdens rødt. Når djevelen fristet ham til det som var ondt, aktet han ikke på Herrens advarsler. Og når samvittigheten våknet med forskrekkelse, lot han ikke nådens ord trøste seg… Judas var ikke det han senere ble. Han begynte i Ånd, men fullendte i kjød…. Judas sitt kyss: Det samme gjør alle dem som tar imot nattverden med hykleri, for så å gå ut og fortsette sitt syndeliv. (COR)

Judas forlater Jesus og disiplene før nattverden innstiftes

(Tegning fra wikipedia)

Får aldri nok

Den som har opplevd frigjøring ved evangeliet, kjennes på at han aldri får høre nok om frigjøring. Jo mer han har opplevd den, desto mer synes han han trenger til å oppleve den. Det er ikke noe godt tegn om noen sier: Jeg er frigjort – jeg trenger ikke høre ordet om frigjøring. Det er akkurat motsatt med den som virkelig har opplevd frigjøring og lever i evangeliet. (ØA)

Medgang eller motgang

Om et menneske opplever å nå alle de mål det har satt seg her i livet: rikdom, lykke, anseelse og popularitet osv., men går fortapt – hva har så det menneske egentlig opplevd? Har det hatt medgang? Om en opplever lidelser, sykdom, vanskeligheter og andre ting som ikke nettopp smaker et menneske så godt, men resultatet er at en blir evig salig – har da menneske hatt motgang? (ØA)

Trenger du høre Guds ord

Det farlige for en kristen er å holde seg borte fra Gud. Det skjer ved å holde seg borte fra Guds ord og forsømme det, holde seg borte fra samfunnet med andre kristne og fra nådens midler. Da går en til grunne. Gud får ikke holde den kristne fast som holder seg borte fra ham. (ØA)

Rettferdiggjørelsen

Rettferdiggjørelsen betyr at Gud dømmer oss som om vi var Kristus, fordi han i sin tid dømte Kristus som om han var oss… Det eneste vilkår som er satt for å få del i rettferdiggjørelsen, er å ta imot den uten vilkår. (ØA)

Kaptein Viken og vekkelsen i Strand

Jenny Viken Braathen synger. (foto Krigsropet nr.32 1985)

Kaptein i Frelsesarmeen Jenny Viken kom til Strand som et åndelig «polart lavtrykk» høsten 1947. Da hun dro igjen noen måneder senere var mange nye frelst, ikke minst i Nordre Strand.

Det som kjennetegner polare lavtrykk, er at de oppstår brått og passerer raskt. Jenny Viken fikk åtte måneder som offiser i Jørpeland korps av Frelsesarmeen. De fleste av disse månedene sto hun i vekkelse, ikke minst i utposten Fiskå og nabobygda Voster.

Blid sørlandsjente

Jenny Viken var fra bygda Spind mellom Lyngdal og Farsund. Far hennes het Osmund Severin Emanuelsen og ble født i 1882. Han var sjømann og senere gardbruker, snekker og fisker. I perioden 1911-1914 og i 1923 var han turer til Amerika hvor han hadde flere søsken. 12. februar 1908 stiftet han en kristen heim sammen med hun som da ble hans kone, Eline Josefine Pedersen som var tre år yngre enn brudgommen. Far brukte helst navnet Osmund, mens mor ble kalt Josefine. De to var søskenbarn.

Josefine og Osmund fikk sitt første barn i 1913. Hun fikk navnet Margit Johanne. Deretter kom Emmy Jakobine i 1916, Martin Emanuel i 1918 og Jakob i 1922. Jenny Otilie ble født som nummer fire i rekken 19. august 1920, alle på garden Vigen (Viken) i Spind. En stund etter at Jakob ble født endret familien etternavn fra Emanuelsen til gårdsnavnet Viken. Jenny ble døpt i Spind kirke 26. september 1920. Hun bodde heime hos foreldrene til hun var 19 år gammel.

Spind kirke (foto kirketorgt.no)

Frelsesarmeen til Jørpeland

Første gang jeg finner Jørpeland nevnt i Krigsropet er i 1922 Da er Jørpeland nevnt som en utpost til korpset i Stavanger. I nummer fire dette året skrives det at Frelsesarmeen besøker «dette driftige fabriksted» så ofte som mulig. Videre står det at «folket er meget religiøst, mange virkelig omvendt til Gud, og Frelsesarmeen er omfattet med stor interesse og forstaaelse». Det nevnes at «store forsamlinger kan man altid gjøre regning paa i Jørpelands vakre bedehus.» Krigsropet spres til mange av heimene ved Frelsesarmeens trofaste venn, kontrollør Johannes Rasmussen.

I 1924 meldes i Krigsropet at sangeren E. Freiesleben hadde hatt konserter på Tau og Jørpeland. Han og hans følge tok båt fra Stavanger en torsdag og han hadde «en velsignet konsert» der om kvelden. Fredagen var båten til Jørpeland innstilt på grunn av snøstorm. Freiesleben og vennene hans måtte derfor ta i bruk «apostlenes hester» for å komme til Jørpeland. De startet ved middagstid og halvveis til Jørpeland ble de veldig sultne. De oppsøkte en landhandler og fikk kjøpt røkepølse og vannkringle. Turen fra Tau til Jørpeland tok 3,5 timer og konserten om kvelden var vellykket.

Bildet er fra broa over til Sagholmen med Jørpeland bruk i bakgrunnen

Det er tatt da Korps 134 Jørpeland ble stiftet i 1926

(foto Krigsropet 1926)

Krigsropet nummer 8 1926 har en reportasje fra oppstarten av «Det 134. norske korps» som altså var Jørpeland. 300 fra Jørpeland møtte opp og 100 gjester hadde tatt turen fra korpset i Stavanger. En kvinne uttalte under festen at «Nu har jeg bedt til Gud i 12 år, at Frelsesarmeen skulde komme hit, og endelig kom den.» I påsken samme året meldes det om at 10 rekrutter ble innviet til soldater av kaptein Th. Westergård. Dette var Jørpelands første soldatinnvielse. Møtene holdes på Jørpeland Brug og lokalene der ville bli utvidet slik at de kan romme 150-160 deltakere, kunne kapteinen melde.

Ut over 1930-tallet gikk arbeidet i Frelsesarmeen på Jørpeland noe tyngre, men i 1938 meldes på nytt om vekkelse og nytt liv i korpset. Forskjellige offiserer betjente Jørpeland kors de kommende årene fram til en ung blid kaptein fra Sørlandet ble komandert fra Vadsø til Jørpeland tidlig på høsten 1947.

Jenny Viken fotografert mens hun hadde sin tjeneste i Strand

(foto Preikestolen nr.3 2017)

Vekkelsesvind over Strand

Den blide sørlendingen som kom til Jørpeland i august 1947 var Jenny Viken. Hun hadde søkt krigsskolen til Frelsesarmeen i 1939. Skolen lå i Oslo og Jenny var da 19 år og ukjent med Frelsesarmeen. Etter en vinter på offisersskolen ble hun plassert på Bryne som sitt første kall. Deretter fulgte Skudenes, Hillevåg og Notodden. I Notodden var hun en lengre periode (1943-1945) og her opplevde hun en rik tid med vekkelser. Hennes tydelige evangelistnådegave gjorde at Armeen plasserte henne som landsevangelist etter tiden på Notodden. Hun reiste da sammen med en kollega som het Thea Hansen.

I 1943 ble Jenny forfremmet til kapteins grad og i april 1945 hadde hun funnet han som hun ville dele livet med. Han het Arne Braathen og var fra Mjøndalen. Høsten 1945 var Jenny tilbake i Notodden før hun i desember 1946 ble kommandert til Honningsvåg i Finnmark. Finnmark sto da midt oppe i gjenreisningen etter nazistenes nedbrenning. Det ble en travel tid for den unge offiseren. Honningsvåg hadde også en utpost, Nordvågen. Arbeidet her besto i vekkelsesmøter ofte for fulle hus, kafe, folkekjøkken og administrering av losjirom. Året etter ble hun forflyttet til Vadsø med mye av det samme arbeidet som i Honningsvåg.

Etter to intense år i Finnmark var det igjen tid for omplassering av kaptein Viken fra Spind. Denne gang var ordren å reise til Jørpeland i motsatt ende av landet i forhold til Vadsø. Hun ankom Jørpeland i august 1947 som 27 år gammel og var uvitende om at de neste månedene skulle bli helt spesielle for henne. Korpset på Jørpeland hadde som nevnt en utpost på Fiskå. Det vil si en møteplass uten fast korps. På Jørpeland ble den friske og blide sørlandsjenta lagt merke til med det samme hun kom.

Mange på bedehusene var skeptiske til Frelsesarmeen og hva den sto for. De fleste bedehus var for lutherske organisasjoner og var dermed stengt for Armeen som ikke er luthersk. Fiskå bedehus derimot har alltid hatt en åpenhet for alt kristent arbeid i bygda, både tradisjonelle bedehusorganisasjoner, Pinsevenner og Frelsesarmeen.

F.h. Jenny Viken, Aslaug Grødem og datteren og ukjent. Aslaug

var ofte vert for kaptein Viken. (foto Preikestolen nr.3 2017)

På det første møte på Fiskå var det svært få som dukket opp. En ung gutt som var møtt fram ble sendt ut på tunet utenfor bedehuset på Fiskå og ropte ute det beste han kunne, at nå var det møte og folk måtte komme. Dette hjalp på, og det ble til slutt en fin flokk samlet. Det tok ikke lang tid før en omfattende vekkelse brøt ut. Denne vekkelsen berørte sterkest Fiskå og nabobygda Voster, men også andre bygder opplevde at folk ble frelst. Dette gjaldt Jørpeland og også Heia, hvor det ble meldt om omtrent 10 nyfrelste etter vekkelsen ved kaptein Viken. På Fiskå og Voster ble det hevdet at de aller fleste heimene ble berørt på en eller annen måte.

Asle Krogevoll har skrevet om denne vekkelsen i menighetsbladet Preikestolen for Strand og Forsand. Her nevner han blant annet at kaptein Viken sjelden holdt lange taler. Ofte var de kun på 10 minutt, så var resten av møte mye sang. Hun hadde noen sanger hun brukte mye. Under denne vekkelsen var det blant annet sangen «Jeg har et emne å synge om». Hun hadde en spesiell omsorg for dem som hadde kommet skjevt ut i livet, ikke minst de som lå under for alkoholens forbannelse. Flere slike ble frelst i vekkelsen denne vinteren. Hun var også veldig frimodig i sin vitnetjeneste. Når hun tok stålverksbussen fra Jørpeland til Fiskå, passet hun på å vitne for arbeiderne. Hun oppsøkte også dansearrangement på Heia og sang og vitnet for de som deltok på dansen.

Som framkomstmiddel var sykkelen oftest brukt, med trekkspillet på ryggen. En gang var hun uheldig og veltet og slo hodet slik at det ble et kraniebrudd. Hun ble bedt for og opplevde Guds helbredende under. Under vekkelsen på Fiskå ble det startet speiderarbeid for barn i regi av Frelsesarmeen, men dette varte bare i ett års tid. Da Jenny ble pensjonist, ble hun og mannen intervjuet av Krigsropet. Hun ble da karakterisert med «rullende sørlandsk i målet, impulsiv og utadvendt».

Bilde tatt etter at hun var blitt Jenny Braathen

(foto Krigsropet nr.41 2001)

Ikke alle ble grepet av vekkelsen. Som i alle vekkelser var det også mange som tok avstand fra det som skjedde. I Voster var Josef Ramsfjell lærer og gardbruker. Han var bror til Rannveig Nordbø, kona til lærer Rasmus Nordbø på Jørpeland. Josef sin eldste datter ble født i 1930 og het Asgjerd. Hun kom senere i livet til å skrive flere bøker og artikler. Som godt voksen skrev hun boka «Berrføtt i barndomen», der hun forteller glimt fra sin oppvekst i Voster. Her skriver hun også om vekkelsen ved kaptein Viken. Hun blander litt årstall i det hun forteller, men jeg tar med et glimt siden det forteller fra vekkelsen slik en utenfra så den:

«Men så kom ho, ung, pen, slank og veldreia i den stramme uniforma si. Leggene var kanskje det aller mest vellykka på henne. Og alt saman dirra så rytmisk til trekkspeltonane og den sugande bassen. Rund over det heile, blid og velmeinande. Gamle handelsmannen (Magnus Lea) smelta og Frelseesarmeen var alltid velkomen på bedehuset hans etter den tid. Vekkelsen eksploderte så ho måtte oppreta filialar både nedmed sjøen og oppover i bygda.

Akkurat denne vekkinga gjekk merkbart utover mannfolk i sin beste alder, sterke, svære brannar som aldri før hadde sett sine trauste bein på noko bedehusgolv. No fylte dei benkeradene, remja i syndenaud og ramla saman som hokke under dei milde kapteinhendene.

Den siste gongen eg gjekk på frelsesarmé-møte, var det så fullt at eg måtte trengja med innunder skråtaket på galleriet for å sitja. Eg gjekk første året på realskulen. Innunder skråtaket på andre sida sat ei diger mannfolkklunse og krylte og skolv. Eg var fjorten år. Det eg såg lyste ut or dei nyvakte augo hans, var noko eg nyleg hadde lært tyda – det var eit heilt anna naud enn den som galdt hans ubotelege sjel.

Eg reiste meg og gjekk ut i kjølden, under stjerneklåre vinterhimmelen, og har alltid seinare tenkt med stor lette på døra eg stengde bak meg den kvelden.»

Brudebilde av Jenny Viken og Arne Braathen

(foto Krigsropet 1948)

Gift med en frelsesoffiser

Som tidligere nevnt ble Jenny Viken forlovet med Arne Braathen i april 1945. Forlovelsestiden skulle bli tre år og vielsen skjedde i Nedre Eiker kirke 22. juni 1948. Bryllupet skulle vært tidligere på året, men ble utsatt på grunn av vekkelsen Jenny sto i. Brudgommen ble født i Mjøndalen i Nedre Eiker i 1919. Han vokste ikke opp i en kristen heim, men ble frelst gjennom frelsesarmeens speiderarbeid i Mjøndalen i starten av krigen. Han tok krigsskolen til Frelsesarmeen i 1941, året etter Jenny. Høsten 1941 ble han assistent i korpset i Grimstad, deretter i Drøbakk, Oslo 4, Oslo 1, Ålesund, Evenskjær og fra desember 1947 i Nord-Odal. Her var han plassert da bryllupet sto i mai 1948.

Arne Braathen eldre dager

(foto Krigsropet nr.24 1996)

De første årene etter bryllupet ble det veldig mye flytting som vanlig var for offiserer i Frelsesarmeen på den tiden. Jenny ble med Arne til Nord-Odal, men de ble snart forflyttet og tjenestegjorde sener i Lena, Kopervik, Sandnes, Skien, Stavanger, Oslo 3. korps og Trondheim. På begynnelsen av 1960-tallet fikk Arne en stilling i administrasjonen til Frelsesarmeen i Oslo og her ble han til 1983. Nesten hele denne tiden (1966-1983) var han leder i Frelsesarmeens eiendomsavdeling. Det sist året før de ble pensjonister 1. oktober 1984 reiste de sammen som evangelister på landsbasis. Da fordelte de oppgavene med at Arne talte, mens Jenny vitnet og sang.

Jenny og Arne Braathen fikk tre barn, May f.1949 i Nord-Odal, Eva f.1951 i Kopervik og Leif f.1955 i Sandnes. Eva og mannen Terje Konradsen var ledere ved Borgen, Ungdom i oppdrag sin institusjon i Storfjord i Troms. I samme kommune var Leif prest i noen år. Arne Braathen døde 24. april 1996 og ble 77 år gammel. Jenny Braathen levde til 5. mai 2001 og ble dermed 81 år gammel. De er begge begravet på Vestre gravlund i Oslo.

I minneord om Jenny sa Edward Hannevik: «Hun var som et friskt vårpust, jublende… Jesus fulgt henne hele livet.»

Frelsesarmeens nåværende lokaler på Jørpeland

(foto ukjent)

Kilder

Asgjerd Ramsfjell Taksdal: Berrføtt i barndomen (2002)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Asle Krogevoll: Jenny Viken - Frelsesarme-leiaren på utposten Fiskå (Preikestolen 03.06.2017)

Nils-Petter Enstad:  -Vi må lære å stå djevelen i mot (Intervju i Krigsropet nr.39 1984)

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)