Forkynne evangeliet eller politikk?

Er det Guds menighet sitt ansvar å uttale seg

for eller mot vindmøller i norsk natur?

Skal Guds menighet ha meninger om alt som opptar menneskene, eller er det en deling av ansvar mellom menighet og øvrighet? Skal menigheten ha synspunkt på spørsmål som vindmøller, monstermaster, oljeboring i nord, ulvebestand, klimautslipp og hvem som foretrekkes av Biden eller Trump? Eller er dette noe som kristne og ikkekristne på like fot skal bruke sin fornuft til, for å finne de gode løsninger?

For 25 år siden holdt Aksel Valen-Sendstad et foredrag om politiseringen av kirken på 1. mai møtet det året. Her trekker han opp linjer for hva Bibelen lærer om hva vi skal forkynne fra den kristne talerstol, og hva vi som kristne enkeltmennesker skal arbeide for i samfunnet vi lever i. I teologien blir dette ofte kalt for læren om de to regimenter.

Dette var et foredrag som hjalp meg til å forstå bedre hva Bibelen lære er samfunnets ansvar og hva som er menighetens. Han hadde også en artikkel i Dagen om dette 27.02.2004. Under følger noen stater fra dette foredraget og fra artikkelen:

Læren om de to regimenter

Toregimentlæren bygger på den forutsetning at Gud har gitt mennesket et kulturoppdrag å utføre og at dette er underlagt den menneskelige fornuft å løse(det verdslige regiment). Men det Gud har åpenbart spesielt om sin skaperordning, om seg selv og om mennesket, og om sin vilje til å frelse, det ligger under Guds autoritet alene og hans styre.(det åndelige regiment)

Kirken politiseres

En verslig politisk tenkemåte har vunnet mer og mer plass inn i menigheten og den volder splittelse. Politiseringen startet på begynnelsen av 1970-årene. Nå er jeg redd for at kirken er så opptatt av politiske spørsmål at den glemmer sitt kall. Politiseringen vi ser i kirken er en trussel mot kirkens identitet.

Kirken og staten har fått hver sine myndighetsområder som ikke må blandes. Det verdslige regiment styres ut fra fornuften. Det åndelige regiment styres ut fra Guds ord. Som kristne tilhører vi begge regiment og skal tjene under begge i lojalitet og troskap.

Kirken som fellesskap har ikke fått den verdslige tjeneste. Den har fått en annen tjeneste og plikter og et annet myndighetsområde. Kirken er ingen verdslig maktfaktor. ”Mitt rike er ikke av denne verden”, sa Jesus. Hyrder og tjenere i menigheten skal ikke blande sin betrodde stilling inn i den verdslige tjeneste. De skal ta seg av forkynnelsen og sakramentforvaltningen. Om ikke de gjør det er det ingen andre som gjør det. 2 Kor 5,18.

Guds rike kommer ikke ved verdslig makt. Guds rike er innen i dere, sa Jesus. I dag gjør man kirken til et virkemiddel for bestemte politiske mål og eksperimenter som man tror er spesielt kristelige. Man er ikke fornøyd med at den enkelt kristne skal utføre sin gjerning i det verdslige regiment, men tenker om kirken som en politisk organisasjon. Politiseringen begrunnes som omsorg for de fattige og nødlidende.

Kirkens ledere har ikke mer verdslig fornuft enn andre

Men kirkens åndelige ledere har ikke mer verdslig fornuft enn andre. Hvis kirkens ledere kommer med uttalelser på det politiske området, går de ut over det mandat de har fått som hyrder i menighetene og forvaltere av Guds frelsesråd. I politiske spørsmål finnes svært ulike synspunkt oss kristne i mellom og slik skal det være. Guds ord sier dette hører inn under fornuften.

Gud har innsatt øvrigheten til å styre i samfunnet. Rom 13,1 Det gis bare ett unntak for Guds menighet for å blande seg inn i politikken, og det er når øvrigheten åpenbart krenker sin gudgitte oppgave. Da skal vi lyde Gud mer enn mennesker. Dette gjelder f.eks loven om fri abort. For øvrigheten skal verne livet, ikke slå i hjel.

Vi må derfor be oss fritatt fra anmassende og falskt åndelig overformynderi i kirken, det blir et kirkelig tyranni. Organisasjonsledere skal avholde seg fra å uttale seg om alle mulige spørsmål som den enkelte av oss har vel så god greie på etter sunn fornuft, erfaring og utdannelses.

Diakoni og sosialt arbeid er ikke det samme

Men har ikke kirken ansvar for de nødlidende? Jo, men den tjenesten står også i evangeliets tegn. Mens statens omsorgsansvar skjer på fornuftens og skapelsens premisser og er gitt slik av Gud. Kirkens omsorgsarbeid skjer på evangeliets premisser og er gitt slik av Gud.

Et ansvar for lidelse og nød som er drevet fram av Guds nåde og derfor sikter på det hele menneske, legemlige og åndelige nød. Det kalles diakoni. Det faller aldri sammen med det verdslige regiments sosiale omsorg og politiske arbeid.

Vi må ikke blande sammen diakoni og sosialt arbeid. Begge er villet av Gud, men dog er forskjellige oppgaver. Diakoni og evangelieforkynnelse skal gå hånd i hånd og kan ikke skilles ad. Kirken skal vise omsorg og forkynne evangeliet. Dette er ikke et politisk ansvar.

I politikken derimot finnes det ingen absolutt praktisk kristelig løsning, enten det gjelder handelsboikott, våpenplassering, konflikter på arbeidsplasser, nedrustning, matforsyningsspørsmål, oljeleting, naturvern osv.

Flaut og krenkende

For yrkesmilitære med et veldig ansvar og god vilje, og for politikere som etter beste evne gjør hva de kan for å løse politiske spørsmål, må det være en lidelse og et anstøt å høre de delvis lettvinte og parolemessige slagord som kommer fra såkalt kirkelig hold. Det er flaut og det er krenkende.

Derimot har kirken en klar Gudgitt oppgave å påpeke, formane og forkynne sterkt øvrighetens oppgaver og ansvar slik Guds ord taler om disse grunnforhold. Staten har ansvar for å beskytte den svake og det enkelte menneskes liv og eiendom. Forhindre fiender og voldsbruk. Staten skal derimot ikke bryte seg inn på det åndelige området.

Valen-Sendstad er usedvanlig klar og til tider kvass i sin tale, men dette er ord vi som Guds folk trenger å besinne oss på. Menighetens kall er ikke å komme med løsninger på politiske spørsmål, men å forkynne Guds ord og drive diakonalt arbeid.

(Først publisert på denne bloggen 16.09.2012. Litt revidert.)

Livets to utganger

Det pågår for tiden en debatt i den kristne dagspressen om livet har to utganger eller om alle blir frelst til slutt. Går vi til den rette kilde, Guds ord, er svaret ikke til å ta feil av.

I den forbindelse gjengir jeg her et utdrag av en tale jeg har holdt ut fra Jesu lignelse om dommen i Matteus evangelium kapittel 25,31-41.

«Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles fremfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt…..

Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene hans…..

Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv.» Matt 25:31-34, 41 og 46

Teksten er avslutningen på Jesu avskjedstale, talen om de siste ting. I denne talen tar Jesus fram hva som skal skje før han kommer igjen. Det skal være mye vrang lære, forfølgelse av Guds folk, krig, hunger og jordskjelv. Mange skal bekjenne kristennavnet, men mangle «olje på lampen». Det vil si at de har navn av å være kristne, men er ikke født på ny.

To utganger

Jesus avslutter denne talen med forkynnelsen av den endelige dommen. Når livet på jorda er slutt, skal Jesus stå fram og dømme levende og døde. Vi mennesker er evighetsvandrere. Livet er ikke slutt når vi legges i grav. Det er et liv også etter døden.

    

Teksten sier at på den dagen skal menneskene deles i to flokker. Det er ikke slik at vi skal stå i ei lang rekke og dømmes en for en etter lange forhandlinger med dyktige advokater. Nei, det skjer i ett nu. Når Jesus kommer igjen skilles menneskene i to flokker. Som sauene og geitene samles hver for seg, skal de frelste og de fortapte samles hver for seg.

Fortapelsen

Hva blir så framtiden for de to flokkene? I vers 41 forklarer Jesus hva som skjer med de som ikke er frelst: «Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene hans» Det er et veldig alvorlig budskap. Gud hadde planlagt en himmel for alle mennesker, men når satan fikk overtale menneskene til synd, fikk vi djevelen til far. Den som ikke tar i mot frelsen gjennom Jesus og hans soning for våre synder, må følge med djevelen og hans engler til den evige pine.

Det er ufattelig å lese. Gud legger inn over oss et veldig alvor i denne teksten. Ingen av oss vet om vi får noen flere dager eller om vi enda får mange år. En ting er sikkert - vi skal alle en gang inn i evigheten og da er der bare to utganger.

Himmelen

Hva så med sauene, Guds folk? Om dem leste vi i vers 34: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» For Guds folk er det en evig himmel i vente. Jesus har gjort i stand en evig salighet for sine. Guds himmel var tenkt for alle mennesker, men ved syndefallet vendte menneskene seg bort fra Jesus og hans himmel.

Derfor sendte Gud selv menneskenes redning: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16) På grunn av dette Jesu frelsesverk skal Guds folk, de troende, få arve Guds rike, himmelen.

Hvordan blir det så i himmelen? Jeg kan ikke forklare det med egne ord. Guds ord skildrer det på denne måten i Johannes åpenbaring kapittel 7: «Og en av de eldste tok til orde og sa til meg: Disse som er kledd i de lange hvite kappene – hvem er de? Og hvor er de kommet fra? Jeg sa til ham: Herre, du vet det! Og han sa til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer. Solen skal ikke falle på dem, eller noen hete. For Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livets vannkilder. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.»

Tenk for en framtid for Guds folk. Det skulle glede og styrke oss i livet her på jord. Ei kort tid så er vi framme «hva gjør det da om solen har oss brent». Når ei frelst sjel fått heimlov, blir det sorg og savn for dem som er igjen. Den derimot som dør i Herren, han får del i det beste, Og vi som er tilbake og er født på ny, har det beste igjen. Uansett hvor godt jeg har hatt det på jord – det er ingenting som kan måle seg mot det jeg har i vente. Trøst hverandre med disse ord, sier Jesus.

Salighetens grunn

Hva er det så Guds ord sier skal være «salighetens grunn»? Hvordan kan et menneske nå dette herlige målet, himmelen? Da må vi gå til Bibelordet: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.» (1Joh 5:12)

Jesus er veien, sannheten og livet. «Kristus død for mine synder. Oppreist i fra dødens blund. Levende for meg i himlen. Det er salighetens grunn» (Trygve Bjerkreim) Jesus har ordnet alt som skal til for å nå himmelen. Han har sonet synda di og levd ett fullkomment liv i ditt sted. Hvis du bare tar imot dette i tro, er du frelst og skal ikke bli dømt på dommens dag, men få høre fra Jesu munn: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt».

Hvilken flokk tilhører du?

Hvilken flokk hører du til? Er du på vei mot himmelen, eller har du enda ikke fått orden på din frelses sak? Jesus innbyr deg som ikke er frelst: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (Jes 1:18)

(Utdrag av tale holdt på Flekkefjord bedehus 15. november 2014)

Carl Olof Rosenius - sitater til ettertanke

Det er i år 200 år siden den svenske forkynner og bibellærer Carl Olof Rosenius ble født. I den forbindelse tar jeg fram noen smakebiter fra hans forkynnelse.

Artikkelen for november inneholder noen sitat fra Rosenius sin store produksjon. Han skrev ikke bøker, men publiserte sin forkynnelse gjennom bladet «Pietisten». Senere ble stoffet fra bladet samlet til mange ulike bøker.

Her kommer noe sitat til ettertanke:

Loven har betydning for helliggjørelsen på to måter. For det første gjør den oss en uunnværlig tjeneste idet at den er en rettesnor og et lys. Og for det andre er denne rettesnor alltid en tukt for oss, en gagnlig og nødvendig tuktelse. For vårt bedragerske hjerte ville ellers falle i hovmod, sikkerhet, lettsindighet og annet stygt. Dette gjør loven for de troende. Men selve beveggrunnen og hjertegrunnen i en kristens helliggjørelse må være den store nåden.

En forkynner kan brenne av hellig iver. Han kan preke og formane. Ja, han kan piske sine tilhørere fram med trusler om Sinais og helvetes fortærende ild. Men har han ikke gjort Kristus og forsoningens nåde til hovedsak i sin forkynnelse, så er det hele forgjeves.

Hensikten med vår syndenød er ikke at Gud skal påvirkes til å gi nåde, men at vi skal påvirkes til å ta imot den.

Er våre synder godtgjort med Jesu blod, da skal de ikke kreves av oss, så lenge Gud er rettferdig og ikke forkaster den løsepenge han selv har bestemt for våre synder.

Syndenes forlatelse gjelder alle synder, ikke bare tenkte og oppdiktede, men virkelige. Ikke bare små, men også store, ikke bare håndens og tungens synder, men også hjertets og tankenes. Ikke bare forbigagne, men også de nåværende, og som Luther så dristig sier: ”Ikke bare de overvunne og avlagte synder, men også  de som ennå er sterke og mektige i meg.”

Paulus nøyde seg ikke med å høre at de var disipler. Han spurte etter om de virkelig var gjenfødt. (Ap.gj. 19)

Fortell denne sørgelige sak til de troendes forsamling (ved kirketukt). Dette kan meget greit gjøres, og har ofte vært gjort i vårt land på mange steder, selv om de små forsamlinger ikke har vært så fullstendig organisert. For organisering er noe tilfeldig, men forsamling finnes alltid der hvor noen troende holder sammen. I alminnelighet har de også en mer eller mindre bevisst valgt forstander, som fører ordet ved en slik anledning som den Kristus her sikter til.

Kristus har ikke tatt synden bort fra verden, men ved å ta synden på seg har han gjort det slik at synden ikke skal kunne fordømme oss mer.

Så sant Gud ikke lyver i sitt evangelium om Sønnens offerdød for oss, så skal han ikke tilregne en troende en eneste synd!

Vekkelse i barnetroen

«Dere må ikke glemme at den viktigste misjonsmarka for ungdomsforeningen er de 2-300 ungdommene dere har under deres talerstol.» Denne påminningen ble en gang gitt av en eldre leder på et bedehus til en ung leder i bedehusets ungdomsarbeid.

Det han ønsket å si var at en er ikke frelst om en er kommet inn i et kristelig miljø. Og videre, den som er vokst opp i en kristen heim, må komme gjennom til et bevisst liv med Jesus.

På en annen talerstol ble det sagt noe annet. Det var et møte med flere hundre ungdommer til stede. Taleren startet sin tale med å si at «han forventet at alle som var tilstede på møtet var frelst.»

Josef Tungland hadde i sin tid flere bibeltimer der temaet var vekkelseskristendom. Han sa bl.a. at vi må være glade for at ungdommene går på møter, vitner, synger og bekjenner Jesu navn. Samtidig må vi spørre: Har de kommet igjennom til et bevisst liv med Gud? Har de sett noe? Det er ikke vår sak å holde oversikt over Livets bok, men vi må ikke slå oss til ro før vi kjenner igjen den rette tonen!

Går vi til Guds Ord finner vi at det er gjenfødelse i dåpen. «Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus.» (Gal 3,26-27) Mange av barna i Norge lever sine første år i barnetroen, men hvor lenge denne tro er levende, avhenger ikke minst av tilgangen på åndelig føde gjennom Guds Ord.

Barnet som lever i sin barnetro har i hovedsak ei tillitsfull og enkel tro. De tror det som foreldre og barnelagsledere tror. De setter ikke spørsmålstegn ved om Peter gikk på vannet, eller om Gud delte Rødehavet for å berge israelittene. De er ofte svært tillitsfulle i sitt bønneliv.

Det er viktig å slå fast at barnetroen ikke noe mindreverdig tro. Den som lever i sin barnetro lever i ei sann og levende tro. Jesus stilte barna fram som eksempler for disiplene i troslivet: «Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. Den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike.» (Mat 18,1-4) Vi forstår at her er det ikke tale om noen mindreverdig tro, men ei levende og frelsende tro som forbilde for de eldre.

Så vokser barnet til og blir tenåring og ungdom. Barnet blir mer selvstendig og uavhengig av foreldre og foresatte. Dette gjelder også på troens område. De kan ikke leve på andres tro. Foreldre og venners tro frelser ikke. Troen må være personlig.

Mange på våre bedehus har vokst opp i kristen heimer. Flere av disse barna har vært kristne hele livet. De falt ikke fra Gud i ungdommen. Senere har de imidlertid hatt anfektelser om hvorvidt de er frelst eller ikke. De har ingen frelsesdag å vise til, heller ikke noe spesielt ord. Enkelte har vært inne på tanken om de burde ut i verden for å bli skikkelig omvendt og frelst?

Et viktig spørsmål blir derfor: Går det an å bli bevart som Guds barn fra fødsel til død etter langt liv? Hva skal vi tenke om overgangen fra barnetro til voksentro?

I liknelsen i Lukas 15 falt begge sønnene fra Jesus. Den heimeværende sønnen gikk aldri bevisst bort. Han var med i tjenesten for faren, han bodde heime, dvs i menigheten, men det var noe vesentlig som manglet. Det var ingen glede over broren som var blitt frelst. Det var ingen erfaring av Jesu gaver, syndenes forlatelse, rettferdighet, fred med Gud osv. («aldri så mye som et kje!»)

Johannes Brandtzæg

Det er mye å glede seg over på bedehusene i dag. Det er mange unge og eldre med et brennende Kristus-vitnesbyrd. Samtidig er det også noe som uroer. Jeg frykter for at det er mye oppdragelseskristendom i dag, både blant unge og eldre. Døperen Johannes vitnet etter et møte med Jesus: «Jeg har sett det og jeg har vitnet at Han er Guds sønn.» Har vi som går på bedehuset sett det synet? Har vi møtt Jesus, eller har vi gått fra barnetro til fariseisme?

Liknelsen i Lukas 15 sier ikke noe om den som blir bevart i troen fra barn til voksen, men det er det naturlig i Guds menighet. All sann kristendom er vekkelseskristendom. Derfor må de som lever i sin barnetro inn i vekkelsen, slik at troen blir personlig og erfaringen av syndefordervet blir personlig.

For noen skjer denne overgangen i et nu. Plutselig ser de at de er syndere som trenger Jesu nåde for å bli frelst, og at denne frelse får de uforskyldt. Andre går «fra lys til lys». Noen kommer inn i voldsomme anfektelser og troskriser. Andre får bevare noe av den tillitsfulle trosfrimodighet gjennom oppvekkelsen. Men alle gjør en og samme erfaring, de ser at de er fortapt uten Jesus.

Det fortelles at tidligere generalsekretær i NLM Johannes Brandtzæg en gang fikk et spørsmål fra ei kvinne som ville reis ut som misjonær til Kina. Denne kvinna hørte ikke med til vekkelsesfolket. Brantzæg skrev til henne og sa at han håpet hun ikke var «moderne», og spurt om hun kjente til den paulinske erfaringen «jeg døde» (Rom 7,9-10). «For noen moderne ånd vil vi ikke ha inn på vår mark så lenge vi kan gjøre noe for å unngå det.»

Josef Tungland kommenterer dette i Fast Grunn nr.1 1997: «Me kan gjerne leggja oss på sinne at den gongen bestod modernismen i vantande åndeleg erfaring av dødsprosessen, jamvel for den gudfryktige og fredsæle misjonsleiaren, Johs. Brandtzæg. Utan at sjølvaktiviteten og sjølvlivet døyr, vert det ikkje skapt noko nytt liv, bare etterlikningar.»

 

Jesus sa at det er de syke som trenger til lege, ikke de friske. Menigheten i Laodikea sa om seg selv at de var rike, hadde overflod og manglet ingenting. Guds dom var at de var lunkne og frafalne. Menigheten i Smyrna fikk derimot denne attesten: «Jeg vet om din fattigdom, men du er rik!»

Denne vekkelse må Guds barn leve i: Jeg er fortapt i meg selv og forsonet og fri i Jesus. Her er ikke snakk om et bestemt mål av syndighet, men vi må se så mye av vår synd, at vi ikke kan klarer oss uten Jesus.

For den som lever på denne plassen blir det ikke snakk om at det blir talt for mye om synd og nåde, men heller en undring over at det er nåde for en synder som meg. Da blir det også en nød at det er så vanskelig å hvile i at det er nok det som Jesus gjorde. Ja, da blir forkynnelsen av synd og nåde det som en stadig hungrer etter å få høre.

(Revidert utgave av artikkel fra 2009)

Misjonslegen fra Tausjø

Magnus Tausjø (foto: Pro Vita)

Magnus Tausjø var en markert personlighet. Han vokste opp på Tau, var misjonær i Etiopia og Tanzania og lege ved flere sykehus i Norge.

Jeg er vokst opp i en misjonskommune. I oppveksten ble jeg kjent med mange misjonærer fra Strand, som med jevne mellomrom var innom bedehuset og fortalte fra misjonsarbeidet som de sto i. Det gikk lenge før Misjonssambandet (NLM) fikk sin første misjonær fra Strand, men når først en hadde reist ut, kom det mange på rekke og rad.

Først ut var Lars Jøssang fra Jøssang på Jørpeland. Han reiste til Kina i 1946 og flyttet over til Japan i 1950. Neste mann var Magnus Tausjø fra Tau som reiste til Etiopia i 1949. Deretter fulgte Jon Jøssang (Lars sin halvbror) til Tanzania i 1954 og videre til Kenya i 1971, Alf Sandvik (min onkel) til Taiwan i 1960, Jorunn Nordbø til Etiopia i 1968, Torbjørg Eie til Etiopia i 1970, Frode Steen til Taiwan i 1972, Jan Sandvik (min tremenning) til Japan i 1974, Odd Geir Norland til Tanzania i 1977, Per Inge Langeland til Taiwan i 1979 og Reidun Noraberg til Peru i 1980. Senere fulgte flere fra min egen generasjon.

Tau fra omtrent 1910. 

Vokst opp på Tau

I denne artikkelen vil jeg gi en oversikt over NLMs andre misjonær fra Strand, misjonslegen Magnus Tausjø. Han ble født på Tau 27. oktober 1910, på den gamle husmannsplassen Tausjø. Tausjø lå like ved elva i Tauravågen, på eiendommen hvor Tau mølle er nå.

Faren, Johan Andersen, var født og oppvokst på Tausjø. Johans foreldre var Anders Gautesen fra Vatland og Johanne Jensdatter Vassbotn fra Østerhus. Johanne og Anders fikk ni barn. De fem eldste utvandret til Amerika, nummer seks var Johan, nummer sju var ei enslig jente som bodde heime til hun døde 38 år gammel. De to siste døde som små. Johanne og Anders var husmenn og i tillegg arbeidet Anders som kvernmann og møllearbeider.

Fra Strandbuen 22.03.2019

Mor til Magnus Tausjø het Johanna Johannesdatter Lye og vokste opp på husmannsplassen Bakken på Tau. Johannas far vokste opp på prestegarden på Lye, hvor foreldrene var forpaktere. Hans far var fra Lye, mens mora var fra Garborg. Johannes, som han het, hadde fem søsken. Så døde mora og faren giftet seg på ny. Med henne fikk Johannes ti halvsøsken. Han kom til Tau som møllearbeider, og var i tillegg en flink snekker og treskjærer. Johanna sin mor var vokst opp på husmannsplassen Steinane under Prestegarden på Tau. Hun het Tobia Olsdatter.

Magnus Tausjø sine foreldre ble boende på Tausjø fram til huset måtte rives. Da var far Johan død, og Magnus brukte ett friår fra legestudiene for å bygge nytt hus til mora. Johanna og Johan Andersen fikk fem barn. Eldste barnet var ei jente som døde av tuberkulose i 1907. Nummer to var også ei jente, Tora. Hun ble gift med Johan Aarhaug og bosatt på Tau. Deretter kom tre gutter, Arnt og Johannes, som begge bodde i Oslo og tilslutt Johan Thoralf Magnus. Magnus skiftet etternavn fra Andersen til Tausjø i 1941.

Tau ca. 1920

Far Johan begynte på Tou Brug i 1881, 13 år gammel. Han var korkbrenner, fram til han overtok ansvaret for de fem kvernhusene ved Taurafossen etter faren. I tillegg til tilsynet med kvernhusa, var han også smed og mekaniker på mølla. Begge foreldrene til Magnus var kristne og aktive på bedehuset på Tau. De var aktive i Kinamisjonen (NLM) og Sven Foldøen var en kjær forkynner på bedehuset.

Sjøen var en naturlig del av Magnus sin oppvekst, ellers kom også hans musikalske evner tidlig fram i lyset. Da han var ni år fikk de et orgel i heimen, og Magnus lærte seg å spille etter mye øvelse. Året etter at han ble konfirmert, ble han organist i Strand kirke og var det fram til han reiste fra Rogaland som 22-åring.

Skolegang

Magnus gikk på grunnskolen på Tau i 1917-1924. Deretter tok han ett år på framhaldsskolen på Tau, før han var elektrikerlærling hos broren i tre år. Han fortsatte med ett år på middelskole i Stavanger, før han tok gymnas på Kongsgård, også det i Stavanger. Fra tidlig ungdom kjente han på et kall til å bli misjonær, og etter hvert kom han til at han ville bli misjonslege.

Etter artium på Kongsgård, gikk ferden til hovedstaden. I Oslo begynte han på legestudiet ved Universitetet. Dette studiet var i to bolker, først 1932-1934 og så etter to års pause, fra 1937-1941. De to årene mellom studiebolkene hadde han først praksis på Fysiologisk institutt, så husbygging for mora som var blitt enke og til slutt en møteturne på Island høsten 1936.

Familiebilde. (foto Lunde)

I Oslo traff Magnus Aasta Mjaaland, som han ble gift med 16. mai 1942. Siden dette var under krigen, ble selve vielsen foretatt hos byfogden. Men etterpå var det kirkelig bryllup i Røa kirke med Christen Hallesby som prest. Aasta var sangerinne, og sang ofte solo i ungdommen. Senere sang Aasta og Magnus ofte duett på møter. Aasta og Magnus fikk ett barn, sønnen Johan Elling i 1944.

Til Etiopia

Planen var at Aasta og Magnus skulle til Kina, men på grunn av krigen og Maos revolusjon i Kina, ble disse planene endret. I stedet ble det Etiopia som ble målet, med avreise i 1949. I mellomtiden hadde Magnus ulike legestillinger i Norge. Først distriktslege på Finnøy høsten 1941, deretter to år som privatpraktiserende lege i Haugesund, før han fikk fire år som lege ved sykehuset i Stavanger. Hele tiden mens han var i Norge, deltok han på møter på fritiden.

Fra forsiden av Stavanger Aftenblad 3. mars 1949

2. mars 1949 var det stormøte i Betania i Stavanger. Da ble Magnus innviet som legemisjonær for NLM. Senere på året satte familien på tre seg på flyet som tok dem til Amsterdam. Deretter gikk turen via Roma, Kairo, Asmara og til Etiopias hovedstad Adis Abeba.

Første stopp i Etiopia for familien Tausjø var byen Nakamte. Her skulle Magnus være lege på et hospital drevet av en svensk misjon. Han måtte rett i arbeid på sykehuset og måtte arbeide med tolk. På fritiden leste han intenst på amharisk, det offisielle språket i Etiopia. Familien ble i Nakamte i to år.

I 1950 hadde NLMs misjonærer startet arbeidet med å få i gang et hospital på NLMs felt i sør, nærmere best i byen Yirga Alem (tidligere Irgalem). Italienerne hadde bygget sykehus der under okkupasjonstiden, men etter krigen hadde det stått tomt. Nå ba keiser Haile Selassie NLM om å starte opp igjen sykehuset.

Misjonslegen i aksjon (foto: Lunde)

Tausjø kom hit i 1951. Hospitalet ble drevet på svært primitivt vis, uten innlagt vann og strøm den første tiden. Hospitalet ble etter hvert utvidet med dresserskole (hjelpepleie), poliklinikk og kjøkken. Hele tiden drømte Tausjø og de andre misjonærene om et nytt og moderne sykehus. Dette ble ikke realitet før i 1967.

Tausjø måtte ofte improvisere når pasienter kom med skader og sykdommer han ikke var kjent med. En gang kom en gutt som hadde blitt bitt av en hyene i hodet. Hyenen hadde ikke knust hjerneskallen, men gutten var blitt skalpert. Tausjø behandlet gutten ved å borre tett i tett med små hull i hjerneskallen på gutten. Ut fra disse hullene vokste det et vev som han kunne transplantere hud utenpå. Dette var en helt ny behandlingsmåte, og resultatet ble bra. Gutten ble frisk igjen.

Familien ble i Yirga Alem fram til 1962, kun avbrutt av et heimeopphold i Norge i 1955-1956, hvor Magnus var lege i Stavanger og spesialiserte seg i radiologi. Tilbake i Etiopia hadde han også noen korte opphold på andre sykehus i landet. Fra 1962-1965 var familien på ny i Norge. Da var de bosatt i Oslo og Magnus var lege på Aker sykehus. Her fikk han spesialisert seg innen kirurgi. Under dette Norges-oppholdet arbeidet han også aktivt for å få midler til nytt sykehus i Yirga Alem. Søknad om støtte ble sendt Norsk Utviklingshjelp og denne ble innvilget i 1963. Kong Olav la ned grunnsteinen for sykehuset i 1966 og keiser Haile Selassie sto for den offisielle åpningen av sykehuset i 1967.

Magnus Tausjø var lege i Neghelli det første året etter returen til Etiopia i 1965. Deretter bar det tilbake til Yirga Alem hvor han virket fram til neste heimreise til Norge i 1970. Det ble noen gode år på nytt sykehus. Samtidig med legetjenesten, var han også misjonær på fulltid. Både han og Aasta var opptatt av at folket måtte blir frelst, og de fikk oppleve rike vekkelsestider.

Dåp er høytidsstund. (foto: Lunde)

Til Tanzania

I 1970 var familien tilbake i Norge, og var heime fram til 1973. I denne perioden var han først ett år som lege ved Porsgrunn Lutherske sykehus og deretter to år som overlege ved Lærdal sykehus. Da det på ny var tid for utreise, ville misjonen at Magnus og Aasta skulle reise til Haydom Lutheran Hospital i Tanzania. Magnus var da 62 år, men var likevel villig til å lære et nytt språk og virke i et nytt land. Det ble først språkstudier i Nairobi i Kenya, før de fikk to innholdsrike år på misjonens sykehus i Haydom.

I 1974 opplevde de en dramatisk brann ved sykehuset. Selve hospitalet ble berget, men flere bygg på tomta brant ned. Dermed måtte Tausjø og hans medarbeider i gang å bygge nytt. Penger ble samlet inn i Norge og et nytt moderne bygg ble reist, som erstatning for de mindre husene som gikk tapt i brannen.

Minneord i Stavanger Aftenblad 8. oktober 2002

Lege i Norge i 1975-1992

Etter to år ved Haydom, kom Aasta og Magnus Tausjø heim til Norge for godt. Vel heime var han først overlege ved Mandal sykehus i to år, deretter bedriftslege i Stavanger i fire år, før han avsluttet karrieren som privatpraktiserende lege i Stavanger.   

Før han reiste fra Tanzania i 1975, skjedde noe som fikk stor betydning for Tausjø for resten av hans liv. Han forteller til Sigurd Lunde: «Før eg forlet Afrika, må eg ta med eit innslag som gjeld 1975, det året då Stortinget vedtok ei nesten fri abortlov, med fleirtall fråd ei såkalla kristne sosialistane.

Tausjø viet mye av sitt liv fra 1975 til kampen mot fosterdrap 

og for de ufødte barn og deres mødres rettigheter.

Eg sat altså i Tanzania og var oppteken med å berga fattigmanns barn fra døden. Det var akkurat då ein kikehoste-epidemi. Dei små underernærte barna kunne lett døy av denne sykdomen. Men kom dei på sykehuset, fekk me som regel berga dei til livet. Så høyrde eg ein sein kveld i radio til nordmenn i utlandet kva Stortinget gjorde med barn i mors liv. Det hadde hendt noko i mitt fedreland som eg aldri trudde kunne henda.»

Dette førte til at han umiddelbart meldte seg inn i Pro Vita, en organisasjon som arbeidet for de ufødte barns rettigheter. Han ble formann i organisasjonen i 1976. Gjennom denne organisasjonen var han også med og fikk i gang organisasjonen Alternativ til Abort i Norge, AAN. Denne organisasjonen hadde som formål å hjelpe gravide kvinner med alternative tilbud både når det gjelder rådgivning og praktisk hjelp. Dette arbeidet fylte det meste av hans fritid resten av hans liv.

Fra Aftenbladet 8. oktober 2002

Siste år

Aasta og Magnus Tausjø flyttet tilbake til Tau mot slutten av livet. Her hadde de et hus som lå i samme område som Magnus sin barndomsheim. Aasta døde i 1998, 87 år gammel. Magnus fikk noen år som enkemann, før han fikk heimlov 27. september 2002.

Kilder:

Jan Alsvik: Folk i Strand

Birger Lindanger m.fl. Time gard og ætt

Sigurd Lunde: Legemisjonæren personlig

Haakonsen og Rognum: Visjoner og kall til tjeneste. Magnus Tausjø 80 år. 1990.

Johannes Sandved. I Herrens tjeneste 3. NLM 75 år
aftenbladet.no
digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Min åndelige heim

Min barndoms bedehus, Langeland kapell

De aller fleste mennesker blir født inn i en familie og får dermed automatisk en heim. Den som blir frelst, blir født på ny og født inn i Guds familie. Alle kristne er brødre og søstre i Herren.

Men alle kristne kan ikke ha den samme fysiske åndelige heim. Det er både praktiske og åndelige årsaker til det. Guds ord taler om lokale menigheter, ja, endog om «menigheten i hans hus». Opp gjennom tiden har det blitt store avvik i spørsmål om læren og synet på Guds ord. Resultatet er blitt mange ulike kirkesamfunn og forskjellige kristne organisasjoner.

På det menneskelige plan, går heimen og slekta i arv. Slik er det ikke med den åndelige heimen. Men den kristne heimen er antakelig den som har vært redskap til at flest er blitt vunnet for Guds rike. Ikke minst gjennom dåp, opplæring og forkynnelse av evangeliet.

Kristenarv

Jeg er svært privilegert som har fått bli født inn i ei slekt med en rik kristen arv og med foreldre som var kristne.  Bakover i slekta er det mange som var aktivt med i kristent arbeid, både i mors og fars slekt. En tippoldefar hadde en egen bønnestein som han gikk bak og hadde sine bønnestunder hvor han ba for familien. Denne plassen var så mye brukt at det var store groper i bakken etter de bøyde kne.

Kanskje var dette tippoldefars bønnestein på Sandvik?

Far ble frelst da mor hans døde. Far var da 26 år og aktiv i idrettsmiljøet på Jørpeland. Han brøt totalt med dette miljøet og fant nye venner på bedehuset. Mor ble født samme år som foreldrene hennes ble radikalt omvendt i en vekkelse på Jørpeland. Hun har derfor vokst opp i en kristen heim og vært en kristen hele sitt liv.

F.v. Mors søskenbarn Josef Tungland og Tore Tungland og fars bror Alf Sandvik var alle

engasjert i misjonen. Alle tre har betydd noe for mitt kristenliv.

Kristen heim

Jeg har med andre ord vokst opp i en kristen heim. Under hele oppveksten hadde far andakt i heimen hver dag. Han var søndagsskolelærer, noe som førte til at jeg fikk gå på søndagsskole fra jeg var knapt tre år. Senere ble jeg også med i guttelag, skolelag, ungdomsforening og misjonsforening.

Mor og far, Eli og Oskar Sandvik

Mor og far var aktive i NLM. Det førte til at det var den organisasjonen som var min organisasjon i barndommen. På bedehuset på Jørpeland var det sju ulike organisasjoner. I min oppvekst gikk folk på hverandres møter, men følte et spesielt ansvar når ens egen organisasjon hadde møteserie. Denne rike kristenarven har betydd uendelig mye for meg. Jeg står i stor takknemlighetsgjeld til mine forfedre, først og fremst til mor og far.

Det ble mitt

Likevel, frelsen går ikke i arv. Det er et personlig forhold mellom den enkelte og Jesus. Jeg ble født på ny enten ved forkynnelsen av evangeliet før dåpen, eller den dagen jeg ble døpt. Etter det er jeg blitt bevart i troen på Jesus som min frelser.  Da jeg var om lag 20 år, opplevde jeg det store under å komme gjennom til bevisst liv med Gud. Jeg fikk gå over fra barnetro til personlig bevisst tro. Jeg fikk se mi synd og fikk hvile i at Jesu soning for mine synder holder innfor den hellige Gud. Jeg fikk også se at Jesu liv er fullkomment og hans liv ble mitt den dagen jeg ble født på ny.

Fra da av ble også NLM min åndelige heim. Selvsagt var jeg påvirket av oppvekst, foreldre og venner. Jeg var også påvirket av forkynnelsen på bedehuset og undervisningen på Fjelltun bibelskole. Men nå fikk jeg en personlig overbevisning om at det er her jeg hører heime. Her skal jeg få min åndelige føde ved å lytte til Guds ord i min forsamling. Her skal jeg få ta ansvar for at evangeliet skal nå ut i Norge og til jordens ender.

Etter dette har jeg fått bruke mesteparten av mi tid i tjenesten for Jesus i arbeidslaget NLM. Her har jeg følt meg heime på grunn av forkynnelsen av Guds ord, på grunn av synet på Guds ufeilbarlige ord, på grunn av at vi her har fått nå ut med Guds ord til mange unådde folkeslag og på grunn av det radikale lekmannssynet som var rådende i organisasjonen, for bare å nevne noe.

Her har jeg blitt vist stor og ufortjent tillit. Jeg har fått utløp for mitt kall og fått bruke de nådegaver Gud har gitt meg. Forkynnelsen, mye forbønn, de helliges samfunn og tjenesten har vært med å bevare meg på himmelveien.

Veldig gode medarbeider fra NLM i Nord Norge

Her vil jeg bli

Så er det langt fra alt som foregår i NLM jeg er enig i. Det er ting som skjer og vedtak som blir fattet som gjør meg urolig og som jeg er dypt uenig i. Derfor har jeg flere ganger tatt til motmæle både offentlig og internt. Derfor kommer det fra tid til annen noen kritiske tanker også på denne bloggen.

Dette gjør jeg ikke av dømmesyke eller ønske om å skade heimen min. Tvert i mot. Det er av omsorg, og på grunn av et ønske om ettertanke og prøving av synspunkt på Guds ord. Jeg trenger hjelp til justering av kursen, og mitt ønske er selv å få være til hjelp for en og annen. Så lenge ikke min samvittighet blir bundet, kan jeg ikke og vil jeg ikke forlate min åndelige heim. Jeg står ikke ansvarlig for andres synspunkt og vedtak. Men jeg ønsker at organisasjonen min skal tenke og handle mest mulig i trå med Guds ord. Det vil jeg be om, arbeide for og kjempe for.

Så lenge jeg er med i NLM-familien, blir ikke organisasjonen fullkommen. Men, enda er det noen som forkynner Guds ord klart og rent i organisasjonen. Enda er det noen som blir frelst gjennom å lytte til Guds ords forkynnelse ved skrøpelige NLM-redskap. Enda får vi være med å oppfylle Herrens befaling om å gå ut å gjøre alle folkeslag til hans disipler. Alt dette til tross for mye skrøpelighet og mange feilskjær.

Jeg har hatt og vil fortsatt ha min åndelige heim blant dette folket. Jeg er svært takknemlig for denne heimen. Jeg er glad i misjonsfolket som jeg får tjene sammen med. Guds ord sier at vi ikke skal forlate vår egen forsamling. Skulle dagen likevel komme da jeg av samvittighetsgrunner ikke lenger kan være med, vil det bli en stor sorg. Jeg håper og ber om at den dagen ikke må komme.

(Lett revidert artikkel fra 2010)

Jesu blod renser fra all synd

I 2016 var det 200 år siden forkynneren Carl Olof Rosenius ble født. I denne tiende artikkelen med hans forkynnelse og hans liv, tar jeg med en andakt fra «Den lille husandaktsboken».

Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. (1Joh 1:7)

Apostelen sier om Jesu blod at det renser oss fra all synd. Hva menes det med denne rensningen? Hjelper det oss til å bli rene? Nei, det renser oss fra all synd. Renser det oss fra lysten til å synde? Nei, det renser oss fra synden. Fra den åndelige søvnighetens og treghetens synd? Nei, bruk øynene! Fra all synd, sier han.

Og dette gjør blodet? Ja, nettopp blodet. Men lærer ikke Johannes selv at Ånden renser oss? Jo, men ikke i samme mening som når han sier at Guds Sønns blod renser oss.

Det er helt nødvendig at du forstår og tror hva blodet gjør, før du kan få noen åndens rensning. Hadde det her vært talt om hva Ånden gjør, ville rensningen ha vært kalt helliggjørelse. Men her tales det om blodet, forsoningsmidlet. Det er altså soningens renselse, skyldens utslettelse, det er tale om.

Det skulle gi liv og ånd i hjertet om du fikk nåde til å se hvorledes Guds Sønns blod alene renser oss fra all synd, slik at Gud selv sier: Dere er rene!

Først ble all verdens synder utslettet i Kristi død. Apostelen sier uttrykkelig at Kristus har forsonet oss med Gud, ved blodet. Derfor er Gud fullt ut tilfredsstilt, og hans sendebud kan bare si: La dere forlike med Gud. (2 Kor 5,19-20)

Men dernest følger også – og det er den egentlige hensikt med vår tekst – at hver og en som holder seg til Kristus – som lar seg tukte for synden, men holder seg til nådestolen og vandre i lyset – han er for blodets skyld alltid renset for alle sine synder innfor Guds øyne.

Alt det syndige og urene som fremdeles bor i ham, og daglig rører seg i tanker, ord og gjerninger, skal aldri bli tilregnet ham. For Guds øyne er han alltid ren ved blodets evig gjeldene forsoningskraft.

Fra: Den lille husandaktsboken, Lunde 1973