Guds ord og velsignelsen

Det er både trosstyrkende og ransakende å lese i Bibelen om Herrens velsignelse. Når israelsfolket holdt seg til Guds ord, levde de et liv under Herrens velsignelse. Når de trosset hans Ord, forlot velsignelsen dem.


Enkel troskap mot Kristus
I Salomos ordspråk står det at ”det er Herrens velsignelse som gjør rik”. Vi ser dette gjennom hele Guds Ord. Velsignelsen er nøye knyttet sammen med troskap mot Guds ord. Det samme viser kirkehistorien. Vekkelsestider med frimodig tillit til Guds ord, har vært tider med rik velsignelse. Når bibelkritikken tar overhånd, blir det nedgangstider for Guds folk.

Paulus var sterkt bekymret for menigheten i Korint: ”Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt – da tåler dere det så gjerne.”( 2 Kor 11,3-4)

Bibelkritikk
Vi merker bibelkritikkens klamme ånd også i vår tid. Denne ånd samspiller med tidsånden for om mulig å bryte ned Guds ords autoritet. Djevelen framstilte for Eva det å tvile på Guds ord som en velsignelse, men det ble til en stor forbannelse.

Etter den andre verdenskrig har store deler av norsk kristenliv blitt stadig mer preget av bibelkritikken. Det har ikke vært til velsignelse for oss.

Tjenestedeling
Fram til krigen var et nesten samlet kristen-Norge enige om at Guds ord ikke tillater kvinner å være hyrder og å ha læreansvar i menighetene. Samtlige biskoper uttalte at kvinnelige prester er i strid med Guds ord.

I dag er det kun noen få prester og ingen biskoper som står for bibelens syn. De fleste misjonsorganisasjonene fulgte etter. De få organisasjoner som enda bekjenner tjenestedeling, blir presset fra skanse til skanse. Tidsånden gjør blind. Vi ser ikke at velsignelsen over arbeidet følger med troskapen til Guds ord.

Gud eller mammon
Vi lever i et overflodsamfunn. Staten strør ut med rikelig støtte til byggende frivillig arbeid. Men vi opplever stadig at det settes betingelser for denne støtte. Det kan være betingelser om å innrette seg etter en bestemt likestillingsideologi, barn- og unges medbestemmelse, for bare å nevne noe. Enkelte slike krav kan være i strid med Bibelens anvisning for hvordan vi skal innrette oss i den kristne forsamling.

Gjør du ikke som staten sier, mister du hele eller deler av støtten. Spørsmålet for Guds folk blir da om vi vil ha velsignelsen fra mammon eller fra Gud. Gir vi etter for statens krav for å tjene noen ekstra kroner, kan det koste oss dyrt. For ”det er Herrens velsignelse som gjør rik.”

Det sjette bud
Mest dramatisk ser vi kanskje konsekvensene av å stå Guds ord i mot når det gjelde familie og samliv. Synet på skilsmisse, gjengifte, samboerforhold og homofil praksis har endret seg totalt i samfunnet, og langt inn i de kristne forsamlingene. Det som djevelen forkynner som frihet og lykke, viser seg å være nød, smerte, psykisk skadde barn, ulydighet og rastløshet.

Han som har skapt oss og som vil oss vel, har sagt at velsignelsen i livet og i samfunnet følger av å følge hans Ord og hans bud. Tror vi det? Eller tror vi det er noe som hørte den gamle pakt til?

Livet som kristen
Etter Adam og Evas syndefall har det bare levd ett menneske på jord uten synd. ”Alle har syndet og står uten ære for Gud” (Rom 3,23) Betyr det at det ikke har noen betydning for oss hvordan vi lever, for vi trenger nåde uansett hvordan vi lever? Hør hva Guds ord sier:

”Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?...Hva så? Skal vi synde siden vi ikke er under loven, men under nåden? Langt derifra! Vet dere ikke, at når dere byr dere fram for å lyde noen som tjenere, så er dere dermed tjenere under den som dere lyder. Dere blir enten tjenere under synden til død, eller under lydigheten til rettferdighet.” Rom 6,1-215-16

Når det gjelder min frelse, er lovens vei stengt. Da er den eneste veien Jesus og hans soningsverk. Når det gjelder livet som kristen, er Guds bud veivisere til et liv under velsignelse for både unge og gamle: ”Hvordan skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg etter ditt ord.”( Sal119,9)

Kvinnelig nestformann?

Det er med en viss uro jeg leser i siste Utsyn at HS nå åpner for kvinnelig nestleder i regions-styrene. Det synes å bekrefte utviklingen mange var redd for når GF ble åpnet for kvinner. Tjenestedelingsprinsippet er under press. Det er lett å komme på gli.

Jeg har nettopp undervist 9.-10 klasse om utviklingen av kvinneprestsaken på 1900-tallet. Den gikk fra at alle biskoper var imot, til at alle nå er for. Det blir visst vanskelig å stå imot presset i mitt kjære NLM også.

Jeg har møtt i kretsstyrer i over 20 år. Jeg er ikke det minste i tvil om at disse styrene har et utpreget hyrdeansvar og til tider også læreansvar. Når vi nå har opprettet regioner, har disse styrene fått et enda større ansvar.

Personlig mener jeg det er rett at styrene skal bestå av menn. Det er likevel en akseptabel løsning slik noen kretser hadde formalisert – og som sto i vedtaket fra GF i 1991, at formann, nestformann og kretsleder skulle ha et særlig ansvar for hyrde- og læresaker.

Når nå HS åpner for kvinner som nestledere, kan dette vanskelig sees på som annet enn et skritt i retning av å bøye oss for tidsånden. Min oppfordring til HS er derfor at de tenker seg om, og gjør et nytt vedtak i tråd med GF-vedtaket i 1991.

Arne Garborg - tvil eller tro?

Ble du frelst da du ble vakt? Et viktig spørsmål. Forfatteren Arne Garborg skildrer i et dikt sin egen vekkelse og tvil. Les hans sterk dikt som ender så tragisk.

Akk visste jeg bare en eneste kvist

Å hvile min vaklende fot på,

En grunnvoll så sikker og uten briste

Å bygge min tro og mitt mot på.

Akk visste jeg bare en ting på jord
Som sinnet fikk sanne og styrke.
En eneste ting som var stor
Og ren og manet min kraft til yrke.


Å, var der en tanke så sterk og varm
Min sjel kunne fylle og kvege.
Å, fantes en eneste trofast barm
Hvis kjærlighet kunne meg lege.


Å, var det en sak som var verd mitt blod,
Hvor skulle det lyserødt springe!
Hvor skulle jeg juble når tro og mot
I kampen hevet min bringe.

Jeg smed over bord både liv og lyst
Og takket min Gud for striden
Og fikk jeg da et sår i mitt bryst
Da kunne jeg hvile siden.


Nu svimler min sjel i et øde rum
Og dåner i tomhetstimlen
Jeg er som en blære, epetisk skum
Stormen har hevet mot himlen.
Jeg fryser til tim, jeg smelter til vann
Og er ikke noen av delene.
Jeg kjenner i sinnet en levende brann
Som engang skal pine sjelene.


Jeg tror på vår herre. Men nekter ham dog.
Jeg beder og banner til like.
Jeg går nesten kvalt under syndens åk
Og nekter dog Satans rike.
Jeg spotter om dagen når solen flom
Seg velter om skogens kledsel.
Jeg skjelver om natten for Herrens dom
Og gyser for helvedes redsel.


Hva blir det så av meg til sist,
Til sist når teppet faller for stykket?
Skal da mon jeg finne en frelsende kvist
Når fallet jeg nærmest er rykket.
Skal da mon jeg finne en mur for min tro,
En tanke som sinnet lege,
Mon da at Guds kjærlighets milde ro
Mitt dødssyke hjerte får kvege.


Jeg vet ikke jeg, jeg er syk og ør,
Det løper meg tåke for synet.
Men angsten skjerer gjennom min sjel
Så blek og skarp som lynet.
Hva? Bede? Bede om fred, ro og lys
Mot alle de tvilende sammenrotelser.
Ja, bede ja, men jeg ser som et gys
At min bønn er bare gudsbespottelse.


Så får det da gå gjennom skodde og strøm
Kompass og ror har jeg mistet.
Ei ser jeg fyrtårn i nattens drøm.
Mitt anker for lengst er bristet.
Farvel jeg vet intet mål, ingen havn.
La drive for flo og fjere.
I livets bok har han skrevet mitt navn?
Et spørsmål og intet mer.

Guds ord har et svar til denne fortvilelse: ”Kom til meg(Jesus), alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!” Matt11,28

Vekkelsens forfatter

”I sitt jag etter å vinne massene for Guds rike, hadde visst de åndelige lederne glemt at jo mer de spedde opp evangeliet med menneskelige tilsetninger, jo mindre kraft til frelse var det.”

Dette sitatet er hentet fra en av J. F. Løvgrens elleve romaner. Løvgren hadde en god penn. Det er ikke lett å legge bøkene hans bort før de er ferdig lest.

I tillegg får du mange tankevekkere ved å lese hans bøker. Han har en evne til å formulere setninger på en treffende måte.

Johan Filip Løvgren (bilde t.v.) ble født i 1883 og døde i 1959. Han var bosatt i Moss og Larvik . Av yrke var han glassblåser og finsnekker. Løvgren hadde sin åndelige heim i Den evanglisk-lutherske frikirke og virket som evangelist der fra ca.1918.

I følge Alfred Hauge var han litt ustø i gangen, nærsynt og hørte dårlig. ”Men slik ein talar! –og med slik biletskapande evne! Eg trur knap eg har høyrt hans like slik.” Han kjempet og ba mye før talene, men når han kom på talerstolen trollbandt han forsamlingen, i følge Hauge.

I bøkene hans merker vi vekkelsens klare tone. Han er opptatt av at folk må våkne opp både fra syndeliv og fariseisme. Forventningen om Jesu snarlige gjenkomst er også et tydelig trekk. To av bøkene handler nettopp om når Jesus kommer igjen. Den mest kjente av disse er ”Våre lamper slokner”.

Sine siste år bodde han i Larvik. Sønnen Simon fortalte om farens siste år til Arnfinn Løyning: «Selv når han ble gammel, og både syn og hørsel sviktet, var han fast i Larvik Frikirke. Noen av de unge lurte på hvorfor han kom til gudstjeneste søndag etter søndag, når han nesten ikke hørte noe, og synet var så dårlig. Da svarte Løvgren: «Det skal jeg si dere, det er tre grunner til det. For det første, jeg har alltid gjort det. For det andre, jeg må gi kollekt. For det tredje, de andre bli så glade når de ser meg.»»

Redigert og utvidet artikkel om J. F. Løvgren

Under følger noen sitat hentet fra Løvgrens bøker:

• Forkynneren var ingen begavelse. Han var bare en ledning mellom Gud og folket.

• I det åndelige fødselsøyeblikket var hun blitt galt født. Hun ble født til trell og ikke til barn.

• Hun talte ikke overdrevet mye til ham om Gud, men hun talte mye om ham til Gud.

• Jeg har begynt å virke igjen. Men nå har jeg lagt mine sirkuskunster vekk, og lar evangeliet virke med sin egen makt.

• De levde som egenrettferdige, men trodde som fortapte syndere.

Her kan du lese fler tankevekkende sitat fra J. F. Løvgrens bøker

Jeg vil varmt anbefale Løvgrens romaner.


Løvgren har skrevet følgende romaner:

Mennesker omkring et glassverk (1936)

Døden i gryten (1937)

Ulmende glør (1938)

Trange passasjer (1939)

Våre Lamper slukner (1942)

Tre verdener (1945)

Filistrene er over deg (1946)

Bråtebrann (1947)

Syndens natt (1948)

Ferjestedet (1950)

Under bann (1953)

Novellesamling:

De hører hans røst (1956)

Barnebok:

Thor og noen flere (1950)

Kristenliv i Strand 1899

J. C. Heuch var en markert biskop på Sør- og Vestlandet på slutten av 1800-tallet og litt inn på 1900-tallet.

Noen av beretningene fra hans visitaser er gitt ut i bokform. I 1899 var han på besøk i Strand kommune. Han ble ikke særlig oppløftet av det han møtte av kristenliv:

Sløv og likegyldig
”Denne Menighed(Strand) er, uagtet den ligger omgivet af meget intersserede Menigheder, saa sløv og ligegyldig som nogene i Stiftet. Det mærkes øieblikkeligt.

Visitasmødet, som paa disse Kanter stadig pleier aa være meget tallrigt, saa det ofte er vanskeligt at skaffe de Mødende Plads, bestod i Strand af 3 Medhjælpere og Kirkeværgen; ikke en af Indremissionsstyrets eller Skolestyrets Mænd havde indfundet sig; de 3 Medhjælpere vare aabenbart ikke tilsinds at gaa ind paa nogen Diskussion, og dette Møde, som pleier at vare mange Timer, var i Strand tilendebragt på mindre end en.

Elendig frammøte
Da jeg bad Medhjælperne opmuntre Folket til at komme i Kirke ialfald de Eftermiddag, jeg holdt Menighedsmøde, svarede Samtlige, at hvis jeg vilde se et Menneske i Kirken, maatte jeg holde Mødet i umiddelbar Forbindelse med Prædikenen om Formiddagen; for til Middag vilde hver Eneste hjem og ikke vende tilbake.

I alle Stiftets 100 Menigheder har det aldrig hændt mig, at jeg har faaet sligt Svar. Deltagelsen i Visitasen var da her ogsaa elendig. Den Dag, jeg forrettede, var der maaske 70 Mennesker tilstede; da Presten havde Tjenesten, formentlig 30 voxne og gabnske faa af de mødepliktuge Konfirmerede. Børnene alene mødte ogsaa her talrig.

Ukirkelige Strand
De kirkelige Forhold har alttid været daarlige i Strand, men aldrig som nu. Det er, som man ikke mer kan finde Menigheden. Det er ikke den nuværende Prest Skyld. Sogneprest Skaar er en meget virksom, kjærlig og from Mand, hvis Begavelse i ethvert Fald ikke er ringere end flere af hans Nabopresters, som med Lethed samle sine Menigheder om sig.

Derimod antager jeg, at den Uvillie, som denne Menighed i Aarrekker har havt til sine Prester, danner Grundlaget for den Ukirkelighed, hvoraf et tiltagende Fabrikliv med deraf følgende socialistiske Impulser formaar at frembringe en ligefrem religiøs Indiferentisme, som ellers er ukjendt paa disse Kanter.

Se til Rennesø!
Men sikkert er det, at Strand ligger som en afsveden Flæk i en blomstrende Have. At reise tversover Fjorden til Rennesø er som at komme til en anden Jord.”

Til deg som strever

Lurer du på om det holder for deg det Jesus har gjort? Får du det ikke til å være en kristen?  Hør: Kristendom er ikke å få det til, men å få!

Hans Erik Nissen skriver følgende andakt i andaktsboka ”Ett er nødvendig” (Lunde) for 30. januar. Les det flere ganger under bønn om Åndens opplysning!

”Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. (Gal 3,13)

”Den største forbannelse i livet ditt er lovens forbannelse. Ingenting kan sammenlignes med det å være under Guds vrede. Tenk, ikke å holde mål med hans vilje på ett eneste område. Alt ligger nakent og bart for hans øyne, som vi skal stå til regnskap for. Han ser inn i det innerste dyp, der jeg aldri kan se meg selv. Han kjenner de mest skjulte gangene i hjertet.

Når du ser deg selv i Guds lys, må du gi ham rett. Det er ingen annen utvei enn å gå fortapt. Du kan ikke bebreide Gud at han må forkaste deg. I dommen må du bøye kne for ham og anerkjenne ham som Gud. Han har hele sannheten, mens mørke og usannhet er i deg.

Med det er imidlertid ikke alt sagt. Et helt overraskende og vidunderlig ord står tilbake. Det er evangeliet. Det er én som har kjøpt deg fri fra lovens forbannelse. Det er Jesus. Hva kostet det ikke ham å gjøre det? Han måtte først bringe seg selv i en stilling, hvor Gud kunne forbanne ham. Det kunne han ikke gjøre mens han var rettferdig. Gud dømmer ikke den rene og syndfrie.

Først måtte Jesus gjøres til synd. Han måtte bli den som hadde overtrådt alle Guds bud. Han måtte kjenne et urent og syndig hjerte. Hele hans tankeliv måtte besmittes. Ja, hans forhold til Faderen måtte brytes. Han måtte føres helt dit ut, hvor han ropte: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

Svaret på dette fortvilelsens rop er at Jesus ble en Guds forbannelse for din skyld. Hele din byrde av synd la Gud på offerlammet. Han så på Jesus, og da så han all verdens synd samlet på et eneste sted.

Kan du forstå at Jesus segnet under byrden? Kan du forstå at du skal slippe å segne, når han har gjort det for deg? Du som tror på Jesus, regner med en Frelser som gikk i ditt sted. Det gjorde han for at du skal få lov til å være i hans sted. Så høyt er du elsket av ham.”

Fornyet lekmannsbevegelse

Lekmannsbevegelsen på bedehuset sliter i motvind fra alle kanter. En av vindene blåser i kirkelig retning. Vi trenger et fornyet syn på bevegelsens åndelige verdier.

Fra Solberg bedehus, Tøtdal

Selv om det alltid har vært ulike syn på NLMs forhold til kirken og kirkelig handlinger, har hovedstrømmen vært at misjonen og bedehuset har vært et alternativ til kirken. Vi har vært en nådegavebevegelse, ikke knyttet til noe embete. Møteformen har vært fri, uten liturgiske innslag.

Påvirkning fra misjonsland
Mange av de nasjonale kirkene hvor vi har misjonsarbeid, er derimot blitt kirkelige, for ikke å si høykirkelige. Misjonens ledelse har så lenge de maktet, motsatt seg at misjonærene skulle inn i embeter og bruke presteklær. Presset ble derimot etter hvert så stort at ledelsen måtte gi etter. Nå er flere av vår misjonærer i prestestillinger og bærer prestesnipp.

Når misjonærene har kommet heim, har flere av dem tatt med seg denne tenkning. Mange er gått inn i prestestillinger i Norge. Andre målbærer et annet kirkesyn enn det radikale lekmannssyn basert på nådegaver, som har vært det bærende i NLM.

Hierarkisk kirkevekst
De sener år har det blåst en ny kirkelig vind fra en litt annen kant. Store kirkevekst forsamlinger og karismatiske kirker i USA har vært til inspirasjon for mange.

Mange av disse kirkene er sterkt pastorsentrert, noe som har preget deler av forsamlingsbyggingstanken i NLM de siste årene. Flere av dem tenker også mer hierarkisk enn nådegavebevegelsen tidligere har gjort.

Dåp og konfirmasjon på bedehuset
Mange av oss som er skeptisk både til høykirkelighet og amerikansk preget forsamlingsbygging, har imidlertid vært glade for at vi på bedehuset har begynt med dåp, konfirmasjon og etter hvert også begravelser i egen regi.

Når ”liturgi” for disse handlingene skal utarbeides, er det imidlertid vanskelig å beholde lekmannslinja. Da havner en lett i faste formuleringer og faste bønner. Lekmannslinjens frihet byttes med kirkelig liturgi.

Usunn kirkelighet
Dette er mer enn en ufarlig uenighet om ytre former. Det fører lett til ubibelsk kirkelighet. Vi har sett det i kirken. Hos mange av de prestene som var bibeltro og høykirkelige, har etter hvert høykirkeligheten overskygget bibeltroskapen og flere har havnet i katolske kirker.

Jeg frykter for at den samme fare lurer i lekmannsbevegelsen. Faren er stor for å bli så opptatt av rett formuleringer, rett forvaltning og rett organisering at nådegavenes fri løp stivner. Vi blir mer opptatt av de ytre former, enn Åndens frihet. Veien til tilstivnet høykirkelighet er kort for mange innen den radikale bedehusbevegelse.

Vi trenger vekkelse
Hvorfor går det slik? Jeg tror at mye skyldes at vekkelsene på bedehusene har stilnet. Det som særpreget vekkelsene var nettopp friheten synderen ble satt inn i. Den radikale omvendelsen utløste vitnetrang som kom rett fra hjertet, ikke fra en lært liturgi. Når vekkelsen stilnet, fòr også mye av folket. Da blir det lett å tenke på omorganisering og omlegging av det ytre for å samle nye folk til møtene. Så glemmer man lett at Guds rike er et Åndens rike, ikke et organisatorisk rike.

Dette viser også kirkehistorien. Guds rike har gått fram gjennom vekkelser, selv om de ytre former har vært svært forskjellige. Guds Ånd er ikke bundet til verken lekmannsbevegelse eller kirkelighet. Der Guds ord blir forkynt rett og klart og sakramentene rett forvaltet, der er Guds sanne menighet.

Likevel er jeg overbevist om at idealene i den radikale lekmannsbevegelsen er solid bibelsk begrunnet. Denne arven gjør vi vel i å ta vare på, men det må skje gjennom vekkelse i det indre liv hos den enkelte av oss. Ellers blir det bare enda en tilstivnet ytre organisasjon.