Mat og drikke for kristenlivet

I dette blogg-innlegget finner du noen sitater til ettertanke. Ett av sitatene sier noe om næringen for gudslivet til ett Guds barn.

Her følger ett knippe med like sitater – til ettertanke.

Ludvig Hope

Guds ord er mat og drikke for kristenlivet. Bøn er vegen for det indre menneske inn til Guds hjarta etter hjelp. Det er sugearmane i kristenlivet, tøygd over tidsgrensa heilt inn til nådens kongsstol, der me kan få miskunn og finna nåde til hjelp i rette tid.

Som edderkoppen snører fluga fast med sin fine tråd, og smått om senn syg livet ut av henne, soleis har mange vorte innesnørde av verdslegdomens fine trådar, og tapt livet sikkert og stilt.

Mens dei rosar seg av å vera komne forbi den mørke pietisme, kan dei vera hamna midt oppe i svartedauden, med eit kristeleg skilt fastnagla til ei verdsleggjord ånd.

Frank Jacobsen

Å sette sin lit til ytre rammer, er å vende Ånden ryggen. Det er grunnlaget for all villfarelsen og forførelse.

Martin Luther

Dersom jeg uttrykker så høyt og klart jeg kan alle sannhetene i Guds ord, unntatt den sannheten som djevelen angriper akkurat i dag, da bekjenner jeg ikke Kristus uansett hvor tydelig jeg forkynner hans sannheter på alle andre områder. Der kampen raser, blir soldatenes lojalitet satt på prøve. Å stå fast på alle andre fronter er likevel flukt og svik, dersom en ikke står fast på det avgjørende området.

Om loven kommer og angriper meg, så vet jeg hva jeg skal svare: Jeg har jo i Kristus min stedfortreder, gjort alt du vil ha og mere til.

Carl Olof Rosenius

Så lenge Guds sæd blir i en kristen, er synden hans plage og redsel. Rettferdigheten er hans lyst og hans egentlige vei. Han kan ikke forsvare eller skjule noen synd for Gud. Faller han i synd, så faller han i ild eller vann, og får ikke ro før han er forløst fra det. En slik sjel må vel kalles død fra synden.

Å gripe ordet om sine synders forlatelse og daglig holde fast i sann og levende tro er imidlertid en kristens aller vanskeligste kunst. Og grunnen er den at en kristen daglig ser så uendelig mye synd og skrøpeligheter hos seg selv og mangler med sin egen kristendom. Nåden og den evige rettferdighet derimot verken sees eller føles.

Synderen kan aldri bli så ivrig etter å få nåde, at ikke Gud er enda ivrigere etter å gi nåde.

Fredrik Wisløff

Om noen mener at de ved en slags åndsopplevelse har fått noe i tillegg til Kristus, er det ikke kommet fra Guds ånd, men fra en fremmed og falsk ånd, eller fra ens egen menneskeånd.

Kristendommen har aldri vært tenkt som en enkeltmannssak. Kristendommen er sosial. De Helliges Samfunn er de kristnes hjem.

Bo Giertz

Åndens frukter synes ikke i speilet. Den som vil se dem hos seg selv for å kunne konstatere sine framsteg og glede seg over det han har fått til, han kommer til å bli skuffet. Guds ord holder nok et speil foran oss, men det er lovens speil, og der ser man sine feil.

Når Ånden taler, er det ikke bildet av Ånden som trer fram. Når Ånden virker på et hjerte, er det bildet av Kristus som blir levende.

Odd Dubland

Evangeliet er ingen nødløsning, men en løsning for mennesker i nød.

 

 

 

 

 

 

 

Møteuker på Hjelmeland og Kleppe

Hjelmeland bedehus (foto Ove Sandvik)

Denne høsten har jeg mange møteuker på mi reiserute. De to siste ukene i oktober var det Hjelmeland og Kleppe som sto for tur.

Misjonslagene i Hjelmeland kommune samarbeider om store deler av møtevirksomheten. De har felles program, og søndagsmøtene går på tur mellom de tre bedehusene Fister, Årdal og Hjelmeland. Etter denne ordningen ble gjennomført, har det også blitt flere som går på møteukene på nabobedehusene.

Onsdag 23. oktober kunne formannen på Hjelmeland, Ståle Halsne, ønske velkommen til høstens møteuke. Det var ikke sangkrefter denne gang. Oppmøtet på hverdagene varierte mellom 12-25. Fredag var det servering av kaffe og kaker etter møtet. Predikanten ble invitert på kveldsmat til Sigrunn og Per Bergøy torsdag kveld.

Trivelig kveldsbesøk hos Sigrunn og Per Bergøy(foto Ove Sandvik)

Som på mange bedehus, er det også på Hjelmeland slik at søndagsmøtet samler langt flere enn resten av uka. Denne søndagen var det nesten helt fullt på bedehuset, med flest store, men også mange små. I etterkant av møtene fikk jeg ett par meldinger med forbønnsemner. Flere bedehus og predikanter legger godt til rette for mulighet for forbønn under samlingene, jeg har nok sviktet her.

Kleppe bedehus

Det første Kleppe bedehus ble bygget i 1905. Det var vekkelser i området, og kristenfolket bygget sitt eget forsamlingshus. Dette bedehuset ble erstattet med et nytt flott hus i 1986. Etter at Fokus Hverdagsmenighet ble stiftet, ble også dette huset for lite, og en totalrenovering med stort påbygg sto klart i 2015. Det nye bedehuset framstår som flott og tjenlig.

Det er to forsamlinger for NLM på dette bedehuset. Kleppe misjonslag har hatt møter i over 100 år. De ønsker å ha en tradisjonell form på møtene og også å ha møteuker. Fokus hverdagsmenighet er en stor og nyere menighet med flere ansatte. På søndagssamlingene er de ofte mer enn 200 samlet, mange av disse er barnefamilier.

Kleppe bedehus (foto dagen.no)

Møteuka for Kleppe misjonslag var fra onsdag 30. oktober til søndag 3. november. Det var ikke møte lørdag kveld. Møtene var kl.19.30 på hverdagene og kl.19.00 søndagskvelden, og de var i lillesalen på bedehuset. Onsdag kveld var det mellom 15-20 som kom, og det var Ingebjørg Reve som var møteleder.

Torsdag kveld var det Trygve Salte som kunne ønske velkommen til samlingen. Forsamlingen var omtrent som dagen før. Predikanten ble invitert heim til Margrethe og Jakob Middelthon etter møtet. På bedehuset hadde det ellers vært Hallovenn-arrangement i regi av Fokus på torsdag ettermiddag. Flere enn 300 barn var innom på dette arrangementet.

Fredag hadde flokken krympet litt. Møteleder var Arnt Husveg. Etter talen ble det gitt anledning til frie vitnesbyrd. Det var Jakob Middelthon som ønsket velkommen de 20 frammøtte til samlingen søndag kveld. Nyinnflyttet Kleppe-bu Sveinung Kjosavik spilte til allsangen. Det var allehelgensdag denne dagen, så talen minnet om målet for Guds barn, en evig himmel. Etter møtet var det kaffe med enkel servering. Dette var første gang jeg talte på Kleppe bedehus. Selv om flokken ikke var veldig stor, var det godt å kjenne de «velsigna band som bind, Guds folk i saman her.»

Fra samlingen på Kleppe søndag 3. november

(foto Ove Sandvik)

Anders O. Svorkmo – fra kriminell til emissær

Anders Olsen Svorkmo (foto: Værnes kirke 900 år)

Anders Olsen Svorkmo er mest kjent for sine sanger. To av dem er tatt med i bedehusets sangbok. Han ble frelst ved forkynnelsen til en kjent norsk misjonær.

Etter ei åndelig krise ikke lenge etter at han ble frelst, skrev Anders Svorkmo sangen «Rekk meg, o Jesus, din hjelpende hånd Når jeg er trett på min vei!» (SB 463) Det andre verset starter slik «Lær meg å synge om Frelserens sår, Selv når det går meg imot!» I Sangboken er sangen datert til 1899. Året før hadde han gitt ut et lite sanghefte med egne sanger på eget forlag. Sangboka het Harpetoner, og finnes dessverre ikke i Nasjonalbiblioteket. Om denne sangen var med i det heftet, eller om den var nyskrevet i 1899 kan derfor ikke kontrolleres.

Den andre sangen til Svorkmo som står i Sangboken, er en vekkelsessang. «Å synder, som tankeløs ferdes på jord, Å, hør dog din Frelsers, de kjærlige ord: Kom hit til meg! Han kom her til støvet, Ble plaget og prøvet For frelse å bringe til deg». (SB 231) Det tredje verset er slik: «Å. hør dog hans stemme så kjærlig og mild, Du bortkomne barn som i ørkenen for vill: Vend om til meg! De røde blodsdråper Fra Golgata roper Om nåde og frelse for deg.» Denne sangen er udatert.

Svorkmo stasjon ca.1910 (foto Gammelt postkort)

Turbulent ungdomstid

Anders ble født 22. mai 1867 på Svorkmo i Orkdal, ett par mil sør for Orkanger. Foreldrene hans het Guri Arntsdatter og Ole Johnsson. De bar sønnen sin til dåpen 28. juli samme året. Anders var født albino, så håret hans var helt hvitt og øynene var røde. De første årene brukte han etternavnet Olsen, men tok nokså snart bygdenavnet Svorkmo som etternavn.

Anders vokste opp på et lite småbruk, som fødte ei ku og fem-seks sauer. Søskenflokken var på fem, foruten Anders var det brødrene Arnt, Lars, Erik og John. To av disse emigrerte til Amerika og ble værende der. Lars ble en kjent advokat i Minneapolis. Anders hadde også gode evner. Da han som 12-åring var ferdig med folkeskolen, fikk han topp karakterer, det vil si fem 1-ere og en 2-er. Da han ble konfirmert 15. oktober 1882, var også presten raus med karakteren – Meget god.

Etter konfirmasjonen gikk det ikke så bra med ungdommen fra Svorkmo. Hva som skjedde vet jeg ikke, men sorenskriverens protokoll viser at Anders ble dømt til 20 dager i fengsel på brød og vann, av Orkdal sorenskriver den 28. april 1886, Anders hadde da ikke fylt 19 år. Han fortsatte sin kriminelle løpebane, og i oktober 1889 ranet han gullsmed P. Thoresen i Trondheim og solgte tyvegodset videre til laver pris enn utsalgsprisen. Anders ble tatt, og endelig dom falt i lagmannsretten i Trondheim 12. november 1890. Her ble han dømt til et halvt års straffearbeid. Han sonet dommen fra 22. november 1890 og ble løslatt 22. mai 1891.

I fangeboka er det opplyst at Anders fikk penger til å reise heim til Orkdal etter løslatelsen, men at han tenkte seg videre til Amerika. Mye tyder på at Anders dro til Amerika høsten 1891. Det gikk imidlertid ikke så bra med Anders i Amerika heller, for nissen ble med på lasset. Også i sitt nye heimland kom han i klammeri med myndighetene for mindre forseelser, og havnet i fengsel også her.

Utsnitt av "Karakter og fangebok" fra Botsfengselet 1890-91

Hele siden som omhandler Anders O. Svorkmo

Fra fengselsfugl til vekkelsespredikant

19. mai 1894 kom det en annen tidligere kriminell til Amerika. Han var nå blitt en kjent misjonær, og var invitert til de norske områdene i USA for å tale Santalmisjonens sak og å samle inn penger til dette misjonsarbeidet i India. Denne misjonæren het Lars Olsen Skrefsrud, og hadde stiftet Santalmisjonen sammen med dansken Hans Peter Børresen på 1860-tallet. Skrefsrud var i Amerika fram til september 1895. Skrefsrud var en mektig forkynner og misjonsformidler, og mange ble frelst og fikk misjonærkall under hans talerstol.

På en av Skrefsrud sine samlinger, møtte også Anders Svorkmo opp. Dette var i delstaten Wisconsin. Dette møtet fikk avgjørende betydning for Anders. Under Skrefsrud sin forkynnelse, fikk Anders Olsen Svorkmo ta imot Jesus som sin frelser. Noen år etter dette, fikk Anders brev fra Skrefsrud. Dette var datert 17. mars 1902, og Skrefsrud skrev blant annet: «Jeg husker meget vel samtalen med deg i Amerika – og jeg lover og priser vår nådige frelser at han har funnet også deg – og mitt arbeide i Amerika ikke kun var å samle penger. Jeg har fått flere brev hvor folk har fortalt om deres omvendelse ved et eller annet møte som jeg holdt.» (språklig revidert)

Lars Olsen Skrefsrud (t.v.) og Hans Peter Børresen.

(foto digitaltmuseeum.no)

Dermed ble livet snudd opp ned for Anders Svorkmo. Han fikk gå på St Olav college i Northfield, Minnesota. Dette var et studiested grunnlagt av norskamerikanere i 1874 og hadde som motto: «Fram! Fram! Kristmenn, Krossmenn». Det ble imidlertid ikke noen lange studier på Anders. Han kjente et kall til å forkynne Guds ord, og begynte å reise rundt som evangelist. Han var også musikalsk og hadde en god sangstemme. På møtene sang han solo og spilte på sin gitar med to halser. Han opplevde at folk tok imot frelsen på møtene han hadde, og det ble vekkelser flere steder, blant annet i Fergus Falls.

Like etter omvendelsen i 1894-95, begynte Anders å skrive sanger. Som nevnt i innledningen, ble det så mange sanger, at han kunne utgi dem i et lite sanghefte. En av sangene han skrev denne tiden, var en fedrelandssalme for utvandrede nordmenn. Denne gikk på melodien til «Gud signe vårt dyre fedreland», og var på to vers:

«Gud signe vort land, vort nye land Og lær os det ret at bygge! Lær folket som bor paa denne strand Hverandre som brødre hygge! Og naar du os signer, gaar det frem, Da vandrer vi altid trygge.»

«Gud signe vor gamle fædrejord, Og tak da for barndomstiden, Og arven vi fik: Dit eget ord! Det mægtige svært i striden. Lad arven, naar her vi segner, gaa. Til slægter, som kommer siden!»

Annonse i Orkdølen 23.04.1898

Pendler mellom USA og Trøndelag

Etter ei stund som evangelist i Amerika, kjente Anders på en uro for å nå folket heime i Norge med Guds ord. Han kjøpte derfor billett på Amerikabåten, og kom heim til Trøndelag før påske i 1898. Vel heime begynte han straks å forkynne Guds ord, og opplevde å få stå i vekkelser flere steder. Først virket han heime i Orkdal, deretter utvidet han til større deler av Trøndelag. Han var blant annet i Stjørdal, på Hegra og i Gauldal.

Manuskriptet til sangboken Harpetoner, hadde han klart da han kom til Norge, og den gikk til trykking med det samme han var på plass i Norge. Året etter gav han ut ei lita bok eller hefte som han kalte «Kirken og Theateret». Senere kom flere bøker. Like etter århundreskiftet gav han ut ei utvidet sangbok med egne sanger, sanger han hadde oversatt fra engelsk og sanger fra andre. Han har dessverre ikke skrevet årstall for når sangene ble skrevet, eller hvem som er forfatter til sangene. Denne sangboken kalte han «Sanglegeren», den hadde 534 sanger og kom ut i 9 opplag fram til 1920. I 1913 kom boka «Den store krise», i 1926 «Dalila» og i 1934 «Lia-Jo». Jeg har ikke funnet noen fullstendig liste over hans bøker, så det kan være han har gitt ut flere enn de som her er nevnt.

Foto av sangboken Sanglegeren (foto Bonsaksen)

Under vekkelsen i Hegra, ble han kjent med den fem år yngre jenta Kjerstina Storflor, eller Anna Kjerstina Johnsdatter Storflor som var hennes fulle navn. Kjerstina og Anders giftet seg i Bakke kirke, rett øst for Trondheim sentrum 1. februar 1900. Anders var da blitt 33 år, mens Kjerstina var 28. De fikk to døtre, Gudrun den 13. november 1900 og Bertha 12. januar 1903. Gudrun ble gift med malermester Johan Øyan fra Stjørdal, og de var begge aktivt med i NLM sitt arbeid i Stjørdal. Johan var også en periode kretsformann for NLM Trøndelag krets.

Annonse i Handelsregister kongerike Norge 1902.

Fram til 1902 var Anders «løsarbeider». Det kan tyde på at han har reist fritt som emissær i denne perioden. I 1902 starter han som handelsmann på Flornes i Hegra og drev med det fram til 1905. Da reiste han tilbake til Amerika, med avgang 16. august. Han tok båten «Tasso», og målet var Minneapolis. Mens han var i Amerika på 1890-tallet, ble han Amerikansk statsborger, så han var dradd både mot Norge og USA. Så langt jeg har oppfattet, var Kjerstina og jentene igjen i Norge, og Anders returnerte fra USA i 1906. 5. september 1907 dro hele familien til Minnealpolis med båten «Salmo». Tanken var at han skulle «missionere».

Jeg har ikke den fulle oversikten over Anders sine turer til Amerika. I et leserinnlegg i Søndmørsposten 25.08.1909 skriver han fra Douluth i Minnesota at han har vært fem ganger i Amerika. Perioden som startet i 1907, varte til 1912. I dette tidsrommet var han evangelist og virkarprest. Han vikarierte som prest i Østre og Vestre Norwegian Lutheran Church i Saint Paul (?) Minnesota og i Little Falls i Wisconsin.

Norwegian Lutheran Church Duluth Minnesota. 

(foto gammelt postkort)

Vel tilbake til Hegra i Trøndelag, reiste han i 1913-14 som emissær for Indremisjonen. Han oplevde da å stå i større vekkelser blant annet i Ekne, Skogn og Surnadal. Fra Ekne siterer Årbok for Levanger historielag 2000, fra vekkelsen i 1914: «Virksomheten velsignedes med en betydelig vekkelse, i det både kviner og menn, gamle og unge i et antall av tretti, ga Gud sitt hjerte»

I de neste to årene, 1915-1917, var han ansatt i Kinamisjonen (NLM). Vekkelsene fortsatte, denne gang blant annet i Klæbu og Flå. Men draget mot Amerika var sterkt. Etter fem år i Norge, dro Anders tilbake til USA 17. oktober 1917. Denne gang reiste han via New York. Videre er han registrert med reiser til USA både i 1920 og 1924, men da han kommer tilbake i 1925, var det for siste gang. Hvor mange turer det ble til Amerika, vites ikke, men han bodde i USA i til sammen 14 år. De siste gangene han var i USA, brukte han Andrew som fornavn.

Anders Olsen Svorkmo (foto Værnes kirke 900 år)

Skotøyforretning i Stjørdal

Mens Anders var i USA den siste perioden, arbeidet Kjerstina i en strykeforretning i Stjørdal. Da han var tilbake for godt i 1925, startet Anders en skotøyforretning i Stjørdal. De solgte eiendommen de hadde i Hegra, og bosatte seg for godt i Stjørdal.

Det ble etter hvert mindre forkynnervirksomhet på Anders Svorkmo. På Norgesoppholdet våren 1920 er han mye annonsert som taler. Jeg finner også noen få annonser der han er taler, i 1925. Da reiste han blant annet for Samemisjonen. Men så er det slutt. Noe skjedde som gjorde at han mistet tillit blant bedehusfolket.

Kjerstina Svorkmo nr.3 f.h. i første rekke. 

NLMs kvinneforening Stjørdal 1968 (foto Værne kirke 900 år)

Kjerstina og Anders Svorkmo er med på dette bildet av Stjørdal 

misjonskor. ( foto Værne kirke 900 år)

I en artikkel om Anders O. Svorkmo i avisen Sør-Trøndelag, skrevet av Gunnar Bonsaksen i 1997, står det litt sårt: «En slektning av ham uttrykte sorg over at den populære predikanten ble stor i egne øyne. Det førte ham opp i konflikter som fikk frimodigheten og vitnesbyrdet til å forstumme. Først på slutten av livet endret dette seg.»

Jeg finner flere leserinnlegg i avisen Stjørdalen i 1929. I 1931-33 skrev han andakter for søndagens tekster i samme avis. Han ble syk under krigen, antakelig i 1943 og døde høsten 1945, 78 år gammel. Kjerstina levde til 22. desember 1969. Hun var trofast med i NLM sitt arbeid i Stjørdal fram til det siste.

Stjørdalshalsen ca. 1900 (foto wikipedia)

Kilder

Aasmund Fagerli: Såtid og vokster (2003)

Elge Riis: Norges håndverksmestre (1958)

Jakob Straume: Kristenliv i Trøndelag (1953)

Johan Nyhagen: Santalmisjonens historie (1968)

Eidar Austeen: Utvandringa fra Orkdal til Amerika (1999)

Sigurd Magnar Røvik: Handel og vandel i gamle Hegra (2003)

Steinar Hunnestad: Prærien i vest (1980)

Stjørdal menighetsråd: Værnes kirke 900 år (1985)

Årbok Levanger historielag (2000)

Gunnar Bonsaksen: Litt om Anders Olsen Svorkmo. Avisen Sør-Trøndelag 27.02.1997

Polititidende 1885-1891

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)