onsdag 10. februar 2021

Pioner-misjonærene Gjertine og Ludvig Johnsen

Ludvig og Gjertine Johnsen

En av de tre første misjonærene som reiste ut for Misjonssambandet het Gjertine Årrestad og var fra Årrestad i Sokndal. Hun ble gift med en av de andre i reisefølget, Ludvig Johnsen. Den tredje var han som skulle bli generalsekretær i organisasjonen i flere tiår, Johannes Brandtzæg.

I denne artikkelen vil jeg gi en skisse av Gjertine og Ludvig sine liv. Den ene fikk et langt liv, både i Norge og i Kina. Den andre rakk kun å bli 25 år, før han døde. Jeg starter med Gjertine Årrestad sin oppvekst.

Besteforeldre fra Årrestad og Myssa

Årrestad (også nevnt som Orrestad) er en gard mellom Hauge i Dalane og Moi, ikke langt fra Myssa. Like etter århundreskiftet 1700/1800 kom Lund-buene Brynild Svensen Skåland og kona Kristin Olsdatter Kjellesvik flyttende til Årrestad. Etter at de ble gift, bodde de først på Løining, før de flyttet til Årrestad. De fikk sju barn og nummer fem kalte de Ole.

Ole overtok garden etter foreldrene. Han ble gift med Anne Berte Olsdatter Mål. De fikk ti barn. Seks av barna døde som små. Tre flyttet til Stavanger. Eldste sønnen som vokste opp het Kristian. Samme år som Ole døde, i 1845, giftet sønnen Kristian seg med Grethe Malena Torkildsdatter Nedre Mysse. Grethe og Kristian fikk kjøpe et annet bruk på Årrestad, bruk nr. 3, og ble bønder der. De var foreldrene til Gjertine Årrestad.

Kristian sin kone Grethe, var altså fra Nedre Mysse. Foreldrene var Torkild Torgiussen Nedre Mysse av gammel Myssa-slekt, og Ingeborg Marie Jensdatter Frøiland. De fikk fem barn, hvorav Grethe var nummer tre. Fem år etter at Grethe ble født, døde faren. Mora giftet seg på ny med Skule Jacobsen Litlehei fra Lund. Skule og Ingeborg Marie fikk åtte barn. Ingeborg Marie døde i 1842, to år etter at hun hadde født barn nummer 14. Skule giftet seg for andre gang seks år etter.

Kristendommen sto sterkt både på mors og farssiden til Gjertine. Både Gjertines farfar Ole Årrestad og ste-morfar Skule Mysse var med på å stifte den første misjonsforening for NMS i Sokndal i 1843. Ole Årrestad var også med i styret for foreningen. Foreningen hadde da eksistert siden 1838, men ble formalisert og innmeldt i NMS i 1843. I 1852 ble Bø kvinneforening startet. Her var Gjertines farmor Anne Berte fast medlem. Det fortelles at hun ofte tok rokken på ryggen og bar den til sentrum for å være med i foreningen, en strekning på ei mil hver vei.

Årrrestad i Sokndal. (foto Lilli Johnsen)

Kristen heim

Grethe og Kristian på Årrestad bruk tre fikk åtte barn, hvorav tre døde som små. Gjertine var nest yngst i søskenflokken. Hun ble født 9. april 1859. Gjertine vokste opp i en kristen heim. Mora ble kalt for «hellige Grethe». Hun ble sterkt preget av foreldrenes kristentro, men delte ikke deres personlige og alvorlige tro. Flere ganger opplevde hun å bli kalt for «datter av hellige Grethe», noe som hun skammet seg over. I 1872 var det en stor vekkelse ved Lars Oftedal i «Blåfjell» gruvene like ved kommunesentret. Vekkelsen var muligens med å sette sine spor hos Gjertine. Hun kalte seg kristen i hele ungdommen, men ønsket som nevnt ikke å ta kristendommen så alvorlig som sin mor. Da hun var 15 år døde far hennes, og broren overtok garden.

Gjertine Johnsen i 1891

Da Gjertine var 16 år, flyttet hun til Stavanger hvor to av søstrene hennes bodde. I Stavanger var hun i 6 år. Etter fire år kom hun gjennom til bevisst liv med Gud. Veien gikk videre til Oslo, hvor hun tok utdannelse som sykepleier ved Lovisenberg Diakonissehuset. På Lovisenberg ble misjonærkallet vakt, da en medelev spurte henne om hun ikke ville bli misjonær. Tanken slapp ikke taket, og ble et kall fra Gud. Den første tiden tenkte hun mest på India som tjenesteland. Slekta og vennene hennes fra Stavanger var blitt tent for Kina-misjon, og da de hørte at Gjertine gikk med kall til å reise ut som misjonær, ba de henne om reise til Kina som utsending for dem. Etter studiene hadde hun arbeid som sykepleier på Diakonissehuset. På grunn av misjonærkallet sluttet hun som sykepleier, for å studere engelsk i London. Hun kom dit i august 1890 og kom tilbake til Norge og Bergen våren 1891.

Ludvig Johnsen

Ludvig Johnsen var fra Mandal og var åtte år yngre enn Gjertine. Han ble født 17. juni 1867. Foreldrene var Hanna og Johan Johnsen. Faren var skipsfører, og begge foreldrene var kristne. Han begynte på Borgerskolen i Mandal som seksåring og fortsatte på middelskole, hvor han som 15 år gammel middelskoleeksamen. Etter konfirmasjonen fikk han en tjenerpost i Oslo. Da han reiste dit tenkte han: «Nå har du alt som du behøver til utrustning for dette livet. Det har foreldrene dine sørget for. Men en ting mangler du: Fred med Gud. Når du har fått det, kan du trygt reise til verdens ende.»

Han var kalt av Gud hele året han var i Oslo, men kom ikke gjennom til liv i Gud før han som 17-åring kom tilbake til Mandal. Hans eldre bror, Johannes, var til mye hjelp for han da dette skjedde.  Vel heime igjen, arbeidet han som handelsbetjent i seks år. Han var også søndagsskolelærer i tre år. Etter at han ble frelst, vokste misjonskallet fram. Det som var med å fremme dette kallet, var hedningenes nød, og en ufred med livet han levde i Norge. Da det var klart at han skulle reise ut til Kina, vitnet han at han måtte vær meget vantro om han ikke hadde den tillit til Herren at hans utreise skulle bli til Hans navns ære.

Ludvig Johnsen

Ludvig hadde en venn som også hadde kall til å reise til Kina. Han het Henrik Seyffarth, og ble frelst året etter Ludvig. Våren 1891 reiste de to vennene på en talerferd østover i Agder for å forkynne Guds ord og vekke interesse og kall til Kinamisjon. Under folketellingen våren 1891 var Henrik og Ludvig hos Elisabeth og Hjalmar Torkildsen på Havstad i Landvik kommune i Nedenes fogd. Ludvig rakk også en tur til Rikshospitalet i Oslo for å ta et fire måneders kurs i sykepleie.

Mens han var i Oslo, skrev han brev til sin venn og veileder i Mandal, Laurits Nilsen. Han skrev blant annet: «Jeg er komet til at jeg vil tilby misjonsvennene min tjeneste. Skulle Gud ikke kunne bruke meg, eller ikke finne det tjenlig, har jeg bedt ham om å holde meg hjemme eller i alle fall borte fra misjonsmarken. Misjonsvennenes forbønn trenger jeg.» Vel hjemme i Mandal, meldte både Ludvig og Henrik seg til tjeneste i den nye Kinamisjonen.

I en selvpresentasjon i Kineseren avslutter Ludvig med disse ord: «Om jeg hadde langt mer kjærlighet, begavelse, kunnskap, erfaring og styrke enn jeg har, da ville jeg med glede ofre det der ute for Jesus. Og når det nå synes at det er så meget smått med alt dette hos meg, og Gud allikevel kan bruke meg, da anser jeg det som en særdeles nåde fra ham. Han selv vil gjøre meg til sin røst, som for ham og for mine trossøsken heime, kan rope ut det gode budskap for dem som i Kina sitter i mørke og dødens skygge.»

På vei mot Kina

I pinsehelga 1891 var det generalforsamling og stiftelsesmøte for Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund i Bergen. Både Gjertine og Ludvig var til stede, og her ble de formelt tatt opp som misjonærer, sammen med seks andre. De seks var Johannes Brandtzæg som var lederen for misjonærene, Henrik Seyffarth, Ole Mikkelsen Sama, Knud Stokke, Johan Albert Skordal og Brita Vestervig. Brandtzæg, Johnsen og Aarestad skulle reise direkte til Kina, mens de andre fem skulle bli igjen ett år i Amerika for å lese språk, og å samle støtte til arbeidet blant norskamerikanere.

Sommeren gikk med til forberedelser, og på sensommeren var det flere avskjedsfester for misjonærene. Gjertine var også en tur i Oslo for å ta avskjed med vennene på Diakonissehuset. 15. september var det avskjedsfest i Mandal og i slutten av september i Stavanger. 29. september la dampskipet «Fridhjof» fra kai i Stavanger, med kurs for England. Ombord var det åtte misjonærene fra Kinamisjonen og Bertine Eriksen. Hun var forlovet med Sigvald Netland, som hadde reist til Kina i 1890 med støtte fra noen norskamerikanere. Det var stapp fullt med folk på kaien, som ville ta farvel. Hele flokken stemte i sangen «Så vil vi nu sige hverandre farvel, og ønske Guds fred over eder.»

De skiftet båt i England, og kursen gikk videre til Quebec i Canada. Turen over Atlanterhavet tok 13 døgn, med storm og mye sjøsyke de første fem dagene. De ankom Quebec 15. oktober, og derfra gikk ferden videre med båt til Montreal, hvor gruppen skilte lag. Femdro sørover mot Amerika, mens Gjertine, Ludvig og Johannes Brandtzæg dro vestover i Canada. Ferden gikk med tog i seks dager, tvers over det canadiske kontinent og til Vancouver. Her skulle de ta en ny båt mot Kina. De ble 12 timer forsinket til Vancouver på grunn av ei togulykke som hindre trafikken. Båten de skulle reise med het «Empress og India».

Turen fra Canada til Japan tok omtrent to uker, med mye dårlig vær. I Japan var de innom blant annet byene Yokohama, Kobe og Nagasaki. Det var 20 misjonærer om bord i båten fra Canada. En skulle til Japan, mens de 19 andre hadde kurs for Kina. Disse 20 hadde kveldsmøte om bord hver kveld hvis været tillot det.

Seks av de åtte misjonærene som reiste fra Norge høsten 1891.
F.v. Henrik Seyffarth, Ole M. Sama, Johannes Brandtzæg, Ludvig Johnsen
Knud Stokke og Gjertine Johnsen

Til Hankow og Wuchang

Misjonærene ankom Shanghai i Kina 13. november 1891. Amerikabåten ankret opp et stykke utenfor Shanghai, og passasjerene ble fraktet med en mindre båt inn til byen. På kaien sto Sokndølen Sigvald Netland og tok imot dem. Han ventet spesielt på forloveden Bertine Eriksen, og de to ble gift i Shanghai allerede 19. november.  Netland var kommet til Shanghai to uker før misjonærene ankom. Han skulle hente noen andre misjonærer, men de var forsinket. Netland hadde bestilt hotellrom til misjonærene på Temperance hotel. Kort tid etter, flyttet de til en billigere leilighet. Misjonærene fra Kinamisjonen ble i Shanghai fram til 4. desember, for å få følge med Netlands og hans reisefølge. I Shanghai fikk de være med på et møte, og gjøre seg litt kjent i byen. I et brev heim datert 17. november, avsluttet Ludvig Johnsen slik: «Intet skal være kjærere for meg, enn nå å få bli her i Kina og gjøre Guds vilje, så lenge det behager ham.»

I et brev fra Brandtzæg, nevner han at Gjertine hadde vært syk noen dager, av en sykdom som også tidligere har plaget henne. Men den har da ikke vært så langvarig som den har vært denne gang. Hvilken sykdom dette var, sies det ingenting om. Hun har vært opp og arbeidet hver dag, men er adskillig matt og har liten matlyst, kunne han fortelle. Han skrev også at de bodde i samme hus som noen norske som var reist ut for Kristiania-komiteen, nemlig fru Hattrem og frøken Ragnhild Hattrem og studentene Helgesen og Eriksen, som var kommet til Kina 2-3 uker før Kinamisjonens folk.

1. desember kom endelig misjonærene som Netland ventet på. Det var pastor Rønning og hans søstre, Thea, frøken Rorem og Ole Næstegaard d.e. Gjertine var hos dokter 2. desember, og han sa at det var ingen grunn til bekymring. Litt tålmodighet og litt karlsbadersalt hver morgen, så blir hun snart bra hvis hun ikke anstrenger seg for mye. 4. desember kom de seg endelig av gårde fra Shanghai med båt på Yangtse elva og de ankom Hankow 8. desember, etter en tur på 100 mil. Dagen etter ankomst Hankow, flyttet misjonærene over elva til nabobyen Wuchang, hvor Netland hadde leid to hus til dem. Det var mye som måtte gjøres med husa, før de ble noenlunde beboelige.

Kart over Kinamisjonens felt i Kina (kart Kineseren)

Forlovelse og språklesing i Wuchang

Ludvig skrev i et brev datert lille julaften 1891 at han blir mer og mer tilfreds og fortrolig med forholdene, og at han elsker Kina og kineserne mer enn noensinne. Samtidig uttrykte han sin fortvilelse over ikke å kunne fortelle kineserne om Jesus på grunn av språkbarrieren. Videre skrev han at de skandinaviske misjonærene i Wuchang var til stor hjelp og glede for hverandre. De har faste samtalemøter hver søndag, siste gang var det 20 skandinaver samlet på møtet. Så kunne han fortelle at Gjertine har fått gulsott, noe som var en prøvelse for hele flokken. Hun var hardt angrepet, og misjonærene ba inderlig om helbredelse. Nå gledet de seg over at hun var ganske frisk, noe de så på som Guds direkte bønnhørelse.

Brevet fortsatte 1. juledag med å fortelle om et rikt frokostmøte hos deres svenske kolleger. Her hadde Brandtzæg talt, det var bønn og sang. 1. nyttårsdag var det lederen for Kinamisjonens utsendinger, Johannes Brandtzæg som ble syk. Han fikk et kraftig illebefinnende, som legen kalt for Wuchang feber. Brandtzæg var alvorlig syk av tyfus hele januar, men da snudde sykdommen og det ble telegrafert til Norge at faren var over. Han var sengeliggende i til sammen sju uker. Ellers kunne Ludvig fortelle at det var rolig i Wuchang, men i andre provinser var det mye hat mot utlendinger. Ellers brukte de dagene til å lære kinesisk. I Kineseren for 1. mai 1892 meldes en gledelig nyhet: «Broder Johnsen og søster Gjertine har besluttet å dele skjebne med hverandre i den hellige ekteskapsstand… Fullbyrdelse av denne besluttede pakt har de tenkt seg til høsten, om det vinner vennenes bifall.»

I juninummeret av Kineseren sto den første hilsen fra Gjertine til Norge. Det var adressert til Kinamisjonens kvinneforeninger. Her forteller hun at det kun var en dag med snø, vinteren som gikk.  Ut over våren ble luften så full av mygg, at de hele tiden må bruke vifte for å slå dem bort. Ellers var det mye sykdommer, blant annet kolera og dysenteri, på grunn av urenslighet.

Bryllupsbilde av Gjertine og Ludvig Johnsen 1892

Tilbake til Hankow og bryllup

I begynnelsen av mai, flyttet misjonærene fra Wuchang og over elva til Hankow. Like etter dro Brandtzæg og to utenlandske misjonærer, pastor Rønning og Daniel Nelson, på en inspeksjonstur lenger inn i Kina, for å undersøke hvor Kinamisjonen skulle etablere sitt misjonsfelt. Ludvig fulgte dem til båten, og underveis ble det kastet stein på dem, uten at noen kom til skade. 12. juli var det bryllupsfest. Da ble Gjertine og Ludvig viet. Ikke lenge etter det, i begynnelsen av august, reiste Brandtzæg tilbake til Norge. Han hadde vært syk mye av året i Kina, og innså at helsa ikke var sterk nok til at han kunne bli. I tillegg hadde han en kjærest som ventet i Norge.

Gjertine og Ludvig var dermed de eneste utsendingene for Kinamisjonen i noen måneder. I tillegg til språklesing, gikk det mye tid med for Ludvig, til å bygge et hus for til misjonen. Det var en misjonsstasjon på to etasjer med 16 rom, som lå på nabotomta til de amerikanske misjonærene. Samtidig forberedte Ludvig seg til en reise til byene Laohokow og Fancheng. Her var det bestemt at misjonens framtidige hovedsenter skulle være. På grunn av byggingen måtte imidlertid denne reisen utsettes. Det kom også meldinger om opprør i disse byene, og en svensk misjonær ble hardt skadd.

29. september måtte Johnsen reise til Shanghai for å ta imot en ny pulje med misjonærer fra Norge. Han fikk også gjort en del ærender i byen, før misjonærene ankom 4. oktober 1892. De ble i Shanghai i tre dager, før de satte kursen mot Hankow. Gjertine hadde vært alene i to uker, og opplevde at noen kinesere forsøkte å sette fyr på huset hun bodde i. Brannen ble heldigvis oppdaget såpass tidlig, at den ikke fikk gjøre særlig skade. Gleden hennes var derfor ekstra stor, da følge med misjonærene ankom. Dagen etter at de kom, var alle norske (14) og en dansk misjonær samlet i heimen til Sigvald Netland, som nettopp hadde hatt gebursdag. De nye utsendingene for Kinamisjonen var Ole Mikkelsen Sama, Henrik Seyffarth, Johan Albert Skordal, Brita Vestervig og Sofie Clausen. Dermed var misjonærflokken tilknyttet Kinamisjonen øket fra tre til sju.

Den 13. november reiste Gjertine og Ludvig og Sofie Clausen over elva til Wuchang, for å være med på innvielse av et kapell reist av svenske misjonærer. I tillegg til innvielsen, var det også dåp av de to første kinesere vunnet ved svenskenes misjon. Det ble en festdag, skrev Ludvig i et brev. De andre norsk misjonærene var syke, og kunne ikke bli med. Men tilbake i Hankow, var alle samlet på rommet til Johan Albert Skordal. Her hadde de et bønne- og vitnemøte. De minnet hverandre også på at det var ett år siden de ankom Kina. Ludvig konkluderte: «Tross alt som har gått oss imot, er vi likevel langt rikere enn på denne tid i fjor.»

Felles misjonærkonferanse for Skandinaviske misjonærer i Kina 1907

Kun to år i Kina

Selv om mye tid gikk med til bygging av misjonsstasjonen, ble det også tid for noen utflukter. 10. desember dro Ludvig og Johan Albert Skordal på en utflukt for å lære folket å kjenne, selge noen Nye Testamenter og å snakke med folk. I det de sto klar til å gå, fikk de melding om at to utenlandske misjonærer var blitt drept et annet sted i landet. De valgte likevel å reise. Bestemmelsesstedet lå fire mil unna, og hele veien underveis, ble de møtt med tilrop som «utenlandske djevler». Det ble en strabasiøs tur på fire dager og tre netter, nesten uten søvn, før de var vel tilbake i Hankow. Julen ble feiret sammen med de amerikanske misjonærene.

5. april 1893 reiste Ludvig og vennen og kollegaen Henrik Seyffarth til byen Laohokow for å leie et hus til misjonen. Det var da bestemt at Laohokow skulle være hovedsete for Kinamisjonens arbeid. De lyktes med å få leie hus, og gleden var stor. De falt på kne og takket Gud for at Han hadde hjulpet dem, slik at de fikk leie et av de beste husene i byen. Det viste seg at kineserne trodde det spøkte i huset, og at det derfor var til pass for utlendingene å bli plaget av «de onde åndene». Johnsen og Seyffarth returnerte til Hankow 31. mai. Ludvig var på dette tidspunkt blitt så god i kinesisk, at det ble bestemt at han og Gjertine skulle flytte til Laohokow og starte med misjonsarbeidet der høsten 1893.

Sommeren 1893 var endelig misjonsstasjonen i Hankow ferdig bygget. Innvielsen skjedde søndag 18. juni. Den ble en stor høytidsstund med inviterte gjester fra Det danske misjonsselskap og Det norsk-amerikanske misjonsselskap. Ludvig var ny leder på feltet etter Brandtzæg, og han sto selv for innvielsen. I innvielsestalen talte han ut fra Salme 127, videre var det hilsener fra de to andre misjonsorganisasjonene. Huset var av mur. I første etasje var det fire store rom, fire små og to altanrom. I andre etasje var det seks stuer og fire altanrom. I tillegg var det et anneks med kjøkken, tjenerbolig og klasserom. 

17. juli ble en lykkens dag for Gjertine og Ludvig. Da ble datteren Lilli Gustava født. Alt gikk bra både med mor og datter. Men lykken skulle ikke vare lenge. Sommeren 1893 var veldig varm i Hankow. Mot slutten av juli begynte Ludvigs helse å skrante. Han hadde fått dysenteri. 3. august tok sykdommen en alvorlig vending, og han døde om morgenen søndag 6. august. Det korte sykeleiet var tungt for Ludvig. Ikke minst var han svært plaget av tørst. Da han innså at det gikk mot slutten, sa han til en av sine kollegaer: «Når jeg kommer til himmelen, vil jeg styrte meg på hode i livets elv og drikke.» Ludvig Johnsen ble begravet i Hankow samme dagen som han døde.

Ludvig Johnsen 1891

Gjertine fortsatte i Kina

Gjertine valgte å fortsette som misjonær i Kina etter at mannen døde. Den kommende høsten ble hun og Lilli værende i Hankow, men rett før jul flyttet de til den nye misjonsstasjon Liangigai i byen Laohokow. Det ble startet en pikeskole, som Gjertine og kollegaen Karoline Sama skulle drive. Det første kullet besto av seks jenter. Læreplanen var enkel, det skulle undervises i Guds Ord og ellers nyttig arbeide. I tillegg var hun ofte på husbesøk for å vitne for kvinner i nærheten. Gjertine fikk også noen turer for å besøke misjonærer i andre byer. I 1895 var hun på besøk hos sambygdingen Johan Albert Skordal og hans familie. Noe senere var hun i byen Fancheng for å stelle for en svensk misjonær som var syk. På vei heim derfra, stanset hun åtte dager hos de norskamerikanske misjonærene Rønning, for å stelle kona som var syk. Dermed kom hennes diakonisse-utdannelse til stor nytte.

I et brev våren 1896 uttrykte Gjertine sin fortvilelse over at det var så vanskelig å nå de kinesiske kvinnene. De fikk ikke lov å gå på møter, uten tillatelse fra sin mann. Voksne ugifte kvinner fikk ikke lov å gå ut før etter at de var gift. I et annet brev denne våren, fortalte hun at hun en dag etter et møte skulle besøke heimen til ei av jentene på pikeskolen. Før de var gått mange meter, kom også de fem andre jentene og slo følge. De ønsket at Gjertine også skulle besøke heimene deres. Med sine små sammenknyttede føtter, var det vanskelig for dem å gå så langt. Resultatet ble at to av dem holdt Gjertine i hver hand, mens de to siste holdt fast i hennes kåpe. Gjertines kommentar var treffende: «Ganske morsomt var det, fordi folket fikk se barnas tillit til oss, og det gikk derfor ikke lenge etter at vi hadde satt oss ned, før det dukket opp en mengde folk, især kvinner.»

Om søndagene var det fast rutine at misjonærene om ettermiddagen hadde en samling i heimen hos en av dem som var på stasjonen. Misjonærene var Karoline og Ole Sama, Henrik Seyffarth og Gjertine. På disse samlingene leste de en tale fra ei huspostille, og hadde gjerne også ei nattverds stund. Etter møtet brukte de god tid til å prate og drikke kaffe. Den 13. september 1896, var Gjertine med på en storhending i Laohokow. Da ble en 74 år gammel kineser, og en åtte år gammel pleisønn av Ole Mikkelsen Sama døpt.

Julaften 1896 feiret Gjertine, Lilli og Anna Haaland hos sine norskamerikanske venner i Fancheng. Hun gledet seg til det, skrev hun i et brev, «ikke minst for en som føler at ens eget hjems sol har gått ned.» Ensomheten og savnet etter Ludvig var nok enda stort. Lille julaften reiste de tre av gårde. Det var kommet litt is på floden, som båten måtte brøyte seg vei gjennom. Det var første gang Gjertine hadde sett is på elva. Båten ble forsinket, så de kom ikke fram før julaften ettermiddag. De feiret jul og nyttår sammen med de norskamerikanske familiene Rønning, Himle, Landal og søster Hodnefjell, og to svenske familier og en enslig svensk misjonær. Ikke før 4. januar satte de kursen tilbake til Laohokow, og brukte da hele fire dager på reisen.

Her var Gjertine Johnsen stasjonert mesteparten av tiden hun var i Kina
(foto Kineseren)

Kostskole for jenter i Laohokow

I 1897 var Gjertine med å starte en kostskole for jenter. Dette var mer som et barnehjem, der jentene både bodde og hadde undervisning. Ofte overtok skolen hele ansvaret for barnet. På det første kullet var det kun tre jenter, men det økte jevnt og trutt i årene som kom. Den 21. september skrev Gjertine i Kineseren og takket for en kasse med julegaver som var da kommet fram, nesten ett år forsinket. Hun skrev at det var litt spesielt å se alle gavene til de kollegaene som ikke lenger var iblant dem. Alle matvarene var bedervet, bortsett fra en ost som skulle til avdøde Johan Albert Skordal. Den osten fikk Gjertine og kollegene gleden av.

I Kineseren for mai 1898 forteller Gjertine om kostskolen som hun startet året før. Hun skrev at det var flere katolske kostskoler i nærheten. De katolske skolene betaler foreldrene for å få overta barna. Det er ikke noe vi vil, skrev hun. Det har hendt at en av foreldrene kom med sitt barn og ba kostskolen overta det på grunn av fattigdom el.l. Skolen har svart ja, men når foreldrene får høre at de ikke får betaling for barnet, går de heller til andre skoler. Videre skrev hun om familiesituasjonen i Kina. «Pikebarn blir drept akkurat som dyrene. Foreldre ser med ro på at deres barn gradvis sulter i hjel. Kan ikke mor gi næring til barnet, og de ikke har penger til å leie ei amme, så gjør de ikke noe for å holde det i live. Det er forferdelig å se disse hentærede spebarna sulte i hjel. Er jentene litt større, er det bare å selge eller gi dem bort som svigerdøtre, enten svigerforeldrene kan fø dem eller ikke. Ofte blir de sendt ut for å tigge.»

Det var tungt for misjonærene å se all denne nød, ute å kunne hjelpe. Gjertine forteller også i brevet at hun har tatt inn ei mor med et spedbarn i heimen sin. De har vært der i ett år. Moren hjalp til i huset. Det kostet kr.75,- per barn å holde dem på kostskolen. De blir tatt opp når de er fra 6-12 år og blir på skolen til de er 16-18 år. Det er viktig at skolen da har funnet en mann til de som slutter på skolen, for, ut fra kinesisk skikk, er det ikke mulig å overlate ei ung jente til seg selv. Det er foreldrene som gifter bort jentene.

På besøk på Frøiland i Sokndal. Bak skimtes Tønnes Frøiland.
Framme Lilli og Gjertine Johnsen

Tre år i Norge

17. mars 1899 startet Gjertine på heimreisen til Norge, etter å ha vært i Kina i åtte år. Avreisen ble noen måneder tidligere enn planlagt, fordi hun og Lilli da kunne få reisefølge med pastor Rønning og familie som også skulle reise da. Lilli var da blitt nesten seks år gammel. Før avreise hadde misjonærene en gripende avskjedsstund, som ble avsluttet med at Ole M. Sama stemte i en salme på kinesisk: «Vårt hjem er i himmelen.» Gjertines nære medarbeider, Anna Haaland, fulgte dem et lite stykke på vei, og da de skiltes, gråt Lilli sårt. Hun syntes det var tungt å skilles fra sin kjære «tante». De møtte Rønnings i Fancheng, og ble der tre dager, før de dro videre til Hankow. Her traff de en flokk Kinamisjonsmisjonærer med Seyffarth i spissen, som var på vei til Laohokow. Lilli og Gjertine kom heim til Norge i tide, til å kunne delta på generalforsamlingen for Kinamisjonen i begynnelsen av juli 1899.

Høsten 1899 reiste Gjertine til ulike steder på Vestlandet og besøkte misjonsvenner og fortalte fra Kina. 15. november reiste hun til Danmark, for å feire jul og nyttår sammen med noen danske misjonærer, Nyholm, som hun hadde hatt mye kontakt med i Kina. Også i Danmark reiste hun og fortalte fra Kina i misjonssamlinger. Under folketellingen tatt opp 3. desember 1900 var Gjertine og Anna Haaland på misjonsreise i Time kommune. Det var da oppgitt at Gjertine bodde i Egersund. Datteren Lilli Gustava bodde i Elvegaten i Egersund, og det var opplyst at hun var fosterdatter hos Johanne og Rolf Amundius Michaelsen, opprinnelig fra Sokndal. Kanskje var Johanne ei venninne av Gjertine og at Lilli og Gjertine bodde hos henne. Da hadde hun noen som kunne passe på Lilli, mens hun selv reiste for misjonen?

Annonse for avskjedsfest i Mandal for Gjertine Johnsen m.fl.
(fra Lister og Mandal Adresseavis 30.09.1902)

Alene tilbake til Kina

Høsten 1902 var det klart for ny utreise til Kina for Gjertine, men hun reiste uten Lilli. Gjertine bodde på det tidspunkt hos søsteren sin på Frøiland i Sokndal. Det var avreise fra Oslo 11. oktober og hun reiste sammen med familien Seyffarth, og de uteksaminerte misjonsstudenter, med to forloveder. Det var avskjedsfester på rekke og rad i hele Sør-Norge. Turen gikk via Genova, gjennom Suezkanalen og østover det Indiske hav. Det var en stor kontingent skandinaviske misjonærer om bord, hele 26. 15. november var de endelig framme ved kysten av Shanghai, og dagen etter ble de hentet av en mindre båt som førte dem til kai. De ble forsinket i Shanghai på grunn av at sønnen til Seyffarth ble syk. Målet var å nå Laohokow før jul, men de kom ikke lenger enn til Fancheng. Det ble derfor julefeiring hos de norskamerikanske misjonærene der. Tredje juledag kom de endelig fram til Laohokow, og Gjertine gledet seg over å treffe igjen medarbeidere og jentene på kostskolen.

De første årene av denne nye perioden var Gjertine mest engasjert i kvinnearbeid og helsearbeid, i tillegg til kostskolen. Hun var ofte på utflukter ut i distriktene for å forkynne for kvinnene, som på grunn av sine sammenbundne føtter, ikke klarte å gå til misjonsstasjonen. Hun var stasjonert på «den eldre stasjonen» i Laohokow, sammen med familien Sama og Anna Haaland.

På nyåret 1904 sendte Gjertine en hilsen til misjonsfolket med oppmuntring til å være med i tjenesten. Hun skrevr blant annet: «Ofte føler jeg at vårt arbeid er som et pløye- og såarbeid. Sæden såes, spirer og vokser, men ofte en forkrøblet vekst, fordi jordbunnen er så full av torner og tistler og all slags ukrutt. Men den minste spire eller, for ikke å tale mer i bilder, den dypest sunkne hedning, som begynner å søke den levende Gud, er et vitnesbyrd om at arbeidet ikke er forgjeves. Den tid vil komme også i Kina, da skarene som nå søker til de stumme avguder, vil vende seg fra disse og til den levende Gud. Det håp har vi til Gud ifølge hans eget ord.»

Mot slutten av dette brevet, kom hun også med en mer personlig hilsen. Hun bringer en hjertelig takk til alle som har «gledet mitt barn til jul, i ferien og ellers på mange måter har husket på henne. Hun sier så ofte i brevene til meg: «Mor, alle er så snille mot meg.» Gud velsigne hver og en av dere! Hva dere gjør mot henne, det gjør dere også mot meg. Igjen inderlig takk.»

Gjertine Johnsen

I månedsskiftet mars april 1905 flyttet Gjertine til Shichuan i Honan for å starte misjonsarbeid der. Her skulle hun være sammen med sambygdingen Marie Skordal, som var gift med Ole Johannes Helland. Den 4. august skrev Gjertine på ny et brev til Kineseren. Da var hun tilbake i Laohokow. Hun skriver at Fellesstyret ikke godkjente at hun ble flyttet til Honan, og at hun derfor måtte tilbake til Laohokow. Hun skriver at det ikke var tungt for henne å flytte tilbake, ikke minst fordi hun hadde hørt at Karoline Sama var blitt syk. Gjertine fikk være med å stelle for henne, de siste ukene hun levde. En kjølig dag tok de fru Sama med til en naboby, hvor amerikanske misjonærer holdt til, for at to amerikanske leger som var der, skulle få se til henne. Livet sto imidlertid ikke til å redde.

Den nye pikeskolen (kostskolen) sto ferdig i 1910
(foto Kineseren)

I desember 1907 skrev Gjertine hjem og fortalte store nyheter. 30. november var det ikke mindre enn sju voksne jenter som bel døpt. De hadde gått på kostskolen hvor Gjertine hadde hatt sitt virke. Den eldste av de nydøpte skulle reise til Nanyang for å delta i et kurs for bibelkvinner. Fem andre jenter var allerede reist til dette kurset. Høsten 1907 hadde det til sammen vært 31 jenter på kostskolen, fortalte hun. Det meste av tiden til Gjertine gikk med til hjelp og undervisning i praktiske ting ved kostskolen. Etter fru Samas død, falt mer ansvar for skolen på Gjertine, og hun fikk dermed mindre tid til kvinnearbeidet. I 1910 sto et nytt skolebygg klar for pikeskolen (kostskolen), med plass til 50. Gjertine gledet seg over skolens vekst og nye lokaler. Prisen for den nye skolen var kr.6600,- i norske kroner. Høsten 1910 var imidlertid Gjertine løst fra arbeidet ved pikeskolen, og fikk mer tid til å reise ut i distriktet og forkynne evangeliet for kvinnene.

De to siste årene arbeidet hun for øvrig tett med nevøen doktor Tønnes Frøyland. Det var ofte hun som den første tiden skaffet legen Tønnes pasienter. Som diakonisse hadde hun selv behandlet mange pasienter, og delt ut medisin til trengende. Nå kunne hun sende de vanskeligste tilfellene videre til Tønnes.

Lilli Johnsen

Vi har tidligere hørt litt om Gjertine og Ludvig Johnsens eneste barn, og vi ta en kort oppsummering, Lilli Gustava ble født 17. juli 1893, og mistet faren da hun var knappe tre uker gammel. Hun var sammen med moren i Kina fram til de reiste til Norge i 1899. Da ser det ut som Gjertine og Lilli hadde bosted hos Johanne og Rolf Amundius Mikalsen i Elvegaten 219, i Egersund. Johanne var fra Aarrestad i Sokndal og var ett år yngre enn Gjertine. De var derfor barndomsvenner. Rolf var skipper og de hadde to egne barn. Siden Gjertine var mye på reise for misjonen, var Lilli som ei fosterdatter hos familien Mikalsen.

Forsiden på Lilli Johnsens hefte med bilder fra Sokndal

Da Gjertine reiste til Kina igjen høsten 1902, ble Lilli igjen i Norge hos besteforeldrene i Mandal. I 1910 var Lilli blitt 17 år og hadde flyttet til Stavanger for å gå på Storms skole der. Hun tok middelskoleeksamen i 1911. Lilli bodde i Asylgaten 14 og ble «forsørget av enke med pension» ifølge folketellingen i 1910. Bosted var oppgitt å være Mandal. Lilli flyttet til Oslo, hvor hun arbeidet som kontordame på et sakførerkontor. Muntlige kilder sier at det ikke var et nært forhold mellom mor og den voksne datteren, men det er usikkert. I 1920 gav Lilli ut et hefte med 38 bilder hun selv hadde tatt. Boka het «Fra Sogndal i Dalene. Gammel bebyggelse», og alle bildene er fa ulike steder i mor Gjertines heimkommune. Det er stor sannsynlighet for at hun da var på besøk hos moren. I 1929 utvandret hun til Canada og slo seg ned i Montreal. Her var hun aktivt med i det norskamerikanske miljøet og i Sjømannsmisjonen. Hun skrev flere innlegg i aviser, blant annet i Nordisk Tidende. Lilli Johnsen døde i Montreal i 1971.

Dødsannonse Gjertine Johnsen
(Aftenbladet 25.11.1946)

Heim til Sokndal

I mars 1911 reiste Gjertine fra Kina for siste gang. I mai dette året var det en avskjedsfest for misjonærene Anna og Ole Mikkelsen Sama i Stavanger. Ekteparet Sama hadde vært kollegaer av Gjertine på Liangigai misjonsstasjon. Avskjedsfesten var på Kinamisjonshuset i Stavanger og i møteannonsen sto det at Gjertine skulle delta og at hun nettopp var kommet tilbake fra Kina. Kristi himmelfartsdag deltok hun på et stevne i Sokndal, og fortalte fra misjonsarbeidet.

Gjertine fikk til sammen 17 år som misjonær i Kina. Vel tilbake i Norge flyttet hun heim til Sokndal og bodde der til hun døde 23. november 1946. Under folketellingen i 1920, bodde hun på Solborg på Immerstein i Sokndal. Hun var da pensjonist. Her ble hun også brukt som taler. Det heter om henne at «hun hadde usedvanlige talegaver og var en benådet forkynner.» Ellers gikk hun mye på besøk til folk i nabolaget, og var både til menneskelig og åndelig hjelp for mange.

Gjertine Johnsens gravstein i Sokndal

Kilder:

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Arne Tiltnes: Norsk Luthersk Misjonssamband 50 år Bind II

Emil Birkeli: Liv i vekst. NMS Stavanger Krets 1842-1942

Nils Dybdal-Holte: Blogg: gudsfolket.blogspot.com

Steinar Skaraas m.fl.: Sokndal gard og ætt bind 6

Misjonæralbumet NLM, Gry forlag 1962

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind

Henrik Seyffarth: Høsten er stor

Erik Kjebekk: Han falt på slagmarken

Olav Uglem: O. M. Sama

Lilli Johnsen: Fra Sogndal i Dalane

Inger Katrine Barstad: Ærbødigst, Alb. L. Barstad

Laurits Nilsen: Skrifter i samling

Jakob Straume: I hvite klær

Reidar Brandsberg: Sokndal og Egersund i eldre og nyere tid

Kineseren årgang 1891-1912

Aftenbladet.no arkiv

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)








Ingen kommentarer: