Sammenslåing NLM og ImF?

På Flekkerøy har ImF og NLM dannet felles forsamling. (foto nrk.no)

Med ulike mellomrom kommer det opp spørsmål om sammenslåing av organisasjonene Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og Indremisjonsforbundet (ImF). Lokalt er det mange steder et aktuelt spørsmål om å stifte felles bedehusforsamling for disse to organisasjonene.

Når slike spørsmål dukker opp, er det viktig å tenke nøye gjennom argumenter for og imot. Det er viktig å spørre hva som tjener Guds rike og det kall Gud har gitt den enkelte og de ulike organisasjoner. Det er også viktig å vurdere læremessige sider ved en eventuell sammenslåing.

Sammenslåing?

Vi har i bedehus-Norge erfaring med sammenslåing av Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen til Normisjon. Jeg har svært begrenset kjennskap til fruktene av denne sammenslåingen. Men det som har stått i aviser og signaler fra flere lokale medlemmer i Normisjon rundt om i landet, tilsier at resultatet knapt ble som forventet. I en slik fusjon er ikke en pluss en lik to.

NLM og ImF er kanskje de av de større bedehusorganisasjonene, som står hverandre nærmest. I mange, ja, kanskje de fleste spørsmål, er det lite som skiller de to organisasjonene. Likevel er det store lokale ulikheter. Innad i NLM (som er min organisasjon) er det store sprik i kirkesyn og delvis også i bibelsyn. Slik er det også i ImF. I ImF er det en markert gruppe som er sterkt preget av tidshusholdningslæren, mens andre steder hentes det impulser fra IMI-kirken. Slike ulikheter får også utslag i ulike tyngdepunkt i forkynnelsen.

Historisk har de to organisasjonene ulike kall. NLM har et sterkt ytremisjonskall. Vi har påtatt oss et stort ansvar for misjonsarbeid i mange ulike land. I indremisjonsarbeidet er målsettingen den samme i begge organisasjonene, nemlig at det norske folk må bli frelst. Det er også stor forskjell i størrelse på organisasjonene, både hva gjelder antall foreninger og økonomi. Det er ikke bare enkelt for en mindre organisasjon og slå seg sammen med en stor. Faren for å forsvinne i «sluket» er stor. En annen viktig kulturforskjell, er at NLM er sterkt sentralstyrt, mens ImF er det motsatte.

Personlig tror jeg at en sammenslåing av disse to organisasjonene ikke vil gagne Guds rike i Norge og på misjonsmarkene. Det vil fungere fint noen steder, mens andre steder og på landsbasis, tror jeg det bare vil øke de indre spenninger og dermed skap mer uro og mindre kallsbevissthet. Jeg tror vi når lengre ut, både i Norge og på misjonsmarken, ved å være to båtlag som er nære venner, og som gjerne kan samarbeide tett om tjenlige tiltak.

Fra Peru

Felles bedehusforsamlinger

På en del bedehus på Sør- og Vestlandet, er det virksomhet både for ImF og NLM. De siste årene har det vært et markert fokus på forsamlingsbygging i begge organisasjonene. Noen lokale bedehus har i denne prosessen argumentert for, og gjennomført, en felles bedehusforsamling for NLM og ImF.

NLM sin hovedledelse har anbefalt sine misjonslag å starte egne NLM forsamlinger. Den samme anbefaling har også NLM Region Sørvest i Rogaland gitt. Likevel er det gitt åpning for at det kan startes forsamlinger tilsluttet både NLM og ImF, ut fra spesielle lokale forhold. I slike tilfelle er ulike løsninger valgt. Noen har valgt å legge ned de gamle misjonslagene, og la den nye forsamlingen overtar alt arbeid på bedehuset som NLM og ImF drev før (ikke kvinne- og mannsforeningene m.m.). Andre steder har forsamlingen fått ansvar for søndagssamlingene, mens de gamle misjonslagene er beholdt, og har ansvar for møteuker, julemesse m.m. En tredje løsning er valgt på noen steder der det er stor forskjell i antall medlemmer i organisasjonene. Da er den lille organisasjonen blir «partner» i forsamlingen som er tilsluttet den største organisasjonen.

Jeg deler hovedstyrets vurdering i denne saken. Jeg tror det er mest tjenlig for å fullføre kallet vi har fått i NLM (og ImF for den del) at vi har en egen forsamling og ikke en delt. Det er ikke bare med et pennestrøk, å sette strek over historien. Alle misjonsorganisasjoner har sitt særpreg, sin styrke og sikkert også sine svakheter. Men slik jeg ser det, har det vært en styrke for kall og nådegaver på bedehusene at vi har vært ulike «båtlag» med hjerte og brann for ulike deler av misjonsarbeidet.

I NLM har vi et omfattende ytremisjonsarbeid som de lokale foreningene har påtatt seg forbønnsansvar og økonomisk ansvar for. Det har ofte medført at det er blitt gitt mer midler til en ytremisjonsorganisasjon enn en ren indremisjon. Jeg tror det vil svekke ytremisjonsarbeidet hvis en lokalt slår sammen foreningene for indre og ytre misjon og deler inntekten likt. Hvis det lokalt likevel er syn og flertall for en forsamling tilsluttet flere organisasjoner, og det er stor forskjell i antall medlemmer og i inntekter, bør en gå for en modell der den minste organisasjonen er partner i forsamlingen, tilsluttet den største organisasjonen.

Mange vil kanskje hevde at disse tankene mine er «organisasjons-egoisme». Det er mye mulig jeg er beheftet med slikt, jeg som har dype røtter i NLM, er vokst opp i organisasjonen, har kommet gjennom til bevisst liv med Gud ved organisasjonens arbeid og har hatt min lønnede tjeneste her i over 30 år. Men jeg ønsker alle organisasjoner som bygger på Guds ord, Guds rike velsignelse. Min overbevisning er imidlertid at det er til beste for både bedehusarbeidet og ytremisjon at enhver blir tro i sitt kall. Men jeg respekterer at andre ser det annerledes.