Lovsang eller trelldom?

Guds ord taler mye om lovsang. Vi møter lovsangen i GT, ikke minst i Salmenes bok. I NT får sangen et klarere innhold.

Det som de i den gamle pakt så fram i mot, ble nå åpenbart. Jesus kom til jord og fullførte frelsesverket. Derfor er nå lovsangens emne og grunntone Jesus og hans frelsesverk. Det vil det også bli i himmelen.

Med den karismatiske vekkelse er det kommet inn en ny og fremmed tankegang om lovsangen. Grunntonen i disse sangene er ofte lovisk. Sentrum i evangeliet er lite framtredende eller fraværende. Jon Kvalbein skrev i en kronikk i Dagen 25.02.2002 etter å ha analysert mye av denne sangtradisjon: ”De karismatiske lovsangene bringer med seg et fremmed kristendomssyn.”

Musikken som følger den karismatiske lovsangen er ofte suggererende med korte setninger og kor som gjentas om og om igjen. Det piskes opp en stemning som ikke er sunn. For uvante ører er det slitsomt å høre på.

Denne lovsangstradisjon har den senere tid fått fotfeste også i bedehussammenheng. Vi har fått lovsangsledere og lovsangsteam. Ikke minste er dette utbredt i ungdomssamlinger. Trygve Skaug er lovsangsleder på UL. Han ble nylig intervjuet i ei avis. Han sier bl.a. at ”lovsangen er en viktig del av arrangement som UL. Lovsang er en fin måte å gi konkret tid til Gud….Gi noe til Ham og la Han få gi noe til deg..”

Jeg deler Kvalbeins uro og anliggende. Denne lovsangsform er lovisk og kan føre sjelene inn i trelldom. Det er tid for å stanse opp og spør om det er dette vi ønsker skal prege våre samlinger. Eller rettere, er det dette som Jesus vil at vi skal forkynne og vitne om i våre samlinger.

Nei, sangen i Guds forsamling skal være forkynnelse og vitnesbyrd med sentrum i Ordet om korset. Det må ikke være en annen vektlegging i sangen enn i forkynnelsen. Lovisk forkynnelse fører folk på avveier, det samme gjør lovisk sang.

I vår luthersk-rosenianske sammenheng har vi en utrolig rik sangskatt. Her fødes også nye sanger med solid innhold. Jeg har fått mye sjelesorg, oppbyggelse og veiledning gjennom sangene vi bl.a. finner i ”Sangboken”. Mange kan også vitne om at disse sangene var redskap til vekkelse.

Det er derfor alvorlig om den loviske lovsangen overtar for den evangelisk frigjørende sang. Jeg er redd for at det at dette skjer også i våre sammenhenger, er et tegn på en urovekkende åndelig uvikling. Sangen avspeiler i stor grad hjerteforholdet.

Vi trenger å våkne opp. Vi trenger å rydde opp i vårt sangutvalg. Må Jesus få stelle med oss slik at Han blir sentrum i våre liv og i våre samlinger slik f.eks Berte Canutta Aarflot vitnet i sin sang fra 1836:

O Lam, jeg ser deg full av sår!
Tålmodig du min straff utstår,
Hver dråpe blod forkynner meg:
Se her hvor høyt jeg elsker deg!

Meg arme barn å få til brud
Derfor korsfestes himlens Gud.
Å kjærlighet som overgår
Endog hva englene forstår!

Du gikk for meg en blodig sti,
Og jeg som skyldig var slapp fri,
Guds vredes skål du tømte ut,
Så dyrekjøpt er jeg, din brud.

Ha takk, min kjære Frelsermann!
Jeg aldri nok deg takke kan.
Hvert møysomt trinn som du har gjort,
Er meg et trinn til nådens port!

Forkynnelsen viktigst?

Misjonssambandet er en forkynnerorganisasjon. Vi har fått et kall til å bringe evangeliet ut både i Norge og til misjonsmarkene.

I hovedstyrets treårsmelding til GF i Bergen har de med en oversikt over forkynnerårsverk de siste seks årene. I 2003 var det 81,97 årsverk med forkynnere for voksne. Dette var redusert til 56,09 i 2008. Det er en reduksjon med ca en tredel på 6 år!

I samme periode har antall administrative årsverk øket litt, fra 32,85 til 35,41. Antall barne- og ungdomsarbeidere har vært noenlunde stabilt.

Disse tallenes tale er ganske klar: All nedskjæring de siste seks årene har skjedd på forkynnersiden for voksne. Og nedskjæringen er dramatisk.

I festtaler understreker vi at vi vil satse på forkynnelsen. I profilforedrag understrekes dette på ny og på ny. ”Trone kommer av forkynnelsen vi hører”. Derfor er forkynnertjenesten det vi minst av alt ønsker å ramme. Så viser altså tallenes tale at det motsatte har skjedd.

Tormod Vågen sa en gang: ”Så lenge forkynninga er nummer ein i vårt arbeid, har vi ein arbeidsdag. Så lenge vi forkynnarar eig ein bodskap frå Gud og får verka til vekking, så lenge eig Kinamisjonen ein framgong. Stansar denne friske livsens straum, set vi att med ein mekanisme som ikkje kan smørjast og haldast gåande med menneskelege midlar.”

Vegard Svensen siterer ofte: ”Trangen til å høre, kommer av å høre.” Det er lett å avvende folk fra forkynnelsen. Det er vanskeligere å skape trangen på ny. Da må det vekkelse til. Jeg er redd vi allerede ser konsekvensene av nedskjæringene blant forkynnerne. Den åndelige matlyst avtar i folket vårt.

Jeg vil derfor be om at vi i kommende GF-periode arbeider for å styrke forkynnertjenesten igjen. Ikke bare i noen få forsamlinger, men først og fremst den omreisende forkynnervirksomheten.

Sentralstyrt eller lokalstyrt?

Misjonssambandet har alltid vært en sentralstyrt organisasjon. Hovedstyret(HS) skal godkjenne alle ansettelser av forkynnere og ledere i kretsene. Overskudd av salg av eiendom er det HS som disponerer, ikke kretsene.

Før de nye medienes tid, var det en stor respekt for de sentrale lederne i misjonen ute blant grasrota. Uttalelsene fra ei eldre misjonskvinne på Helgeland som omsider fikk sitte under Tormod Vågens talerstol er talende. Etter Vågens tale var hun framme å hilste på generalsekretæren og sa følgende: ”Nå kan du la din tjenerinne fare herfra i fred, for mine øyne har sett Vågen”.

Samtidig med denne sentralstyringen hadde kretsene stor selvstendighet. De ulike kretsene hadde sin egne profil på en del områder og fikk drive arbeidet slik de hadde tro for uten mye innblanding fra sentrale ledere. Da var det nok også større enhet i organisasjonen i grunnsyn og synet på arbeidsmåter.

Markert sentralstyring
De siste 25 årene har det blitt en markert endring i forholdet mellom kretser og hovedledelse. Mens den ærbødige respekt for hovedledelsen har avtatt, har sentralstyringen blitt betydelig sterkere. Enheten i grunnsyn og arbeidsmåter har nok også blitt svekket.

Jeg kan nevne noen trekk i denne økte sentralstyringen. Før var kretsene mye mer selvstendig ved kall av ledere og forkynnere. Forkynnerne ble kalt på prøve og reiste et par år før HS, etter innstilling fra kresen, skulle godkjenne den faste ansettelsen. I praksis fungerte dette som sandpåstrøing.

I den nevnte perioden er dette blitt strammet inn betydelig. Nå vil HS være mer inne i prosessen med ansettelser allerede fra før noen blir kalt. Dette gjelder ikke minst ved kall av kretsleder og BU-leder.

Sentral budsjettstyring
Misjonens regnskap er nå et konsernregnskap. Det betyr at alle kretsregnskap og institusjonsregnskap skal inn i samme konsernregnskap. Kretsenes regnskap ble avdelingsregnskap under HS for å forenkle og spare. Det ble klart presisert at dette kun var en teknisk sak, og ikke skulle få konsekvenser for kretsenes selvstendighet.

Konsekvensen av dette vedtaket ble imidlertid annerledes. Det legges ikke lenger fram balanse for kretsmøtene. Kretsmøtene skal ikke lenger godkjenne regnskapet for kretsen, bare ta det til orientering. Ansvaret er dermed skjøvet fra lokale kretser og misjonsvennene der, til sentrale myndigheter og GF.

Dette har også ført til en helt annen budsjettstyring enn før. Kretsenes forbruk blir detaljstyrt fra sentralt hold, i den forstand at kretsene får ei stram kostnadsramme og forholde seg til. Kretsene har små muligheter til selv å styre sine budsjett.

Skoler og barnehager fra krets til HS
En annen dramatisk endring er eierforholdet til skolene. Skolene vokste fram av en glød og nød i det lokale misjonsfolket. Kretsene var eier av sine skoler. Der det var mindre forhold lokalt, gikk flere kretser sammen om en skole.

Av ulike årsaker ble det bestemt at skolene skulle organiseres som aksjeselskap. Det offentlige lovverket tilsier imidlertid at i en konsernmodell skal hovedleddet i organisasjonen eie aksjene. Det ble derfor bestemt at skolenes aksjer skulle eies av HS og at HS skulle delegere GF-myndighet til de tidligere eierkretsene. Dermed ble nok et ”teknisk” vedtak i praksis en sterk sentralisering. Plutselig var det ikke lenger kretsene som eier skolene, men HS.

Det samme skjedde også med kretsenes barnehager. Eiermyndigheten ble overført fra kretsene til et sentralt AS. Dermed er det lokale ansvar og myndighet kraftig svekket.

Og som om ikke det er nok, i løpet av sommeren 2009 slettes kretsenes organisasjonsnummer i Brønnøysundregisteret.

Regionleder HS sin mann
Nå foreslås linjen kjørt fullt ut. I HS sitt forelegg til nye regioner foreslås det at regionlederen ikke lenger skal ansettes av det lokale regionstyret, men av HS. Regionlederen skal ikke lenger ha regionstyret som sin nærmeste overordnede, men leder for NLM Norge på hovedkontoret.

Dermed er den gamle kretssekretæren ikke lenger kretsens mann overfor HS, men HS sin mann overfor kretsen. På den ene siden foreslår HS at regionlederen skal stå til ansvar for regionsstyret, samtidig skal det være ”heimesekretæren” som er hans nærmeste overordnede. Det blir ikke enkelt å forholde seg til hvis det blir interessekonflikt mellom regionstyret og HS.

Mange av disse vedtakene er begrunnet i pålegg fra offentlige myndigheter. Vi har ikke vært våkne nok og sett konsekvensene av det vi har gjort. Jeg har ikke noe å klandre andre medarbeidere for. Jeg har selv vært kretsleder det meste av denne perioden og har ikke sett konsekvensene fullt ut av det jeg har vært med å anbefale.

Tid for kursendring
Blir dette siste forslaget vedtatt på årets GF, er det meste av ansvar og myndighet flyttet fra krets til hovedledelse. Det vil være svært uheldig for misjonsarbeidet lokalt og dermed også sentralt.

Jeg vil derfor sterkt anbefale at GF ikke vedtar den foreslåtte endring, men beholder regionsstyrenes ansettelsesmyndighet for regionleder og at det fortsatt er regionstyret med dets formann som er regionleders nærmeste overordnede.

La det vedtaket heller være en start på en tilbakeføring av myndighet fra sentralleddet til regionene.

Forslag til vedtak på GF:
GF vedtar at det fortsatt skal være regionsstyret som ansetter regionleder og at regionstyret har personalansvaret for regionlederen. HS skal som nå, godkjenne ansettelsen.

Avslørt

Fremskrittspartiet har på sitt landsmøte vedtatt å arbeide for godkjenning av drap på syke som ønsker å dø(”aktiv dødshjelp”). Dermed har de grundig avslørt sitt hykleri.

FrP var ett av få parti som gikk mot den antikristelige ekteskapsloven som nylig ble vedtatt. De har stadig hevdet at de kjemper for kristne verdier. Når det gjelder støtten til Israel, har de vært et positivt innslag i norsk politikk.

Kristenfolket i Norge har sett med fortvilelse på Senterpartiets, Arbeiderpartiets og SVs bevisste linje for avkristning av landet vårt. At de rødgrønne foretrekker hedenskap framfor kristendom, må vi bare med sorg akseptere.

Det er også sterkt beklagelig at Venstre og Høyre dilter etter de rødgrønne i disse verdispørsmål. Mange har derfor satt sitt håp til FrP. De fine ord og gode enkeltstandpunkt har vært en oppmuntring for mange av oss som synes KrF er alt for uklar i mange viktige saker.

Så opplever vi altså at FrP blir en hovedmotstander i kampen for livet. Ingen andre parti har gått så langt i forakten for det fødte liv. Det ufødte liv har dessverre mistet sitt rettsvern for lenge siden. Masken har falt av FrPs ansikt. Sammen med alle andre partier, med unntak av KrF, er de et nei til livet-parti. Et parti som aksepterer at folk blir slått i hjel(5.bud).

Vi som ønsker å bevare de kristne verdier i landet vårt har derfor ikke lenger andre parti å stemme på enn KrF. Alle andre stortingsparti er nei til livet parti. Heller ikke de mange små parti med kristelig program er det forsvarlig å stemme på. De har ingen mulighet til å komme på Stortinget. Dermed blir i praksis en stemme til dem en stemme til våre motstandere.

Hva bør så KrF gjøre? Jo, de må blankpusse sin profil. De må bestemme seg her og nå for ikke å gå inn i noen regjering, men bli et støtteparti for ei borgerlig mindretallsregjering hvis vi blir kvitt de rødgrønne.

Norges framtid står på spill. Han som ”sende sitt ord til Norges fjell” vil også flytte lysestaken bort om vi ikke omvender oss. La oss be for landet, for valget. La oss be om vekkelse i vårt dyre fedreland.

Vi trenger ikke noe kirkesamfunn

Rådsmøtet i NLM vedtok mot fem stemmer, å anbefale at det opprettes et NLM-kirkeregister. Personlig var jeg en av de fem som gikk imot dette, men jeg uttalte at jeg kunne stemme subsidiært for forslaget som fikk flertall. Det kan jeg ikke lenger.

Jeg meldte meg ut av Den Norske Kirke(DNK) for over ett år siden. Jeg deler DNKs bekjennelsesgrunn, men de kirkelige samlinger i gudstjenesten har aldri vært min åndelige heim. Den har vært og er på bedehuset. Jeg har aldri sett på DNK som noen sann bibelsk kirke, kun statens religonsvesen. Derfor er ikke medlemskap i DNK noen samvittighetssak for meg.

Årsaken til at jeg har vært medlem i DnK inntil for ett år siden, er at statskirka har vært med på å prege samfunnet vårt på en god måte, ikke minst i skole og lovverk. De kristne grunnverdier har stått sentralt i landet vårt gjennom århundrer. Her har statskirka betydd mye.Nå uthules dette fullstendig, dessverre. Fosterdrapsloven har vi hatt siden 70-tallet. Nå fjernes kristendommen fra skolen, ekteskapets særstilling er fjernet til fordel for en kjønnsnøytral lov.

Det er sårt å oppleve at biskoper og kirkemøtet løper sammen med politikerne i denne avkristning. Det har alltid vært vranglære i statskirka, sammen med den sunne lære. Nå har imidlertid kirkens øverste organ vedtatt å akseptere synden, gjennom sitt homofilivedtak.Samlet sett ser jeg derfor ikke noen hensikt i å bli stående som medlem i DNK. Jeg har derfor valgt å melde meg ut.

Men, jeg er fortsatt med i Guds kirke. Den er samlingen av Guds folk, der Ordet forkynnes rett og sakramentene forvaltes rett.Min tilhørighet er som før, i Misjonssambandets forsamling og forening. Jeg vil derfor ikke melde meg inn noe annet kirkesamfunn. Heller ikke et eventuelt NLM-kirkeregister. Kirken er en åndelig størrelse. Det er ikke nødvendig å stå tilsluttet noe registrert kirkesamfunn. Det eneste register som teller, er å få stå i livets bok.

Dette er en personlig beslutning. Jeg vil ikke verken anbefale eller fraråde andre til å gjøre det samme som meg. Mange lokale forhold spiller inn. I en slik sak må hver enkelt misjonsvenn føle stor frihet til å handle ut fra sin egen overbevisning.Men situasjonen i folket vårt og i statskirka gjør det om mulig enda mer nødvendig å bygge opp et sterkt og selvstendig lekmannsarbeid som er helt uavhengig av embete og stat.

Det er to grunner til at jeg har kommet til at jeg ikke kan støtte opprettelsen av et kirkeregister i NLM. For det første er det stor usikkerhet om hva et slikt register vil innebære av forpliktelser, administrasjon og økonomi. Er det kun en database, har jeg ingen problemer. Men er det så enkelt?

Den andre grunnen er en dårlig erfaring med et uskyldig forsamlingsvedtak på en tidligere GF. Vedtaket da var at NLM i tillegg til å bestå av forninger og misjonslag, også består av forsamlinger. For mange var dette et selvfølgelig tillegg. Det har alltid vært forsamlinger i NLM. I ettertid har vi sett at mange har lagt mer enn en formalitet i dette vedtaket.

Jeg frykter for at noe lignende vil skje med et vedtak om kirkesamfunnsregister. Det kan lett bli tolket som et første skritt mot at NLM blir et eget kirkesamfunn. Det vil igjen føre til en enda sterkere frikirketenkning enn vi opplever i dag. Dette vil være et brudd med det som er vårt kall som misjonsorganisasjon og lekmannsbevegelse.

Hvis det likevel blir flertall for et slik kirkeregister, må det være et rent NLM-register. Jeg har ikke tro på ei felleskirke med andre organisasjoner. Vi får stå sammen med dem på våre felles bedehus, men la oss arbeide i hver vår båt.

NLMs kall er vekkelse og misjon. For å være tro mot dette kallet trenger vi å styrkes som en bibeltro forkynner-, lekmanns- og nådegavebevegelse. Vi trenger ikke økt fokus på kirkestruktur.

Vi må nå ut med det frigjørende evangeliet for syndere, både i Norge og til jordens ender. Til en slik strategi er vi hjelpeløse. Vi er fullstendig avhengig av Jesus og hans nåde.

Gå heller til Bibelen!

I ungdomsavisen iTro behandles ulike sider ved evigheten. I en artikkel over nesten to sider skriver Odd Inge Aas om ”Død og liv. Tilgivelse og evighet. Store tema…også på kino og iPoden din.”

Han skildrer ting som berører disse temaene i to kinofilmer og to rockeplater. Den ene kinofilmen er et eventyr av C.S.Lewis. Et eventyr med mye kristen symbolikk, men som også mange kristne ledere har advart mot. Han skriver bl.a.: ”De fantastiske bildene fra Narnia gjør at jeg gleder meg til den dagen”(når Jesus kommer igjen) Merkelig at det må eventyr til for å skape himmellengt!

Rockeplatene har han tydeligvis saumfart for å finne noe kristelig. Den ene plata inneholder en del allmennreligiøse tekster, den andre artisten har ikke sagt noe klart om si tro, hevder Aas.

Det undrer meg at man i et kristent blad henviser ungdommen til ”de sprukne brønner” istedenfor til livet vann. Det finnes ingen veiledning til de unge om å heller søke til der Jesus er å finne, i Bibel og forkynnelse, i stede for å oppsøke mer eller mindre tvilsomme kinofilmer og verdslige rockegrupper. Det er å gi ungdommen steiner for brød.

Problemet med liberal og allmennreligiøs forkynnelse er ofte ikke det som blir sagt, men det som ikke blir sagt. På samme måte kan du alltid finne ett eller annet som kan ha en viss tilknytning til et bibelsk tema i nesten hver film og sangtekst. Men å oppfordre ungdommen til å gå til slike kilder for å hente inspirasjon, er å føre dem på avveier.

Nå vil selvsagt ikke Aas hevde at han vil henvise de unge til slike kilder i stede for Guds ord. Han tenker nok på Damaris vis, at slike filmer og slik musikk kan være innfalsport til en åndelig samtale. Vi finner imidlertid ikke slike tanker i Guds ord.

Bibelen sier tvert imot at vi ikke skal skikke oss lik med denne verden. Kjennetegnet på de første kristne var ikke at de gikk sammen med de ikke kristne i deres verdslige lag for å vinne dem. Nei, ”Nå undrer de seg over at dere ikke løper med de i den samme strøm av utskeielser, og derfor spotter de dere”(1 Pet 4,4)

Min oppfordring til Guds barn er å holde seg borte fra kino, ikke høre på verdslig rockemusikk. Søk veiledning i Guds ord til oppbyggelse og formaning. Hold deg trofast til de helliges samfunn med sunn forkynnelse, god oppbyggelig sang og vitnesbyrd. Be også om å få nåde til å leve et liv omvendelsen verdig.

Hvorfor bruke time etter time på å lete etter noe som kan ligne på det ekte i filmer og verdens musikk, når du bare kan åpne din Bibel og du er midt inne i skattkammeret.

SVs inntoleranse

Sosialistisk Venstreparti vedtok nylig at de vil arbeide for å legge ned alle private skoler, også de som er et alternativ på pedagogisk og religiøst grunnlag. Dette avslører at sosialismens totalitære trekk enda er høyst levende i partiet.

I Norge står om lag 90 % tilsluttet et kristent kirkesamfunn. I SV råder ateismen og det livssyn som hevder at alle livssyn er like bra. Det er et livssyn uten stor oppslutning i folket.

Likevel vil altså SV at deres lille mindretalls livssyn skal bli enerådende i norsk skole. Det eneste livssyn som skal være tillatt, er livssynet som sier at alt er like bra. I toleransens navn blir man intolerant og totalitær.

Grunnleggende menneskerettigheter gir foreldrene hovedansvaret for oppdragelsen av barna. Sosialismen godtar ikke dette. For dem er det staten som skal stå for oppdragelsen. Alle skal oppdras til å tenke likt, nemlig slik myndighetene mener er rett.

Den som er en kristen er overbevist om at Jesus er den eneste vei til frelse. Det betyr videre at han mener at Muhammed, Buddha, Mammon, Marx og Mao er avguder, og at troen på dem fører til fortapelse. Den som er muslim mener at Muhammed og Allah har den rette lære og alle andre har feil.

Men en er ikke intolerant av den grunn. Toleranse er ikke å mene at alt er like bra. Toleranse er å ha en overbevisning og gjerne argumentere tydelig for den, samtidig som en anerkjenner at de som har en annen overbevisning enn en selv er i sin fulle rett til å oppdra sine barn i den tro de er overbevist om.

De fleste i Norge velger å sende sine barn i den offentlige skole. Noen fordi livssyn betyr lite for dem, andre fordi de vil ta ansvar for livssynsopplæringen selv utenom skoletiden. Men det er noen som av religiøse grunner ikke ønsker at barna skal få en slik undervisning som gis av det offentlige skolevesen. Et livssyn får nemlig konsekvenser for de fleste fag i skolen. Det er nok å nevne synet på skapelse eller evolusjon, samlivsetikk, synet på historien, menneskesyn osv.

SV vil nå altså gjøre sitt livssyn til det eneste lovlige i norsk skole. Ingen som mener noe annet enn dem skal få drive undervisning av barna med støtte fra staten, selv om de er like gode skattebetalere som sosialistene. Om foreldre er overbevist om at en skole basert på dette SV-livssyn er skadelig for barna deres, skal de likevel tvinges til å sende barna til denne skolen. Vi ser klare likehetstrekk med land vi ikke liker å sammenligne oss med.

Enhetsskolen er sosialistenes store ideal. En slik skole er kun mulig der samfunnet er enhetlig. I et flerkulturelt samfunn med mange ulike religioner, kan enhetsskolen lett bli et overgrep.

Den rødgrønne regjeringen har kjempet iherdig for å avkristne landet vårt. Det er forståelig med de rødes sosialistiske røtter. Det er vanskeligere å forstå at det gamle bondepartiet SP kan være med på en slik utvikling Til høsten er det valg. Sporene etter denne regjeringen skremmer. Det er på tide med en ny kurs.