Carl Olof Rosenius - et portrett

Ingen forkynner og sjelesørger har hatt så stor betydning for meg som svensken Carl Olof Rosenius. Mitt første kjennskap til han var gjennom andaktsboka hans, ”Husandaktsboka”. Den var mye brukt av min far da jeg vokste opp.

Selv begynte jeg ikke å lese Rosenius sine skrifter før etter at jeg hadde kommet gjennom til bevisst liv med Gud som 20-åring. Siden har han fulgt meg og vært til mye hjelp både i mitt personlige gudsliv og i forkynnertjenesten.

Rosenius var mye plaget av anfektelse. Det er kanskje en viktig årsak til at jeg, ikke minst i tunge stunder, har fått god sjelesorg og hjelp gjennom Rosenius sin forkynnelse.

Rosenius har hatt stor innflytelse i lekmannsbevegelsen i Norge. I Norsk Luthersk Misjonssamband definerer vi oss som en Luthersk-Roseniansk bevegelse. Det betyr at organisasjonen ønsker at forkynnelse og lære skal være i tråd med Rosenius sin forkynnelse. Dette ikke for å dyrke Rosenius som person, men fordi vi mener at hans forkynnelse og undervisning i all hovedsak er i tråd med Guds Ord, som er normen for all lære og forkynnelse. Hvem var så denne Rosenius, og hva er hovedrekkene i hans forkynnelse?

Vekkelsesmiljø i nord Sverige

I første halvdel av 1800-tallet var det en vekkelse i nordre del av Sverige. I Piteå-området startet denne vekkelsen allerede i 1802. Vekkelsen var evangelisk, og sterkt preget av Luther og hans lære. De sørget bl.a. for å gi ut på nytt Luthers stor Galaterbrevskommentar. Vekkelsen var også under innflytelse fra Hernhut. En tysk vekkelse som var Kristussentrert, pietistisk og med strekt misjonssyn. Vekkelsen i nord Sverige gikk ofte under navnet Nyleservekkelsen.

Vekkelsen bredte seg sørover, og fram mot 1830 nådde vekkelsen til Umeå. På denne tid gjaldt enda konventikkelplakaten i Sverige. Det betydde at alle samlinger om Guds ord måtte være i prestens regi eller godkjent av presten. Denne loven ble stadig mindre håndhevet utover mot 1830, slik at det ble stadig større forsamlingsfrihet.

En sentral leder i nyleservekkelsen var Anders Larsson fra Skellefteå. Han ble vakt som 15 åring etter å ha blitt tatt til fange av russere som var i konflikt med Sverige på den tiden. Mens han var fange hos russerne, lovet han Gud at han skulle bli en kristen om han ble berget fra fangenskapet. En dag drakk russerne som holdt han fanget seg fulle. Det førte til at Anders klarte å rømme. Og løfte til Gud stod han ved. Han ble senere både leder og predikant blant vekkelsesfolket.

En annen sentral skikkelse i nyleservekkelsen var Marja Lisa Søderlund Hun ble frelst ved virksomheten til Anders Larsson i 1818. Da var hun 24 år gammel. Marja Lisa var først og fremst sjelesørger. Rosenius hadde mye sjelesørgerisk kontakt med Marja Lisa, som han kalte for Maria. Mange av brevene som gikk mellom henne og Rosenius er bevart. I tillegg til å være sjelesørger, reiste hun også rundt og deltok på samlinger. På disse møtene leste hun prekener av Luther. Marja Lisa døde i 1851.

Lars Levi Læstadius virket lenger nord i Sverige. Han var også sterkt påvirket av nyleservekkelsen. Han ble vakt og kom til åndelig gjennombrudd etter et møte med samekvinna Maria Clemetsdatter i Åsele, 17 mil vest for Umeå i 1843. Han ble et redskap til en omfattende vekkelse i grensetraktene mellom Sverige, Finland og over i Nord-Norge. Denne vekkelsen ble etter hvert til en egen bevegelse, ofte kalt Læstadianismen.

Lina Sandel skrev et dikt om Rosenius etter hans død. Her kan du lese et utdrag av diktet

Rosenius som barn og ungdom

Far til Carl Olof Rosenius het Anders og var født i Piteå i 1780. Han kom tidlig med i nyleservekkelsen. Han ble utdannet til prest i Umeå og i perioden 1811 til 1834 var han såkalt ”ekstraordinær prest” i sju ulike menigheter. Alle steder hvor Anders kom ble det vekkelse.

Han giftet seg i 1812 med Sara Margareta Norenius fra Arjeplog. Samme år ble han medlem av foreningen Evangeliska Sällskapet som hadde som formål å fremme vekkelse og å spre evangeliske skrifter. Anders var også abonnent på et misjonsblad. Han hadde syn for å drive hedningemisjon. Han døde i 1840.

Carl Olof ble født 3. februar 1816. Han var nummer tre av sju søsken. Faren var da prest i Nysätra i Västerbotn. Før han ble født drømte mora at han ville bli et utvalgt redskap for Gud. Av natur var Carl Olof stille og ettertenksom, men kunne også være livlig. Han hadde drag av naturromantikk, men sterkest var nok hans tungsinn. Allerede som barn var han sterkt preget av den kristne tro.

Sin første undervisning fikk han som femåring. Hovedsaken i undervisningen var Luthers forklaring. Da han var 12 år ble han og den eldre broren, Anders, sendt til Piteå på skole. Allerede da begynte han å sende brev med åndelig innhold. Ett år senere flyttet familien til Säver utenfor Umeå, og Carl Olof begynte på skole i Umeå.

Åndelig gjennombrudd

I juleferien 1830 kom Rosenius over Erik Pontoppidans bok ”Troens speil”. Her leste han at et menneske kan bekjenne rett lære og besegle den med sitt blod, det kan gjøre tegn og under i Jesu navn og likevel fare til helvete. Dette ført til at han ble vakt. Han så at det måtte en ny fødsel til for å bli frelst. Han kom i syndenød på grunn av noen synder som var blitt levende for ham. Ut på våren 1831 fikk han se seg løst og fri i Kristus og hans verk.

Etter denne frigjøringen ble han ofte mobbet og kalt både ”den lille reformatoren” og ”den andre Luther”. Han hadde kontakt med leserne i Röbäck og ledet også et møte der og leste fra Luthers skrifter. Det var i hovedsak Bibelen og Luthers bøker som han leste i denne perioden.

Høsten 1833 begynte han på gymnas i Härnösand. Det var ikke mange kristne på denne plassen, så trivselen var lav. De få kristne som var der, hadde ikke opplevd vekkelsen slik de hadde i Umeå og lenger nord. Rosenius fikk likevel samlet en liten flokk til oppbyggelsesmøter enkelte søndager. Dette var imidlertid lite populært blant lærerne og prestene på stede.

Høsten 1836 flyttet han til Hällgum for å bli huslærer ved siden av studiene på gymnaset. Denne tiden ble spesielt tung for Rosenius. Han hadde i hele gymnastiden god kontakt med de kristne på heimplassen og han hadde en stadig økende sjelesørgerisk virksomhet via brev. Det var gjennom brevveksling han også kom i kontakt med Agathe Lindberg som noen år senere ble hans kone. De første åndelige brev av Rosenius ble første gang trykket i 1838. Boka heter ”Bref i Andliga Âmnen”. Han sluttet på skolen i Hârnösand våren 1837.

Skoleåret 1837/1838 brukte han som skikken var, til å reise rundt i heimtraktene og i Lappland for å samle inn penger til videre studier ved universitetet. Tidlig på høsten 1838 var han veldig syk og ble svekket legemlig. Han fikk også en depresjon.

I begynnelsen av desember komme han så til Uppsala for å studere på universitet der. Her følte han seg veldig isolert. Han begynte på prestestudiet, men var ofte i tvil om det var rett av ham å bli prest. Etter kun noen måneders prestestudie tvang økonomien han til å avbryte studiene. Han flyttet til Lenna, sør for Stockholm i mai 1839 for å bli lærer. Hele perioden i Uppsala slet han med helsen., både fysisk og psykisk. I Lenna ble han enda mer ensom og hadde ingen trosfeller å omgås. Han kom i denne perioden inn i en dyp anfektelse.

Metodisten Georg Scott

Mens Rosenius var lærer i Lenna, var det en spesiell møtevirksomhet i Stockholm. Den engelske metodistpresten Georg Scott var kommet til hovedstaden for å drive evangelisk virksomhet. Scott var opprinnelig fra Edinburg i England. Han ble født i 1804 og kom til Stockholm i 1830 for å overta som pastor i den engelske kirken i byen. Han levde lenge i trelldom, men kom igjennom til liv i Gud ved metodistenes virke i 1827. Han var opprinnelig presbyterianer, men gikk over til metodismen.

Det var egentlig forbudt for svensker å gå i ikke-lutherske menigheter. Scott fikk likevel virke uforstyrret, mye på grunn av måten han arbeidet på. Utenom forkynnervirksomheten var han opptatt av å spre kristne traktater og Bibelen. Han arbeidet også for avholdssaken og ytremisjon. Lenge før han kom til Sverige organiserte han bønnemøter med sikte på forbønn for ytremisjonsvirksomheten. I Sverige ble han medstifter av et misjonsblad og kom med i ledelsen av Svenska missionssällskapet.

Scott opplevde stor tilstrømning til møtene og flere ble frelst. I 1839 organiserte han formelt menigheten som en metodistmenighet. Det vakte sterke reaksjoner både allment, men også blant hans mange venner i Den svenske kirken. All motstanden førte til at han la ned igjen metodistmenigheten. Det som skjedde skapte likevel en sterk mistanke mot Scott. Scott dempet ned sitt metodistiske engasjement og la vekt på å virke innenfor den svenske kirke.

C. O Rosenius. Magister Rosenius

 (foto Falbygdens museum)

Samarbeid med Scott

Rosenius hørte altså om denne spesielle virksomheten mens han var i dyp anfektelse og ensomhet i Lenna. I midten av august 1939 oppsøkte han Scott for å søke sjelesorg. Etter noen besøk fikk Rosenius hjelp og anfektelsen stilnet. Scott hjalp Rosenius til å ha fokus på det sentrale i den kristne tro.

Etter dette gikk Rosenius ofte til Stockholm i helgene. Her var han med på Scotts gudstjenester og var mye i heimen hans. Han følte seg heime i forsamlingen, men savnet til tider forsoningens tyngdepunkt i forkynnelsen slik han var vant til hos nyleserne i nord. Han hadde også selv dette som tyngdepunkt i sin forkynnelse og sjelesorg, i motsetning til Scott som hadde større tyngdepunkt i helliggjørelsen.

Ut over vinteren 1839/1840 ble han stadig mer engasjert i virksomheten i Scotts menighet. Utpå våren begynte han å holde bibeltimer ut fra Romerbrevet. Bibeltimene ble holdt på lørdagene. Han oppgav også studiene han hadde ved siden av lærergjerningen og ble i stede fast medarbeider til Scott.

Sommeren 1840 reiste Carl Olof heim på ferie. Her møtte han mye skepsis blant sine vekkelsesvenner på grunn av hans samarbeid med metodisten Scott. Vennene hans var redd han vil bli påvirket av metodismen. Mange tok det opp med han når han var heime på ferie, mens andre skrive om det i brev de sendte ham etter at han var tilbake i Stockholm etter ferien.

Rosenius med familien

Vekkelse

Rosenius fortsatte imidlertid med samarbeidet. I oktober ble den nye engelske kirken innviet. Dette var ei stor kirke som rommet om lag 1000 tilhørere. Rosenius sluttet i lærerstillingen sin i Lenna og fikk ny lærerstilling i en privatskole i Stockholm. Han flyttet også inn i en leilighet som var i den nye kirken. I kirken hadde han en god del bibelundervisning og kveldsandakter. 27. desember 1840 holdt han sin første preken i gudstjenesten i kirken. Kirken var da fullsatt.

Scott opplevde nå stadig sterkere motstand fra svenske prester. De gjorde det de kunne for å få slutt på hans virksomhet. I april 1841 reiste Scott til Amerika for å samle inn penger til den nye kirka. Rosenius ble da satt til å være Scott sin vikar. Det gikk ikke lenge før det ble stor tilstrømming til møtene ved Rosenius og mange ble frelst. Under påskepreika det året var sangeren Oscar Ahnfeldt tilhører til Rosenius sin forkynnelse. Denne talen blir et redskap til Ahnfeldts åndelige frigjøring. Ut over forkynnelse, brukte Rosenius mye tid på personlig sjelesorg.

Da Scott kom tilbake fra Amerika i november 1841 fortsatte Rosenius i en sentral stilling i kirken. Han trappet ned arbeidet som lærer og sluttet helt i 1842. Scott forkynte nå på søndagene, mens Rosenius talte på onsdager og andre andakter på hverdagene.

Scott fikk samlet inn mye penger i Amerika. Han fikk også løfte om lønn for to ansatte. Rosenius ble lønnet av disse midlene. I tillegg til preking og sjelesorg, skulle han også redigere et blad som Scott stiftet i begynnelsen av 1842. Bladet het Pietisten og hadde et opplag på 600. Dette bladet fikk snart stor betydning for Rosenius sin virksomhet.

Betlehemskyrkan

Scott må reise fra Sverige

Angrepene mot Scott ble stadig hardere i den svenske pressen. Han ble anmeldt for ulovlig virksomhet og det ble oppfordret til maktbruk mot han. Under en tale 11. februar 1842 kom flere menn og forstyrret møtet med bråk og uro. Etter dette ble også søkelyset rettet mot Rosenius, som blant annet ble beskyldt for å spre villfarelser under en fremmed kirkes beskyttelse. Gudstjenesten palmesøndag 20. mars 1842 ble avbrutt av store mengder pøbler. Etter dette fikk Scott forbud mot å holde offentlige møter og han forlot Sverige 30. april.

Scott betydde svært mye for Rosenius. Det var han som startet Pietisten. Scotts virksomhet gjorde at Rosenius sitt lekmannssyn ble enda klarere. Han beholdt imidlertid alltid et skille mellom embete og lekmann. Som lekmann forkynte han bare når han ble spurt om det, ”kallet” som det står i bekjennelsen. Virksomheten i Betlehemskyrkan begrunnet han ut fra kallelsen fra Scotts venner i Amerika.

I forkynnelsen derimot ble han ikke påvirket av Scott. Han var og ble en lutheraner preget av den pietistiske vekkelsen i nord. Kun på ett punkt merket man innflytelsen fra Scott, nemlig i synet på den kristne enhet.

Utkast av et preken-manus fra C. O. Rosenius

(foto budbararen.nu)

Forkynner og redaktør

Etter at Scott var reist fra Sverige fortsatte Rosenius å redigere Pietisten og bladet Missions-Tidningen. Han fikk noe godtgjørelse for dette. I tillegg fikk han fortsatt lønn fra USA for å være bymisjonær.

Han fortsatte også med en utstrakt møtevirksomhet rundt om i ulike heimer. Han startet opp flere søndagsskoler der medlemmer i menigheten var lærere. Han hadde også mye sjelesorg under fire øyne og per brev til kristne venner utenfor Stockholm. Han forfattet også noen sanger og oversatte og omarbeidet flere. Det var stadig folk som ble frelst under Rosenius sin virksomhet. Samtidig var det også en del uro og strid om ulike lærespørsmål.
Nå var den økonomiske situasjonen til Rosenius blitt såpass stabil at han våget å tenke på å gifte seg. 2. august 1843 stod bryllupet med hans kjære Agathe Lindberg. Bryllupet stod i Umeå. Agathe og Carl Olof fikk fem barn. Tre av dem døde som små i perioden 1849 til 1852.

Scotts kirke, Betlehemskyrkan, hadde stått tom etter at han reiste fra landet. Rosenius hadde derfor møtene sine i heimer ulike steder i Stockholm. I 1852 flyttet Rosenius og familien inn i ny leilighet. I samme bygget fikk han også leie en møtesal som rommet 400 personer. Her hadde han møter både onsdag, lørdag og søndag kl.13.00. Rommet ble imidlertid snart for lite.

Vekkelse og brytninger

Ut over 1850-tallet økte vekkelsen ved Rosenius i omfang og ble som en åndelig vårløsning.
Bladet Pietisten hadde i 1855 øket til 7000 abonnenter. Til sammenligning hadde Sveriges største avis på samme tid 4000 abonnenter. Samtidig med at nye blad ble sendt ut, ble gamle nummer trykket opp igjen og også samlet til bøker. Stoffet til artiklene i Pietisten ble som oftest preket over først, før Rosenius bearbeidet stoffet og satte det på trykk. Han fikk også gode råd fra nære medarbeidere om innholdet i det han satte inn i Pietisten.

I 1854 ble det stiftet en organisasjon som skulle forvalte Betlehemskyrkan. Den ble deretter åpnet for møtevirksomhet. I 1857 søkte Rosenius om å få bruke kirken til sin virksomhet, siden hans lokaler var for små. Søknaden ble innvilget for søndagsmøtene mellom kl.13.00 og 15.00. Året etter flyttet også onsdagsmøtene til Betlehemskyrkan.

Samtidig med den omfattende møtevirksomheten i Stockholm, var Rosenius stadig på reisefot med Guds ord. Dette gjorde han først og fremst om sommeren. Mange ble frelst og fikk åndelig hjelp på disse turene. Midt i all fremgang i denne perioden, gjennomlevde Rosenius dype anfektelser.

På denne tiden ble det stiftet et par organisasjoner som Rosenius ble mye knyttet til, Stockholms Stadsmission og Evangeliska Fosterlands Stiftelsen. Rosenius var med å prege profilen i begge organisasjonene. Han avviste blant annet både ”allianselinjen” som var sterkt i vinden denne tiden, men også frikirkelinjen som hadde inspirasjon blant annet fra Skottland.

Sangeren Oscar Ahnfedt stod Rosenius nær. I 1858 ble han påvirket av den norske presten Lammers. Lammers var statskirkeprest, men meldte seg ut og dannet et eget kirkesamfunn. På sine eldre dager vendte han imidlertid tilbake til statskirken. Påvirkningen fra Lammers førte til at Ahnfeldt meldte seg ut av statskirken og dannet frimenigheter i Sør-Sverige. Ahnfeldt betonet på denne tiden også sterkt læren om verdensrettferdiggjørelse. Dette ble også Rosenius anklaget for å lære, noe som ikke stemmer. Han tok etter hvert klart oppgjør med denne lære. Vennskapet mellom Ahnfeldt og Rosenius ble imidlertid bevart.

I 1860 og 1861 skrev Rosenius en utleggelse av Romerbrevet i Pietisten. Denne kommentaren kom i bokform i 1867-68 og ble vidt utbredt. Rosenius sine skrifter ble også oversatt til norsk, og her fikk han etter hvert stor innflytelse gjennom sin skriftlige forkynnelse. I 1860 vedtok Fosterlandsstiftelsen å oppta ytremisjonsarbeid. Rosenius var med på dette vedtaket.

De siste årene

Rosenius hadde svak helse hele livet. Ut over 1850-tallet fikk han stadig symptomer på overanstrengelse. Etter et opphold med hvile borte fra Stockholm, kom han imidlertid til krefter igjen.

Like etter påske i 1865 opplevde han følelsesløshet i den venstre siden. Det var sannsynligvis en mindre hjerneblødning. Etter noen ukers hvile i Småland, kom han imidlertid til krefter igjen og gjenopptok virksomheten. Høsten 1866 fikk han et nytt lite slagtilfelle, men kom seg igjen også etter det.

15. mai 1867 talte han for siste gang i Betlehemskyrkan. Teksten var da fra Salme 23. Etter talen la han ut på ei prekenreise sammen med kona og ei av døtrene. I pinsen skulle han tale i Johanneskirken i Gøteborg. Etter bønn og innledningsord fikk han en tredje hjerneblødning og måtte hjelpes ned fra talerstolen. Han ble lagt inn på Sahlgrenska sykehus og lå der i to uker. Han kom seg imidlertid fort og i månedsskiftet juni/juli var han heime i Stockholm igjen. Han fikk såpass krefter at han fortsatte å skrive i Pietisten.

Vel heime i Stockholm begynte han arbeidet med å finne en etterfølger. Valget falt på forkynneren Carl Johan Lindberg. 1. februar 1868 ble Rosenius syk igjen. Han ble stadig svakere og trakk sitt siste pust noen minutter over kl.21.00 mandag 24. februar. Han ble begravet 28. februar, 52 år gammel.

Utviklingen i Sverige etter Rosenius sin død

Etter Rosenius sin død var det Paul Peter Waldenström(1838-1917) som overtok som redaktør av Pietisten. I 1872 framsatte han sin egen tolkning av forsoningslæren i bladet. Det skapte stor strid. Waldenström og hans tilhenger ble i 1878 tvunget til å forlate Fosterlandsstiftelsen. De startet i stede Svenska Missionsförbundet.

Med dette ble Rosenius sin påvirkning sterkt svekket i Sverige. Hans fortsatte innflytelse var først og fremst innad i Fosterlandsstiftelsen og organisasjoner som senere brøt ut av EFS.

En kristens dagordning, av C. O. Rosenius

(foto Upplandsmuseum.se)

Innflytelse i Norge

I Norge derimot fikk Rosenius stor og varig innflytelse. Mange forkynnere leste Pietisten og etter hvert bøkene av Rosenius. Ikke minst gjelder det bøkene ”Husandaktsboken”, ”Klar og usvikelig veiledning til fred” og også Romerbrevskommentaren.

Vekkelsene i Norge ved Hans Nielsen Hauge og Gisle Johnson var sterkt opptatt av saliggjørelsens orden, omvendelse og menneskets anger og sønderknuselse. Med Rosenius kom en mer frigjørende tone, ”kom som du er”. Carl Fr. Wisøff gir følgende beskrivelse av Rosenius sin forkynnelse, fritt gjengitt fra Wiløffs kirkehistorie:

"Han forkynte evangeliet som en fri innbydelse til å komme til Kristus. Forsoningen er fullbrakt, vår gjeld er betalt og synden sonet. Her gjenstår intet, absolutt intet, som vi skal prestere til vår frelse, for Jesus har gjort alt. Tenk ikke på at du trenger å forberede deg for å komme til Jesus. Din egen verdighet er bare et lappverk, du kommer 1800 år for sent med det du trenger å prestere. Det er for Jesu skyld alene du får være et Guds barn."

Mange i Hauge-tradisjonen reagerte på den nye rosenianske forkynnelsen og ment den var for lett. Rosenus hadde imidlertid lest mye Luther og var klart Luthersk i sin lære.

Mange særpregede forkynnere i Norge var sterkt preget av Rosenius, og det fulgte store vekkelser med mange av dem. Vi kan nevne P.G. Sand, Jacob Traasdahl, Thormod Rettedal, Lars Oftedal, Svend Fldøen og ikke minst Ludvig Hope. Ut av disse vekkelsene vokste blant annet Det Vestlandske Indremisjonsforbund og Norsk luthersk Kinamisjonsforbund fram.

Enda i dag 140 år etter Rosenius sin død er hans skrifter å få kjøpt i Norge. Men det rosenianske preget på kristenfolket og forkynnelsen er nok dessverre svekket. Vi trenger en fornyelse tilbake til det frigjørende evangelium som Rosenius fikk forkynne så sterkt.





Litteratur:
Sven Lodin: C.O.Rosenius. Lunde 1959
(Amy Moberg og Lina Sandell): C.O.Rosenius. Mannen og målet. Indremisjonsforlaget 1949
(Amy Moberg og Lina Sandell): Carl Olof Rosenii. Liv og Virksomhed. Norman 1869
Ivar Welle: Kirkens historie II. Lutherstiftelsen 1951
Carl Fr. Wisløff: Norsk kirkehistorie bind III. Lutherstiftelsen1971

Lars Oftedal – stormann som falt

Lars Oftedal (foto aftenbladet.no)

Få kristenledere har hatt så stor innflytelse i kristenliv og politikk som Lars Oftedal. Enda færre har opplevd et større fall enn han.

Lars Oftedal var vekkelsespredikant som opplevde store vekkelser i Rogaland, på Sørlandet, og også andre steder i landet. Han var prest, han startet flere institusjoner for vanskeligstilte barn og voksne, han skrev bøker og gav ut aviser. Han var med i det meste som fantes av styrer i kristelige organisasjoner i Stavanger. Han var politiker, både i bystyret i Stavanger og på Stortinget.

Midt i dette stod han fram i Petrikirken i Stavanger og bekjente at han hadde falt i «usædelig forhold». Han ble fratatt stilling, tillitsverv og ære. Kort tid etter startet han «Stavanger Aftenblad». Jeg vil i denne artikkelen se litt nærmere på hvem denne mannen var. Min hovedkilde er Berge Furres nesten 900 siders biografi om Oftedal, som kom ut i 1990, tre år før Aftenbladets 100-års jubileum.

De første årene

Lars Oftedal ble født i Stavanger 27. desember 1838. Han var nummer tre av sju søsken. Foreldrene het Gunhild og Svend Oftedahl. Faren Svend, hadde røttene sine fra Oltedal (også kalt Oftedal) i Gjesdal. Her hadde slekta bodd i generasjoner. Svend sin tipp oldefar het Njell Ivarsen Øvre Oftedal (1651-1739). Farmor mi, Olava Sandvik (f. Tengesdal) stammet også fra Njell.

Svend Oftedahl sin far flyttet fra Oltedal til Ålgård kort tid etter at Svend ble født. Her var han leilending, men beholdt odel på Øvre Oltedal. Sven var odelsgutt og ønskte å overta garden, men han ble istedenfor lærer på Storhaug i Stavanger.

Mor til Lars Oftedal het Gunhild Ommundsdatter Stokke. Hun vokste opp i en haugianerfamilie på Stokka. Far hennes var fra Bø på Randaberg.

Lars ble syk som liten gutt. Han fikk sykdommen rakitt, som hemmet vekst og utvikling. Barn med denne sykdommen ble ofte hjulbeint og runde i kroppsform. Slik gikk det også med Lars. Men om han kroppslig var en pusling, klarte han seg godt. Han gikk almueskole, og latinskolen på Kongsgård. 21 år gammel reiste han til Kristiania for å studere. Han ble i hovedstaden fra 1859 til 1864, og var etter disse årene ferdig utdannet teolog.

Lars studerte under de kjente professorene Caspari og Gisle Johnson. Den sistnevnte preget en hel prestegenerasjon med sin levende bibeltro kristendom. I oktober 1861 ble Oftedal omvendt. Dette skjede under talen til en medstudent. Han skriver selv: «Til Slutningen fikk jeg dog Fred, endog det vared længe: den forlorne Søn var funden. Herren være lovet for sin Naade!»

Etter dette vokste det fram en trang til å vitne om det han selv hadde opplevd, og om Jesus som veien til himmelen. Han debuterte som forkynner i Våle kirke andre juledag samme året som han ble omvendt, og fortsatte med forkynnervirksomhet under studiene.

I Oslo traff han Olava Mathilde Olsen, og de ble forlovet i 1862. Etter ei tid som forlovet, ville Lars oppheve forlovelsen. Men det medførte store protester både fra Mathilde og hennes foreldre. Lars lot seg presse, og ekteskap ble inngått 9. februar 1865.

Prest og vekkelsespredikant

Første stopp etter fullført utdannelse var som indremisjonær i Bergens Forening for den indre Mission. Dette var en nystiftet indremisjonsforening, en lekmannsorganisasjon som forkynte Guds ord utenom kirkene. Den første tid var prestene i byen positivt stillet til Oftedals utstrakte møtevirksomhet, men det varte ikke lenge før han kom i konflikt med prester og biskop.

Neste stopp var et kall som sjømannsprest i Cardiff i Wales. Her virket han i perioden 1866-1868. Han fikk god inngang blant sjøfolket og sjømannskirken hadde god oppslutning og gikk økonomisk godt i hans tid. Også her klang vekkelsestonen klart i hans forkynnelse, og han var heller ikke redd for å refse prester som forkynte vrangt. Dette førte han i konflikt med sjømannsmisjonens ledelse i Bergen. Det hele endte med at han ble oppsagt fra sin stilling.

Vel tilbake i Norge, ble Oftedal engasjert av indremisjonsforeninger som forkynner. I Arendal opplevde han vekkelse og folk strømmet til hans møter i stort antall. Langt fra alle prester var glad for denne lekmannsvirksomheten, og konfliktene med prestene ble også her mange. Samme hvor Oftedal kom for å forkynne, ble lokalene for små. Ryktet om denne stortaleren spredde seg ut over landet. Ofte til prestenes stor fortvilelse.

På nyåret 1870 søkte Oftedal prestekall. Han ble ansatt som stiftskapellan i Agder stift og skulle virke i den vestlige delen, det vil si i Vest-Agder og Rogaland. Stiftskapellanen skulle fungere som prest når et kall sto ledige, ofte i skifte mellom to prester. Han hadde denne stillingen i fire år, fram til 1. februar 1874. I løpet av disse fire årene var han prest på ti ulike steder, og samme hvor han kom ble det større eller mindre vekkelser. Tiden i Avaldsnes og i Sokndal var spesielt rike, med gjennomgripende vekkelser.

Kapellan og sokneprest

I 1874 var tiden som «omreisende vikarprest» over, og han fikk en fast stilling som kapellan i Hetland ved Stavanger. Hovedkirken var Hetland kirke på Storhaug, med anneks blant annet på Randaberg. Oftedal ble veldig godt mottatt i Stavanger. Og han lå ikke på latsiden. I tillegg til de oppgaver som fulgte med prestekallet, hadde han også voksenskoler og bibellesninger rundt om i heleprestegjeldet. Overalt var tilstrømningen til samlingene stor og det gikk ikke lenge før han også ble invitert til møter i Stavangers menigheter.

Hatland kirke (foto dimu.org)

Året etter at han begynte som kapellan i Hetland, bygde han et eget bedehus, Bethania. Dette lå i nabosoknet, og ble årsak til konflikt med prestene der. Dette gjaldt først og fremst den populære presten Johan Ernst Welhaven. Konflikten gjaldt både om kirkelig orden, syn på lekmannsvirksomhet og ulike lærepunkt. Striden med Welhaven ble hard og langvarig, og endte med at Welhaven søkte seg bort fra Rogaland.

I tillegg til Bethania, bygde også Oftedal ut et omfattende sosialt arbeid i Bergelandsgaten. Biskopen fikk inn mange klager på denne virksomheten i «feil» sokn. Løsningen kom da Welhaven reiste fra byen. Da ble stillingen hans i St. Petri menighet ledig. Oftedal søkte denne stillingen som residerende kapellan, og fikk den til tross for to andre søkere som var bedre kvalifisert. Årsaken til dette var et ønske om å få Oftedals virksomhet i Bergelandsgaten «legalisert». Som prest i St. Petri menighet, var han også prest for Bergelands kvartalet. Lars Oftedal var kapellan i St. Petri fram til 1885. Da ble han forfremmet til sokneprest i samme menighet. Han var sokneprest her til han gikk av i 1891.

Ingen prest i Rogaland, eller kanskje i hele landet, var så populær som Lars Oftedal. I sin egen menighet og på sine mange talerreiser samlet han fulle hus. Men han fikk også mange motstandere og var konstant i konflikt med andre. Etter hvert stilnet vekkelsene, men Oftedal samlet likevel fulle hus og hadde mange støttespillere både i Stavanger og ellers i bispedømmet.

Petrikirka (foto dimu.org)

Bethania og Vaisenhuset

I 1875 sto Betania bedehus ferdig, men det ble for lite allerede ved åpningen. Oftedal satte derfor umiddelbart i gang med å bygge ut bedehuset, og i 1876 var nye Bethania ferdig. Det var da kanskje Norges største forsamlingshus og rommet 3000 personer. De fleste som kom på Oftedals mange samlinger på bedehuset var fattige. Det var tjenestejenter, dagarbeidere, småhåndverkere, men også noe få av byens overklasse.

Etter at bedehuset sto ferdig, fortsatte Oftedal med en omfattende byggevirksomhet på Bergeland. I 1877 sto Bethania Vaisenhus ferdig, et hjem for fattige og vanskeligstilte gutter. Vaisenhuset hadde plass til 50 gutter, og ble umiddelbart fullt.

Neste prosjekt var kjøp av en gard like utenfor bygrensa ned mot Gandsfjorden. Denne fikk navnet Emmaus og hadde en dobbel hensikt. Den skulle skaffe mat og melk til Vaisenhuset og den skulle være et utfluktssted for guttene.

Fra Bethania i 1939. (foto Stavanger byarkiv)

Så fulgte Tabitahjemmet i 1877, et hjem for fattige sjømannsenker. Magdalenahjemmet i mai 1878, et hjem for «falne kvinner» og prostituerte. Børnhjemmet høsten 1878, for småbarn fra 0-8 år. Deretter på rekke og rad: Vaisenhus 2, Guttehjem 3, Herberg for Embetsmænds børn, Lindøen Opdragelsesanstalt, Vaisenhusets Arbeidsskole, Pigehjemmet og Studenterhjemmet i Kristiania.

Allerede i 1872 kom han ut med første nummer av det oppbyggelige bladet «Bibelbudet». I 1880 startet han bladet «Vaisenhus-Tidende», ett informasjons- og tiggeblad for Oftedals store diakonale arbeid. Han gav ut sangboken «Basunrøst og Harpetoner» som til sammen kom ut i 125 000 eksemplar. I 1878 startet han avisen «Vestlandsposten», som snart ble en av landets største aviser. På det meste var det kun «Verdens Gang» som var større.

Alt dette gjorde Lars Oftedal til en mektig mann, ikke bare åndelig, men også økonomisk og politisk, i Stavanger og også på landsbasis. Inntektene til institusjonene var stor, og regnskapet var ikke alltid like klart i skille mellom privatøkonomi og institusjonsøkonomi. Men det ble aldri avdekket noe økonomisk straffbart.

Stortingspolitiker

Det tok ikke lang tid før Oftedal begynte å engasjere seg i politikken. I 1876 engasjerte han seg til fordel for Venstres kandidat til stortingsvalget, ved å skrive et lite innlegg i venstreavisen «Stavangeren». Dette vakte oppsikt, da de aller flest prester og embetsmenn på den tid stemte Høyre. Oftedals egen avis «Vestlandsposten» ble snart et organ for Vestrepolitikk. I 1882 ble Oftedal valgt som representant for Vestre til Stortinget. Han ble ikke gjenvalgt i 1885, men ble valgt på ny i 1889. Han ble også valgt i 1891, men frasa seg dette valget etter fallet. Oftedal var også innvalgt i bystyret i Stavanger i mange år.

På Stortinget forbindes han først og fremst med hans intense kamp for at ikke forfatteren Aleksander Kielland skulle får dikterlønn. (Se under) Bortsett fra i denne saken, engasjerte han seg lite i debatter i Stortinget. Han var også i periodene på Stortinget, mye ute og forkynte Guds ord på Østlandet.

1880-årene var ei brytningstid i det politiske Norge, og Oftedal var med i behandlingen av mange viktige saker, bl.a. Dissenterloven, Riksrettssaken, forholdet mellom stat og kirke og altså den nevnte Kielland-saken. Han hadde også et stort engasjement for avholdssak og «sædelighetssaken». Oftedal gikk under navnet «Venstre-presten» og ble også i politikken både elsket og hatet.

Waisenhuset (tegning ukjent)

Oftedal og Kielland

I 1884 søkte den berømte Stavanger-forfatteren Aleksander L. Kielland om dikterlønn, men søknaden ble avslått av regjeringen. Oftedal var sterkt imot at Kielland skulle får dikterlønn fra staten, fordi han mente at Kielland med sin diktning undergravde den kristne moral. Saken kom opp i Stortinget i 1885. Saken falt, med Høyres og et stort mindretall av Venstres stemmer, deriblant Oftedals.

Mange av datidens stor kulturpersonligheter engasjerte seg sterkt til fordel for Kielland, deriblant Bjørnstjerne Bjørnson og Knut Hamsund. Og Oftedal var den store syndebukken.

Etter at Kiellands søknad ble avvist for tredje gang i 1887, tok Kielland hevn på Lars Oftedal ved å skrive romanen «Sankt Hans Fest». Berge Furre skriver: «Ein meir infam prestekarikatur er ikkje presentert i norsk litteratur enn hovedpersonen her, Morten Kruse». Og alle var klar over at Lars Oftedal var modellen for Morten Kruse.

I romanen fortelles om en stor St. Hans fest som ble planlagt i Stavanger. Ideen dukket opp mens byens mektige prest var på reise. Snart var hele byen engasjert i planleggingen, og mat kjøpt inn. Men så kom Morten Kruse heim og fikk høre om festen. Han satte i gang en intens aksjon for å få stoppet festen, ved hjelp av sine venner i menighet og institusjoner. Vennen kalte Kielland for «Kruses kaniner». Med overtalelse og trusler fikk han så godt som alle til å trekke seg fra festen, og den ble avlyst. Istedenfor St. Hans fest, ble det storfest på prestens bedehus.

Karikatur etter fallet. (fra avisen Vikingen)

Oftedal og Rettedal

Tormod Rettedal var navnet til en markert forkynner som virket samtidig med Lars Oftedal. Rettedal var fra Forsand, og ble omvendt tidlig på 1870-tallet. Han begynte straks å reise som bibelbud og senere forkynner. Han kom tidlig i kontakt med Oftedal, og selv om de begge var sterke personligheter, så det ut til å forholdet dem imellom var godt den første tiden, selv om det aldri ble noe nært vennskap.

I 1888 leide Oftedal ut Bethania til Bjørnstjerne Bjørnson. Han skulle holde et foredrag mot flerkoneri. Bjørnson var fritenker og det vakte oppsikt blant kristenfolket at Oftedal slapp til Bjørnson i Bethania. En av dem som reagerte kraftig var Rettedal. Han gikk rett til Oftedal og sa at «kristenfolket hadde ikke bygd Bethania for «fritenkjarar». Oftedal reagerte med sinne og sa at ingen trengte fortelle han hvem som skulle tale i Bethania, det bestemte Oftedal! Slik skiltes de.

Etter dette vokste det fram en opposisjon mot Oftedal blant Indremisjonsfolket, og Rettedal var en av førerne for opposisjonen. Rettedal og hans folk startet også et misjonsblad, «Hilsen fra Broderkretsen», i opposisjon til Oftedals blad «Bibelbudet». «Hilsen fra Broderkretsen» hadde 6000 abonnenter allerede etter et år. Dette viser at opposisjonen mot Oftedal var blitt sterk. Mange var urolige for og lei av at Oftedal hadde siste ordet i alt som skjedde i Indremisjonen.

Likevel fikk ikke opposisjonen flertall, før etter Oftedals fall. Under årsmøtet i 1892 fikk opposisjonen flertall i styret, og det første de gjorde var å kalle Rettedal til en to ukers møteserie. Rettedal hadde for øvrig året før, vært sentral i stiftelsen av en ny misjonsorganisasjon, «Kinamisjonsforbundet».

Forkynnelsen

Lars Oftedal var sterkt preget at teologiprofessor Gisle Johnson og av den svenske forkynneren Carl Olof Rosenius. I de første årene opplevde han store vekkelser og forkynnelsen var preget av det. Han var direkte i sin forkynnelse. Formen var mild og evangeliet ble forkynt fritt, men han var også kraftig i sin beskrivelse av vantroen og egenrettferdige. Her er et lite eksempel:

«O gruelige Lod! Helvede, det evige Pine, Graad og Tænders Gnidsel, evigt Mørke, Udelukkelse fra Guds rige og Forkastelse fra Guds Ansigt til Pølen som brænder med Ild og Svovel, hvor Ormen ikke dør, og Ilden ikke slukkes. Dette er ikke alene en Virkelighed, som bliver de fleste Menneskers Lod, men jeg frygter for at der under dette Tag skal staa dem, hvis evige Lod bliver denne, fordi de ikke annammede Sandhedens Kjærlighed til deres Frelse.»

Oftedal publiserte mange av sine preiker, både i aviser og i bøker. Men disse trykte taler gir ikke et rett bilde av hans forkynnelse. Den muntlige og inspirerte formen, forsvinner i en mer teoretisk form. Jeg har selv lest hans pasjonspreiker utgitt i boka «Vor Frelsers Jesu Kristi Lidelse. Atten Betragtninger», Stavanger 1881. Her er mye godt stoff, men i en omstendelig og tung form.

Men at han i sin muntlige forkynnelse nådde langt, viser det som skjedde med forfatteren Arne Garborg. Han var kritisk til Oftedal, men gikk likevel for å høre han. Han forteller om dette i «Knudaheiebrev». Under første del av Oftedals tale, satt Garborg kritisk og vurderende. Men så skjedde noe:

«Med ein gong var desse kloke Tankane burte for meg. Eg hugsa kje lenger Lars Oftedal. Eg visste kje kven det var som tala; men han tala til meg. Ende fram til meg. Som det kunde vera han Far; eller ein annan av mine eigne. Eg sat der fjetra, raadlaus, mest rædd; visste kje kor eg skulde gjera av meg. Han kom so beint innpaa meg; her vart ikkje umrøme; det var som eg vart tekin i Akslene og haldin fast. Han tala til meg som ein mann med sin Næste. Og Gud betre meg: Mannen hadde Rett. Han hadde Rett. Kor kunde ein no gaa saa tankelaus gjennom Verdi..»

På åttitallet skjedde det en gradvis endring i innholdet i Oftedals forkynnelse. Tyngdepunktet gikk mere over til «det daglige Livs Indvielse til Gud». Det ble også slutt på vekkelsene, men Oftedal samlet fremdeles stor skarer under sin talerstol. Han var fast predikant på kretsmøtene til Ryfylke og Jæren Indremisjon og Hardanger, Sunn-Hordaland Indremisjonsforbund, og var stadig på farten med Guds ord helt fram til fallet i 1891.

Det store fallet

I ettertid er det som skjedde søndag 1. november 1891, det som Lars Oftedal først og fremst har blitt husket for. Gjennom hele hans virksomhet gikk det rykter om Oftedals forhold til kvinner. At ekteskapet med Mathilde ikke var varm og intimt, var noe mange så. Men at han skulle hatt et forhold til andre kvinner, ble ikke bevist, selv om mange gjorde mye for å finne noe å felle ham på.

Den nevnte november-søndag, skulle Lars Oftedal være forrettende prest. St. Petrikirken var sprengfull, men da gudstjenesten startet var det kapellanen som var prest. Oftedal satt framme i vanlige klær. Da gudstjenesten var slutt, sto Oftedal fram og bekjente og ba om tilgivelse for at han «har gjort seg skyldig i usædeligt Forhold og gjort Forargelse i Menigheden. Dette er min Skam og dybe Sorg.»

Nyheten slo ned som en bombe. En av byens mektigste menn og en av de mest profilerte prestene i Norge bekjente at han hadde opptrådt «usædeligt». Ryktene gikk som ild i tørt gress og beskyldningene mot han kom i sterke ordelag. Det førte til store oppslag i aviser i hele Norge, ja, til og med i Norden og i England.

Oftedal ble presset til å si opp sin stilling som prest, og fikk avskjed i unåde. Han overførte institusjonene sine til Indremisjonen. Slaget og fallet var enormt. Men hva var det han egentlig bekjente?

Etter nøye granskning både like etter fallet og av forskere i senere tid, er det kun ført bevis for følgende. I 1883 var Caroline Torbjørnsdatter Ommundsen tjenestepike hos Oftedal. Hun ble senere gift med Karl Ludvig Gjermoe som var kapellan under Oftedal. Sommeren 1891 var hun og mannen bosatt i Hægebostad som prestefolk. En annen prest prøvde å finne noe å felle Oftedal på, og besøkte Gjermoes. Da fikk han en bekjennelse fra henne om noe som skjedde i 1883, åtte år tidligere. Caroline fortalte at Oftedal hadde vært nærgående og «gjentagne Gange med uterlige Ord… søgt at bringe hendes Haand i Berørelse med sine Kjønsdele.»

Denne beføling var det Oftedal bekjente i Petrikirken noen måneder senere og som han også i ettertid erkjente. Ryktene ville ha det til at han hadde gått «fra seng til seng», men det har aldri blitt avslørt eller erkjent noe annet enn denne beføling – som jo i seg selv er dypt alvorlig.

Bekjennelsen til Caroline Gjermoe kom biskopen for øret gjennom et anonymt brev, og da dette ble kjent for Oftedal, valgte han å stå fram for menigheten og bekjenne si synd.

Notat fra Kristoffer Fjelde. Vitnebeskrivelse fra Lars Oftedals bekjennelse

Siste år

Fallet for Lars Oftedal var totalt. Kirker og bedehus ble stengt for han. Han ble utestengt fra nattverdbordet, men fikk komme tilbake som nattverdsgjest noen måneder senere. Videre måtte han si fra seg ansvaret for institusjonene og avisene og han måtte si fra seg plassen på Stortinget. Han sto igjen som en ribbet mann, men han la ikke inn årene for det.

Allerede to måneder etter bekjennelsen, hadde han oppbyggelsesmøter i noen heimer. Snart begynte han å leie forsamlingshuset «Totalen» til møter. Han begynte også å gi ut forkynnelse i små skrifter. I 1893 bygde han et nytt og stort bedehus i Bergelandsgaten, Salem bedehus med plass til 1600 personer. Dette huset ble imidlertid et for stort løft for han, og han solgte huset noen år senere og kjøpte et mindre forsamlingslokale.

Førsteutgaven av Stavanger Aftenblad

(fra nb.no)

Den 1. september 1893 startet Oftedal en prosjekt som enda eksisterer. Han gav da ut sitt første nummer av dagsavisen Stavanger Aftenblad, med seg selv som redaktør. Avisen ble en stor suksess. Ett år etter oppstart var hver fjerde husstand i Stavanger abonnent på avisen.

I 1898 stilte han på ny til valg til Stavanger bystyre. Oftedal ble langt mer politisk radikal sine siste år, og skiftet fra Moderate Venstre til Venstres radikale del. Under bystyrevalget stilte han med egen liste. På den lista førte han opp sitt eget navn de nødvendige 60 ganger, og ingen andre navn. Av 2019 stemmeberettigede, gav 107 Oftedal sin stemme. Det gav hans liste to mandater, men siden det bare var Oftedals navn på lista, ble det med ham. Sammen med andre Venstrelister, fikk Venstre flertall i bystyret. Det var en politisk oppreisning for Oftedal.

Mathilde Oftedal hadde stått ved mannen side gjennom et langt liv. Ekteskapet hadde vært problematisk, og i 1897 gikk det ikke lenger. Mathilde pakket kofferten og reiste fra han. Et vanskelig ekteskap endte i skilsmisse.

To år sener ble Lars Oftedal syk. Han led både av bronkitt, gikt og diabetis. Sykdommen ble mer alvorlig ut over vinteren og våren, og 2. mai 1900 sovnet han stille inn vel 61 år gammel.

Den mest brukte av Lars Oftedals sanger ble skrevet året etter den store bekjennelsen. Det passer å avslutte disse linjer med den sangen:

Hvem kan sige ud den lykke At faa være Jesu ven, Gaa med Friheds brudesmykke Hjem til Gud i himmelen. O, hvor saligt, o hvor saligt At faa være Jesu ven.

 Da mitt sønderbrudte hjerte Viste mig de mange Brøst, Glæde fandt jeg i min Smerte Jesu blod ble da min Trøst Herren sagde, Herren sagde: «Du er min, jeg har dig løst.»

Før jeg laa i skam og vaade; Thi min synd var tung og svar, Da kom Jesus med sin naade, Gjorde mig til ærens kar. Der han saa mig, der han saa mig I mit blod, han sagde: lev!

Intet øie for mig følte Over mig forbarmet sig. Satan bare mod mig brølte, Alle væmmedes ved mig. Men min Jesus, men min Jesus Kom og tog mig i sin favn.

Han mig toet ren i vandet, Skylte af mig alt mit blod, Største syderen i landet Salvet han med oljen god. Og han gav mig, og han gav mig Dobbelt op for al min synd.

O, den Dagen, o den Dagen, Aldrig jeg forglemmer den; Da jeg blev til Naaden tagen, Da jeg blev en Jesu Ven. Da han svøbte, da han svøbte Mig i Rettferdskappen sin.

Hvem kan sige du den lykke At faa høre Jesus til? Intet skal mig atter rykke Bort fra ham mig frelse vil. Ham alene, ham alene Vil jeg alltid høre til.

Sangen ble skrevet 10.09.1892. I 1927 reviderte Anders Hovden fire av versene og omsatte dem til nynorsk. Det er denne versjonen som er brukt på bedehusene:

Kven kan seia ut den glede Å få vera Kristi brud,

Gå med krans og kvite klede Heim til himmelen, til Gud!

Før eg låg i synd og våde, Tung var all min gang og veg.

Då kom Jesus med sin nåde, Å, kor glad han gjorde meg!

Ja, den dagen - å, for sæle! Aldri meir eg gløymer den,

Då eg høyrde hyrdingmæle, Då eg vart ein Jesu ven!

Kven kan seia ut den fagnad Å få høyra Jesus til!

Jesus er mitt liv, min lagnad, Hans eg evig vera vil!

Kilder:

Berge Furre: Soga om Lars Oftedal

Oscar Handeland: Vårløysing I

Lars Oftedal: Jesu Kristi Lidelse

Lars Oftedal: Basunrøst og harpetoner

Stavanger Aftenblad: aftenbladet.no

Norsk Biografisk Leksikon: nbl.snl.no

Ingen er som Gud

Han tar bort misgjerning! Han går overtredelse forbi! Han holder ikke for evig fast på vrede! Han har lyst til miskunn! Han skal igjen forbarme seg over oss! Han skal trå våre misgjerninger under føtter! Han skal kaste alle våre synder i havets dyp!

Hvem er en Gud som du, en Gud som tar bort misgjerning og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av hans arv? Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede, for han har lyst til miskunnhet. Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp. Du skal vise Jakob trofasthet, Abraham miskunnhet, slik du med ed lovte våre fedre i fordums dager. (Mika 7:18-20)

Hvem er en Gud som du?

Profeten Mika lovsynger Gud i dette avsnittet. «Hvem er en Gud som du» sier han. Israelsfolket var omgitt av hedninger på alle kanter. Det var de i Egypt. Det var de under vandringen i ørkenen og etter at de hadde fått sitt lovede land. Disse hedningene var en konstant fare for deres gudsliv, for israelsfolket ble fristet til å dyrke andre guder enn den ene sanne Gud.

   

Ingen av de avguder som hedningene dyrket var guder. For det finnes bare en Gud. Avgudene er menneskeskapte og kan bare føre mennesker inn i trelldom. Det hadde israelsfolket rik erfaring med, og derfor kan profeten Mika nærmest juble ut disse ordene: Hvem er en Gud som du! Hele Israels historie vitner om det. Kong David satte ord på det i mange av sine salmer. Vi tar med et eksempel:

Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet. Han går ikke alltid i rette, og gjemmer ikke på vrede for evig. Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. (Sal 103:8-10)

   

Og likevel, Israelsfolket valgt gang på gang og heller tilbe avgudene. Det førte dem i ulykke og nød. Og vi ser det samme i dag. Vårt folk forlater Jesus og tilber avguder med mange forskjellige navn. Det kan være sosialisme, kapitalisme, mammon dyrking, nyhedenskap og antikristelige bevegelser. Syndenaturen forblinder. Mennesket bedras. Det er en stor smerte.

   

Men når en synder blir frelst og får Den helliga ånds lys over livet, kan en ikke annet enn si med Mika: Hvem er en Gud som du! «Jesus det eneste, helligste reneste, navn som på menneskelepper er tatt.»

Tar bort misgjerning

Hvorfor er ingen som Jesus? Hør Mikas vitnesbyrd om Jesus: Han tar bort misgjerning!  Han går overtredelse forbi! Han holder ikke for evig fast på vrede! Han har lyst til miskunn! Han skal igjen forbarme seg over oss! Han skal trå våre misgjerninger under føtter! Han skal kaste alle våre synder i havets dyp! Det er neste overveldende.

   

Jeg hadde ei veldig god tid åndelig sett i militæret. Jeg hadde vinteren før kommet gjennom til bevisst liv med Jesus. Dette var levende for meg også mens jeg var i militære. Jeg husker mens jeg var på kurs på Håkonsvern i Bergen, at løftene åpnet seg for meg. Jeg måtte finne fram et ark og skrev ned løfte på løfte, velsignelse på velsignelse. Lista ble lang!

   

Jeg kom på dette når jeg leste denne herlige lista Mika minner oss om. Tenk Jesus tar bort misgjerning. Tenk på alle synder og mislykkede gjerninger du har gjort. Jesus tok dem bort, da han naglet dem til korset. Jesus er hellig Gud som ikke kan tåle synd. Gud er vred mot all synd. Men så sier altså ordet at Jesus ikke holder fast på sin vrede til evig tid. Hvorfor? Fordi Gud lot sin vrede over dine synder ramme Jesus.

Jesus kastet alle våre synder i havets dyp, fortsetter profeten. De er borte. De er glemt. De er ikke som ubåten på Fedje som ble senket på havets dyp full av kvikksølv og som nå etter mange år begynner å bli en fare for oss. Nei, det er et bilde på at syndene er utslettet, slik det står i Kolosserbrevet: Han utslettet skyldbrevet, mot oss…

Har lyst til miskunnhet

Så er det så herlig det som står om Jesus: Han har lyst til miskunnhet. Andre steder står det at han lengter etter å være nådig mot deg! I Jeremia står det om Jesus: Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Jesus elsket oss fra evighet av, med en kjærlighet vi ikke kan fatte.

Noen spotter Gud med å spørre hvordan vi kan tro på en Gud som kaster noen i fortapelsen. Det er å snu saken helt på hode. Vi mennesker valgte selv å gå bort fra Han som elsker oss med en evig kjærlighet. Vi valgte selv fortapelsen framfor himmelen. Når fallet er skjedd, står ikke Jesus å gnir seg i hendene og gleder seg over å kaste syndere i fortapelsen. Det er så langt fra sannheten som det går an. Nei, det skar han i hans hjerte. Hans evige kjærlighet og lyst til miskunn drev han til korset, drev han selv inn under Guds vrede:

For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. (Joh 3:16)

Jeg er så glad og takknemlig for å tilhøre en frelser som har lyst til og lengte etter å være nådig.

Løftene holder

Den herlige frelse som Mika vitner om, er noe Jesus med ed har lovet allerede fra Adams tid. Derfor står løftene fast. «Den som har Sønnen har livet.» «Det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus.»

(Andakt på nattverdmøte på Moi 13. mars 2014)

Sitater i lett blanding III

Hans Erik Nissen (foto: kristeligt-dagblad.dk)

Det er mye å lære av å lese i gode bøker, eller å høre hva folk i ulike livssituasjoner har å fortelle. Jeg har plukket meg noen sitat til oppbyggelse, lærdom og ettertanke.

Øivind Andersen

Rettferdiggjørelsen betyr at Gud dømmer oss som om vi var Kristus, fordi han i sin tid dømte Kristus som om han var oss.

Tormod Vågen

Når samvitet misser den daglege trong etter tilgjeving ved Kristi kross, vert det kjensla som stadig må stimulerast for å halda den religiøse interessa ved like.

Magne Nilsen

Du som en gang var et lyk`lig Guds barn, men som ble fanget i djevelens garn,

Som døyver smerten med tomhet og skarn, hør: det er nåde for deg!

Jesus på Golgata fullbrakte alt, alt har han sonet og gjelden betalt.

Han tok din plass den gang dødsdommen falt! Derfor er nåde for deg!

Hartvig Skartveit

I et nåderike er krav et fremmedord!

Billy Graham

Det er en fare for at menighetene i dag forsøker å være et slags helsepersonell som deler ut litt medisiner her og lindrer noen sår der. Men verkebyllene vil bare slå ut andre steder. Vårt største behov er å kalle på Den Store Lege. Han alene kan stille den rette diagnosen. Han vil se under disse overfladiske utslettene og finne årsaken til all elendighet. Og det er synden!

Carl Olof Rosenius

Når det gjelder vårt liv, skal vi være engstelige og nøyeregnende, men her er vi som regel sikre og lettsindige. Men når det gjelder det å tro nåden hos Gud, skal vi være fri og trygge på Kristi fortjeneste. Men da er vi som regel alt for bundet og redde.

Olav Valen-Sendstad

For alle synder farer ut av samvittigheten når vi hører og innser i Ordet, at Guds løfte om syndenes forlatelse gjelder oss personlig, så sant Gud er sanndru og ingen bedrager….

For når Gud tar det bort, hvem kan da holde på det?

Carl Fredrik Wisløff

Er det en liberal prest, da går ikke jeg, er det en kvinnelig prest, da går jeg heller ikke. (Om deltakelse ved nattverd)

Kjell Dahlene

Søvnen betyr ikke at det er liten aktivitet, men at en svikter i å pleie det indre fortrolige liv med Frelseren.

Bo Giertz

En splittelse av Kristi kirke er ikke mulig. Splittelsen må bestå i at noe som er falskt og sykt skiller seg fra den sanne kirken.

Hans Erik Nissen

Guds ord forkynner at i Jesus er du løst fra alt det du føler deg bundet av. Du bli ikke løst ved egne opplevelser og erfaringer. Nei, du blir løst ved Jesu blod. Det kostet Gud uendelig mye å forløse deg. Han måtte betale med sin egen Sønns liv. Derfor vil han ikke gi deg annen hvile enn den du får gjennom troen på Jesus. Det skal være ditt livs rikdom, at du eier en full og hel forløsning midt i egen nød og fortvilelse.