En fremmed ånd?

Johannes Brandtzæg. (maleri på Fjellhaug)

 

Johannes Brandtzæg var en av grunnleggerne av Norsk Luthersk Misjonssamband. Han var generalsekretær fra 1892-1930.

I 1899 gav han ut ei andaktsbok, sammen med lærer N. Nilsen og Ludvig Hope. Alle disse var sentrale ledere i det nye kinamisjonsselskapet som ble dannet i 1891. Andaktsboka heter «I stille stunder», med undertittel «paa veien hjem». I tillegg til egne andakter, tok de med forkynnelse fra andre kjente kristenledere som Luther, Spurgeon, Rosenius, Scriver m.fl.

Fotografi fra boka

 



30. september er det Johannes Brandtzæg som er andaktsholder. Det han skriver er svært aktuelt også 116 år senere. Brandtzæg innleder med en bibeltekst fra Esras bok:

Judas og Benjamins motstandere fikk nå høre at de som var kommet hjem, var i ferd med å bygge et tempel for Herren, Israels Gud. De kom da til Serubabel og til familiehodene og sa til dem: La oss få være med dere og bygge! For vi søker deres Gud likesom dere selv, og vi har ofret til ham helt fra syrerkongen Asarhaddons dager, han som førte oss hit! Da svarte Serubabel og Josva og de andre familiehodene i Israel: Det er ikke sammen med dere vi skal bygge et hus for vår Gud. Men vi alene skal bygge huset for Herren, Israels Gud, slik som kong Kyros, kongen av Persia, har befalt oss. Esr 4:1-3

Brantzæg skriver om disse bibelvers:

«Dette skriftstykket gir oss en lærdom med hensyn til vårt arbeide for Guds rike. Hvorfor fikk ikke samaritanerne være med? Fikk de være med å bygge, så ville de vel også være med og råde i den oppbyggede by – i det nyreiste tempelet.

Samaritanerne var mange og sterke. Jødene få og svake – noe som vistes av at de sluttet arbeidet.

Å ta imot samaritanernes hjelp vil være det samme som å gi rom for samaritanernes ånd. Deres vennskap var farligere enn deres fiendskap. Vi må også kunne ha mot til å si nei til slike tilbud om hjelp.

Vi ønsker –som kristne –å bygge Guds rike. Helst hurtig. La oss vokte oss for i vår iver å tilkalle eller motta slik hjelp, som fører med seg en fremmed ånd. En ånd som er Gud imot. Den fremmede ånd kan lett bli sterkere enn Guds ånd. La heller arbeidet gå langsomt. «Templet» blir likevel reist til slutt.»

 

Fornyelsens kilde

 

I vekkelsesfattige tider oppstår forståelig nok en sterk trang til åndelig fornyelse. Slike tider gir også god grobunn for usunne fornyelsesbevegelser.

Den bevegelsen som har markert seg sterkest i Norge de siste årene er den karismatiske bevegelse. Denne har stått fram i mange ulike greiner og utforminger. Ungdom i oppdrag, Oase, Trosbevegelsen, Toronto-bevegelsen er noen slik karismatiske bevegelser. Graden av læremessige avvik varierer selvsagt sterkt i disse karismatiske retninger.

Jon Kvalbein er den av våre ledere som har arbeidet mest med hva den karismatiske bevegelse står for. For en del år tilbake skrev han følgende veiledning i "Dagen", som jeg gir min fulle tilslutning til. Her er sunn veiledning som vi gjør vel i å lytte til også i dag.

"Den karismatiske bevegelse presenterer seg som en bevegelse som på tvers av alle kirkesamfunn vil fornye det åndelige livet i kristne menigheter og forsamlinger. En hovedsak i denne fornyelsen er å få nådegavene i funksjon, - ikke minst legger man vekt på tungetale og helbredelse.

Vi er mange som lengter etter åndelig fornyelse. Men noen av oss har liten tro på at den karismatiske bevegelse viser veien til en sann og sunn fornyelse på Bibelens grunn.

Legg merke til menighetene som Paulus skriver til - i Korint, Galatia og Efesus. De var langt fra idealmenigheter. På mange måter likner de våre egne forsamlinger. Her var forvirring, vranglære, splittelse, egoisme, vennskap med verden, dovenskap og hovmod. De trengte i høy grad fornyelse.

Hva er det Paulus skriver om til slike menigheter? Han skriver ikke et ord om at det som mangler dem er en åndsdåp-erfaring eller opplevelse av Åndens manifestasjoner.

Han utfordrer ikke til mer bruk av tungetale. Tvert imot, han demper korinternes overdrevne vekt på denne nådegaven. Han utfordrer ikke til dristigere helbredelsesvirksomhet. Han forteller dem ikke at de må sette i gang med demonstrative tros-, eller krafthandlinger, lange lovsangskvelder eller andre arrangementer som skal få menigheten til å oppleve Åndens nærvær.

Nei, Paulus viser menighetene til evangeliet om Kristus! Han forkynner Kristus korsfestet - "han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning"(1 Kor 1,30). Med tyngde og innlevelse skildrer Paulus den åndelige velsignelse de eier i himmelen i Kristus.(Ef 1,3-14). Han peker på frelsens grunnlag(Ef 2).

I Galaterbrevet skildrer han friheten i Kristus, og advarer med sterke ord mot vranglærere som stiller loviske tilleggskrav til troen. På bakgrunn av evangeliet om hva Kristus har gjort for de troende formaner Paulus til anger og bot, daglig omvendelse og hellig etterfølgelse og tjeneste.....

Fornyelse er å bli ny på nytt. Det er å vende tilbake til Ham som gjør alle ting nye. Fornyelse er ikke det samme som å oppleve åndelig styrke eller kraft. Gud har satt en åpen dør framfor den som har liten styrke, men som har holdt fast på Ordet og ikke fornektet Jesu navn(Åp 3,8).

Jesus var redd for alle under og tegn som tok oppmerksomheten bort fra hans person og verk. Det er evangeliet som er Guds kraft til frelse ved sitt Ord. Det er nådemidlene som skaper tro. Det er nådemidlene som fornyer Guds folk.

Vi trenger nådegavene. Nådegavene er en mangfoldig åndsutrustning som kristne har fått til menighetens oppbyggelse. Men nådegavene skal ikke vise fram seg selv. De er ikke gitt som åndelig pynt eller til å skape sensasjonell oppmerksomhet. De skal stille seg til disposisjon for Ånden og Åndens sverd(redskap) er Guds Ord.

Overalt hvor man erstatter eller fortrenger Ordets forkynnelse med liturgiske eksperimenter, drama, dans, åndelige manifestasjoner, ekstatisk lovsang eller hva man ellers kan finne på, er man kommet på avveie.

For det er ikke bare slik at troen kommer av forkynnelsen. Troen fornyes ved og lever av Guds Ord. Og Ordets sentrum er fornyelsens kilde: Evangeliet om Kristi verk for oss på korset."


(Offentliggjort første gang i 2010)

Prestekjole og liturgi til besvær

(foto vl.no)

Hva gjør en lavkirkelig misjonsorganisasjon i møte med høykirkelig tenkning i samarbeidskirkene på misjonsmarkene?

I Tanzania var dette en periode et problem som nesten førte til brudd mellom Misjonssambandet(NLM) og den samarbeidene Tanzanianske kirke på 1950/60-tallet. Historien vitner om misjonsledere som virkelig tok konsekvenser av sin overbevisning.

Olav Fjose gav i 1994 ut boka «En ny gave – en ny oppgave. Norsk Luthersk Misjonssambands arbeid i Tanzania». Her gir han et historisk tilbakeblikk på NLMs misjonsvirksomhet i dette afrikanske landet. Oppstarten var i 1950, og NLM gikk inn i oppgaver som Fosterlandsstiftelsen i Sverige hadde startet opp. Denne organisasjonen måtte på det tidspunkt frasi seg arbeidet i Dongobesh av økonomiske grunner, og tilbød NLM å overta.

Det var allerede lutherske kirker i Tanzania på det tidspunktet, og det ble også dannet en luthersk kirke med utspring fra NLMs arbeid. Nokså snart ble det imidlertid et spenningsforhold mellom NLM og den lokale kirken når det gjaldt forholdet til liturgi og prestedrakt. I de luthersk kirkene i Tanzania ble det brukt presteklær og en forholdsvis omfattende liturgi. Dette stred mot NLMs profil og tenkemåte.

(Illustrasjonsfoto)

 

Generalsekretær Tormod Vågen sa om dette i et brev i 1951: «Mitt standpunkt vil bli at vi, så langt vi finner rimelig og rett tar hensyn til de kristnes ønsker der nede, men krever full frihet til å ha vår kirkeordning og ritual for øvrig. Hvis samarbeidet med de lutherske skal medføre slik tvang, sier vi nei.»

Hovedstyret gav derfor rundt årsskiftet 57/58 følgende retningslinje i denne saken: «Hovedstyret presiserte også at det ikke må være altertjeneste knyttet til gudstjenesteordningen. «At presten vender seg til og fra menigheten betyr at han er mellommann mellom menigheten og Gud. Derfor kan vi ikke gå med på at slik altertjeneste institueres i våre kirker.» Hovedstyret vil heller ikke ha prestedrakt.»

Denne saken fortsatte å skape konflikter mellom misjonen og den lokale kirken. Misjonærenes arbeid var integrert i den lokale kirken, som etter hvert hadde tatt i bruk presteklær og liturgi for sine lokale prester. De lokale kirkeledere mente at også misjonærene skulle bruke samme presteklær og liturgi som de lokale pastorer.

I 1972 tilspisset situasjonen seg på ny, og hovedstyret i NLM måtte gjøre vedtak nok en gang. De respekterte den lokale kirkes valg av kirkesyn for egne medarbeidere, men «vi håper inderlig at dere vil forstå at hovedstyret ikke kan tillate NLMs misjonærer å bruke den omfattende liturgien og presteklærne som er innført i kirken.»

Selv om NLM har hevdet at gudstjenesteordningen ikke er et bekjennelsesspørsmål, har organisasjonen alltid vært lavkirkelig. Josef Tungland siterer Tormod Vågen(t.h.) i biografien om han: «Prestedrakt og altar høyrer saman», og eit altar er han bestemt imot. Det er den «gammeltestamentlige mellommannsordninga som katolisismen har innført.» Me må ha ei ordning der presten alltid er vendt mot forsamlinga, og då fell alteret og snuinga bort.» og videre: «Altertenesta er ubibelsk» og «direkte fornektelse av Jesus som mellommann og øvsteprest».

På spørsmål om hva NLM ville gjøre hvis det ble krevd at misjonærene i forstanderstillinger skulle bruke prestedrakt, svart Vågen avgjort og bestemt: «Då kom Misjonssambandet til å «gi opp arbeidet i Mbulu og se seg om etter en ny misjonsmark i Øst-Afrika.» Hovedstyret sa seg enig med Vågen.

Dette er virkelig til ettertanke i vår tid når en til stadighet ser sentrale misjonsledere avbildet med både «prestesnipp» og prestedrakt.

 

Kilder:

Olav Fjose: En ny gave – en ny oppgave

Josef Tungland: Tormod Vågen på kallets veg

Troskapen svekkes

 

Paulus var urolig for menigheten i Korint. Han var redd for at «deres tanker (skulle) bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus.» (2 Kor 11:3) Er det grunn for slik uro på våre bedehus?

Det var slike tanker jeg gjorde meg etter å ha lest artikkelen «Slipper til kvinner ved nattverdbordet» i Dagen 11. mars 2015. Artikkelen omtaler en endring i praksis i Indremisjonsforbundet (ImF) når det gjelder hvem som kan være ansvarlig for nattverdforvaltningen i organisasjonen.

Før har kun menn ledet nattverdmøtene, med begrunnelse i at sakramentsforvaltningen ligger inn under eldstefunksjonen, og at kun menn kan være eldste og hyrde. Nå har ImF vedtatt at kvinner også kan lede nattverdsamlingene, og at dermed nattverdforvaltningen ikke lenger er en del av hyrdetjenesten.

I Misjonssambandet (NLM) har det også vært en viss åpning for kvinnelig forvaltning av nattverden i forsamlingen. Men da skal det være noen hyrder som har ansvaret for forvaltningen, mens kvinner kan lede selv utdelingen.

 

Bibelens lære om tjenestedeling er en provokasjon for det offentlige samfunn. Vi er i de siste tiår blitt foret med likestilling og feminisme, hvis frukter er massedrap på ufødte barn og oppløste heimer i stort antall. Likevel lar vi oss påvirke av denne ugudelige ideologi og tillemper Guds ords tale slik at det skal bli minst mulig anstøtelig for verden.

Store deler av «kristenheten» har gitt etter for presset og åpnet for full likestilling i menigheten. På bedehusene følger vi etter ved å tappe læren for praktisk innhold. Stadig flere stillinger og tillitsverv som før var tillagt hyrdetjenesten, åpnes nå for kvinner ved å henvise til hyrder "høyere opp i systemet".  Den som var tilhenger av kvinnelige prester, hadde for bare få år tilbake ikke tillit i det radikal lekfolket. Nå brukes kvinneprest-tilhengere som talere i de mest sentrale arrangement.

Bibelen sier det følger velsignelse med å innrette seg etter Guds ord i lære og liv. Når Guds ords lære om tjenestedeling omtales i dag, er det ofte i unnskyldende ordelag, der en underforstått formidler at vi skulle ønske Guds ord ikke talte slik det gjør.

Vi er i nød på våre bedehus. Svikter vi troskapen mot Guds ord, svikter vi vårt kall som misjonsfolk. Ingenting er så kaldt som død rettroenhet. Men den som får nåde til å leve i et nært og fortrolig forhold til sin Herre og Frelser, har en hjertetrang og hjerteønske om å få være sannheten tro i kjærlighet.

Paulus var redd for gudslivet til korintierne, som tålte den falske lære så gjerne. Vi er utsatt for den samme fare og trenger å be med gamle Landstad:

La ingen falsk profet forville Oss bort i nattens bitre nød!

La ingen lærdom vrang forspille Vår trøst av Jesu dyre død!

Jag bort hver ulv i saueham! Å hyrde god, vokt dine lam!

Ditt ord så dyrt for oss er vunnet Ved dine sterke vitners blod.

Det var som tapt, men er gjenfunnet, Vi har den skatt og perle god. 

For denne gav de allting hen, Gud, hjelp oss å bevare den!

La Ordet gå i arv og eie Til våre barn i tusen ledd, 

Og vise oss de rette veier Til liv i nåde, trøst og fred,

Og lede alle inn til Gud, Så har det ført sin gjerning ut!

Jesus døde for deg

Den sterkeste forkynnelsen av Jesu lidelseshistorie i GT finner vi kanskje hos profeten Jesaja. I kapittel 53 er det nesten som vi hører et øyenvitne, men det er skrevet ca 700 år før Jesus ble født.

Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Jesaja 53,3-4.

Det er sterkt å lese slike ord. Når jeg har fått se litt inn i min egen syndenatur, så forstår jeg at han som ser alt i meg, Han burde ”skjult sitt åsyn for meg, foraktet meg, og aktet meg for intet”. Det hadde det virkelig vert grunn til!

Men så står det altså, og erfaringen sier det er rett. Det er menneskene som opp gjennom alle tider har foraktet han som er rein og fullkommen! Han kom til jord for å frelse, men det var ikke plass for han i herberget. I en stall ble han født. Kongen stod han etter livet, så foreldrene måtte ta han med å flykte til Egypt.  I sitt offentlige virke gikk han omkring og gjorde vel. Men han ble hånet og spottet og til slutt drevet i døden!

Hvor han ble misforstått. ”Men hvem tenkte i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham?” Jes53,8b. Hvordan er det med deg i dag? Du ser kanskje Jesus som barnet i krybben, Og hyrder på marken og vismenn på kne, Med stjerner som stråler og engler som synger, Gir stemningsfull glede og budskap om fred. Men har du sett Jesus som lider på korset, Som soner for din skyld, som lindrer din nød; Og har du sett Jesus som står opp av graven, Gir håp om et nytt liv og seier over død? (Sangboken 150)

”Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.” Jes53,5 Ufattelig stort. For en byttehandel, for en nåde. Det var altså di og mi synd som førte Jesus gjennom denne lidelse. Synd medfører straff. Den som synder skal dø. Synd opptenner Guds vrede, ikke bare over synden, men også over synderen. Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender. Denne forferdelse var det Jesus måtte smake. Straffen ble lagt på ham for at jeg skulle få fred.

Tenk du, Guds fiende, som har vendt ham ryggen, du som i deg selv er ugudelig. Til deg forkynner Ordet, at du ved troen har nå fått fred med Gud. Det er ingen ting som stenger. Jesus fikk smake hvor forferdelig det er å falle i den levende Guds hender. Du får tilgivelse og fred med Gud. ”Å, kor rik eg er eg har Jesus! Å, kor rein eg er eg har Jesus…Hver en syndeflekk, blodet vaskar vekk, å kor rein eg er.”

Hvem var det som fikk Jesus til korset? Det var ikke Satan. Han gjorde hva han kunne for å hindre Jesus å nå dit! Det var ikke menneskene, for vi kjempet med ryggen mot Gud, vi var hans fiender. Selv om det ytre sett var noen romere og jøder som foretok den ytre pining og korsfesting. Nei, det var først og fremst Gud selv p.g.a. våre synder. Synd krever soning og død. Jesus ble gjort til synd. Derfor rammet Guds vrede Jesus på korset. ”Det behaget Herren å knuse ham.” Den smerten var langt verre for Jesus enn den fysiske lidelse. Derfor ropte Jesus i sin store nød: ”Min, Gud min Gud hvorfor har du forlatt meg!” Tenk, Jesus gikk dit frivillig. Det var en som var villig å dø i mitt sted for at jeg skulle leve ved ham!

Derfor innebærer Jesu stedfortredende lidelse og død at synderegningen er betalt! Du som er skyldig får går fri! Ved hans sår har du fått legedom. Brorson sier det så sterkt:

”Har du mange synder, Jesus deg forkynner: Gjelden er betalt! Her er ingen vrede, Nåden den er rede, Og utsletter alt. Jesu død, Og at han brøt Gjennom dødens vold og vrede, Det for deg jo skjedde” (Sangboken 679 v.3)

På denne bakgrunn inviterer Jesus også i dag: Kom, for alt er ferdig!

(Først publisert 1. mars 2013)

Intervju med Lebesbymannen

Minnebauta over Lebesbymannen ved Lebesby kirke

 

Lebesbymannen Anton Johansen var opprinnelig fra Tärna i Vesterbotten i Sverige, men flyttet i ung alder til Lebesby i Finnmark. Han ble kjent langt ut over Norges grenser på grunn av sine «syner».

Jeg har i en tidligere artikkel skrevet en kort biografi om Anton Johansen. Der har jeg også gitt min vurdering av hans syner. Jeg mener hans virksomhet var preget av svermeri. Likevel er han en interessant person, ikke minst for en som har et nært forhold til Lebesby og folket der.

 

En kort biografi om Lebesbymannen Anton Johansen

Jeg vil derfor gjengi et intervju med Anton Johansen som avisa «Socialdemokraten» hadde med han, og som er gjengitt i Stavanger Aftenblad 9. mars i 1918. Intervjuet ble gjort noen måneder før 1. verdenskrig sluttet.

Lebesby

 

Hvordan krigen skal ende?

Profeten fra Lebesby fortæller

«Socialdemokraten» har netop hat besøk av Anton Johansen, den synske mand fra Lebesby i Finnmark. Hr. Johansen er født i Vesterbottens län i Sverige den 24de maj 1858, men er norsk statsborger. Han har en dypt religiøs natur og taler i bibelsk stil.

-Har de lenge hat disse evner til at se ind i fremtiden? Spør vi ham. –Ja, jeg har fra barndommen været religiøs og trodd på Gud, og allerede i 1884 forutsaa jeg, at mine brødre skulde drukne paa sjøen, og senere blev jeg en gang opfordret til at be for et egtepar, som gik til alters. Jeg var kirketjener. 8 dage efter omkom de begge paa sjøen.

-Og De har alltid trodd paa synerne? –Ja, fordi det jeg har faat se altid punktlig har gaat i opfyldelse. Jeg er ogsaa ved bøn foran alteret i kirken blit helbredet for en stiv arm. Den var før ubrukelig; nu er den bare litt kroket. Her har jeg et eksempel fra en av de sidste dage: En frue her i byen hadde faat 100 kroner fra en rik mand for at hun skulde dele dem til dem, som forkyndte Guds ord. Hun hadde tænkt paa mig, og pludselig fandt jeg hendes adresse i min lomme med paabud om at gaa til hende. Jeg gik, og hun gav mig 50 kroner. Hvorledes adressen var kommet til mig, visste hverken hun eller jeg.

 

Det store syn i 1907

-Men saa var det synet om verdenskrigen? –Ja, det var natten mellem 13. og 14. november 1907; da var jeg i de evige boliger i 2 timer og fik en hel almanak over kommende begivenheter. Det sidste aarstal jeg saa var 1953. Etpar unge gutter av mine slegtninger saa jeg da som hvithaarede oldinger.

-Har De hat noget syn siden? –Jeg har begivenhederne for mig, og eftersom de udvikles, faar jeg mine ordrer. Nu er et kritisk punkt kommet, og jeg har igjen av den høiere magt faat ordre til at gaa ut. I 1913 saa jeg 6 officerer foran mig og jeg fik befaling til at vente til den 4. kom frem. Da hørte jeg en stemme som sa: «Inden næste jul bryter verdenskrigen ut.»

Jeg fik samtidig paalæg om at underrette den norske og svenske regjering om hvad jeg hadde set, og til like keiser Wilhelm. Jeg reiste til Kristiania og fik audiens hos krigsminister Keithau. Alt blev nedskrevet og datert. Saa reiste jeg til Stockholm, fik foretræde for regjeringsmyndighederne der og meddelte det samme. Til like søkte jeg om hjælp til at faa en samtale med keiser Wilhelm; men dette lykkedes ikke. 2 maaneder før krigens utbrud skrev jeg til vor stortingsrepræsentant, Lund, og bad ham underrette regjeringen.

Da krigen hadde varet 1 aar skrev jeg til Lund igjen og meddelte, at forhandlinger om nogen fred vilde ikke komme før om 2 aar til. Likedan skrev jeg til den svenske regjering. Jeg forutsaa da separatfred i øst og forhandlinger fra vest i 1918. Dette var noget utydelig; men det syntes som om England vilde begynde forhandlinger i august 1918. Men mislykkes fredsforhandlingerne som ville komme iaar, saa vil krigen vare til 1921. Der vil da bli stor nød og strengere rationering.

-Har de ellers set noget? –Jeg har set, at der er fare for oprør mot det engelske styret i Indien i 1921, og vi her i Skandinavien vil ligge under sterkt pres fra vest og syd.

-Fikk De nogen beskjed om sandsynlighet for fred iaar? –Dette syn var ikke saa klart; men ved ihærdig bøn og arbeid kan den komme og vil da avverge mange ulykker.

-Og saa videre?  -Det blir da krig mellem Engeland og Indien, og derefter følger en periode av megen sygdom og elendighet blant menneskene. Jeg har faat paalæg om paa det inderligste at raade England til at slutte fred, mens det er tid.

Ca. 20 aar framover saa jeg en krig mellem Frankrige og Spanien. Efter den krig utbryter nye hittil ukjente sygdomme, som lægerne staar magtesløse likeoverfor, og tæringen antar uhørte herjinger.
 

Bukta i Lebesby hvor Anton Johansen bodde

-Efter den tid skal Norge og Sverige passe sig nøie. Ingen maa glemme sin frelser. Der vil da komme mange ulykker over jorden. Jeg saa to jernbaner paa den russiske side av grænsen. Paa den ene førtes et militærtog nordover Pasvikdalen til Murmanskysten. Russiske soldater stod tætpakket paa vognene. De skulde ind i Finnmarken. Toget gikk nordenom Enaresjøen. Jeg saa ogsaa landgang på Gotland. Franskmændene brøt ind syd for Stockholm. Likedan blev Gøteborg angrepet av franskmændene. Der saa jeg en mængde grave. Det var Gøteborgs borgermester. Han sa at han hadde mistet sine to sønner i krigen, men takket Gud for at landene var frelst. Da var freden sluttet.

Paa denne tid maatte englænderne kjæmpe i Irland; i Østerrike og Tyskland var der stor uenighed, og Holland hadde krig med sine kolonier. Italien var ødelagt, delvis ved jordskjælv. Jøderne hadde tat Palæstina i besiddelse; med tyrkerne var det omtrent helt ute, og paa Balkan sto det fremdeles daarlig til. Jeg saa ogsaa Belgien hadde sine gamle grænser. Polen var fremdeles ufri og Finland var likeledes undertrykt. I Danmark var der fred, men store naturforstyrrelser.

-De har altsaa set noget om fred i 1918? –Jeg hørte freden nævnt i august maaned; men det var utydelig. Det bestemte var forhandlinger. Alle maa be til Gud og arbeide for freden. Her i Norge og Sverige maa der optrædes med største forsigtighed.

-Vet De noget om hvem som seirer? –Det er sagt mig; Herren bestemmer grænserne. Krigen er kommet for menneskenes ondskaps skyld. Man taler om tyskernes grusomhed som sænker vore skibe; men man glemmer at England tvinger vore skib ind i farezonen. Ellers er folket religiøst baade i England og Tyskaland. I Frankrige og Russland er de lette paa vegtskaalen. For mig er det sagt, at det er nytteløst at føre krigen længer, da intet kan opnaas med det.

-Og til vort folk vi De si? –At man skal holde sig i ro og vente. Man skal ikke demonstrere mot stortinget og regjering. De har det vanskelig nok før.

 

Lebesbymannen, Anton Johansen

11 år senere (13.01.1929) har Stavanger Aftenblad minneord om Lebesbymannen:

Lebesbymannen er død

En kjent skikkelse i Oslo, Lebesbymannen, eller Anton Johansen som hans borgerlige navn var, er død, vel 70 år gammel. Lebesbymannen var «synsk» trodde han selv, og en meget gudfryktig mann. Han spådde krig og pest og verdens snarlige undergang, og det lå ham meget på hjerte å få omvendt menneskene i den 11te time.

I dette øiemed hadde han trykt bibelsteder og formanende og opbyggelige ord, som han delte ut med gavmild hånd, samtidig som han utfoldet en stor veltalenhet. Han var en hyppig gjest i byens kontorer, ikke minst i redaksjonene, men i den senere tid har han ikke vist sig så det var klart at noe var i veien med ham. Og nu kommer altså budskapet om at den gamle orginal er død.

 

Hvor har du skatten din?

 

Det er et klart skille i menneskeheten. Et skille som ikke følger hus, familier eller trossamfunn. Et skille som avgjøres av ditt hjerteforhold til Gud. Der din skatt er, vil også ditt hjerte være.

Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være…Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon(penger og rikdom). Matt 6:19-21+24

Enten eller

I Guds ord tales det om et enten eller. Enten Gud eller avgud. Enten på himmelveien eller på vei til helvete. Enten frelst eller fortapt. Skillet ser vi allerede ved de første menneskene på jorda. Adam og Eva hadde mange barn. To sønner er spesielt omtalt, Kain og Abel. De var brødre. Abel en kristen. Kain drepte broren av misunnelse. Den ene ble frelst den andre var fortapt.

Vi møter skillet i lignelsen om den rike mann og Lasarus. Den ene var veldig rik, Lasarus var en fattig tigger. Den ene hadde sin rikdom som gud, Lasarus hadde sitt alt i Jesus. Mammon-troen førte til fortapelse, Jesus-troen til en evig himmel.

 

Vi møter skillet også midt gjennom Jesu egen apostelflokk. Skillet gikk ikke ved at en var synder, mens de andre var syndfri. Nei, det var 12 syndere. Men den ene, Judas, begynte å dyrke Mammon. Pengene ble en avgud. Det begynte i det små, tilslutt tok pengene makten og han ble forherdet og forrådet sin frelser. Peter syndet også denne avgjørende påsken, men synden drev ham til Jesus. I en sang står det slik: To veier ligger foran deg, på en må du gå. Det er bare en av to muligheter.

Bibelen omtaler mange avguder, ikke bare pengene som er nevnt i vår tekst. De kan ha navn av Muhammed, Allah, Buddha, eller det kan være sport og andre hobbyer som får makt over livet ditt. Selv om avgudene er forskjellige, går alle avgudsdyrkere på den brede vei. Det er kun de som er født på ny, de som har tatt imot Jesus som sin frelser som går på den smale veien som fører til himmelen. Det er radikalt, men det er virkelig.

Teksten taler om å samle skatter. Også her er det kun to muligheter. Enten på jorden eller i himmelen. Det er hjerteforholdet som avslører hvor du har din skatt: ”For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.” Et annet sted står det: ”Det hjertet er fylt av, taler munnen.” Derfor er det en vekkende tekst vi har for oss i dag. Hvilken vei går jeg på?

Mammon

Mammon betyr rikdom og penger. Det er en avgud som blir tilbedt like mye av fattige som av rike. Det kommer ikke an på hvor mye penger du har, men hvem som er herre i livet ditt. Bibelen forteller om flere rike som levde godt med Gud. Både Abraham og David var veldig rike, men de blir likevel holdt fram som troshelter.

I Kol 3,5 står det at pengegriskhet er avgudsdyrkelse. Bibelen advarer mot og sier det er synd med pengegriskhet, gjerrighet og havesyke - lysten til å ha. Ha stadig mer og mer. Men den advarer også mot sløsing.

I dag gjelder ikke spørsmålet alle andre. Det gjelder deg! Hva er din skatt? Hvor er ditt hjerte?

 

Den som dyrker mammon lever farlig. For rikdommen er her på jord og her er det både ”rust, møll og tyver”. Det står om djevelen at tyven går bare omkring for å stjele, myrde og ødelegge.” Hans virksomhet kan se så fin ut i våre forblindede øyne, men den er gjennom falsk. Når livet her på jord er slutt, er den skatten tapt. Du får ingenting av rikdommen med deg i døden og heller ikke på den andre siden.

Velsignelse ved å gi

Det er en god hjelp mot havesyken, og det er å gi. Det vi har fått, har vi fått til forvaltning. Den som har fått et nytt hjerte og skatten sin i himmelen, har også fått et nytt liv som vil dele med andre. Den som gir, opplever også velsignelsen ved å gi.

I 2 Kor 9,6-7 står noe fint om dette. Men dette sier jeg: Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse. Enhver må gi slik som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver. Det er ikke slik at bare du tror og gir så får du alt du trenger og har lyst på. Men det er helt klart at bibelen taler om at det følger en rik velsignelse ved å gi.

Og Guds ord er praktisk: På den første dag i uken skal hver av dere hjemme hos seg selv legge til side det han får lykke til, for at ikke innsamlingen først skal begynne når jeg kommer. 1Kor 16:2

I GT var 10-enden påbudt. Alle jøder skulle gi 10 prosent av si inntekt til Guds rikes arbeid. Tienden er ei god rettesnor også i dag. Jeg tror du vil spare deg selv både for farer og kamper ved å bli enig med Gud om hvor mye av det du tjener som skal gis til misjonsarbeidet.

Jeg husker jeg fikk en lærdom som tenåring. Jeg tjente litt på sommerjobber, og jeg gikk med aviser. Jeg ønsket å være med å gi til misjonen. Noen ganger gav jeg en 50-lapp andre ganger en 100 lapp i kollekt korgen. Jeg trodde jeg gav mye. En dag kom jeg på at jeg skulle skrive ned det jeg gav for å se hvor mye jeg virkelig gav. Det var forsvinnende lite. Etter det har jeg ført regnskap.

Skatten i himmelen

Så sier teksten vår at vi skal samle skatter i himmelen, at vi skal tjene Gud med våre liv. Hva er det for en skatt? Vi får en anelse i Kol 3,1-2: Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Enkelt sagt er denne skatten Jesus og hans frelsesverk.

Det er en fantastisk skatt. Du eier en fullkommen frelse i Jesus, du som har din sak i orden med Han. Syndene dine, også din pengekjærlighet, gjerrighet, alt ble lagt på Jesus. 2 Kor 5,21: Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud. Jesu blod renser deg fra all synd. Ikke ei eneste som er glemt!

I tillegg får du bytte ditt ufullkomne liv, med Jesus sitt fullkomne. Du blir rettferdiggjort i Jesus. Alt ditt blir hans, og alt hans blir ditt. I Jesus er du så fullkommen at du passer inn i himmelen. Er ikke det en ufattelig herlig skatt?

Jeg er glad at denne skatten allerede er heime i himmelen. Den kan ikke stjeles. Den kan ikke skitnes til. Når du synder, er drakten like rein. Du eier en fullkommen frelse i Jesus. Du står i nåde helt til du er heime hos Han.

Det står et fantastisk avsnitt i Kol 1,21-22: 21 Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger, har Gud nå forlikt med seg selv ved hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn. Tenk dette sies om meg, som med mi synd har krenket, og fortsatt krenker Jesus i tanker ord og gjerninger. I Jesus er jeg hellig, ulastelig og ustraffelig. Større skatt kan ikke tenkes.

Hvor har du din skatt?

Hvor der din skatt? Er den her på jord, eller i Jesus heime i himmelen? Den som er frelst sier fra hjertet: Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste. Hvor er din skatt? Du er velkommen til å få del i denne himmelske skatten nå i dag!

 

(Tale på Misjonssentert i Namsos 31. august 2008)