Paul Gerhard Sand (foto marcus.uib.no)
P. G. Sand hadde dype
haugianske røtter, men ble løst og fri ved Rosenius sine skrifter. Han fikk stå
i store vekkelser på Sunnmøre, Trøndelag og Østlandet.
Våren 1911 lå den 63 år
gamle Paul Gerhard Sand for det meste i senga. Sykdommen han hadde slitt med i
over 20 år var nå i ferd med å avslutte livet hans. Men det var ikke hans
største bekymring. Han var dypt anfektet på sin tro. Det store spørsmålet hans
var om han hadde sin sak i orden med Gud. Han var overbevist om at det hadde
han ikke.
Mange av hans gamle og
nye venner var innom han og prøvde å peke på det evangelium som Paul Gerhard
selv hadde fått forkynne for så mange. En ting som plaget han, var om han
gjorde rett da han trappet ned forkynnervirksomheten til fordel for mer jordisk
virksomhet. «Jeg gjorde feil da jeg kastet meg ut i forretningslivet»,
konkluderte han ikke lenge før han døde.
Men til slutt rant lyset
igjen. En av dem som ofte var på besøk var hans gamle venn Halvor Andresen. De
ble nære venner den tiden Paul Gerhard ble frelst og holdt kontakten livet ut.
Halvor Andresen ble aktiv i Kinamisjonen, mens Paul Gerhard ikke var knyttet
til noen organisasjon. En gang ble Sand spurt hvor langt han nå var kommet i
sin troskamp. Da svarte han at «jeg er kommet så langt som til det at Kristus
døde til bestemt tid for ugudelige.» Halvor gledet seg med sin venn når lyset
rant.
Lørdag 30. september 1911
ble Paul Gerhard Sand forfremmet til herligheten. Den oppgitte dødsårsaken var
kroniske nyresykdom. Han ble begravet fra Østre Aker kirke fredag 6. oktober.
Aviser landet over hadde meldt han død allerede våren 1911, men det var en
forveksling med en navnebroder. Nå meldte derfor flere avsier at det var det
«rette» emissær P. G. Sand som var død.
Hans Nielsen Hauge (foto ukjent)
Haugianske røtter
Paul Gerhard Sand sine
besteforeldre på morssiden het Kari Karlsdatter Bacherud og Paul Frantsen. De
var begge fra Helgøya i Mjøsa. Kari og Paul ble gift i 1799. Året etter
bryllupet fikk Helgøya besøk av Hans Nielsen Hauge. Mange tok imot Jesus som
sin frelser under dette besøket, det gjorde også Kari og Paul. Begge ble aktivt
med i haugebevegelsen og sa seg villige til å bli «plassert» der Hauge og de
andre lederne mente det var rette sted å tjene for vekkelsens og Guds sak.
De første årene etter
vielsen arbeidet Paul på Eiker papirmølle utfor Drammen, mens Kari var igjen på
Helgøya. Her arbeidet hun med å binde inn bøker. I 1805 ba Hauge Kari og Paul
om å kjøpe en gard på Toten og det ble startet på noen travle år med mye flytting.
I 1806 gikk ferden videre til Land og i 1810 ble de bedt om å flytte til Sørvik
i Namdal, hvor Kari sin bror Ottar Bacherud allerede bodde. Men også her ble de
kun ett år, før nye plasseringsordre kom fra Hauge. Den avsidesliggende garden
Sotnak i Nesset i Romsdal var til salgs, og Kari og Paul ble bedt om å kjøpe
denne. Her ble de boende resten av livet.
Selv om garden Sotnak
ligger avsides, ble den likevel et sentrum for haugianerne i Romsdal. Paul døde
i 1835, lenge før Paul Gerhard ble født. Kari derimot ble ei gammel dame på 95
år, og døde først i 1872. Hun var som en morsskikkelse for haugianerne i Nesset
og Bolsøy. En av døtrene til Kari og Paul het Karen Paulsdatter. Kontakten
haugianerne imellom var fremdeles sterk, og Karen fant seg en haugianer fra
Sand ved Vestfossen i Øvre Eiker som hun giftet seg med. Han het Halvor Eriksen
Sand (1811-1885) og var en streng haugianer som arbeidet som bonde og kjøpmann.
Karen og Paul fikk flere
barn, og i 1848 ventet de enda ett barn. Fødselen skjedde 25. februar og det
ble en gutt. Karen hadde etter mye overtaling fått Paul med på å kalle sønnen
for Paul Gerhard. Årsaken til det var at hun var veldig gald i salmene til den
kjente tyske presten og salmedikteren Paul Gerhard og i tillegg hadde hun fått
det for seg at gutten skulle bli et spesielt redskap i Guds rike. Dåpen skjedde
i Haug kirke i Hokksund søndag 26. mars og guttens fulle navn ble Paul Gerhard
Paulsen Sand. Han kom til å bruke kun Sand som etternavn.
Paul Gerhard var et
intelligent barn, men ble etter hvert en ordentlig villstyring. Foreldrene ble
mer og mer fortvilt over sønnen, og faren sa da Paul Gerhard nærmet seg
konfirmasjonstiden at «det blir aldri folk av han». Mor var også så fortvilt at
hun sluttet å kalle sønnen Paul Gerhard, og kalte ham bare for Paul. Hun ville
ikke skjemme ut navnet til salmedikteren. Men likevel gav ikke mor opp håpet og
troen på den overbevisning hun fikk ved Paul Gerhards fødsel. Hun prøvde å
overbevis mannen om at det nok kom til å gå godt med villstyringen.
4. mai 1862 var det tid
for Paul Gerhard å bli konfirmert. Det var sokneprest i Nedre Eiker, Johan
Albricht Dons, som dette året hadde ansvaret for konfirmasjonene både i Nedre
og Øvre Eiker. Paul Gerhard fikk topp karakter både i kristendomskunnskap og
flid. Konfirmanten hadde funnet seg noen venner på mølla i nærheten, og her
samlet de seg om kortspill og også noe drikking av alkohol. Ei natt hørte Karen
og Paul at noen som ikke var edru kom inn i huset og fant senga med ustøe
skritt. Da fikk far Paul nok. Neste morgen gav han sønnen beskjed om at han
skulle sendes til mormor på Sotnak i håp om at mormor skulle få skikk på
barnebarnet.
Garden Sotnak (foto Romsdalsmuseet)
Det var langt fra Eiker
til Romsdal, men haugianerne hadde god kontakt. Far Paul la opp ei reiserute
for sønnen der han skulle gå fra haugianerheim til haugianerheim i flere uker
før han var framme. Reiseruta var slik: Først til Modum, så Ringerike, Hadeland,
Toten, Vardal, Biri, Gudbrandsdalen til Dombås, ned Romsdalen til Åndalsnes og
videre til Eidsvåg og Sotnak. Mor Karen var glad for Paul sin avgjørelse. Hun
hadde stor respekt for og tillit til sin mor, og håpet på at et miljøskifte
ville bli godt for villstyringen. Også Paul Gerhard var glad for løsningen. Han
så en mulighet til å komme bort fra det han opplevde som en altfor streng far.
Vel framme i Romsdal fant
snart mormor og Paul Gerhard tonen. Mormor var flink å fortelle, ikke minst fra
gamle dager, og barnebarnet likte å høre på disse stubbene. Det ble ingen rask
endring i Paul Gerhard sitt åndelige liv, med kallet fikk god næring i heimen
på Sotnak. De neste par-tre årene hadde han ulike jobber i nærheten av mormors
gard. I denne perioden våknet en trang i ungdommen til å lære mere. Han startet
derfor på seminaret, eller lærerskolen, på Nesset høsten 1865 og skulle ta
toårig lærerutdanning.
Den første vinteren
skjedde to alvorlige hendelser i Paul Gerhards nære familie. Mor hans ble syk
og døde før hun fikk oppleve svaret på hennes syn om gutten sin. Omtrent
samtidig gikk faren konkurs og det ble trange økonomiske kår for familien. Da
våren kom søkte Paul Gerhard skolens ledelse om å få ta avsluttende eksamen ett
år før tiden. Ledelsen var særdeles skeptisk, men lot han prøve. Og resultatet
ble bestått med god margin. Dermed tok han lærerskolen på halve tiden. Det ble
imidlertid ikke noen lærergjerning på han de første årene. For perioden fram
til 1874 har jeg ikke funnet opplysninger om livet hans, annet enn han hadde
ulike jobber innen handel og kontor.
Paul Gerhard Sand i yngre år (foto Såtid og vokster)
Livet fikk ny kurs
I 1874 finner vi igjen
Paul Gerhard på Lillestrøm nord for Kristiania (Oslo). Han hadde da arbeid som
tømmermann og hadde også noe privatundervisning på si. Nå tok Gud skikkelig tak
i 26 åringen, og han ble sterkt kallet av Gud til omvendelse. Han oppsøkte et
møte, men opplevde det som ble forkynt som at «døren ble slått igjen for meg».
Han gikk tung til sinns heim igjen. Her fant han fram sin Bibel og leste om
fangevokteren i Filippi i Ap.gj. 13. Da han kom til vers 31 rant lyset: «Tro på
den Herre Jesus så skal du bli frelst». Da fikk den største synderen fred i
Jesu blod, vitnet han senere. I denne vekkelsestiden var det spesielt det 4.
budet so plaget han. Han hadde ikke vært mot mor og far slik han burde. Men
også den synden fikk han glede seg over at var med på korset da Jesus sonet for
verdens synder.
Det var særlig to kristne
fra området, blant annet nevnte Halvor Andresen som fikk være til stor hjelp
for Paul Gerhard denne tiden. De anbefalte han å lese Rosenius sin bok
«Veiledning til fred» og gjennom den boka fikk han mye hjelp. Han hadde som
predikant alltid med seg mange eksemplar av den boka for salg. Den svenske
emissæren Anders Norström (1839-1878) fra Ödemark ved Vättern i Sverige fikk
også være til mye hjelp og veiledning. Norström var også en typisk rosenianer.
Høsten 1875 fikk han jobb
som lærer på Faller skole i Fet og fortsatte i Bingen i Skotselv i Øvre Eiker i
1877-78. Neste stopp var Nord-bygda i Søndre Land. Mens han var her kjente han
på et sterkt kall til å forkynne det budskapet som hadde satt ham selv i
frihet. Han hadde en del møter i nærområdet og folk merket at han hadde en klar
og tydelig forkynnernådegave. Flere sa at de aldri hadde hørt en slik taler som
Paul Gerhard. Han søkte derfor permisjon fra lærerjobben for å forkynne Guds
ord, men fikk avslag. Da sa han opp jobben, for å reise på full tid som
emissær. Han valgte å reise uten noen organisasjon i ryggen, men folket der han
kom gav han penger slik at han klarte seg – og vel så det.
Den første lengre
møteturen hans gikk først til Nordre Land, deretter Etnedalen og Valdres.
Vennene på Søndre Land kjøpte hest og slede til ham slik at reisen skulle bli
enklere enn å måtte gå til fots. Det ble vekkelse hvor han kom. Han hadde som
regel to møter hver dag, og gjerne tre om søndagene. Noen av møtene kunne vare
i opptil tre timer. Det sies at åndsmakten ved talene til Paul Gerhard reiv med
forsamlingene.
Som regel var møtene i
heimer. De fleste gangene var det stapp fult av folk overalt og luften ble
dårlig. Alt dette røynte på helsa, og Paul Gerhard fikk allerede på denne turen
et frø til den helseknekken som skulle følge han resten av livet. Sand kom
tilbake til Valdres i 1883 og også da brøt det ut en stor vekkelse.
Paul Gerhard Sand (foto marcus.uib.no)
Sandstormen på Sunnmøre
På sine forkynnerturer
ble Paul Gerhard kjent med ei jente fra Øverbygda i Biri. Hun het Hanna
Johannesdatter Alseth og var ni år yngre enn Paul Gerhard. De ble gift 17.
oktober 1879. Samtidig kjøpte de garden Øystre Steig i Biri for arv-penger til
Hanna og gaver fra kristenfolket til Paul Gerhard. Det ble Hanna som fikk
hovedansvaret for garden siden Paul Gerhard ofte var på reise med Guds ord.
Mormor på Sotnak hadde
nok fortalt om da hun satt på Helgøya og bandt inn bøkene til Hans Nielsen
Hauge. Det er mulig dette var med å inspirere Paul Gerhard til selv å utgi
bøker. Den første fikk han trykket i 1879 og den fikk tittelen «Stokkmesteren i
Filippi». Det var en lengre tale ut fra bibelavsnittet som løste han selv, i
Ap.gj 16. Året etter gav han ut ei sangbok som hal kalte for «Pilegrims-kvad».
Dette var både egne sanger og sanger fra andre. Det ble i ettertid sagt at hans
egne sanger ikke var noen perler og at Paul Gerhard ikke hadde noen lyrisk åre.
I 1881 la Paul Gerhard ut
på en tur til Trøndelag og Namdal. Det ble vekkelser blant annet i Klinga,
Bangsund og Namsos. I Namsos ble han en nær venn til den myndige havnefogden
Hustad. Han hadde turer til Trøndelag også de kommende årene og det var
vekkelser blant annet i Steinkjer, Nord-Statland og på Tøtdal.
Ole Kallem fra Jørpeland (foto wikipedia)
Allerede i 1881 hadde
ryktene om den mektige forkynneren fra Biri nådd Sunnmøre. Kristenfolket sendte
bud på ham, men Paul Gerhard fikk ikke ro for å svare ja. I mellomtiden kom den
gamle jørpelendingen Ole Kallem til Ålesund vinteren 1884-85. Han hadde stått i
en stor vekkelse i Ålesund 20 år tidligere. Denne gang reiste han som
avholdstaler, men hadde alltid på disse reisene også oppbyggelige taler. Det
samlet seg veldig mange folke på disse møtene og noen ble frelst, men vekkelsen
ville ikke bryte ut.
I 1887 svart endelig Paul
Gerhard ja til å komme til Sunnmøre. Kirkehistorikeren Oscar Handeland skrev om
Sand: «Sand sto på høgda av si kraft då han kom til Sunnmøre. Helsa var ikkje
lenger så sprek, men i åndsmakt og åndsmogning nådde han aldri høgre. Endå
hadde han ikkje kasta seg inn i dei store økonomiske tiltak som seinare tok så
mykje tid og kraft, og heller ikkje hadde han blanda seg i politikken. All den
evne han åtte, samla seg om å forkynna evangeliet.»
Sand kom først til
Sunnmøre i mars 1887. Han kom igjen samme høst og hadde da lovet å være i
Ålesund en måned. Men det ble denne gang 4-5 måneder høsten 1887 og våren 1888.
I Ålesund hadde de et stort bedehus som rommet 1200, men det ble snart for
lite. De søkte om å få bruke ei av kirkene, men her ble det nei. Kirkene skulle
ikke brukes til lekmannsvirksomhet. Dette ble det protestert mot helt til
departementet, og de nådde fram med saken etter at møtene i Ålesund var
avsluttet.
Denne vekkelsen spredte
seg til mange bygder på Sunnmøre og varte i perioden 1887-90. I Ålesund fikk
Sand hjelp av den landskjente forkynneren fra Forsand, Thormod Rettedal. I
Ålesund var det mange fiskere som var innom på vintertid. Mange av disse møtte
opp på møtene til Sand og ble frelst. Når de så reiste heim igjen fra fisket,
tok de med seg gnisten fra vekkelsen i Ålesund. Vekkelsen på Sunnmøre fikk av
«onde tunger» kallenavnet Sandstormen. Paul Gerhard Sand fikk mange kallenavn,
ikke minst den første tiden han reiste som emissær. Både Helvetespredikanten og
Sandskureren var navn han ble omtalt med.
Et flott bilde av predikanter fra Møre pluss noen tilreisende.
Paul Gerhard Sand i midten framme. Ludvig Hope nr.4 f.h. bak.
Pastor Mauritz Brekke nr.2 f.h. bak. Johannes Solem nr.1 f.v. 3. rekke.
(Foto fra 1898: Lekmannsrøster fra Sunnmøre)
Rosenius sin frigjørende
forkynnelse preget P. G. Sand. Han ble beskyldt for å være nyevangelisk, men
det stemte ikke. Han forkynte ikke verdensrettferdiggjørelse og han forkynte
også loven både til å drive til Kristus og som veiledning for det kristne
livet. Ludvig Hope fortalte at han en
gang som ung (vinteren 1890-91) hørte Sand forkynne. Da sa han blant annet
dette: «Det er ikkje skeia du skal leva av, det er maten i skeia. Det er ikkje
lommeboka som gjer deg rik. Det er pengene som du har i henne. Bruk skeia du
har og et med henne. Tru deg frelst med den trua du har!» Sand hadde ofte små
tanker om seg selv og var ofte plaget med anfektelser om Guds nåde og
tilgivelse. Som emissær ba han hver dag denne bønna: «Herre, lær meg å preke.
For jeg kan ikke preke. Herre, vis meg du hvor jeg skal preke. Herre, gi meg
den tekst du vil jeg skal preke over.»
Paul Gerhard Sand (foto Kristenliv i Opplandene)
Av utseende ble han
beskrevet som stor, røslig og med tykt lyst hår. Øynene kunne være noe
ubestemmelige. Noen ganger var det som det lynte av dem, mens andre ganger var
de varme og milde. Røsten var kraftig noe som kom godt med når han skulle tale
til store forsamlinger. I Ålesund ble han nær venn med borgermester Solem. Da
Ålesund brant i 1904, sendte Paul Gerhard et telegram til Solem. Her sto det: «Jeg
gratulerer deg og alle de andre Guds barn i Ålesund med alle de skatter dere
har, som ikke er brent opp.»
Sand var samtidig
kolportør og emissær. Som nevnt solgte han «Veiledning til fred» av Rosenius i
store mengder. Han hadde også med ei oppbyggelsesbok oversatt fra engelsk og
også sine egne skrifter. I 1889 gav han ut en samling prekener for hver søndag
i året, sammen med den kjente Indremisjonshøvdingen Jakob Traasdahl. Denne boka
fikk navnet «Livet i Guds Sønn»
Balberg sanatorium (foto lokalhistoriewiki.no)
Fra emissær til
forretningsmann
Under Sandstormen på
Sunnmøre fikk han en ondartet nyresykdom som tiltok med årene. Han led også av
bronkittastma. Disse helseplagene gjorde det tynger å være stadig på reisefot.
Familien heime på Biri økte også. Hanna og Paul Gerhard fikk seks barn: Karen
(f.1880), Johannes (f.1882), Halfdal (f.1884 d.1919 av hjertefeil), Magnus
(f.1890), Peter Gotfried (f.1892. Han ble i 1924 sparket av en hest og døde tre
dager senere) og Karl Oluf Rosenius (f.1900). Paul Gerhard var selv oppkalt
etter en kristen høvding. Yngstemann av hans egne barn fikk altså samme «skjebne».
Paul Gerhards store sjelesørger og forbilde ble oppkalt med fullt navn og
etternavn, Karl Oluf Rosenius Sand.
I 1893 bestemte Hanna og
Paul Gerhard Sand seg for å gjøre oppbrudd fra Biri og flytte til hovedstaden.
Han startet da med ulike virksomheter og også handel med aksjer. Han hadde gode
evner også her, og virksomheten hans grodde godt. I 1894 kastet han seg også
inn i politikken. Det vil si han hadde ytret seg også i 1883 da han skrev under
det kontroversielle «Opprop til kristendommens venner» som professor Gisle
Johnson sto bak. Denne underskriften vakte ikke så stor oppmerksomhet blant
Sands venner. Mer motstand og svekket tillit vakte imidlertid heftet han gav ut
i 1894. Heftet tok et oppgjør med en venstrepolitiker og det skein igjennom at
Sand støttet partiet Høyre.
Hovin Søndre. Garden til Hanna og P. G. Sand.
Hovin Teglverk som P. G. Sand drev
(begge foto lokalhistoriewiki.no)
I 1895 etablerte Sand Balberg
Sanatorium utenfor Lillehammer. Familien flyttet dit og Paul Gerhard var
disponent. Han solgte eiendommen han hadde kjøpt i Oslo og kjøpte ny gard i
Fåberg like ved Lillehammer. Dermed kunne han kombinerer gardsbruk og ledelsen
av sanatoriet. I år 1900 sto Sand i spissen for oppstart og drift av et nytt
hotell i Oslo. Det fikk navnet Augustin og deler av overskuddet skulle gå til
ulike kristne virksomheter. Misjonsbladet Kineseren kunne melde at noe av
overskuddet også skulle tilfalle Kinamisjonen.
Flyttingen var enda ikke
over for familien Sand. I 1903 solgte de garden på Fåberg og kjøpte ny i
Ringsaker kommune. Heller ikke her ble de lenge, for i 1906 satte de kursen mot
Østre Aker. Her kjøpte de storgården Hovin med eget teglverk og inkludert
Hovindammen. Her ble Hanna og Paul Gerhard boende til han døde og hun fortsatte
å bo der i flere år etter hans død.
Augustin Hotell (foto lokalhistoriewiki.no)
I Oslo ble han venn med
den kjente kristenlederen Otto Treider og samarbeidet med han om
møtevirksomheten i Calmeyergatens misjonshus. Paul Gerhard talte fremdeles på
noen enkle møter i ulike menigheter. Han deltok også som utsending på Kinamisjonens
generalforsamling og tok ordet der under forhandlingene. Her talte han varmt
for at Kinamisjonen måtte starte med et kurs for emissærer. Mange var skeptiske
til dette fordi de var redd for at nådegaven skulle bli kvelt. Men Sand hevdet
frimodig at det var bra for forkynnerne å få solid undervisning.
Paul Gerhard Sand (foto Norvegia Sacra 1934)
Under folketellingen 1.
desember 1910 oppgav Paul Gerhard at han var gårds- og verkseier. Sønnene
Johannes og Magnus bodde enda heime. Ut over året 1911 ble Paul Gerhard stadig
svakere og han døde som nevnt i innledningen, lørdag 30. september 1911, 63 år
gammel. I 1920 bodde Hanna og sønnen Karl Olof Rosenius heime. Hanna var da
helt arbeidsufør. Bedriften var forpaktet bort. Hanna levde til 18. oktober
1944 og ble dermed 91 år gammel.
Dødsannonse Paul Gerhard Sand (Lillehammer tilskuer 02.10.1911)
Minneord Paul Gerhard Sand (For Fattig og Rik nr.42 1911)
Kilder
Aasmund Fagerli: Såtid og
vokster (2003)
Erik Kjebekk: Verden for
Kristus (1991)
Jakob Straume: Kristenliv
i Namdalen (1954)
Jakob
Straume: Kristenliv på Opplandene (1955)
Johan
Nyhagen: Santalmisjonens historie (1975)
Johannes Solem: Aalesund
indremisjon 100 års festskrift (1968)
Kjell Furnes:
Lekmannsrøster frå Sunnmøre (2005)
Ludvig Hope: Svingningar
i den kristne forkynning (1939)
Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)
Ove Sandvik: Forkynn
Ordet! (2025)
Oscar Handeland:
Vårløysing
Paul Gerhard Sand og J.
Traasdahl: Livet i Guds Søn (1889)
Paul Gerhard Sand: Venstrepolitik
og Kristendom (1894)
Paul Gerhard Sand: Hvorledes
bør man stille sig til Samlagsafstemningen? (1898)
Arne Aambø:
«Sand-stormen» på Sunnmøre. Artikkel i Fast Grunn nr.2 1995
Halvor Andresen:
Legpredikanten Paul Gerhard Sand 1848-1911. Artikkel i Norvegia Sacra 1934
Knut Hermundstad:
Vekkingane i Valdres. Artikkel i For fattig og rik nr.4 1942
Magnus Kleven: En
roseniansk vekkerrøst i Norge. Artikkel i For fattig og rik nr.5 og 6 1952
ChatGPT
Digitalarkivet.no
Lokalhistoriewiki.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
