Brita og Johan Albert Skordal var blant de åtte første misjonærene som ble sendt ut til Kina for Kinamisjonsforbundet i 1891. Her fikk Johan Albert døpe den første kinese, vunnet gjennom Kinamisjonens arbeid.
Vi vil i denne artikkelen følge Brita og Johan Albert Skordal gjennom oppvekst, utreise til Kina og tjenesten deres der.
Johan Albert Olsen Skordal
Johan Albert vokste opp i en kristen heim i Rekefjord i Sokndal. Han ble født 1. mars 1868. Faren het Julius Olsen og mor hans het Ane Berthine . Julius Olsen (1836-1925) ble født på Immerstein ved Rekefjord. Han ble gift med Ane Berthine Olsdatter (1834-1925) fra nabobygda Rekedal. Etter at de ble gift, slo de seg ned i Rekefjord, hvor Julius først var handelsmann, men han gikk snart over til sjøfart og ble skipper på ei frakteskute som gikk med fisk i utenriksfart. Julius og Ane Berthine hadde seks barn, Ola Martin (1863-1879), Oskar Reinert (1865-1866), Johan Albert (1868-1896), Othilde Regine Emilie (1870-1955), Marie (1874-1909) og Marselius Reinert (1880-1977). Litt før 1885 flyttet familien til Strandgaten 48 i Sokndal, hvor de ble fram til 1897.
I Sokndal var det mange kristne på den tiden. Ane Berthine og Julius var også frelst, og hadde et rikt andaktsliv i heimen. Vekkelsen ved Hans Nielsen Hauge nådde også Sokndal rundt 1800, og flere ble kristne. Det var også noen lokale haugianske predikanter, som virket mye blant sine sambygdinger første halvdel av 1800-tallet. Vinteren 1871-72 var Lars Oftedal vikarprest i Sokndal, og det brøt ut en stor vekkelse i bygda. Vekkelsen nådde ikke minst arbeideren ved gruvene i Blåfjell. Det var derfor et rikt kristenliv, både i heimen og i bygda, da Johan Albert vokste opp.
I 1897 valgte Ane Berthine og Julius å flytte til Stavanger, til et nytt hus i Øvre Strandgate 37. Hvorfor de flyttet, vites ikke, men kanskje var han begynt å kjenne på alderen, og behov for annet arbeid. I 1900 fikk han arbeid i et skipsopphuggingsfirma i Stavanger. Her arbeidet han til han ble pensjonist. De to eldste barna deres døde, mens familien enda bodde i Sokndal. To døde som misjonærer i Kina, de kommer vi tilbake til. De to barna som overlevde foreldrene, var Othilde som ble gift med en bonde på Laland på Klepp, og Marselius som var sjømann og bosatt med sin familie i Sokndal.
Datteren deres, Marie, ble gift med Ole Johannes Helland fra Sunnmøre. Han kom til Kina i 1902, mens hun kom året etter. De ble gift i Kina og fikk fire barn. Kort tid etter siste fødselen, ble Marie syk og døde i januar 1909. Ole Johannes kom da heim med barna. De bodde først hos Ane Berthine og Julius, men sener ble to plassert hos tante Othilde på Laland og to i en misjonsheim i Ålesund. Ole Johannes reist ut igjen til Kina i 1910 og kom tilbake til Norge i 1919. Han var da først ei kort tid forkynner, før han ble rektor på Fjellhaug misjonsskole. Han døde imidlertid brått i 1924, kun 50 år gammel. På sine eldre dager, flyttet Ane Berthine og Julius til datteren Othilde på Laland. Othilde hadde i 1920 enda søsteren sine to barn i pleie. Det var Arnold og Agnes Helland. Både Ane Berthine og Julius ble over 90 år gamle. Begge døde i 1925, med noen måneders mellomrom.
To avgjørende møter med Gud
Johan Albert ble konfirmert i Sokndal kirke 1. oktober 1882. Som 15 åring begynte han på middelskolen i Egersund. En dag mens han gikk det andre året på middelskolen, var han ute på byen. En eldre mann kom bort til han, tok han i trøya og sa: «Du, Gud har bruk for deg». Like snart som han kom, forsvant den gamle mannen igjen. Den gamle var lekpredikant Daniel Bore fra Jæren.
Denne hendelsen ble så alvorlig for Johan Albert at han gikk rett heim og ba til Gud. Han kjente seg som en stor synder, men opplevde der og da å bli satt i frihet. Denne dagen kom Johan Albert gjennom til bevisst liv i Gud. Noen dager sener kom Madagaskar misjonær Lars Jakobsen Røstvig til Egersund og hadde et møte for Det Norske Misjonsselskap (NMS). Johan Albert møtte opp, og på dette møtet fikk han misjonærkallet. Etter møte gikk han heim til seg selv, bøyde kne og gav sitt liv i Guds hånd.
Da han var ferdig på middelskolen, søkte han i 1887 på Misjonsskolen i Stavanger med tanke på utreise som misjonær for NMS. Han passerte det første nåløyet, men kom likevel ikke inn. Dette fordi det var langt flere søkere enn det var plasser til. At han ikke kom inn på Misjonsskolen, var et voldsomt slag for han. Han ba Gud om å bli løst fra misjonskallet, men uroen var der fremdeles. Istedenfor misjonsskole, gikk han på Stavanger Latinskoles Gymnasium og tok eksamen artium. På gymnaset lærte han bl.a. engelsk og fransk. På fritiden var han søndagsskolelærer og var med i besøkstjeneste ved sykehusene i Stavanger.
Mens han tok disse studiene, fikk han kontakt med misjonsvenner som arbeidet for å få i gang misjonsarbeid i Kina. En av disse var sambygdingen Sigvald Netland. Sigvald reiste til England allerede høsten 1889, med tanke på misjonærtjeneste i Kina. Han reiste videre til Amerika våren 1890 og til Kina høsten 1890. Han reiste til Kina med støtte fra noen medlemmer av Hauge Synoden i Amerika. Johan Albert ble antatt som misjonær for et nytt misjonsselskap som var under stifting, og som fikk navnet Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund.
Brita Nilsdatter Vestervik
Nils Johannessen overtok husmannsplassen Sauahola under garden Vestervik i 1860. Vestervik ligger like nord for Gjermundshamn i Kvinnherad kommune. På den tid hørte Vestervik til Varaldsøy kommune. Nils ble født i 1819 og giftet seg i 1855 med Elisabet Olsdatter Fosse, som var 14 år yngre. Det var Nils sine foreldre som drev Sauahola fram til 1860. Jeg har ikke funnet hvor mange barn Elisabet og Nils fikk, men det var minst sju. Brita ble født 30. januar 1867. Som barn grublet hun ofte over de evige spørsmål, men kom etter hvert bort fra Gud. Hun ble konfirmert høsten 1881, noe som gjorde sterkt inntrykk på henne. Presten hilste henne med «farvel i Gud, så farer du alltid vel.» Dette fulgte henne siden.
Det var trange kår i heimen på husmannsplassen, så Brita måtte tidlig ut i arbeid. I 1887 døde mor hennes brått og uventet, kun 54 år gammel. Dette ble en alvorlig vekker for Brita, og hun ble minnet om at livet var kort. Hun begynte i sin nød å rope til Herren om nåde og syndenes forlatelse. Ikke lenge etter rant nådens solstråler inn i hennes mørke sjel, og hun fikk tro seg frelst. I 1889 døde også far hennes. Han ble 70 år gammel. Det ble notert i dødsattesten at han var «sinnssyk husmann».
Ikke lenge etter at Brita ble frelst, fikk hun høre om hedningenes nød. Dette grep henne sterkt, og hun kjente på en trang til å reise ut og forkynne evangeliet for dem. Hun ba om at hvis det var Guds vilje, måtte han legge det til rette for henne at hun fikk reise ut. Like etter kom hun i kontakt med misjonsvenner i Bergen, som hadde kall til å drive misjonsarbeid i Kina. Hun ble antatt som misjonær av sentralstyret i Bergen i 1890. Styret ba henne reise til Oslo for å ta en diakonisseutdannelse der. Denne var hun ferdig med våren 1891.
Avskjed med slekt og misjonsvenner
Det var stor høytid, da kinamisjonsvenner fra Vestlandet og Sørlandet samlet seg i Bergen i mai 1891 for å stifte den nye organisasjonen. Da skulle også de første åtte misjonærene formelt ansettes. To av de åtte misjonærene, var Brita Vestervik og Johan Albert Skordal. De andre seks var Gjertine Aarrestad fra Sokndal, Johannes Brandtzæg fra Abelvær i Namdal, Henrik Seyffarth og Ludvig Johnsen fra Mandal, Ole Mikkelsen Sama fra Harstad og Knud Stokke fra Isfjorden i Romsdal.
Etter generalforsamlingen i Bergen reiste de mannlig misjonærene rundt på Vestlandet for å forkynne Guds ord og inspirere til misjon i Kina. Sommeren hadde misjonærene fri for å ta avskjed med sine kjære. 5. september treftes Brandtzæg, Sama og Stokke i Kristiansund, for å ha en rekke avskjedsfester sørover kysten. 20. september møttes alle utsendingene i Bergen for den store avskjedsfesten der, mandag 21. september. Misjonærenes kallsbrev ble undertegnet onsdag 23.9, dagen før avreise fra Bergen. Da båten la fra land, var kaien i Bergen stapp full med folk som ville ta avskjed. Med på turen sørover var også de fleste av fellesstyrets medlemmer. Båtturen endte i Stavanger, og derfra bar det umiddelbart med tog til Egersund.
I Egersund var bedehuset dekket til stor fest klokken 18.30 da utsendingene, fellesstyret og en stor flokk misjonsvenner ankom fredag 25. september. Festen ble åpnet av losoldermann Birkeland før Jonas Vatne talte ut fra Joh 15,16. I matpausen fortalte Johannes Brandtzæg om siste nytt fra Kinamisjonen og situasjonen i Kina. Etter pausen hadde formannen i fellesstyret, Nils Arnetvedt en tale, før det var hilsener fra misjonærene Seyffarth, Sama, Johnsen og Skordal. Misjonsfolket hadde god tid denne kvelden, for etter misjonærens hilsener, var det nye taler av Thormod Rettedal, emissær Rasmussen og Br. P. Mugaas.
Dagen etter festen, reiste misjonærene tilbake til Stavanger. Søndag kveld den 27. september, var det tid for avskjedsfest i Misjonshuset i Stavanger. Festen startet med tale av sokneprest Lars Oftedal, ut fra Jer 1,10. Etter Oftedals tale, var det matpause, før Brandtzæg og Stokke talte. Det var hilsen av generalsekretær Lars Dahle i NMS. Han talte mest om forholdet mellom de to misjonsorganisasjonene. Etter Dahle var ferdig, var det hilsener ved Seyffarth, Skordal og emissær Rasmussen, før Thormod Rettedal avsluttet det hele med en andakt over ap.gj 20,32.
Mandagen gikk med til de siste forberedelser og avskjeder med familiene. Om kvelden var fellesstyret og utsendingene samlet til en avskjedssammenkomst der fellesstyret hadde ei forbønnshandling for misjonærene. Her ble det først lest noen ord fra Bibelen, før alle knelte i inderlig bønn for misjonærene. Samlingen ble avsluttet med at fellesstyrets medlemmer la hendene på hodene til misjonærene og nedba Herrens velsignelse over dem. Dette var i praksis den første misjonærinnvielse i Kinamisjonen. Avreise var bestemt til tirsdag morgen 29. september. Båten de skulle reise med var dampskipet «Frithjof». Den var innom Stavanger på sin rute mellom Bergen og Newcastle.
Kaien i Stavanger var fullsatt, da misjonærene var klar til avreise. De frammøtte sang salmen «Å. tenk når en gang samles skal», før en ba Den apostoliske velsignelse over de ni som nå var klar til avreise. Mens båten la fra kai, stemte misjonærene i sangen «Så vil vi nu sige hverandre farvel». I tillegg til de åtte misjonærene fra Kinamisjonsforbundet, var også Bertine Eriksen med på turen til Kina. Hun var forlovet med Sigvald Nedland, som var ankommet Kina året før.
På reisen over Nordsjøen, var det urolig sjø, med storm i kastene. De fleste misjonærene ble sjøsyke. Bertine Eriksen var ganske medtatt, mens Sama og Skordal var vant med sjøen, merket ikke noe til sjøsyken. I Newcastle ble de mottatt av sjømannsprest Dahl, som hjalp dem. De fikk telegrafert til agenten for båten som skulle føre dem til Amerika, og han møtte dem på jernbanestasjonen i Liverpool og hjalp dem til et hotell, hvor de skulle bo til Amerikabåten skulle gå lørdag 3. oktober.
Til Amerika
Reisefølget hadde bestilt plass på den billigste båten, til overfarten til Amerika. S.S. Oregon hadde helst en dårlig standard, og var urolig i bølgene. Da de gikk om bord 3. oktober, hvisket Bertine Eriksen i øret til Knud Stokke: «Herren er min hyrde», noe som ble til trøst for ham med tanke på overfarten til USA. Etter kort tid om bord, angret misjonærenes leder, Johannes Brandtzæg, at han ikke hadde bestilt en annen båt. Han skriver i et reisebrev at «dukene i spisesalen var veldig skitne, knivene rustne og at gaflene og skjeene ikke var rene.»
Da de kom ut i Irskesjøen, blåste det opp til full storm. Den varte i fem døgn, og alle utenom Skordal og Sama ble sjøsyke. Onsdag 7. oktober fikk båten maskinskade, og den drev 80 mil ut av kurs, mens motoren ble reparert. Torsdag stilnet stormen, og sjøsyken forsvant. På søndagen var det gudstjeneste på engelsk ombord. Flere av misjonærene hadde imidlertid problemer med å forstå hva som ble forkynt, på grunn av manglende engelskkunnskaper. Om morgenen tirsdag 13. oktober så reisefølge New Foundland, og dagen etter begynte de innseilingen mot Quebec og ankom dit torsdag. Her ble de mottatt av den norske sjømannspresten, og de fikk også hilse på flere norske sjøfolk. Senere samme dag, reiste de videre mot Montreal, og ankom dit fredag. Her skiltes reisefølge. Brandtzæg, Johnsen, Aarrestad og Eriksen reiste vestover i Canada, for overfart til Kina, mens resten av følget skulle stanse igjen en vinter i Amerika. I Amerika skulle de studere, og reise rundt til de norskamerikanske menighetene for å samle støtte til misjonsarbeidet i Kina.
Johan Albert, Brita, Knud Stokke, Ole M. Sama og Henrik Seyffarth ble i Montreal til mandag. Da gikk ide om bord i et tog, som skulle føre dem til Minneapolis. Turen tok tre døgn. Sama og Stokke skulle lese engelsk ved et universitet i Minneapolis, mens Johan Albert og Henrik Seyffarth skulle lese teologi og andre aktuelle fag ved Hauge Synodens seminar i Red Wing, omkring fem mil sørøst for Minneapolis. Brita ble også med til Red Wing, hvor hun hadde en huspost og leste engelsk på fritiden. På Red Wing seminaret leste Johan Albert mye om Kina, og underveis fikk de nyheter om at noen misjonærer i Kina hadde lidd martyrdøden på grusomt vis. Til tross for det, skrev Johan Albert i et brev heim: «Jeg lengter virkelig etter å komme ut».
En tøff forkynnerferd
I jule- og nyttårsferien, skulle de mannlige misjonærene reise i de norske områdene i Midt-Vesten for å forkynne Guds ord. Johan Albert skrev et referat fra denne turen, som vi tar med i sin helhet:
«Hør nå litt om min præriereise. Jeg har reist både i Nikollet, Renville og Lac Qui Parle fylker (i Minnesota) og talt Guds ord og misjonens sak. Herren har vært med, så jeg har fått se at Ordet er blitt til velsignelse og liv hos mange, og til alvorlig uro hos enkelte. Men det er jo også en velsignelse. Fra 19. desember til 12. januar har jeg reist hver eneste dag. Aldri har jeg hatt en slik jul. Første juledag holdt jeg på å fryse fordervet på prærien i «Norseland». Vi nådde dog fram til folk, og etter å ha varmet oss litt, var vi all right både han som kjørte og jeg. Vi fortsatte vår vei til kirken, hvor jeg skulle tale. Det var kaldt i kirken, så tennene klapret i munnen da jeg steg opp på prekestolen. Men det ble et velsignet møte med de få folk, så jeg frøs slett ikke da jeg steg ned igjen.
På slike reiser kan man oppleve forskjellige ting. En kveld skulle jeg søke nattely hos en bonde i Lac Qui Parle. Jeg ble sendt opp på loftet, hvor det var isende kaldt. Jeg kunne se ut gjennom sprekkene i taket. Jeg krøp i sengen det forteste jeg kunne og sovnet snart. Men om natten røk det opp med en skikkelig snøstorm, som også trengte inn gjennom det glisne taket. Jeg sov godt, og visste ikke noe om dette. Men i søvne merket jeg likevel at det ble kaldt om hodet, og jeg trakk det uvilkårlig under dynen. En stund etter våknet jeg og merket at hodet var dyende vått. Håret var nemlig føket fullt av snø, som siden var begynt å tine. Jeg pakket meg imidlertid godt ned og la meg på ny til å sove. Under søvnen hadde nok klærne glidd av, for om morgenen var håret mitt frosset og snøen lå over det hele. Da jeg kom ned, sa mannen: «Jeg tenker nok du fikk hvitt sengeteppe, selv om vi ikke hadde noe slikt.»
Dette har likevel alt sammen ingenting å bety. Jeg venter det langt verre i Kina. Likevel, send meg ut! Jeg er rask og frisk og takker Gud for alt. Jeg er fullt ut lykkelig for å få gå som en Herrens tjener til Kina. Jesus har ofret sitt syndfrie liv for meg. Derfor skylder jeg ham alt. Ja, om jeg hadde ti liv, skulle alle stå i hans tjeneste. Gud hjelpe meg i nåde å bli tro. Da dette var i juletiden, og folket skulle ofre til sine prester, kunne jeg ikke forvente noe større offer til Kinamisjonen. Likevel kom det inn over 59 dollar.»
Med Kina som mål
I løpet av vinteren ble Brita og Johan Albert forelsket, og på nyåret 1892 ble de forlovet. Bryllupet ble bestemt til etter ankomst Kina. Studiene ble avsluttet til påske. Da hadde Johan Albert fått husrom i Abercrombie i Nord-Dakota. Her brukte han all sin tid til å samle folk om Guds ord og misjonen. Jeg antar at han var innom de fleste steder i Nord-Dakota, hvor det var nordmenn, men vet at han var innom Fargo og Grand Forks. Han var i Nord-Dakota ut juni måned. Hvor han var i juli og august, har jeg ikke funnet ut. Brita hadde fått kontakt med en engelsk familie i Iowa, som hun bodde hos fram til avreisen til Kina. Hovedhensikten med å ta inn hos denne familien, var at hun da kunne få praktisere engelsken hun hadde lært på Red Wing.
Misjonærene hadde avtalt å treffes i San Fransisco i begynnelsen av september, og hadde bestilt billeter med S.S. Gaelic til Japan. Her skulle de bytte båt, som skulle ta dem videre til Shanghai. Båten la fra kai 6. september 1892. Knud Stokke ble ikke med videre. Han skulle fortsette noen måneder til med forkynnervirksomhet. Men det var kommet en ny utsending fra Norge, som slo følge med dem. Det var Sofie Clausen fra Drammen, som var ansatt som misjonære for Kinamisjonen. I tillegg var det en svenskamerikansk misjonær om bord. Han het Nelson, og skulle til Kanton i Kina. Standarden på Gaelic var mye høyere enn båten de reiste med over Atlanterhavet. Den første uken om bord, hadde de fint vær med rolig sjø. De var med på en engelsk gudstjeneste, og de hadde selv bibeltimer som foregikk på engelsk. 13. september møtte de en storm, men den var kortvarig.
Reisen videre gikk også uten problemer og 22. september kom de til Yokohama i Japan. Her ble de noen dager. 25 september besøkte de en kirkegård i Yokohama, og Johan Albert sendte en betraktning til Kineseren om dette besøket. Det var på mange måter deres første møte med Østens hedenskap. De tok også tog til Tokyo, for å se landets hovedstad. Ferden gikk videre med ny båt 27.9, og de ankom Kobe to dager senere. Det hadde vært storm underveis langs den Japanske kysten, så alle unntatt Johan Albert hadde vært sjøsyke. I Kobe traff de noen svenske misjonærer, og det var også tid til en omvisning i byen. Neste stopp var Nagasaki. Her lå det et norsk skip i havnen. Misjonærene oppsøkte D.S. Nordmand og dets kaptein Jonasen. De fikk holde møte om bord, og Sama traff til og med en kjenning. Mens de var i Japan skrev Johan Albert i dagboka si, mens han tenkte på overfarten fra Amerika: «Jeg må og tenke på hvor stor gleden vil bli når vi engang skuer de himmelske strender etter den lange og farefulle livets reis. Å, herlige dag! Når vi etter endt vandring skuer toppene av Sion, da skal vi «hvile oss i rosendale og uavlatelig med Jesus tale». Den 24 år gamle Johan Albert visste ikke da at den dagen kun var fire år fram i tid.
Språkstudier i Hankow
Båten fra Japan ankom Shanghai 4. oktober. De ankret opp litt utenfor byen, og ble fraktet til lands med en mindre båt. Turen til land tok to timer. Ludvig Johnsen var i Shanghai for å møte dem, og gjensynsgleden var stor. Men det var også en nedtur, for de fikk vite at lederen deres, Johannes Brandtzæg, hadde reist tilbake til Norge. Reisefølget ble i Shanghai i tre dager, og satte kursen med elvebåt mot Kinas innland den 7. oktober. Målet var Hankow, hvor misjonens foreløpige kontor var. Underveis opplevde de at naturen ble mer vakker, jo lengre inn i landet de kom. En dag møtte de en stor sverm med gresshopper, som dekket hele himmelen. Gresshoppesvermer var en stor plage i Kina på den tiden. Båtturen til Hankow tok fire dager, og de ankom tidlig om morgenen, 11. oktober. På kaien sto Gjertine Johnsen og tok imot dem. Gjertine (født Aarrestad) og Ludvig Johnsen var tidligere dette året blitt gift. Gjertine hadde vært alene i Hankow i to uker, og opplevd at kineser hadde forsøkt å tenne på huset deres.
Mens de gikk mot huset de skulle bo i, fikk de hilse på den kommende språklæreren deres, og på flere kristne kinesere. Vel framme, hadde Gjertine en andakt for de nyankomne, og hilste dem med bibelverset «Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen vedholdende i bønnen». Sener på kvelden fikk de være med å feire Sigvald Netland sin bursdag, sammen med andre norskamerikanske misjonærer. Da var de 14 norske og en danske samlet. Norskamerikanerne bodde i et hus rett over gaten for de norske, så de hadde daglig omgang med hverandre. Allerede dagen etter ankomst Hankow, startet de med å lære kinesisk.
Det meste av tiden fram mot jul gikk med til språkstudiene. Men i midten av desember, kunne Johan Albert legge ut på sin første evangeliseringstur, sammen med Ludvig Johnsen. I det de var klar til avreise, kom det melding om at to utenlandske misjonærer var drept ett annet sted i Kina. Ludvig og Johan Albert reiste likevel, «i tro til ham som eier våre liv.» Utlendinger var svært upopulære i Kina på den tiden, og det var vanlig at de ble trakassert når de viste seg i gatene. Ofte ropte folk «utenlandske djevler» mot dem. Bestemmelsesstedet for Ludvig og Johan Albert lå fire norske mil unna. Først måtte de gå gjennom Hankow. Etter noen timers gange, kom de til en landsby hvor en kristen kineser hadde forkynt Guds ord i ti år. Nå var det ti kristne i landsbyen, som kom sammen for å høre evangeliet. Da de var på besøk hos denne kinesiske kristne lederen, veltet plutselig en stor flokk kinesere inn i huset for å se på og føle på de «utenlandske djevlene». Etter en god pause fortsatte de på sin vandring
Sent på kveld, lenge etter at det var blitt mørkt, kom de endelig fram til bestemmelsesstedet. De skulle få overnatte i heimen til kineseren som de hadde med i reisefølge som guide. Skordal skildrer i et brev hvordan det så ut i huset de kom til. «Langs den ene veggen var det seks avlukker, akkurat som båser i norske fjøs. I den første lå kua, i den andre guidens foreldre, i den tredje guidens søsken, i den fjerde lå grisene, i den femte guiden og hans to koner og to barn, mens den sjette og fineste ble tildelt gjestene fra Norge». Første dagen på stede tilbrakte de stort sett i senga. Været hadde slått om, med regn og kulde, så eneste sted de kunne holde varmen, var i senga. Dagen etter var været bedre og de tok en utflukt til en landsby ei mil unna. De to påfølgende netter fikk de overnatte hos en venn av guiden, men det ble lite søvn på grunn av bråk og dårlige senger. Dagene brukte de til å vitne om Jesus og til å selge ny testamenter. Turen varte i fire dager, og misjonærene kom vel heim igjen tirsdag 13. desember.
Like over nyttår i 1893, giftet Brita Vestervik og Johan Albert Skordal seg. Dermed besto misjonærflokken av to ektepar, to enslige menn og ei enslig kvinne. Det meste av året gikk ellers med til språkstudier og bygging av misjonsstasjon i Hankow. Ludvig Johnsen var byggeleder, og et stort og flott bygg sto ferdig til innvielse 18. juni. Da hadde Johnsen og Seyffarth vært på inspeksjonstur til Laohokow, hvor det var bestemt at misjonens hovedkontor skulle være. De fikk leie et hus i byen, og det ble bestemt at Gjertine og Ludvig Johnsen skulle flytte dit på ettersommeren. Ludvig var nå blitt så god i kinesisk, at det var mulig for han å starte opp med misjonsarbeid.
Slik skulle det imidlertid ikke komme til å gå. Andre halvår av 1893 skulle bli et halvår fylt av mye sorg, men også gleder. 17. juli ble Gjertine og Ludvig foreldre for første gang. De fikk ei jente som de kalte for Lilli. Tre uker senere ble Lilli farløs. Ludvig ble syk, og døde 6. august. Gjertine og Lilli ble derfor værende i Hankow en tid framover. 26. oktober var en ny gledens dag i den lille norske misjonærflokken i Hankow. Bertine Eriksen som hadde reist ut sammen med Kinamisjonens misjonærer i 1891, hadde giftet seg med Sigvald Netland. Nå ble de foreldre til lille Sigfrida Birgit. Hun skulle imidlertid ikke få beholde mor i mange uker. Bertine ble syk og døde 8. desember. På det tidspunktet var Brita høygravid, og hun fødte sin førstefødte ei uke etter Bertines død. Gutten fikk navnet Julius Ambrosius og fødselsdagen var 16. desember 1893. I løpet av 1893 ble det heldigvis også noen forsterkninger i misjonærflokken. Nils Arnetvedt kom ut som nye leder for misjonsarbeidet etter Brandtzæg. Det kom også to kvinnelige misjonærer, Anna Haaland og Caroline Volckmar. Caroline var forlovet med Ole M. Sama, og de ble gift like etter at hun kom til Kina.
Under språkstudiet ble Johan Albert og to andre misjonærer angrepet av «klimatfeber». Det ble en troskrise for dem. Johan Albert sa til legen som behandlet ham: «Vi er ikke kommet herut for å være syke, men for å arbeide for Kristus». Legen svarte rolig: «Dere er kommet hit ut for å gjøre Guds vilje». Det ble til hjelp for de syke.
Tsin-shan-kiang misjonsstasjon
Språkstudiene fortsatte for den lille familien Skordal, fram til sommeren 1894. I slutten av mars etablerte Caroline og Ole M. Sama og Henrik Seyffarth seg i Laohokow. De andre misjonærene ble boende i Hankow. I månedsskiftet mars-april 1894 reiste Johan Albert og Nils Arnetvedt på en undersøkelsestur til Künchow, som lå ni mil oppfor Laohokow. De planla å etablere en misjonsstasjon i den byen, og at familien Skordal skulle være plassert der.
På turen, som gikk med elvebåt, hadde de to misjonærene med seg en kinesisk kokk og tjener. Halveis til Künchow passerte de byen Tsin-shan-kiang (betyr: havnen ved de grønne høyder). Her gikk tjeneren i land for å kjøpe ei krukke som de kunne ha vann i. Han hadde vært uheldig og mistet i elva, den krukka de hadde med fra Hankow. Kokken kom til en embetsmanns butikk i Tsin-shan-kiang, og her forklarte han hvilket reisefølge han var i. Embetsmannen ba tjeneren si at han ønsket å hilse på disse utlendingene. De møtte opp og ble veldig godt mottatt. Masse folk samlet seg rundt dem, og embetsmannen forklarte dem hvem utlendingene var. Han inviterte dem deretter på middag. Etter måltidet reiste de videre til Künchow, men der viste det seg vanskelig å få til noe misjonsarbeid på det tidspunkt.
Embetsmannen i Tsin-shan-kiang hadde tilbudt misjonærene å leie en eiendom, og de norske bestemte seg for å takke ja til tilbudet. De ville bruke Tsin-shan-kiang som utgangspunkt for senere å nå Künchow. Brita og Johan Albert ble av konferansen plassert på den nye misjonsstasjon Tsin-shan-kiang. Planen var at de skulle starte opp høsten 1894. Johan Albert hadde vært syk den sensommeren, så helsen var svak. Under sykdommen fikk han et bibelvers som talte sterkt til han: «Jeg skal ikke dø, men leve å fortelle Herrens gjerninger.» (Salme 118,17). Etter det ble han frisk.
Da Johan Albert og Ole M. Sama reiste til Tsin-shan-kiang den 16. november, for å ta huset i ettersyn og å pusse det opp til beboelig standard, viste det seg at huset ikke tilhørte embetsmannen. Vel framme i Tsin-shan-kiang måtte de bruke to dager på å forhandle med huseier, leieboere og en nabo om ulike spørsmål. Embetsmannen var deres særdeles blide mellommann. Hver gang en del-avtale var undertegnet, tok han Sama rundt livet og svinget han rundt mens han lo. Han ville gjøre det samme med Skordal, men han var så lei seg for alle problemene, at han nektet. Mot kvelden ropte embetsmannen at han var lei av all forhandlingene, og inviterte nordmennene over til sitt eget hus dagen etter. Sama fikk roet han ned, og de satte seg på en benk. Der sovnet Sama. Akkurat idet han hadde sovnet kom alle mellommenn jublende inn i huset og sa at nå var alt ordnet. Det ble imidlertid lange forhandlinger også om leiekontrakten. Først klokken fire om natten, kunne de endelig skrive under kontrakten.
Johan Albert som skrev om dette til Kineseren, avsluttet brevet med følgende: «Det er nok på tide å slutte disse linjer, som er skrevet under hedningers skrål og skrik, larm og dundring, støvneddryssing, kattemjauing, hundepiping og rottegnaging fra alle kanter. Man kunne alvorlig talt bli nervøs, og vi blir det vel til slutt også, tenker jeg. Jeg vil slutte brevet med en bønn om at hedningene må vinnes og frelses, så dette forberedende arbeid må være til Herrens ære. Det er flere av de kinesere vi har vært i berøring med, som vi ser fremtiden i møte med håp.» De brukte en måned på å reparere huset og eiendommen, og 15.desember kunne endelig resten av familien Skordal flytte inn. Da var det jul, nyttår og kinesisk nyttår, så det var ikke mulig å komme i gang med misjonsarbeid før i februar 1895.
Det nye året startet rolig for den lille familien på Tsin-shan-kiang misjonsstasjon. I midten av januar var Johan Albert en snartur til Laohokow for å ordne med siste utbetaling av lønn for året før. Han hadde vært kasserer for misjonsarbeidet, men nå overleverte han regnskapet til en av kollegaene. Videre ut over våren, var han på to turer for å vurdere nye muligheter for å opprette misjonsstasjoner. I påsken fikk også Brita og Julius være med på tur. Da dro familien til Laohokow for å feire påske sammen med kollegaene der. I referat heim skrev Johan Albert at påskeferien opplevdes «meget kjært».
Ominnredningen av misjonsstasjonen fortsatte ut over våren. I et stort rom i første etasje av hovedbygget, som vendte ut mot gaten, ble det åpnet et kapell. Johan Albert hadde en kinesisk evangelist som medarbeider. Evangelisten hadde møte med andakt og samtale to timer hver formiddag og ettermiddag. I tillegg solgte han bøker. Johan Albert selv deltok av og til med andakter. Om søndagene var det formiddagsmøte og bønnemøte om ettermiddagen. På bønnemøtet deltok Brita og Johan Albert, evangelisten og hans hus og dåpskandidatene. En stor hendelse skjedde i mai dette året. Da ble nemlig de tre små barna til evangelisten døpt. Dette var de tre første kinesere som ble døpt ved Kinamisjonens arbeid. I tillegg var det fire voksne som gikk til dåpsopplæring. Johan Albert ble også kalt ut til to kritiske opiumstilfeller. Den ene pasienten var nesten død da han ankom, og kunne ikke reddes. Den andre, en 20 års gammel gutt, ble med nød og neppe berget. Denne gutten begynte etterpå å gå på møtene i kapellet.
I juni var det et kraftig uvær, med påfølgende flom i Tsin-shan-kiang. Elva gikk over sine bredder og tjue hus ble oversvømt. I tillegg ble to hus totalskadd av elva. Mange måtte flykte, og søkte tilflukt i kapellet. Det var overfylt med mennesker i tre døgn, før de fleste kunne flytte heim igjen. Denne gjestfriheten var kineserne veldig takknemlige for. Mandarinen (den øverste embetsmannen) for området, hadde tilhold i Künchow. Misjonærkonferansen kjøpte ei klokke til ham, som takk for at han var positiv til at misjonsstasjonen ble grunnlagt i Tsin-shan-kiang. Mandarinen var imidlertid mistenksom og nektet å ta imot gaven. Han mistenkte at Johan Albert solgte ting han ikke hadde lov og selg, men han fikk ikke noe på Skordal. Var stemningen mot misjonen negativ i Künchow, var den desto mer positiv i Tsin-shan-kiang. Det området «er en stille havn, som synes uberørt av stormen omkring», skrev tillitsmann Arnetvedt i årsmeldingen for 1895.
2. september signerte Johan Albert sin første årsberetning fra Tsing-shan-kiang. Han avsluttet den slik: «I det jeg herved avslutter denne min første årsberetning, er det med en oppriktig takk til Gud og alle hans barn, som særlig ber og arbeider også for denne gren av vårt misjonsarbeide. Tross svakhet, skrøpelighet og synd, får jeg tro at Herren for Jesu skyld vil være med i arbeidet i det år som nå ligger foran. Det beste som kan gjøres, før mitt navn undertegnes, er å be: «Og forlat oss vår skyld, som vi også forlater våre skyldnere.»»
Evangelisten avskjediges
Kort tid etter at årsmeldingen var signert, fikk Johan Albert høre et rykte om at evangelisten røykte opium. Det viste seg å stemme, om enn i små mengder. Evangelisten forklarte at han gjorde det på grunn av sin helsesituasjon. Skordal hadde aldri merket noe til dette. Evangelisten ble øyeblikkelig avskjediget. Han sluttet da med opium, noe som medførte at han ble syk. Familien kom også i et økonomisk uføre. Johan Albert foreslo for misjonærkonferansen at evangelisten skulle bli ansatt som hans privatlærer. Da kunne Skordal prøve han. Han håpet at evangelisten kunne gjenopprette sitt fall, og «ved omvendelse og tro på sine synders forlatelse, ved Guds nåde få seier over sin synd, til et vitnesbyrd for folket i byen».
Sener meldte Skordal at evangelisten hadde røykt opium i 26 år. Men misjonæren øynet håp for sin gode venn: «Det ser slik ut for oss alle, at han er oppreist for sin synd. Både Arnetvedt, Sama og jeg har på våre reiser hatt anledning til å føre den skarpeste kontroll med han. Ved starten av reisene ble han kroppsvisitert av Skordal, og senere tapte de ham ikke av syne i 14 dager. Han har bekjent sin synd i manges nærvær. Hans kone forteller at siden han sluttet med opium, spiser han for tre mann. Han er snill og lar seg rettlede.»
Ny misjonsstasjon i Künchow
Like før jul var Johan Albert ute i et hyggeligere ærende. Han og kollega Sama var da i Künchow for å kjøpe en eiendom som var tenkt til misjonsstasjon i byen. Det hadde endelig lyktes dem å kjøpe en eiendom, og prisen de gav var kr.2500,-. Misjonens ledelse ønsket også å kjøpe en liten fjellknause like ved stasjonstomta. Her tenkte de på sikt å bygge et hospital. Skordal skrev i ettertid at Künchow er den fineste byen han hadde sett i Kina.
På nyåret var Skordal på ny en tur til Künchow. Denne gang for å overta eiendommen, han og Sama hadde kjøpt før jul. Problemet var bare at 16 familier bodde som leieboere i ulike små hytter rundt på eiendommen, og disse nektet å flytte. Han måtte i intense forhandlinger, og etter ei uke var alle familiene flyttet ut og den formelle overtakelse kunne skje. I Kineseren er det gjengitt ni tettskrevne sider der Skordal forteller i detalj om den spesielle eiendomshandelen.
Første kineser døpt vunnet ved Kinamisjonens arbeid
I mars 1896 fikk Brita og Johan Albert oppleve en stor hendelse. Inntil da var ingen nyfrelste døpt på Kinamisjonenes felt. Det var faktisk kun de tre barna til evangelist som til da var blitt døpt. 29. mars kunne Johan Albert døpe den først kineser som var blitt vunnet ved Kinamisjonens arbeid. Den døpte het Yen-king-an, og var far til evangelisten som ble avskjediget på grunn av opiums røking. Han var 74 år og hadde gått i dåpsundervisning i ett år og ønsket selv å bli døpt. Han hadde lært Luthers lille katekisme og Lukas evangelium utenat. På grunn av hans høye alder, slet han litt med å huske, men han var flittig og leste mye. På dåpsdagen hadde Johan Albert tilkalt kollega Henrik Seyffarth, slik at de var flere som kunne delta ved denne store hendelsen.
Dagen startet med et møte om formiddagen, hvor Seyffarth talte. Dåpssamlingen var om ettermiddagen, med påfølgende nattverd. Mannen som skulle døpes ble overhørt av Skordal i fem kvarter. Mannen var helt utslitt etterpå, men han ble altså døpt. En stor dag i Kinamisjonens historie. Dagen etter dåpssøndagen, reiste familien Skordal og Seyffarth til Laohokow for å feire påske der.
Hverdagshendelser i Tsin-shan-kiang
Den 21. april 1896 satte Johan Albert seg til kontorpulten og skrev et nytt innlegg i Kineseren. Denne gang fortalte han om en opiumsrøkers siste dager. Opiumsrøkeren hadde kone og tre barn, og familien led stor nød. Johan Albert fikk vitne for denne kineseren hver dag den siste uka han levde. Etter at han døde, skrev Skordal at denne kineseren ble aldri noe medlem av noen kirke her på jord, «men kanskje er han blitt medlem av den triumferende kirke i himmelen, frelst ved Jesu allmakt?» Han avsluttet artikkelen som sto på trykk i juli-nummeret, med en bønn hentet fra et sangvers på engelsk, som han selv hadde oversatt:
Rescue
the perishing (Frels dem, som holder på å fortapes)
Care
for the dying (Dra omsorg for de døende)
Jesus
is merciful (Jesus er nådig)
Jesus will save (Jesus vil frelse)
I juli og august nummerne av Kineseren forteller Skordal om hvordan forlovelser inngås i Kina, og selskapeligheter omkring slike hendelser. Han avslutter med å uttrykke et ønske om at «han kan bli en rett misjonær blant dette folk. Han håper at han kan være misjonær i Kina i hele sitt liv, om Gud vil. Det er vanskelig, men må Gud hjelpe meg til det, for Jesu skyld og bruke alt hva som er tjenlig til min oppdragelse for mitt vanskelige arbeid.» Også i september-nummeret har Skordal en artikkel på trykk. Denne gang forteller han om en gutt i et teater, som var uheldig og fikk ryggen skåldet av varmt vann. Gutten ble ført til Brita og Johan Albert, som stelte sårene og lot han bo på misjonsstasjonen, mens sårene grodde. Gutten hadde mistet sin far, og moren klarte ikke å ta seg av han. Hun hadde derfor forlatt han på gata. Han hadde overlevd ved tigging og gjetning. Videre forteller han om en stor slåsskamp i byen. Tre menn hadde kidnappet ei dame og solgt henne. Mannen hennes klarte etter mye om og menn å få henne tilbake. Nå ble de tre mennene skambanket. Men så dukket mennenes venner opp, og dermed ble det fart i slåsskampen. Skordal prøvde så godt han kunne å mekle.
Sykdom og død
Da de siste artiklene til Johan Albert nådde misjonsfolket i Norge, var han blitt alvorlig syk. I juli ble han syk av klimatfeber. Dette er fellesbenevnelse på ulike tropiske sykdommer som medfører feber. Oftest er benevnelsen brukt om malaria. Han fikk febernedsettende medisiner, som holdt feberen i sjakk. Men sykdom og medisiner tok kraftig på kreftene, så de måtte våke over ham om nettene. Han trodde selv at han skulle dø, og ba Arnetvedt om å hjelpe kona og de to små barna heim til Norge etter hans død. Arnetvedt var ungkar, og snart fikk han assistanse av Anna Haaland til å pleie av den syke. Etter to uker så det ut til at feberen ville gi seg, og Skordal kom litt til krefter igjen. Men feberen kom raskt tilbake og varte ut over høsten.
Mens Johan Albert lå syk, ble hans og Britas andre barn født den 24. september. Det var en gutt som fikk navnet Birger Justin. Deres eldste sønn Julius hadde vært en del syk den høsten, og den nyfødte slet også med feber. Det ble derfor bestemt at Brita skulle ta guttene med seg til Laohokow, for å få legehjelp til barna. Dette var i oktober. Kort tid etter at Brita hadde reist, klarte Anna Haaland og Nils Arnetvedt å få Johan Albert om bord i båten og fraktet også han til Laohokow. Her var der leger og flere kollegaer som kunne hjelpe til med stell og våking over den syke. Johan Albert kom seg raskt etter ankomst Laohokow, men plutselig ble han angrepet av en kraftig dysenteri. Medisinene mot dysenteri gikk hardt ut over fordøyelsen, noe som tappet ham for krefter. Da det gikk mot slutten med Johan Albert, hadde han en kort avskjedsamtale med alle kollegene, noe som gjorde dypt inntrykk. Til kona gjentok han at hun måtte ta de to små guttene med seg til Norge. Det ville bli for tøft for henne å bli igjen i Kina. Så la han til for sin egen del: «Hvilket sted kunne jeg heller ønske å dø enn på misjonsmarken?»
Til slutt ble han så avkreftet at livet til slutt ebbet ut. Tirsdag 3. november kl.13.00 fikk han flytte heim til himmelen, kun 28 år gammel. Det ble laget en kiste til ham, som ble kledd med sort tøy. Mer enn 20 utlendinger var til stede i begravelsen, da han ble begravet i Laohokow to dager etter. Seremonien foregikk i kapellet på Samas misjonsstasjon. Her talte Arnetvedt, og en engelsk misjonær hadde en hilsen. Kisten ble deretter ført til en høyde litt utenfor byen, hvor han ble begravet på en midlertidig kirkegård. Fra før var ei engelsk misjonærkone begravet her. Ved grava talte først Sama på kinesisk, deretter talte Seyffarth over teksten «For meg er livet Kristus, og døden en vinning.». Han sa blant annet at «mye som kan synes som tap for oss, blir en vinning når vi regner som Gud regner, og ser alt i evighetens lys.»
Til Norge i sorg
Etter begravelsen var det mye som måtte ordnes opp i for Brita. Selvsagt krevde også de to små sitt. Birger var bare en god måned gammel, mens Julius var knapt tre år. Etter hvert ble hun klar for avreise, og Nils Arnetvedt fulgte henne og barna til Shanghai. Den lille familien ankom Stavanger i slutten av februar 1897. Dette var omtrent samtidig med at svigerforeldrene til Brita flyttet inn i nytt hus i Stavanger. Her fikk Brita og guttene bo. Sommeren 1897 var det generalforsamling for Kinamisjonen. Da ble det vedtatt at Brita skulle få enkepensjon på kr. 600,- per år. I tillegg skulle barna få et bidrag på kr.90,- per år fram til de var 18 år.
I august 1899 hadde Brita kontakt med hovedledelsen i Kinamisjonen med tanke på ny utreise til Kina, men hennes helsetilstand tilsa at ny utreise var uaktuelt. I 1900 reiste hun derfor til Amerika, mens guttene ble igjen hos besteforeldrene i Stavanger. I Amerika arbeidet hun som sykepleier. Hun kom tilbake til Stavanger i 1905 og tok guttene med seg til Bergen, Her startet hun en butikk, som hun drev i et år. I 1906 dro hun og guttene tilbake til Amerika, og de bosatte seg i Iowa. Her var hun en tid håndarbeidslærer og husmor ved Jewell Lutheran College i Iowa, som ble drevet av Den Norske lutherske kirke i Amerika. I 1914 ble hun gift på nytt med Lewis Nelson i Iowa. Brita døde i 1953, 85 år gammel. Hun ble gravlagt i Bode Humboldt i Iowa.
Begge guttene ble boende i Amerika, og her ble de gift. Julius ble gift med Melvie Cecilia Matson i Dalesburg Baptist Church i 1921. Melive døde og Julius giftet seg på nytt i 1963 med Wanda Inez Fulk. Julius og Melive fikk tre jenter, Phyllis June (f.1922), Marjorie Jean (f.1925) og Joan Jackueline (f.1931). Birger ble gift med Bertha Marie Jaeger i 1922. De var barnløse. Birger døde i 1973, mens Julius levde til 1976.
Kilder:
Arne
Tiltnes: Norsk Luthersk Misjonssamband 50 år Bind II
Emil
Birkeli: Liv i vekst. NMS Stavanger Krets 1842-1942
Jakob
Straume: Kristenliv i Rogaland
Misjonæralbumet
NLM, Gry forlag 1962
Lars
Gaute Jøssang: Aks i vind
Laurits
Nilsen: Skrifter i samling
Nils
Dybdal-Holte: Utan grenser
Steinar
Skaraas m.fl.: Sokndal gard og ætt bind 6
Aftenbladet.no
arkiv
Digitalarkivet.no
Kineseren
1891-1897
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Nils
Dybdal-Holte: Blogg: gudsfolket.blogspot.com
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar