Gå på møte, eller?

Når det innbys til samling om Guds ord, er det av minst to viktige formål. Guds folk skal få åndelig mat og hjelp til å holde seg våken på himmelveien. Den ufrelste skal få en anledning til å høre evangeliet og bli frelst.

Jeg var omtrent 15 år. Helt fra jeg var bitte liten hadde jeg fått være med mor og far på bedehuset, både på søndagsskole og på vanlige møter. Jeg satte pris på å få være med. Det var flere kvelder jeg gråt meg til å være med, selv om mor og far helst mente jeg burde vært hjemme og kommet meg tidlig til sengs.

I ungdomsskoletiden hadde jeg ikke mange jevnaldrende jeg var sammen med på møtene. Jeg begynte oftere å si nei, når mor og far ville ha meg med på møter. Foreldrene min hadde ikke bil, så vi gikk de snaue to kilometerne til bedehuset. Ikke sjelden traff vi på jevnaldrende som var opptatt med helt andre ting enn bedehuset. Det begynte å bli flaut, både å gå sammen med mor og far, og å samles med de kristne.

Samtidig kjente jeg på en trang til å høre om Jesus, så samvittigheten verket mer enn en gang over at jeg skjemtes av å følge Jesus. I denne kampen var det oftere og oftere at skammen seiret, og jeg ble borte når Guds folk var samlet på bedehuset. Mor og far maste aldri på meg, for å få meg med. Det var ikke noe som jeg opplevde som utilbørlig press. Det var aldri snakk om noen form for tvang, men jeg merket at det gjorde noe med dem når jeg sjeldnere ble med på møter.

En kveld hjemmesitteren i meg hadde seiret, tok far bibelen sin å la framfor meg, i det han gikk ut for å gå på bedehuset. Han sa ingen ting, men pekte på et vers fra Hebreerbrevet. Da far hadde kommet ut, søkte øynene bibelverset: «og la oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.» (Heb 10:25)

Min barndoms bedehus, Langeland kapell

Ordet slo ned i meg. Jeg opplevde det som Guds tale til meg, og ikke at far slo meg i hodet med et bibelvers. Det hadde nok hendt noen få ganger, at jeg satt igjen med den følelsen etter noen diskusjoner med far. Men ikke slik denne gang. Nå opplevde jeg det som Gud talte til ungdommen, som ble trukket i ulike retninger. Det ble en vekker og en hjelp for meg og mitt gudsliv.

Denne kampen er ikke mindre strid i dag. Djevelen er en tusenkunstner når det gjelder unnskyldninger, for ikke å samles om Guds ord i Guds forsamling. Han er spesielt flink til å komme med åndelige unnskyldninger, og slike som høres menneskelig fornuftige ute.  Og djevelen har en medsammensvoren i den kristnes gamle natur.

Hvorfor er det så om og gjøre for Satan at de kristne «holder seg borte fra sin forsamling»? Jo, fordi han ikke vil at vi skal nå himmelen. Han blir ikke mindre ivrig etter som «dagen nærmer seg». Troen kommer av forkynnelsen vi hører. Som israelsfolket trengte mannaen i ørkenen for å overleve, trenger Guds folk å høre evangeliet forkynt for at troen skal bli bevart. Som kristne trenger vi hverandre. Kristendommen er ikke mange enkeltmannsforetak, men Bibelen kaller oss både «grener på treet», «lemmer på legemet» og sauer i den gode hyrdes flokk.

Jørpeland bedehus

Kanskje er travelheten et av djevelens sterkeste våpen i vår tid. Samfunnet vårt er lagt opp slik at vi skal ha det travelt. Opptatt med så mange viktige ting. Han vil ha oss til å tro at vi ikke har tid til å gå så ofte på samlingene om Guds ord. Så blir mange åndelig avmagret og sovner stille inn.

Guds ord sier: Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord. (Rom 10:17) For da verden ved sin visdom ikke kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. (1Kor 1:21) Om de første kristne står det: «Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet, og i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid med fryd og hjertets oppriktighet.» (Apg 2:46)

I dag er jeg veldig takknemlig for å ha en åndelig heim hvor jeg kan få mat for mi sjel. «Velsigna band som bind, Guds folk i saman her….»