Forkynnelsens innhold på bedehuset

Hovedvekten i forkynnelsen på bedehusene har variert opp gjennom årene, selv om forhåpentlig Golgata alltid har vært sentralt.

I ei bok utgitt på i 2018 hevder Oskar Skarsaune at forkynnelsen på bedehusene er for ensidig opptatt av «ved troen alene» og «nåden alene». Den fokuserer «bare på det vi selv mottar uforskyldt, og så unnlater man å snakke om at vi må gi dette videre, like ubetinget som Gud har gitt det til oss.»

En som kjente bedehusbevegelsen bedre enn Skarsaune, har en motsatt bekymring. Dansken Hans Erik Nissen nevnte følgende sitat i en tale hvor han snakket om forkynnelsens innhold. «Det må være et Golgata-punkt i enhver tale.» Sitatet var fra en annen dansk kirkeleder, og Nissen siterte dette med tilslutning. Han syntes det var alt for mye blodfattig forkynnelse på våre bedehus i dag. Jeg deler nok Nissens bekymring, langt mer enn Skarsaunes.

Nissen understreket i sin tale at det er ikke hvilket som helst ord fra Bibelen som er «Guds kraft til frelse», men «ordet om korset». Videre understreket han at vi skal forkynne hele spekteret av tekster og emner fra Guds ord, men sluttet seg til sin danske kollega, at uansett emne, må det være et Golgata-punkt i enhver preken.

Denne saken har opptatt meg mye med tanke på norsk kristenliv i dag, og bedehusarbeidet spesielt. Det er mye solid Kristus-forkynnelse på våre bedehus. Det er det stor grunn til å takke Jesus for! Og der ordet om korset, om synd og nåde, får lyde klart, der vil også Den Hellige Ånd utføre sin gjerning. Men at lov og evangelium får være det sentrale i vår forkynnelse, er langt fra en selvfølge. Kanskje er det få av forkynnerne og lederne i bedehus-organisasjonene som utad ønsker en forskyving av sentrum i forkynnelsen. Men er det hjertespråket?

Bibelen lærer oss at hele Guds råd skal forkynnes. Det trenger alle forkynnere å besinne seg på. Samtidig tenker vi lett at det med synd og nåde er noe selvfølgelig, noe vi kan. Derfor må vi heller forkynne mer om andre emnene. Men er det noe som er livsfarlig for oss som kristne, er det hvis evangeliet blir en selvfølge – noe vi kan.

Luther sa en gang: «Evangeliet er de kristnes største kunst og visdom. I det blir de skolegutter alle sine levedager. Men likevel er det den slemme plagen ved det at ikke noe synes lettere og snarere lært enn evangeliet. Slik at så snart en har hørt eller lest noe om det, tror han seg straks å være mester og doktor i det. Og nå vil han høre noe annet, noe nytt.»

Holder «ordet om korset» på å komme i skyggen i vår forkynnelse? Kan hende er det ikke bevisst. Det er så mange viktige ting vi må få fram, at budskapet om mitt syndeforderv og frelsen ved stedfortrederens død på korset, ubemerket kommer mer i periferien? Er dette sant, er vi ille ute!

Hans Erik Nissen var urolig for en forkynnelse av viktige bibelske emner, som manglet kontakt med det sentrale. Et hvert bibelsk tema, må ha kontakten med det sentrale i vår tro, evangeliet. Forkynnelsen skal belyse «hele Guds råd», men «det må være et Golgata-punkt i enhver preken».

La oss som Guds folk besinne oss på og be om nåde til å forkynne evangeliet rent og klart. Be om forkynnere som kan male Kristus for ørene på tilhørerne. Be om ledere som våger å være sentrale når kurs og konferanseprogram skal settes opp. Be om forkynnere og et misjonsfolk som har et bøyet hjerte og som hungrer etter å få høre at Gud er meg arme synder nådig. Be om at evangeliet får være en hode-sak, men først og fremst en hjerte-sak.

Hvor fantastisk er det ikke for en synder å få høre om Jesus: «Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var slapp fri!» «Se, der Guds Lam, som bærer verdens synd,» forkynte døperen Johannes. Måtte Jesus få oppreise mange vitner som fra hjertet peker i samme retning, på Jesus som «gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var, slapp fri.»

(Revidert 26.03.2020)