fredag 20. mai 2016

Paavo Ruotsalainen – Finlands Hans Nielsen Hauge

Paavo Rotsalainen  (h-y.fin)

Både Norge, Sverige og Danmark hadde sine store vekkelsespredikanter første halvdel av 1800-tallet. Finnlands store forkynner og åndelige leder het Paavo Ruotsalainen.

I Norge virket Hans Nielsen Hauge som forkynner i åtte år, fra 1796-1804. På disse åtte årene ble Norge forvandlet. Hauge vandret Norge på langs og på tvers, og hvor han kom brøt det ut vekkelser. I Sverige var det Carl Olof Rosenius som gjennom sin forkynnelse og forfatterskap kom til å prege kristenlivet framfor noen andre. Han virket som forkynner i perioden 1840-1868. Rosenius sine skrifter kom også til Norge, og ble til frigjørelse for store kristenflokker. Gjerne slik som fra før var preget av Hauges noe mer loviske kristendomssyn.

Historien om Hans Nielsen Hauge

I Finland var det bonden Paavo Ruotsalainen som var et Guds redskap til store vekkelser i perioden 1800-1852. Jeg har tidligere skrevet artikler om Hauge og Rosenius. I denne artikkelen vil jeg gi et lite riss av Paavos liv.

Savolaks merket med rødt

Oppvekst
Paavo Ruotsalainen ble født i Savolaks, midt i Finland i 1777. Han var sønn av en fattig småbonde og vokste opp i ei lita og trang hytte. Det var veldig mye fattigdom og nød i Finland på denne tiden. Avlingen ble stadig ødelagt av frost, og i tillegg var landet ofte rammet av ulike kriger. Et nasjonaldikt sier det på denne måten: «Då kriget röt från dal til dal, då frosten röt med hungers qual».

Paavo lærte seg å lese, men han kunne ikke skrive. Som barn gikk han mye for seg selv. Han var en religiøs gruble og lest mye i Bibelen. Av utseende var han høy og lang, med høy panne brede finske kinnben og dype øyne under sterke øyenbryn. Kosten var ensidig og usunn. For det meste var det barkebrød som sto på menyen.


Paavo blir frelst
Mot slutten av 1700-tallet og inn på 1800-tallet gikk det flere store pietistisk pregede vekkelser over Sør-Finland. Litt ut på 1800-tallet nådde vekkelsene også Nord-Finland. Her var det presten Lars Levi Læstadius som var hovedredskapet Gud brukte. Vekkelsesfolket i nord ble kalt læstadianere, men den første tiden fikk de kallenavnet «hihulitter». Dette navnet fikk de fordi det lignet på deres bønnerop ved den såkalte «rørelse».

Vekkelsen kom også til Paavos heimbygd, og den kom mens han enda var ung. Den første perioden var vekkelsen ledet av en predikant som het Martikainen. Han var en mørk fanatiker som var lovisk i sin forkynnelse. Men Martikainen mistet grepet om folket, og en tidligere soldat ved navn Lustig overtok lederskapet i vekkelsen. Han var av den frilynte sorten, var løssluppen både i liv og lære.

Paavo fant seg ikke til rette ved noen av disse former. Han var i åndelig nød og mørke, og for å stille sin hjertenød, oppsøkte han i 1799 grovsmeden Høgman som bodde et par dagsreiser borte. Høgman var kjent som sjelesørger. Her fikk Paavo hjelp til å hvile i at «alt er av nåde». Han fikk også et eksemplar av heftet «Kostelige honningdråper» av Tomas Wilcock. Dette heftet ble til stor hjelp for Paavo. Han leste og siterte fra heftet gjennom hele sitt lange liv.

På vei heim fra møtet med Høgman, kjente han en trang til å dele med andre det han selv hadde fått. Han overnattet hos en familie der faren var i sjelenød. Paavo fikk vitne for denne mannen, og den gamle fikk hjelp. Mannens sønn fortalte senere at faren døde i troen på Jesus ikke lenge etter møtet med Paavo.



Paavo som predikant og veileder
Vel heime igjen var Paavo urolig for tilstanden blant vekkelsesfolket. Han kjente på en trang til å veilede folket og hjelpe dem til frihet, og etter lang betenkningstid fikk han mot til å ta ordet under et møte hvor Lustig talte, og advarte mot Lustigs forkynnelse. Etter hvert vant han folkets tillit og Paavo ble den nye lederen blant vekkelsesfolket på hjemstedet.

Etter dette ble Paavo oppsøkt av mange vakte fra forskjellige steder i Finland, og han la også selv ut på mange reiser for å forkynne Guds ord og å gi veiledning. Han ble snart vekkelsesfolkets store leder og var redskap til å få vekkelsen i et sunt spor. Han foretok reiser flere til steder i Sør-Finland, Karelen og helt til St. Petersburg. Forfatteren av biografien om Paavo, sammenfatter forkynnelsen hans i ett par setninger: «Jeg vet at jeg er en bedrager og morder, det er jeg i mitt hjerte i denne stund. Men Gud tilgir det for Kristi skyld, og gir nettopp de usleste sin nåde.»



Tunge tider i heimen
Paavo ble gift året etter sitt åndelige gjennombrudd. Bruden han giftet seg med i år 1800 het Riita Ollikainen (f.1779). Riita var ingen kristen og var sterkt imot at Paavo reiste og forkynte Guds ord. Når Paavo kom heim etter slike turer var Riita sur og vrang. De fikk fem barn sammen, fire jenter og en gutt. Familien var svært fattig, og avlingene slo stadig feil. Dette gjorde ikke Riita mere medgjørlig.

En gang var nøden så stor at Paavo måtte ydmyke seg og gå til storbonden i området for å tigge korn. Denne storbonden var sterkt imot vekkelsene, og avviste først Paavo. Siden ombestemte han seg og han gav Paavo det han ba om. Flere år senere fikk Paavo hjelpe storbonden til liv i Gud.

En annen gang gikk det rykter om at det var gode forhold i Polen. Paavo bestemte seg for å emigrere, men familien ble stoppet på grensen. Dette så Paavo som et tegn fra Gud om at hans plass var i Finland.

Vekkelsesfolket opplevde stor motstand, ikke minst fra store deler av presteskapet. Også mange av de uomvendte var sterkt imot vekkelsen og vekkelsens folk. Til tider opplevde de ren forfølgelse. Da Paavos sønn, Johan, var 20 år skulle han kjøre et lass med korn til mølla. Paavo satt på et stykke på vei. Underveis fikk de en god samtale om åndelige ting. For første gang hadde Johan åpnet seg for faren og Paavo fikk gi han åndelig hjelp. Paavo gikk videre alene for å tale for noen av vennene i ei nabobygd. Mens han var her kom et sendebud med beskjed om at Johan var blitt myrdet. Hvordan det skjedde ble det ikke klarhet i, men hesten hadde kommet heim på egenhånd, med Johan sin døde og maltrakterte kropp hengende i et tau etter seg. Tauet var budet rundt Johan sin hals.

Denne forferdelig hendelsen ble en vekker for Paavos kone Riita. Ikke lenge etter ble hun alvorlig syk, og Paavo fikk hjelpe henne gjennom til liv i Gud. De fikk derfor noen gode måneder sammen, før Riita døde i 1833

Før Riita døde flyttet familien til en større gård i Tahkomäki. Her møtte de mye motgang og vansker på grunn av Paavo sin forkynnervirksomhet. De flyttet derfor videre til en holme, Aholansaari, hvor de ryddet en større gard. Året etter Riitas død, i 1834, giftet Paavo seg på ny med den 25 år yngre Anna Lovius Savolainen, som var en levende kristen.

Presten Nils Gustav Malmberg som Paavo samarbeidet mye med. 
Malmberg ble avsatt fra sitt embete i 1839 på grunn 
av brudd på konventikkelplakaten.

Omfattende forkynnervirksomhet
På grunn av økende forfølgelse, ble det færre forkynnerreiser på Paavo og han fikk dermed mer tid heime. Men han hadde fremdeles noen preikturer, og i de fleste tilfeller var hans gode venn og medarbeider Lauri Johan Niskanen reisefølge. Niskanen skrev ned glimt fra vekkelsens historie og disse er bevart for ettertiden.

Ei stund etter at han var gift på ny, tok Paavo og Niskanen en tur for å høre en prest som samlet mye folk. Presten het Nils Gustav Malmberg (familien tok senere navnet Malmivara). Malmberg var preget av vekkelsen, men hadde ikke kommet til klarhet i sin tro. Etter mange samtaler med Paavo og Niskanen ble Malmberg vakt og de fikk hjelpe han inn på et sunt spor. Nils Gustavs sønn Wilhelmi skrev sangen "Styr du min vandring, Frelser så kjær" etter å ha mistet kona og to barn i tyfus.

Presset fra motstanderne økte, ikke minst fra prester og embetsmenn. Disse prøvde å stoppe forkynnervirksomheten ved hjelp av konventikkelplakaten. I 1839 ble Paavo, fem prester som var nære venner og medarbeidere av ham og mange lekfolk dømt for brudd på konventikkelplakaten. Paavo havnet aldri i fengsel, men flere av hans prestevenner mistet sine stillinger. I de siste årene virket Paavo mye i Østerbotten, område langs Østersjøen. Her var det store flokker med vakte, ikke minst rundt presten Malmberg.

Paavo var av bondeslekt og oppførte seg som en bonde. Han spøkte og lo, og var også til tider voldsom i sin uttrykksform. Vekkelsesfolket gikk i vademelskjoler i mørkeblått lerret av gammelt finsk snitt. På grunn av denne kledningen, ble de kalt «skjørtefolket» på folkemunne. Paavo var veldig opptatt av at forkynnerne ikke måtte tale ovenfra og ned, noe han ofte minnet sine mange prestevenner om. Vekkelsen rundt Paavo var preget av det gode samarbeidet mellom lekfolket og de troende prestene.

Carl Olof Rosenius

Møte med Rosenius
På Nygård i Esbo, like utenfor Helsingfors, var det dobbeltbryllup 3. juli 1843. Det var folk fra den pietistiske vekkelsen som skulle gifte seg og Paavo og hans menn var selvsagt invitert. En annen gjest satte også sitt preg på bryllupet, nemlig den svenske vekkelsespredikanten Carl Olof Rosenius. Mange ønsket en styrket kontakt mellom vekkelsen i Finland og Sverige. Slik skulle det ikke gå.

Istedenfor styrket samhold, ble det full skjæring. Paavo og hans menn var ytterst kritisk til den ærverdige gjesten fra Sverige. De mente at Rosenius forkynte tro uten omvendelse og at hans forkynnelse førte til skinnhellighet. Rosenius på sin side mente at Paavo lærte at mennesket har nåde hos Gud bare det øyeblikk det «kjemper ved nådestolen» og at han lærte at å leve, tale og oppføre seg annerledes enn verden, var hyklernes måte å leve på.

Her kan du lese mer om Rosenius sitt liv og virke

Selv om det nok var en noe ulik vektlegging mellom den finske og den svenske pietistiske vekkelsen, var det nok først og fremst store misforståelser mellom Paavo og Rosenius. I tillegg var det store kulturforskjeller mellom den grove bonden Paavo og den mer akademiske og dannede Rosenius. Uansett førte dette korte møte til at Paavo og Rosenius gjensidig advarte mot hverandre. Mens Rosenius sin forkynnelse førte til frigjøring inn i de Haugianske rekker i Norge, fikk han liten innflytelse i Finland. «Paavos innstilling overfor Rosenius ved dette høvet fjernet Rosenius for alltid fra gammelpietismen i Finland.» (Orvala)

Paavo Routsalinens gravstøtte

Siste år
Helt på tampen av livet var Paavo en del syk og fikk ikke lengre ta ut på de store reiser. Men han ble stadig oppsøkt av folk fra hele Finland som ville søke råd og sjelesorg. Like før Paavo døde brøt det ut en stor vekkelse i Kuopio. Han fikk gjeste denne vekkelsen og gledet seg storlig over det som skjedde.

På dødsleiet opplevde Paavo anfektelser og åndelig nød. Men like før han døde, lysnet det for han. I det han døde sa han: «Jeg seiret likevel. Alt er forklaret. Nå får jeg dø. Jeg kan ikke takke Gud slik som jeg ville, men vær du, Jesus Kristus, mitt takkoffer innfor Herren!»

Paavo Routsalainen sovnet stille inn i 1852, 75 år gammel.



Kilder:
Auk. Oravala: Ødemarkens profet I og II. Biografi om Paavo Ruotsalainen
Ivar Welle: Kirkens historie bind II
Sven Lodin: C. O. Rosenius








Ingen kommentarer: