Nådebarn

 

Det finnes mange fine navn på de kristne. Rosenius bruker uttrykket ”nådebarn” i en av sine andakter.

Se på de ekte nådebarna: De kjennes best på denne egenskap at trøsten ved Kristi blod er deres livstrang. De er ikke alltid som de burde være. Heller ikke er de slik en kunne ønske det. De har mange og mange slags skrøpeligheter å kjempe med. Men en ting skiller dem ut: Kristus er deres livs dypeste trang. (Den lille husandaktsboken, 25. juli)

Å bli et Guds barn, er det største som kan hende et menneske. Fra å være en evighetsvandrer på vei mot fortapelsen og helvedes gru, blir framtidsutsiktene totalt forandret. Nå venter en evig himmel og herlighet sammen med Jesus, der alt er bare godt.

Denne overgangen, den nye fødsel, skjer helt uten fortjeneste og medvirkning fra mennesket. Det skjer ved nåde fra først til slutt. Alle har syndet og står uten ære for Gud, sier skriften. Synden gjennomsyrer alle mennesker, i tanker, ord og gjerninger. Ja, vi er så forvrengt av synden, at vi tror vi kan frelse oss selv. I det minste med hjelp av en eller annen avgud.

Så skjer det underet med noen, at Den Hellige Ånd ved forkynnelsen av Guds ord, får åpnet øynene på synderen så han ser han er fortapt. Da blir evangeliet et uforståelig, men fantastisk budskap. ”Jesu, hans Sønns blod renser for all synd!” Jesu stedfortredende liv og død på korset, er noe synderen får ufortjent av nåde.

Dette nye livet som nådebarn, blir et kampfullt liv helt fram til målet i himmelen. Den gamle naturen vil ikke godta at alt er nåde. Den prøver også å overbevise om at ”det hører mere til som man må have med”. Anklagen kommer mot nådebarnet at det er for lite med nåden og Jesu verk.

Anklagen kan lyde som dette: ”Din bibellesning, ditt bønneliv, din vitnetjeneste er ikke som det skal være for en som er en kristen. Skal du med rette kalle deg et Guds barn, må du få orden på dette!”

I denne kampen er det en tørst for Guds barn å få høre på ny og på ny fra Jesus at ”min nåde er nok for deg”. Og som Jesus sier hos profeten Jesaja: ”Frykt ikke, jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min!”

Etter å ha fornektet Jesus, fikk Peter spørsmålet om han likevel elsket Jesus. Peter svarte fra hjertet: ”Herre du vet alt, du vet jeg har deg kjær!” Sangeren sier det på sin måte:

Når meisteren avsides tek meg
og seier, sei elskar du meg.
Då kviskrar det djupt i mitt hjarta:
Eg kan ikkje unnvera deg.
Eg kan ikkje unnvera deg.

Min åndelige heim

Det gamle bedehuset på Jørpeland.

 

De aller fleste mennesker blir født inn i en familie og får dermed automatisk en heim. Den som blir frelst, blir født på ny, blir født inn i Guds familie. Alle kristne er brødre og søstre i Herren.

(Min barndoms bedehus til høyre)

Men alle kristne kan ikke ha den samme åndelige heim. Det er både praktiske og åndelige årsaker til det. Guds ord taler om lokale menigheter, ja, endog om ”menigheten i hans hus”. Opp gjennom tiden har det også blitt store avvik i spørsmål om læren og synet på Guds ord. Resultatet er blitt mange ulike kirkesamfunn og forskjellige kristne organisasjoner.

På det menneskelige plan, går heimen og slekta i arv. Slik er det ikke med den åndelige heimen. Men den kristne heimen er antakelig den som har vært redskap til at flest er blitt vunnet for Guds rike. Ikke minst gjennom dåp, opplæring og forkynnelse av evangeliet.

Farsarv
Jeg er svært privilegert som har fått bli født inn i ei slekt med en rik kristen arv og med foreldre som er kristne. På farssiden stammer jeg bl.a. fra Sandvik-garden i Tysvær. Denne garden skal etter sigende være en ”Haugianergard”.

En av mine tippoldefedre var med å stifte Det Norske Misjonsselskap i 1842. Når bedehuset i Tysvær skulle bygges, reiste han til den kjente haugianeren John Haugvaldstad i Stavanger, for å få hjelp til å sette opp statutter for bedehuset.

I et senere slektsledd fortelles det om en tippoldefar som hadde en stor stein som han gikk bak for å be. Denne plassen var så mye brukt at det var store groper i bakken etter de bøyde kne.

I mi tid har flere av slektningene på farssiden vært aktive i misjonen(NLM), også som lønnede medarbeidere. Onkel Alf og familien var misjonærer på Taiwan i mange år. To av sønnene hans var også misjonærer ei tid. Søskenbarn Stein er forkynner, mens tremenningene Jan og Geir har hatt ulike stillinger i misjonen.

Far ble frelst da mor hans døde. Far var da 26 år og aktiv i idrettsmiljøet på Jørpeland. Han brøt totalt med dette miljøet og fant nye venner på bedehuset. Her har han fortsatt å gå helt til i dag.

Morsarv
Også på morssiden har det vært rikt kristenliv. Oldeforeldrene på Fjelde-siden var kristne og trofaste forbedere. To av barnebarna deres, Tore og Josef Tungland, var formenn i NLMs hovedstyre. Mormors søskenbarn, Trygve Bjerkrheim, var sangforfatter og redaktør av NLMs blad Utsyn.

Mor ble født samme år som foreldrene hennes ble radikalt omvendt i en vekkelse på Jøssang ved Jørpeand. Hun har derfor vokst opp i en kristen heim og vært en kristen hele sitt liv.

Kristen heim
Jeg har med andre ord vokst opp i en kristen heim. Under hele oppveksten hadde far andakt i heimen hver dag. Han var søndagsskolelærer, noe som førte til at jeg fikk gå på søndagsskole fra jeg var knapt tre år. Senere ble jeg også med i guttelag, skolelag, ungdomsforening og misjonsforening.

Mor og far var aktive i NLM. Det førte til at det var den organisasjonen som var min organisasjon i barndommen. På bedehuset på Jørpeland var det sju ulike organisasjoner. I min oppvekst gikk folk på hverandres møter, men følte et spesielt ansvar når ens egen organisasjon hadde møteserie.

Denne rike kristenarven har betydd uendelig mye for meg. Jeg står i stor takknemlighetsgjeld til mine forfedre, først og fremst til mor og far.

Det ble mitt
Likevel, frelsen går ikke i arv. Det er et personlig forhold mellom den enkelte og Jesus. Jeg ble født på ny enten ved forkynnelsen av evangeliet før dåpen, eller den dagen jeg ble døpt. Etter det er jeg blitt bevart i troen på Jesus som min frelser.

Da jeg var om lag 20 år opplevde jeg det store under å komme gjennom til bevisst liv med Gud. Jeg fikk gå over fra barnetro til personlig bevisst tro. Jeg fikk se mi synd og fikk hvile i at Jesu soning for mine synder holder innfor den hellige Gud. Jeg fikk også se at Jesu liv er fullkomment og hans liv ble mitt den dagen jeg ble født på ny.

Fra da av ble også NLM min åndelige heim. Selvsagt var jeg påvirket av oppvekst, foreldre og venner. Jeg var også påvirket av forkynnelsen på bedehuset og undervisningen på Fjelltun bibelskole. Men nå fikk jeg en personlig overbevisning om at det er her jeg hører heime. Her skal jeg få min åndelige føde ved å lytte til Guds ord i min forsamling. Her skal jeg få ta ansvar for at evangeliet skal nå ut i Norge og til jordens ender.

Etter dette har jeg fått bruke mesteparten av mi tid i tjenesten for Jesus i arbeidslaget NLM. Her har jeg følt meg heime på grunn av forkynnelsen av Guds ord, på grunn av synet på Guds ufeilbarlige ord, på grunn av at vi her har fått nå ut med Guds ord til mange unådde folkeslag, på grunn av det radikale lekmannssynet som var rådende i organisasjonen, for bare å nevne noe.

Her har jeg blitt vist stor og ufortjent tillit. Jeg har fått utløp for mitt kall og fått bruke de nådegaver Gud har gitt meg. Forkynnelsen, mye forbønn, de helliges samfunn og tjenesten har vært med å bevare meg på himmelveien.

Her vil jeg bli
Så er det langt fra alt som foregår i NLM jeg er enig i. Det er ting som skjer og vedtak som blir fattet som gjør meg urolig og som jeg er dypt uenig i. Derfor har jeg flere ganger tatt til motmæle både offentlig og internt. Derfor kommer det fra tid til annen noen kritiske tanker også på denne bloggen.

Dette gjør jeg ikke av dømmesyke eller ønske om å skade heimen min. Tvert i mot. Det er av omsorg, og på grunn av et ønske om ettertanke og prøving av synspunkt på Guds ord. Jeg trenger hjelp til justering av kursen, og mitt ønske er selv å få være til hjelp for en og annen.

Så lenge ikke min samvittighet blir bundet, kan jeg ikke og vil jeg ikke forlate min åndelige heim. Guds ord sier at vi ikke skal forlate vår egen forsamling.Jeg står ikke ansvarlig for andres synspunkt og vedtak. Men jeg ønsker at organisasjonen min skal tenke og handle mest mulig i trå med Guds ord. Det vil jeg be om, arbeide for og kjempe for.

Så lenge jeg er med i NLM-familien, blir ikke organisasjonen fullkommen. Men, enda er det noen som forkynner Guds ord klart og rent i organisasjonen. Enda er det noen som blir frelst gjennom å lytte til Guds ords forkynnelse ved skrøpelige NLM-redskap. Enda får vi være med å oppfylle Herrens befaling om å gå ut å gjøre alle folkeslag til hans disipler. Alt dette til tross for mye skrøpelighet og mange feilskjær.

Jeg har hatt og vil fortsatt ha min åndelige heim blant dette folket. Om jeg heretter ikke skal være ansatt i organisasjonen, vil det fortsatt være min heim. Jeg er svært takknemlig for denne heimen. Jeg er glad i misjonsfolket som jeg får tjene sammen med.

Profeten Jonas – kall og nederlag

Profeten Jonas levde ca. år 800 før Kristus og blir regnet som en av småprofetene i Det gamle testamentet.


En sann historie
Historien om Jonas er en av de mest kjente i Bibelen, men også en fortelling mange forkaster som historisk virkelig. Mange bibelkritikere hevder at historien er en legende,

Som alltid ellers skal vi ikke gå til teologer og andre vise menn for å finne svar på slike spørsmål. Det avgjørende er hva Guds ord selv sier. På det grunnlag kan vi selvsagt også få mye hjelp av vise menn som står på bibelens grunn.

Går vi til Guds ord finner vi snart at historien om Jonas ikke er noe eventyr, men en historisk hendelse. Hele Skriften er innblest av Gud. Det vil si at Bibelen slik den er i dag, er slik Gud vil den skal være. Jesus sa en gang at ikke en tøddel av Guds ord skal forgå.

I 2 Kongebok 14,25 henvises det til en profeti Jonas hadde framsagt på Guds vegne, og som nå gikk i oppfyllelse. ”Han vant tilbake landområdene som hadde tilhørt Israel fra der hvor veien går til Hamat, og til Ødemarks-havet, slik som Herren, Israels Gud, hadde talt ved sin tjener profeten Jonas, Amittais sønn, fra Ga-Hefer.”

Jesus viste også til profeten Jonas når folket ba han om et tegn: ”En ond og utro slekt krev tegn. Men tegn skal ikke gis den, uten profeten Jonas` tegn. For likesom Jonas var tre dager og tre netter i storfiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens hjerte.”

Jonas sier nei til kallet
Historien om Jonas starter med at Gud kaller ham til å reise til Ninive for å forkynne Herrens dom over byen. ”Stå opp å gå til Ninive, den store byen, og rop ut imot den. For deres ondskap er steget opp og kommet for mitt åsyn. Men Jonas stod opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens åsyn. Han drog ned til Joppe og fant der et skip som skulle til Tarsis. Så betalte han for reisen og gikk om bord for å fare med dem til Tarsis, bort fra Herrens åsyn” (1,2-3)

Alle Guds barn har fått et kall til tjeneste i Hans rike. Både kallet og utrustningen til tjenesten er nåde fra Herren. Jesus sammenligner Guds folk med et legeme med mange lemmer, eller som et vintre med mange grener. Med det vil han si oss at alle som er gjenfødt har sin plass på Jesu legeme og sin oppgave. Utrustning med nådegaver og naturgaver er forskjellig. Åndelig visdom og innsikt er forskjellig. Men alle har et kall og alle har minst ei nådegave. Alt dette er gitt av nåde for å tjene de andre i menigheten og for å vinne nye for himmelen.

Tjenesten er også med å bevare den kristne på himmelveien. Å stå kallet og tjenesten imot, fører til at du mister velsignelse over livet og kan også tilslutt føre deg bort fra Jesus. Paulus vitnet for kong Agrippa at han ikke hadde vært ulydig mot det himmelske syn. Det er et ransakende spørsmål for Guds barn; er jeg lydig når Gud kaller? Kan jeg si med profeten Jesaja, her er jeg, send meg?

Djevelen er ekspert på å fore vår gamle natur med unnskyldninger for å si nei til kallet, slik Jonas gjorde. Menneskefrykten er en unnskyldning. Hva vil de andre si om tjenesten jeg gjør? Jeg kan ikke gjøre den oppgaven Gud kaller til, tenker mange andre. Og det er rett, men det er også rett at Gud gir deg det han befaler deg å gjøre. Han legger gjerningene ferdige for deg.

Andre blir så preget av verden og dens velstand og syndige liv at de kommer bort fra Jesus slik som Demas. Andre føler seg tilsidesatt. Jeg får bare oppgaver som er lite ansett, mens andre får stor oppmerksomhet og takk. Resultatet blir både misunnelse og bitterhet.

Ulydighet i tjenesten fører til et åndsfattig kristenliv og åndelig sløvhet. Jonas flyktet i motsatt retning av det Jesus ba han om. Det førte ikke til velsignelse over Jonas sitt liv, men derimot til ulykke og store prøvelser.

Jonas i nød og anfektelse
Gud er god. Han prøvde å stanse Jonas i hans flukt. Båten var ikke kommet langt av gårde før Herren sendte en sterk storm som holdt på å senke skipet. Mannskapet finner til slutt ut at det er Jonas som er årsak til stormen og kaster han over bord. Da stilner stormen.

Samtidig sender Gud en stor fisk som sluker Jonas. I fiskens buk gjør Gud et stort under. På samme måte som Han stoppet gapet på løvene slik at de ikke fikk drepe Daniel, gjør Gud det mulig for Jonas å overleve i fiskens buk i tre døgn.

Og der i dypet kommer Jonas i nød og anfektelse. Han ba til Gud: ”Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg. Fra dødsrikets dyp ropte jeg, du hørte min røst. Du kastet meg på dypet, midt i havet. Strømmen omgav meg, alle dine brenninger og bølger slo over meg. Jeg sa: Jeg er støtt bort fra dine øyne. Men jeg vil igjen se opp til ditt hellige tempel… Men, Herren min Gud, du førte mitt liv opp av graven. Da min sjel vansmektet i meg, kom jeg Herren i hu, og min bønn nådde opp til deg, til ditt hellige tempel.” (2,3-8)

Det er mange årsaker til at den kristne opplever anfektelse og mørke. For Jonas var det ulydighet i tjenesten. For andre kan det være ei spesiell synd som du stadig faller i. Når bibelen blir ei lukket bok og bønnelivet stilner, kan det også føre ei sjel inn i mørke. For andre igjen kan det være sykdom, dødsfall, skilsmisse og lignende.

Anfektelse er noe Gud tillater i våre liv, kanskje først og fremst for å knytte oss nærmere til seg. Rosenius sier i en av sine andakter: ”Gud tar alltid bort den nåden vi kan føle i samme grad som vår tro vokser og tåler å bli prøvet, eller når det er nødvendig å ydmyke sjelen. Da kjenner man seg tørr, død, kald og svak. Da blir elendigheten og mørket så stort, og da opplever man slik vannmakt og åndelig lammelse at det er som om alt er tapt.”

Carl Fr. Wisløff forteller om ei mor og hennes toårige datter som var på togreise. Jenta lekte frimodig mellom setene og sjarmerte de andre medpassasjerene. Mor prøvde å rope henne tilbake, men hun var for opptatt med alt spennende. Plutselig kjører toget inn i en tunnel og alt blir mørkt. Da høres et sterkt rop fra jenta: Mor! Når mørket kom, var det tryggest i mors nærhet. Slik er det også i kristenlivet. Vi trenger å påvirkes til å ta imot og å leve i syndenes forlatelse og nåden. Paulus fikk også noen tunneler i sitt liv. Resultatet av dem var at han fikk hvile i at ”min nåde er nok for deg.”

Jonas var ulydig mot et kall han opplevde som vanskelig, ja, nesten umulig. Derfor sa han ja til noe som han trodde ville bli mye bedre. Men Guds tanker var mye høyere enn Jonas sine tanker. Det Jesus kaller oss til er alltid det beste, selv om vår fornuft sier noe helt annet. Jonas stolte på seg selv og det gikk galt. Den som svarer ja på Guds kall, vil høste rik velsignelse, om enn ikke alltid et lett liv.

Jonas får nytt kall og svarer ja
Etter tre døgn i fiskens buk, sørger Gud for at fisken spytter Jonas ut og opp på tørt land. Igjen ser vi Jesu store nåde. Han fornyer sitt kall til Jonas:
”Og Herrens ord kom til Jonas for annen gang, og det lød så: Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut i den det budskap jeg taler til deg. Og Jonas stod opp og gikk til Ninive som Herren hadde sagt.”(3,1-3)

Det budskapet Jonas fikk å forkynne, var dommens budskap. På grunn av folket i Ninive si store synd, ville byen bli ødelagt om førti dager. Da folket og byens konge hørte dette, bøyde de seg i støvet og ropte til Gud om nåde. Og Gud hørte deres bønn:

”Da nå Gud så det de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei, da angret han det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem. Og han gjorde det ikke.” (3,10)

Gud er uendelig nådig. Tenk Jonas fikk både et fornyet møte med Jesus og han fikk oppleve at kallet stod ved lag.

Gud har mye bry med oss mennesker. Han gav sin egen sønn til soning for våre synder, mens vi enda var hans fiender. Han elsker oss med den evig kjærlighet. Men så opplever han altså at ”han kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot ham.” Kun en liten rest ble frelst, ”og alle dem som tok imot ham, gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.”

Guds barn får som frelsesgave et kall til tjeneste. Også til tjenestens kall er det mange som er ulydig og nekter å gå. Men Gud er langmodig. Han gir oss ikke opp. Tenk han gir Jonas det samme kallet på nytt, som han fikk første gangen.

Jesus sier i 1 Korintierbrev 1,26 ff: ”Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingen ting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud. For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus,”

”Jeg vil igjen ta meg av deg” sier Herren i Jak 1,25. Det er det mange Guds barn som får oppleve. Profeten Jeremias var også en av dem. Han hadde et enda mer krevende kall enn Jonas. En periode gikk han trett og tom. Han ville gi opp hele kallet og slutte å forkynne Guds ord. Da møtte Gud han med et fornyet kall:
”Jeg tenkte: Jeg vil ikke mer komme ham i hu og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke….Men Herren er med meg som en veldig kjempe.” (Jer 20,9-11)

Også Paulus vitner frimodig: ”Er Gud for oss, hvem er da imot oss?” Og profeten Elisa: ”Frykt ikke! De som er med oss, er flere enn de som er med dem…Og Herren åpnet guttens øyne, og han fikk se at fjellet var fullt av hester og vogner av ild rundt omkring Elisa.” (2 Kong 6,16-17)

Fariseismens dype rot
Ninive var en by langt fra Israels grenser. Byen var en storby ved elva Tigris i Mesopotamia i nåværende Irak. Med andre ord en hedningeby. Om Guds ord var forkynt i denne byen før, sies det ikke noe om i Jonas` bok. Men profetens domsbudskap hadde som vi så kraftig virkning i folket. Hele byen kledde seg i sekk og aske som et tegn på anger og omvendelse.

Guds svar på denne omvendelse viser oss han storhet og nåde. Gud vil ikke at en synder skal dø, men omvende seg og leve. I en sang står det slik: ”Jesus vil ha alle.. Ikke en så ussel er at ei Jesus har ham kjær, han kan frelse nå og her, Jesus vil ha alle.”

Profeten Jonas sin reaksjon på Guds nåde er derimot nesten ufattelig. Men den som kjenner litt til dybden i sitt eget kjød blir likevel ikke overrasket. Det står om Jonas: ”Men dette syntes Jonas meget ille om, og han ble harm.”

Her hadde Guds profet forkynt himmelens budskap til en hedensk by. Hele byen hørte på det han forkynte og de omvendte seg. Det ble stor vekkelse i byen, men predikanten blir sur og sint på Gud, som i stede for å straffe, gir nåde.

Dette gir oss et lite glimt av fordervelsens avgrunn i oss mennesker. Det gir oss også et glimt av den himmelvide forskjell det er på Guds ømme frelserhjerte og vårt egoistiske og selvmedlidende hjerte.

Predikanten Per Nordsletten kom trett heim til familien etter en lang prekentur i 1878. Per slet med et sinn som kunne være oppfarende, spesielt når han var trett. Humøret var ikke på topp denne dagen og kona ba han ta seg en tur til setra for å hvile. Hunden deres ville være med Per, men Per nektet. Hunden gav seg ikke så lett og kom løpende etter predikanten. Da gav Per hunden et kraftig spark, noe som førte til at hunden sprang heim med halen mellom bena.

Da Per kom til setra vekket Gud samvittigheten hans. Per kom i stor nød over sitt sinne og sin vrange natur. Han tok fram en blyant og skrev ned sangen som disse linjene er hentet fra:

O min Frelser så kjær, Hvor elendig jeg er
Med et hjerte fordervet av synd! Ifra hode til fot,
Hjertets innerste rot Kun en eneste masse av synd

O min Frelser så kjær, Kan du slik som jeg er
Ta imot meg og feste til brud? Og kan du ha meg kjær
Selv så heslig jeg er Da er du en forunderlig Gud.

Ja, ditt ord sier så At jeg nåde skal få,
At du ikke min synd minnes mer. Ditt velsignede blod
Gir meg nåde og mot Til å tro at min brudgom du er.

Profeten Jonas sin reaksjon er den samme som vi finner hos den heimeværende sønn i Lukas 15. Broren som hadde levd et utsvevende liv i synd, var nå kommet tilbake til far og blitt frelst. Da broren hørte dette, ble han sint og ville ikke gå inn og delta i festen.

Jesus kalte den heimeværende sønn for en fariseer. Han er et bilde på dem som har navn av å være frelst, men ikke er det. De er kalka graver, sa Jesus. Kristelig i det ytre, men hjertet er langt fra Kristus. Sendebrevet til menigheten i Efesus viser oss en menighet som er havnet i fariseisme. Alt var fint og rett i lære og ytre liv, men de hadde forlatt den første kjærlighet.

Dette skulle være en advarsel også for oss som er Guds barn. Brorson skriver i en av sine salmer:

Stå fast, mi sjel, stå fast I Herrens kriger!
Tenk hvilken skam og last, Om Gud du sviker!
Tenk hvilken skjendig ting, Først Gud å kjenne,
Og siden seg omkring, Til verden vende!

Begynt er ikke endt, Det må du vite!
Du som har Jesus kjent, Bli ved å stride!
Alt hva ditt hjerte vil Fra himlen vende,
Skal overvinnes til Din tid tar ende.

Når Jesu kjærlighet Vi rett betrakter,
Og verdens herlighet For intet akter,
Når himlen er oss kjær Og lys og yndig,
Først da blir Herrens hær I striden myndig.

Jonas sin anklage mot Gud er at han er nådig og barmhjertig. Men takk og lov at det er slik Gud er. ”Om synda er stor er nåden enda større.” Det samme som skjedde med Ninive kunne også skjedd med Sodoma og Gomorra. På Abrahams bønn var Gud villig til å spare byene om det fantes ti rettferdige, men det gjorde der ikke. Derfor ble kun Lot og hans døtre berget.

Profeten Jesaja fikk også et budskap om Jesu langmodighet: ”Jeg bød meg fram for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa til et hedningefolk som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg, her er jeg! Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk, som går på den vei som ikke er god, og følger sine egne tanker. (Jes 65,1-2)

Vi tenger ikke gå verken til Ninive eller Sodoma for å finne Guds ufattelige nåde. Jeg har erfart den i mitt eget liv. Tenk han kunne frelse en synder som meg! ”Jeg er frelst å for en nåde, nåde over nåde!”

Guds medynk med hedningene
Profeten Jonas` bok avsluttes med at Gud sier: ”Skulle da ikke jeg ha medynk med Ninive, den store byen..” (4,11)

Ninive var en hedningeby som var under Guds dom. Guds forkynnelse lød til folket, de innså sin sanne stilling og ble frelst.

Det er mange slike byer og land også i vår tid. 2000 år etter at frelsesverket ble fullbrakt på Golgata. De lever uten Gud og uten håp. Dette gjelder i størst grad muslimske land, der det enkelte steder kan koste en livet å vende om fra Allah til Jesus Kristus.

Disse og andre land som er unådde for evangeliet, er vårt kall som er Guds barn. Vi skal få gå eller sende misjonærer til disse land. Evangeliet har hast. Jesus kommer snart igjen. Det finnes ingen annen vei til himmelen enn Jesus. De som ikke har hørt om Ham er fortapt.

Det er en stor velsignelse og rikdom å få være med i misjonen. I Pokot i Kenya var det nesten ingen kristne når vi startet misjonsarbeidet på slutten av 1970-tallet. Nå er det om lag 20 000 døpte og mange ti-talls lokale forkynnere som går til sitt folk med det levende ord.

I Etiopia telles nå kirkemedlemmer i millioner, mens i Japan og i Sør-Amerika er det få som er blitt frelst. Men Ordet er forkynt, det er vårt kall.

Så må vi si med Johan Halmrast i salmen hvor han legger ord i Maria Magdalenas munn: "Tenk jeg som er ringest blant ringe, den minste han kjenner på jord - tenk jeg skal hans hilsen fram bære, å kunne jeg synge det ut! Mer kunne ei engler begjære enn gå med så salig et bud.

Oppbrudd

Oppbruddstid er ei krevende tid. Det er en erfaring de fleste gjør som skal bryte opp fra et sted og flytte til et annet.

Å vite at til sommeren skal jeg flytte, men ikke vite hvor jeg skal flytte hen, er en spennende erfaring. Hva skal jeg gjøre til høsten? Hva er Guds plan med mitt liv? Dette er spørsmål som opptar meg i en travel hverdag.

Denne vinteren er det mange herlige løfter i Guds ord som har stanset meg. Løfter som taler inn i min situasjon. I disse løfter får jeg hvile, midt i uro og undring.

Jeg vil gjerne dele noen av disse løftene:

1 Mos 28,15
Se, jeg er med deg og vil bevare deg hvor du går, og jeg vil føre deg tilbake til dette landet. For jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har sagt til deg.

2 Mos 14,14
Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.

2 Mos 23,20
Se, jeg sender en engel foran deg, for å vokte deg på veien og for å føre deg til det sted jeg har utsett for deg.

Salme 31,16
I din hånd er mine tider.

Salme 37,5
Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det.

Ordsp 16,9
Menneskets hjerte tenker ut sin vei, men Herren styrer hans gang.

Jes 30,21
Når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den!

Jes 41,9-10
Jeg tok deg ved hånden og hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra dens ytterste kanter. Og jeg sa til deg: Du er min tjener! Jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg.
Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.

Jes 45,11
Så sier Herren, Israels Hellige, han som skapte det: Spør meg om de kommende ting! La meg dra omsorg for mine barn og for mine henders verk.

Jes 46,4
Like til deres alderdom er jeg den samme, og til dere får grå hår, vil jeg bære dere. Jeg har gjort det, og jeg vil fremdeles løfte dere, jeg vil bære og redde dere.

Mat 6,34
Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver ag har nok med sin egen plage.

Mat 11,28
Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!

1 Pet 5,7
Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.

Prinsipp for ungdomsarbeidet

I Guds rike er det gitt oss noen prinsipp for hvordan vi skal forholde oss til hverandre og hvordan innordne arbeidet i de helliges samfunn.

I boka ”Veien fram” er det sitert et foredrag av tidligere generalsekretær Tormod Vågen, ”Vårt ungdomsarbeid, slik voks det fram”. Her nevner han viktige ting det er verd å ta fram på nytt. Jeg siterer med tilslutning:

”Vårt arbeid må byggjast på bibelsk grunn. Guds ord må vera alfa og omega, vår mat og vår autoritet. Så lenge vi fylgjer Guds ord, drikk vi av livsens kjelda, og vårt arbeid skal ikkje vanta fornyande kraft.

Gud er ordens Gud. Guds orden er ikkje tilfeldig slik at han med tidsskifte kan avløysast av ein bedre.

De unge underordnet de eldre
1. I Guds rike som elles skal dei unge vera dei eldre undergjevne. Dette er Guds prinsipp, og vi ynskjer å gjennomføra det i vårt ungdomsarbeide med sine respektive styre. Det same gjeld ungdomssekretærane i høve til krinssekretærane. Vik vi frå denne guddommelege orden, vik Guds velsigning frå vårt arbeid.

Misjon
2. Det norske lutherske Kinamisjonsforbund(NLM) vart til for å senda heidningane evangeliet. I vårt arbeid har vi frå fyrste året av lagt vinn på å byggja Guds rike her heime. Men sjølve hovudformålet er arbeidet på misjonsmarkene.

Dette må vi unge ikkje gløyma. I same mun vår ungdom vert misjonsungdom, i same mun fyller vi den oppgåva Gud kalla oss til i Kinaforbundet. Oppgåva er ikkje forelda. Var kallet sterkt den fyrste gongen, er det sterkare i dag. Gud unne oss den nåde å vera tru mot dette største av alle kall: å bera evangeliet ut til heidningane.

En lekmannsorganisasjon
3. Kinaforbundet har frå fyrst av og til i dag vore ein lekmannsorganisasjon. Vi trur det var Guds vilje å reisa opp eit fritt og sjølvstendig lekmannsarbeid der nådegåvene kjem til sin rett utan omsyn til stand eller stilling. Dette var ei tid så sjølvsagt. No bles ein kyrkjeleg vind.

Vi gler oss over det kyrkja er og har vore for det norske folk. Men den dagen det frie og sjølvstendige lekmannsarbeidet kjem under hennar formyndarskap, er nådegåvene lagt i lekjer og eit guddommeleg prinsipp krenka. Vi kjenner ansvar for å bera vidare den store og rike arv vi har fått i eit fritt og sjølvstendig lekmannsarbeid.

Vekkings- og forkynningsarbeid
4. Vårt arbeid har i desse 50 år stort sett vore eit vekkings- og forkynningsarbeid. Etter som tia går er det heilt naturleg at det byggjande kjem sterkare fram. Vi har soleis tidlegare gjort meir for å vekkja ungdomen enn å ta vare på borna og dei yngre.

Vi må ikkje missa vekkingsånda og den frie forkynninga av Guds nåde i Jesus Kristus. Kjem vi bort frå denne lina, vil eit utvida ungdoms- og yngresarbeid føra inn i vår organisasjon menneske som ikkje eig liv i Gud.

Gud unne oss den nåde å få eiga ei klår tone om omvending og forlating for synder i Jesus Kristus – så synd vert synd og nåde vert nåde. Då skal ikkje vårt ungdomsarbeid stivna i former og organisasjon.

Apostelen Johannes seier på sine gamle dagar: ”Eg skriv til dykk ung fordi de er sterke” Og apostelen Paulus gir den formaning: ”Ver ikkje lunkne i dykkar iver.”

Møteleder

Å lede et møte er en viktig oppgave i Guds forsamling. Oppgaven ligger til det allmenne prestedømmet, men noen har ei spesiell nådegave til dette.

Fordi vi mennesker er forskjellige, vil også møteledelsen bli det. Den som skal lede et møte bør framtre mest mulig naturlig, ikke som kopi av andre. Vi må vokte oss for å forme alle møteledere i ei form, noe som for øvrig gjelder alle oppgaver i Guds rike. Nådegave og naturlig menneskelig utrustning bør prege tjenesten.

Det kan derfor være en fare med å gi råd. Oppfattes det som skrives som råd, kan det likevel ha sin misjon. Vi kan alle ha nytte av å tenke gjennom hvordan vi ferdes i Guds forsamling. Følgende er tanker til ettertanke. Noe av dette kan møteleder selvsagt deligere til andre.

Forberedelse
-Forbered møtet i bønn. Be om Den Hellige Ånds nærvær over møtet. Be for forkynneren og andre som skal delta, at de må få et budskap å gå med. Be om at Gud må drive sitt folk til møtet og kalle inn uomvendte. Be også om lydhørhet og ledelse for deg som møteleder.
-Ta gjerne kontakt med taleren på forhånd for å kontrollere at alt er OK med tidspunkt, om taleren trenger spesielle hjelpemidler, behov for overnatting m.m.
-Gjør møtene godt kjent. Hemmelige møter er en uting i Guds forsamling i et fritt samfunn. Plakat, internett, annonse i avis og nærradio og sms er noen måter å spre informasjon om møtet på.
-Sett gjerne opp en plan for møtet med sanger du ønsker skal synges, men vær åpen for å endre på det som er planlagt og å finne nye sanger i tråd med forkynnelsen. Be om ledelse.

Før møtestart
-Sørg for at huset er oppvarmet, eventuell snø fjernet fra inngangspartiet, parkeringsplass måket.
-Møte opp i god tid før møtet begynner, det vil si 20-30 minutt. Møtedeltakerne må komme til åpen dør.
-Sørg for at lokalet er ryddig før folket kommer, at sangbøker er på plass og at høytaleranlegg er slått på. Be også eventuell teknikker komme i god tid før møtestart for å sørge for at alt utstyr er klart før møtet begynner.
-Stå gjerne i døra og ønsk folket velkommen. Sørg for at nye føler seg inkludert og velkommen.

Åpningsord
-Det er ikke møteleder som skal forkynne Guds ord. Åpningshilsenen skal være kort. Et enkelt vitnesbyrd om noe som er blitt godt for deg, eller noen få setninger for å understreke bibelordet. Har du ikke fått noe ord, kan du lese et lite bibelavsnitt uten kommentarer. Noen ganger kan det være naturlig å starte møtet med bønn uten noe bibelord. Lange åpningsord kan stenge både for forkynneren og for tilhørerne.
-Spør gjerne noen andre misjonsvenner om å ha åpningsord.
-Be ei kort bønn for møtet. Åpningen er ikke tid for vidtfavnende forbønn.
-Møteleder bør normalt snakke minst mulig mellom innslagene.

Fellessangen
-Fellessangen er en viktig del av møtet. Den skal være både til vekkelse, oppbyggelse og bønn.
-Bruk Sangboka. Her er det sanger som er prøvd og innholdet funnet å holde mål. Er det projektor i forsamlingen kan også andre sanger brukes, men språket må være forståelig for alle og innholdet sentralt.
-I offentlig møtevirksomhet bør ikke sanger med fremmed språk brukes. Unntak kan være som misjonsinnslag, sanger fra misjonsmarken. De fleste barn og voksne har problemer med å få med seg innholdet hvis sangen er på et fremmed språk.
-Spør gjerne taleren om han har sanger han ønsker før og/eller etter talen.
-Fellessangene som brukes etter talen bør så langt som mulig gå i tråd med innholdet i forkynnelsen. Det er derfor en stor fordel om møtelederen er godt kjent i Sangboka og kan finne sanger underveis.
-Noen steder brukes lange allsangssekvenser i starten av møtet. Dette vil jeg advare i mot.

Sanginnslag
-Få gjerne med solister eller sanggrupper. Sangkreftene er med å utfylle forkynnelse og vitnesbyrd.
-Vær nøye med hvem som spørres. De som synger må ha et budskap og vitnesbyrd gjennom sangen. De skal ikke underholde.

Underholdning
-Når vi samles i Guds forsamling, er det ikke for å få god underholdning, men for å få et møte med Jesus i de helliges samfunn.
-Et glimt i øye og en god replikk kan være med å løse opp, men må ikke overdrives.
-Dans og drama er med å fortrenge og skygge for forkynnelsen og bør ikke brukes.
-Applaus etter sanginnslag el.l. vitner om at det er framføringen som er i fokus, ikke innholdet.

Forkynnelse
-Luther sa at alt kunne utelukkes i gudstjenesten, bortsett fra forkynnelsen. Forkynnelsen av Guds ord er det sentrale i møtet. Forkynneren må få god tid til utleggelsen av Guds Ord.

Bønne- og vitnemøte
-På de fleste møter bør det gis anledning til korte vitnesbyrd, bønn og forbønnsbegjær.
-Det er ikke unaturlig at møteleder konfererer med forkynneren om ordet skal gis fritt, ikke minst i møteserier.
-Er det åpent, kan vi gjerne bruke god tid til bønn og vitnesbyrd. Er det stengt, må det ikke hales ut. Mas om å ta ordet eller kjeft for at folket tier bør ikke forekomme.

Misjonsoffer
-Misjonsofferet er en del av gudstjenesten. Det bør derfor gis mulighet til å gi en gave til misjonen på alle møter.
-Kollekten må telles på møtet og kvitteringen underskives av to personer.

Avslutning
-Ha klart alle bekjentgjørelser på forhånd. Gjør disse så korte og klare som mulig.
-Møtene må ikke hales ut unødig.
-Innby gjerne til samtale og sjelesorg i forståelse med forkynneren.

Etter møtet
-Se etter at møtelokalet er presentabelt etter møtet og at varmen er skrudd ned.
-Be om at budskapet som er sådd må bære frukt.


For mange år siden skrev daværende heimesekretær Steinar Hunnestad noen lignende råd i Utsyn. Jeg var da ung og fikk god hjelp av de rådene. Så understreker jeg igjen at dette er råd til ettertanke, ikke ei form alle skal inn i. Det viktigste er at det blir samling om Guds ord, ikke at møteledelsen er helt "etter boka".

Vitnesbyrd om Jesus

Jeg blir ikke slå lett ferdig med døperen Johannes sitt vitnesbyrd om Jesus. Han hadde sett at Jesus var Guds lam som bar verdens synd. Derfor vitner han: ”Og jeg har sett det, og jeg har vitnet at han er Guds Sønn.” (Joh 1,34)

Johannes og Jesus

Johannes hadde erfaring i møte med Jesus allerede fra de begge var foster. Maria, Jesu mor, var på besøk hos sin slektning Elisabeth som var gravid med Johannes. Da Maria kom inn døra hos Elisabeth, sprang fosteret, Johannes, i Elisabeths mage.

Alt tyder på at Johannes kjente Jesus som slektning fra barndommen. Når han ble voksen var han bevisst på sitt kall som Messias sin veirydder. Han visste ikke at Jesus var Messias, før han døpte Jesus ved i Jordanelva og Ånden falt over Jesus.

Johannes var vel kjent med Det gamle testamentet. Han hadde sett alle forbildene som peker fram mot Messias. Han kjent historien om Abraham som skulle ofre Isak, men der Gud hadde utsett seg et annet lam som ble ofret i stede for Isak.

Han hadde lest om lammet som måtte slaktes og blodet som måtte strykes på dørterskelen for at de førstefødte i Israel skulle bli berget før utgangen av Egypt. Han hadde sett alle offerlam som måtte slaktes som oppgjør for folkets synder og syndebukken som bar alle israelsfolkets synder ut i ørkenen. Han hadde sett at alt dette pekte fram mot Messias.

Og nå hadde han virkelig sett hvem Messias er: Han peker på Jesu og sier: Se der Guds lam som bærer verdens synd. Jeg har sett det og jeg har vitnet at han er Guds sønn!

Det personlige vitnesbyrd

Johannes hadde altså en erfaring med Jesus og den kunne han ikke tie stille med. Han måtte vitne om sin frelse og om opplevelser i samlivet med Frelseren.

Peter og apostelen Johannes sier det samme. De hadde vært i fengslet og i lange avhør på grunn av at de vitnet om Jesus. Myndighetene truet dem til å tie, men de svarte frimodig: ”Vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.”

Du har sikkert merket det du også, noe som kommer fra hjerte går også lett til hjerte. Det er ikke tørr teori, men noe som er erfart i livet med Jesus. Så ble det til hjelp også for deg. Vi er ikke så forskjellig som vi tror. Derfor betyr det så mye, et lite ord om Jesus. Det kan faktisk få evighetsbetydning.

En delt velsignelse, er en dobbel velsignelse. På et møte i Drammen på midten av 1990-tallet talte Terje Thorsen over teksten i Jesaja 49,13-16. En setning i teksten ble velsignet god for meg: ”Herren forbarmer seg over sine elendige.” Etter det møtet har jeg selv preiket mange ganger over den teksten. På et møte i Troms flere år senere, hvor jeg talte om dette, ble det samme uttrykket til stor velsignelse for ei misjonskvinne.

Ei stund etter vitnet hun om det samme på en samling. Ei tid etter det igjen var jeg på et stevne i Finnmark. Da var det en broder som vitnet om at han hadde vært på et møte hvor ei kvinne hadde vitnet om Han som forbarmer seg over sine elendige. Dette vitnesbyrdet hadde blitt til stor velsignelse for han. Slik gikk velsignelsen fra sør til nord

Guds ord er levende og virkekraftig. Vi trenger hjelpe hverandre å gjøre som døperen Johannes, å peke på Jesus. For det er så mye i oss og rundt oss vil dra blikket vårt og oppmerksomheten vår bort fra Han.

Eksempler fra sangskatten

Mange av sangene i Sangboka er vitnesbyrd fra kristne som har gjort erfaringer med Jesus. Hvor mange er det ikke som har fått hjelp av disse sangene. Noen eksempel:

Matias Orheim om sin omvendelse som 16-åring i sangen på nummer 151. Sangen skrev han da han var 21 år.

Eg tenkte då eg levde i syndelivet vilt:

Skal eg ein kristen verta, er all mi gleda spilt.

Men dette var eit mistak så stort som ingen finn,

Nå er eg glad som aldri før, for nå er Jesus min!

Eg tenkte at eg aldri meir vener kunne få,

Når eg med bønefolket som lesar skulle gå.

Men kvar eg kjem i landet og ferdas ut og inn

Eg vener finn som aldri før, for no er Jesus min.

Lina Sandell er 29 år og har levd med Jesus i mange år når hun skriver en av hennes mektigste sanger: ”Forsoninga er vunnen”(Nr.251). Hun opplevde mange prøvelser og tunge stunder i livet. Men hun levde i et nært forhold til Jesus. Hennes vitnesbyrd har vært til hjelp for meg mange ganger. Jeg har så lett for å streve, for å begynne å bygge min salighet på mitt eget.

Er nådegåva gjeven, då er det ikkje eg

Som henne skal med strev og møda finna.

Ser du, min Gud, i Sonen med hugnad no på meg,

Så skal eg då som barn ditt rike vinna.

Og når du alt er nådig, så kjem mitt strev for seint,

Eg som i trældomskavet har streva hardt og meint

At du til slutt då skulle bli meg nådig.

Men kor den arme sjela då enno dårar seg,

Som trur at ho kan verta nåden verdig,

Som først vil døyda synda og sidan tru på deg

Eingong når henna betring rett vert ferdig,

Som først vil verta heilag og ven og rein og god,

Og sterk i tru og kjærleik og von og tålsamt mod –

Og sidan verta barn i faderhuset.

Nei, før enn verdsens grunnvoll ved skapinga vart lagt,

Du unnte meg i Kristus barnekåret.

Å, eg som gjekk så lenge av tvil og vanmod plagd

Og har på tunge trældomsåket bore!

No tek eg til å skjøna, med undring det eg ser:

Min Herre Gud og Fader, det alt av nåde er!

No vil eg meg av nåden einast rosa.

Vitnesbyrd fra Guds ord

Også i Guds ord finner vi mange herlige personlige vitnesbyrd. I Same 73 møter vi Asaf. Han var lønnet medarbeider i Guds rike. Han var ansvarlig for sang og musikk i menigheten i Jerusalem på kong Davids tid.

Han hadde vært kristen i mange år, men opplevde ei stor åndelig krise som førte til at han nesten kom bort fra Gud. Årsaken var at han begynte å se feil vei. Johannes pekte på Jesus som Guds lam. Asaf begynte å se på verden, de ikke kristne.

Når synet kommer bort fra Jesus, begynner djevelen med skjønnmaling av verden og kjødet fryder seg. Dette førte til at det nesten gikk galt for Asaf. Selvmedlidenheten fikk rom og den gikk over i bitterhet.

Men Asaf opplevde at Jesus ikke slapp han. Han gikk inn i helligdommen og fikk justert synet. Han så hvordan det går de ugudelige til slutt. De går evig fortapt. Dette gav Asaf et fornyet syn på Jesus. Da vitner han så herlig:

”Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden..Men for meg er det godt å holde meg nær til Gud. Jeg tar min tilflukt til Herren Herren for å fortelle alle dine gjerninger.”(Salme 73,23-25+28)

Kan du vitne det samme? Jeg blir alltid hos deg Jesus?

Paulus

I 2 Kor 11-12 er det Paulus som avlegger vitnesbyrd. Også han hadde levd med Jesu i mange år. For å bekjempe vranglærere forteller han åpent fra sitt liv i tjeneste for Jesus. I kapittel 11 ramser han opp ting han gjennomgått for evangeliet; lidelser, motgang og prøvelser.

I kapittel 12 fortsetter han med å fortelle om en åndelig opplevelse så stor at han ikke kunne tale om den. Men etter en slik stor opplevelse kommer ofte fristelser, slik ble det også for Paulus. Og fristelsen var hovmod.

Så kommer hans herlige vitnesbyrd 12,7-10. ”Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg.

Om denne bad jeg Herren tre ganger at den måtte vike fra meg.

Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet. Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan bo i meg.

Derfor er jeg vel tilfreds i svakhet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er svak, da er jeg sterk!”

I livet med Jesus opplever vi gode dager og tunge dager, medgang og motgang, men for å sitere Lina Sandell igjen: ”Gud har ikke grunnet, mitt barnekår på det, då hadde eg gått under, men se eg lever enn, eg einast av hans fri nåde lever. ”

Min nåde er nok. Guds lam har båret di synd til Golgata. Der rant hans blod for deg. Skyldbrevet som var i mot deg på grunn av synda, det slettet Jesus ut på korset! Du får gå fri!

Både Johannes og Paulus kunne Guds ord i teorien, men det måtte en åpenbaring til for at de fikk se at det var for dem. Når det lyset gikk opp for dem, kunne de ikke tie stille.

Praktisk om vitnesbyrd

Du og jeg som lever med Jesus skal få vitne om våre erfaringer i livet med Han. Mange skjelver for å si noe, de er redd det de sier kan bli galt, så tier de stille i stede. Jeg kjenner for min egen del at ofte er menneskefrykten større enn Gudsfrykt.

Du skal ikke vitne for å imponere andre mennesker, nei, du vitner for at andre skal få høre hva Jesus har gjort og betyr for deg. Og om noe skulle bli sagt litt forkjært, så skal det være romslighet i Guds forsamling. Alt skal tas i beste mening.

Skal alle vitne? Alle skal bekjenne Jesu navn(Rom 10), men alle skal ikke nødvendigvis vitne i forsamlingen. Men husk at du ved et enkelt vitnesbyrd om Jesus kan bli til rik velsignelse for andre, og ofte blir det til velsignelse også for deg.

Hva skal vi vitne om, til åpning av møte eller på vitnemøte? Vi skal være veldig forsiktig med å binde noen. Du skal få vitne om det sett og hørt. Gode ord fra Bibelen og Sangboka eller, men også vitnesbyrd om at du har det tungt om du er i anfektelse. Du skal få ta fram nytt, men også gamle erfaringer fra livet med Jesus.

Noen vil helst holde korte taler når de skal vitne. Dette kan stenge i møtene og gjøre at den som ikke er så frimodig vil tie. ”Et lite ord om Jesus, en vennlig utstrakt hånd, et lite ord om Jesus, velsignet av Guds Ånd. Her gjelder ikke former, ei heller blomstersprog, et lite ord om Jesus, å, si det, si det dog.” (Sangboka nr 711 v.1)

I vår bedehus-sammenheng tenker vi lett at forkynnelsen er talernes sak. Hør hva Jesus sier i Gal 6,6: ”Den som blir undervist i Ordet, skal dele alt godt med den som lærer ham.”. Det er noen som har fått ei spesiell forynner- og lærenådegave, men Guds ord sier klart at alle frelst er vitner. Det ligger til det allmenne prestedømme.

”Det største ord om Jesus er Jesus, syndres venn. Det beste ord om Jesus er dette ord igjen. Det største og det beste, hva kan jeg mer si? Gud, la vårt liv og feste kun dette ord få bli!” (711,3)