onsdag 8. mars 2023

En radikal lekmannsbevegelse

Fra et møte  Kuppelhallen i 1961 (foto ukjent)

Misjonssambandet og Indremisjonsforbundet har historisk gått under benevnelsen «det radikale lekfolket». Hva lå bak denne benevnelsen?

Jeg vil i denne artikkelen nevne noen av de viktigste trekk ved denne bevegelsen. I ei tid der forandring er det store idealet, er det viktig ikke å glemme sine åndelige røtter.

Bibelsyn

Når lekmannsbevegelsen fikk benevnelsen radikal, var en av hovedårsakene at den var konservativ i bibelsynet. En ønsket å være tro mot Guds ord, og hevdet med frimodighet at det ikke er feil i Bibelen. Hele Bibelen er Guds inspirerte ord. Vanskelige ord og bibelvers skal forstås i lys av andre og mer klare ord om samme tema i Bibelen. Samtidig ble all bibelkritikk markert avvist.

Dette fikk konkret konsekvenser i forkynnelse og veiledning om blant annet jomfrufødselen, livets to utganger, tjenestedeling mellom menn og kvinner og etter hvert også i etiske spørsmål. Når bibelens troverdighet ble benektet eller svekket, var misjonens ledere tydelige i sin tale; Bibelen er vår autoritet.

Forkynnelsen

En annen viktig grunn til at bevegelsen ble kalt radikal, var den avgjorte forkynnelsen av synd og nåde. Mennesket er en synder fra «hode til fot hjertets innerste rot». Men Jesu fullkomne liv og hans soning for våre synder på Golgata, har forsonet Gud. Den som tar imot frelsen av nåde ved tro, blir født på ny og går over fra død til liv.

Det var også en klar vekkelsestone i forkynnelsen. «Av døpte vrimlers stad og land, men hvor er troens brann?» Skal et menneske bli frelst må det bli omvendt, det må bli født på ny. «To veier ligger foran deg, på en må du gå!» Du kan ikke trøste deg med din dåpsattest, med at du går i et kristent miljø eller at du ble omvendt til Gud for mange år siden. Nei, hvordan har du det med Jesus i dag? Det er det avgjørende.

Forkynnerbevegelse

Den radikale lekmannsbevegelsen var først og fremst en forkynnerbevegelse. Å nå ut med forkynnelsen av Ordet var det sentrale mål. Derfor ble forkynnerne pålagt å være i et område over tid. Møteserier på ei og to uker var derfor vanlig, og siktemålet var vekkelse.

Kristenfolket var også vitner i hverdagen med ord og med sine liv. Det ble invitert til møter og bønnesamlinger på bedehus og i heimer. De samlet barna i barnelag. For å nå enda lenger ut med evangeliet til barna og de unge, opprettet en skoler av ulike slag, en bygde leirsteder, barnehager osv. På dette feltet var man virkelig dristige i sin satsing.

Lavkirkelig

Kirkesynet var også en av grunnene til at denne delen av bedehusbevegelsen fikk benevnelsen radikal. Kirkesynet var ikke bevisst utformet fra starten av, men vokste tidlig fram, blant annet gjennom vekkelser og forståelse av bibelens tale om nådegaver. Dette kom klart til uttrykk i spørsmålet om ordinasjon av NLM sine misjonærer og hvilken liturgi som skulle brukes i de nye menighetene i Kina. Konklusjonen var at NLM selv ville innvie sine misjonærer, og at det skulle brukes minst mulig faste former i møtene i Kina. Dette sto misjonsfolket fast ved, selv om en stor del av misjonærene var uenige og derfor sa opp sin stilling.

Det var en kirkeforståelse som sier at kirken er Guds folk, som samles under rett forkynnelse av Guds ord og rett forvaltning av sakramentene. Lekfolket fant sin åndelige heim på bedehus og forening, uavhengig av den offisielle kirke. De ønsket å være i kirken, men ikke under den. Senere når Den norske kirken ble avkristnet, valgte mange å melde seg ut. Da ble menighetslivet på bedehuset, flere steder sterkere organisert i egne forsamlinger. I tillegg til nattverden som har vært forrettet på bedehusene i 100 år, ble etter hvert også dåp og begravelser forrettet av lekfolket selv.

Dette var en nådegavebevegelse, som var skeptisk til det embetssyn som rådet i Den norsk kirke. Teologer ble ansatt i enkelte stillinger, men en var skeptisk til å ansette for mange ordinerte teologer.

Pietistisk

Et viktig kjennetegn på denne bevegelsen var at den var pietistisk. Det innebar først og fremst det som er nevnt om forkynnelse til vekkelse. Videre lød en klar understrekning av formaningen i Rom 12,2 om ikke å skikke seg lik med denne verden. Det var også en tydelig avvisning av bruk av verdslige metoder og det man kalte underholdnings-kristendom. En av lederne både i NLM og i ImF, Johannes Solem, sa følgende i et foredrag på begynnelsen av 1940-tallet:

«Hva beviser dette, at man har slik trang til å bruke så meget underholdning for å få folk til å komme når Guds ord skal forkynnes? Det beviser at vi begynner å tape troen på det enfoldige evangelium. Og derfor skal man stive opp evangelieforkynnelsen med så meget utvortes bråk.»

Misjon

Nøden for de unådde folkeslag var også sentralt i den radikale lekmannsbevegelse. Tusener dør hver dag uten å ha hørt om veien til himmelen. Ansvaret og kallet til å gå ut i all verden for å forkynne evangeliet, slo ned i lekfolket. Noen fikk kall til å reise ut til fremmende land med evangeliet, resten var sendemenighet og tok ansvar i forbønn og givertjeneste.

Tro mot kallet?

For oss som er glad i den radikale pietistiske bedehustradisjon, vil det være nyttig å stille spørsmålet om vi er tro mot vår arv og vår overbevisning? Eier vi den åndskraft som kjennetegnet denne bevegelsen fra starten? Ikke alt det gamle var bra, og ikke alt nytt er galt. Men Guds ord er det samme nå som før. Vi mennesker er syndere nå som før. Kulturen i samfunnet endres derimot hele veien. Det kan få konsekvenser for enkelte ytre ting, samtidig som vi holder fast ved at Guds ord og veien til frelse er uforanderlig.

Vi trenger i ydmykhet å bøye oss for vår Gud, og be om åndskraft og nåde til å være tro i kallet Han gav.

 

 

 

Revidert artikkel, først publisert 08.03.2013









Ingen kommentarer: