Har jeg tid til vekkelse?

(Illustrasjonsfoto)

Norge var velsignet med mange vekkelser fra Hans Nielsen Hauges tid og fram mot slutten av 1900-tallet. De siste 30 år har det nesten vært helt stille.

Jeg har den siste tiden arbeidet litt med det lokale bedehusarbeidet på Jørpeland, med spesielt fokus på Norsk Luthersk Misjonssamband sin historie. Det har vært gripende å se alle ganger Gud grep inn og mennesker ble frelst. Vekkelsene var en Åndens aksjon for å berge sjeler for himmelen.

NLM kom til Jørpeland ved en vekkelse i 1904/05 ved Andreas Kvinlaug. En ny vekkelse ved Svend Foldøen kom i 1911, ved Adolf Bjerkreim i 1914 og ved Olaus Østebø og Thorvald Ladstein i 1919. Ved den siste ble bedehuset nesten en folkebevegelse. Senere var det bl.a. fire store vekkelser ved andre organisasjoner i 1928 og perioden 1937-1943. Så ble det stille en periode, før det igjen brøt ut flere vekkelser på 1970-tallet og litt inn på 1980-tallet. Men så ble det stille, igjen.

Disse vekkelsene kom ut fra planlagte møteserier, enten på ei eller helst to uker. Noen ganger slo Ånden ned på ett av de første møtene, men oftest trengte Ordet og Ånden tid for å arbeide med hjertene, før vekkelsen brøt ut. Da kunne det bli møter både en, to og tre måneder i strekk.

Nå er det ingen automatikk i at bare vi arrangerer møteserier, kommer vekkelsen. Vekkelse er et Åndens verk. Samtidig må vi si at det er automatikk i at hvis ikke Guds ord blir forkynt og lest, blir det ingen vekkelse. For Gud har bundet seg til forkynnelsen av Ordet. «..fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.» (1Kor 1,21)

Etter å ha arbeidet med vekkelseshistorien, har det i tillegg til glede og takknemlighet, også kommet en uro hos meg. Har jeg og vi, tid til vekkelse i 2018? Vi har det så travelt med all verdens gode og mindre gode ting. Mange kristne har ikke lenger tid til å gå på møte ei eller to uker i strekk. Møteukene kortes ned, flere steder. Heldigvis ikke på alle bedehus! Men tendensen er tydelig mange steder: Det får holde med å samles søndag formiddag!

Det var dette som var det vanlige før Hans Nielsen Hauges tid. Da var gudstjenesten søndag formiddag enerådende. Når så vekkelsene brøt ut, ropte livet etter mer åndelig føde, bønn og forbønn. Kristenfolket begynte å samles til møter flere dager i uken. Prioriteringene ble endret. Guds rike ble søkt først, så fikk heller andre ting prioriteres ned. Og vekkelsene spredde seg landet rund.

Noen ganger tales det sterkt om at vi ikke må lengte etter og be om gamle tiders vekkelser. Vi lever i ei ny tid og Gud virker på en annen måte i dag, blir det hevdet. Visst lever vi i en ny tid, det har for øvrig alle gjort, til alle tider. Men Guds ord er det samme. Vi mennesker er de samme syndere som før. Den hellige ånde er den samme, og frelsen skjer på samme vis nå som før. Og «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» (Heb 13,8)

Nøden er stor i vårt folk og på våre bedehus. Det er så få som blir frelst! Må vi be om at Guds folk må holdes våkne og at Herrens Ånd på ny får «ta dekket bort, så synderen får se, at det som er ved Sønnen gjort, gjør sjelen hvit som sne».