fredag 20. januar 2017

Jesaja sitt møte med Jesus


Profeten Jesaja skildrer i kapittel seks i sin bok om da han fikk et møte med Jesus som Gud og frelser. Et møte som har vært til hjelp for mange i ettertid.

Her følger noen tanker ut fra denne teksten: «I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy, opphøyet trone, og slepet av hans kåpe fylte templet. Serafer sto omkring ham. Seks vinger hadde hver. Med to dekket han ansiktet, med to dekket han føttene, og med to fløy han. Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet.

Dørpostenes fester bevet ved røsten av dem som ropte, og huset ble fylt med røk. Da sa jeg: Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud. Da fløy en av serafene bort til meg. Han hadde en glødende stein i hånden. Med en tang hadde han tatt den fra alteret. Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet.» Jes 6:1-7

En hellig Gud
Det var et ufattelig mektig syn Jesaja fikk se. Han så Herren sitte på tronen og slepet av kåpa hans fylte hele templet. Rundt Herren sto Serafer med seks vinger hver. De ene serafen ropte «Hellig, hellig, hellig er Herren hærskarenes Gud. All jorden er full av hans herlighet.» Og det ropet var så kraftig at festene til døra ristet og rommet ble fullt av røyk.» Det var Herrens herlighet han fikk se!

I 1 Joh 4,12 står det at ingen har noensinne sett Gud. Gud sa til Moses da han ba om å få se Guds ansikt, at ingen kan se Gud og leve. Derfor fikk Moses bare se Gud bakfra. Går vi til Joh 12,41 ser vi at Jesus taler om Messias og siterer fra Jesaja og sier: «Dette sa Jesaja fordi han så hans herlighet, og talte om ham.» Vi forstår at det var Jesus som Jesaja så i tempelet denne dagen. Den andre person i Den treenige Gud.

Gud er hellig. Han er fullkommen ren, og en fortærende ild mot all synd og urenhet. Dette er ei viktig side ved Gud som vi ikke må glemme. Det er ikke en gammel snill bestefar vi har med å gjøre. Nei, vi har med en fullstendig hellig og ren Gud. Konsekvensen av det fikk Adam og Eva erfare. De gjorde ei synd, og dermed kunne de ikke ha samfunn med Gud lenger. De måtte ut av paradis. Derfor står det også i Johannes åpenbaring at ikke noe urent skal kommen inn i himmelen. Det er umulig. Den hellige Guds renhet ville fortært synderen! Og derfor er det et svelg mellom dødsriket og paradis hvor den rike mann og Lasarus var i hver sin «verden».

Gud har åpenbart sitt vesen bl.a. gjennom de 10 bud. Den som holder budene er fullkommen ren og passer inn i himmelen. Den som bryter, om så var bare ett av buden, passer ikke inn noen andre steder enn i fortapelsen. I Gal 3,10 sies det med et voldsomt alvor: «Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det.»


Jeg er fortapt
Da Jesaja så alt dette, innså han også sin situasjon! Jeg er fortapt. Jeg er en mann med urene lepper og bor blant et folk med urene lepper. Landstad skildrer den samme opplevelsen: «Jeg står for Gud som allting vet og slå mitt øye skamfullt ned, jeg ser min synd at den er stor i tanker, gjerninger og ord. Det meg igjennom hjertet skjær. O Gud, meg synder nådig vær!» Det er Den hellige Ånds gjerning å vise deg di synd. Å vise deg at det er umulig for deg å bli frelst i egen kraft, for du er «i fra hode til fot, hjertets innerste rot, kun en eneste masse av synd.»

Når Den hellige ånd viser deg dette, blir du fortvilet, for det står om livet. Skal jeg gå fortapt eller skal jeg nå himmelen. Menneskenaturen er slik at den kun aksepterer å bidra til frelsen i egen kraft. Å bli overbevist om at du ikke kan bidra, er døden for din gamle natur. Og dit må Den hellige ånd føre deg.

Dette driver Den hellige ånd med også etter at du er blitt frelst. For da bor Ånden i hjertet. Og Ånden er hellig som Gud er hellig. Siden den som er frelst fremdeles bærer den gamle naturen, blir det en kamp i en kristens liv. Derfor er et Guds barn mye mer vart for synden, og ser mye mer av sin egen synd, enn den som ikke har Den hellige ånd i sitt hjerte. Tolleren i templet hadde også hatt et slikt møte med Den hellig Gud og blitt avslørt, derfor ropte han i sin nød: «Gud vær meg arme synder nådig!»


En Gud som tilgir
Dette er det herlige budskap i denne teksten: Det finnes et renselsesmiddel som kan rense for all synd! Det renselsesmiddel er Herren selv. «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» Jes 53:5

Paulus hadde gjort samme erfaring som Jesaja. Han så at han i seg selv var fortapt og sier: Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme? Gud være takk ved Jesus Kristus vår Herre. Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus. (Rom 7,24-8.1) Peter hadde sviktet totalt i påsken, men hadde blitt satt fri. Derfor vitner han på pinsedag: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst» (Ap.gj 2,21)

Apostelen Johannes vitner om det samme: «Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» 1Joh 1:6-7

Et frelsende møte med Jesus, setter deg i frihet. Mens du før var bundet i synden og på vei mot en evig fortapelse, blir alt forandret når du blir frelst. Du får tilgivelse for alle synder, både i fortid, nåtid og framtid. Du får et nytt liv som er så rent at det kan være sammen med Den Hellige Gud i himmelen. Jesu rettferdighet, Jesu liv blir ditt. Da er det ingen eller ingenting som kan fordømme deg overfor Gud. For «Guds Sønn har gjort meg fri».

Jeg er redd for meg selv, at jeg skal sløvnes så mye at dette blir noe selvfølgelig, kun en teori. Jeg kan dette nå etter så mange år. Derfor er jeg glad, selv om det smerter, nå Den hellige ånd får avsløre synda som bor i meg. Den er absolutt ingen teori, den er dessverre høys reel. Når synden blir avslørt, får jeg også se at jeg trenger frelsen og Frelseren like mye i dag som da jeg ble frelst. Og da blir det velsignet å høre evangeliet slik Jesaja forkynner:

«Du har bare trettet meg med dine synder, og plaget meg med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.»
Jes 43:24b-25


(Utdrag av en tale på Moi bedehus 22. mai 2016)









fredag 13. januar 2017

En temmelig allmenn kirke

Moi bedehus

Under denne overskriften har Utsyn 1/2017 en presentasjon av endringer i kirkesyn i NLM. Jeg er en av dem som ble spurt om å uttale meg. Her følger dette intervjuet ved Espen Ottosen.

Ove Sandvik har arbeidet i NLM i 30 år – omtrent uten pause. Nå er han såkalt områdearbeider i Flekkefjord Felleslag i Region sørvest. Han har ikke prinsipielle motforestillinger mot at nye begreper tas i bruk – som gudstjeneste, menighet og pastor.
– Jeg mener ikke at benevnelsen vi har pleid å bruke i NLM er «hellige». Ikke alle uttrykk vi har brukt, som «sekretær», er like gode. Men jeg er redd for at det ligger noe mer endring i utviklingen enn bare språklige justeringer.

– Hva er du redd for at vi kan miste?
– Jeg er redd for at vi beveger oss i en kirkelig retning der ting stivner ting og det blir mindre plass for forkynnelse, frie vitnesbyrd og bønn, sier Ove Sandvik. For han handler dette om å ta vare på NLM som en lekmannsbevegelse. Han snakker om «lekmannssynet» og «nådegavehusholdningen».
-- Lekmannsbevegelsen vokste frem fordi alt var samlet om prestens aktivitet i det kirkelige arbeidet. På bedehuset var det plass for nådegavene, frie vitnesbyrd og frie bønner. Jeg er opptatt av at vi skal ta vare på denne arven. Vi bør ikke ha et mindreverdighetskompleks på bedehusets vegne og etterligne Den norske kirke, sier Sandvik.

Forkynnelsen har vært det sentrale på våre bedehus.
Her er Vegard Svensen på talerstolen på Misjonssenteret i Namsos

– Begrepet pastor gjør NLM kanskje mer like frikirkene enn Den norske kirke. Er det lettere å leve med?
-Tja. Jeg ønsker ikke at NLM skal bli en frikirke. Vi bør vokte oss for å bli for opptatt av bygging av strukturer. Det kan føre til at vi mister vekkelsesprofilen. Jeg er urolig for en utvikling der det eneste kristne får med seg er søndags formiddagsmøter. I vår sammenheng har vi hatt møteserier og aksjoner for at mennesker skal bli frelst. Dette er noe jeg har stor tro på også i vår tid.

– Mener du det blir feil å ha liturgi på møtene søndag 11?
– Jeg har ingenting imot syndsbekjennelse, trosbekjennelse eller Fader vår. Men jeg er redd å gjøre slike elementer til faste innslag. Da blir det mindre plass til vitnesbyrd, forkynnelse og bønn. Særlig uheldig er det hvis folk bare går på bedehuset søndag formiddag og de tradisjonelle bedehusmøtene dermed blir borte.

Ove Sandvik er positiv til at bedehusene fremstår som tydelige alternativer til menighetene i Den norske kirke. Han synes det er fint at det bygges forsamlinger i NLM. I minst tretti år har han ønsket velkommen dåp på bedehusene og han har arbeidet for konfirmasjonsundervisning i NLMs regi.


– Jeg er også glad for fri nattverd. Men jeg synes det er uheldig en del steder at nattverdsfeiringen endres. Mange steder går forsamlingen frem til noen som deler ut istedenfor at elementene sendes i benkeradene. Jeg synes vi mister at nattverden er et samfunnsmåltid og at vi alle forkynner for hverandre at «dette er Jesu legeme» og «dette er Jesu blod». Det er heller ikke alle som får til å ha frie bønne- og vitnemøter i etterkant av selve nattverden.








torsdag 12. januar 2017

Da brennevinet havnet i elva

Fra Tonstad mange år tilbake i tid

-Presten drikker ikke ett glass mer! Sirdalspresten hadde tatt sin avgjørelse. En lærdom også for vår tids kristne.

Skadene etter bruk av alkohol er enorme. Jeg har sett hvor katastrofale konsekvenser alkoholbruken har i Russland og Bolivia. Men også i Norge er det slik. Ulykker og helseskader, vold og annen kriminalitet. Sporene etter alkoholen er ikke lystige. Derfor bør en hver kristen ta lærdom av den gamle Sirdals presten B. A. Lindeland, og være totalt avholdende.

Følgende er hentet fra boka ”Sirdalspresten” av S. Anker-Goli, Sambaandet forlag 1945.

Et avgjørende kafé besøk
Det hadde hendt nede i Flekkefjord forleden, og det måtte ikke hende igjen. Noen avholdsmann hadde han aldri vært. Et glass kunne han ta en og annen gang, og det gjorde han godt. Men når folk, som ikke kunne passe måten, tok det til inntekt – ja, så fikk det være slutt.

Høyt og tydelig hadde fylleslarken sagt det inne på kafeen: ”Kan presten ta et glass, så kan vel jeg ta to.” Og med rå latter hadde han tømt glasset, mens ølet rant nedover frakkekraven hans.
 

”Presten drikker ikke ett glass mer, og da kan vel du også la det være”. Han hadde hugget øynene i ham, så det sakk i mannen idet han gikk forbi ham og ut på gaten. Det hadde falt som en tung byrde av ham da ordene var sagt. Det fikk være slutt. Det var slutt.

Siste prekensøndag hadde han sagt det på stolen at det var slutt. Han hadde ment som mange andre kristne i den tid at det gikk an å være måteholdsmann, men det gikk altså ikke for eksempelts skyld. Men nå måtte det gåes radikalt til verks om det skulle hjelpe noe.

Auksjon av brennevin og bayerøl
Neste dags ettermiddag la presten i vei til lensmannsgården på Fintland. En mann var knepet fordi han på ulovlig måte hadde ført et brennevinsanker og 29 flasker bayerøl inn i bygden. Og nå skulle det selges på offentlig auksjon utenfor lensmannsgården. Mange folk hadde funnet veien dit opp. De fleste av nysgjerrighet, for det var ikke allemanns sak å kjøpe disse kostbare varer. De måtte betales kontant ved tilslaget, og rede penger var det lite av mellom folket i de dager.

Blant dem som var møtt opp, var det en som for alvor tenkte å kjøpe. Han skulle ha bryllup om kort tid, og mente seg nok at her skulle han sikre seg billig øl og brennevin til bryllupet. Men hva ser de? Folk snur seg og kan ikke tro sine egen øyne. Der kommer selveste presten sammen med en av de ledende avholdfolkene i bygden. Hva vil han her? Han kan da umulig være kjøper til alt dette ulovlige brennevinet?

Bernt A Lindeland
Presten byr
Han beiner seg uanfektet fram, og folk viker unda og gir plass for mannen med de mørke, ørnede bryn. Presten står der han står og bare venter til forretningen skal begynne. Og da brennevinet blir oppropt kremter presten, og begynner å by. Folk kniser i stillhet, men mannen som snart skal ha bryllup liker seg lite. Men han er besluttsom på å selge seg dyrest mulig.

”Enogtyve kroner”. –”Og fem øre”, legger presten tørt til. Folk våger seg til å knise litt høyere. Tvekampen fortsetter. Ingen forstår noe. Spenningen er uutholdelig. Faretruende. ”Femogtyve kroner”. Brudgommen skjærer tenner og merker så smått at brennevinsankeret holder på å gli fra ham. ”Og fem øre..” Nå brøler folk av latter. Det kommer så tørt at folk må le. Men presten ler ikke. For ham er det alvor, og de som kjenner ham best, vet at han ikke slipper taket før han får tilslaget. Han får tilslaget. Tredeve kroner og fem øre. Ankeret rulles til side, og ølet kommer fram. Niogtyve flasker i tallet. Jo det var en deilig avholdsmann han var blitt.

Folk skjønner snart at han også har bestem seg for å erobre ølet. Og snart har prestens fem-ører også underlagt seg ølkassen. Tilslaget ble fem kroner og femogtredve øre. Det er ikke til å tro. Folk har sluttet å le. Det er for grovt til å le av. At slikt kan hende! Den som bare kunne ha hentet bispen, og det på flygende flekken.

I elva med det
Hva som siden hendte fikk øynene i de fleste til å gå nesten ut av skallen av bare forferdelse og gru. Det måtte være en livsens løgn det øynene så. Presten og hjelperen hans tok brennevinsankeret imellom seg og bar det bort på Tonstad broa. Med et velrettet spenn sparket de spunsen ut av ankerbunnen, og der fosset den dyrebare blanke vesken ut av tønnen og ned i elven, og snart var det blandet med det store Sirdalvannet. Samme vei gikk også øllet. Flaske for flaske ble knust mot brokante, mens stirrende øyne fulgte udåden."


Mathias Orheim og kona

PS! I et hefte utgitt i forbindelse med Ludvig Hopes 75-års dag, forteller sangforfatter Mathias Orheim om sin omvendelse da han var ung. Hope og Thormod Rettedal hadde møter i Orheims heimbygd. Her fortalt Rettedal denne historien fra Sirdal. Orheim var på den tid motstander av kristendommen, men fortellingen fra Sirdal og Hopes forkynnelse vakte ungdommen, så han ble frelst. Senere var han på besøk på Feed i Sirdal som forkynner. Der fortalte gamle Gabriel Feed at det var han som bar brennevinet til elva, og bekreftet de andre detaljene i historien.


(Først publisert på denne bloggen 15.04.2013)





mandag 2. januar 2017

Fri nattverd – hva nå?


Fra 1906 og noen år framover, var det en strid innen Den norske kirke om hvem som kunne forrette nattverd, og hvordan den skulle forrettes. Ludvig Hope var sentral i denne kampen.

400 år tidligere hadde Martin Luther kjempet en kamp blant annet for å reformere Den katolske kirkes syn på nattverden. Reformasjonen førte til brudd med Den katolske kirken og ei ny luthersk kirke ble dannet. Luther og hans medarbeidere fant da tilbake til Bibelens lære i mange sentrale lærepunkt der katolikkene hadde kommet på avveier.

I 1906 var ikke læren om nattverden det sentrale, men derimot hvordan nattverden skulle praktiseres. På «Den vestlandske broderring» sitt årsmøte på Framnes i Hardanger holdt Ludvig Hope et foredrag som hadde til overskrift: «Nadverd-spørsmålet». Denne talen ble i ettertid trykket opp i et lite hefte som ble spredt landet rundt.

Nattverd og skriftemål
Hope starter foredraget med et oppgjør med den tids praksis at det skulle være absolusjon før nattverden. Dette mente han førte til at nattverden istedenfor slik den var tenkt – å være et gledesmåltid og åndelig styrkemåltid - ble en klagesang med synd, sorg og tvil. Han spådde at det ikke ville gå lenge før absolusjonen ville forsvinne fra nattverdsfeiringen, og i det fikk han rett. Denne praksis har så godt som opphørt i senere år.

Nattverden som samfunnsmåltid
Det neste punkt Hope tok opp var selve formen på utdelingen av nattverden. Han viste ut fra 1 Kor 11,18-34 at nattverden blant annet er et måltid for styrking av den kristne broderkjærlighet, at nattverden skal være et måltid for å styrke de innbyrdes samfunnsliv til de kristne. Dette skjer ikke ved alterringen i kirken, hevdet han. Slik nattverden praktiseres i kirken ved at menigheten går fram til alteret og får tildelt brød og vin fra presten, er ifølge Hope «et fremmedmanns-vesen», «der vi ikke engang får lov å ete og drikke selv. Vi skal mates.»

Ludvig Hope

Hvor går så veien videre ifølge Hope? De bekjennende kristne må «benke seg sammen om nadverdbordet og dele den hellige mat og drikke imellom oss som et søskenlag, uten prest, uten kirkehus og uten alterring. Ja, vil presten være med som en bror blant brødre, så velkommen han som de andre; men der skal han ikke være hverken med noen særrett eller særdrakt og innta en særstilling på Guds og embetets vegne. Vi skal ta det og dele det mellom oss som søsken ved et bord».

Da Hope og hans mange radikale lekmannsvenner fremmet denne kampen, var det forbudt for andre enn presten å forrette nattverd i Den norske kirke. Hope og andre likesinnede ble flere ganger nektet å tale i kirker på grunn av sine synspunkt på nattverdforvaltningen. Lekfolkets kamp ble imidlertid kronet med seier da regjeringen i 1913 opphevet dette forbudet, og gjorde det lovlig med såkalt «fri nattverd» ledet av lekfolk.

Nattverd (foto nhindremisjon.no)

110 år etter – hva nå?
Fra årsskiftet 2016/2017 er statskirken oppløst og vi har fått ei frittstående folkekirke. En god del av de radikale lekfolk har meldt seg ut av kirken, og på bedehusene organiseres forsamlinger med både nattverd, dåp, konfirmasjon og begravelser. Når disse forsamlingen skal organiseres, blir da lekmannsarven tatt vare på, eller beveger man seg tilbake i retning kirkelig forvalting?

Når det gjelder nattverden på bedehusene, er de fleste samlinger i tråd med idealene fra 1906. Men i en del forsamlinger ser vi en utvikling i mer kirkelig retning. De fleste forsamlinger organiserer nattverden ved at den blir utdelt av en eller to valgt menn og forsamlingen går fram for å «bli matet», for å bruke Hopes ord. De fleste steder er innbydelsen klar, at nattverden er for den som er gjenfødt, men også på bedehusene oppleves det at innbydelsen noen ganger er lite klar. Et viktig kjennetegn ved «den frie nattverd» er vitnesbyrd og bønn i forlengelsen av måltidet. Dette er noe som er på vei bort ved «den nye» nattverdsforvaltningen.

Når enkelte bedehusforsamlinger nå endrer nattverdpraksis, er begrunnelsen i hovedsak av praktisk art. Når det er 50-200 på et søndagsformiddagsmøte, er det lite praktisk å sende nattverd elementene i benkeradene, hevdes det. Det blir også hevdet at det er vanskeligere for den som ikke er en kristen å sende brødet og vinen forbi i benkeraden, enn det er å ikke å gå fram for å motta nattverden ved plattformen.


Jeg vil advare mot at praktiske argumenter skal føre oss bort fra et viktig element ved nattverden, nemlig samfunnsmåltidet. I Guds ord ser vi at alle kristne er prester. Dette blir sterkt understreket ved at hver enkelt nattverdmottaker forkynner for sin neste at «dette er Jesu legeme» og «dette er Jesu blod». På samme vis mister vi noe vesentlig, når vitnesbyrd og bønn forsvinner fra nattverdstundene. Disse ting er ikke noe vi kan «velge bort» av praktiske årsaker. Da er vi langt på vei tilbake til det Ludvig Hope og andre lekmannsledere kjempet mot, for 100 år siden. Det vil være et stort tap.

Vi trenger også å få tilbake den klare innbydelsen. Nattverden er for Guds folk. Den som ikke er frelst, eter seg til doms om han kommer til nattverd. Det er vårt ansvar å gjøre oppmerksom på dette i starten av nattversstunden.

Enkelte forsamlinger har valgt å ha et noe kortere formiddagsmøte de søndager det også er nattverd. Da avsluttes møtet, og det inviteres til eget nattverdmøte i forlengelsen av formiddagsmøtet. De som ikke har anledning å bli med og de som ikke er frelst, kan da gå heim, mens Guds folk samles til nattverd. Noen forsamlinger har slike nattverdmøter en søndag i måneden, mens de har et eget nattverdmøte en hverdag i måneden. Kanskje det er veien videre for å ta vare på nattverden som samfunnsmåltid for Guds folk?