tirsdag 25. juli 2017

Lekpredikanten Gunder Ougendal

Gunder Ougendal (tegning i Bø bedehus)

En mann midt i femtiårene har satt seg på en benk i Egersund for å hvile. Han har ofte vært på reise, men denne gang er han mer utslitt enn normalt.

Det er Gunder fra Ougendal som har vært på en av sine mange reiser i Rogaland for å forkynne Guds ord. Gunder var en av de mest ansette og innflytelsesrike haugianere i fylket. På benken i Egersund kjente han at noe ikke var som det skulle. Det er sikkert ei influensa jeg brygger på, tenkte han ide han reiste seg fra benken og startet på siste etappe heim til Sokndal.

Ei uke senere finner vi Gunder sengeliggende heime på Ougendal. Alle symptomer tilsier at han hadde blitt smittet av tyfus på turen. I løpet av kort tid ble store deler av familien smittet og utfallet av epidemien ble tragisk. Gunder sin 18-årige sønn Andreas var den første som ikke klarte å overleve sykdommen. Kort tid etter døde datteren Inger Elisabeth på 16 år, kona Anne på 55 og sønnen Bernt Tobias på 25. I tillegg døde også Gunder si eldre søster Guri (64). Guri bodde på det tidspunkt i heimen til Anne og Gunder.

Inger Elisabeth, Anne, Bernt Tobias og Guri ble begravet samtidig, under strenge sanitære restriksjoner. Gunder selv kunne ikke være med. Han var sengeliggende i tre måneder og 10 dager. På det meste var 10 familiemedlemmer sengeliggende. Et veldig slag. Denne hendelsen skjedde på ettervinteren i 1843.

Tiden etter denne hendelsen ble ei prøvelsestid for Gunder. Han forteller selv at denne trengselstiden gjorde at han nå, mer enn tidligere kunne si: «Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud.» Men dette var ikke lettvinte ord. Han kunne gjøre Jobs ord som sine, «Herren gav, Herren tok», men det falt svært tungt for han å legge til «Herrens navn være lovet». Etter Guds nåde kunne han etter hvert også gjøre det til sitt.



Født på Gyland i Sokndal
På garden Gyland i Sokndal, like ved grensa til Eigersund kommune, var det Bernt Olsen og Siri Gundersdatter som var brukere mot slutten av 1700-tallet. Bernt var fra Gyland og født i 1751, mens kona Siri var fire år yngre og født på garden Kvam i Sokndal. Siri og Bernt hadde to barn, Guri født i 1779 og Gunder som ble født 24. oktober 1790. Foreldrene karakteriseres som aktverdige, men de var ikke bekjennende kristne.

Gunder var engstelig som liten, og moren var bekymret for hvordan det skulle gå med den eneste sønnen. Etter normal skolegang, ble han konfirmert av presten Berhoft i 1806. Presten så hva som bodde i den unge gutten, og ville ha ham til skolelærer. Gunder svarte ja, og begynte som lærer samme året som han ble konfirmert. Han var streng og hissig og gikk ikke av veien for å tukte skolebarna, noe han angret etter at han ble en kristen. Da ba han flere av sine elever om tilgivelse.

Haugianismen begynte å få fotfeste i Sokndal på denne tiden, ikke minst ved virksomheten til heskestadbuen Svend Dybing. Gunder var som ungdom motstander av den nye lekmannsbevegelsen. Skjærtorsdag 1814 hadde Dybing møte i et hus like ved kirken i Sokndal. Gunder Ougendal møtte opp på møtet og begynte å diskutere med Dybing. Det samme skjedde på møtet langfredag, men disse møtene førte til at Gunder ble åndelig vakt. De tre neste årene hadde Gunder mange samtaler både med Dybing, John Haugvaldstad fra Stavanger og andre kristenledere og omlag 1817 ble han frelst.

Du kan lese mer om Svend Dybing her

Mens dette pågikk, overtok han heimegarden på Gyland etter faren sommeren 1813. Gunder sluttet da som lærer, men hadde en ny periode i skolen i 1848-1856. I januar 1814 ble han gift med den ett år eldre Anne Berntsdatter Rosland. Anne og Gunder fikk ni barn. De ble på Gyland til 1825 da de solgte garden og kjøpte ny gard på Åvendal (Ougendal).

Etter den store tragedien i 1843, giftet Gunder seg på nytt i desember 1847. Den andre kona var 48 år, enke og het Kristine Gjertine Regedal. Dette ekteskapet ble aldri lykkelig. I tillegg til garden, var Gunder engasjert i avholdsbevegelsen og ei kort tid i kommunale verv.

Sine siste år tilbragte Gunder og kona hos sønnen Ole på Rosland. Før det hadde de bodd noen år i folge på Lindland, hos noen venner der. Gunder døde 10. mars 1875, mens kona døde to år senere.

Gamle Bø bedehus som Gunder var en pådriver for å få bygget


Predikant og åndelig leder
Helt fra han ble frelst, var vitnetjenesten det sentrale i Gunder sitt liv. Etter tragedien i 1843 fikk forkynnervirksomheten det meste av tiden hans. Rogalands fremste haugianerleder John Haugvaldstad døde i 1850. Den som da overtok som den fremste lederen for lekfolket i Rogaland, var Gunder Ougendal. Han besøkte bygder fra Lindesnes til Bergen, og ble en høyt aktet leder og forkynner.

Gunder var en veldig flittig brevskriver, og drev på den måten en utstrakt veiledning og sjelesorg. Heimen hans var åpen for besøkende, og mange kom til ham både fra nærområde og fra bygder langt borte, for å søke råd og sjelesorg. Gunder Ougendal var flittig brukt som megler når det oppsto strid blant kristenfolk. Han var også sterkt engasjert i misjon, og var en av stifterne av Det norske misjonsselskap i 1842. Da hadde han og andre lokale haugianere allerede flere år tidligere startet en lokal misjonsforening i Sokndal.

Ole Årrestads omvendelse fikk konsekvenser til Kina

Kirkehistoriker Heggtveit skriver om Ougendals forkynnelse: Den første tiden tok han sjelden utgangspunkt i et bestemt skriftsted. Han leste gjerne ett eller to kapitler fra Bibelen og anvendte noe av det til vekkelse og oppbyggelse. I Det gamle testamente var han spesielt glad i fortellingen om Josef. Han hadde et sjeldent lys i Guds ord og forsto å benytte det på den rette måte.

Senere i livet begynte han å ta utgangspunkt i en bestemt tekst, og utla og anvendte det «som den beste prest». Han var sterkt evangelisk i sin forkynnelse. Rettferdiggjørelsen av tro var sentral i hans taler, men han minnet også ofte om at troen skulle vises i gjerninger. Han ble glad i Rosenius sine skrifter da disse kom til Norge. Han kjente seg hjemme i Rosenius sin forkynnelse.

Helt fra Svend Dybings tid på begynnelsen av 1800-tallet hadde lekfolket samlet seg til oppbyggelse i ei stue i nærheten av kirken. Etter hvert ble det behov for større lokale. Gunder Ougendal var en av pådriverne for å få bygget et bedehus på Bø i Sokndal. Dette sto ferdig ca. 1858.



Kilder:
H.G. Heggtveit: Den norske kirke i det nittende århundrede
Lars Rosland: Rosland i Sokndal
Sven Jonsson mfl.: Sokndal gjennom 150 år
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland








onsdag 19. juli 2017

God frukt og greiner som renses


Mange tenker at frelsen er et verk av Jesu alene, men etterpå må jeg gjøre mitt. Som kristen må jeg gjøre gode gjerninger og bære frukt. 

Bibelen gir et annet svar: «Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.» (Joh 15:5) Uten Jesus kan ikke en kristen bære frukt eller gjøre gode gjerninger som holder mål for Gud.

I Gal 5,22-23 nevner Guds ord en del av Åndens frukter: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, ydmykhet, avholdenhet. Mot slike er loven ikke.»

I Kolosserbrevet sier Jesus det på denne måten: «Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, beskjedenhet og tålmodighet, så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre.» (Kol 3,12-13)

Her er mye å prøve seg selv på. Har Jesus fått prege meg på en slik måte at disse Åndens frukter gror fram i mitt liv? Det skulle bare mangle at det ikke skjer en forandring med en kristen som lever i samfunn med Jesus et langt liv! Det er naturlig at kjærligheten, mildheten, trofastheten, tålmodigheten, det tilgivende sinn og ydmykheten får prege livet i større grad, etter som du som er en kristen lever i samfunn med Jesus.

Men hvordan skjer dette som vi ofte kaller helliggjørelsen? Jo, den skjer ved å bli i Jesus. Det er Han som også er vår helliggjørelse (1 Kor 1,30). Kraften i helliggjørelsen er den samme som kraften i frelsen: Ordet om korset.

(Ill.: noreapastoren.no)

Jo nærmere du får leve Jesus, til mer får han prege deg og jo mer får han legge gjerninger ferdig som du får vandre i. Heller ikke helliggjørelsen er et «ta seg i sammen» rike. Nei, det er et nåderike.

Lever du nær Jesu, vil han også rense deg. «Den grein som bære frukt, renser han, for at den skal bære mere frukt.» (Joh 15,2) Når NLMs misjonærene blir innviet, leser vi et bibelvers fra 1 Pet 4,13:

«Mine kjære! Undre dere ikke over den ilden som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere.» (1Pet 4:12)

Guds barn sukker så ofte «hva vil du Gud?» når vansker og prøvelser møter oss. Det skal vi få lov til å gjøre. Vi skal ikke tale lett om prøvelser og motgang. Men Gud sier noe om at han må bruke kniven for å skjære bort noen ville vekster, for at vi skal kunne bære enda mer frukt. Her er dype ting vi må snakke varsomt om…

I Jes 49,14-16 møter vi profeten i anfektelsens mørke. Gud har visst forlatt meg! Man da svare Gud så herlig:

«Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg. Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg






torsdag 6. juli 2017

Frihet eller ritualer på bedehuset?


Norge har en rik vekkelsestradisjon. Mot slutten av 1800-tallet brøt vekkelsene ut mange steder i landet, og med det en frigjort lekmannsbevegelse.

Denne artikkelen skrev jeg 6. desember 2013. Den er like aktuell i dag.

I den gamle tid var det presten og kirkens liturgi som var det sentrale i kristenlivet. Når vekkelsene kom, tok lekfolket selv ansvar. Ikke bare for forkynnelsen av Guds ord, men også for møteledelse og åndelig ansvar.  

Mens det i kirkens gudstjeneste var faste bønner og liturgi, var det på bedehusene frihet og større åpenhet for Åndens ledelse. Nådegavene, som før stort sett var noe som angikk presten, ble nå framelsket i forsamlingene.

Etter som kirka gjennom årene er blitt mer og mer liberal, har den også åpnet for mer frihet i ritualet. I lekmannsbevegelsen går det motsatt vei. Etter som vekkelsene stilnet, er en blitt mer åpen for liturgisk innslag på bedehusene.


Etter en veldig kamp for hundre år siden, ble nattverden fri og tatt i bruk på bedehusene. Det lå i kortene at dåpen også skulle bli ”fri”, men det skjedde ikke før rundt årtusenskiftet. Nå er det endelig både nattverd, dåp, konfirmasjon og begravelse på mange bedehus.

Organisasjonene som praktiserer dette på bedehusene, har nå utarbeidet ritualer for de ulike handlinger. Hva skjer da? Jo, de anbefaler brukt ritualer som er til forveksling lik de som er brukt i kirkene. Selv om det enda er en viss åpenhet for frihet, variasjon og Åndens ledelse, er de anbefalte ritualer langt på vei tilbake til faste bønner og formularer.

Flere av bedehusenes forsamlinger har også vendt tilbake til kirkas måte å feire nattverd på, med godkjenning fra ledelsen i organisasjonene. I kirka er det presten som deler ut nattverden til sin ”menighet”. På bedehusene har Guds folk delt brødet og vinen med hverandre. Istedenfor at lederen står framme og deler ut, blir elementene sendt fra mann til mann, mens de forkynner til hverandre ”dette er Jesu legeme og dette er Jesu blod”.

Nå har altså flere forsamlinger gått tilbake til kirkens måte å gjøre dette på. Den som leder nattverden står framme, folket kommer fram til lederen og får utdelt elementene, for så å gå tilbake i benken. Er ikke dette bare former og formaliteter? Nei, vi mister noe vesentlig i nattverden når vi innordner oss på denne måten.


Det viktigste i nattverden får vi, uansett måte utdelingen skjer og hvem som deler ut, så sant Guds ord blir lest over brødet og vinen. Men vi mister samfunnet, det allmenne prestedømme. I stede for at vi forkynner for hverandre og deler med hverandre, blir vi betjent av en ”prest uten presteklær”.

Og apropos presteklær. Misjonens ledere sto lenge imot at våre misjonærer skulle få bruke presteklær. Hvis de nasjonale kirkene påla dem dette, valgte de heller å trekke seg ut av arbeidet, enn å åpne opp for presteklær. De så ikke på klærne som en ytre form, men som en konsekvens av et embetsyn som var fjernt fra vekkelseslinjen misjonærene skulle representere. Nå har også denne skansen falt, og vi ser stadig våre misjonærer avbildet i presteskrud.

Vi kan ikke produsere vekkelse. Det er et Åndens verk alene gjennom forkynnelsen av Guds ord. Men vi har en tilkjempet arv, en bibelsk arv, som vi ikke må skusle bort. Arven som vi med fine ord kaller vekkelseslinjen og den radikale lekmannslinjen, holder på å smuldre bort fra oss. Jeg tror vi har sviktet i forkynnelsen av disse ting. Kanskje er det andre strømninger som har overtatt mye av tenkningen?

Jeg tror det er på høy tid å forkynne fram igjen bibelens tale om disse ting. Vi trenger profilmøter med bibeltimer og foredrag om disse temaene. Men det vi trenger mest av alt, er en fornyelse i forkynnelsen av synd og nåde. ”Får Kristus frigjort dere, da blir dere virkelig fri.”


Først publisert 6. desember 2013