mandag 29. mars 2021

Vekkelsespredikanten fra Sira

(foto: Grannen September 1957)

Sigbjørn Modalsli var fra Modalsli ved Sira. Dramatiske hendelser i Amerika, ble til kall og frelse for ham. Vel tilbake i Norge, ble han en landskjent vekkelsesforkynner.

«Du må sørge for at vi får besøk av Sigbjørn Modalsli!» Det var Pauline Brattebø som gav denne ordren til sin venninne Abigael Bjerkrheim. Pauline og Abigael var begge blitt frelst de siste par årene, i en stille vekkelse som gikk over Bjerkreim. Vekkelsen startet i 1898, det året Abigael og mannen Tønnes Bjerkrheim (Trygve Bjerkrheim sine foreldre) overtok garden etter Tønnes sine foreldre. Garden var en av de større i Bjerkreim, det hadde også vært lensmannsgard, de tok imot folk som trengte overnatting og i tillegg hadde de ei lita krambu. Abigael var den første som tok imot Jesus da vekkelsen brøt ut.

Tønnes Bjerkrheim ble ikke frelst samtidig med kona, men han ble strekt kalt av Gud og gikk vakt i to år. Tønnes hadde vokst opp med en far som var litt for glad i alkohol, og var derfor selv blitt totalavholdsmann. Abigael var en frimodig kristen. Hun vitnet ivrig for alle hun traff, også til kundene i kramboden. Tønnes var bekymret for at hun skulle skremme bort kundene med sine vitnesbyrd, men da fikk han svar på tiltale. «Å, kunder vil nok Vår Far i himmelen sørge for», svarte hun på mannens bekymring.

Pauline og Abigael ventet på et større gjennombrudd for vekkelsen. Nå var det gått to år siden de selv ble frelst. Pauline hadde hørt om en ungdom fra Modalsli, nordøst for Sira, som hadde stått i flere vekkelser i bygdene rundt heimtraktene. Nå øynet hun håp om at Gud kunne bruke han til et vekkelsens redskap også i Bjerkreim. Hun ba derfor venninnen sin om at hun måtte be Tønnes om å få presten i Bjerkreim til å skrive brev til Sigbjørn Modalsli, og be han komme til Bjerkreim. Modalsli kom, og Tønnes tok imot han. Møtene skulle være på skolehuset. Modalsli startet møtet presis på klokkeslettet som var annonsert, selv om det var få folk som var møtt fram. Men folket kom litt etter litt, og når Modalsli var godt i gang med talen, var skolehuset fullsatt.

Vekkelsen brøt ut fra første møte, og mange ble frelst. Modalsli var i Bjerkreim i åtte dager, men kom tilbake noe senere. Han besøkte da flere av de mindre bygdene i Bjerkreim, og Tønnes var skysskar, selv om han selv ikke var blitt frelst. Tønnes ble mer og mer urolig, men fant ikke fred med Gud. Det var blitt den 13. november år 1900. Tønnes ble minnet om et bibelvers han hadde hørt mane ganger på møtene den siste høsten. «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (1 Joh 1,7). Da rant lyset for Tønnes, og han ble født på ny.

Sigbjørn Modalsli (foto ukjent)

Oppvekst ved Sirdalsvannet

Modalsli er tre små garder som ligger mellom tre Modal-garder og Sirdalsvannet, på østsiden av vannet, omtrent fem kilometer nord for Sira. På 1800-tallet var gardene veiløse, så all transport skjedde via Sirdalsvannet. På Modalsli var det Ola Modalsli som drev garden, som han hadde overtatt etter sine foreldre. Ola var gift med Karen Tonette Løland, fra Løland i Bakke, noen kilometer lenger øst. I tillegg til å være bonde, var Ola også en kjent bygdedoktor. Det var langt til nærmeste lege, så det kom godt med for folket langs Sirdalsvannet, at Ola kunne hjelpe til når nøden var stor. Ola var også kjent for sitt gode humør, og sine mange spillopper.

Familien på Modalsli økte etter hvert til seks. Den første som ble født, ble en odelsgutt, som fikk navnet Sigbjørn. Han ble født 4. juni 1867. Senere kom Syvert, Andreas og Tobine. Mor Karen, var en varm kristen, mens Ola ble frelst først på sine eldre dager. Modalsli ligger i et bratt terreng, og garden var derfor tung-drevet. Det ble mang og tunge bører opp og ned de bratte liene for gardsfolket. Sigbjørn arvet mye av farens lynne og temperament. Han hadde et veldig godt humør, og som faren, var han full av ideer og festlige påfunn. Sigbjørn var i tillegg intelligent, og lettlært. Allerede som barn tok han avstand fra den kristne tro.

Sin første undervisning fikk Sigbjørn på omgangsskolen på Modalsli. 2. oktober 1881 var det konfirmasjonsgudstjeneste i Bakke kirke på Sira. Sigbjørn Olsen Modalsli var nummer seks av konfirmantene. Mor og far satt på hver sin side i kirkebenkene, som skikken var. Den ene siden var for mannfolkene og den andre for kvinnene. Denne dagen skulle bli tung for Karen og Ola. Sønnen deres gjorde skandale. Han var svært bevisst på at han ikke var en kristen, og nektet derfor å svare på prestens spørsmål. Da han gikk ned trappa fra kordøra, så han at mor hadde røde øyne, mens far satt som knekt i kirkebenken. Da slo tanken ned i konfirmanten, at far hadde hatt mange tunge bører i Modalslia, men nå blir visst han den tyngste børa til far.

Mor og far, Karen og Ola Modalsli
(foto geni.com)

Etter konfirmasjonen arbeidet Sigbjørn på heimegarden, han var tross alt odelsgutt. Samtidig lengtet han etter mer utdannelse, og søkte og ble tatt opp på en toårig amtsskole på Tonstad. Dette var på 1880-tallet, ei tid med store brytninger i det norske folket, der rasjonalismen og ateisme bredte om seg. Her fikk Sigbjørn næring for sin gudsfornektelse, både gjennom lærere og mye rasjonalistisk litteratur som han fikk tilgang til på skolen. Han deltok ofte i diskusjoner, og prøvde å sette de kristen fast med sine mange ateistiske argumenter. Han var gløgg og full av liv, og ble snart en leder i ungdomsflokken, både på amtsskolen og heime på Sira.

Også etter amtsskolen, fortsatte han sitt verdslige liv i opposisjon til kristendommen, men han gjorde sjelden noe samfunnsmessig galt. Han møtte opp på husmøter og gudstjenester, men brydde seg ikke noe om det som ble forkynt. Vinteren 1887-88, deltok han som mannskap på en båt som drev vinterfiske utenfor Hidra. En dag tok lederen for båtlaget ordet og sa at han fra nå av, ville ha slutt på all banning og rått snakk om bord på båten. Hva var skjedd? Jo, lederen hadde kvelden før vært på møte på det store bedehuset Getsemane, i Kirkehamn på Hidra. Dette huset hadde Thormod Rettedal fått bygd, etter en vekkelse noen år tidligere. Nå var lederen for båtlaget blitt omvendt til Gud, og forlangte ett annet språkbruk av sitt mannskap.

Dagen etter møtte også Sigbjørn og flere av mannskapet opp på møte på Getsemane. De hadde ikke tenkt å følge i sjefens fotspor og bli frelst. Nei, de ville høre hva som foregikk på vekkelsesmøtet, og gjerne skape litt uro. Sigbjørn fulgt nøye med på talerens fakter. Spesielt merket han seg at taleren sa at han skulle si et par ord til slutt, men de par orda varte både 20 og 30 minutt. Etter møtet gikk Sigbjørn og flere av de uomvendte ungdommene, til en lund i nærheten, som ble kalt for Lysthuset. Sigbjørn var en god skuespiller, og underholdt de andre med å herme etter taleren og alle faktene hans. Etter som dagene gikk, ble imidlertid flere av mannskapet på båten frelst. En av dem sa rett ut, at han var blitt skremt når han så hvor forherdet Sigbjørn var. Han valgte derfor å ta imot frelsen.

Ett avgjørende år i Amerika

Ungdommen fra Modalsli ble etter hvert fanget av Amerikafeber. Han bestemte seg for å starte et nytt liv i Amerika. Heime var pakkingen av kofferten godt i gang, da Sigbjørn oppdaget at mor la konfirmasjonsbibelen hans oppi kofferten. Da reagerte ungdommen. Han ga tydelig beskjed om at noen Bibel ville han ikke ha i sin koffert. Med sorg i hjertet måtte mor ta ut igjen Bibelen, og kofferten ble lukket uten å inneholde Guds ord. Sommeren 1888 var Sigbjørn blitt 21 år, og han var klar for Amerika. Overfarten gikk uten problemer, og vel framme på den Amerikanske kysten, satte Sigbjørn seg på et tog, som hadde kurs mot Minnesota. Han ville begynne som skogsarbeider.

På togturen fikk han imidlertid sitt første skudd for baugen. En av passasjerene i samme vogn som Sigbjørn, lente seg ut vinduet for å se mer av landskapet. Men han så seg ikke godt nok om, for plutselig smalt det kraftig. Hode til denne passasjeren ble truffet av noe, og knust. Mannen falt momentant død om. Dette satte naturlig nok en støkk i Sigbjørn. Alvorstankene kom, og han tenkte med seg selv, at hvis dette hadde vært ham selv, ville han vært i helvete nå!

Vel framme i Minnesota, fikk Sigbjørn jobb som skogsarbeider langt inne i en av Minnesotas skoger. Her var arbeidslaget stasjonert på ei brakke, mens de arbeidet med tømmeret. Han mistrivdes med brakkelivet. Selv for han som fornekte Gud, ble språkbruken for røff. Han tok seg i å ønske seg en av leserne heime i Bakke, som arbeidskamerat. Han merket også at det fra hans indre begynte å stige opp ei bønn: «Herre, gi meg ikke lenger fred i mi synd.» En tid senere hadde arbeidslaget fylt opp ei vogn med tømmer. Plutselig gikk noe i stykker på vogna og noe av lasset falt av. Sigbjørn sin arbeidsformann fikk noen stokker over seg, og døde momentant. Det var den andre dødsulykken ungdommen fra Modalsli opplevde på nært hold. «Gud lar seg ikke spotte», tenkte han.

Sigbjørn Modalsli (foto Straume)

Tilbake på brakka, begynte han å lete i kofferten. Han hadde et stort indre ønske om at mor likevel hadde lurt Bibelen oppi kofferten hans. Men han fant snart ut at mor hadde gjort som han sa, det var ingen Bibel å finne. Da håpet han at hun kanskje hadde lagt ei annen kristen bok i kofferten. Han lette i en sidelomme, og oppdaget at der var det ei lita bok. Han så på boka, og så med en gang at det var Landstads salmebok. Han bladde i salmeboka, og oppdaget at det bak i boka, var trykket noen bibeltekster. En av disse teksten talte til han. Det var et ord fra Daniels bok 10,18: «Frykt ikke du såre elskede mann. Fred være med deg. Vær frimodig, ja, vær frimodig.» Da han hadde lest dette, sendte han salmeboka bort over bordet og ropte i sin nød: «Gud, du driver ap med meg! Jeg er ikke slik, og heller ikke har jeg vært slik, at dette passer på meg». Han syntes det hele virket meningsløst, men fortsatte likevel å lese både i salmene, og bibelversene bak i boka. Han kom til salme 626, «Nu har jeg vundet Og stridt den gode strid.» Da han kom til vers 4, rant lyset for Sigbjørn:

Her har jeg skjoldet! Nå kampens tid går ut,

Jeg har beholdet den sanne tro til Gud.

Hvor er der tvistet om denne dyre skatt,

Hvor har han tvistet på troen dag og natt,

Han som meg fristet, men selv er blevet matt.

Evangeliet gikk opp for hans hjerte, og han ble frelst. Dagen etter reiste han til nærmeste by for å kjøpe seg en Bibel, og etter dette ble Bibelen og salmeboka hans kjæreste bøker.

Nå var det avgjørende viktig for han å få fortalt mor at han var blitt frelst. Han satte seg til å skrive brev heim, og fortalte der hva som var hendt med ham. «Meg den største blant syndere, har fått tatt imot barmhjertighet», skrev han jublende glad. Spenningen heime på Modalsli var stor, da et amerikabrev dukket opp i posten. Mor kjente håndskriften, og var snar med å åpne konvolutten. Hun leste brevet flere ganger, men kunne nesten ikke få seg til å tro at det hun leste var sant. Derfor tok hun brevet med seg ned til båten ved Sirdalsvannet. Hun rodde tvers over vannet, til sin kjære kristne venne Andreas Mjåsund. Andreas hadde levd et tøft liv, men ble radikalt omvendt til Gud. Nå var han ofte på farten og forkynte Guds ord i bygdene langs Sirdalsvannet. Mor Modalsli gav brevet til Andreas, og spurte han flere ganger om hun kunne tro på det hun leste. Det var jo alt for godt til å være sant. Andreas var derimot ikke i tvil. Dette var ikke spillopper, nei, det var et ærlig vitnesbyrd fra en nyfrelst ungdom, trøstet han.

I Minnesota ble alle planer nå endret. Sigbjørn kunne ikke slå seg til ro i Amerika, han måtte heim til Modalsli. Ett år etter at han reiste vestover fra Norge, gikk kursen i motsatt retning. Sommeren 1889 kom utvandreren heim igjen, og startet på arbeidete med å overta heimegarden. Odelsgutten ville gå i foreldrenes fotspor. Han deltok for fullt på garden sammen med faren, samtidig som han startet med byggingen av egen bolig.

Bonde og fritidpredikant

Han hadde ikke mer enn satt sine bein heime på Modalsli, før han deltok på sitt første møte som nyfrelst. Dagen etter heimkomst var det husmøte på Modalsli. Ryktene var gått i bygdene rundt, om at gudsfornekteren som reiste til Amerika, var blitt radikalt omvendt. Det ble derfor sprengfullt i stua, da Sigbjørn fikk avlegge sitt vitnesbyrd for sine sambygdinger. Det var tydelig at det var skjedd en stor forandring med Sigbjørn, for nå møtte han opp hver gang det var samling om Guds ord. Og når Guds folk var samlet, avla Sigbjørn sitt vitnesbyrd. Det var ingenting som var så gildt for han, som det å samles med Guds folk og å tale og samtale om det som hadde med Gudsriket å gjøre.

Som uomvendt var han lederen for de verdslige ungdommene. Hans natur og ledergaver forsvant ikke da han ble frelst, men nå var det de kristne ungdommene som flokket seg om han. Sigbjørn gledet seg over å få tale Guds ord til vennene sine, og snart begynte de å be han tale også på de ordinære møtene. Det var tydelig at han hadde ei nådegave til å tale til vekkelse. Etter ei tid brøt det ut vekkelse i de ulike bygdene i Bakke sogn.

Andreas Mjåsund var en gammel kjenning av Sigbjørn og familien på Modalsli. Før han reiste til Amerika, var han ofte innom den 30 år eldre emissæren. Nå ble de nære venner. Sigbjørn tok ofte samme ruta som mor hans tok da hun fikk gledens brev fra Amerika. Sigbjørn hadde mye å spørre om og å snakke om, og Andreas var en god samtalepartner. Han så tidlig nådegaven til Sigbjørn, og tok ungdommen med ut på møter. Når det var planlagt møte i ei bygd, gikk ofte Sigbjørn fra hus til hus dagen i forveien, for å innby folket til samlingen om Ordet. Garden på Modalsli leverte melk til meieriet på Sandsmark. Når han kom dit, samlet han både de som arbeidet der, og andre som skulle levere melk, til korte andaktsstunder. Han hadde også god sangstemme, og stemte gjerne i en sang eller to, i forbindelse med andakten.

Forord i Sigbjørn Modalsli si bok "Frelsen i Jesus"

Det tok ikke lang tid før nådegaven til Sigbjørn blomstret. Det var ikke bare heime på Sira at det ble vekkelse. Han reiste stadig lenger bort, for å forkynne Ordet, og vekkelsen fulgte han. På Gyland ble mange frelst, og i Sirdal fikk han et nært vennskap til presten Lindeland. De hadde ofte møter sammen, og opplevde store vekkelser. I 1896 startet en vekkelse i Egersund ved Ludvig Hopes forkynnelse. Hope måtte imidlertid reise bort nokså snart, og da ble Modalsli tilkalt for å følge opp møteserien. Vekkelsen fortsatte, og mange kom til tro. I Egersund var det flere markerte ledere, som hadde tett tilknytning både til Kinamisjonen og Indremisjonsforbundet. Det var blant andre Br. P. Mugaas, brødrene Ole og Andreas Friestad og Adolf Birkeland. Modalsli hadde et radikalt lekmannssyn, som passet godt sammen med høvdingene i Egersund.

I perioden etter at han kom tilbake til Modalsli i 1889, opparbeidet Sigbjørn seg stor tillit i heimbygda. Han ble innvalgt i kommunestyret og var også en periode formann i fattigstyret. Det viste seg imidlertid ut over på 1890-tallet, at forkynnelsen av Guds ord tok stadig mer tid. Det endte derfor med at han sa fra seg garden og odelsretten til sin yngre bror, Andreas. Han reiste fritt som forkynner, men var mest ute på oppdrag for Kinamisjonen og Indremisjonsforbudet. Det var stadig nye vekkelser, både på gamle trakter og i nye bygder. I 1899 var det ny vekkelse i Sirdal, og også en større vekkelse i Hovsherad.

To år for Kinamisjonen

Kinamisjonene ble stiftet i Bergen i mai 1891. Mot slutten av dette tiåret, begynte noen fylker å danne egne kretser. I Rogaland var det Egersund og Stavanger som var hovedseter for Kinamisjonen. I Egersund var de fire nevnte menn sentrale skikkelser, mens i Stavanger var det det tobakksprodusent Gustav C. Gundersen, Ingvald M. Bowitz og Adolf Malmin som var sentrale ledere. Disse hadde arbeidet for å få stifte Stavanger krets av Kinamisjonen, og 4.-5. november 1900 hadde de kalt sammen til et stiftelsesmøte i Nygatens bedehus i Stavanger. Stiftelseskomiteen hadde allerede våren 1900 kalt Andreas Nebdal som kretsens første emissær. Sigbjørn Modalsli fikk også kall, men dette ble det ikke noe av før i september samme år.

Sigbjørn Modalsli møtte på stiftelsesmøte i Nygatens bedehus. Det var stor enighet om at det var på tide å stifte kretsen, men det ble noen debatt om hvor grensene skulle gå. Dette gjaldt ikke minst for grensen i sør. Her var Modalsli en aktiv talsmann for at kretsen ikke måtte følge fylkesgrensa, men også omfatte Flekkefjord prosti. Dette prostiet besto av kommunene Kvinesdal, Flekkefjord og Sirdal. Modalsli vant fram med sine argumenter om at «kristenlivet i Flekkefjord samstemmer med kristenfolket lenger vest», og Flekkefjord prosti ble innlemmet i Stavanger krets. Og slik har det vært siden.

I de kommende to årene reiste Sigbjørn Modalsli som forkynner, i hovedsak i den sørlige delen av Stavanger krets. Ofte reiste han sammen med Andreas Nebdal, men også med andre forkynnere eller alene. Vinteren 1900-01 var han mye på Feda, og da sammen med en norskamerikaner ved navn Gustav Adolf Dahl. Det ble en omfattende vekkelse på Feda. Under denne vekkelsen ga Modalsli misjonsbladet for Kinamisjonen, Kineseren, til 65 heimer på Feda. Dette kostet han like mye som han fikk i lønn av Kinamisjonen fra september til jul 1900. Vekkelsen fortsatte også etter nyttår i 1901, og spredte seg til både Fjotland og Flekkefjord. I Flekkefjord fikk han også stå i en vekkelse i 1903.

Våren 1902 arbeidet han for å samle kristenfolket på Sira i Bakke Indremisjon. Foreningen ble stiftet denne våren, og han fikk også med seg kristenfolket til å bygge Bakke bedehus. Dette ble innviet allerede 21. juni 1902, og da var Modalsli en av talerne. Tidlig på høsten 1902 var Modalsli for første gang sammen med sørlendingen Albert Lunde på en møteserie i Sokndal. Også her ble det vekkelse. Albert Lunde hadde utvandret til Amerika, og var nå tilbake i Norge for å forkynne Guds ord. Lunde hadde stor tillit blant vekkelsesfolket, men han hadde tatt gjendåp, noe som stengte noen dører for han i lutherske sammenhenger. Vennskapet mellom Sigbjørn Modalsli og Albert Lunde skulle imidlertid vare resten av Modalsli sitt liv.

Gurine og Sigbjørn Modalsli med barna.
(foto ukjent)

Indremisjonær i Bergen og på Østlandet

Høsten 1902 bestemte den da 35 år gamle Sigbjørn Modalsli seg for å ta et kurs på predikantskolen til Indremisjonsforbundet i Bergen. Samtidig med undervisningen, skulle han også forkynne Guds ord. Albert Lunde var også i Bergen denne vinteren, og sammen fikk de stå i en stor vekkelse i byen. 8. februar 1903 la amerikabåten til kai i Bergen. Om bord var en ungdom fra Ryfylke som fire år tidligere hadde emigrert til Amerika. Det gikk imidlertid med han, som med Modalsli. Han ble radikalt omvendt, og reiste heim for å forkynne evangeliet for sine landsmenn. Ungdommen het Sven Foldøen. Han fikk vite at det var vekkelsesmøter i Bergen, og oppsøkte samlingen den kvelden. På dette møte fikk Sven avlegge sitt første vitnesbyrd i Norge, etter at han var blitt frelst. Sven var aldri redd for å si sin mening. Det gjorde han også om forkynnerne han hadde lyttet til på møtet i Bergen. Han syntes det ble lite med Albert Lunde, han virket stor i seg selv. Sigbjørn Modalsli derimot, hadde en forkynnelse som det var både ånd og kraft over, mente den heimkomne sønnen fra Foldøy.

Modalsli fortsatte som forkynner i Bergen og omegn ut mars 1905, med noen korter turer til andre steder på Vestlandet, i hovedsak i Romsdal. På slutten av året 1904, startet Albert Lunde en møteaksjon i Oslo. Det brøt ut en vekkelse, som skulle vare gjennom hele 1905 og 1906. I februar skrev Lunde til sin gode venn i Bergen, og ba Modalsli komme over til Oslo for å hjelpe til i denne vekkelsen. Modalsli fikk ro for at dette var Guds vilje. Han svarte ja til kallet, og Kristiania Indremission lovet han lønn fra april 1905.

Den store vekkelse fikk ny kraft og næring da Modalsli ble Lundes medarbeider. Møtene ble holdt i Calmeyergatens misjonshus, som hadde 3000 stoler i hovedsalen. Alle stolene ble fylt opp kveld etter kveld. I tillegg sto folk i midtgangene, og enkelte kvelder var det også stapp fullt på galleriet. For også å nå de fattigste delene av folket, leide Indremisjonen flere danselokaler i Oslo, hvor de hadde vekkelsesmøter. Overalt ble folk frelst. Siden Lunde var gjendøpt, var de fleste kirker stengt for han. Men Modalsli var statskirkemann og lutheraner, så han fikk også slippe til i noen av kirkene i Oslo. I 1905 hadde Modalsli også noen møter i Hof i Vestfold. Også her ble det vekkelse.

Da vekkelsen stilnet, ble Modalsli engasjert av Indremisjonsselskapet i perioden 1907-1916. Om han var formelt ansatt, er noe uklart, men det var fra Indremisjonsselskapet han fikk mesteparten av sin lønn. Generalsekretæren i Indremisjonen, Johan M. Wisløff, ble en god venn av Modalsli. Han sa en gang med et glimt i øyet at de to kun var uenige om en ting. Modalsli mente at det var Gud som skulle vise han direkte hvor han skulle reise og forkynne Guds ord. Wisløff derimot mente at Gud godt kunne vise Modalsli dette, også gjennom Wisløffs legging av reiserutene.

Tegning av Sigbjørn Modalsli
(foto ukjent)

I 1907 var Sigbjørn Modalsli på plass i Drammen for å ha en møteserie. Også her gjestet Gud møtene med sin vekkende Ånd. Han ble stående i Drammen i mange uker. Ungkaren var nå blitt 40 år, men i Drammen blomstret kjærligheten. Gurine Bergitte Lindseth var 15 år yngre enn Sigbjørn. Hun var fra Hof i Vestfold, så det er ikke utenkelig at han traff slekta til Gurine under vekkelsen der i 1905. Nå bodde Gurine på hybel i Drammen, og arbeidet på et trelastkontor i byen. I 1908 ble Gurine og Sigbjørn gift, og de etablerte seg med et lite småbruk, kalt Knem, like sør for Svelvik. På Knem var det et stort hus, hvor de nygifte ofte brukte stuene til møtesal. Det ble Gurine som i hovedsak måtte ta seg av gardsdriften, siden Sigbjørn ofte var på møteturer. Men når han var heime, deltok også Sigbjørn med arbeidet på garden, noe som var god avkobling for han. Sigbjørn likte også å være i det lille snekkerverkstedet som sto på garden. Her samlet han krefter og inspirasjon til nye turer med Guds ord. Etter hvert fikk de fire barn, Karen (f.1909), Jakob (1911), Ole (1913) og Wilhelmine (1915).

I tiden etter at Karen og Sigbjørn stiftet heimen i Svelvik, var han stadig på reise med evangeliet. Selv om vekkelsene avtok, opplevde han også i denne perioden å få være Guds redskap til flere vekkelser. Bant annet var det en stor vekkelse i Sandefjord i 1912 og i Skottfoss i Telemark i 1916. 30. august 1916 gikk Sigbjørn for andre gang om bord i Amerikabåten. Denne gang var planen at han skulle være 2-3 måneder i Amerika og ha møter i Den norske evangeliske frikirke i USA. Mens han var i Amerika, gjorde situasjonen rundt den 1. verdenskrig det vanskelig for Sigbjørn å komme seg tilbake til Norge. Oppholdet i Amerika ble derfor betydelig lenger enn planlagt. Han var ikke tilbake i Svelvik før sommeren 1917. Overfarten gikk med et skip som fraktet tyske diplomater fra Amerika til Europa.

Kristiansundsposten 27.08.1908
Avsanning om falske rykter om
Sigbjørn Modlasli, Agderposten 21.03.1918

Forkynnelse i skrift og tale

25. juli 1912 var noen utvalgte forkynnere invitert heim til stua til Johannes Daasvand på Høyland i Sandnes. Daasvand hadde vært noen måneder i Amerika, og kom heim på nyåret 1912. Like etter heimkomst, giftet han seg med sin Othelia. Nå var han forkynner i Stavanger krets av Kinamisjonen. En av emissærene som var samlet i stue til Daasvand denne sommerkvelden, var Sigbjørn Modlasli. Og hva var årsaken til samlingen? Jo, to forkynnere på Sørlandet, Abraham Thomson og Didrik Andersen hadde stiftet et uavhengig misjonsblad som de kalte «Evangelisten», med Chr. Brøvig som redaktør. 25. juli 1912 var det tid for det første årsmøtet for stiftelsen, og her ble C. T. Dyrness, Albert Lunde, Sigmund Modalsli og Johannes Daasvand medutgivere av bladet. Modalsli bidro i årene framover med mange artikler og andakter. I perioden 1914-1918 var han styreformann for bladet.

Albert Lunde og Sigbjørn Modalsli

Modalsli gav også ut noen hefter og bøker. I 1900-1905 gav han ut tre små hefter med taler og artikler. I 1917 kom det ut ei større bok, Bliv i Jesus, med mange oppbyggelige stykker. Den siste boka, Frelsen i Kristus, kom ut like etter hans død, og var også en prekensamling. Disse to siste bøkene ble til ved at Modalsli gikk fram og tilbake over stuegulvet og dikterte, mens kona skrev ned det han sa. Modalsli var radikal i sitt lekamannssyn. Han delt Ludvig Hope sitt syn på den frie nattverd, og da regjeringen i 1913 vedtok at fri nattverd var lovlig, sendte han brev til kirkeminister Bryggesaa for å få klarhet i hva vedtaket betydde. Svaret han fikk fra statsråden var helt tydelig: «Om nattverdforvaltningen er å si, at det for den enkelte kristne nå er fritt akkurat på samme måte som ved bruk av Guds Ord.»

«En tale av Modalsli var som et fyrverkeri», skrev redaktøren i avisen Dagen. En kollega av Modalsli skrev at forkynnelsen hans var mild og lokkende. Forkynnelsen hans dro de nyvakte til Kristus og hjalp dem å finne fred i Guds ord. «Som han selv står med tindrende øyne og taler om sin kjære Herre og mester og om herligheten ved livet i ham, slik får han også sine tilhørere oppvarmet og glade.» Han var opptatt av at de 10. bud måtte forkynnes, samtidig var han først og fremst veldig sentral i sin forkynnelse, hele tiden med et vekkende mål.

Mot målet

Da Sigbjørn Modalsli kom heim fra Amerika siste gangen, var han begynt å merke ei sviktende helse. Det var nyrene som sviktet. Senere fikk han også problemer med hjertet. Det siste møtet jeg finner annonsert, med Modalsli som taler, er i Arendal ungdomsforening søndag 8. desember 1918. I flere aviser ble det i slutten av mai 1919, meldt at Modalsli hadde sluttet som emissær i Indremisjonsselskapet på grunn av sykdom.  24. juli 1919 fikk han en hjerneblødning som han døde av. Han ble 52 år gammel. Det var Albert Lunde som etter Modalslis ønske, talte i begravelsen fra Svelvik kirke 30. juli. Teksten han brukte var fra Ordsp 10,7: «Den rettferdiges minne lever i velsignelse». Kona Gurine drev garden videre alene, fram til barna var voksne. I 1938 solgte hun garden og fikk bygget et nytt hus nærmere Svelvik sentrum. Her bodde hun resten av livet, til hun døde i 1972.

Tidens Tegn 26.07.1919
Minneord om Sigbjørn Modalsli Agder 30.07.1919






Kilder:

Arne Prøis I reinbuens glans (1991)

Arne Prøis: Vekkelsens budbringere gjennom hundre år (1995)

Flekkefjord Historielag (1996) Grannen nr.2 1957. Samlingsblad til segn og soga for Flekkefjord og bygdene.

Fredrik Wisløff Min far var predikant (1965)

Fridtjof O. Valton: De norske vekkelsers historie (1942)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1956)

Jens Rognsvåg Møte med menneske (1967)

Josef Tungland Sven Foldøen (1978)

Karsten Ådna Kristenliv i Telemark (1955)

Lars Apeland: Bjerkreim Kyrkje 150 år (1985)

Mathias Orheim: Livet sjøl (1955)

Njål Tjeltveit Bedehuskulturen (1987)

Olav Heskestad: Kyrkjeliv i Lund (1962)

Ole Modalsli S. O. Modalsli Et lite bidrag til hans minne Vårt Land.

Oscar Albert Johnson Tønsbergs historie (1954)

Oscar Handeland Vårløysing (1936)

Peter Hurlen Vend om. Klassiske vekkelsesprekener (1947)

Sigbjørn Modalsli: Fire taler (1900)

Sigbjørn Modalsli Du og Jesus (1904)

Sigbjørn Modalsli Fra vækkelsen i Norge. Taler. (1905)

Sigbjørn Modalsli Bliv i Jesus (1917)

Sigbjørn Modalsli Frelsen i Jesus (1919)

Trygve Vassvik: Bladet Evangelisten. I livets tjeneste for livets Herre (1999)

Willy Haugestad: Hof og Vassås kirker 800 år (1999)

Reinert Ersdal: Sigbjørn O. Modalsli. Grannen nr.2 1957

Digitalarkivet.no

Geni.com

Nasjonalbiblioteket (nb.no)









lørdag 27. mars 2021

Ole Hallesby og kvinnelige prester

Ole Hallesby (foto wikimedia.org)

I 1938 vedtok Stortinget, av alle instanser, at kvinner kunne bli prester i Den norske kirke. Ole Hallesby sto i spissen for en stor del av kristenfolket, som kjempet imot vedtaket.

Den norske kirke var statskirke fram til 1. januar 2017. I 1938 var det derfor Stortinget som vedtok slike grunnleggende endringer i kirkens lære. Kristenfolket nådde ikke fram med sin kamp, men vedtaket fikk et tillegg som sa at ingen menigheter skulle bli påtvunget en kvinnelig prest mot sin vilje. Derfor kom ikke den første kvinnelige presten før i 1961.

Hva var så Hallesbys og kristenfolkets begrunnelse for å gå mot kvinnelige prester. Hallesby hadde flere avisinnlegg der han begrunnet sitt nei til kvinnelige prester. I et innlegg i avisen Dagen 21. mai 1938, fikk han spørsmål om han mener bibelens tale mot kvinnelige prester er tidsbestemt eller om det er forpliktende for oss i dag. Han svarte, som han pleide å gjøre, klart og ikke til å misforstå. Skriftordene om kvinnelige prester er forpliktende for oss i dag. Han begrunnet det slik i tre punkt:

1. Det er rett nok at Paulus av og til i sine brev gir forskrifter som gjelder bestemte forhold, altså er «tidsbestemte». Men da gjør han oppmerksom på det. Således i 1 Kor 7 hvor han råder sine lesere til å leve ugift, og begrunner det med å henvise til den nød og forfølgelse de nettopp var opp i (1 Kor 7,26). Dessuten føyer han til at det kun er vennlige råd, ikke forpliktende bud han gir dem (7,6+35+38).

Men der hvor Paulus uttaler seg om kvinnens stilling i menigheten, der henviser han ikke til lokale eller tidsbestemte forhold. Tvert om henviser han til Guds skaperordning. (1 Tim 2,13-14). Og gir dermed til kjenne at de forskrifter han her gir, er allmenngyldige i Guds menighet. De er begrunnet i det vesen og den stilling Gud gav kvinnen ved skapelsen.

2. Paulus innleder sine forskrifter om kvinnen med følgende ord: «Likesom i alle de hellige menigheter skal deres kvinner tie i menighetssamlingene» (1 Kor 14,34). Han gjør altså uttrykkelig oppmerksom på at dette bud gjelder ikke bare en enkelt menighet eller en til en bestemt tid.

3. Videre henviser jeg til de ord hvor Paulus avslutter sine forskrifter om kvinnen, i 1 Kor 14,37: «Tror noen at han er en profet eller en åndelig, da skal han skjønne at det jeg skriver til dere er Herrens bud».

Nå ser vi at Paulus i 1 Kor 7 flere ganger gjør oppmerksom på at han ikke har noe direkte ord fra Herren, men at han kun uttaler sin personlige mening (7,12+25+40). Men her, hvor han forbyr kvinnen å ha lærer- eller hyrdestilling i Guds menighet, her gjør han uttrykkelig oppmerksom på at dette er Herrens bud. Følgelig er enhver som hevder at disse ord av Paulus om kvinnen, er tidsbestemte, nødt til å påstå at Paulus her har tatt feil. Skjønt han uttrykkelig sier at det er Herrens bud. Og dermed knesetter man de liberale teologers stilling til Guds ord. Enhver som tror at Bibelen er Guds ufeilbarlige ord, vet at disse ord om kvinnen er likeså ufeilbarlige og evig gyldige som det øvrige Guds ord.

Ole Hallesby i Dagen 21.05.1938

Videre fikk Hallesby spørsmål om han tror at kvinneprestsaken vil føre til sprenging av Den norske kirke. Her svarer han at han ikke vet. Men han vet at en slik lov vil føre en stor del av våre troende prester og lekfolk opp i den pinlige samvittighetsnød. Og han avslutter personlig: «For mitt vedkommende er saken klar: Jeg kan ikke være med og utdanne kvinnelige prester. Jeg kan ikke undertegne et eksamensvitnesbyrd som erklærer en kvinnelig kandidat skikket til å være prest i den norske kirke.»

I etterkant av dette innlegget ble det debatt om hvorvidt Hallesby vil søke avskjed fra MF, hvis loven om kvinnelige prester ble vedtatt. Hallesby presiserer dette i et nytt innlegg i Dagen 02.06.1938. Her presiserer han at det ikke stemmer, men legger til at «den dagen MF tvinges til å utdanne kvinnelige prester, da søker Hallesby sin avskjed.»

MF ble aldri tvunget til å åpne for kvinnelige prester, men institusjonen valgte det selv. Da var Hallesby død, men hans kollega, Carl Fr. Wisløff tok konsekvensene Hallesby hadde varslet. Wisløff valgte å pensjonere seg, da MF åpnet for kvinnelige prester. Birger Breivik og Jon Kvalbein fra NLM trakk seg fra Forstanderskapet. Alle tre handlet slik, fordi de mente at kvinnelige prester er i strid med Guds ord.

Noen år sener, åpnet Hallesby sin organisasjon, Indremisjonsselskapet (nå Normisjon), for kvinnelige prester. De fikk en generalsekretær, Rolf Kjøde, som var tilhenger av kvinnelige prester. Senere har kretssekretær i Indremisjonsforbundet, Johan Halsne, offentlig gjort det samme. Og tidligere rektor ved Fjellhaug skoler NLM, Ketil Jensen, sa også ja til kvinnelige prester etter sin avgang fra Fjellhaug. Nå er han ansatt som rektor ved en av Normisjonens bibelskoler. Flere kunne dessverre vært nevnt. Det er ikke Guds ord som har endret seg. Dessverre ser vi at tankegods fra den liberale teologi også er på vei inn i organisasjonene på bedehuset. Det er tid for å våkne.

Ole Hallesby i Dagen 1938







torsdag 25. mars 2021

Påske i Kina og i Ryfylke

(Illustrasjon crosswalk.com)

Vi er på vei inn i påskehøytiden. Da skal vi få minnes Jesu lidelse og død for våre synde. Ikke bare for mine, men også for kinesere og alle i hele verden.

Misjonær Asbjørn Åvik forteller i ei bok om en ungdom som levde et dobbeltliv. Om kvelden var han aktiv i kirka, mens han på natta slo lag med prostituerte. En dag ble samvittigheten vakt. Han møtte opp i kirka med en lang papirrull. Her hadde han skrevet ned sine synder. Nå bekjente han under tårer.

Den kinesiske evangelisten tok rullen, tente på og gravde asken ned i jordgulvet. Så kunne han forkynne påskens budskap: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5) Ungdommen gikk glad og fri heim fra kirka den kvelden.

Dette påskens budskap gjelder også for syndere i Ryfylke. «Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.» (Joh 1:12) God påske.


(Ord til ettertanke. Strandbuen 26.03.2021)







tirsdag 23. mars 2021

Knut Rettedal – emissær i opposisjon?

Karen og Knut Rettedal (foto: geni.com)

Knut Rettedal var nevø til den landskjente forkynneren Thormod Rettedal. Knut hadde også ei markert forkynnernådegave, men i Rogaland kom han i oppososjon til den mest radikale fløyen rundt Sven Foldøen.

Den 23 år gamle ungdommen, Knut Rettedal fra Forsand, hadde reist rundt som forkynner i Agder våren 1903. Han hadde virket sammen med sin kjente onkel, Thormod Rettedal, som gjennom et langt liv hadde vært en markert og landskjent forkynner og åndelig leder. Thormod var godt kjent i bygder og byer i Agder, og han ble tatt imot med åpne armer når han nå la ut på en ny møteturne. Den første tiden reiste de to sammen, men nå var de på hver sin kant.

Knut skulle ha noen møter på Høvåg, et par mil øst for Kristiansand. Det brøt ut vekkelse, og Knut ble værende i bygda lenger enn planlagt. En søndag skulle det være stor fest i Kristiansand by, og onkel Thormod ba Knut komme til byen for å delta på festen. I tillegg til de to Forsandbuene, skulle også biskopen delta. Biskopen het Johan Christian Heuch, og var 65 år gammel. Heuch var en landskjent biskop, som hadde stått i mange kamper mot vantroen. Opprinnelig var han veldig høykirkelig, men da han kom til Kristiansand, fant han sine beste venner blant det radikale lekfolket. Han deltok ofte på møter sammen med lekpredikanter.

Heuch og Thormod Rettedal var godt kjent fra tidligere, mens Knut hadde aldri truffet biskopen. Knut var unormalt liten av vekst, og selv om han var 23 år, så han veldig ung ut. Biskopen og Thormod satt ved et bord helt framme i salen, da Knut kom inn og hilste på dem. Da falt det ut av biskopen: «Kan den guttungen tale?» Onkel Thormod dro litt på smilebåndet, og svarte kort og kontant: «Nå skal me høyra!». Thormod hadde mang en gang gledet seg over forkynnernådegaven til nevøen, og han ble ikke skuffet denne gang heller.

Det kom ikke noen kommentar fra biskopen om «guttungens» forkynnelse, men ikke lenge etter hadde Knut en møteserie på bedehuset i Kristiansand. Biskop Heuch møtte opp på flere av møtene, men da satte han seg helt bakerst på galleriet. Han ønsket ikke at den unge emissæren skulle bli nervøs av å ha selveste biskopen i salen. Rettedal ble ikke klar over at han hadde hatt biskopen som tilhører, før i etterkant av møteserien. Han tok det som et tegn på at biskopen ikke hadde blitt helt avskremt av «guttungens» forkynnelse på den nevnte festen.

(Foto: Engen, Forsandboka)

 Røtter fra Ryfylke

Helga og Knut Rettedal overtok bruk 1 på Rettedal i 1835. Helga var fra Nordland på Heia i Strand, men fra hun var 13 år hadde hun bodd hos det barnløse ekteparet Randi og Tarald Rettedal, som var hennes tante og onkel. Da Helga og Knut ble gift, overtok de driften av Rettedal, mot folge til Randi og Tarald.  Da de gamle døde på midten av 1850-tallet, fikk Helga og Knut skjøte på garden. Familien økte raskt. De fikk først seks jenter, og til slutt to gutter. Den yngste av guttene het Thormod, og ble den landskjente emissæren og kristenlederen. Bror til Thormod, Rasmus, overtok garden på Rettedal etter foreldrene.

Rasmus ble født i 1847 og overtok garden i 1869, fire år etter at faren døde. I 1877 ble han gift med Elisabet Kristine Eliasdatter Nedre Espedal. Elisabet og Rasmus Rettedal fikk tre døtre og seks sønner i perioden 1878-1895. Nummer to i søskenflokken, og eldst av guttene ble født 22. juni 1880 og fikk navnet Knut, etter bestefar. Knut fikk vokse opp i en kristen heim, der både foreldrene og bestemor Helga (døde i 1888), var bekjennende kristne. Det var ofte predikanter både på besøk og overnatting i heimen, og onkel Thormod var ofte innom. De søndagene det var gudstjeneste i Forsand kirke, møtte familien opp på samlingen. De søndagene det ikke var gudstjeneste, samlet Rasmus familien til husandakt. Like før bestemor Helga døde, våren 1888, var Sivert Gjerde på besøk på Rettedal. Knut sto godt plassert mellom beina til bestemor, mens Sivert fortalte henne at hans største ønske var å bli misjonær i Kina.

Knut og de andre barna på Rettedal, fikk gå på omgangsskole på Rettedal. Utenom skolen var han med og hjalp til på garden. Det var ingen storgard han vokste opp på, de hadde fire kyr og 20-25 sauer. 23. september 1894 var de tid for Knut å stå konfirmant. Han må ha vært en flink elev, for presten har ført inn karakteren «meget god» i kristendomskunnskap. De første par årene etter konfirmasjonen, hjalp han antakelig til på garden heime hos far, og hadde muligens også noen småjobber på nabobruka.

I 1897 finner vi Knut på en gard på Sørnes på Sola. Da hadde han fått arbeid som dreng, med ei månedslønn på kr.60,-. Mens han var på Sørnes, var det en større vekkelse i Stavanger, ved Kinamisjonens predikant Lars Gimnes. Det var også møter i andre bygder rundt Stavanger, blant annet på Sørnes, hvor de som eide garden Knut arbeidet på, var kristne. Knut var liten av vekst og snill av lynne. Folket på garden trodde han var frelst. Det var også en annen dreng på garden på Sørnes. Han var mest kjent for å løpe etter jentene. Under vekkelsen samlet jentene seg på bedehuset, og denne andre drengen gikk dit for å treffe dem. Han satte seg på bakerste benk på galleriet, men Ordet nådde hjertet hans, og han ble frelst.

Dette vakte Knut fra hans selvrettferdighet. Han begynte å lengte etter fred med Gud, men fant ingen utvei. En morgen han gikk og kjørte ut møkk, så han at skodda lå ned over Lifjell i øst. Da kom plutselig et ord til han, som sto i Jesaja 44,22: «Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg gjenløser deg!» Da rant det åndelige lyset for ungdommen, og han ble frelst. Ei av tjenestejentene på garden Knut arbeidet på, gav han boka «Veiledning til fred» av Rosenius. Denne leste han med iver, og fikk mye hjelp av som nyfrelst tenåring.

Knut Rettedal (foto Handeland Kristenliv på Agder)

Forkynner i medgang og motgang

Knut Rettedal var 17 år da han ble frelst. Det tok ikke lang tid etter dette, før han ble med farbror Thormod på preiketurer. Han kjente imidlertid på et behov for mer utdannelse, og søkte seg derfor til et seks måneders kurs på Framnes Ungdomsskule, der Johannes Brandtzæg var styrer. Han forlot derfor Sørnes høsten 1898 da kurset startet, og ble i Norheimsund til kurset sluttet påsken 1899. Det var ikke internat på Framnes, så elevene bodde privat hos misjonsfolk i området. Elevene betalte kr.4,- per uke for kost og losji.

Da kurset sluttet, like før påske 1899, stanset Knut i Kvinnherad, sammen med en klassekamerat fra Karmøy, Jakob Alvestad. Her skulle de ha noen møter i påsken. Det endte med at det ble vekkelse i flere av bygdene i kommunen. Knut trivdes så godt på Framnes, at han valgte å ta et kurs også neste vinter, vinteren 1899-1900. Samtidig med skolen, var han også ute og forkynte Guds ord. Mot slutten av det siste kurset, fikk han et kallsbrev fra Brandtzæg. Brandtzæg var ikke bare styrer på Framnes, men han var også leder av Kinamisjonen. Kallsbrevet til å bli emissær for Fellesstyret var datert 3. mars 1900, og Knut takket ja til å bli månedsarbeider for Kinamisjonen. Etter skoleslutt flyttet han tilbake til Stavanger, og fikk arbeid som dreng hos Johanna og Aksel Gilje på Hetland prestegard. På Hetland hadde også Knuts søster Hanna arbeid som tjenestepike.

Farbror Thormod ble 51 år sommeren 1900. Han var i full reisevirksomhet for Kinamisjonen, og var høyt respektert som forkynner og leder. Det var derfor en god læremester Knut fikk, og onkelen merket tidlig at nevøen hadde ei klar og markert forkynnernådegave. Høsten 1900 gikk, med en omfattende møtevirksomhet for den unge predikanten. På nyåret 1901 merket han imidlertid at noe var galt. Han fikk stadig større problemer med stemmen, og like før påske sa det stopp. Knut både talte og sang på møtene, men det var tydelig at han hadde brukt stemmen feil. Han måtte derfor slutte som forkynner, siden stemmen ikke bar lengre. Han fikk da en jobb i et gartneri i Lier, like utenfor Drammen. Onkel Thormod hadde ofte vært på de trakter, så det er ikke utenkelig at det var han som skaffet Knut jobb.

Knut Rettedal

Knut Rettedal ble i Lier fram til oktober 1902. Underveis i denne perioden på halvannet år, kjempet han både med Gud og seg selv angående den videre forkynnertjeneste. Han ba til Gud og sa at hvis han ble god igjen i stemmen, ville han fortsette å forkynne Guds ord. Han ble god, og reiste med båt tilbake til Rogaland. Båten stanset i Egersund, og her tok Knut kontakt med lærer Br. P Mugaas. Mugaas var en sentral leder i Kinamisjonen, men han var også lokal kontakt for Indremisjonsforbundet. Han ba Rettedal om å tale på en basar for Indremisjonen den kvelden. Knut svart ja til det, men så ville han reise videre mot Stavanger dagen etter.

Mugaas fikk imidlertid overtalt Knut til å stans litt lenger i Egersund-traktene, noe Rettedal lovet. Han ble sendt til Hellvik, litt lengre nord, og her brøt vekkelsen ut. Det er noe uklart hvor lenge han ble i Egersund-traktene, men det er sannsynlig at han ble der fram mot jul 1902. På nyåret 1903 tok onkel Thormod med seg nevøen på en møtetur til Sørlandet, der han blant annet opplevde hendelsen med biskop Heuch, nevnt i innledningen. Knut fikk god inngang på Sørlandet denne våren, med god drahjelp av sin kjente onkel. Men det var først og fremst hans sentrale forkynnelse, som vant tillit hos misjonsfolket i sør.

Det er noe uklart om Knut Rettedals ansettelsesforhold fram til 1924. I all hovedsak var han ansatt i forbundsstyrets (hovedstyrets) tjeneste, men mye tyder på at han også har hatt ett par korte perioder som ansatt i Stavanger krets. Onkel Thormod ble alvorlig syk i 1904, og døde 59 år gammel, i 1909. Etter 1903, reiste derfor Knut for det meste alene som forkynner. De neste årene finner vi Knut i vekkelser både i Vennesla (1905) og i Hægebostad (1906) og som taler sammen med Ludvig Hope og Lars Johnsen på kretsmøtet for Agder krets i Hornnes (1906). I Hægebostad ble det stiftet forening for Kinamisjonen i forlengelsen av vekkelsen.

Han var nok blitt preget av onkelens radikalitet, så da Ludvig Hope gikk i spissen for å få nattverden fri, støttet Knut dette fullt og helt. Det fikk konsekvenser, for de fleste prester og mange bedehusfolk var redd denne radikaliteten. I 1904 skulle Knut tale på noen møter i Haugesund. Før han slapp til på bedehuset, ble han innkalt til flere samtaler med en av de åndelige lederne, for å gjøre rede for sin lære. Knut reagerte på denne overhøring, og det kunne bli en ganske krass ordveksling. En gang ble Knut sendt på dør, men «forhøreren» angret seg og kalte Knut inn igjen. Det hele endte med at Knut fikk lov å tale i Haugesund.

Når Knut forkynte Guds ord for første gang heime på Forsand, har jeg ikke opplysninger om. Men den dagen han gjorde det, satt alle de gamle kristne og fulgte veldig nøye med. De ville både lytte til vitnesbyrdet, og prøve læren. Da møtet var ferdig, sa en av de eldste i flokken, Elias M. Espedal (1819-1909), som var morfar til Knut, at det han hadde hørt fra barnebarnet var i overenstemmelse med barnelærdommen, og at Knut var hjertelig velkommen til Forsand som emissær. Knut hadde også to yngre brødre som ble predikanter. Det var Elias og Toeodor Rettedal. Disse ble imidlertid ikke så kjente som sin storebror.

Framme fra venstre: Thormod og Knut Rettedal (foto: Golf)

I 1906 skjedde en hendelse som skulle følge Knut resten av livet. Han var på en møteserie på Tveit, like utenfor Kristiansand. Underveis pådro han seg en influensa, som utviklet seg i alvorlig retning. Han bodde da hos en lærer Mjåland, og her ble han værende i flere uker. Feberen lå og svinget rundt 40 grader, og han hadde kraftige feberfantasier. Legen som så til Knut, gav han medisiner, men disse fikk ikke dempet feberen. Etter hvert sa legen til Mjåland, at hvis Knut overlevde sykdommen, ville han enten bli idiot eller lam for resten av livet. Årsaken til det, var ifølge legen, at den høye feberen hadde skadet hjernen til Knut.

Knut selv merket at han svevde mellom liv og død, og ba til Gud at Han fikk gjøre med ham som han ville. «Vil du ha meg til himmelen, så gjør det. Vil du la meg leve, så må det være for at jeg skal få forkynne om deg.» Etter hvert begynte det å gå rykter om at Knut var død. Det gikk så langt at det sto melding om «dødsfallet» i flere aviser, og noen trykket til og med minneord om Knut Rettedal. Knut slet med å sove om nettene. Ei natt fikk han en god søvn i fire timer uten å våkne. Da han våknet, var feberen borte, sykdommen var over og han hadde ingen skader i hode. I ettertid fikk han vite at en flokk troende venner hadde kommet sammen for å be for ham, og det skjedde omtrent samtidig med at han plutselig ble frisk. Knut så på det som hendte som en direkte inngripen fra Gud.

Intens møtevirksomhet og teoretisk påfyll

Etter at Knut ble frisk igjen, fortsatte han med en intens reisevirksomhet over store deler av Sør-Norge. Nå var han ofte taler, sammen med høvdingene fra Oslo. Spesielt ofte var han sammen med Ludvig Hope. I 1907 var de to sammen på kretsmøtene for Stavanger krets på Hjelmeland og for Nordmøre krets på Kyrksæterøra.  Han fikk også anledning til å være med å innvie bedehuset «Betel» på Bersagel ved Riska. I 1908 var han med å starte forening for Kinamisjonen på Øyer i Gudbrandsdalen. Dette skjedde under en møteserie han hadde der.

På et stevne på Jelsa i Ryfylke, var han taler sammen med Br. P. Mugaas, Ludvig Hope, Lars Gimnes, Tønnes Frøiland og Anna Kro. På denne tiden pågikk striden om fri nattverd, og kirken på Jelsa ble stengt for Kinamisjonsfolket. På lørdagen var det pøsregn og misjonsfolket ba om sol, slik at stevnet kunne bli arrangert i friluft. Da stevnedagen rant, skein sola fra klar himmel. Misjonsfolket takket Gud for været som gjorde det mulig å samles, selv om kirken var stengt. Året etter var han på nytt taler på kretsmøtet for Stavanger krets. Også da ble kirkene stengt for Kinamisjonens talere på grunn av nattverdstriden. Dette året fikk Knut også stå i en større vekkelse på Eid i Romsdal.

Midt i all reisingen, kjente Knut på en uro om han var på den plassen Gud ville han han. Møtet med Sivert Gjerde i barndommen hadde satt sine spor, og han lurte på om det var i Kina Gud ville ha han. Samtidig med denne uroen, kjente han også behov for å studere Guds ord grundigere. Det endte med at han søkte om plass på misjonsskolen på Framnes og ble opptatt som student i perioden 1910-12. Etter to år på skolebenken, og samtaler med misjonens ledere, fikk Knut ro for at han skulle fortsette som predikant. Vi kan ikke ta med mange detaljer fra hans reisevirksomhet de følgende årene, men kan nevne at han i 1919 fikk stå mange uker i en vekkelse i heimbygda Forsand, sammen med ett par ungdommer. I 1920 sto han i en stor vekkelse i Oslo, mens han i 1921 ble innleid av Indremisjonsselskapet til en møteserie på Ålgård. Vekkelsen brøt ut også her, og det ble en av de største vekkelsene som har gått over denne bygda. I 1922 skulle han tale på et møte på Halsnøy i Kvinnherad. Knut var svært kort av vekst, og talerstolen på Halsnøy var høy. Da Knut skulle tale, var det så vidt at øynene hans kom over talerstolen. Da han så ned på forsamlingen, så han en flokk misjonsvenner som hadde knekt sammen av latter. Men Knut lot seg ikke vippe av pinnen. Han fikk tak i noen vedkubber som han sto på, og dermed kom han opp i normal høyde.

Selv om Knut opplevde mange oppturer og fikk stå i flere vekkelser, var det også noen nedturer. I 1912 var han sammen med Ludvig Hope på kretsmøtet i Kristiansund. De to skulle videre til kretsmøtet i Langesund for Skien krets. Men underveis ble det sykdom i familien til Hope, og han måtte melde forfall. Rettedal fikk da beskjed av Hope at han måtte reise alene til Langesund, men da protesterte ungdommen: «Det kan jeg ikke, å ta din plass på stormøte, nei, det forstår du at ikke går.» Hope gav seg imidlertid ikke, og Rettedal måtte reise. Han tok båt fra Stavanger. Da båten ankom Arendal, kom det to menn om bord som var utsendinger til kretsmøte i Langesund. De oppsøkte Knut, mens båten enda lå til kai, og spurte etter Hope. Da han fortalte at Hope ikke kom, og at det var han selv som skulle vikariere, så de på hverandre og gikk fra Rettedal. Han så at de vekslet noen ord seg imellom, før de tok bagasjen og gikk i land. Når ikke Hope kom, kunne det være det samme med hele kretsmøtet. Dette gikk tungt inn på Knut, men kretsmøtet ble så åpent og godt, at misjonsfolket sent glemte det som ble forkynt.

Avduking av minnestein for Thormod Rettedal.
F.v. Tore Tungland, Tormod Vågen, Knut Rettedal
(foto: Golf)

Bryllup og familie

Knut hadde en tid tenkt at det var best for han som forkynner på landsbasis, og ikke vær gift. Men etter hvert kjente han på et savn av å ha egen familie. På sine mange reiser, ble han kjent med ei kjekk jente fra Klungsør i Herøy prestegjeld i Møre og Romsdal. Hun het Karen Marie Amalie Rasmusdatter Klungsør og var ni år yngre enn Knut. Bryllupet sto i Herøy kyrkje 7. juni 1912. Knut var da 32 år, mens Karen var 23.

Knut var odlesgutt, og da han ble gift, flyttet de nygifte til Rettedal med tanke på å overta garden etter foreldrene hans. De drev garden sammen med foreldrene hans i seks år, men da innså de at det ikke var enkelt å få økonomien til å gå rundt. Det var også tungvint med tanke på hans forkynnergjerning. Han frasa seg derfor odelsretten, og hans yngste bror Gustav overtok noe senere bruket etter foreldrene.

Karen og Knut fikk to døtre. Den eldste het Elisabet, og ble gift med skipsfører Nicol Hjort Olsen. De bodde i Stavanger. Den andre datteren het Ester, og ble gift med predikant i NMS og sener prest i Rauland, Tjøme og Kristiansand, Tormod Andreas Gilje. Da Knut gav fra seg garden på Rettedal, flyttet familien til Hinna, hvor de ble boende til 1924.

I opposisjon i Stavanger krets

Knut Rettedal forlot etter hvert noe av farbror Thormods radikalitet. Dette førte til at han kom i opposisjon til deler av misjonsvennene i Stavanger krets. Dette gjaldt ikke minst dem som sto last og brast med Sven Foldøen.

Under kretsmøtet i 1912, luftet kretsformann Mugaas et forlag om at kristenfolket i Sør-Rogaland burde starte en kristen Ungdomsskole. Kretsmøtet ba om fortgang i saken, og oppnevnte en hurtigarbeidende komite for å se på saken. Til denne komiteen ble Mugaas, Johannes Daasvand og Knut Rettedal valgt. De kom snart til en delt konklusjon. Mugaas og Rettedal gikk inn for å bygge en skole sammen med andre organisasjoner, mens Daasvand mente at Kinamisjonen burde stå som eier. Kretsstyret støttet flertallet, og Solborg Ungdomsskole ble reist som et samarbeidsprosjekt.

Sven Foldøen var i Amerika da dette vedtaket ble fattet. Han var rykende uenig med kretsstyret, og støttet Daasvand sitt syn fullt og helt. Vel tilbake i Rogaland, satte han i gang en aksjon for å få omgjort vedtaket, og å samle støtte til at Kinamisjonen skulle bygge egen skole. Debatten i kretsen gikk livlig, helt fram til kretsmøtet i 1919. Til dette møtet forelå det et forslag fra bl.a. Foldøen, om at kretsen skulle bygge sin egen Ungdomsskole. Kretsstyret sto på sitt, men stemningen i misjonsfolket gikk med Sven. Avstemmingen viste at 170 stemte for forslaget om en egen skole, mens kun åtte stemte mot. De åtte var kretsstyret og Knut Rettedal. Dermed var Tryggheim Ungdomsskole på Nærbø en realitet.

Det var tydelig at det var delte meninger i Stavanger krets om Knut Rettedals forkynnelse og profil. På en forkynnersamling i 1912, tok ett av kretsstyrets medlemmer kraftig i. Han påsto at Rettedal førte folk til helvete med sin forkynnelse. Hva han mente var galt med Rettedals forkynnelse, har jeg ikke funnet ut av. Kanskje hadde det sammenheng med det som ble heftig debattert på en samling i 1915. Da var spørsmålet, om når de vakte kan betraktes som Guds barn. Foldøen og Thorvald Ladstein argumenterte kraftig for at det går an å være vakt, kalle seg for en kristen, bekjenne synder og tro på Gud – med hode, uten å være frelst. Knut Rettedal sto hardt imot dem og mente at disse kunne være frelst, selv om de ikke hadde opplevd «Ordets tilsagn på en følbar måte».

I avisen Dagen 25. april 1925 fikk Knut Rettedal spørsmål om hva han mente om kvinnelige prester.
Her er svaret han gav. Senere endret han syn på saken.

Det var flere saker som skapte avstand mellom Rettedal og de radikal i Ryfylke. Flere av ryfylkebuene hadde knapt et luthersk dåpssyn. Rettedal var tydelig luthersk i denne saken. Han holdt et foredrag om dåpen, som ble gitt ut på Gry forlag. Han hadde også et avvikende syn på de ufrelstes tilstand etter døden, på behovet for utdannelse for forkynnerne, samarbeid med andre misjonsorganisasjoner og etter hvert også i spørsmålet om kvinners tjeneste. Han var lenge markert motstander av kvinnelige prester, men under GF i 1941 viste det seg at han hadde skiftet syn, i alle fall i spørsmålet om kinners stemmerett. Da sto han sammen med Marie Monsen, som han beundret for sin tjeneste i Kina, og argumenterte sterkt for at generalforsamlingen måtte åpnes for kvinner. Han argumenterte blant andet med følgende: «Det er vanskelig å forstå at Misjonssambandet har grunn til å anse seg for mer bibeltro enn organisasjoner som NMS, Santalmisjonen, Indremisjonsselskapet, ImF og de aller fleste andre kristne organisasjoner i Norge, Sverige og Danmark, når de nekter kvinnene stemmerett i GF.»

Også under GF i 1949 argumenterte han for kvinners stemmerett, men ville holde fast ved at bare menn skulle være medlemmer av hovedstyret. I 1952 gav han ut på et eget forlag, heftet «Kvinnens plass og rett i misjonsarbeidet». Her argumenterer han for kvinners rett til å delta på likefot med menn i misjonen. Han hadde imidlertid svært få støttespiller i denne kampen, og det svekket nok ytterligere hans tillit i Rogaland. Olav Golf, som har skrevet en liten biografi om Knut Rettedal, mener at kona Karen påvirket endringen av hans syn på kvinnens tjeneste. Men den sterkest innflytelsen på han i denne saken, hadde kanskje Marie Monsen.

Til tross for sin strid med Foldøen og hans folk, hadde Knut Rettedal gjennom sin forkynnelse og undervisning fremdeles stor tillit blant misjonsfolket. Da kretsstyret i Stavanger krets var på jakt etter ny kretssekretær etter Mugaas i perioden 1936-40, sto Rettedal høyt på ønskelista. Han svarte imidlertid nei til dette kallet.

Kretssekretær i Agder

I 1924 fikk Knut Rettedal et nytt kall. Han var veldig godt kjent med misjonsfolket på Sørlandet, og nå trengte de ny kretssekretær. Knut ble rolig for å svare ja til kallet, og dermed ble det oppbrudd for familien. De ble boende i Mosby, mens han var i denne stillingen. Det er ikke mange opplysninger jeg har funnet fra tiden hans som sekretær, men ting tyder på at han hadde større gaver som forkynner enn administrator. Han kunne være noe egenrådig av natur, og ifølge Golf, viser flere brev i NLMs arkiv at det var flere større og mindre konflikter og samarbeidsvansker mellom Rettedal og kretsstyret og også med hovedkontoret.

På storsamlingene var han en ivrig debattant. Samme året som han begynte som kretssekretær i Kristiansand, fremmet han et foredrag på GF om arbeidet blant barna. Han foreslo at det burde opprettes en stilling på landsbasis, der vedkommende kunne reise landet rundt for å inspirere til å starte arbeid blant de yngste. Forslaget ble vedtatt på GF, og ikke lenge etter ble en person ansatt i en slik stilling.

Knut Rettedal (foto: Golf)

På generalforsamlingen tre år senere foreslo Rettedal at det skulle startes et nytt kull ved misjonsskolen. Det hadde da vært pause siden 1921, på grunn av vanskelig økonomi og usikkerhet om veien vider i et urolig Kina. Også denne gang fikk Knut misjonsfolket med seg, og det ble bestemt oppstart av ny misjonsskoleklasse fra høsten 1928.

Som flere av Kinamisjonens forkynnere, fikk også Rettedal kall fra Amerika til å komme over å forkynne Guds ord noen måneder. 4. november gikk han om bord i Stavangerfjord som da ankom Kristiansand fra Oslo, på vei til USA. Stavangerfjord endte opp i New York, men Rettedal skulle til andre siden av landet. Han ankom Seattle 11. desember i 1929 og ble på Vestkysten i noen måneder. Han var tilbake i Kristiansand i mai-juni 1930. Tilbake i Norge, innså nok Rettedal at det ikke var hans kall å være kretssekretær. I 1931 gikk flyttelasset tilbake til Hinna, og Knut kunne konsentrere seg om forkynnerkallet.

Forkynner og lærer som hovedkall

Fram til han ble pensjonist i 1950, reiste Knut trofast med Guds ord i hele Sør-Norge. Jeg har ikke funnet spor etter mange turer til Nord Norge, men i 1949 fikk han seg en tur til Bogen i Ofoten. Sommeren 1949 deltok han som taler på flere sommerskoler rundt om i landet. Han hadde avsluttet sommerskolen på Framnes søndag 13 juni, og skulle starte opp på neste sommerskole onsdag 17. august. Det var på en sommerskole i Troms og Finnmark krets, nærmer bestemt i Bogen, mellom Evenes og Harstad. Da tok han først toget fra Voss til Oslo, derfra til Stockholm og videre derfra til Narvik. Fra Narvik gikk det korresponderende buss til Bogen. Her ble han imponert av en flokk ungdommer fra Troms som først hadde syklet 11 mil til Salangen, for så å sitte på med lastebil de 13 siste milene fra Salangen til Bogen. Etter at møtene i Bogen var ferdig, gikk turen sørover i Norge med buss og tog. Neste stopp var Majavatn på grensa til Trøndelag, hvor Helgeland krets skulle ha sin sommerskole, med Knut som taler. Etter noen gode dager på Majavatn, fortsatte Rettedal til et tett møteprogram i Namdal, lagt opp av kretssekretær Arthur Kråkens.

Etter sju år på Hinna, flyttet familien til Bygdø ved Oslo i 1938, ukjent av hvilken grunn. Etter krigen startet NLM med en midlertidig bibelskole på Drottningborg, og her var Rettedal timelærer. Han hadde også noe undervisning på Fjellhaug. Misjonær Jon Jøssang forteller i boka si, at Knut underviste i Salmenes bok, ett av årene Jøssang gikk på misjonsskolen. Han nevner at Rettedal brukte mange eksempler fra sitt forkynnerliv i undervisningen, og så siterte han til alle tider den engelske stortaleren Spurgeon. Som tidligere nevnt, var Rettedal liten av vekst. En dag var Jøssang usikker på hvem av lærerne som skulle ha neste time. Han spurte klassekameraten Gunnar Kjærland, og fikk til svar: «Spurgeon i lommeformat».

Knut Rettedal var også en flittig skribent. Han gav ut to av sine taler i hefteformat, og skrev heftet om kvinners tjeneste etter at han var blitt pensjonist. Men det var først og fremst artikler og andakter i Kineseren og andre blad han brukte pennen til.

Et av de siste bildene av Knut Rettedal. (foto Golf)

Siste år

I 1957 gjorde Karen og Knut Rettedal oppbrudd nok en gang. Knut var da blitt 77 år, mens Karen var 68. Nok en gang var Stavanger målet, og denne gangen ble det den siste flytteprosessen. De fikk flytte inn i heimen til datteren Elisabet og svigersønnen Nicol, som bodde like i nærheten av Solborg Ungdomsskole. De fant sin plass i Salem i Stavanger, men møtte også opp på gudstjenester på Solborg når det ikke var samling i Salem. Også etter returen til Stavanger, tok Knut ett og annet møte.

Knut Rettedal ble 88 år gammel. Han døde 9. mars 1968. Kona, Karen, levde 14 år som enke. Hun døde 17. november 1982, 93 år gammel.

 

Aftenbladet 13.03.1968



Kilder

Erik Kjebekk Fjellhaug misjonsskole 100 år (1998)

Erik Kjebekk Misjon i 100 år (1996)

Erik Kjebekk Verden for Kristus NLM 100 år (1991)

Erling Welle-Strand Studentene fra 1935 (1960)

Gunvald Kvarstein Fra kirke- og kristenliv i Vennesla (1948)

Jakob Straume Kristenliv i Rogalane (1956)

Jakob Straume Kristenlig i Hardanger… (1960)

Jakob Straume Kristenliv på Nordmøre (1951)

Jakob Straume Kritenliv på Oppleandene (1955)

Johannes Bondevik Romsdal Indremisjon i 75 år (1950)

Jon Jøssang En stund på jorden (2009)

Karsten Ådna Kristenliv i Telemark (1955)

Knut Rettedal Er vår dåpspraksis og -lære bibelsk? (1945)

Knut Rettedal m.fl. Gud grep inn (1954)

Knut Rettedal Kvinnens plass og rett i misjonsarbeidet (1952)

Nils Dybdal-Holthe Utan grenser Haugesund krisn NLM 100 år (1999)

Olav Golf Knut Rettedal Pilgrim på vandring mot sitt Jerusalem (2003)

Olav Golf Marie Monsen (2000)

Oscar Handeland Kristenliv på Agder (1948)

Oscar Handland Det norske lutherske kinamisjonsforbund 50 år (1941)

Reidar Bolling Norske prester og teologiske kandidater (1958)

Sigleif Engen Forsandboka (1985)

Simeon Ekornes En Ulsteinætt (1969)

Trygve Bjerkrheim Fjellhaug 50 år (1964)

Aftenbladet.no

Dagen.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Digitalarkivet.no